Afkom

av Amalie Skram

XXX

Smith havde hentet Lydia og Svigermoren hjem fra det tyske Badested. Lydia var ikke stort bedre, end da hun rejste. Hun vilde helst sidde stille. Det gjorde saa ondt at gaa, sa hun. Hun var bleven fed og havde faat en gulhvid Ansigtsfarve, og den store «Faarenæse» var større end før. Men hendes Øjne var saa milde og vakre, og Udtrykket om hendes Mund saa vidunderlig rørende. Hendes lyse, brusende Haar var det samme som før, og hendes Mand elsked hende mere end nogensinde.

Men han savned noget hos hende. Hun gad ikke mere skaffe sig nye og moderne Dragter. Naar han tænkte paa den straalende Glæde, hvormed hun i gamle Dage havde vist sig for ham i nyt Tøj, og sagt: Se Herman, er jeg ikke pen? saa formelig sorged han.

Lægerne havde sagt, at hun til næste Aar maatte gjenopta Kuren ved det samme Badested. Saa skulde han bare se, og Lydia havde svaret: Ja, hvis Du vil være med mig, Herman.

Hun havde længtes saa forfærdelig efter sin Mand denne Sommer. Aldrig mere vilde hun være saa længe borte fra ham. «Selv om vi ikke snakker om Betten, Herman, saa véd jeg dog, at Du er en Del af hende.»

Smith havde lovet at følge hende. Han, som gik her med denne altid nagende Tanke, at Lydia ikke var frisk, kunde kanske ogsaa ha godt af et Badeophold. Og paa Lydia vilde Kuren ganske sikkert virke bedre, naar han var med.

Hver Dag, naar Vejret blot var nogenlunde, kjørte han og Lydia ud paa lange Ture, for at hun skulde faa Luft. Men hvor det skar ham i Hjærtet at se den Maade, hvorpaa hun stolpred sig ned over Trapperne.

«Kunde jeg bare faa et Barn igjen istedetfor Betten,» sa Lydia tit. «Jeg vilde tro, det var Bettens Sjæl, som gik igjen i den nye. Jeg er da ikke mere end 36 Aar. Hvorfor kan jeg ikke faa et Barn Herman?» – –

En Ugestid efter at Smiths var vendt hjem, fik de Bud om, at Milla var nedkommen med et dødfødt Barn.

Lydia kjørte straks ind til hende.

Da Lydia, hjulpet af Stuepigen, var kommen ovenpaa i det toetages Hus paa Torvet, hvor Julius og Milla boede alene, maatte hun sætte sig i Spisestuen for at puste ud.

«Jeg hører ikke Børnene,» sa hun.

«Nej, Frue, for de er flyttet nedenunder. Alting er blet omkalfatret, som Fruen nok kan se. Doktoren likte ikke Fruens Tilstand, og saa –»

Lydia tænkte paa Millas Ord om Døden, som sad i hendes Haandled, og det var som Hjærtet flytted sig inde i hende. Skulde hun nu ogsaa miste Milla? Milla, som hun havde havt denne aldeles ubeskrivelige Glæde og Hygge af at omgaaes.

«Gaa ind og spørg Fruen, om hun vil tage mod mig.»

«Ja, men det nytter vist ikke. Der er en Kone derinde, som passer Fruen, og hun raa’r for alt.»

Lydia rejste sig, gik langsomt hen, og aabned stille Døren til Sygeværelset.

I den hvide Himmelseng, der stod ret frem fra Væggen, hen over Gulvet, laa Milla, feberrød i Ansigtet, og med de smaa hvide Hænder udstrakt paa det lyserøde Silketæppe. Hendes Bryst bevægedes, som havde hun vanskeligt for at drage Aande. Et Stykke borte i en højrygget Stol, sad en pen sortklædt Kone med stort hvidt Forklæde og hvid Strimlekappe. Hun rejste sig, da Døren gik op.

«Doktoren har forbudt,» sa hun beskedent.

Milla løfted Haanden, og vinked.

«Kom hen til mig, Lydia.»

Konen med Strimlekappen trak sig tilbage, og Lydia gik hen og satte sig paa Stolen ved Siden af Millas Seng.

«Hvordan er det med Dig, Millen min?» – Lydia tog Millas Haand, og førte den til sine Læber.

«Godt,» svarte Milla. «Jeg vidste jo, at jeg skulde dø. Men Du, Lydia?»

Lydia kunde ikke svare. Der laa denne Englesjæl og bekymred sig om andres Vel og Ve.

«Du maa ikke græde, Lydia. Det gjør mig saa ondt.»

«Nej, Milla, men jeg kan ikke la være.»

«Vi sees igjen paa Glædens Dag, Søster min,» sa Milla, og forsøgte at vende sig paa Puden om mod Lydia. Men det stak hende saa ondt i Siden ved Bevægelsen, saa hun opgav det. «Husker Du ikke de Ordene?»

«Jo,» graad Lydia. «Men hvorfor skulde Du dø, Milla? Du har jo ikke Barselfeber.»

«Nej. Men man kan da dø af andet end af Barselfeber, véd jeg» – der var i Tonen en Klang af denne stille Munterhed, som altid havde præget Millas Væsen og Maade.

Lydia graad mere og mere.

«Du skulde vide, hvor det farer rundt i Kroppen paa mig, og i Benene har jeg hvert Øjeblik Stivkrampe. Saa stikker det mig i Siden, saa ondt, saa ondt, lige op i Lungen eller Hjærtet. Forresten har jeg Feber ogsaa. Jeg tror f. Eks. ofte, at Du er min Mor.»

«De maa vist gaa, Frue,» sa den hvidstrimlede Kappekone, som nærmed sig Sengen. «Fruen taaler det ikke.»

«Ja, nu gaar jeg. Lille elskede Millen min,» Lydia bøjed sig over Milla og kyssed varsomt hendes Pande. «Jeg kommer snart igjen og ser til Dig.»

«Tag saa min Mor med Dig,» sa Milla med høj, klar Røst, og aabned helt sine Øjne, der straks igjen faldt til.

«Der kan Fruen se,» udbrød Konen hviskende. «Hun taaler det ikke.»

Da Lydia kom hjem, var hun saa angrebet, at hun maatte gaa tilsengs.

Næste Dag sa Lydia ved Middagsbordet: «Kunde ikke Du, Henrik, naar Du kommer fra Skolen i Eftermiddag, gaa ind og spørge til Tante Milla? Jeg har havt Bud i Formiddag, men jeg er saa bange for hende.»

«Jo,» Henrik dukked sig over sin Tallerken. «Det vil jeg gjerne,» han fik med Møje Ordene frem.

«Er Du bange for hende, Mamma?» spurgte Lina. «Hvorfor?»

«Jo, for Pappa talte med Doktoren i Gaar. Ikke sandt, Herman?»

«Jo,» sa Smith. «Han var ikke fornøjet med hende.»

«Skal dette bety, at Dere tror, Tante Milla dør! Den søde, søde Tante Milla,» Lina brød ud i en saa voldsom Hulken, at hun maatte gaa fra Bordet.

Henrik sa til sig selv: Idag viser Du en voksen Mands Kraft, siden Du kan sidde her rolig, og ikke fare op og skrige højt din Jammer ud.

«Aa nej, vist døde hun ikke,» tænkte Henrik, da han efter Middagen laved sig i Stand til at gaa paa Skolen. Tante Milla, hun, som var saa sød og ung og sund.

Tante Milla dø? Bli til intet, forsvinde som en Skygge, i Mørket – glide ind i et endnu dybere Mørke, og bli borte for bestandig.

Nej, umuligt. Umuligt.

Liksaa umuligt, som at han selv skulde dø. Sige til sig selv: Imorgen er Du ikke mere. Hvad var det, at ikke være mere? Han forsøgte at tænke Tanken igjennem, men maatte opgi det.

Han saa paa sit Ur. Jo, nu maatte han afsted.– – –

Det var mørkt og piskende Regnvejr, da Henrik efter endt Skoletid med Bogremmen i den ene Haand og Paraplyen i den anden, stred sig indover mod Torvet. Regnen klasked med slig Kraft mod Gadestenene, at Vandet sprat op omkring hans Fødder og sived fra Buksekanterne ned i hans Ankelsko. Fra Paraplyen, som han holdt foran sig som et Skjold mod Vinden, og som hvert Øjeblik trued med at krænges, randt Væden i Strømme ned paa hans Skuldre og drev ham om Hals og Øren. De sparsomme Gaslygter skinned gule og døsige i den af Fugtighed mættede Luft, og der var ikke mange Mennesker paa Gaden. Da han naaed Torvet, maatte han slaa Paraplyen ned. Her blæste Vind og Vand i Hvirvler omkring ham, og det var ham ikke længer muligt at styre den. Han stak Bogremmen ind under Trøjeskjødet, og satte saa i Løb, foroverbøjet, tværs over Torvet, hen til Onkel Julius’ Hus.

Da han kom ind i Gangen, blev en Dør aabnet, og et hvidt Lys strømmed ud. Paa Tærskelen stod et Fruentimmer i Syndfjordskout og stort hvidt Forklæde med et Barn paa Armen. Bag hende hørte han Smaapludren af andre Børn.

«Ok, eg trude, det var Munthe, saa kom med Doktoren,» sa hun. «Ja sa ‘n faleman, ja sa’n faleman,» hun gynged Barnet ustandselig op og ned paa Armen.

«Hvordan staar det til med Fruen?»

«Ja, Gud vet. Munthe han løp nu etter Doktoren, han. Ja sa’n faleman, ja sa’n faleman.»

«Er hun værre i Eftermiddag?»

«Ja, Gud vet. Hun ligger nu der og sejer ikkje nokke. Men Munthe, han løp nu etter Doktoren, han. Ja, sa’n faleman, ja sa’n faleman.»

Henrik satte Paraplyen fra sig, og la Bogremmen paa Stolen. Saa slog han Væden af sin Hue og af sine Klær, og steg op over Trappen. Forsigtig aabned han Døren til det lille Forværelse, hvor der hang Overtøj langs Væggene. Borte i Hjørnet stod en nedslaat Paraply, hvorfra Vandet i en bred Stribe havde silet lige hen til Døren. Paa en Stol en Bakke med en tømt Tekop og et halvspist Stykke Smørrebrød. Han aabned Døren til en stor Stue, listed derfra ind i Spisestuen, hvor et enligt Lys i en Sølvstage brændte paa Buffeten. Skulde han vove sig hen til Døren ligeoverfor og lytte? Han vidste, at derinde, bag denne Dør laa Tante Milla. Idetsamme gik Døren fra Sygeværelset op, og Bedstemor Munthe i Overtøj, fulgt af en Kone med Strimlekappe, kom stille ud. Henrik trykked sig hastig op mod Væggen ved Siden af det store Egetræs Skab. De to gik forbi uden at se ham og talte hviskende med triste Stemmer. Konen med Strimlekappen fulgte Bedstemor Munthe gjennem Værelserne, og lod Dørene staa aabne paa Klem bag sig.

En ubetvingelig Lyst efter at faa se om end aldrig saa lidet et Glimt af Tante Milla kom over ham. Pilsnart, i Angst for at miste Øjeblikket, listed han over Gulvet, stødte forsigtig Døren op og gik ind.

– – Først kunde han bare se Omridsene af Himmelsengen. Der var halvmørkt i Stuen. Den lille Lampe derborte i Hjørnet gav ikke meget Lys. Saa opdaged han noget brunt paa Hodepuden, og straks efter nedenfor det brune et gulhvidt Menneskeansigt. Der gik en Frysning gjennem hans Legeme. Var dette bitte smaa sammeskrumpne Ansigt virkelig Tante Millas? Og uden at han selv vidste det, laa han paa Knæ foran Sengen, og stirred bævende paa det gulhvide Ansigts lukkede Øjne, som langsomt aabnedes, og saa sig om med et søgende Blik.

«Tante Milla,» brast det dæmpet gjennem sammenbidte Tender ud af ham.

«Er det Dig, Henrik,» Millas Øjne gled til Siden, og mødte et Sekund Henriks Blik. «Jeg syntes nok, der kom nogen ind,» hun rakte imod ham sin Haand, som Henrik greb med begge sine og kyssed.

«Du er vaad,» sa hun. Hendes Fingre havde strejfet hans Skulder.

«Ja, Tante Milla,» han blev ved at holde hendes Haand mod sin Mund, og hans Taarer strømmed ned over den.

«Jeg ligger her og lytter efter Vejret, Henrik,» hendes Stemme var saa lav og utydelig, at han havde ondt for at opfatte, hvad hun sa. «Hør, hvor det tuder,» – saa kom noget, han ikke forstod, og saa fortsatte hun: «Gud gi, det vilde bli godt igjen, for naar jeg nu dør, og Sjælen skal flyve ud, saa blir den vaad og forpjusket.»

«Aa nej, Tante Milla, aa nej, aa nej,» Henrik vred sig under Anstrengelsen for ikke at græde for højt.

«Jo, Henrik, tænk, nu skal jeg dø. Jeg har vidst det længe, men jeg vilde ikke sige det til Dig for ikke at bedrøve Dig. De andre tror det ikke, fordi jeg er ved min fulde Bevidsthed. Aa, men jeg er træt, kan Du tro.»

Nu kom Konen med Strimlekappen tilbage, og saa maalløs af Forbavselse paa den knælende Henrik.

«Kem er I?» sa hun omsider, «og kaalissen er I kommen her?»

Milla vilde sige noget, men fik det ikke til. Henrik rørte sig ikke.

«Her maa I ikkje være. I trøtter Fruen ut.»

«Nej, Madam Flint,» fik nu Milla sagt, hun pegte med Øjnene paa Døren.

Madam Flint satte sig paa en Stol ved den anden Side Sengen.

«Nej, Madam Flint,» fik Milla atter med Møje sagt. «Gaa ud lidt.»

Saa gik Madam Flint.

Milla laa lidt med lukkede Øjne og pusted som for at samle Kræfter; saa sa hun, og hendes fine Fingre trykked svagt Henriks Haand. «Det var godt, at Du kom, der var noget, jeg vilde sige Dig, men nu kan jeg ikke huske det.» Atter lukked hun Øjnene, og pusted besværligt.

«Jeg er saa bedrøvet, fordi Barnet var dødfødt,» kom det saa anstrengt. «Det er det eneste, jeg sorger over.»

«Du maa ikke dø, Tante Milla. Jeg kan ikke holde det ud» – aa hvor han graad, hele hans Legeme var i krampagtig Bevægelse.

«Vi sees igjen, Henrik,» hvisked Milla.

Han kyssed og kyssed hendes Haand, sagte og forsigtig, og hvert Øjeblik tørred han sine Taarer bort fra den med sit Lommetørklæde.

«Nu har jeg bare 3 Børn at vente paa deroppe,» hvisked Milla. «Det skulde jo vært 4.»

«Du maa ogsaa vente paa mig, Tante Milla» – hvilken Anstrengelse det var for Henrik at faa sagt det saadan, at Milla kunde høre det.

«Ja, Henrik. Og Tak for alt, alt.»

«Aa, Tante Milla, Tante Milla. Ikke tak mig. Det er mig, som takker. Hele min Sjæl er bare Tak til Dig. Aldrig, aldrig skal jeg glemme Dig, og jeg skal være tro mod dit Minde, og altid tænke paa, hvad Du vilde ha villet, jeg skulde gjøre.»

«Kan Du huske det Verset i «Haavamaal», som vi snakked om i Sommer? Sig det for mig, Henrik.»

«Ja, Tante Milla. Jeg skal prøve,» og mens Graaden brød i ham, fik han nogenlunde hørligt fremsagt:

«Verden min Broder for ingen Mand
End haver havt Bestand.
Fængsle derfor dit Hjærte Du,
Helst til din Skabermand.
Læne og støtte Dig aldrig til
En jordisk Kongestav.
Jorden har avlet mange som Du
Og har aabnet dem atter en Grav.
Ak, naar Sjælen er ren og fri,
Og længes at fare herfra,
Dør Du paa Tronen eller i Støv,
Hvad Forskjel er der da.»

«Tak.» Millas Blik mødte Henriks. Saa gik der pludselig en Rykning gjennem hende. «Au,» sa hun og pusted med Besvær et Par Ganger.

Saa var Onkel Julius og Doktoren der. Henrik rejste sig fra den knælende Stilling foran Sengen, og trak sig tilbage. Onkel Julius syntes ikke at se ham.

Doktoren bøjed sig over Milla, og følte paa hende. Saa retted han sig op, og rysted stille Hodet.

«Er det galt?» spurgte Onkel Julius, mens hans Ansigtsmuskel skjalv i Angst.

«Ja, Munthe. Hun er død.»

«Død!» skreg Onkel Julius og slog fra sig med Armene som et Menneske, der var fra Forstanden.

Henrik, der stod et Stykke borte, følte Trang til at tysse paa ham, og be ham være stille for Millas Skyld, men sa intet.

«Hvad er hun da død af?» hulked Onkel Julius.

«Sandsynligvis en Blodprop,» svarte Lægen stille. «De véd jo, at jeg hele Tiden har vært bange for hende.»

I det samme traadte Lydia ind.

«Jeg havde ikke Ro paa mig,» mere fik hun ikke frem.

«Aa, Mamma, Mamma!» raabte Henrik og sprang hen til hende. Han kasted sig om hendes Hals, og knuged sig saa vaad, han var, ind til hende.

Lydia tog kjærligt om ham og graad sammen med ham. Saa gik hun hen og saa paa Milla.

«Noget skjønnere har jeg aldrig set,» sa hun hviskende til Onkel Julius, der fremdeles bar sig som et galt Menneske.

«Det var et trist Dødsfald,» bemærked Lægen, han tog sin Hat, hilste, og gik.

Da Henrik sammen med Moren forlod Sygeværelset med Millas hvide Seng, laa Onkel Julius næsegrus paa Chaiselongen i Spisestuen og gav sin Smerte Luft i skrigende Hulken.

Henrik følte en heftig Uvilje mod Onkel Julius. Hvorfor skulde denne Mand bære sig slig – han, som ikke kjendte Tante Milla, og aldrig havde forstaaet hende? Nej, den eneste, der kunde sorge saadan som Tante Milla skulde sorges over – det var ham.

Lydia gik hen og strøg Onkel Julius over Haaret.

«Vær rolig, Vennen min,» sa hun blidt. «Du kan tro, jeg føler med Dig. Milla var jo saa meget for os alle.» Lydia kunde ikke fortsætte.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.