Gerhard Munthe: historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie

1 Skriften på steinen

På Kuliøy, en liten øy i Edøy sogn i skipsleden sør for Trondheim, sto det en gang en nesten to meter høy, smal stein. På den flate forsiden var det hugget inn et stort kors. Senere var steinen blitt slått tvert av oventil, og toppstykket var kommet bort. Da man i midten av forrige århundre fant igjen steinen, var den brukt som grunnstein i en låvevegg. I 1913 ble den gitt til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Museum i Trondheim og stilt opp der utenfor museumsbygningen. Her sto den i mange år som en staselig bautastein, prydet med sitt karakteristiske og dekorative korsmerke. Men ut over dette var det lite man visste om hva den representerte som historisk minnesmerke og som kilde til fortiden.

Gerhard Schøning hadde sett steinen på sin store Norgesreise i årene 1773–1775, og steinen var senere fra tid til annen blitt omtalt i beretninger til faglige institusjoner og til forskere. Det var blitt nevnt at den skulle være utstyrt med en runeinnskrift, men det var først konservator Aslak Liestøl som i 1956 fant frem den lange to-linjers runerekken på den ene sidekanten av steinen. Han tydet innskriften slik:

Tore og Hallvard reiste denne steinen etter Ulvljot –––
Tolv vintrar hadde kristendomen vore i Noreg –––

Da steinen opprinnelig hadde vært høyere, fordi toppen var slått av, er det mulig at begge linjer også har vært lengre. Men slik innskriften står der i dag og er tolket her, gir den likevel god og full mening.

Med Aslak Liestøls oppdagelse av runeinnskriften var steinen gått over fra å være en ganske visst monumental bautastein til å bli et historisk dokument som kan fortelle oss noe om de viktigste hendinger i norsk historie og samfunnsutvikling. Innskriften er antakelig også det eldste skriftstykket der ordet kristendom forekommer. Det gir en klar og noenlunde nøyaktig tidfesting av når steinen ble reist. Aslak Liestøl mener at Ulvljot døde i året 1008 eller 1009, og at steinen ble satt opp da.Norges innskrifter med de yngre runer, bd. 4, Oslo 1957: 280–286.
F. Birkeli, Norske steinkors i tidlig middelalder, Oslo 1973: 120–126.

Oppdagelsen av innskriften på steinen fra Kuliøy viser klart hvor langt flere opplysninger et monument kan gi oss så snart det blir fulgt av det skrevne ord. På Kuliøy fikk vi viktige historiske, topografiske og språklige opplysninger som vi ikke hadde hatt før. Sett i slik sammenheng viser steinen fra Kuliøy betydningen av skriften som formidler av kunnskap om det som var og det som folk da visste.

Men innskriften behøvde ikke bare være en viktig beretning, en erklæring av stor historisk rekkevidde eller en monumental innskrift på et statelig byggverk eller minnesmerke. De kunne også være enkle meddelelser rett fra hverdagslivet. Da man i 1950- og 1960-årene fikk anledning til å foreta en systematisk utgravning av branntomtene på Bryggen i Bergen, økte tallet av kjente runeinnskrifter i Norge fra ca. 500 til bortimot 1200.A. Liestøl, Runer fra Bryggen, Viking. Tidsskrift for norrøn arkeologi, 1963: 5–53.
K. Fjellhammer Seim, A Review of the Runic Material, The Bryggen Papers. Supplementary Series. No. 2, 1988.
For første gang fikk vi en så stor bredde i materialet fra en bestemt tid, at vi kunne gjøre oss opp en mening om det miljø der innskriftene var blitt til. På Bryggen i Bergen kom den store mengde av runeinnskrifter til å bli en innføring i hverdagslivet. Innskriften kunne være bare et eiernavn, en merkelapp, en følgeseddel eller et kravbrev, men det er også funnet forretningsbrev og regnskaper. Andre skriftstykker kunne inneholde magiske sentenser, besvergelser, trylleformularer eller pålegg av det mest dagligdagse innhold, og det kunne være høytidelige minnevers og sørgedikt. Alt dette er med til å gi oss et rikere bilde og bedre forståelse av den tids livsform og livsvilkår.

Samtidig med alle innskrifter på minnesmerker, bygninger og på store mengder av ulikt materiale fra hverdagens liv, vokste det på 1100-tallet gradvis, og fra først av meget langsomt, frem en boklig kultur i landet. Bøker og skriftstykker kom inn utenfra. I noen tilfeller ble de oversatt og tilpasset norske forhold. Vi fikk også etter hvert også en egen, selvstendig litteratur og bokproduksjon. Begge deler, både den norske og den som vi fikk inn utenfra, kom til å innta en stadig større og viktigere plass i kirken, i lovgivningen, i statens styre og i kulturlivet. Boken og skriften ga samtiden et rikere kirkeliv, en sterkere statsadministrasjon, et mere effektivt rettsamfunn og en nasjonal, kulturell bevissthet. Med skriften og med alle andre former for nedtegnet viten har ettertiden fått et langt bedre og mere nyansert bilde av den historiske utvikling av det norske samfunn fra middelalder og frem til vår egen samtid.

Alle disse innskrifter, hugget i stein, skåret i tre eller bein, skrevet på skinn eller på blad, trykt på papir eller gjengitt i annen form og på annen måte, sikrer oss kunnskap om fortid og samtid langt utover det den enkelte gjenstand, minnesmerke eller byggverk har kunnet gjøre alene. Derfor har også menneskene gjennom flere tusen år søkt å ta vare på alle disse former for nedtegnet viten og samlet dem i biblioteker, arkiver og museer.

Det er utviklingen av disse samlinger av nedtegnet viten, bibliotekene, vi her skal følge i vårt eget land, helt fra de første skriftstykker ble til og frem til masseproduksjonen i vår egen samtid. De norske biblioteker utgjør vår nasjonale hukommelse, den beste, sikreste og mest omfattende vi har. De norske biblioteker skal søke å ta vare på alle de skriftstykker som er blitt til her i landet, som er skrevet av nordmenn eller som handler om Norge og nordmenns virksomhet. Men bibliotekene har også søkt å samle inn ved kjøp, bytte og gaver mest mulig av den kunnskap og de tanker vi i tidligere tider og helt opp til vår egen samtid har fått utenfra, og som derfor har vært med til å forme vår egen viten og vårt tankeliv. Alt dette er utgangspunktet og forutsetningen for vår nasjonale kultur og egenart, og det er grunnlaget for vår videre virksomhet og utvikling.

Bibliotekene er en viktig del av vår nasjonale kultur og egenart, og i høy grad er de også utgangspunktet for vår fremtidige virksomhet og forskning.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Gerhard Munthe: historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie

Gerhard Frantz Wilhelm Munthe (1919–1997) var ein sentral biblioteksperson både i norsk og internasjonal samanheng. Han hadde eit omfattande og variert biblioteksfagleg og historisk forfattarskap og var også involvert i fleire offentlege utgreiingar på bibliotekfeltet. Som pensjonist arbeidde Munthe med eit breidt historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie. Dette arbeidet vart ikkje heilt avslutta før han gjekk bort, men eit eksemplar av manuset er i Nasjonalbibliotekets samling (Ms. fol. 4434) og dette er tekstgrunnlag for denne utgivinga.

NB tema er Nasjonalbibliotekets serie for tematiske fagressurser.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.