Atlanterhavet

av Nordahl Grieg

TREDJE AKT


I

Hjemme hos Ketils mor. Moren og Rakel.

    MOREN

Så elskverdig av Dem, frøken Dåe, å ville se innom når De var på disse kanter.

Ketil vil bli glad over å se Dem.


    RAKEL

Tar han snart op igjen arbeidet sitt?


    MOREN

Jeg vet ikke.


    RAKEL

Jeg forstår ingenting av dette. Jeg kjente Helle også.


    MOREN

De skjønte at det var derfor han var syk.


    RAKEL

Ja.


    MOREN

Plutselig stod han en aften i stuen her, blek, fremmed. Han snakket lenge om løst og fast, så sa han med ett:

– Det billedet der må du ta vekk.

– Må jeg det, Ketil?

– Ja.

Så fortalte han det; at der var hendt noget, hun var reist bort, ut av landet, hun vilde ikke se ham mer.


    RAKEL

Hun har alltid vært så sky, som en skremt simle. Hun hadde en slik lite lykkelig barndom, hun lyttet alltid efter ekkoet som kanskje kom; der skulde ikke meget til for å sprenge henne, nesten til døde.


    MOREN

Så fortalte han om brevet som var kommet fra Paris. Mellem dem var det forbi, hjem kunde hun ikke reise; og dit ned var der kommet en som alltid hadde vært glad i henne. I all denne elendigheten var det like godt at en blev lykkelig.

Det brevet var skrevet den dagen hun giftet sig.


    RAKEL

Det er så meningsløst dette her.


    MOREN

Han satt ganske stille, nesten livløs og fortalte det. Til slutt sa han bare rolig, som det ikke kunde være anderledes: Det er ute med mig.

Jeg er glad for at De er kommet. De kommer med hilsen fra alt det som er hans verden. De må bli her i aften.


    RAKEL

Takk; jeg må bare ta en telefon med avisen først. Kan jeg ta den her?

Moren følger henne ut. Når han kommer tilbake, står Ketil i stuen. Der er en underlig blanding av sløvhet og intensitet over ham.

    MOREN

Har du gått en god tur, Ketil?


    KETIL

Ja.


    MOREN

Hvorledes har du det?


    KETIL

Denne måneden har gjort mig så godt.

. . . .  Det er bare det at jeg går inne i en tåke; jeg ser markene og trærne og fjellene; men noget annet er omkring mig bestandig.

Jeg slipper ikke fri.


    MOREN

Bare jeg kunde hjelpe dig.


    KETIL

Når jeg går på veiene, da går hun plutselig ved siden av, med slike lange samvittighetsfulle steg, nei, er det dig, Helle, sier jeg. Alt blir henne. Et lys bak en rute, det er vårt hjem; hun tar på sig den hvite kittelen, klokken er syv, hun skal stelle barnet.

Men stundom er det som år er gått, der går en liten pike og holder mig i hånden. Nu skal vi hjem, vesle jente. Vi skal til mor, kan du tenke!

Og så, med ett, er det som sinnet slites over: du vet det jo. Ja, jeg vet det. Så vet jeg det.


    MOREN

Tiden er barmhjertig. Engang skal du kanskje møte en ung pike du kan bli glad i –


    KETIL mekanisk:

Sier du det, mor. Ja. Jeg skal vel komme til å gifte mig, få barn engang, men ikke de barnene jeg drømte om, ikke de riktige, ikke barn av min evighet.


    MOREN

Kanskje tenker du ikke slik om mange, mange år. Da kan du ha glemt så meget.


    KETIL

Jeg skal prøve på det, å glemme. Men engang, når jeg har drept alt det inne i mig som jeg elsket – hvem er jeg da?

Han har reist sig, går omkring i værelset, stanser borte hos moren.

    KETIL

Det er fælt å plage dig med mine sorger.


    MOREN

Forstår du ikke at det er så deilig at du vil snakke med mig. At jeg kanskje får være litt for dig. Tror du en sånn gammel mor vil noget heller?


    KETIL

Vi lever sammen med våre døde, vi to. Men far, ham tenker du på for å kalle ham til live, og han lever. Døden er ikke det verste.


    MOREN

Nei.


    KETIL

Andre vilde smile av mig nu, men du vil ikke. Når jeg leser dødsannoncene i avisen går der gjennem mig en smerte: her skriver et menneske under at dette liv har jeg fått eie. Å mor, du vet det, det navnet dér, på det stedet, det er summen av all sorg, men skjønt, uendelig skjønt allikevel.


    MOREN

Ja. I all sin kval var der noget godt i – å få skrive under som du sier. At han av alle mennesker hadde gitt mig lov til å følge ham lengst.


    KETIL

Men det jeg skal, er å drepe, bare drepe inne i mig. Og jeg kan det ikke. Hun lever slik.


    MOREN

Kan det aldri bli godt igjen?


    KETIL

Hvorledes?


    MOREN

Om han – kanskje døde, mente jeg.


    KETIL

Du er søt, du mor. Der myrdet du litt for min skyld.


    MOREN

Sånt må du ikke si. Men hun er glad i dig bestandig, det vet jeg.


    KETIL

Jeg kan ikke prøve på å få henne tilbake. Fordi det er henne. Nei. Ikke henne.


    MOREN

Jeg skjønner det.


    KETIL

Så går jeg her og lever i to verdener. Den ene er drømmen, men det er ikke bare hun som er der. Du er der også, og alt jeg holder av. Den annen er virkeligheten, alt det som ikke kommer mig ved.


    MOREN

Er jeg også flyttet ut av virkeligheten, Ketil.


    KETIL

Ja, du får være med oss du, mor.

Rakel kommer inn.

    KETIL

Nei, goddag Rakel.


    RAKEL

Jeg hadde et møte her, og måtte hilse på Dem.


    MOREN

Aftensmaten skal straks være ferdig.

Hun går ut.

    RAKEL

Jeg hørte De var dårlig. —


    KETIL

Jeg er all right nu. Hvorledes står det til i avisen?


    RAKEL

Der er bare én ting som eksisterer: flyvningen.

Hele flukten skal kringkastes. «Dagens Nytt» skal ha sin egen mann ombord, og hver time skal han gi en kort melding om ferden. Det har aldri vært gjort før, sies der. Det vil rykke hele spenningen, hele faren inn blandt menneskene. Det er det siste vi har drevet det til.


    KETIL

Hvem blir det?


    RAKEL

Det er ennu ikke avgjort, Bugge sies der. Men redaktøren fortalte at der kommer hundreder av ansøkninger hver dag om å få bli med. Det er som menneskene bare lengter efter den store chancen til å dø. Det er som denne flukten over Atlanterhavet er en flukt bort fra livet.


    KETIL

Det er ennu ikke avgjort –


    RAKEL

Nei.

Jeg er så glad at De er frisk igjen, Ketil. Jeg synes vi allesammen trenger Dem slik. De skal vite at De betyr så meget for mange mennesker, og nu trenges De mer enn nogensinne.


    KETIL

Den tredjemannen ombord, det skal bli mig. Om jeg så skal drepe, skal det bli mig.


    RAKEL

De?


    KETIL

Ja.

Jeg har vært syk til nu; men det har vært på sinnet jeg har vært syk.


    RAKEL

Jeg skjønte det.


    KETIL

Dette skal redde mig.

Forstår De at alt det jeg før arbeidet for, er umulig? Det er like sant; men jeg kan ikke føle det.

Der var ikke stort med mig. Da de skulde prøves, alle de ordene, jeg fôr med, godhet og styrke, var de ingen ting verd. Underst i sinnet mitt var der gjørme, dynd, uro; derfor var det vel jeg lengtet slik efter roen og sammenhengen. Så gikk raset, og akrene og løvet og hele greien soptes med. Der er ingen ting tilbake; der var ikke grunnfjell i mig. Hvad tror De en som jeg har å si til menneskene?


    RAKEL

Vet De hvad seir er, Ketil?


    KETIL

Nei.


    RAKEL

For at en korallø skal bli til, kreves der at en uendelighet av liv må dø. Lag legger sig på lag, langsomt stiger den mot lyset, Til slutt stråler den hvit over havet. Og der oppe, bygget på grenseløse døde nederlag, der står palmen. Der står seiren.


    KETIL

Jeg kan ikke seire slik.

Jeg føler bare en eneste ting: at den som ikke har fått elske, han elsker ingen. Han kan kanskje få sig til å tro at han holder av nogen; men han gjør det ikke. Han er utenfor sammenhengen, han har hverken far eller mor, han har fått evigheten splintret i sig.


    RAKEL

Deres evighet –

Nu er Deres evighet. Svikter De livet nu, svikter De også den. Deres varme og styrke skal nå til andre mennesker, og gå videre som evige lysbølger; det er Deres evighet.


    KETIL

Jeg svikter den gjerne.

Moren kommer inn.

    KETIL

Mor, jeg må reise.


    MOREN

Hvad er det?


    KETIL

Jeg reiser innover i natt. Der er en plass ledig i Atlanterhavsmaskinen.


    MOREN

Ketil, dette mener du ikke.


    KETIL

Jo. Ingen makt kan hindre mig. Jeg kan ikke gå omkring slik, sløv, halvt åndssvak, og håpe på noget som aldri skal skje. Jeg må bli fri, mor.


    MOREN

Det er visst galt av mig å si det nu, gutten min; men du er det eneste jeg har.


    KETIL

Tilgi mig mor; men jeg kan ikke annet.

Jeg vet at der er en heroisme som dere av en annen tid kjenner: tålmodighet, resignasjon, opofrelse. Du er av dem, mor, du har den skjønneste evnen et menneske kan ha: du kan eldes  . . .  Jeg synes dere er som en kystlinje hvor lysene smiler, tapre og trofaste, ut i stormen og mørket.

Men utenfor går havet, det kaller som med et dragsug på alle oss som ikke klarte det heltemotet.


    MOREN

Og du hører til der ute –


    KETIL

Ja.

Uværet, havet, natten, jeg lengter efter dem som jeg aldri har lengtet efter noget. Der ute skal jeg kjenne en spenning så vill at alt annet må dø, skal føle en angst så jeg må be om livet. Jeg skal vite noget, når jeg kommer tilbake.


    MOREN hvisker hen for sig:

Du kommer aldri tilbake.


II

Avisens forværelse, eftermiddag.
Vakthavende sitter ved bordet; Bugge leser en avis.

    VAKTHAVENDE

Du har slikk slag å gjøre – hør op, hvad.

Det er lederen.

Bugge setter sig ned rett imot ham, tar manuskriptet.

    VAKTHAVENDE

«I det øieblikk da dette leses er kaptein Raven og hans kamerater allerede langt til havs på sin vågsomme ferd.»


    RAKEL er kommet inn:

Er de startet?


    VAKTHAVENDE

Neida!

Det skal på når de engang kommer sig av gårde. Ekstranumret ligger ferdig.


    REDAKSJONSSEKRETÆREN i døren:

De starter fan brenne mig aldri, det er nu min mening. Han ligger der ute og fikler med den motoren, det må da gå an å finne feilen engang.


    RAKEL

Uhellet har fulgt dem –


    REDAKSJONSSEKRETÆREN

Uhell; man har ikke lov til å være uheldig; vi har ikke tid til sånt sludder; uhell er uriktig, umoralsk.

Redaktøren går gjennem rummet.

    REDAKTØREN

Noget nytt der ute fra?


    REDAKSJONSSEKRETÆREN

De fløi over byen for en halv time siden; Raven må snart være her.


    REDAKTØREN

Godt.


    REDAKSJONSSEKRETÆREN

Her er nogen bra ting: grubeulykke i Tyskland, ubeskrivelige scener. Vi får vel næsten ta det på førstesiden istedenfor –


    REDAKTØREN

Nei.

Stoffet om flyvningen går foran alt annet. Sett heller farten op. Ikke en fotsbredd må vi vike nu.

Han går videre.

    REDAKSJONSSEKRETÆREN

Hans langmodighet er uten ende.

Går forbitret inn til sig selv.

    VAKTHAVENDE leser:

«Dagens Nytt» har i denne tid mottatt tusen og atter tusen beviser på den begeistring flukten har vakt. Vi tør trygt si at det er et helt folk som i denne stund med åndeløs spenning følger de tre dristige menn på deres ferd utover havet.

Ketil står i døren. Der er kommet besluttsomhet og aktivitet over ham.

    VAKTHAVENDE

Her har du rene ord for alle pengene, Ketil.


    KETIL

Har de ringt fra studio?


    VAKTHAVENDE

Ja. De hørte dig utmerket.


    RAKEL

Hvorledes går det?


    KETIL

Vi var oppe i to timer idag, og motoren gikk storartet. Imorgen smeller det løs, tenker jeg.


    VAKTHAVENDE glad:

Tror du det?


    RAKEL

Hvorledes føles det?


    KETIL

Fint.

Det er to slike praktfulle karer, Raven og Heitman. Sammen med dem er det ingen ting.

Han går bort til Bugge, som har reist sig og står mørk og taus ved bordet.

    KETIL

Ikke vær forbanna på mig, Bugge, jeg måtte gjøre dette.


    BUGGE

Du tok min chance fra mig. Og hvorfor fikk du jobben, tror du? Fordi du hadde et navn som det var bruk for; og fordi du var villig til å forråde alt som hadde gitt dig det navnet.


    KETIL

Jeg skal klare å være min egen dommer.


    BUGGE

Hvorledes går det nu med godheten i verden, min gode Ketil? Husker du en kveld for lenge siden da Raven var her første gang. Da mente du at styrken fikk slutte med sin «meningsløshet». Nu er du selv med på den.


    KETIL

Ja.


    BUGGE

Men for mig var det ikke meningsløst. Jeg forstod meningen med det, har alltid gjort det. Derfor var det jeg som hadde retten til å være med.


    RAKEL

Hvad forstod De, Bugge.


    BUGGE

De skjønner:

I våre dager drømmer vi ikke mer, tror ikke på noget lenger. Vi passer vår jobb, står ved maskinen, her er livet vårt. Men så skjer dette at drømmeløsheten får sin belønning, der suser noget bortover sletten, skapt av vilje og presisjon, det stiger op over jorden, det taper sig som et sølvglimt oppe i den blå uendeligheten. Og der ser menneskene drømmen, hamret av deres egne oljete hender.

En ny drøm; maskinens drøm, full av hardhet og blankhet og ungdom, en ny tro. Den skal beseire rummet, den skal skape nærhet mellem menneskene.

Vender sig mot Ketil.

Den skal ordne op i alt det du har sveket.

Forstod du dette? Hvad var din rett til å trenge dig inn her? Tusener som jeg har tryglet om å få være med, fordi de følte stoltheten og eventyret ved det. Jeg var nærmest; og du tok min chance.

Stillhet.

Du skal vite det, Ketil, når du nu drar, at der er en som hater dig.


    KETIL

Det er all right, det.

Bugge går.

    RAKEL står taus og ser på Ketil en stund, så sier hun:

Jeg traff et menneske igår som De engang kjente meget godt.


    KETIL på vakt:

Jasså.


    RAKEL

Hun virket så hjelpeløs. Hun var så håpløst fortvilet over at De skulde avsted.


    KETIL hårdt:

Hun var kanskje glad i mig enda.


    RAKEL

Ja.


    KETIL med livløs mekanisk stemme:

Jeg har også sett henne; såvidt, inne i en bil. Hun var blitt forandret. Hun hadde en egenhet engang; hun vilde aldri male lebene sine; alt skulde være henne. Igår hadde hun malt dem. Det var kanskje en slags trofasthet.

Han stirrer på Rakel med hårde, næsten hatefulle øine.

Men dulgt kjærlighet er sludder. Den som man lever med, som man gir alt, får man også elske.


    RAKEL ser et øieblikk på ham, rekker ham hånden:

Farvel, Ketil, om jeg ikke skulde se Dem mer.


    KETIL

Farvel, Rakel

Rakel går.

    REDAKSJONSSEKRETÆREN kommer til syne i døren:

Å, Ketil, skriv en spalte om prøveflyvningen idag.


    KETIL

Javel.


    REDAKSJONSSEKRETÆREN

Vi skulde sette op farten, sa chefen. Var ikke det noget å tenke på for dere der ute?

Ketil går. Redaksjonssekretæren forsvinner inn i kontoret.
Redaktøren kommer tilbake. Han vender sig i døren inn til sitt kontor. Han får se Raven komme inn. Lyskasterne settes på de to; det øvrige av rummet ligger i skygge.

    REDAKTØREN

Nåh?


    RAVEN

Motoren fungerte bra idag.


    REDAKTØREN

Endelig! Nu gjelder det.


    RAVEN

Feilen må først finnes.


    REDAKTØREN

Det går ikke på denne måten.


    RAVEN

Tror De jeg er mindre utålmodig enn De.


    REDAKTØREN

Hver morgen står tusener utenfor her for å se opslaget om starten. Hver morgen ser de den er utsatt. Hvad tror De folk sier?


    RAVEN

Jeg er så heldig å få vite hvad de sier. De sier jeg er feig. Jeg kan bære det.


    REDAKTØREN

Nei. Så tåpelig er man ikke. Man sier De er blitt forsiktig.


    RAVEN

Selv det kan jeg bære.


    REDAKTØREN

Der er andre enn Dem i dette foretagendet; husk det.


    RAVEN

Jeg husker det.


    REDAKTØREN

Vi har hisset spenningen fra dag til dag; vi mestrer den ikke lenger.


    RAVEN

Og så?


    REDAKTØREN

Så brister den.

Så fylles alle disse hundretusen med lede, skuffelse, svekethet. Da kommer de ikke tilbake igjen.

Ikke slik.

Ikke så mannsterke, så troende.

Da er idéen med flukten slått feil.


    RAVEN

Hvor lenge kan De holde taket?


    REDAKTØREN

Det glipper alt.

To dager til – kanskje tre.

Han går et slag bortover gulvet; vender sig:

Jeg kan ikke undlate å minne Dem om vår kontrakt, Raven. Den fastsetter start innen den sekstende. Idag er det den to og tyvende.

Jeg har strukket mig så langt som jeg kan. Jeg forstår Deres situasjon fullt ut. Men jeg må handle som jeg gjør.

La det være klart mellem oss: at hvis De ikke finner å kunne starte innen torsdag, går «Dagens Nytt» ut av dette.


    RAVEN

Det kan De ikke.


    REDAKTØREN

Jeg kan og vil.

Spørsmålet er bare hvad vi skal gå inn for i steden, hvad vi skal døive skuffelsen med.

Vi kan ikke bli stående her; vi må videre.


    RAVEN

Forstår De at for mig er der ingen vei tilbake; at jeg ikke svikes nu.


    REDAKTØREN

Svike?

Tror De jeg har hørt det ordet før. Jeg kjennes ved det ordet. Alt liv er svik.

Vår ungdom sviker oss, vår styrke sviker oss, alt vi vet og tror sviker oss.

Hvor tror De verden stod idag hvis menneskene var trofaste?

Uvitenhet, avfeldighet, mørke.

Her bruker vi menneskene, lar livet bruke dem; når de ikke lenger kan brukes, sviker vi dem.


    RAVEN

Jeg tror Dem.

Feilen skal bli funnet.


III

Et kontor på flyveplassen; utrivelig morgen i grålysningen.
Ketil sitter der.
Pål Heitman kommer.

    PÅL HEITMAN

Er han kommet?


    KETIL

Nei.


    PÅL HEITMAN tender en cigarett:

Det blir vel ikke start idag heller. Huff, jeg liker ikke denne tidlige opståingen. Jeg liker å stå op i grålysningen, sånn ved elvetiden, men dette ligner jo ingen ting.


    KETIL

Var du ute igår?


    PÅL HEITMAN

Kom hjem klokken fire; det blev en hel-aften av det.

Fikk ikke sove heller.

Der er så lydt der jeg bor. Der var én syk i leiligheten ved siden av, en av ungene; og moren og faren lå og snakket sammen  . . .  Du skjønner: man skulde ha barn som er sjuke og gode greier. Jeg er lei av dette. Jeg skal takke Gud op i hånden, når jeg er tilbake igjen.


    KETIL

Hvorfor var det du blev med, Pål?


    PÅL HEITMAN

Man kan ikke la være sånt, kan ikke si nei til sånt. Og det var selvfølgelig spennende en stund; joda – storartet den første måneden eller så, men nu kan jeg jo alt sammen. –

Nu har jeg fløiet over Atlanterhavet de siste tyve nettene, natt efter natt, jeg har styrtet ned og dødd ustanselig, nu gider jeg snart ikke flyve flere ganger –


    KETIL

Idag blir det, det føler jeg på mig.


    PÅL HEITMAN

Det får bli ugjenkallelig siste gang. For dette er ikke bra.


    KETIL

Jeg vet ikke. Jeg synes denne tiden jeg har fått være med dere har vært en fin tid. Jeg trives med maskinen, den tar alle ens tanker og nerver.

Ikke håp, ikke drøm, ikke lev: funger. En slipper å være alene med sig selv. En blir god og død inne i sig.

Med et smil

Jeg er begynt å forstå meget i denne tiden. Jeg treffer mennesker, slike døde sinn som jeg før syntes var en bespottelse; nu forstår jeg dem. Det er mennesker som ikke har noget å håpe på; da lever man ikke lenger. Og det er som de hilser mig velkommen: en kjekk, rolig kar, sier de.

Jeg er begynt å egne mig for livet.


    PÅL HEITMAN

Var det for å lære dette, at du blev med oss.


    KETIL sier endelig:

Jeg orket ikke å gå omkring og drømme lenger. Og jeg tenkte at der ute kunde der kanskje komme øieblikker da en hadde lov til å tro at drømmen, løgnen, det som ikke blev, var sannheten.

Raven kommer plutselig mot dem.

    RAVEN

Om et kvarter starter vi.


    KETIL

Det er for godt til å være sant!


    PÅL HEITMAN

Hei!


    RAVEN

Jeg venter bare en siste rapport fra værmeldingen.


    PÅL HEITMAN

Der er solen! Det blir en fin dag.


    KETIL

Hvordan det enn var, måtte vi ha kommet oss av gårde idag.


    PÅL HEITMAN

Ja.


    RAVEN

Vi tre skal klare det.

Han går fort ut.

    PÅL HEITMAN åpner døren ut mot plassen:

Her er nu ganske fagert; når man tenker over det. Og inne i byen er dagen begynt, menneskene går til sitt arbeid, vet de svinene hvor godt de har det. Alle de tusen tingene de skal se og føle hvert minutt; vidunderlige, fordi de skal bli.


    REDAKSJONSSEKRETÆREN kommer hastende inn, sier til Ketil:

Er det ikke storartet? Ekstranumret om starten er spredt over hele byen; veiene utover er sorte av folk, trafikken er sprengt, det går som det skal!

Å, Ketil, lørdag når dere er fremme, skal De få en førsteside hvis make De aldri har sett.


    KETIL smilende:

Men om vi ikke kommer frem?


    REDAKSJONSSEKRETÆREN forbauset over et slikt kortsyn:

Men dødd og salte mann – da har vi jo ulykken!

Ketil og Pål ler.

    KETIL plutselig:

Der ruller de maskinen ut.

Han vender sig smilende mot Pål. Det blir et øieblikks stillhet.

    PÅL HEITMAN smiler tilbake:

Tja.

Begge går bortover mot maskinen.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Atlanterhavet

Temaet for Atlanterhavet er en flygning som kun arrangeres for å øke opplagstallene i en avis. Det skapes en voldsom og kunstig interesse for noe trivielt, og skuespillet er et oppgjør med tidens sensasjonsjournalistikk. Lest i dag er stykket overraskende aktuelt.

Atlanterhavet regnes likevel ikke for å være et vellykket stykke og ble ingen suksess da det ble satt opp for første gang på Nationaltheatret i 1932. Nordahl Grieg var aldri fornøyd med stykket. Han ville at dette stykket og En ung mands kjærlighet skulle utgå av forfatterskapet hans.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.