«det var malersnak jeg trængte til»

av Harriet Backer

Forrige Neste

Vibeke Waallann Hansen: «Det gjorde mig saa godt, for det var Malersnak jeg trængte til.»

Sitatet er hentet fra brev fra Harriet Backer til Gerhard Munthe 5. oktober 1927, NB Brevs. 90.

I tillegg til å være en anerkjent kunstner inntok Harriet Backer med årene også en sentral posisjon i norsk kunstliv generelt. Hun hadde høy anseelse, og mange søkte hennes råd. En kombinasjon av kunnskap, variert erfaring og empatiske evner var hennes styrke. Det 15 år lange utenlandsoppholdet, i München fra 1874 til 1878 etterfulgt av 10 år i Paris, førte med seg innsikt og kontakter i både tysk, fransk og nordisk kunstliv. Backer var målbevisst og ambisiøs på egne vegne, og klarte å kombinere dette med omsorg og interesse også for andres kunstneriske utvikling og suksess. Brevene hun skrev til kolleger, venner og familie, preges jevnt over av to ting. Det ene er en brennende interesse for kunst og kultur, det andre er en ustanselig omtanke for andres ve og vel.

Backer var blant dem som i stor grad bidro til et rikt norsk kunstliv, også utover det å forvalte sitt eget kunstnerskap. Fra 1891 til 1910 drev hun kunstskole i Kristiania og fikk gjennom dette betydning for den påfølgende generasjonen av kunstnere. Hun satt som representant både i Nasjonalgalleriets direksjon og innkjøpskomité, var medlem i utstillingsjuryer ved flere anledninger, og virker i det hele tatt nærmest alltid å ha vært parat til å yte «i kunstens tjeneste». Både Backers egne uttalelser og andres omtale av henne vitner om at hun var en ressurs og en personlighet i norsk kulturliv. Hun hadde mange venner, de fleste var kunstnere, men også forfattere, kunsthistorikere og komponister var i omgangskretsen. Filolog, litteraturkritiker og grunnlegger av tidsskriftet Samtiden Gerhard Gran skrev blant annet følgende om Backer i anledning av hennes 80-årsdag i 1925: «Av alle jeg kjender, er Harriet Backer den eneste der aldrig sier banaliteter, – hun har ikke, som vi andre, færdige ord og vendinger liggende til bruk ved beslægtede anledninger»Gran 1925, s. 2. Ved Backers bortgang, syv år senere, skrev forfatter og venninne Hulda Garborg i sitt minneord blant annet følgende: «Eg hev aldri kjennt ei meir harmonisk og lukkeleg kunstnarsjel!»Garborg 1932. Konflikter var det få av i Backers liv. Det går fram av brevene her, men også av all annen korrespondanse, og ikke minst omtalen av henne. I samtalene hun førte med kolleger i brevene som her publiseres, gir hun tydelig uttrykk for egne meninger, men virker også nysgjerrig på og åpen for andres synspunkter. I den grad brevene inneholder klager eller frustrasjon, dreier det seg som oftest om egen sviktende selvfølelse og svinnende helse. Men klaging, som hun selv kaller det, balanseres som regel med uttalelser av typen «men la mig bare ikke klage» og lignende (i brev til Gerhard Munthe A – 6. desember 1924). De aller fleste av brevene inneholder en empatisk tanke, enten i form av et kompliment til mottakeren eller til andre felles kjente som nevnes. Om det ikke er et kompliment relatert til en prestasjon, så er det gjerne kjærlige hilsninger som «Kjære elskede Veda», «Du vet, jeg er altid Din hengivne Ven» eller «Tak for Dit gode Brev».

Listen over kulturaktører hun korresponderte med, hvis brev i dag er bevart i Nasjonalbiblioteket, er relativt kort. Med andre ord er det kun dialogen med et lite knippe av hennes store omgangskrets vi her blir kjent med. Fra de personene som stod Backer aller nærmest, Kitty Kielland og søsteren Agathe Backer Grøndahl, er ingen brev kjent bevart, verken til eller fra Backer. Selvsagt har det vært en korrespondanse her, men det er ukjent hvor disse brevene befinner seg, og om de i det hele tatt fortsatt eksisterer. I et av brevene til Janna Kielland Holm (B – 24. oktober 1904) refererer Backer til et langt brev hun har sendt til Kitty Kielland, og i et brev til Kris Laache Torne skriver hun: «Fra Kitty har jeg bare hørt en Gang; skjøndt jeg skriver til hende stadigt» (B – 1. august 1909).


Tanker og meninger om kunst og litteratur

I brevene til venner og kolleger skrev Harriet Backer gjerne om hva hun selv arbeidet med, samt om billedkunst generelt. I tillegg går det fram at hun var interessert og engasjert også i andre kunstarter. Til søsteren Margrethe Welhaven skriver hun for eksempel: «Jeg elsker skjønt Menneskeværk, og kanske stor Arkitektur mest af alt. Kirker og Slotte og store kultiverede Parker» (B – 8. august 1909). Musikk og arkitektur var en kilde til inspirasjon, og hun gjentok ved flere anledninger at musikk var den kunstformen hun satte aller høyest. Dette nevnes både i de selvbiografiske notatene og i flere intervjuer.I flere sammenhenger kom Backer inn på at hun anså arkitektur og musikk som de største kunstarter, og at disse betydde mye for henne. I 1926 uttalte hun for eksempel i et intervju at: «Musikk og stor arkitektur har påvirket mig mere enn noget annet i livet, tror jeg!», se Fürst 1926, s. 13. Se også hennes egne erindringer publisert i Lone 1924, s. 7. Backer brukte gjerne musikkmetaforer når hun skrev om malerkunst og estetikk generelt. Flere av maleriene har musikk som tema, det viser seg i titler og innhold, som for eksempel i Chez moi (1887) (se ill. 3). I et brev til Hulda Garborg fra 1895 takker hun for en nylig mottatt bok, hun omtaler den som utmerket og skriver at venninnen har all grunn til å være «stolt og glad fra Morgen til Aften». Det må være Hulda Garborgs skuespill Mødre (1895) det her er snakk om. Når Backer uttaler seg rosende om kunst og litteratur, er det gjerne med ord som har utspring i musikk. Hun skryter av Hulda Garborgs skuespill og skriver at: «Hvad Du har fortalt, fængsler os; men aller mest alt det ufortalte. Og netop det, ved jeg, er Kunst. Spille saaledes, at Tonerne skaber Billeder, – ikke bare, saa vi hører Tonernes Vellyd» (A – [23. mai] 1895).


Ill. 3. Postkort fra Harriet Backer til Védastine Aubert 20. februar 1929, NB Brevs. 32. Kortet har et uskarpt fargetrykk av Backers maleri Chez moi, 1887. Innkjøpt av Nasjonalgalleriet i 1890. Tekst trykt på postkortets bakside: «Harriet Backer. Interiør. Mittet & Co., Kunstforlag, Kristiania. 1708».

Hulda og Arne Garborg var nære venner av Backer. Vennskapet med Arne Garborg ble etablert midt på 1880-tallet, og etter giftemål med Arne Garborg ble Hulda en nær venninne. I brevene til Arne Garborg får vi vite mye om Backers preferanser innen både kunst og litteratur. Hun forteller om hva slags motiver som er under arbeid, og han får tilbakemeldinger på sine bøker. Hun gir også uttrykk for standpunkter i aktuelle samfunnsdebatter relatert til emnene i Garborgs bøker, slik som forholdet mellom kjønnene, ekteskap, kirke og religion. Dette er temaer hun tar opp i tilknytning til at de to diskuterer romanene Trætte Mænd (A – [desember 1891 eller tidlig januar 1892]) og Fred (A – 14. januar 1893). De utveksler også meninger om Christian Krohgs roman Albertine (1886) og debatten rundt denne boken (A – 17. januar 1887).

Backer var svært belest, og det er ikke bare norsk litteratur hun reflekterer over i brevene. Vi får vite at hun leser den franske maleren Eugène Delacroix’ brev,Backer viser til at hun leser Delacroix’ brev, i et postkort til Andreas Aubert 12. desember 1911, NB Brevs. 32. Boken hun med stor sannsynlighet her sikter til, er Eugène Delacroix: Lettre, recueillies et publiées par Philippe Burty (Paris: Charpentier, 1880). Ivan Turgenev og Fjodor Dostojevskij. Til Arne Garborg skriver hun om Turgenev. Hun mener at han er en fin kritiker og skildrer av sitt eget folk og sin egen tid, men synes ikke at han er like «stor og bred som Dostojevski, der lar fuldt Dagslys falde over hele Livet, over Menneskenes Feil; men ogsaa over deres Menneskelighed».Brev fra Harriet Backer til Arne Garborg 22. januar 1889, NB Brevs. 140. Sent i livet hører vi om at hun «læser op igjen gamle Bøker, Dickens, som jeg altid har elsket».Brev fra Harriet Backer til Anna M.C. Kielland 9. september 1922, NB Brevs. 563.  En overraskende, og i dag relativt ukjent, bok hun også nevner, er Les Microbes Humanins (1886) av den franske forfatteren og anarkisten Louise Michel (1830–1905): «Jeg læser af Luise Michel ‘Les microbes humaines’. Kompositionen er den rene Galskab, men hun vil ha frem den nøgterne Sandhed, at Uretfærdighed seirer over hele Linien. Og er hun end ikke en god Forfatter, saa er hun ialfald et Genie.»Udatert brev fra Harriet Backer til Hulda Garborg, NB Brevs. 177.

Hun er stadig på leting etter nye motiver. De fleste finner hun på den norske landsbygda eller i områdene utenfor Kristiania. I flere av brevene til Arne Garborg hører vi om arbeidet med motivene fra Tanum kirke i Bærum. Sommeren 1890 har hun «oppdaget» interiøret i denne kirken. Arne og Hulda Garborg hadde i lengre tid ønsket å få besøk av Backer i sitt hjem «Kolbotn» i Alvdal. Backer ville gjerne være sammen med dem, men det som gjorde at hun nølte med å komme sommeren 1890, var lysten til å male det vakre kirkerommet: «Tanums Kirkeinterieur er noget af det vakkreste jeg har set, Murene fra Olaf den Helliges Tid, Indredningen forresten fra forrige Aarhundrede.» Det går fram at hun er i gang med en skisse til et motiv, og at det er en stor fordel at kirken for det meste ikke er i bruk: «Jeg stænger Døren indenfra og bruger den som mit eget Atelier, og det er en sjelden Nydelse for mig, der pleier at arbeide inde hos Folk, naar de har det travlest» (A – [sommer 1890]). Tanum kirke var et riktig valg. Her fikk hun de påfølgende årene malt flere betydelige bilder, både inne og ute. Barnedåp i Tanum kirke (1892) omtalte hun senere i livet som et hovedverk. Vi ser av brev til Arne Garborg skrevet i januar 1893 at hun umiddelbart var tilfreds med dette motivet: «Egentlig har jeg haft Glæde af hvad jeg har gjort i Sommer. Det store Billede blev kraftigt, og der var Farvepoesi i det, om jeg end langtfra fik det, som jeg vilde. Jeg sender det til Chicago.» Det er verdensutstillingen i Chicago 1893, som åpnet i mai samme år, det her vises til.Backer omtalte Barnedåp i Tanum kirke som et av sine hovedverk. Hun valgte å sende det til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Maleriet hadde da blitt vist på Høstutstillingen året før. Kunstmuseet i St. Louis, Missouri, kjøpte bildet i 1893. I 1959 kjøpte Nasjonalgalleriet bildet fra dette museet. Salget til kunstmuseet i St. Louis ble omtalt i Nordisk Tidende (Brooklyn & N.Y. edition) 1. desember 1893. I omtalen går det fram at museet også kjøpte malerier av Gerhard Munthe og Frits Thaulow. I det samme brevet hører vi om en skisse som er under arbeid, og som hun ikke er helt fornøyd med fordi den foreløpig kun er «et Arkitekturbillede med Figurer». Det hun opprinnelig tenkte, og ønsket å få fram, var «Altergangshandlingens Mystik i Baggrunden omkring det ældgamle Alter» (A – 14. januar 1893). Flere steder beskriver hun hva hun ønsker å uttrykke i bildene sine.

Av norske kunstnere var Gerhard Munthe blant dem Backer vurderte aller høyest. I et brev til Hulda Garborg får vi høre om ham: «Læste I hvad Munthe skrev om norske Farver, det modigt gjilde nationale, der ikke var grelt? Det var nu det bedste, som har været skrevet, synes jeg, af nogen Maler. Munthe er en stor Kunstner og et fint Kulturmenneske. Jeg vilde helst være sammen med ham hver Dag» (A – 15. desember 1895). I et brev til Arne Garborg flere år senere forsøker hun å overbevise ham om å besøke Munthe for så å skrive en artikkel om ham. Hun forteller samtidig i svært positive ordelag om hans kunst.Se fragmenter av brev til Arne Garborg, NB Brevs. 140. Arne Garborg besøkte Munthe på Lysaker høsten 1900, se Kokkin 2018. Backer og Munthe ble kjent allerede i siste halvdel av 1870-årene, da de begge studerte i München, og dette var et kollegialt vennskap som varte livet ut. De var begge internasjonalt orientert og samtidig opptatt av å ivareta og dyrke den norske kunsthistorien og et norsk kunstmiljø. I et brev til Munthe skrevet i 1927 viser hun til at de har samme syn på kunsten: «Vi staar som Kunstnere bare i Forhold til Kunsten selv! L’Art. ‘Arte’ er det vel Han heter. Ikke i Forhold til Menneskene. Ikke for at gavne, belære eller forbedre dem. Kanske vi kan gjøre det; men det er slet ikke vor Opgave.» Det går fram av dette brevet at Munthe i sitt siste brev til henne har delt noen refleksjoner over to utstillinger han har sett, og hun innleder med å takke for at han tar henne som «Kamerad. ‘En forstandig Ven at bytte Tanker med’. Dertil vil jeg gjerne brukes» (A – 26. januar 1927).

Vi hører i brevene om hva som interesserte henne, og hva hun ønsket å oppnå i egen kunst. Imidlertid viser hun også åpenhet for, og nysgjerrighet på, andres veivalg. I et tidligere brev til Munthe, sendt fra Numedal i 1906, hører vi om at hun strever med å få de perspektiviske forholdene til å stemme i malerier av interiør fra Uvdal stavkirke (se ill. 4). Hun viser til at den moderne kunstens bilder er «perspektivisk vanvittige», og at hun kan «begeistres for skjønne Farver uden Tegning i en anden Mands Billede», men selv ville hun ikke følge i dette sporet, fordi hun hadde en «lidenskabelig Trang til at faa de rette Forhold ind og den deraf følgende Liniesammenhæng og det overbevisende i Belysningsforholdene» (B – 25. august 1906). Belysningsforhold, perspektiv og farger var vesentlig for henne, og flere ganger hører vi om at det er «de maleriske Værdier» det kommer an på i vurderingen av hvor vellykket et maleri er.

Men også motivene forstår vi at hun brukte mye tid på å velge, og hun er stadig på leting etter nye interiører. Backer valgte som regel rom først, deretter modeller. I brev til Védastine Aubert sendt fra Valdres skriver hun at hun har funnet seg et stuehjørne på en nærliggende gård som hun vil male: «Det er enkelt, og det er vel den moderne Kunstens Slagord. Jeg vet nok, det kunde bli vakkert, hvis jeg fandt et Menneske, som kunde smelte stemningsfuldt sammen med Omgivelsene» (B – 13. juli 1919). Av og til malte hun rom uten figurer, men som oftest var ønsket hennes, som her, å få personer og interiører til å danne en harmonisk helhet. Kunstens oppgave er ikke å belære eller forsøke å forbedre menneskene, skrev hun til Munthe. Og maleriene hennes har ikke et tydelig moralsk eller politisk budskap. Innholdet er som oftest relativt åpent, noe titlene også underbygger. Både hver for seg og særlig samlet sett gir Backers malerier et blikk inn i den tiden hun levde i. Noen ganger skildres eget miljø, men som regel er det miljøer hun selv stod på utsiden av. Med nysgjerrighet og åpenhet observerte hun sine medmennesker og bestrebet seg på å gjengi «den Skjønhedsvirkning, som fra først var Grunden til at man valgte Motivet» (A – 6. desember 1924). At det ikke kun var de formale kvalitetene som interesserte henne, uttrykker hun blant annet i et brev til Hulda Garborg: «jeg vil nødigt, at Billedets Fortælling skal virke paatrængende […] Saaledes som Düsseldorferskolen gjorde, da den udartede. De maleriske Værdier er og blir Billedets Hovedsak. Allikevel har jeg dog ment og følt og tænkt noget ved Situationer, hvori Figurerne i Billedet befinder sig, og jeg blir gla, naar K: G: har forstaat og følt Sympati for Sjælesorgshandlingen i Tannums gamle Sakristi mellem Præsten og Konen paa Alterfoten» (A – 24. mai 1922).


Dialoger om kunstnerisk arbeid og om betydningen av kollegialt fellesskap

«Det gjorde mig saa godt, for det var Malersnak jeg trængte til. Dere tre Lysakergutter, som er tilbake af vort herlige Münchener-Kuld Eilif, Du Erik W. er de Mennesker, som her paa Jord kan gi mig den reneste Malerglæde. Nu vet Du det. Jeg er nærmest at betragte som en ældre Søster og har forlængst tat Dere til Indtægt som Brødre. Selv har jeg jo ingen Bror» (A – 5. oktober 1927). Slik innleder Backer et brev til Munthe i 1927, og priser med det deres kollegiale felleskap – eller «Malersnak», som hun kaller det. Gjennom hele karrieren var disse «brødrene» blant Backers viktigste mentorer og samtalepartnere. Hun hadde tette bånd både privat og kollegialt med Eilif Peterssen, Gerhard Munthe og Erik Werenskiold. Dette var vennskap som startet i begynnelsen av karrieren og varte livet ut. Brevene preges av detaljert innsikt i, og fortrolighet med, deres ideer og prestasjoner. Samtidig forteller Backer om eget arbeid, kunstnere hun beundrer, bøker hun har lest, og utstillinger hun har sett, samt kommenterer kollegenes prestasjoner.

Kunsthistorikeren Andreas Aubert var også en viktig samtalepartner og støttespiller for Backer, men dette kommer ikke så tydelig fram av de bevarte brevene skrevet til ham. Imidlertid er deres vennskap kjent via andre kilder, slik som avisomtaler, samt fra brevene Backer skrev til hans ektefelle Védastine Aubert. Senere i livet ble også Védastine Aubert, Hulda Garborg og Kris Laache Torne viktige kollegiale samtalepartnere og venninner av Backer. Disse tre kom inn i hennes nettverk via sine ektemenn, som alle var Backers «Kamerader».

Selv om vennskapet med både Arne Garborg, Gerhard Munthe og Andreas Aubert ble etablert i 1880-årene, og var av langvarig karakter, fortsetter hun med å hilse dem ved etternavn i brevene. Til kvinnelige kolleger innleder hun med fornavn. Av de mannlige kollegene er det kun Peterssen hun etter hvert tiltaler med fornavn. Han var blant Backers nærmeste venner og en viktig kollega og var av særlig stor betydning for henne i de første årene av karrieren. Peterssen var hennes første veileder i München i 1874, og han hjalp henne oppigjennom årene med alt fra å være hennes lærer, veileder og venn til å ordne praktiske ting som å finne bosted, sende og motta hennes bilder og sørge for at de kom med på diverse utstillinger. Allerede i 1878 skriver hun til Peterssen om hans betydning: «De har været mig den bedste Ven jeg nogentid har havt næstefter mine Nærmeste. Hvis De derfor trænger til af og til at tænke paa et Menneske, mod hvem De har været snil og bare snil fra først til sidst, da tænk paa mig.» Hun informerer også om at hun har dristet seg til å delta på en utstilling, på tross av usikkerhet, og at det måtte «megen Opmuntring fra Munthe og Wergeland» til, men at hun nå er glad for å ha hørt på deres råd. Hun vil gjerne vite hva Peterssen synes om bildene når de etter hvert kommer til Christiania Kunstforening, og legger til en beklagelse for at hun «altid vedbliver at betragte Dem som min Lærer og ikke kan andet end tro, at De fremdeles vil interessere Dem lidt for mine Arbeider» (B – 29. september 1878). Etter flyttingen til Paris i 1878 fortsetter de to dialogen i brev, og i brevene til Peterssen får vi vite hva som opptar henne der, hva som inspirerer henne, og hva hun selv jobber med. Kort etter ankomst til Paris skriver hun til Peterssen at hun har vært på utstillinger sammen med Hans Heyerdahl, og at det er mye kunst som imponerer henne i kunstmetropolen. Billedkunstnerne Lawrence Alma-Tadema og Alberto Pasini nevnes (B – 26. oktober 1878). I et brev fra fem år senere går det fram at hun har sympati med den parisiske avantgarden, og dermed har fått nye estetiske preferanser. Hun viser til en Claude Monet-utstilling som har gjort inntrykk: «jeg synes nok at Monet er Mesteren for den Retning i Kunsten, saadant Luftlys og Afstand og decorativ Virkning, som der er i disse Billeder. Jeg gik lige derfra op i Luxembourg, og der var ikke Farve i nogen af Billederne bagefter» (B – [26. mars 1883]).

Backers mest monumentale bilder er hennes framstillinger av kirkerom: Barnedåp i Tanum kirke (1892), Altergang i Stange kirke (1903) og Uvdal stavkirke (1909).I 1933 skrev Harry Fett om kirkeinteriører i norsk kunst med utgangspunkt i Backers malerier, se Fett 1933, s. 239–272. Det er norske kirker, og de er alle fra middelalderen. Hun nevnte ofte at hun i kunsten søkte skjønnhet, og i kirkerommene fant hun muligens både skjønnhet i omgivelsene og en form for opphøyet religiøs skjønnhet. Tanums kirkeinteriør var noe av det vakreste hun hadde sett, skrev hun til Arne Garborg. Denne kirken kom hun litt tilfeldig over i forbindelse med at hun bodde i Sandvika en periode. Valget av Stange kirke hang sammen med at hun kjente Anna Kielland (1871–1948), svigerdatter av Jacob Kielland (1841–1915), som var prost i Stange kirke og bror av Kitty Kielland. Vennskapet gjorde at hun kunne bo hos dem i lengre perioder.

Utvelgelsen av Uvdal stavkirke i Numedal ble drøftet med flere i forkant, og vi får vite mye om oppholdet her via brev til flere mottakere. Det er mange detaljer om arbeidet og om forholdene generelt i brevene til blant annet Munthe og Védastine Aubert. Interessant er det at vi også får kjennskap til den grundige prosessen hun gjorde i forkant av valget. Urnes stavkirke var for eksempel til vurdering som motiv. Dette var etter råd fra arkitekt Jens Z.M. Kielland, som også sendte henne utdypende informasjon om kirken. Hun takket ham for dette og informerte samtidig om at hun hadde bestemt seg for å reise til Numedal: «Naturen er vakkrest i Sogn, det forstaar jeg nok; men saa har Numedølerne Nationaldragter endnu og vakkre. Saaledes har jeg veiet alting frem og tilbage, og kanske jeg alligevel har valgt dumt, men idag skriver Schirmer og leier Stuen for mig i Opdal, saa faar jeg selv se og kanske angre» (B – 16. juni 1904). Hun skrev om valget av kirke også til Janna Kielland Holm (B – [begynnelsen av juni 1904]), og det går fram at arkitekt Herman Schirmer (1845–1913) hadde foreslått Vågå kirke som et mulig godt motiv (B – 17. juni 1904).

Uvdal stavkirke var det særlig ekteparet Aubert som gjorde henne oppmerksom på. I 1901 utgav «Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring» et hefte om kirkene i Numedal, og dette var skrevet av Andreas Aubert: «Fra Numedal: Studier i vor kunstneriske kulturhistorie. Nore og Opdals kirker». I et brev til Andreas Aubert datert mai 1902 får vi vite at Backer har stor glede av å lese hans hefte om de gamle kirkene.Brev fra Harriet Backer til Andreas Aubert 28. mai 1902, NB Brevs. 32. Noen år senere, når hun er på plass i Numedal for å arbeide der, skriver hun til Védastine Aubert at hun er fornøyd med at former og farger i kirken var så «norske, saa ulikt andre Landes Kirker og ulikt alt jeg før har set», og hun takker for at hun rådet henne til å reise til Numedal: «for det er Dig, Veda, som har sat Mod i mig. Hvergang jeg snakked med Dig skjønte jeg, at jeg vilde herop.» Dette er et langt brev, hun er nylig ankommet og forteller mange detaljer fra reisen: at det var «umaadelig Solhede», og at hun og «Kjørekaren» stoppet to ganger ved «Landhandlerier» og fikk seg jordbærbrus! Vi hører om folkene hun møtte på reisen og ved ankomst, at hun spiste enkel middag, gjerne hermetikk, og at hun hadde med «mange morsomme Bøger», og hun nevner Nordahl Rolfsens VerdenshistorieNordahl Rolfsen: Verdenshistorien for de unge i skole og hjem (Kristiania: Jacob Dybwads Forlag, 1904). (B – 3. juli 1904).


Ill. 4. Interiør fra Uvdal stavkirke, maleri av Harriet Backer, fullført 1909. Eier: Rasmus Meyers samlinger / Kode.

Backer var målbevisst og dedikert i eget kunstnerskap, men hadde også glede og interesse av å oppmuntre andre. Hun gir nesten alltid komplimenter i en eller annen form. Av og til omtales tidligere elever. Til Munthe skriver hun for eksempel om Nikolai Astrup og takker for at Munthe har skrevet til henne om Astrups kunst. Hun er enig i hans vurdering av Astrup, og viser til at hun som hans tidligere lærer så at han hadde særpreg. Astrup døde i januar 1928, og Munthe hadde sett en utstilling og skrevet om hans kunst ut fra denne. Backer ble åpenbart ansett som en Astrup-kjenner. Hun forteller at kunstsamler Rasmus Meyer sendte bud etter henne de somrene hun var i Bergen og jobbet, hvis det kom nye bilder fra Astrup, og «Naturligvis raadede jeg ubetinget til Kjøp». Dette brevet viser hennes evne til å kombinere interesse og sans for kunst med omtanke og oppriktig engasjement for folks generelle ve og vel. Hun forteller morsomt om at Meyer antydet at han ville kjøpe av Astrup for en lavere pris: «da sagde jeg: Nu Rasmus Meyer, her maa ikke pruttes. Prisen er for lav», og videre at hun fortalte Meyer om Kitty Kamstrup, leder av Kunstnerforbundet, som hadde satt en null bak alle Astrups priser. Hun oppsummerer fortellingen til Munthe med å si at: «Rikmænd forstaar sig paa Penger. Kunstnere paa Kunst» (C – 1. desember 1928).

På samme vis som hun selv opplevde å bli oppmuntret av kolleger som Peterssen, Munthe og Werenskiold da hun etablerte seg, ser vi at Backer oppmuntrer og gir råd til unge kunstnere som henvender seg til henne. Janna Kielland Holm er en av dem. Ellers er Astri Aasen, Asta Lie Isaachsen, Else Christie Kielland, Alice Pihl Salvesen, Sigri Welhaven, Dagfin Werenskiold, Oluf Wold-Torne, Kris Laache Torne, Frøydis Haavardsholm, Axel Revold og Ragnhild Keyser noen av de vi finner omtalt i positive ordelag i Backers brev og etterlatte papirer.


Offisielle verv for Nasjonalgalleriet samt andre utvalgskomiteer og juryarbeid

Menn dominerte kunstlivet på 1800-tallet og inntok det som var av verv og posisjoner knyttet til undervisning, utstillingsjuryering, innkjøpskomiteer og museumsarbeid. Et unntak i norsk sammenheng var Harriet Backer. I Dagbladet 17. august 1886 ble det opplyst om at «Malerinden Frøken Harriet Backer» skulle delta i juryen for Bergensutstillingen, og at dette var første gang en «Kvinde, hertillands er med i en Kunstnerjury». Det var som «suppleant», men utnevnelsen markerer like fullt starten for kvinners mulighet til å bidra i det organiserte kunstlivet i Norge. I 1890 var Backer den første kvinnen som deltok i juryen for Høstutstillingen, som hun også var oppnevnt som montør for ved flere senere anledninger.


Ill. 5. Notis i Dagbladet 17. august 1886 (NB, avisbasen).

Etter at Backer flyttet hjem fra Paris i 1888, fikk hun stadig flere verv. Hun var den første kvinnen, og eneste i sin generasjon, som ble oppnevnt som medlem i Nasjonalgalleriets direksjon og innkjøpskomité. Backer hadde ulike verv knyttet til galleriet over en periode på 20 år, fra 1898 til 1918, og hun deltok også i arbeidet med utforming av nye samlingsutstillinger i både 1898 og 1907. Fra Jens Thiis tiltrådte som museets første direktør i 1909, og fram til 1918 var hun medlem av innkjøpskomiteen. I hennes etterlatte papirer finner vi en kladd til et svarbrev på forespørselen fra departementet: «Til det Kongelige Kirke og Undervisnings Departement. Som Svar paa Departementets Skrivelse af 18 Januar 1916, har jeg den Ære at medele at jeg er villig til at fungere som Medlem af Kunstmuseets Indkjøpskomite for Aarene 1916 1917 og 1918. Forbindtligst Harriet Backer Hansteensgt. 2 IV 1916».Harriet Backers etterlatte papirer, NB Brevs. 563. Se Ill. 9.

Direktør Jens Thiis skrev forordet til Erling Lones bok Harriet Backer (1924), og han fortalte der blant annet om sine erfaringer med henne i innkjøpskomiteen og la vekt på hennes åpenhet for det nye:

Jeg, som har hat den glæde gjennem en længere aarrekke at sitte i indkjøpskomité sammen med hende i Nationalgalleriet, kan bedst vidne om hvor værdifuld hendes indsats paa dette omraade av vort kunstliv har været. Altid var hun fordomsfri, klokt dømmende, om det gjaldt gammel eller ny kunst. Og naar stemmerne vippet og frygten for det nye og uvante truet med at stænge veien for et vanskelig, men betydelig arbeide, saa var det altid hun som la sit tunge lodd i vegtskaalen til fordel for den kjæmpende. Jeg husker f. eks. indkjøpsmøtet om Willumsens storverk, «Efter stormen», […]. Det var aldrig blit kjøpt uten Harriet Backers veltalende forsvar for verkets eiendommelighet …Jens Thiis: «Forord» i Lone 1924, s. IV.

Det er særlig i brevene til Gerhard Munthe og Andreas Aubert hun skriver om innkjøp, og vi får kjennskap til flere kunstnere og konkrete verk hun synes burde erverves. Hun vil gjerne ha innkjøpt Bernhard Folkestad og skriver til Aubert om dette. Begrunnelsen innledes med empati for en økonomisk dårlig stilt kunstner og nybakt far, deretter at han er «en virkelig fin Begavelse», og hun minner Aubert på at han selv tidligere har vist interesse for Folkestad (C – 18. oktober 1906). I 1904 er det en Theodor Kittelsen-utstilling hos Blomqvist Kunsthandel, og Backer og Munthe er i dialog om kjøp: «Det maa være meget av Kittelsen i Museet, for at han kan blive forstaaet», skriver hun. De er begge interessert i et nøkken-motiv, og hun mener også de bør kjøpe Kamelen gjennom nåløyet, og «kanskje også hans Kongetog med Snekonge og Dronning» (C – 23. oktober 1904). Edvard Munch nevnes i flere sammenhenger, og hun uttrykker blant annet begeistring for hans aula-dekorasjoner: «Kjære Wærenskiold. Jeg er saa enig med Dig i at Munch skal hyldes, for jeg saa hans store Skizzer af ‘Historien’ og af ‘Alma Mater’, som Pendanten dengang kaldtes. De virkede betagende paa mig, og jeg synes, at de maa bli Statens Eiendom paa en eller anden Vis» (C – 16. august 1911). I Jens Thiis’ ovenfor nevnte forord trekker han også fram en diskusjon om innkjøp av Munch-malerier og får med dette vist Backers humoristiske side. Diskusjonen gikk om hvorvidt man skulle kjøpe ett eller to mannsportretter i helfigur av Munch. Ifølge Thiis uttalte Backer i denne sammenhengen med uant heftighet i stemmen: «Jeg synes vi skal kjøpe begge to jeg, for slike store pene mandfolk pryder saa urimelig i et galleri!»Ibid. I et av brevene til Andreas Aubert, skrevet under et opphold i Bergen i 1912, går det fram at også Rasmus Meyer ville ha hennes råd om «to Muncher, som var ham tilbudt» (C – 26. april 1912).

Backer var også involvert da samlingen skulle henges på nytt i Nasjonalgalleriet, både i 1898 og i 1906–07. I den siste opphengingen var hun deltaker i et «innredningsutvalg» sammen med billedhuggeren Søren Lexow-Hansen, arkitekten Bredo Greve og kunsthistorikeren Rolf Thommessen. Sistnevnte ledet utvalget og arbeidet med hengingen.Se Messel 2013. Hun var ikke fornøyd med resultatet og kritiserer Thommessens valg til Munthe. I det samme brevet sier hun seg fornøyd med det museet har kjøpt inn de senere år: «Jeg er saa enig i Din Ros over vort Kunstmusæum. Mangt er kjøbt, som kunde været udelukket; men det Banebrydende, det Begavede og Nye er kommet med. Der har været modige Kjøb, og det kan ikke undgaaes, at der kommer et og andet ind, som ikke godt kan hænge der» (C – 1. september 1907).


Ill. 6. Annonse i Dagbladet 17. januar 1891 (NB, avisbasen). Annonsen viser at Backer søkte elever i 1891, og antakelig også i 1890. Tidligere har det vært antatt at undervisningen startet i 1892 (jf. Norsk biografisk leksikon).

Backers kanskje aller viktigste innsats for et organisert norsk kunstliv var malerskolen hun drev fra 1891 til 1910. Dette var en viktig forskole for en ny generasjon kunstnere, og for henne var det en viktig inntektskilde. Hun skriver til Hulda og Arne Garborg i 1893: «Her havde været mange Elever, for at indmelde sig i min Malerskole, sagde v: Hanno, og nu averterer jeg idag, saa faar jeg se, hvorledes det ordner sig. Det var jo godt at tjene lidt Penge» (A – 19. oktober 1893). Kitty Kielland legger også vekt på det økonomiske ved skolen i et brev til Jonas Lie i 1897: «Harriet har det godt, forsaavidt, at hun tjener godt ved sin store malerskole og interesserer sig svært for den, men det er et svare stræv, som gaar næsten over hendes kræfter. […] Hun holder en meget anerkjendt kunstnerposition, er nu jury til Stokholmudstillingen, men populær er hun ikke som kunstner, saa hun sælger ikke stort, dog hangler det igjennem.»Brev fra Kitty Kielland til Jonas Lie 21. mars 1897, NB Brevs. 119. Kort tid etter opprettelsen av skolen forteller Backer Arne Garborg at hun engster seg over alle de «halv begavede unge Mennesker, for hvem man gjør det let at begynde med Kunsten. Her i Norge gror Dilettantismen frodigt, og det ser for mig ud, som om min Malerskole befordrer den. Alle disse Auktionsbilled-Malere, som jeg paa den Maade kan komme til at hjælpe frem, jeg vil det saa forfærdelig nødigt!». Hun opplever det som krevende å være lærer, og vanskelig å raskt avgjøre om elevene har «betydelig Begavelse eller ikke» (A – [28. desember 1894]).

Det er tydelig at skolen var en viktig inntektskilde, men det var ikke nødvendigvis lettjente penger. Hun engasjerte seg i studentene, og det var tidkrevende å administrere skolen. På samme tid var det stimulerende for eget kunstnerisk arbeid å ha kontakt med de unge. Til Munthe skriver hun tilbakeskuende om malerskolen: «Det var deiligt at ha Malerskole! Alltid bange for ikke selv at lære mere af Eleverne end det Eleverne kunde lære af mig» (C – 1. desember 1928). Hun var godt likt som lærer, og det går fram av brev til Kris Laache Torne at Werenskiold og Oluf Wold-Torne ville hun skulle søke professoratet til Statens kunstakademi da det ble opprettet i 1909: «Werenskiold skrev til mig i denne Uke, at han og Thorne syntes, jeg skulde søge Professorpost; men jeg har ikke vovet at gjøre det. […] Jeg er nok ærgjerrig og vilde gjerne kaldes Professor, jeg maa le her jeg sidder, naar jeg tænker paa, hvilken Fornøielse der vilde være bare i det. Men saa synes jeg og har altid synes, at Mænd skal ha Mandsundervisning, naar det lar sig gjøre, og jeg vover ikke at ta Ansvaret paa mig. Hvis der var Dameateliers vilde jeg søgt om Posten; men med to Ateliers, en Tegneklasse og en Malerklasse maatte der jo bli Fællesundervisning hvis Damer i det hele skulde komme til» (B – 1. august 1909). I forkant av etableringen av akademiet i Kristiania engasjerte hun seg i saken for å få etablert et statlig akademi i Norge, blant annet forsøkte hun å få Garborg til å skrive et innlegg om saken i avisen Den 17de Mai, og det som særlig engasjerte henne, var at det måtte være friplasser. Hun hadde observert at: «Den ene unge Gut efter den anden kommer ind fra Bygderne, og kan ingen kunstnerisk Veiledning faa. De fleste af dem har Talent», men de hadde ikke økonomi til å studere (B – 22. april 1909).

Backer bodde i Paris fra 1878 til 1888. Her var hun i flere år elev ved Marie-Angélique Trélat de Lavignes (1825–1907) malerskole. Undervisningen og miljøet ved denne skolen førte henne inn i det franske kunstlivet. Trélat de Lavigne tilbød henne friplass ved skolen. I tillegg til gratis undervisning fra de anerkjente kunstnerne Leon Bonnat og Jean-Léon Gérome fikk hun også andre fordeler, som for eksempel å velge plass i atelieret før de andre ved arbeidsdagens begynnelse. Dette ifølge den svenske medeleven Hildegard Thorell.Rech 2021, s. 113. Rech refererer til følgende brev: Hildegard Thorell til Reinhold Thorell 25. november 1879, Nordiska museets arkiv, Stockholm. I 1880 var Trélat de Lavigne med Backer til Kristiania og tilbrakte flere måneder i Norge, og hun benyttet da anledningen til å avertere etter flere elever. En notis ble rykket inn i Morgenbladet 19. oktober 1880, der det stod at hun ønsket «at tælle norske Damer blant sine Elever», fordi hun hadde «gjort den Erfaring, at Elever fra Kristiania medbringer megen Alvor og Intelligents til deres Studier».

I 1908 oppholdt Janna Kielland Holm seg i Paris, og i et brev til henne bekreftes inntrykket av Trélat de Lavignes store betydning for Backer. Hun insisterer på at Holm skal oppsøke hennes «gamle Veninde». For første gang hadde hun dette året ikke mottatt nyttårskort. Backer omtaler henne som «et trofast Menneske, trods alle Excentriciteter, og jeg holder af hende, som hun er». Hun ber Holm bringe hilsen fra henne og fortelle om «Norge og hvad Du kan finde paa om mig og mine Billeder og gjerne lidt om min Malerskole. Om Kitty maa Du ogsaa fortælle alt, Du kan finde paa, for hun sætter Kitty meget høit». Den anerkjennende måten hun ble tatt imot på av Trélat de Lavigne, var av stor betydning (B – 27. februar 1908). Dette ble et springbrett inn i det franske kunstlivet. Erfaringene fra Paris var sannsynligvis til stor inspirasjon når hun selv etablerte kunstskole i Kristiania.

I 1920 ble hun utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvindesaksforening med den begrunnelse at hun hadde vært banebrytende på flere områder.Backer takket for tildelingen i Nylænde. Tidsskrift for kvindernes sak, Kristiania, 35. årgang, 1921, s. 4. Backer hadde høy anseelse i samtiden, og brevene viser at hun, i tillegg til offisielle verv og posisjoner, også var inkludert i mennenes uformelle nettverk der de faglige diskusjonene foregikk, utenfor formelle fora. Hun fikk rikelig med positiv omtale for sin kunst av mannlige kolleger i aviser og bøker, og var i det hele tatt en svært tiltrodd person i norsk kunstliv. Til tross for ærgjerrighet, ambisjoner og oppmuntrende komplimenter fra mange hold merkes også en tvil om egne evner. Kanskje hadde usikkerheten sammenheng med det kjønnsdelte og mannsdominerte kunstlivet?


Betydningen av «Malersnak»

Brevene Harriet Backer skrev til sine kolleger, inneholder viktige opplysninger om norsk kunstliv i perioden 1875–1932. Vi får innsikt i hvor engasjerte disse kunstnerne og forfatterne var i hverandres arbeidsprosesser. Den kontinuerlige faglige samtalen, samt støtten og oppmuntringen de gav hverandre, var opplagt stimulerende og av stor betydning for å lykkes. Blant de mange nordiske kvinnene som reiste ut i Europa de siste tiårene av 1800-tallet med ambisjoner om å bli kunstner, står Backer fram som et av få unntak med sitt fullgåtte og vellykkede karriereløp.For mer om nordiske kvinnelige kunstnere i Backers generasjon, se blant annet Hansen 2017. Talent og vilje til å jobbe hardt var en forutsetning for suksess, og mange oppfylte disse kriteriene. I tillegg spiller nettverk og relasjoner alltid en viktig rolle, og Backer var god til å ta vare på sine kontakter. Det å ha så mange i sin nære omgangskrets som gjerne ville delta i «Malersnak», var garantert stimulerende og til stor inspirasjon.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om «det var malersnak jeg trængte til»

I Nasjonalbiblioteket finnes nærmere 600 brev etter kunstmaleren Harriet Backer (1845–1932). I denne boka har kurator ved Nasjonalmuseet Vibeke Waallann Hansen og forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket Anne Melgård valgt ut 54 av disse brevene, fra en tidsperiode på like mange år.

Brevene i boka vitner om Backers sentrale posisjon innen norsk kunstliv og bekrefter betydningen av kollegiale nettverk. De er en kilde til kunnskap om hva Backer selv mente om kunst, litteratur og andre samfunnsforhold, og synliggjør hvor viktig hun var i arbeidet med å etablere et profesjonelt og likestilt norsk kunstliv. De sier også noe om hvem som var viktige for hennes kunstneriske virke og karriere, og hvem som stod henne nær i privatlivet. Backer var også selv en viktig støtte og veileder for andre kunstnere, ikke minst for de yngre.

Utgaven er også publisert som trykt bok, se Nasjonalbibliotekets nettbutikk.

Les mer..

Om Harriet Backer

Harriet Backer er først og fremst kjent for sine malerier med realistiske interiørmotiver. I tillegg var hun en dyktig portrettmaler. Hun var en utpreget kolorist og var opptatt av å gjengi lysets virkninger og fargeeffekter i rommene hun malte, enten dette var skapt av dagslys eller lampelys. Hun er særlig kjent for motivet Blått interiør (1883).

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på X
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.