Afkom

av Amalie Skram

XXXI

«Gaar Du ogsaa ensomme Ture?» Det var Henrik, som efter at ha vandret rundt Lungegaardsvandet, mødte Severin ved Møllendal. Der inde i den store Have var der nylig blet lavet et Slags Tivoli af en fremmed Entreprenør, og de hørte jodlende Musik og megen Halloj.

«Aa ja. Af og til,» svarte Severin, og vendte om for at slaa Følge med Henrik.

«Er der nogensinde for Dig død nogen, som Du var svært glad i, eller som Du kjendte svært godt?» spurgte Henrik.

«Nej. Hvad da?»

«Ja, Du véd jo, jeg var borte fra Skolen idag, fordi Tante Milla skulde begraves. Du har jo kjendt hende.»

«Ja. Hun ver et dejligt Menneske.»

«Du kan ikke tro, hvor underligt det er,» fortsatte Henrik. «Nu var jeg inde paa Kirkegaarden, for at se ned til hende endnu engang. Men saa var Graven tilkastet. Hun var saa sød og god imod mig, Tante Milla – ja, Du synes vel, det er latterligt, at jeg græder.»

«Nej, Henrik. Hvor kan Du tro?»

«Og nu ikvæld, da jeg stod derinde ved hendes tilkastede Grav, følte jeg det livagtigt, som om noget af mig selv laa begravet dernede.»

«Jeg kan saa godt forstaa det,» sa Severin.

Henrik tørred sine Øjne, og fortsatte: «Jeg blev rent fælen for mig selv, mens jeg stod der. Følte mig som et Spøgelse eller en Dobbeltgjænger. Jeg har snakket saa meget med Tante Milla, ser Du, og hun kjendte mig bedst af alle, og alt det, jeg har sagt til hende, det ligger altsaa dernede i Graven hos hende. Ja, Du kan naturligvis ikke forstaa det.»

«Si nu ikke det, Henrik. Jeg forstaar alt, hvad Du siger, og jeg forstaar det saadan, som Du vil ha det forstaaet.»

«Jeg blir kristen paa dette,» udbrød Henrik efter en Pause. «Jeg kan ikke udholde den Tanke, at jeg ikke skulde faa træffe hende igjen. Gud véd, om ikke Livet hernede kun er en Stump af det Hele?»

«Det har jo jeg bestandig troet,» svarte Severin. «Men netop i disse Dage er jeg begyndt at tvile om alting. Jeg synes mere og mere, at der ikke kan være nogen Gud som tar sig af os. Hvor var det saa muligt, at de fleste Mennesker uforskyldt kunde ha det saa ondt?»

«Jeg tænker bestandig paa dette,» vedblev Henrik, som ikke havde fæstet sig ved Severins Ord, «at om Tante Milla pludselig kom gaaende mod mig paa Gaden, eller jeg fik se hende i et Glimt en Nat, naar jeg laa vaagen, saa vilde jeg bli saa lykkelig. Jeg vilde slet ikke sorge over hende mere.»

«Du blev ræd, blev Du,» sa Severin.

«Nej. For jeg vilde i Øjeblikket slet ikke huske, at hun var død. Jeg vilde bare fryde mig ved Visheden om, at hun var til, og saa vilde jeg glæde mig ved Tanken om, at jeg selv engang skal dø.»

«Nej,» sa Severin. «Jeg kan forstaa, at man i Fortvilelse overvinder Frygten for Døden og gaar hen og dræber sig f. Eks. Men glæde sig til, at Døden skal komme saa’n af sig selv, og naar man kanske mindst ønsker det – nej!»

«Jeg føler mig forresten saa træt og syg om Dagene,» sa Henrik stille. «Jeg tror sikkert, at jeg dør ung.»

De var naaet op over Kalfarbakken; og der kom Kristian Aall imod dem. Han hilste Godaften, vendte om, og gik med dem.

Kristian Aall var blet lang og tynd med et drømmende Blik i de lyseblaa Øjne. Der var over ham et Præg af inderlig Hjærtensgodhed, og saa var han saa klog, syntes Severin. Havde tænkt alt, hvad han sa, saa grundig igjennem.

«Jeg gaar og grubler over, at det igrunden er noget Sludder, dette om den klassiske Dannelse,» sa han. «Kan Mennesker ikke være lige saa gode og dannede, fordi om de ikke har puget Græsk og Latin, for ikke at snakke om Hebraisk og alt andet Djævelskab?»

Henrik tænkte paa Milla, som aldrig havde lært hverken Græsk eller Latin, og han var saa inderlig enig. Gad bare ikke sige det.

Men Severin tog ivrig til Gjenmæle. Den klassiske Dannelse satte Menneskene paa et højere Stade. Skabte Aandsaristokrater ud af dem, løftet dem op over Livets Smuds og Jammer.

Overtro, paastod Kristian. Skulde der være Tale om Aandsaristokrati, saa maate det vel findes hos dem, der var gode og offervillige. Brugte sit Liv og sine Kræfter til at gjøre Gavn og godt for andre. «Eller hvad mener Du om Jesus, var han ikke Aandsaristokrat?»

Det kunde man vel neppe kalle ham, mente Severin.

«Der kan Du se, hvor det bærer rent bort i Natten, dette Snak om den klassiske Dannelse. Sig til «Lucifer», at Jesus var en Plebejer!» Kristian lo, og Severin maatte le med.

«Men man kan dok ikke undvære Kunst og Videnskap,» sa nu Henrik i et Tonefald, der røbed, at Samtalen var ham ligegyldig.

«Jeg forstaar ikke, at fornuftig tænkende Mennesker kan være uenig med mig,» fortsatte Kristian. «Se nu min Mor f. Eks. Aldrig har jeg det bedre, end naar jeg sidder og smaasnakker med hende i Mørkningen. Og naar jeg har vært bedrøvet, rigtig sønderknust, angret et eller andet, saa har jeg grædt ud i hendes Fang. Hvad skal man saa med den klassiske Dannelse?»

«Saadan har jeg det ikke med min Mor,» sa Henrik.

«Da er det din egen Skyld, Far. Hvis jeg var din Mors Søn, vilde jeg elske hende op over begge Ørene.»

Aa hvor Severin ønsked, at de skulde snakke om noget andet. Tanken paa hans egen Mor sved ham i Hjærtet. Men han kunde ikke finde paa noget at sige.

«Og nu Lina da,» sa Kristian, og stod stille midt i Gaden, «har hun klassisk Dannelse? Uf, jeg faar snart Kvalme af de Ordene. Og hvor dejlig er hun ikke at være sammen med! Og din Søster Sofie, Severin!»

«Jeg trode ikke, Du kjendte hende videre,» sa Severin forlegen.

«Joda Gut! Jeg har jo truffet hende hos Smiths flere Ganger, og naar jeg møder hende paa Gaden, blir jeg altid varm om Hjærtet. Den Maade, hun hilser paa: Og slig en stor og velvoksen Jente. Ja Severin, hende kunde jeg bli forelsket i.»

«Mere i hende end i Lina?» spurte Henrik.

«Lina,» Kristian stod atter stille. «Gud fri og bevare mig. Sligt et Mod har jeg ikke.»

Henrik og Severin lo.

Saa var de ved Smiths Hus i Strandgaten. Henrik sa Farvel.

«Hils din Søster, og sig, at hun er Verdens vakreste Jente, men at jeg aldri vil fri til hende!» raabte Kristian efter ham; derpaa vendte han sig til Severin og sa: «Nu kan Du likegodt gaa hjem med mig og spise tilaftens. Mor blir altid saa glad, naar jeg har en Kammerat med mig.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.