Atlanterhavet

av Nordahl Grieg

ANNEN AKT


I

Redaktørens kontor, styremøte. Godseier Berge, distingvert, hard, direktør Martinsen, jovial og rødsprengt. Begge er mellem femti og seksti. De sitter ved bordet sammen med redaktøren. Mellem denne og Berge, de to sterkeste, merkes en viss irritasjon.
Fjernt fra høres larmen av rotasjonspressen.

    REDAKTØREN

Jeg har tenkt over saken. Slik som stillingen er nu, er det en grunn mer til å gå inn for Raven.


    BERGE

En slik flyvning koster hundretusener. Er der tider til det?


    REDAKTØREN

Ja. Tilstrekkelig dårlige tider til det. Annoncene går ned; det merkes på abonnementet også. Her står for døren en arbeidskamp så bitterlig alvorlig at noget må gjøres.


    BERGE

Deres protegé Ketil Paus skal altså ikke få fremture med sine idéer?


    REDAKTØREN

Nei. Han har gjort ypperlig journalistikk; men foran en konflikt som denne er det ikke tiden til å snakke om social forståelse. Vi dropper ham.


    BERGE

Det bedrøver mig ikke, og la mig si: opriktig talt, det var ikke for tidlig.


    REDAKTØREN

Det bestemmer jeg.


    BERGE

Dette snakket hans om å gi, om å møte arbeiderne på halvveien, har i hvert fall gjort adskillig skade.

Og hvad slags ungdom er det som tenker slik! Frem vil de alle, seire, ta, ikke gi.


    REDAKTØREN

Dette med å gi, å klæ sig naken, kan være klædelig for ungdommen, men sgu ikke for de eldre. Ikke for oss, Berge. Alderdommen er en sjofel ting; den har fule saker å skjule; den dekker sig, må dekke sig, med makt, penger, anseelse.

Så lenge mennesker eldes, skal der være social urettferdighet.


    MARTINSEN

Nei, vett De hvad –


    REDAKTØREN

Åjo. Tenk Dem om, Martinsen. Jo tykkere og eldre en mann blir, desto slankere og nyere blir bilen hans. For: der må være en mening med livet.


    MARTINSEN

Hø – hø –


    BERGE

Der er en brist etsteds i de menneskene som bestandig vil gi; de har skjulte feil.


    REDAKTØREN

Der er ikke mange med den bristen.


    BERGE

Vi er de som holder alle ting sammen. Der skrives så meget om at arbeiderne har det ondt; men ingen skriver om de søvnløse nettene vi har.


    MARTINSEN

Så det blev sent igår også – hø – hø –


    REDAKTØREN til Berge:

De har rett. Meget kunde endres om folk trodde på dem som står i spissen for bedriftene. At de eide den lidenskapen for sitt verk som kunstneren og forskeren, at de gladelig tålte savn og ensomhet, fordi deres sinn fikk brukes i verden.

Men dette er ikke øieblikket for utopier. Arbeidskampen er her, og vi får møte den. Folk må ikke tenke for meget nu; det har de ikke godt av, og ikke vi. Der er et telegram oppe fra skogene Deres idag, Berge –


    BERGE

Har De tatt det?


    REDAKTØREN

Det kommer i aftennumret. Men det går ikke slik. Vi trenger en stor ting til å slå op, til å bortlede interessen fra dette. Avisen trenger det.

Og en slik flyvning – vårt eget lands innsats, slått op på den riktige måten, så den ikke ligner nogen annen flyvning i verden – står ingen for. Ah! Motorduren skal fylle luften med sin heroica; den skal døive stønnene.


    BERGE ser på ham:

Gå igang.

Martinsen nikker; møtet er slutt. I det samme kommer budet fra trykkeriet med de første numrene av aftenavisen. De får hver sitt eksemplar.

    BERGE ser op med et stygt smil:

De skal bli mykere.


    MARTINSEN jovialt beundrende:

Tviler ikke – hø – hø –

Herrene går. Martinsen vender sig i døren og går tilbake; hans ansikt uttrykker plutselig alvor og ærbødighet.

    MARTINSEN

Og De tror altså sikkert at direksjonen vil få Olav?


    REDAKTØREN

Om flyvningen lykkes, kan det ikke undgåes.

Martinsen ut.

    REDAKTØREN lar øinene fare gjennom avisen, tar hustelefonen.

Send Ketil her inn.

Åpner døren ut mot forværelset; sier fra døråpningen:

Der er tre korrekturfeil i avisen i aften; hvorav en i lederen. Dette er annet varsko.

Lukker døren, går over til redaksjonssekretæren kontor:

Mordsaken vår er førsteklasses. Han gjør godt arbeide, Bugge. Hvor meget tjener han?


    REDAKSJONSSEKRETÆREN

Åtte hundre.


    REDAKTØREN

Han skal ha tusen.

Lukker døren, setter sig ved skrivebordet, leser gjennem en artikkel.
Ketil kommer inn.

    REDAKTØREN

Sett Dem, Ketil. Artiklen Deres kom ikke på imorges. Den kommer overhodet ikke på. Den slags passer ikke her og nu.


    KETIL

Jeg forstår.


    REDAKTØREN

Gjør De det?

Som journalistikk, sensasjon – fortreffelig, en stund. Men ikke noget livssyn. Det gjør mig ondt; for jeg setter Dem meget høit. Jeg vil vise Dem det:

De kan få jobben som vår korrespondent i London.


    KETIL

Ellers takk.


    REDAKTØREN

Går De over til arbeiderpressen?


    KETIL

Nei. På den siden kreves der, og det er rettferdig; men det å ta betyr ikke en verdi i og for sig. Revolusjonen, den som kan hjelpe verden, skal komme fra oss, vi som har fått bli lykkelige og sterke.


    REDAKTØREN har sittet og sett på ham med godhet:

Ketil, gutten min; jeg er redd for at hele Deres syn hviler på en stor – og skjønn – misforståelse. De tror at menneskeånden er rik, strålende. Er den det?


    KETIL

Tenk på et menneske her i huset som Rakel. Hun har bodd i tyve år sammen med en sinnssyk bror. Allikevel stråler hun omkring sig av ånd.


    REDAKTØREN

Hun hører til de mennesker som ikke lenger fødes i verden. Men tenk på de menneskene som fremfor nogen kunde gi, jeg mener nu økonomisk; de tror noget annet. De tror at alt av ånd er død. De betrakter sig som de seirende i en verden av døde sinn. Tror De, Ketil, at mennesker ellers kunde leve i overdådighet, mens millioner forgår i sult og fornedrelse, hvis de trodde at menneskeånden var hellig?


    KETIL

Jeg kjenner også litt til de døde sinnene. Jeg kjenner sønnene, de lukkede, rolige ansiktene som alle er ens. Det er blitt som en modesak rundt rikdommen: å være død.


    REDAKTØREN

For å spare tid.


    KETIL

Men jeg tror de kan tvinges, tvinges av et nytt mål for styrke, det som er overskuddets. Det som er å stråle med liv omkring sig.


    REDAKTØREN

Og jeg sier Dem, Ketil, disse menneskene tror i høiden på to ting: velvære og forfengelighet, i all evighet, amen. De er de store gudløse i verden.


    KETIL

Men hvorfor støtter De disse menneskene som dreper Gud?


    REDAKTØREN

Fordi min lidenskap er hinsides disse, som den er hinsides Deres drømmer.

Det er blitt skummert i værelset; rotasjonspressens larm synes nærmere.

    REDAKTØREN med et smil:

Der taler min Gud.

De tror på livets stillhet, på veksten. Skjønner De ikke at det er et tapt slag? Jeg skjønner det. Hør!

Maskinene – hvad kan de fortelle om Deres drømmer? Kornet som gror, livets stille mening, egner sig ikke for maskinene; andre ting må reproduseres av dem. Det som har stål i sig, fart: mord, rekorder, voldsomhet.

Millioner venter på hvad maskinene skal rope ut hver dag, flere ganger om dagen, rotasjonspressen, radio, film; menneskene er hisset av maskinene og selv hisser de tilbake; mere liv, liv med fare i sig, liv med død i sig. Det er det høieste.


    KETIL

Om De har rett, da er det jo undergangen som roper fra maskinen der inne. Da vil stempelslagene bestandig øke farten, og til slutt bli til en eneste sang: død, krig.


    REDAKTØREN

Tror De egentlig menneskene kan klare å være alene med freden? At de har rikdom nok inne i sig til det? Vi fyller sinnene med larmen, vi gir dem innhold fra dag til dag, heltemot, forbrytelse, det uventede; livets store ting; som alle må glemmes imorgen. Her skjer det, her føles verdens voldsomme liv, her leves! Og dette livet skal ikke sakke av; aldri.

Stillhet.

Skulde jeg ønske noget for min død, måtte det være å dø en tidlig morgen når jeg satt trett i stolen der efter en slik natt og hørte maskinen begynne, som en tung, veldig vuggesang; og jeg visste det var en god avis.

Smiler.

Der sies at min avis hører til de bevarende makter i samfundet. Men en avis, en virkelig avis – den være så konservativ den være vil – bevarer ingenting. Nyheten, omskiftelsen, alt det som er nerven i en avis – kan det bevare?

Løfter hodet.

Hvor det bærer hen, vet vi ikke. Vet ikke om vi styrer hjulene, eller er bundet til dem. Kanskje skal alt det som vi står inne for, hugges blodig isønder av dén der inne. Kanskje skal farten stige, til der suser som en hvit stjernetåke for våre øine, og av den tåken skal en ny jord, et nytt liv fødes. Vi vet ingenting; men det er skjønt å være med på eventyret.


II

En fest på Grand Hotell.
Scenen er et selskapsværelse, åpne dører til høire og venstre langs prosceniet, en åpen portal i bakgrunnen. Til høire er dansesalen; jazzen høres hele tiden.
Ved et bord til venstre sitter redaktøren, Raven, fru Raven, Martinsen og advokat Smitt-Simonsen. De er ved whiskyen. Enkelte plasser står tomme.
Redaktøren taler med fru Raven, Smitt-Simonsen som er firskåren med bredt ansikt og blære-øine, snakker over bordet med Raven. Martinsen sitter og er jovial, helt for sig selv. Raven er taus men ikke uomgjengelig.
Berge som kommer til senere er fremdeles statelig og distingvert, men der er noget sprengt, usikkert over ham. Der er larm, jazz, jag over hele denne scenen.

    REDAKTØREN

I kveld undertegner vi altså kontrakten.

Ett skritt nærmere –


    ERNA RAVEN

Når kan det offentliggjøres?


    REDAKTØREN

Fjorten dager før starten smeller vi det ut; ikke tidligere.


    ERNA

Det kan bli lenge.


    REDAKTØREN

Ja? Det er hårdt å vente –


    MARTINSEN stirrer drømmende på cigarasken:

Man blir et bedre menneske av en sånn burgunder vi hadde til middagen. Alle skulde drikke sånn burgunder. Alle skulde bli bedre mennesker. Det mener nu jeg.


    REDAKTØREN

Enig med Dem. Drakk man den daglig, kom man tilbake til de første kristnes samfund.


    MARTINSEN

Hø – hø.

alvorlig.

Men De skal ikke spotte det helligste.


    SMITT-SIMONSEN

Jeg skal si Dem en ting. Raven. Det eneste i livet er nå erotikken. Jeg er en syvogfemtiårs mann, og . . .

hvisker.

    MARTINSEN

Det er i grunnen noget storartet ved en slik fest for veldædighet; og ennu sier man der ikke er hjertelag hos folk.


    SMITT-SIMONSEN

Man er ung, forstår De. Der finnes ikke alderdom. Var i London engang i vinter . . .

hvisker.
Berge kommer inn fra dansesalen, andre følger efter, iblandt dem en blond dame.

    REDAKTØREN til fru Raven:

Nei, De må se på Berge. Han jager som vanlig efter konen sin.


    ERNA

Det trenges nok.


    REDAKTØREN

Man kan si hvad man vil. For oss eldre har sjalusien meget for sig. Den tar sin mann næsten fullt ut.


    ERNA

Var ikke De forresten i sin tid en av hennes trofaste?


    REDAKTØREN

De smigrer, fru Raven. Jeg har aldri likt mannen; da gjør man vel alltid litt kur til konen.


    SMITT-SIMONSEN arbeider sig ut fra bordet:

Nei, her må man ikke forsømme sig.


    ERNA til Berge:

Det var et slikt syn å se Dem og Deres frue danse sammen isted. –


    BERGE

Vi holder begge meget av å danse. Det er den største glede jeg har –


    ERNA RAVEN elskverdig:

Virkelig –


    REDAKTØREN like elskverdig:

Sikkert også for Deres frue. De danser enestående.


    SMITT-SIMONSEN til den blonde damen:

Jo, død og pine. De og den melodien, det er for meget for en enkelt mann –


    DEN BLONDE DAMEN

Men De skal være ordentlig, Smitt –


    SMITT-SIMONSEN

Ordentlig, det er vel jeg som er ordentlig. Men De prøver mig over evne, det er akkurat det De gjør –

De danser ut.

    MARTINSEN på vei ut, til Berge:

Ta en drink, du. Du kommer til å bli et bedre menneske. Bli med ned og bli et bedre menneske.


    ERNA

Frister ikke det. —


    BERGE ser ut til venstre:

Dessverre, det er sent. –


    REDAKTØREN brutalt:

Hun gikk med den unge Høek.

Berge ser fort på ham, idet han går. Der er uhygge i blikket, og redaktøren føler det. Det blir stille ved bordet; innenfra høres jazzen villere.

    REDAKTØREN drikker:

Det må være bittert å forlate alt dette, Raven, selv for en liten stund.


    RAVEN

Det er til å bære.


    REDAKTØREN setter glasset fra sig:

Er det ikke underlig at urettferdigheten i verden engang var grusom, majestetisk og strålende? Vår tids urettferdighet er så bitterlig talentløs; derfor skal vi dømmes.

Han er ikke av mine folk, Berge, men han har egenskaper. «Vargen» kaller de ham oppe i skogene. Og jeg skulde unt ham å bli skutt ned en dag der oppe av en som hatet ham; heller det enn dette. Han fikk henne tre og tyve år yngre for alle pengene sine; det blev slutten på Vargen.

drikker, ler kort.

Martinsen, han har også en kone, men han er klokere. Han er avgått ved døden, og det er en ganske gemytlig tilstand, synes Martinsen.


    ERNA tender en cigarett:

De er riktig i godlaget nu, skjønner jeg.

Smitt-Simonsen og hans dame sees et øieblikk dansende i døråpningen.

    REDAKTØREN

Og så selvfølgelig! Voksne barn, barnebarn, men nu er det siste, rasende blaffet over ham. En narr for Gud; Gud skåner sgu ingen.


    ERNA

De alene undkom.


    REDAKTØREN

Der talte Deres gode hjerte, fru Raven. Men ingen undkommer. Det er det fine ved livet at ingenting blir igjen, alt belønnes med dette sikre: avmakten. Den er livets krone.


    ERNA plutselig heftig:

Men barnene – barnene har vi bestandig –


    REDAKTØREN

Barnene. Der kreves et sinn til å elske barnene, og det er jo sinnet som dør.

Vi har det så travelt med å leve, vi kan ikke eldes lenger, har ikke tid til å eie noget inne i oss.

Vi har gitt op reservene hinsides graven, vi er blandt de første på jorden som ikke håper. Vi er pionérene! Så setter vi tempoet op isteden, tar alt med, liketil det siste. Vi lokkes ut i jazzen, ut i farten og lyset som ikke kjenner barmhjertighet, vi skal bedrages, og danses ihjel av den ungdom vi aldri kan nå.

Helle og en ung mann går over scenen. Helle og fru Raven kjenner hverandre.

    ERNA til Raven:

Det er hun vesle Hartvig som går med Ketil Paus – du vet vår venn.


    REDAKTØREN slipper blikket i Helle:

Men ungdommen, den er ingen institusjon sånn som de gjerne vil tro. Vi krever ny ungdom, bestandig ny, nyere. Vi kan skape den, og vi kan utslette den.


    ERNA halvt spotsk:

Det må være lykken.


    REDAKTØREN

Der finnes én lykke, som ikke svikter, en eneste: arbeidet. Mitt arbeide.

Åhå, det er hårde tider nu, meget skal rammes, også jeg, men vi skal se. Når kan De tidligst være startklar, Raven?


    RAVEN

Det kan ikke sies. Når maskinen er ferdig, skal den først prøveflyves.


    REDAKTØREN

De får huske hver dag er kostbar.


    RAVEN

Jeg tar den tid som er nødvendig.


    REDAKTØREN

Blir ikke det for lenge?


    RAVEN

Det får De overlate til mig.


    REDAKTØREN

Vi kommer nok til en enighet.

Med et smil mot Erna Raven.

Og i Deres frue aner jeg en charmerende forbundsfelle. Vi forstår hverandre.


    RAVEN med et smil:

De kan nok være trygg på mig også.


    REDAKTØREN hjertelig:

De er glad for dette, Raven?


    RAVEN

Det er som jeg igjen kan puste.

Ja! Jeg er glad.


    REDAKTØREN

Godnatt. Jeg skal op i avisen.

Han går.

    RAVEN

Skal vi gå?


    ERNA

La oss først se litt på livet –

De går begge.
Helle og den unge mannen, Alek, kommer inn. Han er lys, skvær, utpreget kjekk kar.

    HELLE

Jeg vil ikke høre på dig.


    ALEK

Det skal du.


    HELLE

Men skjønner du ingenting. Skjønnet du ikke at det er en annen jeg er glad i.


    ALEK

Men det er mig du kommer til å gifte dig med. Han er en sånn drømmer, Paus. Drømmer er no good. Han har vel en drøm om dig også. Men jeg vil ha dig, jeg. Og jeg skal få dig. Det er her, blandt oss, du hører hjemme, Helle.


    HELLE

Jeg synes her er ondt; meningsløst. Jeg skjønner ikke hvorfor mor har tatt mig med hit.


    ALEK

Kom, nå danser vi –


    HELLE

Nei. Jeg går snart. Ketil har lovt å hente mig.


    ALEK hårdt:

Jasså. Men husk for alle tilfellers skyld at jeg vil ha dig.

de går videre.
Smitt-Simonsen og hans blonde dame kommer inn fra dansesalen og går over scenen.

    SMITT-SIMONSEN

Vi to alene – en week-end –


    DEN BLONDE DAMEN

Men Smitt da –


    SMITT-SIMONSEN

Hvorfor har jeg aldri sett Dem naken?


    DEN BLONDE DAMEN

Nu går jeg –


    SMITT-SIMONSEN

Jeg slipper Dem ikke –

iler efter.
Scenen står tom et øieblikk, Nina kommer inn, der er et trett, sørgmodig drag over det vakre ansiktet. Hun lener sig op mot veggen. Når hun løfter øinene, ser hun Ketil i den åpne døren.

    NINA

Ser jeg ånder, eller er det dig, Ketil?


    KETIL

Godaften, Nina.

Stillhet.

    NINA

Det er fire år siden –


    KETIL

Du har nådd alt det du drømte om dengang. Jeg leste om konserten din i Paris i vinter; jeg blev så glad.


    NINA

Jeg leser alltid det du skriver, Ketil. Og du har visst nådd lengst – lengst i varme, lengst i livet. Jeg visste det; det var din vei. – Ketil? Vil du sette dig her i to minutter sammen med mig?


    KETIL

Jeg er kommet for å hente en annen.


    NINA har satt sig:

Var det nødvendig . . . .

Hun er yndig; jeg så henne nettop. Allikevel bad jeg dig. Kan du huske en aften nede i Pierre-des-Montes, at jeg sa dette skulde hende. At vi engang skulde møtes som fremmede.


    KETIL

Jeg husker det.


    NINA

Og du sa: umulig.

I bakgrunnen sees Erna Raven gå forbi.

    NINA

Synes du jeg mangler stolthet. Men jeg er ikke stolt slik. Jeg føler dig som en kjær, kjær venn, som jeg aldri har råd til å miste.


    KETIL

Jeg er din venn.

Ketil setter sig.

    NINA

Jeg frøs plutselig slik i aften. Jeg synes at det var døde som danset omkring mig, de døde menns fest, de hørte larmen og visste: vi lever!

Jeg forstår dem som setter livet inn, storslått og meningsløst, og dør, istedenfor å fordele sin død over sytti år. Men jeg syntes at det var blandt de dansende døde jeg hørte hjemme.


    KETIL

Hvad mener du?


    NINA

Det koster å komme frem, Ketil. Og jeg kan forsikre dig, jeg har betalt prisen.

Det som andre kaller lykke, den reiste jeg fra den morgenen i Pierre-des-Montes.


    KETIL

Vi var lykkelige den gangen; men vi vilde det slik.


    NINA

Jeg skulde frem; og du – kunde bestandig smile, du Ketil. Vi var så unge og så rike den gang. Det var begynt som et eventyr, og det var avtalen at det skulde ende slik også. Og lykken dengang var å håpe på imorgen, å skulle videre; nu er lykken, den store lykken, for dig å skulle bli.

Jeg skal videre.

Jeg skal til øieblikker av jubel som ingen aner; og til kulde og flakking og ensomhet. Jeg vil det slik; vil ingenting annet. Men Pierre-des-Montes får ingen ta fra mig; selv ikke du  . . . .  For der er slik stillhet der; og jeg er der ofte.

Du kan ikke ta det fra mig, at jeg er stolt nok til å være glad i dig. Det har ingenting å gjøre med det som er. Men det som var, det som var skjønt, må jeg tro kan aldri dø. –

Helle og fru Raven sees i bakgrunnen. Det er som musikken dør bort i en åndeløs stillhet, og venter på de ordene som skal komme.

    KETIL med en ømhet langt borte fra:

Jeg er glad i dig, Nina, bestandig glad i dig.

Nina står et øieblikk og ser på ham; hun rekker ham hånden, vender sig og går. Ketil går ut den motsatte vei.

    ERNA

De er sannelig trofaste, de to. De har holdt på hverandre i mange år nu, bodd sammen en vår ved Middelhavet, og fremdeles –

Det rare er at de tror ingen andre vet om det. Slik er det bestandig. Allverden vet det, men selv tror de helt sikkert – – –

Jazzen begynner på ny. Menneskene jager over scenen. Midt i hvirvlen står Helle, ubevegelig, hvit i ansiktet.

    SMITT-SIMONSEN forfølger fremdeles den blonde damen:

Hvor mange menn har De kjent – syv – elve  . . .  reis med mig.


    MARTINSEN velvillig:

Stemning hva – storartet.


    DEN BLONDE DAMEN til en herre, idet hun tar armen hans:

Gudskjelov at De reddet mig – Smitt er ikke til å stagge –


    MARTINSEN

Absolutt stemning.


    HELLE ser den blonde damen, sier nølende:

Du mor –


    DEN BLONDE DAMEN

Hvad er det, Helle?

Nu må du sannelig more dig, ongen min.

Jazzen fortsetter, hård, ubønnhørlig, skingrende; en melodi i slekt med maskinens.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Atlanterhavet

Temaet for Atlanterhavet er en flygning som kun arrangeres for å øke opplagstallene i en avis. Det skapes en voldsom og kunstig interesse for noe trivielt, og skuespillet er et oppgjør med tidens sensasjonsjournalistikk. Lest i dag er stykket overraskende aktuelt.

Atlanterhavet regnes likevel ikke for å være et vellykket stykke og ble ingen suksess da det ble satt opp for første gang på Nationaltheatret i 1932. Nordahl Grieg var aldri fornøyd med stykket. Han ville at dette stykket og En ung mands kjærlighet skulle utgå av forfatterskapet hans.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.