Atlanterhavet

av Nordahl Grieg

FJERDE AKT


I

En stor restaurant. En forhøining, hvor bordene står, går i en oval rundt dansegulvet. Nede på gulvet danses der.
Scenen foregår oppe på forhøiningen. Der er et bord med gjester til høire; et tomt bord til venstre.

    FØRSTE HERRE ser på uret:

Ni minutter igjen til næste melding.


    ANNEN HERRE

Det er fanen røske mig storartet å kunne sitte her og høre på hele greien.


    FØRSTE DAME

Jeg synes det er uhyggelig, jeg. Du, denne er for festlig; vi har akkurat tid –

Hun og annen herre reiser sig og går ned på dansegulvet.

    FØRSTE HERRE

Trodde aldri jeg skulde ha fått bilen frem. Selv sidegatene var stuvende fulle av folk, og foran høitalerne på torvet, utenfor «Dagens Nytt», var der et eneste hav av mennesker.


    ANNEN DAME

Dette er det mest spennende jeg i mitt liv har vært med på.


    FØRSTE HERRE

Man snakker så meget om klasseforskjell. Sludder, sier jeg. Du skulde sett den folkemengden: arbeidere og rikfolk, side om side; fordi der ennu finnes store ting i livet. Seks minutter igjen.


    DEN UNGE MANNEN

Jeg trodde ikke jeg skulde opleve noget sånt. Jeg stod på gaten, gaten vi går i hver dag, og så plutselig hørte vi stormen og motorduren slå ut fra husveggen; og så Ketil Paus’ stemme.


    DEN UNGE PIKEN

Jeg er redd! De klarer det ikke. Alene der ute i uværet og mørket.


    FØRSTE HERRE henvendt til hele bordet:

Visst klarer de det. Talte med Raven dagen før starten, og da sa han – Richard altså – vi er jo gamle venner, ja er du gal! det skal gå, sa han.


    ANNEN DAME

Gud så masse mennesker –


    FØRSTE HERRE

Ja, her er stedet. Fire minutter igjen.


    ANNEN DAME

Dere!


    FØRSTE HERRE

Ja, så sannelig! Det er henne!

Musikken stanser, alle applauderer. Erna Raven, Berge og deres selskap kommer inn; de tar plass ved det ledige bordet.

    ANNEN HERRE som er kommet tilbake fra dansegulvet:

Det er pinedød sporty gjort; ikke nogen angst her.


    FØRSTE HERRE har bukket over til nabobordet:

Hun vet at Richard klarer det han går inn for. Det skal gå, sa han.

To pressefotografer er kommet til, magnesiumslyset blaffer.

    EN JOURNALIST

Det var ikke mulig å få en uttalelse av fru Raven?


    FØRSTE DAME

Tror dere vi kom med – jeg er spent på å se avisen imorgen.


    ERNA RAVEN

De kan skrive at jeg har den mest fullkomne tillit. Jeg har ventet engang før; og jeg vet at det gavner ingen å tvile. Jeg vet at det er i Richards ånd at jeg viser denne tilliten, at jeg deler den med andre; det er derfor jeg er her.


    JOURNALISTEN

Tusen takk – det var storartet –


    STEMME FRA HØITALEREN

Hallo – hallo! Om ett minutt kan vi vente næste melding fra Atlanterhavsflyverne.


    BERGE

Hvor De tar alt beundringsverdig, fru Raven.

Dødsstillhet i lokalet.
Gjennem uværet og motorduren høres

    KETILS STEMME

Vi flyver nu i 1200 meters høide for å prøve om vindforholdene her oppe er bedre.

Vi har fremdeles sterk motvind; maskinen hiver voldsomt på sig.

Under oss ser vi skyene drive avsted.

Foran mig arbeider Pål Heitman med sine observasjoner; av og til vender han sig og smiler.

Forrest skimter jeg ryggen til Richard Raven. Han er som vokset sammen med maskinen; vi vet at så lenge han sitter der kan intet hende oss.

Vel møtt om en time.


    BERGE har reist sig:

Jeg har den store ære å ha ved mitt bord i aften henne som hele folkets øine hviler på: Fru Erna Raven. Vi vet at det er tanken på hustruen som stålsetter Richard Raven, når han i dette øieblikk kjemper sig frem i uværet over Atlanterhavet. Vi vet at det er tanken på henne som gir ham mot og kraft til å holde ut.

Jeg vil be mine damer og herrer drikke hennes skål.

Alle reiser sig. Nasjonalsangen spilles.

II

Hos Ketils mor.
Hun er hinsides all uvisshet; hun vet det som skal hende. Det er som hun sitter i stuen hos en som skal dø. Under hele scenen sier hun ikke et ord.
Hun skruer på radioen, tar først feil, et øieblikk skingrer dansemusikken ut i værelset.
En stund efter høres

    STEMMEN FRA HØITALEREN

Hallo! Hallo! Om et minutt kan vi vente næste melding fra Atlanterhavsflyverne.

Så høres

    KETILS STEMME

Uværet er øket, og vi gjør liten fart. Vi går nu i meget lav høide, omkring hundrede meter. Vi ser hele tiden det hvite glimtet av sjøene. Vi har i den forløpne time prøvd å få forbindelse med skiber som måtte være i nærheten, men uten resultat. Vi håper nu å treffe på et skib, da motoren ikke arbeider så godt som ønskelig. Der er ingen fare, og vi er alle ved godt mot. Vel møtt om en time.

Moren løfter hodet; bøier det så igjen. Det er som hun stryker Ketil over håret.

III

Hjemme hos Alek og Helle.
Alek kommer inn, han river frakken av sig.

    ALEK

Der er ennu fem minutter igjen. Du skulde ha vært med ut, jeg har aldri sett så mange mennesker. Der må sikkert være hundrede tusen på torvet.

De var så stille, det var næsten uhyggelig. Man mener at det skal være et lykketreff om de finner et skib; og hvis de går ned på sjøen i dette været, er der ikke stort håp . . . .

Der er en sånn aldeles vill spenning blandt folk. Tenker du på din venn, Helle? Det er bare rimelig, det. Han kan vel neppe gjøre fra eller til; men Raven og Heitman gjør det som gjøres kan, vær du sikker – Du skal se det går godt . . . .


    STEMMEN FRA HØITALEREN

Hallo, hallo! Om et minutt kan vi vente næste melding fra Atlanterhavsflyverne.


    ALEK

Hvis de må gå ned på sjøen, slår de motoren av. Det øieblikket da vi ikke hører duren av motoren, bare stemmen, da vet vi . . . .


    HELLE med et stønn:

Nei!

Vi hører igjen uværet og motoren; derefter

    KETILS STEMME

Vi har ennu ikke truffet noget skib. Vi trodde å se topplanternen av en båt for en halv time siden, og forandret kurs mot nord. Det viste sig at vi tok feil, det var en stjerne. Det er blitt klarere; men uværet og sjøgangen varer ved.

Våre tanker er hos dere der hjemme, og vi håper fremdeles — —

Motorduren stanser plutselig. Vi hører et lavt skrik. Gjennem lydløsheten kommer:

    PÅL HEITMANS STEMME:

Takk for turen, Richard, og takk, Ketil.

Det blir plutselig stille.

    HELLE har reist seg, hun går med utstrakte armer, søvngjengeraktige fremover:

Ketil, elskede, jeg er hos dig, vær ikke redd, jeg er hos dig, Ketil.


    ALEK

Du må ikke opphisse dig for meget, Helle. Husk på barnet du skal ha.


IV

I avisen umiddelbart efter siste melding. Telefonene kimer, spørsmål blir besvart. Feberaktig travelhet. Redaktøren kommer fra bakgrunnen, griper hustelefonen.

    REDAKTØREN

Stans pressen!

Får ny forbindelse:

Ta ny form, førstesiden.

Ny overskrift, syv spalter: Atlanterhavsflyverne omkommet. Femten cicero grotesk.

Undertitel: Hvordan menn dør.

Vender sig til redaksjonssekretæren:

Det er linjen som skal følges: Hvordan menn dør. Ikke følelse av katastrofe, men av høitid; storhet. Er meldingene ført à jour?


    REDAKSJONSSEKRETÆREN

Ja; alt er gått op.


    REDAKTØREN i telefonen:

Kjør på nekrologene over Raven og Heitman.

Vender sig mot Rakel:

Har De Deres om Ketil?


    RAKEL

Her er avtrykket.


    REDAKTØREN

Ny begynnelse: «I dette øieblikk er en stemme forstummet; men aldri har en mann hatt en større og skjønnere taushet.» La gå.

Han går mot vinduet:

De står dødsstille utenfor; de venter enda.

Vender sig mot en av journalistene:

Skriv:

Det var et gripende øieblikk for et helt folk, da dødsbudet nådde inn fra havet. Det var sorg det vakte, men også noget mer. Det var stolthet over at vilje og mot kan gå under ubeseiret; det var følelsen av hvor stort et menneskeliv er.

Et bud kommer inn.

    REDAKTØREN

Fra byrået – det er for sent.

leser mekanisk:

Storm nordpå – tre fiskere omkommet –

Han krammer det sammen, hans tanker er allerede på vei videre; tar blokken fra journalisten, gir den til redaksjonssekretæren:

Send det op, og la førstesiden gå.

Redaksjonssekretæren skynder sig ut.

    REDAKTØREN

Vi må ikke sakke av nu.

Vi må få intervjuet Ketil Paus’ mor, si henne vi bør ha enerett, vi venter det.

Til Bugge:

De får ta Dem av det. – De ser så hvit ut. Trett; da har De det godt.

Til en annen journalist:

De får ta fru Raven; fotografer henne og barnet.

Til en tredje:

Sett igang en enquete, minneord, bare de beste skal være med.

Går mot bakgrunnen.

    BUGGE næsten hviskende:

Jeg sa at jeg hatet Ketil; og jeg gjør det. Det var ham som skulde ha levet.


    VAKTHAVENDE dempet:

«Vi håper fremdeles» – det var det siste han sa –


    EN ANNEN JOURNALIST i samme tone:

Og så kom Heitmans stemme; han pleide smile hver gang han vendte sig, sa Ketil. Kanskje smilte han denne gangen også –


    REDAKTØREN plutselig tilbake:

Det er godt. Skriv det. Det siste smilet. –

Og skriv om det eventyret at vi kunde følge dem fra time til time. Skriv om deres siste ord at der er fremtid i de ordene.

Lytter.

Der begynner trykningen.

Han går bort til Rakel, sier mildt:

Hvad tenker De på, Rakel?


    RAKEL

Jeg tenker på hvor langt våre maskiner er nådd: vi kan høre dem vi holder av over tusen mil; og jeg tenker på hvor våre hjerter er ensomme til døden.


    REDAKTØREN

Ensomheten, Rakel; den må jeg ikke kjenne; for det er jeg som har drept dem.

Hustelefonen ringer, han griper den:

Trykk hundrede tusen mer!

Han står lutende i det bleke dagslyset. Rotasjonspressens larm stiger til en torden.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Atlanterhavet

Temaet for Atlanterhavet er en flygning som kun arrangeres for å øke opplagstallene i en avis. Det skapes en voldsom og kunstig interesse for noe trivielt, og skuespillet er et oppgjør med tidens sensasjonsjournalistikk. Lest i dag er stykket overraskende aktuelt.

Atlanterhavet regnes likevel ikke for å være et vellykket stykke og ble ingen suksess da det ble satt opp for første gang på Nationaltheatret i 1932. Nordahl Grieg var aldri fornøyd med stykket. Han ville at dette stykket og En ung mands kjærlighet skulle utgå av forfatterskapet hans.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.