12 Bergens Offentlige Bibliotek 1874–ca. 1910

Et av de eldste offentlige folkebibliotekene i Norge – sannsynligvis det aller eldste – var det den tyske kirke i Bergen, Mariakirken, som eide. Det ble opprettet ved en gave fra presten der. David Nicolaus Schönfeldt (1713–1781). Han var en ivrig boksamler, og i 1766 ga han 400 bind til kirken. Ti år senere foreslo han at kirkens bibliotek skulle bli gjort til et offentlig bibliotek, og sammen med kirkevergen Hinrich Nordmann (1724–1790) søkte han kongen om tillatelse til dette. Det ble innvilget i 1777,Reskript 5. Februar 1777.
Norske Stiftelser. Christiania 1858 bd. 1: 592–593.
K. Espelid, Pastor Schönfeldt og kirkeverge Nordmann, Kyrkjesogelaget. Årbok, Bergen 1972: 32. og fra da av fikk alle i og utenfor menigheten fri adgang til å bruke biblioteket.

Noe alminnelig folkebibliotek i vår mening av ordet ble likevel ikke boksamlingen i Mariakirken. Til det var den altfor ensidig og lærd. Mest var den vel til nytte og glede for byens embetsmenn, kjøpmenn, lærere og studenter. Stort sett kom den vel til å føre en noe bortgjemt tilværelse. 1783 fikk man en trykt katalog over samlingen.Catalogus über die Bücher die sich in der Bibliothek der hiesigen Deutschen Kirche bey ihrer Eröffnung befinden. Bergen 1783. Boksamlingen var da på noe mer enn 1 600 bind. Halvparten var teologiske verker, og en stor del av det som fantes der kunne kunne nok bare «læses af videskabelige dannede Mænd».K. Espelid, Pator Schönfeldt og kirkeverge Nordmann, Kyrkjesogelaget. Årbok, Bergen 1972: 39. Dette var selvsagt også grunnen til at samlingen aldri fikk mange brukere. I 1818 skrev en innsender i ukeavisen Den Norske Tilskuer, «at den tydske Kirke ejer en Bogsamling, bestemt til offentlig Nydelse, men rimeligviis nydes den nu kun af Møl og Bogorm, da dens Existence er saa godt som aldeles ubekjendt, men ligelede uden Nytte for det Offentlige».Den Norske Tilskuer. Bergen. No. 3–4. 29. Januar 1818.
A. Kildal, Biblioteker og boksamlinger i Bergen, bd.2, Bergen 1814–1914, Bergen 1915: 738.

Målt i antall bind vokste heller ikke samlingen meget. I 1819 var den på 1 931 bind og i 1854 på rundt 2 000 bind. En innsender i Bergensposten fremholdt i 1869, at det var meget få som kjente til samlingen i det hele tatt, og at den derfor burde oversendes til biblioteket ved Bergens Museum. Dette forslaget ble imøtegått, og i svaret ble det pekt på at når Mariakirkens boksamling var så lite brukt, var grunnen først og fremst den at samlingen for en stor del besto av vitenskapelig teologisk litteratur som bare hadde interesse for en mindre krets av lesere. Derimot ble det foreslått at samlingen burde gå inn i et fremtidig bybibliotek.Bergensposten 4. April 1869.
A. Kildal, Biblioteker og boksamlinger i Bergen, bd.2, Bergen 1814–1914, Bergen 1915: 739. Dette skjedde da også i 1876. Da ble den gitt til det nyopprettete kommunale folkebibliotek, Bergens Offentlige Bibliotek.Kongelig Resolusjon 18. Mai 1876.
K. Espelid, Pastor Schönfeldt og kirkeverge Nordmann, Kyrkjesogelaget. Årbok, Bergen 1972: 40.

Mariakirkens bibliotek var ikke den eneste boksamling i Bergen der folk kunne få se og få låne bøker. I 1775 var det Det bergenske Læse-Selskab blitt opprettet og noe over 20 år senere kom Læseselskabet for udenlandsk Literatur til. I et brev i 1798 skrev den danske sokneprest Christian Ludvig Strøm (1771–1859) etter en reise han hadde foretatt i Norge, til sin svigerfar, overbibliotekaren ved Københavns Universitetsbibliotek Rasmus Nyerup (1759–1829) at han hadde nok tatt feil da han tidligere hadde trodd at det ikke fantes muligheter for adgang til litteratur i Bergen. Der var det nemlig både et dansk og et tysk leseselskap, og de hadde begge skapt «et ikke ubetydeligt Bibliothek».Udvalg af Breve, hovedsagelig fra Bekjendte Nordmænd, til professor R. Nyerup. Udg. Af Ludvig Daae. Christiania 1861: 45. Men selv med disse to samlinger, som omkring 1820 kunne være øket til rundt 2 500 bind hver, følte mange at byen var utilstrekkelig forsynt med litteratur. Det mente også innsenderen i Den Norske Tilskuer i 1818, da han slo fast at Bergen, «Norges folkerigeste Stad» manglet helt adgang til «god og velvalgt Lekture». Dette var dobbelt beklagelig da kanskje ingen by i Norge «har ejet større Hjelpemidler end Bergen til at udbrede Oplysning og Forædling ved Oprettelse af et offentlig Bibliothek». Han trodde at dette best kunne skje ved at man slo sammen de boksamlinger som alt da fantes i byen.Den Norske Tilskuer. Bergen. No. 3–4. 29. Januar 1818.

Det skulle imidlertid ta tid før dette ble satt i verk og at man fikk det store, allsidige offentlige bibliotek som mange hadde ønsket. I mellomtiden forsøkte både korporasjoner og foreninger å rå bot på denne mangel. I 1846 ble Bergens Almuebibliothek opprettet, men det kom bare til å eksistere i fem år. I 1851 ble det overtatt av Bergens Arbeiderforening. Boksamlingen der var ca. 600 bind. Men heller ikke Arbeiderforeningen ble noe varig hjemsted for samlingen, for alt i 1889 ga den alle sine bøker videre til det nye, kommunale Bergens Offentlige Bibliotek, som var blitt opprettet i mellomtiden. Hit kom også leseselskapet Athenæums bokbestand, da det etter 30 års virksomhet opphørte å eksistere og solgte hele sinn bokbestand i 1883.

En omflakkende tilværelse hadde likeledes den boksamling som forfatteren og rådmannen Claus Fasting (1746–1791) etterlot seg. Den var da på 590 bind. Opprinnelig var den blitt gitt til Bethlehem skole i Bergen. Derfra ble den i 1826 flyttet til katedralskolen, for så i 1854 sammen med legatmidler å bli donert til Bergens Museums Bibliotek. Samlingen var da øket til ca. 800 bind. I dag står den som en egen, separat oppstilt samling på universitetsbiblioteket i Bergen. En katalog over samlingen ble trykt i 1792.Fortegnelse over afgl. Raadmand Claus F. Fastings efterladte og af ham til offentlig Brug testamenterede Bogsamling. Bergen 1792.
C. Fasting, Udvalg af Claus Fastings forhen trykte og utrykte Skrifter med Bidrag til hans Biographie af L. Sagen, Bergen 1837: 92–93.

Alle disse samlinger var med til å bygge opp et offentlig bibliotek i Bergen. Men den direkte foranledning til opprettelsen av det kommunale folkebibliotek, Bergens Offentlige Bibliotek, kom imidlertid fra en annen kant. I 1869 fikk byen tilbud om å kjøpe det 12 000 bind store privatbibliotek som den entusiastiske boksamler, overbibliotekaren ved universitetsbiblioteket i Oslo, Paul Botten-Hansen (1824–1869) hadde etterlatt seg. Med sterk anbefaling fra blant andre historikeren, senere riksarkivar Michael Birkeland (1830–1896), kjøpte Bergen kommune samlingen og sikret seg med det et allsidig og aktuelt grunnlag for det nye, planlagte folkebibliotek.Breve fra Riksarkivar M. Birkeland ved Fr. Ording. Kristiania 1920: 147–149, 154–156, 165–167.

Selv om kjøpet av Botten-Hansens boksamling var den direkte foranledning til opprettelsen av byens folkebibliotek, var dette naturligvis ikke hovedgrunnen til at byen fikk en slik institusjon på dette tidspunkt. I Bergen var det som i flere andre byer og landdistrikter en voksende forståelse av at samfunnet måtte ha plikt en plikt til å sørge for at folk fikk adgang til litteratur og lesning både for videre utdannelse, faglig orientering og som et rent kulturtilbud. Men her som på så mange andre steder i landet var det gaver og fordelaktige kjøp av hele, eksisterende samlinger som kom til å være foranledningen og å bestemme tidspunktet for når stedets folkebibliotek kunne begynne sin tjeneste.

I Bergen skjedde dette i 1874. Da var Botten-Hansens boksamling kjøpt, ordnet, stilt opp og sammen med en del annen nyinnkjøpt litteratur gjort klar til bruk for byens folk. Alt i alt dreiet det seg om rundt 15 000 bind. Viktig var det at man helt fra opprettelse hadde fått et fast ansatt personale og årlige bevilgninger både til regelmessige bokkjøp og til den daglige drift. I de første år, frem til 1879, holdt biblioteket til i en tidligere privatbolig på Øvre Torgalmenning. Men de tre værelser som man der hadde fått til rådighet ble snart overoppfylte, og i 1879 flyttet biblioteket inn i loftsetasjen i den nye kjøttbasaren på Vetrlidsalmenningen. Arkitektonisk sett var nok bygningen både særpreget og interessant, men velegnet til bibliotek var den så avgjort ikke. Til det kom at plassen også her snart ble helt utilstrekkelig for den voksende bokmasse og den stadig økende tilstrømming av biblioteksbrukere. Men like fullt, her måtte biblioteket bli værende i 38 år, helt frem til 1917.

Når det derimot gjaldt utviklingen av bibliotekets samlinger var situasjonen langt mere løfterik. Alt fra sitt første driftsår fikk biblioteket flere betydelige bokgaver fra institusjoner, foreninger og private bokeiere. I tillegg til de overføringer som alt tidligere er omtalt, ga Bergens Museums Bibliotek i 1870- og 1880-årene en stor del av sin humanistiske litteratur som museumsstyret på dette tidspunkt mente at det ikke hadde bruk for. Likeledes overtok biblioteket samlinger fra foreningen Bergens Athenæum, Tanks skole og fra flere private boksamlere.

På lengre sikt betød det nok mer at biblioteket alt fra de første år fikk relativt romslige kommunale bevilgninger til bokkjøp. Det hendte til og med at kommunen bevilget større større beløp enn det biblioteket hadde søkt om. Utover dette fikk man også fra 1880-årene og fremover tilskudd fra Bergens Brændevinssamlag og fra Bergens Sparebank. Disse siste bidrag førte etter noen tid til at den kommunale bevilgning ble redusert, og mot århundreskiftet var nok driftsbevilgningen totalt sett i snaueste laget både for bokkjøp og drift.

Men bibliotekets samlinger var øket og fortsatte å øke og det i ganske betydelig grad. Da biblioteket åpnet for publikum i 1874 hadde det, som sagt, 15 000 bind, og i 1916 var bindtallet kommet opp i over 130 000. Bibliotekaren, Valborg Platou (1839–1928), som ledet biblioteket i årene fra 1882 og frem til 1910, skrev i bibliotekets beretning for 1892, at bibliotekets utvikling «i løbet av mindre end 20 aar er i vort land uden sidestykke – – –».A. Kildal, Biblioteker og boksamlinger i Bergen 1814 – 1914, Bergen 1915: 760. To år senere, i 1894, da biblioteket hadde vært i virksomhet i 20 år, gjentok hun forsikringen at «neppe nogen offentlig Institution i vort Land har havt en hurtigere og lykkeligere Fremgang»,V. Platou, Bergens offentlige Bibliothek fra 2. Februar 1874 – 2. Februar 1899, Bergen 1899: 10. og ytterligere tre år senere mente hun å kunne slå fast at biblioteket «i Løbet af et Kvart Hundred-aar er voxet op fra en beskeden Begyndelse til Skandinaviens største Folkebibliothek.»V. Platou, Bergens offentlige Bibliothek fra 2. Februar 1874 – 2.Februar 1899, Bergen 1899: 13.

Begeistringen var nok noe større enn det var dekning for, men også Valborg Platous etterfølger i stillingen som sjef for biblioteket, Arne Kildal (1885–1972), kunne si seg meget vel fornøyd med fremgangen i disse grunnleggende år. Ved siden av det omtrent jevnstore Deichmanske Bibliotek i Oslo var Bergens Offentlige Bibliotek da landets største folkebibliotek.A. Kildal, Bergens offentlige Bibliotek, Nordisk Tidskrift för Bok och Bibliotekvätenskap 1918, 5: 65.

Bibliotekets første hovedkatalog var trykt ferdig alt i 1875, og senere kom det tilleggskataloger med 3–4 års mellomrom frem til 1908. Katalogen var systematisk ordnet og delt inn i 10 hovedklasser.A. Kildal, Bergens offentlige Bibliotek, Nordisk Tidskrift för Bok- och Bibliotekvätenskap 1918, 5: 62–63. Denne ordningen ble beholdt inntil man i årene etter 1910 gikk over til å bruke Dewey’s desimalklassifikasjon.

Tilsynelatende var både de kommunale myndigheter og bibliotekets egen ledelse rimelig godt tilfreds med den utvikling biblioteket hadde hatt til godt inn på 1900-tallet. Samlingene var blitt bygget ut, de var blitt mere allsidige og aktuelle, og de var blitt bedre tilpasset det publikum som man søkte å gi tjenester til. Her hadde man lyktes. Biblioteket var nådd frem til en stadig større del av byens befolkning.

På et felt hadde likevel denne fremgang skapt store problemer, og det i uavbrutt økende grad. Det var lokalene og plassen. Det var helt utilstrekkelige og i nesten ydmykende grad elendige, og det hadde de vært praktisk talt like lenge som biblioteket hadde eksistert. Men veien til bedring skulle bli lang og slitsom. En ny bygning kunne ikke biblioteket flytte inn i før i 1917. Inntil da måtte man greie seg med midlertidige løsninger. Man hadde nok fått en viss utvidelse av bibliotekarealet innenfor kjøttbasarbygningen, man hadde leiet lokaler i nabolaget, og det var blitt opprettet filialer rundt om i flere bydeler. Men bortsett fra enkelte av filialene var alt dette tiltak av rent midlertidig karakter. Ny bibliotekbygning var derfor den fremste oppgaven som Arne Kildal så seg stillet overfor da han i 1910 etterfulgte Valborg Platou som sjef for biblioteket.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.