Afkom

av Amalie Skram

XXXVIII

Gamle Friman var blet pent begravet. Andrea havde vært tilstede i dyb Sorg og havde havt Fredrik med. Fredrik havde staat lidt tilbage, mens Jordpaakastelsen foregik, og havde ustanselig kastet smaa Papirkugler ind mellem det lille Ligfølge for at ramme Bedstefarens Kiste. Tilsidst havde Overgraveren tat ham ved Armen og havde ført ham udenfor Kirkegaarden.

Der fandt Andrea ham, efter at det var forbi. Hun tog ham ved Haanden, og vilde ha ham hjem med, men Fredrik rev sig løs og sa, at han nok skulde finde Vej alene. Saa gav han sig til at slaa Kolbøtter et Stykke foran hende, mens han hujed i vilden Sky.

Petra og Myre, der kom bagefter, indhented Andrea.

«Kaa er det med Ravn?» spurgte Petra.

«Svært laakt,» svarte Andrea. Hun likte ikke at vise sig paa Gaden sammen med disse simple Myre sine, men havde dog samtidig Trang til at meddele sig.

«Nu har disse Dokterne to Ganger lagt om Forbindingen paa det brækkede Ben. Men det hjælper ikkje nokke. Der staar smaa Knuter ut, og han anker sig svært. Yr er han ossaa. Han snakker over seg og vil op, og ner i Forretningen, naar han ikkje ligger i Dvale.»

«Stakkes Ravn. Saa’n en pen, fin Mand,» sa Petra.

«Og en udmærket Mand i alle Retninger,» tilføjed Myre.

«Ka vet I om det?» Andrea saa hvast paa Myre, «Eg hørte inat Doktoren seje te denne Svinepolitifuldmægtigen, denne Grøn, at Ravn sit Blo’ maatte være af en slet Beskaffenhed. Ungdomssynder naturligvis.»

«Lat ikkje det ene Menneske gaa irette med det an’et,» svarte Myre. «Men I sku’ sende Bud etter Skutevikskonen, saa skulde I bare faa se.»

«Ja, eg har saamæn tænkt paa det. Men kaa ska’ eg hen? Eg har jo denne Grøn og disse Dokterne over meg. Hvis eg nævnte Skutevikskonen, vilde di spærre meg inde.»

«Jaja, Madam Ravn. Hvis Herren vil, at Jeres Mand ska’ faa sin Førlighed tebakes, saa sker det nok.»

«Ok ja, Drea. Nu idag etter vores gamle Fars Begravelse vil eg tru, at Du er mildt stemt. Gaa bare te Herren med altsam’ens.»

Andrea nikked uden at svare. Taarerne randt stille under det sorte Slør. Det var jo netop dette, at hun ikke vidste, hvad hun helst vilde. Kom Karl til Kræfter igjen, saa skulde nok Grøn vide at holde ham til Ilden og faa Skilsmissen istand.

De var ved Ravns Hus. Andrea sa Farvel og steg op ad den korte Stentrappe.

Idet hun aabned Gadedøren, hørte hun et Hyl bag sig. Det var Fredrik, som fra øverst til nederst var tilstænket af Vand og Smuds fra Gaden. Han var barhodet og Ansigtet drypped af sort Sved.

«Kaa har Du gjort af den nye Sorgehuen din?»

«Møst ‘an,» flirte Fredrik.

Andrea dirred af Forbitrelse. Hun tog et Tag i Fredriks Skulder og puffed ham ind gjennem den halvaabne Dør. Fredrik hylte, saa det maatte klinge gjennem Huset. Andrea tænkte paa Grøn og Lægen, som var deroppe, og som vilde bli rasende over denne Allarm.

«Ti nu stille! husk paa din Far.»

«Ka skiller det meg? Det Hit, Rakkerknarken?» Fredrik tog atter paa at hyle.

Andreas Forbitrelse vokste. Hun rev Overtøjet af og kasted det fra sig.

«Kom her ut,» sa hun og gjorde med en Kraftanstrængelse sin Stemme blid. «Eg ska vise Deg nokke ute paa Pladsen, nokke kjækt, som Du ska’ faa.»

Fredrik saa maabende paa Moren og fulgte efter hende gjennem Kjøkkenet, hvor Meisteren stegte Karbonade, ud paa Gaardspladsen.

Andrea gik hen til den store Regnvandstønde, foran hvilken der stod en umalet Trætrappe med 3 Trin. Hun steg op paa Trappen og gjorde Plads for Fredrik ved Siden af sig.

«Kom her, ska’ Du bare se,» sa hun venlig.

Fredrik var straks ved Siden af hende.

I samme Øjeblik tog Andrea ham om Halsen med den ene Haand og greb med den anden kraftig fat i hans skidne Buksebag. Hun løfted ham op saa let, som vejed han Ingenting, og styrted ham paa Hodet i Regnvandstønden.

Der kom ingen Lyd fra Fredrik. Han kaved og kaved, og stod tilsidst oprejst i Tønden og fnøs og spytted. Vandet naade ham til Hagen.

«Ta meg op igjen,» sa han med en Stemme saa myg og bønlig, som Moren aldrig før havde hørt hos ham.

«Nej,» hun dunked ham i Hodet og fik ham under igjen, men Fredrik kaved sig atter op og greb med begge Hænder om Vandtøndens Kant for at hejse sig op. Men han var saa tung, og hans Arme saa kraftløse.

«Lat meg daa komme op, Mor; eg fryser saa svært. Og nu kan vi jo ikkje bruke Regnvandet te koke Ærter i.»

«Er det Meningen din, at Du vil dræpe meg?» spurgte tilsidst Fredrik.

«Vil Du love, te være skikkelig heretterdags, saa ska’ eg hjælpe Deg op.»

Fredrik lovte det. Men straks han var kommen op af Tønden og stod paa Gaardspladsen, fo’r han løs paa Moren og slog og sparked hende som en rasende.

«Du ska’ ner i Vandtønden liksom eg!» skreg Fredrik. «Hode’ først!»

Andrea kunde ikke værge sig ligeoverfor dette ubændige Raseri. Hun skreg om Hjælp.

Saa kom Meisteren og fik Fredrik revet løs fra Moren.

«Det var kjua godt fundet paa, det Du gjorde,» sa Fredrik beundrende, idet han sprang op over Bagtrappen. «Eg ska’ huske det. For dette ska’ Du ha betalt!»

– – –

Imidlertid vandred Petra og Myre udover Strandgaden. De var forholdsvis venlig stemt mod hinanden idag.

Han var en mærkelig Fyr, denne Myre, tænkte Petra. Altid naar Nøden var størst, grejed han alt sammen. Nu havde han git hende Penger til at klare Klatgjælden med, og endda foræret hende 5 Specidaler, som hun kunde bruge til, hvad hun vilde.

«Severin gaar og tigger om at faa Lov til at ha et Par Kammerater hos seg, før ‘an rejser, Henrik Smith og Kristian Aall, sejer han.»

«Ja, la’ han det, Mor.»

«Di er daa altfor fine te aa komme hem te os.»

«Ja naturligvis. Men naar han er Venner og Kammerater med di –»

«Han betaler sjøl, ka det koster,» vedblev Petra. «Han fortjener jo nokken Skillinger ved at læse Lektier med disse to Gutungerne. – Nu har vi jo Fremsalen staaen’es paa Stas igjen, siden Bedstefar døde. Se, kaa alting lager seg. D’er bedst, di holler til deroppe.»

«Ja, det trur eg ossaa,» svarte Myre. «Di liker det vel bedst at ha det for seg sjøl.»

«Nokke Rø’vinsgrog opspædt med et Par Glas Banco har han bedt om. Kortenspel skulde Henrik Smith ha me’.»

Arm i Arm nærmed de sig Kippersmuget. Saa sa Myre: «Denne Elias Nilsen fra Kristianssand, han kommer igjen i Slutten af August. Og han har skrevet og bedt om at faa bu hos os igjen. De’ er vel ikkje nokke te Hinder?»

«Det er en underlig Fyr,» fortsatte Myre. «Eg er forresten kommen i Gjæld te ‘an. – Vi tjente ikkje Penger paa den Skindhandelen –»

Det lød, som om han vilde sige noget mere, men betænkte sig.

Han er og blir en Bedrager, tænkte Petra, mens hun gik ind i Huset. Nu har han naturligvis snydt Nilsen for det, han skulde ha.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.