Roald Amundsen skrev flere dagbøker. Hver gang han dro på polarekspedisjon, hadde han en bok han daglig noterte i. Men det finnes en dagbok til.
Amundsen var en mester i å verne om sitt privatliv. Han snakket aldri offentlig om sine kjærester, benektet alle rykter om giftermål og romanser, lot aldri den store verden få innsyn i den delen av hans liv. Når han hadde behov for å reise inkognito, hadde han et sett med løsbart og briller, til og med et eget pass hørte til forkledningen. Noen ganger var han «Mr. Johnson», men som oftest gikk mannen med bart og briller under navnet «Engelbregt Gravning», Roald Amundsens mellomnavn.
Hans vilje til å holde privatlivet utenom offentligheten ble videreført av hans nevø Gustav «Goggen» Sahlqvist Amundsen. Han var svært sentral da Uranienborg, Roald Amundsens hjem på Svartskog, ble museum. Det var han som solgte den private dagboken til Roald Amundsens Minnefond, som i 1940 overleverte den til Universitetsbiblioteket (nåværende Nasjonalbiblioteket). Men selv om dagboken fikk nye eiere, ble den ikke lov å lese. Den ble forseglet. I 50 år skulle den «ligge under ubrutt segl», som det ble formidlet i brevet fra Minnefondets formann.
For de første som åpnet dagboken på 1990- tallet var nok innholdet relativt kryptisk. Selv om navnet «Kristine Elizabeth» var skrevet med blyant på innsiden av permen, var det lenge ukjent hvem dagboken var stilet til. Det var ikke før i arbeidet med biografien om Roald Amundsen (1995) at Tor Bomann-Larsen klarte å identifisere henne. Etter dette har innholdet i dagboken både blitt lest, tolket og vurdert, men aldri utgitt i sin helhet.
Hva Roald Amundsen ville ment om at denne dagboken nå publiseres, kan man bare spekulere i. Man kan også undres over måten hans liv, personlighet og evner har blitt fremstilt på etter hans død i 1928. Roald Amundsen er ennå, nesten 100 år etter han forsvant, en person mange mener mye om. Noen er veldig opptatt av hans forhold til kvinner, andre har sterke meninger om hans lederegenskaper og ikke minst har mange fått med seg at han spiste hundekjøtt på ferden mot Sydpolen.
Jeg synes det er vanskelig å beskrive Amundsen som person. Akkurat som de fleste av oss hadde han flere roller i livet. Han var både en sønn, en bror, en venn, en leder, en uvenn, en helt, en kjæreste og mye annet. Gjennom sine ulike roller fikk de som var rundt han forskjellige erfaringer og oppfatninger av han.
I dag avhenger vår kunnskap og oppfatninger om Amundsen av hvilke kilder vi har tilgjengelig. Tolkningene påvirkes av hvilke kilder vi legger vekt på og hvilke vi legger vekk. Hvis kildene leses stykkevis og delt, risikerer man at oppfatningen blir deretter. Og kanskje er det akkurat dette som rettferdiggjør publiseringen av denne private dagboken, hvis man skulle tørre å se det fra Roald Amundsens perspektiv. Enkeltsitater og utsagn som tidligere er blitt presentert stykkevis, kan nå leses i sin sammenheng. Det intense savnet, kjærligheten, sjalusien og gleden kan nå forståes i sin helhet.
Kvinnen dagboken er stilet til spilte en sentral rolle i livet til Roald Amundsen. Hun kalte seg «Kiss». Hennes fulle navn var Kristine Elisabeth Bennett, født Gudde. Kiss var født i Trondheim og vokste opp der. Rett før hun fylte 18 år, giftet hun seg med den 33 år eldre britiske forretningsmannen Charles Peto Bennett. De bosatte seg i London, England, og fikk sønnene Alfred og Charles (Peto). Roald Amundsen møtte Kiss første gang 16. november 1912, på en fest til ære for Amundsen på Hotel Cecil arrangert av den norske kolonien i London. Der ble det danset helt til midnatt, skal vi tro avisene. Datoen ble en merkedag for Amundsen. 12 år senere, noterte han i sin private dagbok: «12 årsdagen! En hærli dag var de. Mange hærlie minner. Gonat. Gud være me dei.»
Senere ble møtene flere og følelsene sterkere. De traff hverandre både i England ved Leigh Court, ekteparet Bennetts hjem, og på Uranienborg, hjemme hos Amundsen på Svartskog. Amundsen opparbeidet også et nært forhold til flere av familiemedlemmene til Kiss. Søsteren Gudrun og brødrene Trygve og Niels ble nære og viktige relasjoner, til og med Kiss sine to sønner, Alfred og Peto, var på besøk hjemme hos Amundsen.
Selv om Amundsen var god på å holde sitt privatliv unna offentligheten, markerte han offentlig gjennom ulike koder flere ganger sin kjærlighet til Kiss. Flyene som ble brukt under Maud-ekspedisjonen (1918-1925), fikk navnene Kristine og Elisabeth. For å ikke bli avslørt fortalte Amundsen til mannskapet at navnet stammet fra en av hans gamle tanter. Dahl og Lunde 1976: 27 Også geografisk gjorde Amundsen Kiss synlig. På Kapp Tsjeluskin, nord i Sibir, lå en liten høyde som ikke hadde noe navn før Maud-ekspedisjonen kom forbi. I ekspedisjonens notisbøker har høyden fått navnet: Kristine-Elizabeth høiden. En siste dedikasjon gjemte Amundsen i boken om Maud-ekspedisjonen, som kom ut i 1921. Amundsen dedikerte alltid bøkene sine til noen. Boken fra Gjøa-ekspedisjonen var dedikert til Fridtjof Nansen, boken om Fram-ekspedisjonen var dedikert til mannskapet. I 1921 var det Kiss sin tur. Men ikke så alle forstod det. Bare hun som hadde fødselsdag 10. februar.
Det var mye hemmelig rundt forholdet mellom Kiss og Amundsen. Hun var en gift kvinne og han en kjent person. Kiss ba Amundsen om å rive i stykker brevene hun sendte. «Ja, da jei skal rive brevene dine ifiller, åm de enn sårer mei stærkt. Har ennå aldri jort de.», skriver han til henne i dagboken 22. september 1924. Han gjorde ikke som hun ba om, men likevel er brevene borte nå. Etter Amundsen forsvant i 1928 sies det at Kiss skal ha betalt en stor sum for å få tilbake brevene hun hadde skrevet til Roald og sørget for at de gikk opp i røyk.Bomann-Larsen 1995: 540
Amundsen var bare en av personene i Kiss sin rike omgangskrets. Hun var en innflytelsesrik kvinne som omga seg både med europeiske kongefamilier, politikere, familie og venner. Hun ble boende i England, også etter at hun ble enke i 1940, men beholdt sine sterke bånd til Norge. Under andre verdenskrig samlet hun inn store pengebeløp for å bistå norske sjøfolk, en innsats som førte til at hun ble tildelt 1. klasse av St. Olavs Orden. Da Kiss døde i sitt hjem på kanaløyen Jersey i 1980, var det ennå veldig få som kjente til hennes relasjon til Amundsen.
Den private dagboken gir oss innsikt i mer enn bare Amundsens kjærlighet til Kiss. Den forteller også om det Amundsen selv omtalte som «den mest pinlige, den mest ydmykende og i det store og hele den mest tragiske episode i mitt liv».Amundsen 1927: 102
Utover 1920-tallet var Roald Amundsen i en kritisk økonomisk stilling. Maud-ekspedisjonen og flere forsøk på å utforske Arktis fra luften hadde kostet mye. Den planlagt flyekspedisjonen mot Nordpolen i 1924 var basert på penger Amundsen egentlig ikke hadde. Han hadde opparbeidet gjeld til flere, men den største summen skyldte han sin egen forretningsfører, nabo og bror Leon. De bodde ved siden av hverandre på Svartskog og hadde i alle år hatt et nært vennskap og samarbeid. Da økonomien kollapset stod brødrene, kort sagt, på hvert sitt ytterpunkt. For Roald var løsningen flere inntekter, for Leon handlet det om å redusere utgiftene. Det endte i både brudd og konkurs.
2. september, 17 dager før han begynte å skrive i dagboken, reiste Roald Amundsen til Follo Skifterett i Drøbak og erklærte seg personlig konkurs. For en person som likte å ha kontroll på hvordan privatlivet ble offentliggjort må situasjonen ha vært krevende, noe de første sidene i dagboken også forteller. «Den siste tids bejivenheter har jort, at jei får altid vil vantrives hær.», skrev han 23. september. Samtidig forberedte han en lengre tur til USA, vekk fra Norge. I dagboken skrev han til Kiss: «Jei blir dærfor på den annen side Atlanteren, intil du kaller.»
To dager etter sin ankomst til USA, sitter Amundsen på hotellet Waldorf Astoria i New York. I samme by befinner også den amerikanske rikmannssønnen Lincoln Ellsworth seg. I følge sin egen beretning satt han og leste avisen Herald Tribune, da han fikk øye på en notis der det stod at Amundsen hadde ankommet byen.Ellsworth 1940: 62 Han ringte opp hotellet og ba om å bli satt over til Amundsens rom. De hadde møttes tidligere, i Paris i 1918, da Ellsworth ønsket å være med på Maud-ekspedisjonen, noe det da ikke var anledning til. Men i 1924 er tilfellet annerledes, Ellsworth har tilgang til pengene Amundsen trenger. Ikke bare hadde han egne midler, men kunne også friste med sin fars formue, industrimagnaten og gruveeieren James William Ellsworth. Takket være Ellsworths midler blir den planlagt flyekspedisjonen realistisk å gjennomføre. Måneden etter det avgjørende møte på Waldorf Astoria er leveransen av de to planlagte Dornier Wal flybåtene bekreftet og mannskapet plukket ut. For Amundsen ble møtet med Ellsworth et definitivt vendepunkt.
I dagboken kan vi følge forhandlingene mellom Ellsworth, hans far og Amundsen, videre får vi innblikk i resten av foredragsturneen og Amundsens mange møter med andre innflytelsesrike amerikanere. Dermed er dagboken ikke bare en fortelling om Amundsens liv, men også unike beskrivelser inn i en tid, et land og samfunn preget av de glade «20-årene». En periode preget av fremgang, optimisme, masseproduksjon og massemedia. Elementer som igjen er sentrale for å kunne forstå det Roald Amundsen opplever og skriver om i dagboken.
Dagboken følger også de videre ekspedisjonsforberedelsene når Amundsen returnerer til Norge. Avskjedsfesten i Oslo, togturen til Trondheim og videre med båt til Tromsø. Der treffer han igjen sin gode venn og ekspedisjonens materialforvalter Fritz Gottlieb Zapffe. Den 7.april 1925, med Ellsworth og Zapffe som vitner, gjør Amundsen noe han unnlater å nevne i dagboken. Han skriver testamentet. Brødrene Jens og Gustav føres opp som arvinger. Kiss blir ikke nevnt. Noen år senere endrer Amundsen teksten, han gjør sin svigerinne Malfred til universalarving. Etter oppholdet i Tromsø, fortsetter ferden videre mot Ny-Ålesund (Kings Bay), Spitsbergen. Her begynner ventetiden for Amundsen. Og han var god til mye, men å vente var ikke Amundsens beste egenskap, særlig ikke når det drøyde med hilsener fra Kiss.
Dagboken slutter 21. mai 1925, samme dag som motordrønnet fra de to Dornier Wal flybåtene høres utover Kongsfjorden på Svalbard. Ekspedisjonen er i gang og med det begynner Amundsen på en ny dagbok. Selv om den for det meste inneholder detaljer om ekspedisjonen skriver Amundsen også her direkte til Kiss. Der den private dagboken oser av kjærlighet, savn og lengsel er det tydelig at noe oppstår i relasjonen til Kiss høsten 1925. Da noterer Amundsen at han fraråder Kiss å komme til Norge, og senere mottar han et brev fra England «bare får å fårtelle mei, at jei ingen mann er!».Brev fra Roald Amundsen til Malfred Amundsen, 23.9.1925, privat eie.
I dag finnes bare fragmenterte detaljer av det som ble sagt, følt og skrevet denne høsten. Men det vi vet er at Kiss og Amundsen fortsatte å ha kontakt selv om forholdet mellom dem endret seg. Om de møttes mer vet vi ikke, men i en kalender fra 1926, som ble oppdaget på Uranienborg, Amundsens hjem, er flere datoer merket med en «K».
Om Kiss visste at Roald Amundsen skrev en dagbok rettet til henne vet vi ikke. Ikke vet vi om hun noen gang leste i den, eller om hun forsøkte å skaffe seg den etter hans død. Men når dagboken nå har blitt tilgjengelig i en fullstendig transkribert versjon, blir det kanskje enklere å lete etter svarene på alt det vi ennå ikke vet.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Det finnes mange dagbøker fra Roald Amundsens ekspedisjoner, men dagboken som utgis her, er mer privat og fra en periode mellom ekspedisjoner.
Første innførsel i dagboken er 19. september 1924. Amundsen er hjemme på «Uranienborg» på Svartskog og pakker for å reise over Atlanteren til foredragsturneer i USA, bort fra økonomiske vanskeligheter og familiekonflikter. I starten av februar returnerer han til Europa, til London med et innlagt møte med sin elskede Kiss og derfra til Italia og tilbake til Norge.
Hjemme i begynnelsen av mars 1925 fortsetter polflyvningsforberedelsene før avreise til Ny-Ålesund, startstedet for flyvningen. Siste innførsel er 21. mai, dagen flyvebåtene N 24 og N 25 endelig fikk luft under vingene.
Se faksimiler av dagboken på nb.no.
Roald Amundsen var polarforsker og ekspedisjonsleder. I 1903-07 var han den første som seilte Nordvestpassasjen, sjøruten mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Båten het «Gjøa», og Amundsen og mannskapet brukte nærmere fire år på turen (inkludert tre overvintringer). I 1911 ledet han den første ekspedisjonen som nådde det geografiske Sydpolpunktet.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.