Afkom

av Amalie Skram

XVIII

Nej det var ikke til at holde ud hjemme, Severin sad og hang i Bagstuen. Moren havde pryglet ham for Kjøkkenkniven. Nu havde han læst sine Lektier. Hans Søskende sloges om nogle Stene, de havde fundet i en Fjære, og Fie var ude.

Lina havde han ikke set siden den Dag, han havde kaldt hende en Skurk. Tænkte heller ikke synderlig mere paa hende.– –

– – Hvis Du nu aldrig var blet født – sa han med ét til sig selv, og sank hen i Grublen. –

Hvorfor var han egentlig blet født – han og hans Søskende. –Vilde de ikke alle ha vært bedre tjent med at ha vært ufødte?

Kom det af, at han havde saa ond en Mor? Der stod jo saa meget i Bøgerne om Moderkjærlighed, og Moderømhed. Og hun, hans Mor, hun prated jo ogsaa undertiden, naar hun var i det Hjørne, om, at en Mors Kjærlighed kunde gjøre Underværker.

Men hans Mor var et frygteligt Menneske. Det kunde ikke nytte at nægte det. Haard og kold og hævngjerrig og grusom.

Og dertil saa raa og uvidende.

Slig som hun behandled Faren! Og sine Børn lod hun sulte, ligefrem sulte. Naar havde han og hans Søskende nogensinde vært rigtig mætte? Og hvis hun saa ogsaa selv sulted – men det var netop det, hun ikke gjorde. Hun havde altid noget ekstra og lækkert til sig selv.

Ifjor Vinter, da han havde havt Høkerens tussede Gut dernede i Smuget at læse Lektier med, og havde fortjent 8 Skilling Dagen, havde hun flaat Skillingerne fra ham, ligefrem tat dem med Magt. Til Gjengjæld havde han saa faat et paasmurt Løsebrød til Mellemmad 2 Ganger om Ugen.

Hvis det ikke var Synd at hade sine Forældre, saa vilde og maatte han hade sin Mor. Men nu var det Synd. En af de største og værste, og derfor maatte han af al Magt kjæmpe imod det.

Han sad med Albuerne støttet mod Bordkanten og holdt Hænderne om Tindingerne med Fingrene dybt inde i det tætte, krusede Haar. Langsomme Taarer rulled ned over hans blege Kinder.

End om han gik ind til Tante Ravn. Hun var da et Menneske, og hun gav ham ialtfald Mad. Og nu var jo Onklen gaat paa Logen. Naturligvis fik han Juling for det bagefter, men Juling fik han jo altid.

Han lusked ud og strøg afsted.

Da han kom ind i Tantens Fremsal, var den saa fuld af Tobaksrøg, at han med det samme ikke kunde skjælne, hvem det var, som sad om Divanbordet med dampende Toddyglas. Ved hans Indtrædelse vendtes nogle Hoder om imod ham, og Værelset med alle de opstablede Sager saa om muligt endda mere pulterkammeragtig ud end sædvanlig. Straks efter gjenkjendte han Tanten, som sad i Sofaen; hun skygged med Haanden for Øjnene og plirte misfornøjet mod ham. Midt imod hende, paa den anden Side Bordet, sad Onkel Marius, ved den tredie Side «Meisteren», og ligeoverfor hende en Mand, som Severin ikke kjendte.

«Er det Deg, Severin?» udbrød Onkel Marius og drejed Hodet tilbage mod Bordet. «Værsgo’, Ruder er Trumf. Trumf for Marriasen!»

«Kom hen og spel med!» raabte Tanten, og nikked fornøjet, idet hun la et Kort paa Bordet. «Saa blev vi kvit Meisteren.»

«Ikkje paa nokken mulig Maate! Ka sku’ de’ ble’ te uten hinner,» Onkel Marius kildred «Meisteren» under Hagen, saa hun skreg og hopped paa Stolen.

«Nej, Meisteren vi’kje vi undvære,» sa han, som Severin ikke kjendte. «Skaal Meister».

«Ingen Dikkedarier med Meisteren,» sa Tanten skarpt. «Saa mykkje I vet det, Reiersen, Far. Det er ikkje paa den Maaten. Du ger, Marius.»

«Om Forladelse, Madam. Skaal!» Reiersen stødte sit Glas mod Tante Ravns, og saa drak de begge to.

«Lag Deg et Glas Grog, Severin, og se saa og find Deg et Sted te sitte paa. Kaa lever di heme? Er din Mor like gal om Dagene? Ikkje damp saa, Reiersen. Puh!»

«Du sku’ ryke me’ sjøl, Andrea,» foreslog Marius. «Saa gik Du ikkje saa mykkje te de’.»

«Ja ta meg en Cigar, Severin. Der staar en Kasse borte paa Chatolle ‘.»

«Nej men nu saa Skaal igjen!» udbrød Marius, da Tante Ravn havde tændt Cigaren. «Du damper jo saa en Matros. Du er Pinedø’ den kjækkeste Fyr af en Kjærring, eg har kjendt. Til sine Tider, daa.»

«Ja er’kje de’ de’, eg altid har sagt?» raabte Reiersen. «Kan I huske før i Tiden, Madam? Ok kaa mangen Komers I og eg og jeres Bror Peder har hat isamens!»

«Ja Peder, Stakkar.– – Det er Kjærringen hannes sin Skyld. Kem speller ut?»

«Peder har eg ikkje nokken Go’hed for,» bemærked Reiersen dybsindig. «Det var hannes Skyld, at de’ ble’ forbi mellem os, Madam.»

«Ka er det, han vaser om,» udbrød Tante Ravn bisk. «Er I alt fuld Far?»

«Herregud,» mægled Marius. «At et Menneske har vorre forlovet me’ et Menneske – de’ er der vel ikkje nokke ondt i?»

«Madamen gjor’e de’ saa mykkje be’re hun,» fniste Meisteren. «Kom ikkje der!»

«Vil Dokker holle Kjæft,» Tante Ravn saa opbragt fra den ene til den anden. «Eller ossaa kan Du ta Reiersen me’ Deg og gaa din Vej, Marius.»

«Ja, ka Fan’en er dette for nokke?» Marius saa sig ligeledes rundt. «Kan’kje vi snakke om nokke an’t? Kras ut Snadden min, Severin!»

«Det er Skam dette her, at eg ska’ sitte saa tørt, naar alle de andre ryker,» sa nu Meisteren.

«Hjærter er Trumf. Trumf for Marriasen,» hun smed to Kort paa Bordet.

«Vil Du ha Deg en Piperøjk, Meister?» Marius var igjen borte med sin Haand under hendes Hage.

«Ja, Meisteren ska’ ha Pipe!» raabte Tante Ravn og slog sin Haand i Bordet. «Det bler saa udmærket te se paa. Stop ‘an te hinner, Severin!»

Da Meisteren havde tændt Piben, og udstødte store Røgskyer, la de sig alle tilbage paa Stolene og lo.

«Ja er hun ikkje udmærket!» næsten skreg Tante Ravn og tørred Lattertaarerne bort. «Se nu paa hinner. Ta Deg en Cigar, Du ossaa Severin.»

De spilte videre, mens de drak og røg og snakked og lo. Severin sad ved Siden af Tanten i Sofaen. Han skulde lære at spille. Og hans Øjne blev blanke og store, mens han drak og røg og hørte.

«Gjort de’ saa mykkje be’re, sejer Meisteren,» Reiersen retted sig pludselig paa Stolen. Han vendte det benede Ansigt med det tynde duskede Skjæg op mod Taget, og de dybtliggende Øjne fo’r urolig omkring. «Eg er daa bleven te Mand, eg ossaa.»

«Ja Far. Høker i Knøsesmuget me’ en kryleteForfatternote: Pukkelrygget. Kjærring og Masser af skidne Unger,» det var Tante Ravn, som sa det, og hun lo, saa hun rysted.

«Ja, ja, Drea, eg sejer nu Drea allikevel. For de’ var Deg, eg skulde hat. Men eg har klaret meg bra i Verden, og ingen ska’ sjikkanere Konen min,» han saa ud i Luften og syntes at ha glemt, hvad han videre vilde sige. «Nej, for de’ taaler eg ikkje,» kom det saa med stærk Stemme. «Konen min er go’ for seg!»

«Jysses ja! Og for Jer me’,» lo Tante Ravn.

«Men de’ vil eg seje,» Reiersen rejste sig pludselig og lod sin Haand falde tungt paa Bordet. Stod saa lidt usikkert vaggende, og fortsatte: «Eg burde ikkje komme her, Du Marius.»

«Lag ‘an et Glas Grog,» sa Tante Ravn, og blinked til Marius.

«Han har faat nok, synes eg.»

«Nej. For han er saa fornøjelig, naar han er fuld. Stærkt Marius.»

«Kem er de’, saa ger,» spurgte Meisteren, som fremdeles damped paa sin Pibe.

«Hvo som giver, ham skal mere gives, nej, fratages,» Reiersen holdt sit nu fyldte Glas i Haanden, og drak en Slurk. «Eg sejer aldrig nej te nokken fattig,» han nikked – «Om Forladelse, Drea.»

Nu blev der banket paa Døren, og Fie traadte ind.

«Kommer her flere af Familjen,» sa Onkel Marius. «Go’ Kvæld Fie. Kom her, ska’ Du faa sitte paa Fange’ mit.»

«Er Du her?» sa Fie, da hun fik Øje paa Severin. Hun blev uvis staaende et Stykke borte.

«Kom nu Fiemor,» lokked Onkel Marius.

«Jeg var et Ærende for Mor,» sa Fie, «og saa vilde jeg op efter den Kjolen, Du lovte mig, Tante.»

«Ok ja Kjolen – den ligger færdig te Deg. Men sit Deg nu ner lidt.»

«Jeg har ikke Tid,» svarte Fie.

«Ja ja, saa gaa ind og hent ‘an daa, Meister.»

Meisteren gik, og kom straks tilbage med en sammenrullet Pakke. Marius greb den, rev en Luge i Papiret, og raabte: «Ja var de’kje de’, eg vidste! Du tar ikkje imot ‘an Fie,» han kyled Pakken bortover Gulvet. «Du er daa den laakeste Fant,» han saa paa Andrea.

«Er Du gaat av me’ Forstan ‘en?» Tante Ravn rejste sig med et Sæt, og kasted Kortene fra sig.

«Eg har godt kjendt din Mor,» sa nu Reiersen til Fie. Han havde staat hensunken i Tanker, grønbleg i Ansigtet. «Hinner har eg tit vorre paa Dansebal me’.»

«Den, saa bare var paa Dansebal!» Meisteren var pludselig ude paa Gulvet med Hænderne i Siden, og gjorde Polkatrin.

«Ja, kom ska’ vi ha os en Svingom!» udbrød Marius, og tog Meisteren om Livet. «Søng Drea.»

Tante Ravn gav sig til at synge, men saa kom Reiersen og trak hende med, og saa dansed begge Parrene Rejlænder, mens de allesammen sang Takten til.

Idetsamme gik Døren op, og Ravn stod i Stuen.

«Ok end Det Hit!» udbrød Meisteren, og sled sig løs fra Marius. «Er de’ nu en Ti’ te komme hem paa?» hun fo’r ud af Stuen.

«Ja om Forladelse Ravn,» sa Marius og søgte efter sin Hat. «Vi kom op te min Søster saa snareste.»

«Naaja, gener Dem ikke,» Ravn blev staaende midt paa Gulvet med Hatten paa. «Hvem er den anden, som har gjort mit Hus den Ære?» han saa bort paa Reiersen, som med begge Hænder havde grebet om en Stoleryg.

«De’ er bare én, vi kjender,» svarte Marius, som med Hatten i Haanden baglænds og bukkende trak sig henimod Døren.

«Vi?» spurgte Ravn.

«Skap Deg bare ikkje te, Far,» bemærked nu Tante Ravn, som med et underligt Smil, rød og forpustet havde staat og set til. «Du gaar ut og fornøjer Deg me’ dine kver Kvæld. Eg tænker, der va’ mykkje te fortælle om Deg og dit Stel, den, saa bare vidste det.»

«Ta nu din Mund ivare, Drea,» kom det fra Marius. «Du sku’ skjemmest, saa’n en Mand, Du har.» Han gik bort fra Døren, fandt Rejersens Hat, satte den paa ham og trak ham med sig, idet han sa: «Ja undskyld, Hr. Ravn. Di maa ‘kje ta det fortryteligt op.»

Reiersen begyndte at stamme og jamse for at sige noget, men Marius aabned Døren og skubbed ham ud foran sig.

«Lad os gaa, vi ogsaa,» hvisked Fie til Severin, og uden at sige Farvel, lusked de stille ud.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.