Benedicte Stendal

av Nini Roll Anker

[1]

Skrevet sommeren 190– i X.

3Hvor det var lyst den natten vi kom! Et uvirkelig lys, hvitt og kraftløst som en blek dags – et falmet dagslys fra forlængesiden. Og hvor det duftet – roser – høi –; i lunkne strømme gled blomsterduften over byen og svøpte ind huserne og gaten – og møtte Marcus og mig ute i fjorden og hilste –.

Vi gik gjennem byen mens manden fra det overfyldte hotel søkte hus til os. Det var saa aldeles stille i gaten – bare den ilfærdige mands skridt langt henne og siden vore langsomme – som løp han foran og vækket, til de gamle lave husene stod der med aapne øine og ventet paa gjenkjendelsen. Ingen mennesker – bare blankpudsete dørlaaser og blomstrende geranier mellem hvite gardiner, – nymalte stakitt og kuplete rosenbusker, som lignet hvilende kveldskyer – ingen mennesker, som kunde narre og gi skin av liv –.

Og da det blev skipperhuset, som aapnet sin vellukkete havegrind for os og døren, som var blit underlig liten og lav, saa syntes det mig naturlig.

4Jeg sitter og skriver i bakstuen, i bedstefar skippers eget rum. Værelset har et nyt ansigt – med lysmalte møbler og billeder allestedsfra paa det storblomstrete tapet. Men det gjør ingenting – jeg ser hele tiden det gamle: med det engelske chatol paa den lange væggen mellem sjøkarterne. Og jeg synes der ligger en lukt og sover i tapetet – av petum og floridavand og rosentræ – bedstefars.

– – –

Marcus og jeg har gaat paa de singelstrødde gangene i haven og snakket om de to stille menneskene, som levde og døde her og blev mors forældre. Og min bror fordyper sig med en glæde, som gaar fin og varm gjennem hans ord, i tanker om deres liv bak de smaarutete vinduerne og havegrinden, som de fleste gik forbi – og han minder mig om de rosenrøde konkylierne, som bedstemor hver vaar la ut langs græsvolden og hver høst samlet op i sit forklæ og bar i hus – om flagstangen som var rigget som en skibsmast, om efeuen og de violette lavendlerne …

Jeg nikker. Og jeg ser opover skipperhuset med kaprifolien om gavlen og stærekassen mot øst – og jeg hører kveldens blide lyd: manden som nynner i nabohaven, kirkeklokken som ringer ni, og aaretakene fra sjøen. Og mine tanker blir stille.

Marcus sier:

«Her er godt at være, nu som dengang, her 5er godt og fredelig og jeg kan se bedstemors hænder, naar hun samlet de visne roserne –.»

Og der gaar som ekko av bedstefar skippers ord i Marcus mens han snakker til mig om livet som det leves lykkeligst – uten spørsmaal og uten svar, ved siden av veien der andre færdes.

Jeg nikker og vil ikke ødelægge kveldens og mindernes blidhet for Marcus.

Men naar jeg blir alene tar jeg frem medaljonen, som jeg bærer – og jeg ser længe paa bedstemor Arnesens ansigt, det lille fine koneansigtet som staar i en sirlig ramme flettet av lyst og falmet haar. Og hemmelig og for mig selv tænker jeg: hun har savnet – det er i hendes øine! I syvogtyve aar har hun levd her i denne blikstille haven og faat roser til at blomstre rikelig – men henover bedstefars hode er det gaat et tog av tanker, som han aldrig løftet øinene og saa …

Jeg husker hendes stemme, klangen i hendes myke danske stemme naar hun sang de danske sangene – hvor alt blev sørgelig derinde paa «salen» hvor hun sat og sang – og hvor bedrøvelsen var mig uimotstaaelig og ett med bedstemor selv!

Og jeg sier godnat til Marcus, som sitter over sine bøker – jeg tar Marcus om halsen og bestyrter ham og kysser ham.

– – –

Mor sa ofte: Da jeg var hjemme hadde jeg 6ingen sorger. Hun sa det i et slags utaalmod – som om livet ikke længer gjorde sin skyldighet mot hende. Og hjemme – det var altid skipperhuset for mor.

Da jeg blev voksen og selv ventet skyldige glæder av livet, kastet tanken om mors ungdom lang skygge. Og jeg undte hende ikke hendes minder om baatturer og dans og nystrøkne kjoler av et godt hjerte. For skjønt mor ikke snakket meget om sit liv før hun traf far – som hun aldrig snakket meget om noget – saa visste vi allikevel fra vi var smaa, Marcus og jeg, at som mor hadde ingen været elsket og lykkelig.

Sytten aar gammel kom hun hjem fra et besøk hos bedstemor Arnesens slegt i Danmark. Dernede hadde hun lært at synge og at danse figaro og fandango. Vinteren efter danset hun og far sammen og paa byens julebal blev de forlovet. Far var da to og tredve aar gammel.

Han talte om denne tid det sidste aaret han levde. Heller om den end om nogen anden.

«Hendes haar var som guld, naar hun løste det,» sa han – «som en manke av guld. Det knitret, naar jeg rørte det.»

Og han glemte alt, som laa mellem – og han nævnte mors øine og hænder og hendes dans som en elsker –.

«Hendes legem var mykt som et barns og spænstig som en ung rekruts – hun bøiet sig 7og hun rørte gulvet med panden, – bakover, Benedicte, bakover! Gjør hende det efter!» –

Maaske var mors hænder det vakreste, mor hadde. Mors smale hvite hænder hvis hud tok tanken til rosenblade og som i mors fang lignet blomster i hvile –. De blev renset for den mindste plet som for en ulykke og deres avværgende bevægelse mot mig kjendte jeg bedre end mors kjærtegn …

Mors øine var mørke, under en meget hvit pande – og hendes læber var smale naar hun ikke snakket – ved mundviken gjemte de sig; det gav hendes mund et uttryk som om den nylig hadde smilt – hun, som smilte sjelden. Øverst over hendes næseryg, som var tynd og buet, laa en blaalig skygge; den blev dypere, naar hun var træt og løp sammen med skyggen under øinene og lot hendes øine synes større end de var. – Hun var spæd av bygning og ungpikeagtig av skikkelse saalænge hun levde; men hendes bryst var stort – for stort for hendes spinkle skuldre.

– – –

Saa har hun en dag sittet her i bakstuen og sagt til bedstefar skipper at hun vilde ha kaptein Stendal –

Og bedstefar har spurt hvorfor?

Og mor har ikke sagt at hun elsket ham. Alle mine tanker vægrer sig for at tro at mor sa det –.

Fordi hendes bedste veninde vilde det – fordi 8hans sabel klirret gjennem gaten – fordi han hadde kysset hendes hænder – – av tusen grunde og en: fordi hun vilde det.

Og for den sidste grund har bedstefar bøiet sig. Guds og Mia’s vilje …

Hun var deres eneste barn.

– – – – – – – – – – – – – – –

Saa flyttet mor med far til Roum – gaarden vi bodde paa alle aarene her i X.

Kanske hun en gang har været glad der –.

Kanske hun har gaat i værelserne og rørt ved sine nye og fars gamle ting og nynnet melodierne fra skipperhuset og set efter far ved vinduet … Og kanske hun har samlet sine veninder hos sig og vist dem en stor og uniformsklædd mands forelskelse som hun viste dem sit linnetskap og sit sølvtøi og sit soveværelse … Og hun har følt fars traditioner og fars liv i byer hun ikke kjendte og i kredser, det stod glans av for hende, som noget der har gjort hende høi over veninderne og rank paa gaten og fuld av lystig fornemhet i skipperhuset … kanske.

Eller ikke noget av det! Har hun alt fra første dag sittet i stolen ved østvinduet og set paa kirkespiret over asketrærne og længtes hjem mens hun lyttet til en fremmed stemme, til fars? –

Om mor er alting gjættverk.

Mors sjælsliv er som et syn i taaken for mig – noget har syntes mig uformelig; kanske det 9har været lite og forsvindende mot det jeg ikke saa …


Jeg har altid tænkt mig at det var smerten som vakte mor til bevissthet om tilværelsen. Den rent fysiske: fødselssmerten.

Hun led usedvanlig naar hun fødte; i døgn. Og til Marcus har hun talt om angsten som varte i uker og maaneder og ikke slap hende før timen slog –.

Da jeg var kommet til verden vilde hun ikke se far. Hun taalte ikke at høre hans stemme i sideværelset. Hun vilde flytte hjem – til skipperhuset. Og ingen kunde formaa hende til selv at gi bryst da det fulgte smerte med det første forsøket.

Hun hadde aldrig før været syk – aldrig sengeliggende av andre sygdomme end de som lot sig kurere med hyldeté og varme fotbad – og hun oprørte sig mot lidelsen som mot en fiende, en ondskap, en forurettelse –.

Aaret efter mig fik hun Marcus; saa Per som døde. Og da jeg var otte aar Mette. Hver gang led hun like meget.

Og jeg tror ikke mor saalænge vi var smaa glemte os hvad vi hadde voldt hende … Inderst i hendes øine laa det gjemt, som en kulde, en dunkel uvilje – mindet om timerne hun hadde hadet og trodset og været hjælpeløs. Noget som ikke lot sig utsone … Og jeg har set det ta 10magten fra alt andet i hendes blik og gjøre hendes ansigt til et fremmed ansigt.


Fars verden – jeg synes den ligger med berg og bakker, med elveløp og dalføre og steilhet og myke linjer som et landskap der hver sten har sin plads og hver busk sin gjerning – avgrænset og kartlagt fra umindelig tid!

Der var for far ett ord som alle andre blegnet og bøiet sig for, som Josefs stjerner for solen. Lydighet.

Og der var en institution som for far indesluttet i sig det høieste maal for mandsvirke og hver avskygning av ædel bestræbelse. Arméen.

To slags mænd var det for far: de i rullen indførte og de ubestemmelige – de som hadde hat held med sig og de mislykkete – de uniformerte og de andre.

Fra gut av var hans tankeliv blit næret med militære forestillinger. Hans første lek var leken med bedstefar Stendals chako – hans første billed av levende mennesker var billedet av marcherende soldater, vagt og avløsning, øvelser og parade paa pladsen utenfor kapteinvagtmesterboligen i den gamle fæstningen, hvor far blev født. Og ut av leken og synet fra vinduerne i hjemmet et eneste ønske: at bli soldat.

Ikke et øieblik vaklet far fra sit forsæt. Han maatte kjæmpe for det i hjemmet, hvor de var otte søsken og den ældste alt «paakostet» militær 11utdannelse –. Hele sin energi gav han det ene – i skoleaarene og siden.

Far arbeidet langsomt. Men det vi lægger under os i vort ansigts sved og det vi slaas for, det blir dyrebart –. Og ingen tomme veg far hele livet fra det som var blit hans og som han hadde betalt med aars slit. Han hadde ikke som onkel Marcus gaat graderne lystelig og i en haandvending faat officersbevillingen. Mellem baller og jagtutflugter … Og derfor forstod heller far aldrig som onkel Marcus at dæmpe røsten og bøie av da tiden begyndte at bli en anden.

Fars kunskaper var vist ikke vidløftige; men instinktmæssig fungerte han i militær aand – og mot reformer inden arméen som krevet større videnskapelig utdannelse for officererne og fordret mer rum for de meniges tænkeevne reagerte han heftig. «Lystre og holde kjæft,» det var valgsproget, far alle dage i uskrømtet oprigtighet vedstod som sit. Og blandt de senere aars officerskuld var der folk, som han aapenlyst vendte ryggen med foragt – folk som mukket og ræsonnerte, som hadde lidt skade paa soldaten i sig …

Far stod for sin opfatning som en rekrut for sit skilderhus – var skilderhuset blit for trangt for andre blev det deres sak – for far var det rummelig til hans dages ende.


Og som en mand paa gaarden, hans fædre har dyrket – saa hører far hjemme i Stendalslegten. 12Der er andre interesser end fars; og andre former for ydre liv – ikke i alle rum hænger vaabnene paa væggen og fanen over døren og ikke for alles ører er lyden av revelje og tappenstrek den lifligste. Men dypest er livssynet det samme, grundtonen én, konstruktionen rigtig.

Frihet – frihet for far til at handle uten bud og tænke uten rettesnor – den friheten vilde jaget ham tilskogs!

Han gik i sine anskuelser som i en rustning. Han bevæget sig ikke frit. Men han bevæget sig trygt. Alle begivenheter utenfra indordnet sig hurtig som det han kunde aapne for, anerkjende, ta i bruk; eller de var ham fiendtlige og han lukket til for dem og satte sin indignation uoverstigelig mellem dem og sig. – Al bevægelse i hans sind hadde utspring fra faa og enkle følelsesomraader: pligtens; ærens; slegtsstolthetens.

Gjennem barndom og ungdom og manddom hadde fars sind arbeidet i samme spor – og intet av betydning hadde utenfra grepet ind og forstyrret; alle led var i orden, alle hjul …

Saa møtte han mor.


Jeg vet om fars forelskelse at den var heftig; jeg tror ikke den nogengang sluknet; den laa som en brand i ham og der gik bluss av den til hans sidste timer.

Om der har været kamp mellem stolthet og 13den nye følelse vet jeg ingenting; men det var kanske ikke bare let for far at bøie hodet under dørkarmen her i bakstuen …

Dette vet jeg: bedstefar skipper mente at gjøre far stort tilbud dengang han i forlovelsesdagene bød ham skute at føre –saasandt han vilde gaa byens navigationskursus og «kvitte det militære». For far vedblev dette altid at være den største krænkelse som var blit tilføiet ham, og den ubegripeligste. Hverken handling eller aar kunde sone den.


Da far hadde faat mor over til sig vilde han indlemme hende – i alt det som for ham rummet livet, samfølelsen med fortiden, forhaabning og forventning –.

Og jeg tænker mig, at det har stillet sig for ham som en lek av et arbeide det at løse mor fra de taakete forestillingerne, hun bragte fra en tilværelse, som i sin tilfældighet og traditionsløshet har syntes far som en skygge av et liv – en blomsts eller en fugls … Og i instinktsmæssig længsel efter at løfte mor ut av forbindelsen med det gamle og ind i avhængighet til sig og sit, i besiddelsens glæde og i en tummel av nye fornemmelser har far ikke set mor; bare set hende som hun skulde bli. –

Kvinder – det var for far unge kvinder. Med de andre kom han ikke i berøring uten nødt og tvungen. Og unge damer – det var dem som 14hadde talje og barm og runde armer og smaa føtter – som kunde danse og bære en dragt, løfte et slæp, ride en hest …

Mor danset som ingen far hadde set. De kunde ikke maale sig med hende – ikke i balselskapet i Kristiania, ikke i «hvita hafvet», salen paa Stockholm slot … Og han sa det. Han talte for mor om fester, hvis minder la sit gjenskin over hans store aapne ansigt – og jeg kan høre den oprømte klangen i fars sterke stemme:

«Du skal danse der en dag, Mia – parole d’ honneur!»

Mors hode og talje og hele skikkelse var i orden – hun gik skoene uten at skjæve dem og hendes hanskenummer maatte forskrives. Saa stod det igjen for far at lære hende at ride.

Rundt, rundt paa det store græsgrodde tunet gik fars hest Capella med mor paa ryggen. Og midt paa tunet stod far med svepen i den ene haanden og i den andre linen, som var fæstet til Capellas hodetøi.

Skritt – trav – skrrrittt – trrr-a-a-a-v …

Og mors skikkelse svaiet høit oppe i luften og hendes haar løste sig og faldt ned over ryggen paa hende og hun grep med begge hænder i hestens manke og skrek av angst …

Dette husker jeg som et billed fra min tidligste barndom.

Siden kom rideturene utover Strandveien, mor paa vor egen hest, far paa en av gaardens – – 15og mors hjemkomst til Roum med en blaaviolet farve over det ellers saa bleke ansigtet og med hænder, som skalv og ikke kunde hegte kjolelivet op …

Og ved middagen de merkværdigste ord fra far over bordet til mor: skinkler – trinseføring – venstregalop. Og mors tvilraadige svar …

Og fars ufortrødenhet gjennem alle aar, over alle «hinder» for at belære mor, for at oplyse, befæste, forklare! Og mors lyttende øine og hendes trætte taalmod – og hendes uvillige villighet, til hendes ro blev stædighet og hendes taushet kritik!


Det var i stuen paa Roum; jeg var otte-niaarspike; var begyndt at lytte …

Mor sat, løst og lyst klædd, i sin store stol ved østenvinduet; far stod foran hende.

«Du vil ikke?»

Nei mor vilde ikke ride. «Jeg er træt,» sa hun, «og det morer mig ikke mer.»

«Det morer dig ikke, Mia – det morer dig ikke at ri’?»

Mor rystet paa hodet. Og far vilde vite besked. Var det bevægelsen som trættet hende – var det veien – var turene for lange?

Da svarte mor:

«Det er morsomt at ri’ bare det ikke var en hest. Det er hesten som kjeder mig, Stendal. 16Jeg orker ikke bestandig at tænke paa den hesten …»

Far stirret paa hende. Ikke tænke paa hesten naar man red! «Hvad fan skal man ellers tænke paa,» utbrøt han. Og han begyndte en vandring over gulvet i den store stuen. – Han snakket om hesten, om alle de ædle glæder dette dyr gir mennesket … Og han talte sig op til den veltalenhet som var eiendommelig for far naar han kom i bevægelse over noget, som var kjært for ham. Han valgte da ord, han ellers sjelden brukte – og han nævnte dem med en boglig uttale, et religiøst alvor, som altid gjorde et sterkt indtryk av fornemhet paa mig som barn –.


Hvormange mil har far lagt bak sig i vandring over Roum-stuens hvitskurte gulv?

Jeg kan se ham naar minderne fra barndomshjemmet tok ham – eller nyt fra familien i Kristiania hadde vakt slegtstankerne i ham. Frem og tilbake langs teppelængderne med tobaksrøken sigende i luften om sig som et levende følge – fortællende, ustanselig fortællende om forældre, søsken, oplevelser som hørte til i hjemmene der sydpaa – leende utover stuen, som hans stemme var alene om, i en lystig erindring … Og saa pludselig i et spørsmaal over til mor, som sat bøiet over søm – eller sat med hænderne i fanget og fulgte far med blikket, til øinene blev smale striper i hendes hvite ubevægelige ansigt.

17Og jeg ser ham i fuld kamp – med uniformsfrakken aapen i halsen, med alle blaa aarer over panden synlig, snublende i tepperne, sparkende til tepperne, i sindsbevægelse som blindet –. Det kunde være noget i huset: blæk fra mors uregjerlige penner, uorden i hans snipper, haarnaaler i hans barberkop. Eller noget utenfor: en forbigaaelse i vaabnet, en oppassers opsætsighet, en anmasselse av en smaaborger i byens klub …

Men var mor tilstede øket det til storm.

Mors ubevægelighet – mors lidenskapsløse svar paa dirrende spørsmaal – mors fjernhet; dette drev far ut av selvbeherskelsen, ind i en sindstilstand der barberkop og tyende, general og smaaborger tok samme størrelse, førte ind i samme følelse av harme, isolerthet …


Mor var i hans stue, ved hans bord, i hans arme –. Men hun var ikke hos ham. Far har følt det! Følt det uklart, uophørlig – slik som man føler naar man holder av, slik som vissheten kommer naar man elsker – uten tankefølge, uten mening –

Fars liv har fra den stund mor fulgte ham til Roum været et stormløp paa hende; og han har trodd han har hat hende dér, paa hesten ved siden av sig – lyttende til fortællinger fra hans slegtsliv, det han vilde skulde omslutte hende – 18med armen under hans til visitter i byen – med nik til hans dom over byens folk. Han har trodd det til glæden i hans egen stemme, blodet i hans eget hjerte er blit mindre høimælt og har latt ham fornemme rigtigere –.

Hvor hun var henne? Hos nogen danske sange – hos nogen barnlige melodier, hos et ingenting av musik, som hendes mor hadde sunget ind i hende – hos en eventyrbog som hun læste av for os barn før vi fattet andet end lyden av en klar stemme, som ikke læste flydende – – hos nye kjoler og gamle rosenbusker og en far, som røkte petum og snakket om sjøfart, naar han da snakket og ikke tidde …

Far forskrev noter til mor. Hun tok Kierulfs sange; det andre lot hun ligge.

Han gav hende bøker – sine egne kjæreste: Napoleons felttog, Marryats romaner, Johan Herman Wessel. «Hestens historie» og «Jagtens glæder». Og han læste P. P.s «Tordenskjold» høit for hende vinterkvelderne.

Far i gyngestolen – med lyset fra hængelampen om hodet, sterkest der haaret var tyndest –. Mor og vi andre ved mors ovale bord, og midt i høitlæsningen utbrud som: «Det var gut for sin hat, Mia – pinedø» – og et blik over lorgnetten til mor. Og altid som resultat av det, han saa: «Nu kommer der straks et avsnit, Mia – saa slutter vi!»

19Bare i en eneste glæde har jeg set dem møtes. I dansens.

Selv ikke utelivet, som de begge var glad i, virket ens paa dem. For far var det bevægelsen – hans lemmers bevægelse i fri luft; og alt levende som rørte sig: en ung pike paa veien, en beitende hest, en skiløper, en hare paa sporsne … For mor var det noget andet –.

«Luften er grøn idag,» sa hun, «og fjeldene ser ut som de har listet sig ind inat og ikke er hjemme her –.»

Grøn luft – far steilet; berigtiget: En rød kind og en hvit hare, javel; men luft og farve! sludder! For ikke at nævne fjelde som lister –.

Og far tok mor med paa smaature tilskogs og kom kanske hjem med en aarfugl og sindet i glæde over et godt skud. Hans rytterfærdighet – hans træfsikkerhet – hans dygtighet som skiløper (som dengang ikke var almindelig), det var kjendsgjerninger; kunde de tilslut undgaa at gjøre indtryk paa hende? –

Det var en lise at se dem danse sammen – som et mildveir efter frost var det. Jeg hentet Marcus ned fra øversteloftet for at han skulde se det …

Mor blev ett med dansen. Hun bevæget sig som i en usynlig strømsætning – melodiens mindste synken og stigen gjennembølget hende – hun syntes organisk med takt og rytme. En braa stans i musikken virket som et overgrep mot 20hende –. Hun blev ikke rød naar hun danset; hun blev blek.

Hun danset med alle; hun vendte altid tilbake til far. Og under dansen hvor far aldrig gjorde et trin i utakt, aldrig en for knap og aldrig en for vid bevægelse – kunde pludselig mors bleke alvorlige ansigt briste i et smil mot ham, i et glimt av lykke –.

Efter en slik kveld kom der en høirøstet glæde over far, en høimælt tryghet. –


Fars heftighet var ikke den samme i vor barndom som siden.

I senere aar fulgte ikke utbrud og opgjør hverandre øieblikkelig – da var det ikke længer et sind som holdt magtprøve over et andet, ikke heller en opspart styrke som trængte utlatelse – i de sidste aarene her i X var det en sindslidelse som altid ulmet; utbruddet renset ikke længer luften; nei, spredte uhygge, angst! – med bud fra noget, vi barn ikke forstod.

Med fars hidsighet fulgte i tidlig tid noget spændende, noget som gav farve og oplevelse. Alt dette varsomme, paa taa, lyttende, bespændte, mens duren av fars stemme lød fra kjøkken eller stue – og flugten om hushjørnet, opover trapperne naar et tak i en dørlaas meldte at nu hadde det tordnet fra sig. Og saa blidveiret efterpaa! Forsoningens lykkelige mathet, stilheten mens alting strakte sig og pustet ut og rystet av 21sig – til fars egen latter løste for min og det føltes som luften aldrig hadde været friskere …

Og de fleste av fars tjenere lærte som jeg at stryke fars sinte ord av sig. Det var bare to paa Roum som gjemte dem. Mor og Marcus –.

En ubrukt kraft var det i fars voldsomhet dengang, et overskud av vilje og virketrang som etsteds maatte hen –. Og som hverken samlivet med mor eller opdragelsen av Marcus og mig eller stillingen som officer hadde bruk for. – Og følelsen av kraftspilde var det vel ogsaa som tilslut gnog sig ind i fars bevissthet – og forbitret de sidste aarene paa Roum for ham og øket det, som før var av ondt.

Han hadde skrapt under sig alt det arbeide hans embede kunde presses for. Det var ikke meget. – Han red gaardens heste ind og foret og striglet selv sin hoppe Capella. Han førte bog over etatens forfremmelser. Han noterte barometerhøide og temperatur. Han holdt øie med de huslige indkjøp og kontrollerte mors regnskaper. Og han fulgte nøie med i alle aviser, dem sydfra og de lokale …

Men forfremmelse og forflytning kom ikke. Og liksom virksomhetsfornemmelsen i fars kunstige travelhet tilslut overskygget selve virksomheten for ham, saa blev der i hans sind ett begrep, som vokste ut over alle andre til det bredte sig sykt og uformelig. Begrepet om ære.

Det staar for mig som lignet far den sidste 22tiden her i X en mand med en hudløshet, som han krymper sig ved, men ikke kan motstaa at røre – til dette ene saare stedet blir det, alle tanker dreier sig om. En hilsen paa gaten, som syntes ham at mangle ærbødighet – en placering ved et selskapsbord som krænket rangforordningen – og det lød til hastige skridt over gulvet: «de mener, de kan by mig hvadsomhelst, Mia – jeg skal dø’ og pine vise dem …»

Og far blev steilere i omgang og mer stridbar og mine veninder sa, at folk i byen var ræd ham.

Hver dag hadde sin onde time. Timen for avisens høitlæsning om kvelden …

Avancements inden andre bataljoner – dødsfald i andre korps, saa jevnaldrende kamerater fik chanser – velstaaende officerer, som hadde forbindelser … Far vandret, vandret – hen i den halvmørke delen av stuen hvor sabeldekorationen paa væggen tok lampelyset i lange blink – tilbake mot bordet igjen, hvor mor og jeg sydde og Marcus glattet avisen ut … Og fremmede officerers navne, deres livshistorie, deres slette egenskaper, ungdomsdumheter kom til os fra fars dirrende stemme. Til et varselsord fra mor skapte utbrud som: «Marcus har godt av at høre det! Marcus kunde gaa hen og tro at der er dygtighet som befordrer, haahaa – at hans far blir sittende her fordi han er en tosk, du Mia!» – Og saa kom utredningen – med den tilbaketrængte ophidselsen i stemmen, som fik Marcus 23til at svede – utredningen om forholdene inden arméen, aarsklassen, vaabnet –.

Til mine forestillinger tok fast form – til jeg saa dem de ildesindede og de uduelige, de halvgamle og de ældgamle som sat etsteds sydpaa og holdt sig fast med hænder og føtter paa pladsen, som tilkom far.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Benedicte Stendal

Romanen tar opp motsetningen mellom det tradisjonsbundne embetsmannslivet og kunstneres og intellektuelles friere livsførsel. Hovedpersonen Benedicte har sett på nært hold hvordan forskjellig verdi- og livssyn kan gjøre et samliv vanskelig. Når hun møter en mann med en annen bakgrunn enn hennes holder hun derfor tilbake.

Benedicte Stendal ble første gang utgitt i 1909 og er Nini Roll Ankers gjennombruddsroman.

Se faksimiler av 2. utgave fra 1926 (nb.no)

Les mer..

Om Nini Roll Anker

Nini Roll Anker var en produktiv forfatter. Allerede i 1898 ga hun ut romanen I blinde (under psevdonymet Jo Nein), men den egentlige debuten kom først i 1906 med novellesamlingen Lil-Anna og andre. I løpet av de neste tiårene skrev hun hele 18 romaner (noen av dem under psevdonymet Kåre P.), tre novellesamlinger, fire skuespill og en erindringsbok (Min venn Sigrid Undset, utgitt posthumt i 1946).

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.