Afkom

av Amalie Skram

XXI

Smith og Lydia kom om Aftenen kjørende hjem fra Møllenpris efter Gamlefruens Begravelse. De sad tause, tilbagelænet i Vognen.

«Hvad tænker Du paa, Herman?» spurgte omsider Lydia.

«Aa, jeg véd ikke. End Du?»

«Jeg ved heller ikke rigtig. Man er jo altid lidt underlig paa en saadan Dag. – Jo, jeg tænkte forresten paa Madam Lind. Hvad skal der nu bli af hende?»

Smith svarte ikke, men det slog ham, at han ogsaa havde tænkt paa Madam Lind, tænkt med Glæde paa, at han nu endelig engang skulde bli befriet for at se paa dette Menneske, hun, som havde vært ham til slig en uendelig Lejelse og Plage, hun, som minded ham om de mange, mange triste Aar, da hans stakkels Lina laa tilsengs, og da han havde havt sin Oplevelse med Petra.

Stakkels Petra. Hun havde ikke faat det godt i Verden. Men deri havde han ingen Skyld.

Aa jo. Paa en Maade havde han jo fremtvunget Ægteskabet mellem hende og Myre. Men hvem skulde hun vel kunne vente at faa til Mand uden netop slig en som Myre.

Bare han kunde bli kvit disse Mennesker. Faa dem til Amerika, eller anbringe dem et eller andet afsides Sted.– –

Ja, nu fik han se, hvordan det gik paa Terminsdagen.

«Ja, Madam Lind,» sa Smith lidt efter. «Hun er jo saa gammel nu. Engang maa vel ogsaa hun faa Ende. Desuden har hun jo til at leve af.»

«H–ja, det har hun jo.»

Uf, denne Petra – Smith sank atter hen i Tanker. Han burde ha fortalt Lydia, hvad der var foregaat imellem dem. Lydia gik der saa umistænksom, tog imod Petra, naar hun kom for at klage eller takke. Altid var det ham en Pine, naar Lydia nævnte Petras Navn. Hvis han nu havde betroet sig til hende, saa vilde denne Byrde vært tat fra ham, og saa vilde han kanske netop derved knyttet Lydia endnu fastere til sig.

Skulde han sige det nu iaften? Nu iaften paa sin Mors Begravelsesdag. Aa men hvorfor? Hvorfor sige det om Petra, naar der var saa meget andet og lignende i hans Liv, som Lydia ikke vidste?

Jo. Fordi Lydia gik der, og af og til traf Petra.

«Skal nu alt efter Bedstemor Smith sælges?» kom det saa fra Lydia. «Denne Kariolen her skulde vi kjøbe, Herman.»

«Synes Du? Sligt et gammeldags Skrog af et Kjøretøj, med Hestedrengen løbende ved Siden af?»

«Det er netop det, som er det morsomme,» sa Lydia.

«Jaja. Som Du vil.»

Efter en Pause sa Lydia: «Jeg tænker paa Betten. Hun har ikke vært sig selv lig de to sidste Dage. Har Du ikke mærket det, Herman?»

«Jo. Hun har vært lidt puslet, synes jeg.»

«Hun, som altid plejer at være saa straalende glad og saa henrykt ved at lege med sine Dukker og alt det andet, hun har siddet saa stille i sin Stol, og hver Gang jeg er kommen ind i Barneværelset, har hun krøbet op paa mit Fang og har lagt sig ind til mig, og naar jeg har spurgt, om hun havde ondt nogen Steder, har hun altid svart: «Nej Mamma min, men jeg er saa træt.»

«Aa ja, Lydia. Børn er liksom voksne. De er ikke altid lige oplagt.»

«Jeg har forsømt søde lille Betten i disse Dage paa Grund af Bedstemor Smiths Død og Begravelse. Aa Herman, jeg er i Grunden bange for hende.»

«Se nu ikke Spøgelser ved højlys Dag, Lydia.»

«Nej Herman. Jeg véd jo godt, at det bare er en dum Ængstelse.»

De var ved Huset. Aa, hvor Smith mindedes den Aften, han for mange Aar siden var kommen fra Begravelsesselskab hos Moren paa Møllenpris, dengang arme Lina var blet jordet, og han havde havt Petra liggende syg dernede indenfor Skabværelset.

Han hjalp Lydia ud af Vognen og gav Jørgen Hestedreng en Drikkeskilling. Idet de traadte ind i Gangen, hvor den blanke Glaslygte hang ned fra Taget, kom Serrine løbende og sa: «Betten er blet syk.»

«Er der gaat Bud efter Doktoren?»

«Ja, nu fornylig. Vi turte ikke vente længer.»

Lydia kasted Kaaben og Hatten fra sig og sprang opover Trapperne, gjennem Stuerne, ind i Barnekammeret, hvor lille Betten laa i sin blaa Seng.

«Ja, hun er svært laak, Frue,» sa den brede, tykmavede Barnepige, som rejste sig, idet Lydia kom ind.

Lydia knæled ned ved Siden af Sengen, tog Barnets Haand, der var brændende hed, og saa paa det røde, forandrede Ansigt. Øjnene under de halvaabne Laag stirred dødt frem for sig.

Saa var Smith paa den anden Side Sengen og bøjed sig over Betten.

«Bare dog Doktoren kom,» hvisked Lydia, idet hun greb og knuged sin Mands Haand tværs over den Lilles Seng.

«Du maa ikke være bange, Lydia. Du véd, at Børn saa let faar Feber.»

«Ja men Gud, Gud, hvad er det dog – hvad er det?» – Lydia knuged fremdeles sin Mands Haand.

«Mamma skal tomme,» lød det saa mat og besværligt fra Betten.

«Men her er jeg jo, min dejlige,» Lydia la sit Ansigt tæt ned til Bettens.

Barnet løfted sin højre Arm, og tog om Morens Hals, og mens hun pusted med en grødet Snøften, mumled hun: «Mamma min, Mamma min, nu stal Betten rejse.»

Smith udspurgte hviskende Barnepigen, om hvordan det var kommet.

Ja, det kunde hun ikke sige. Ret som hun sad og klædte hende af, var Betten liksom knækket sammen. Hun var blet hvid over hele Kroppen og iskold, og derefter brændende varm. Saa havde hun ogsaa kastet op flere Ganger og var blet saa aldeles døsig.

Saa var Doktoren der.

Lydia rejste sig. Hun stod ved Siden af ham, mens han undersøgte Barnet, og da han var færdig, læste hun i hans Øjne, hvad han tænkte.

Nej, men det kunde ikke være muligt, at Betten skulde dø. Saa haardhjærtet kunde Gud ikke være. Hun gik hen til sin Mand, greb ham krampagtig om Halsen og trykked sin Kind mod hans Skjæg.

«Hvad er det, som fejler hende?» spurgte Lydia, da Doktoren havde skrevet Recept og git Barnepigen Instrukser for Natten.

«Ja, jeg tør ikke sige det endnu. Det – ja det ser ud, som det muligens kunde være Hjærnebetændelse.»

«Er det farligt?»

«Farligt – ja, farligt – alle Sygdommer er jo farlige for saa vidt. Jeg kommer straks imorgentidlig. Pas nu godt paa!» – han vendte sig til Barnepigen.

«Aa Doktor, nej, nej! De maa redde hende,» Lydia bed i sit Lommetørklæde for at stagge Graaden, der voldsomt brød i hendes Bryst. Hun var fulgt efter Doktoren ind i det tilstødende Værelse og søgte angstfuldt at fange hans Blik.

«Kjære Frue,» sa Doktoren og tog Lydias Hænder. «Jeg skal gjøre, hvad der staar i min Magt.»

Der gik nogle Dager. Lydia var ved Bettens Seng ustanselig, Nat og Dag. Smith sad ogsaa derinde Time efter Time, især om Natten, for om Dagen maatte han saa nogenlunde passe sine Forretninger.

«Aa Herman, aa Herman,» hvisked Lydia op igjen, og op igjen – «hvorfor vil Gud straffe os saa haardt. Vi er da ikke værre end andre.»

Smith tog Lydia i sine Arme og kjærtegned hende. Deres Taarer blandedes. Men han følte, at ligeoverfor dette var der i hans Ømhed ingen Trøst for Lydia.

Tværtom.

Et Par Gange havde Lydia vredet sig fra ham og knyttet sine Hænder i Fortvilelse. Hun følte Trang til at slaa. Til at skrige højt. Til at anklage. Og altid kom det igjen, dette Spørgsmaal: Hvorfor skal Betten dø? Er vi da værre end alle de andre, som faar beholde sine Børn?»

Smith tænkte mange Tanker i disse kvalfulde Dage. – Om han var værre end andre? Nej. Men rent og uplettet havde hans Liv ikke vært.

«Hvadsomhelst I ville at Menneskene skulde gjøre mod Eder, det gjører I og mod dem.»

Han mindedes, hvor glad han havde vært dengang det Barn, han skulde ha med Petra, var dødt ufødt, og han mindedes mere, og andre Ting.

Var dette nu Gjengjældelsen, som kom? Skulde den dejlige lille Betten nu dø som et Sonoffer for hans Synder?

Men Gud var jo fremfor alt Kjærlighed. Hvorledes rime det sammen? Hvorledes kunde Gud, som var saa stor og ophøjet og idel Kjærlighed, føle Trang til at hævne de usle smaa Synder, som en Orm af et stakkels Menneske begik?

Lydia tænkte lignende Tanker. Hendes Synd fra dengang hun endnu ikke var voksen – det med Sivert Myre i hendes Forældres Have – det var det, som nu skulde betales. Hendes Indre føltes som et stort aabent og sviefuldt Saar. Dette, at hun ikke havde fortalt sin Mand det – det var det, som nu blev straffet. – – –

Smith sad i en Lænestol, stille, sammensunken, et Stykke borte fra Bettens Seng. Lydia tæt ved Sengen, hvid og forgræmmet, med sit angstfulde, smerteflydte Blik paa Barnet. Paa Chaiselongen laa Barnepigen og døsed. Det var fjerde Døgnet efter Sygdommens Udbrud, henad Kl. 3 om Morgenen. Doktoren havde vært der Kl. 12 og havde havt en Kollega med sig. Han havde skrevet op et Pulver og var gaat uden at sige noget.

«Gaa og læg Dig, Herman,» hvisked Lydia. «Du ser saa træt ud.»

Smith nikked aandsfraværende.

«Nu synes jeg, Betten sover saa naturligt. Og nu er hun heller ikke saa feberrød. Kom og se, Herman.

Smith rejste sig og kom hen til Barnesengen. Med et Blik, der liksom var overfyldt af Smerte, betragted han det lille indsunkne Barneansigt, hvorpaa Døden havde sat sit Mærke.

Pludselig gik der under det blaa Tæppe en Trækning gjennem Bettens Legeme, der syntes at være blevet længere end før. Hun aabned Øjnene helt og saa med et ubeskriveligt Blik paa sin Mor, et Blik, hvori der laa en voksen Menneskesjæls Ømhed, Tak og Raab om Hjælp. Lydia holdt med Magt tilbage det Skrig, som vilde trænge ud af hende, og kyssed varsomt Bettens kolde Hænder. Saa flytted Betten langsomt og liksom med Besvær sit Blik over paa Faren; hun smilte svagt og liksom kjæmpet for at sige noget.

Smith la sig ned paa Knæ, bøjed sit taarevaade Ansigt over Barnet, og sa højtideligt: «Tak Du lille elskede Elisabeth for al den Fryd, Du har vært for din Mamma og din Pappa.»

Barnet syntes at forstaa hans Ord. Hendes Blik blev liksom mere bevidst. Men kun for et Øjeblik. Saa flakked Øjnene urolig omkring. Hun pusted et Par Gange tungt og dybt, og saa var det forbi.

Lydia rakte Armene op over sit Hode, slog Hænderne lydløst sammen og stirred paa Betten. Hendes Ansigt var som forvildet af Smærte.

«Nej, nej, Herman,» mumled hun. «Det er umuligt. Hun er ikke død. Umuligt.»

Smith rejste sig fra sin knælende Stilling, tog Lydia ved Armen og sa stille: «Nu skal Du i Seng, Vennen min.»

«Nej, jeg vil sidde her. Hun vaagner nok op igjen, hun vaagner nok op igjen. Men hun er saa kold, saa kold.» – Lydia havde bøjet sig over Betten og kyssed hendes Pande. «Vi maa dække hende til. Kom med Tæpper, mange Tæpper.»

Atter forsøgte Smith at faa Lydia bort, men forgjæves. Saa blev de begge siddende hos deres døde Barn.

Ret som det var pusled Lydia om Betten. Hun rørte ved hendes Hænder, la Lagenet tilrette, strøg hendes gule Lokker. Og hvert Øjeblik vented hun, at Betten skulde slaa Øjnene op, smile, og sige: Mamma min.

Men Betten laa stiv og stille. De bløde Barnetræk i hendes lille Ansigt var blet saa skarpe. Hendes Hode laa lidt paa skjæve, og en liden Lok faldt ned over Panden.

Saasnart Lydia vendte Ansigtet bort, saa hun Betten lyslevende for sig. Hun hørte hendes søde Pludren, naar hun legte med sine Dukker, hendes frydefulde: Hep, Tprouen! naar hun red paa Bedstefars Nakke, og hun husked hendes jublende Glæde, naar Lydia uformodet var kommen ind i Barneværelset, og Betten var fløjet hende om Halsen med dette elskede: Mamma min!

Engang Lydia havdee vært bortrejst en Ugestid og hun en Formiddag pludslig stod i Stuen ved Siden af Barneværelset, hvis Dør var aaben, og havde sagt et Par Ord til Serrine, havde det hastig lydt fra Betten, der ikke kunde se hende, spærret inde som hun sad i sin høje Barnestol: Mamma, Mamma min! Hun var dengang knapt to Aar gammel, og dog havde hun øjeblikkelig gjenkjendt sin Mors Stemme.

Aa Betten, Betten, er det virkelig sandt – er Du død? Skal jeg aldrig mere høre Dig sige: Mamma? – Død. Hvad var det at være død? Bare hun kunde græde. Det vilde vist ha lindret. Men ingen Taarer kom. –

Klokken 7 om Morgenen var Doktoren der. Med myndige Ord beordret han Lydia i Seng. Han gav hende et Sovemiddel og blev siddende hos hende, indtil hun omsider faldt til Ro.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.