På samme måte som i Bergen, var det også en privat boksamling og donasjon som ble opphavet til og ga grunnlaget for det første offentlige bibliotek i Christiania. I 1780 ga jernverkseieren, canceliråd Carl Deichman (ca. 1705–1780) sitt imponerende privatbibliotek på noe over 6 000 bind foruten en betydelig samling av 261 manuskripter, en stor mineralsamling og adskillige andre gjenstander av interesse for forskning og kulturarbeide. Alt dette skulle være til offentlig bruk i Christiania by.Carl Deichmans testamente datert 28.2.1780. – Deichmanske bibliotek. Katalog over Canceliraad Carl Deichmans Bibliotek. Skjenket Christiania by 1780. Oslo 1976, bd. 1: XXXIV–XXXVIII.
Reskript 7.3.1781. Han gjorde det fordi «Efter mine ringe Tanker var det dog ønskelig at Christiania, som nu Hoved-Staden Syndenfields var forsynt med en Bogsamling: Mange Lærde og Lærdoms Elskere hvis Lejlighed ikke er til ikke er til selv at anskaffe sig de fornødne Bøger kunde derved finde sig tiente.»Carl Deichmans testamente datert 28.2 1780. – Deichmanske bibliotek. Katalog over Canceliraad Carl Deichmans Bibliotek. Skjenket Christiania by 1780. Oslo 1976, bd. 1: XXXVI.
Selv var Deichman vokset opp i et boklig miljø. Hans far, den omstridte biskop Bartolomæus Deichman (1671–1731), hadde eid en meget stor boksamling boksamling på rundt 20 000 bind. Den var imidlertid solgt ved auksjon i 1732. Selv var Carl Deichman som jernverkseier tidlig blitt klar over nødvendigheten av å ha adgang til faglitteratur. Samtidig innså han hvor dårlig Norge var utstyrt med dette innenfor hans næring og hans interessefelt. Han forsto godt at den boksamling han nå ga til byen, ikke ville dekke alle de behov og ønsker som folk i byen måtte ha. Derfor ga han i tillegg til bøkene og manuskriptene også et beløp på 2 000 Rdlr. Rentene av denne kapital skulle brukes til innkjøp av ny litteratur og til suppleringer av de eksisterende samlinger.N. J. Ringdal, By, bok og borger, Oslo 1985: 21–24.
Fem år senere var samlingen ordnet og stilt opp i Stifstgården, Rådhusgaten 13, og den 12. januar 1785 ble biblioteket høytidelig innviet av biskop Christen Schmidt (1727–1804). Med det var biblioteket åpnet til bruk for alle folk i byen. Ut over kirker og skoler var dette den første, og helt frem til 1811 den eneste, kulturinstitusjon i byen. Som bibliotekar for samlingen ble ansatt katedralskolens konrektor – han ble utnevnt til rektor i 1803 –Jacob Rosted (1750–1833). Dette var en tjeneste han kom til å stå for de neste 47 år. Fra 1800 ble han også bibliotekar for katedralskolens bibliotek, og med det var det skapt et nært og naturlig samarbeide mellom mellom de to biblioteker. Dette ble ytterligere styrket da Deichmanske Bibliotek i 1803 flyttet over til katedralskolens bygning – departementsgården – i Dronningens gate 15, for senere i 182? å følge med skolen over til Treschowgården i Tollbodgaten 1. Her ble biblioteket værende helt frem til 1840. Ordningen var til utvilsom fordel for begge institusjoner og ikke mindre for deres brukere. Selv om de to boksamlinger ikke var oppstilt som en enhet, fungerte de i virkeligheten som et bibliotek. For brukerne var det nærmest uråd å vite fra hvilket av de to biblioteker det var de fikk hjelp og tjeneste i hver enkelt tilfelle.
Jakob Rosted gikk til stillingen som bibliotekar med stor iver og interesse. Han var også meget vel kvalifisert oppgaven. Alt i 1790 hadde han ferdig den første trykte katalog over bibliotekets bokbestand.Cancellie-Raad Carl Deichmans samlinger af Bøger, Naturalier, Mynter med mere. Skiænket til offentlig Brug i Christiania. Christiania 1790. Katalogen var en formatvis ordnet registrering av bøker, manuskripter, kart, kobberstikk, kunstverker, mynter og naturalier. Den ble innledet med en beretning om samlingen skrevet av Carl Deichmans venn, doktor Hans (Johannes) Møller (1736–1796). Dessuten var det tatt med Carl Deichmans egne betraktninger om den gave han her hadde gitt.
Jacob Rosted var en mann med sterke boklige interesser. Noen år tidligere, i 1786, hadde han gitt en inngående beskrivelse av det bibelhåndskrift som senere er blitt kjent under navnet Aslak Bolts Bibel.J. Rosted, Beskrivelse over den paa Pergament skrevne Bibel, som forvares i det offentlige Deichmanske Bibliothek i Christiania, Christiania 1786.
O. Garstein, Erkebiskop Aslak Bolts Bibel fra midten av 1200-tallet, Nordisk Tidskrift för Bok- och Bibliotekvätenskap 1989, 76: 97–111. Det var et praktfullt fransk middelalderhåndskrift fra midten av 1200-tallet som erkebiskob Aslak Bolt (ca. 1380–1450) hadde eid. Antakelig var det en gang på grunn av krigsfare blitt gjemt bort inne i en murvegg i Domkirken i Trondheim. Det ble funnet igjen i 1710. I 1778 fikk Carl Deichman kjøpt det på en auksjon, og deretter innlemmet han det så si sitt bibliotek. Nå fulgte det det altså med hans bokgave til byen.
For samtiden sto Jacob Rosted først og fremst som katedralskolens rektor, som den vitenskapelige forfatter og som den energiske utgiver både av Topographisk Journal for Kongeriget Norge (1792–1808) og av tidsskriftet Hermoder i årene 1797–1800. Han var en virksom mann i samfunnslivet, og hans innsats hadde gitt ham både aktelse og autoritet. Dette var til utvilsom fordel for biblioteket. Men samtidig gjorde det også at han fikk mere å tenke på enn bare biblioteket. Det var derfor ikke så underlig at bestyrelsen av Deichmanske Bibliotek etter hvert kom til å gli noe inn i skyggen av hans mange andre gjøremål. Hans senere år som bibliotekar ble av den grunn ikke noen like aktiv fortsettelse av den lovende fremgang som biblioteket hadde hatt frem til århundreskiftet og i de første ti-år som fulgte.
Folkebibliotek i vår mening av ordet var selvsagt ikke Carl Deichmans boksamling. Til det var de vitenskapelige og fremmedspråklige skrifter rent tallmessig alt for dominerende. En tredjedel av bøkene var skrevet på latin, omtrent en fjerdedel på tysk, og flere var det heller ikke på dansk og norsk. Litt over halvparten av bøkene var trykt utenfor de nordiske land og da først og fremst i tyske byer. København var likevel trykkestedet for hele 40% av bøkene, mens de øvrige danske og norske byer ikke sto for mere en til sammen en prosent av trykkene. Dette forteller meget om den dansk-norske hovedstads helt dominerende politiske og kulturelle stilling innenfor helstaten Danmark-Norge. Emnemessig var det historie, geografi og teologi som utgjorde tyngdepunktet. Nesten 60% av boksamlingen gjaldt disse tre fagområder.N. J. Ringdal, By, bok og borger, Oslo 1985: 19.
Men selv om boksamlingen av disse grunner bare hadde noe å gi til en mindre del av byens befolkning, kom den likevel til å gjøre god nytte. Ved siden av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek i Trondheim, var Deichmanske Bibliotek landets betydeligste bibliotek til godt inn mot 1820-årene. For alle som var beskjeftiget med faglig vitenskapelig arbeide i byen, var dette bibliotek i flere ti-år fremover noe henimot en forutsetning for at de kunne drive sin virksomhet. Da universitetet ble opprettet i 1811, fik Deichmanske Bibliotek også mange brukere fra denne institusjonen, og universitetets folk var helt klar over den hjelp de fikk her til sin undervisning, forskning og almene orientering.
Men sett utenfra og sammenlignet med andre nordiske biblioteker i samtiden, tok nok biblioteket seg ikke fullt så imponerende ut. Carl Deichman selv mente heller ikke at hans samling var betydelig nok eller tilstrekkelig stor til det formål han gjerne ville at den skulle tjene.N. J. Ringdal, By, bok og borger, Oslo 1985: 36. Det viktigste for ham og for byen var likevel at den var der. Det var i hvert fall en lovende begynnelse til et offentlig bibliotek. Dimidium facti est coepisse – halve arbeidet er å ha begynt sto det på tittelbladet til bibliotekets første trykte katalog fra 1790.
Deichmans gave kom da også til å være opptakten til en rekke andre gaver. Kongehuset ga både penger og bøker. Justitsråd Johan Frederik Bartholin (1722–1784) overdro hele sin boksamling på rundt 1 500 bind. Sokneprestene Jacob Nicolaj Wilse (1735–1801) og Hans Strøm (1726–1797), stiftamtmann Frederik Julius Kaas (1758–1827) og slottspresten på Akershus, Bernt Sverdrup (1734–1801), sto alle sammen for betydelige tilskudd til bibliotekets samlinger. Dette viste også hvilken betydning man tilla den nye offentlige institusjon.
Den samling av bøker som biblioteket på denne måte fikk ved sin opprettelse og i de nærmeste år etterpå, gjorde det langt på vei til et lærd bibliotek. Overraskende kunne det derfor heller ikke være at storparten av dem det var embetsmenn, studenter og skoleelever. Særlig var katedralskolens egne lærere og tidligere og samtidige elever en betydelig og iøynefallende brukergruppe.
Men gradvis endret dette forhold seg. I årene etter 1820 begynte det nye universitetsbibliotek å gjøre seg gjeldende. I ikke liten utstrekning var dette bibliotek lenge et rent almenfaglig bibliotek uten noen spesiell strengt vitenskapelig karakter. Det har vært pekt på at akkurat som Deichmanske Bibliotek i sine første år hadde vært en mellomting mellom et folkelig og et vitenskapelig bibliotek, så var det nye universitetsbibliotek stort sett det samme i de første ti-år etter sin opprettelse. «De to bibliotek var i praksis konkurrerende institusjoner.»N.J. Ringdal, By, bok og borger, Oslo 1985: 41. Det er et spørsmål om det ikke hadde vært en like god karakteristikk å si at de begge til å begynne med var supplerende institusjoner, men at de etter hvert kom til å kunne konsentrere seg om hver sine hovedoppgaver, å være et alment folkebibliotek og å være et vitenskapelig forskingsbibliotek.
Derimot kom de til å arbeide under høyst ulike vilkår. Deichmanske Bibliotek var de eldste av de to biblioteker. Det hadde vært i virksomhet i godt og vel en mannsalder da universitetsbiblioteket kunne begynne ordningen av sine samlinger. Selv om dette nyere bibliotek ikke på noen måte hadde store bevilgninger til rådighet hverken for bokkjøp eller for den alminnelige drift, så var likevel disse bevilgninger der helt årvisst. Universitetsbiblioteket hadde også et fast ansatt personale som var langt større enn den arbeidskraft som var knyttet til Deichmanske Bibliotek. Der var tjenesten helt frem til 1862 aldri mere enn en tilleggstjeneste og et ekstra-arbeide som katedralskolens rektor eller en av skolens lærere var satt til å utføre. I tillegg hadde man nok noe mer tilfeldig budtjeneste til rådighet.
Klart var det imidlertid at begge de to biblioteker i mange år fremover kom til å måtte gi tjenester til folk som naturlig sett ikke skulle høre til deres egen nærmeste brukerkrets. Det tok tid før Deichmanske Bibliotek ble et rent folkebibliotek og universitetsbiblioteket et fag- og forskningsbibliotek.
Da Deichmanske Bibliotek begynte sin tjeneste i 1785 ble åpningstiden satt til to timer fem ettermiddager i uken. Men dette ble nokså snart endret til fire timer pr. uke fordelt på to ettermiddager. Senere, i 1832, ble dette ytterligere redusert til to timer i uken. I 1818 var biblioteket bare åpent 30 dager for publikum, og i 1829, som var et særlig virksomt år, var det likevel ikke mere enn 77 utlånsdager. Utlånsprotokollene for årene fra 1818 til 1833 registrerte 290 låntakere, og det sto for 390 låntakere, og de sto for ca. 3 500 utlån.N.J. Ringdal, By, bok og borger, Oslo 1985: 42–45. Dette var en klar nedgang i virksomheten fra århundreskiftet.
Det var flere årsaker til dette, og det skyldtes ikke bare at bibliotekaren hadde vanskelig for å avse mere tid bibliotektjenesten, og fremfor alt å gjøre biblioteket kjent i byen. Behovet for bibliotekets tjenester var virkelig blitt merkbart mindre. Universitetsbiblioteket var kommet i bedre funksjon og kunne gi hjelp til stadig flere. Samlingene der var ordnet, bygget og sto nå klare for alle som trengte dem eller var interessert i å bruke dem. Og universitetsbiblioteket var åpent fast fem dager i uken. Derfor kom dette biblioteket til å få ikke bare universitetets folk som brukere, men i tillegg til det kom også mange andre fra byen med faglige og kulturelle interesser. Universitetsbiblioteket hadde blant annet en etter forholdene ganske betydelig samling av skjønnlitteratur. Det trakk lesere til biblioteket.
En litt spesiell vanskelighet hadde også Deichmanske Bibliotek å stri med i noen år. Fra 1815 og frem til 1823, da biblioteket flyttet fra departementsgården i Tollbodgaten 15, gjorde Stortinget bruk av katedralskolens, og dermed også bibliotekets lokaler for sine møter og sin administrasjon. Det førte til at biblioteket måtte pakke ned sine samlinger hver gang Stortinget møtte til sine ordinære og ekstraordinære sesjoner. Selv om Stortinget ordinært bare møttes hvert tredje år, medførte naturligvis denne utflytting fra lokalene en merkbar reduksjon av bibliotekets tjeneste og effektivitet.
Det var ikke bare fra universitetsbiblioteket at Deichmanske Bibliotek møtte konkurranse i kampen om låntakere. Fra slutten av 1700-tallet, men særlig opp gjennom 1800-tallet vokste det frem mange leseselskaper og godt over et halvt hundre leiebiblioteker i byen. De ga sine medlemmer og sine kunder adgang til dagens aktuelle og populære underholdningslitteratur, og det i langt raskere og i et betydelig større omfang enn det byens folkebibliotek var innstillet på å imøtekomme. Vel var et boklån fra Deichmanske Bibliotek gratis, og i enkelt kretser ga det muligens også en viss prestisje å låne bøker der, men det var ikke tvil om at de nyeste og morsomste bøkene fikk man i leseselskapene og i leiebibliotekene.
Leseselskapene var private foreninger der medlemskontingenten ble brukt til bokkjøp og tidsskriftabonnement. Leiebibliotekene var rent kommersielle foretak. Man betalte for å få låne. Hverken leseselskaper eller leiebiblioteker hadde andre litterære eller kulturelle forpliktelser enn det å imøtekomme sine medlemmers og kunders ønsker. Det gjorde de også i stor utstrekning. I 1781 begynte den første bokhandler i Christiania, Andreas D. Diurendahl (ca. 1742–1817) å låne ut bøker, og fra 1785 drev han et regulært leiebibliotek. Samlingen var i 1800 på 647 bind. Etter hvert ble det flere silke biblioteker, og samlingene til de enkelte biblioteker ble også større. Bokhandler Morten Hartmanns bibliotek var i 1830 på 3 500 bind, og bokhandler Christian Tøttrup var i 1843 kommet helt opp mot 9 000 bind, mens Nils Wilhelm Damms leiebibliotek hadde ca. 6 000 bind. Dette bibliotek var i 1863 blitt byens største leiebibliotek.H. Fiskaa, De gamle leiebibliotekene, N.W. Damm & Søn. 1843–1943, Oslo 1947:126–127.
Disse bibliotekene som her er nevnt, var klart de mest bindsterke. Storparten av de 58 leiebibliotekene som vi kjenner til fra tidsrommet 1785–1900 var nok av en adskillig mer beskjeden størrelse, for det meste ikke på mere enn 1 000 – 2 000 bind. Av de 58 leiebibliotekene var 8 musikkbiblioteker. Til å begynne med var det mest faglitteratur, som teologi, jus, geografi og personalhistorie man fant i leiebibliotekene, men gradvis kom skjønnlitteraturen og underholdningslitteraturen til å bli det tallmessig dominerende.
Leseselskapene var en annen mulighet for byens folk til å få se og lese dagens aktuelle litteratur. Ofte ble disse selskaper organisert av foreninger som allerede eksisterte, men de de kunne også bli til som nye, egne selskaper. Således ble Leseselskabet Atheneum stiftet i 1830-årene, og i løpet av kort tid fikk det et medlemstall på opp mot 450 medlemmer.
Det var nok en betydelig forskjell på leiebibliotekene og leseselskapene. Leiebibliotekene tok i første rekke sikte på å gi sine kunder underholdningslesning og litteratur om aktuelle emner: Leseselskapene hadde et mere ideelt siktemål. De ville gi kunnskaper og orientering om forhold i samtiden, foruten at de ville gi lesning av litterær kvalitet. Man meldte seg inn i et leseselskap, og man betalte en årlig kontingent og fikk dermed adgang til å låne fra selskapets boksamling. Den litteratur som de enkelte leseselskaper anskaffet var selvsagt i stor grad bestemt av medlemmenes yrker og deres interesser i fag og fritid.
Ut gjennom 1820- og 1830-årene var Deichmanske Biblioteks kulturelle betydning i bysamfunnet gått adskillig tilbake. De hadde fått konkurrenter når det gjaldt kampen om det lesende publikum. Som lærd og faglig bibliotek hadde det tapt brukere til universitetsbiblioteket. Som folkelig bibliotek hadde det fått sterk konkurranse fra leiebiblioteker og leseselskaper, og da særlig når det gjaldt den rene underholdningslitteratur og populærlitteratur.
Da Jacob Rosted i 1832, 82 år gammel, tok avskjed både fra sitt embete som rektor ved katedralskolen og fra sin stilling som bibliotekar ved Deichmanske Bibliotek, ble han etterfulgt av rektor Søren Bruun Bugge (1798–1886). Men noen økning eller endring av bibliotekets virksomhet førte likevel ikke dette personskifte til. Bugge var akkurat som sin forgjenger altfor opptatt av sine mange andre og gjøremål og interesser utenom rektorembetet til at han kunne greie noen omlegging og aktivisering av bibliotekvirksomheten.
Men dette førte ikke til at det ble stille om biblioteket. Tvert imot fikk man en skarp debatt om den posisjon biblioteket burde ha i bysamfunnet og de oppgaver det der skulle påta seg. Historikeren Bernt Moe (1814–1850), som da var assistent ved Riksarkivet, forfattet et helt skrift om saken i 1839. Nogle Ord til Christianias Formænd og Repræsentanter om det Deichmanske Bibliotek. Han gikk der sterkt i mot et forslag som en med daværende advokat, senere statsminister, Frederik Stang (1808–1884) som talsmann hadde lagt frem. Der det var blitt foreslått at byen skulle gi fra seg biblioteket enten til universitetsbiblioteket eller til en annen vitenskapelig institusjon.
Dette forslag gikk Moe sterkt imot. Han hevdet at byen hadde bruk for mere enn ett bibliotek, slik det var i mange byer i andre land. Universitetsbiblioteket hadde helt andre oppgaver å ta seg av, enn dem Deichmanske Bibliotek var satt til å løse. Universitetsbiblioteket skulle først og fremst sørge for den litteratur som universitetets lærere, forskere og studenter trengte til deres forskning, undervisning, studier og almene orientering. Deichmanske Bibliotek var derimot et kommunalt folkebibliotek. Det skulle være bygget opp og tilpasset de behov og ønsker som byens egne innbyggere måtte ta. Det skulle anskaffe og stille til rådighet den litteratur som folk i byen hadde bruk for til sitt yrke, sin utdannelse og til sin sine litterære interesser og god underholdning. Slo man Deichmanske Bibliotek og universitetsbiblioteket sammen til et bibliotek, kom man utvilsomt til å gjøre avstanden til bøkene langt større for folk flest i byen. Biblioteket ville uten tvil bli «lærdere», og det ville komme til å gå ut over den populære faglige litteratur og underholdningslitteraturen. Heller ikke for universitetsbiblioteket ville en slik sammenslutning være noen nevneverdig vinning. Antakelig ville den bare føre til betydelig økning av antallet dubletter i biblioteket.
Men oppgaven å være det åpne, almene folkebibliotek, mente Moe og flere med ham, hadde lenge vært dårlig løst: da biblioteket begynte sin virksomhet i 1785 var åpningstiden meget lenger og låntakerne mange flere enn de var nå: I 1790-årene var det 700–800 årlige utlån til ca. 100 faste låntakere. Omkring 1820 var disse tall redusert til ca. 200 utlån i året til ca. 60 låntakere. Reduksjonen ble enda mer markert når man vet at byens folketall var blitt mere enn fordoblet i dette tidsrom, fra ca. 9 000 innbyggere omkring 1790 til ca. 19 000 rundt 1820. Fremdeles måtte man hjelpe seg med den opprinnelige, første katalog fra 1790. Den hadde vært brukbar som registrant av en donasjon. Som daglig hjelpemiddel for bibliotekets brukere var den tungvint, lite nøyaktig, og dessuten var den ikke blitt holdt à jour. Under slike forhold var det ikke så merkelig at biblioteket etter hvert fikk mindre appell til folk i byen. I virkeligheten var det en stor del av byens befolkning som ikke en gang visste at det fantes noe folkebibliotek og hva dette kunne gi dem av tjenester. Skulle byen få et bedre bibliotek mente mange at det var nødvendig at dette ble skilt fra katedralskolens bibliotek, både når det gjaldt lokaler og når det gjaldt bibliotekarstillingen. Bibliotekartjenesten ved Deichmanske Bibliotek var ikke en oppgave som skolens rektor kunne utføre som et pålagt oppdrag ved siden av sitt rektorembete.B. Moe, Nogle Ord til Christianias Byes Formænd og Repræsentanter om det Deichmanske Bibliotek, Christiania 1839: 9–14.
Men til tross for debatten omkring bibliotekets tilstand og virksomhet, var det lite man greidde å få gjort for å bedre forholdene. En ny planlagt katalog ble det ikke noe av foreløpig, og i årene 1840–1845 var til og med hele biblioteket pakket ned i kasser og stuet vekk, og dermed var det satt fullstendig ut av funksjon. Da det i 1846 ble åpnet på nytt, var det i borgerskolens bygning i Kongens gate 22. Men heller ikke dette ble noe varig tilholdssted.
Det ble bare begynnelsen til en mere enn femti år lang omflyttende tilværelse. Fra 1846 og frem til århundreskiftet hadde biblioteket sine lokaler på seks forskjellige steder.1845–1859. Borgerskolen. Kongens gate 22.
1859–1860. Garnisonssykehuset. Rådhusgaten 19.
1860–1871. Bokhandler Hoppes gård. Karl Johans gate 12.
1871–1879. Magistratgården. Dronningens gate 11.
1879–1894. Studentersamfundets Hus. Universitetsgaten 26.
1894–1933. Eventyrgården. Christian IV.s gate 8–10. Dette skulle ikke gjøre det lettere for biblioteket å skaffe seg den posisjon i bysamfunnet som det burde ha.
Forbindelsen med katedralskolen og biblioteket der ble likevel ikke helt brutt, selv om de to biblioteker ikke lenger sto oppstillet i samme hus og skolens rektor ikke lenger var ansvarlig bibliotekleder for dem begge. Fra 1845 avløste en av skolens lærere, Gerhard Magnus (1802–1876) rektor Bugge i stillingen som bibliotekar. Magnus hadde fra da oppgaven som bibliotekar, først som en bistilling frem til 1862, deretter som hovedstilling frem til 1876.
Samtidig med gjenåpningen av biblioteket i 1845 og skiftet i bibliotekarstillingen, fikk overbibliotekaren ved universitetsbiblioteket, Fredrik Wilhelm Keyser, og rektor Bugge sammen med den nye bibliotekaren i oppdrag å fastsette retningslinjene for bibliotekets fremtidige bokanskaffelser.
Helt siden opprettelsen av biblioteket i 1780 var tilveksten til samlingene i det alt vesentlige skjedd ved gaver fra privatpersoner, meget ofte fra takknemlige brukere eller venner av bibliotekets ledere. Noen fast, årlig offentlig innkjøpsbevilgning hadde biblioteket ikke hatt utover rentene av den kapital som Deichman hadde gitt til supplerende kjøp. Tilveksten til samlingene hadde derfor vært liten og nokså tilfeldig, og den besto for det meste av eldre litteratur. Dette gjorde at biblioteket litterært sett fikk et visst musealt preg. Da biblioteket begynte sin virksomhet hadde det en samling på omkring 7 500 bind. I 1836 var den øket, men ikke til mere enn 12 000 bind. I hele dette tidsrom hadde det planmessige innkjøp av litteratur vært nokså beskjedent.
En litt spesiell tilvekst fikk biblioteket ved den pliktavlevering som skjedde i henhold til kongelig resolusjon av 21. februar 1815. Frem til 1814 var alle norske trykk i samsvar med dansk-norske lovbestemmelser blitt avlevert til Det Kongelige Bibliotek i København. Denne ordning falt selvsagt bort ved de politiske hendinger i 1814, og den ble avløst av en ny pliktavleveringsbestemmelse lovfestet ved den kongelige resolusjon av 1815. Den bestemte at alt som for ettertiden ble trykt i Norge skulle avleveres i tre eksemplarer ett til statssekretariatet for derfra å bli sendt videre til den norske regjeringsavdeling i Stockholm, et annet eksemplar til universitetsbiblioteket, og endelig et tredje og siste eksemplar til Justits- og Politidepartementet. Det var dette tredje eksemplar som departementet nå ga videre til Deichmanske Bibliotek. Denne ordning falt bort ved den nye håndverkelov av 15. juli 1839 som avskaffet all pliktavlevering i Norge.B. Moe, Nogle Ord til Christianaa Byes Formænd og Repræsentanter om det Deichmanske Bibliothek, Christiania 1839: 9.
W. Munthe, Norske Avdelings forhistorie, Norvegica, Oslo 1933: 10–20.
Men den tilråding som overbibliotekar Keyser og rektor Bugge var blitt bedt om å gi, fikk ikke så stor virkning. Til det var innkjøpsmidlene alt for små. De anbefalte at man skulle konsentrere bokkjøpene om særlig to fagfelt. Det var de almendannende skrifter, og da først og fremst historie, og det var den yrkesrettede litteratur, og her først og fremst det som gjaldt håndverk, industri, handel og jordbruk. Noen uenighet om dette var det ikke. Vanskeligheten var bare den meget vesentlige at bevilgningene til bokkjøp var så usikre og så helt utilstrekkelige.
Da biblioteket i 1850 ga ut en ny katalog over sine samlingerCatalog over det Deichmanske Bibliothek. Christiania 1850. til avløsning av den forrige, som også var den første katalog fra 1790, var det bare små endringer å spore når det gjaldt selve hovedtrekkene i samlingene. De var ganske visst øket fra rundt 6 000 bind til rundt 15 000, men fremdeles var det den eldre litteraturen som dominerte. Ca. 85% av bestanden var fra før 1800, bare 61% av bøkene var trykt i Norge, og hele 16% var på latin.N.J. Ringdal, By, bok og borger, Oslo 1985: 55–56. 66. Teologi og historie var fremdeles langt de største fagområder med til sammen godt over 50% av tittelmengden. Det er klart at disse forhold måtte gi seg utslag på utlånstallene. Av de ca. 15 000 boktitler som fantes i biblioteket i 1861, var det bare 319 titler som var blitt utlånt.N.J. Ringdal, By, bok og borger, Oslo 1985: 68.
Slik utstyrt var det lite overraskende at Deichmanske Bibliotek hadde dårlige muligheter til å nå frem til store grupper av lesere i bysamfunnet. Lenge hadde også mange med behov for litteratur eller interesse av lesning henvendt seg til universitetsbiblioteket, der det fantes langt større og meget mere aktuelle samlinger å velge blant. Men fra 1840-årene fant dette bibliotek at det måtte gå til mer restriktiv utlånspraksis. Det gjorde det vanskeligere for folk utenfor universitets- og forskningsmiljøet å låne bøker der. Dessuten var det mange folk i byen som ikke fant de bøker de var interessert i i å lese på universitetsbiblioteket. Behovet for et bedre utbygget og utstyrt folkebibliotek var derfor blitt klart større. For så vidt skulle forholdene ligge godt til rette for å overbevise byens myndigheter om dette.
Da stillingen som bibliotekar ble ledig etter Gerhard Magnus i 1876, var også bystyret forberedt på forandringer i bibliotekets status og virksomhet. Rådmann Gottfried Andreas Hoffmann (1836–1907) utarbeidet et forslag der han beskrev situasjonen for biblioteket.Aktstykker vedkommende Kristiania Kommune i Aaret 1876. Sag. Nr. 16. Han gjorde det klart at den store donasjon som Carl Deichman hadde gitt byen for snart hundre år siden, forpliktet byen både til vedlikehold og utvikling. Men dette var ikke gjort. Boksamlingen var nok blitt «lærdere» for hvert år som var gått, men skyldtes først og fremst at bøkene var blitt eldre og få nye var kommet til. Rådmannen fant det gledelig at mange læregutter, unge håndverkere og arbeidere brukte biblioteket, og dette til tross for at det bare dårlig kunne kunne tilfredstille deres krav og ønsker. Man ville vanskelig kunne overvurdere betydningen av et godt bibliotek. «Megen Begavelse faar gjennom en tilgjængelig Bogsamling en Adgang til Udvikling, som den ellers ville mangle».Aktstykker vedkommende Kristiania Kommune i Aaret 1876. Sag. Nr. 16: 3. Derfor mente rådmannen at man burde ta sikte på å utvikle et folkelig bibliotek som kunne være en mellomting mellom et vitenskapelig biblikotek og et almuebibliotek. Det ble foreslått å oppnevne en bibliotekkomité, å skaffe biblioteket plass i en av byens bygninger, å innrette en lesesal og å bevilge et fast årlig beløp til bokkjøp. Samtidig ble avlønningen både av bibliotekar og assistent regulert.
Det var god grunn til å vente store forandringer da den handlekraftige historiker Yngvar Nielsen (1843–1916) ble utnevnt til bibliotekar etter Gerhard Magnus i 1876. Det skjedde også noe, særlig når det gjaldt bokanskaffelsene. De ble øket ganske kraftig. Men Yngvar Nielsen kom bare til å fungere i stillingen i snaut to år, og det var selvsagt alt for kort tid til at det kunne bli gjennomført store forandringer av varig virkning. Heller ikke hans to etterfølgere, språkforskeren og dikteren Alexander Seippel (1851–1938) og den norrøne filolog Albert Kjær (1858–1941) var knyttet til biblioteket mer enn noen ganske få år. For alle disse tre var tjenesten ved Deichmanske Bibliotek bare en mellomstasjon på veien mot universitet og forskning. Derfor kom heller ikke de 5–6 årene de til sammen tjenestegjorde der til å sette noe egentlig skille i bibliotekets utvikling. Til det var deres tjenestetid der altfor kort. Når det gjaldt Seipel og Kjær var forholdet også det at tjenesten ved Deichmanske Bibliotek var et oppdrag de hadde påtatt seg ved siden av deres egentlige stilling som amanuensis ved universitetsbiblioteket. Men de tre bibliotekarene oppnådde i alle fall å få øket den årlige innkjøpsbevilgning, og det til og med ganske betraktelig. Biblioteket fikk derfor mulighet for å skaffe seg en større tilvekst av nyere litteratur enn noen gang før.
I 1882 mottok biblioteket sin største gave inntil da. Det var overlæreren og den historiske forfatter Siegwart Petersens (1826–1878) boksamling på 9 000 bind, som en av hans venner grosserer Carl Schwensen (1816–1890) hadde kjøpt og nå ga til Deichmanske Bibliotek. Samlingen omfattet mange og sjeldne verker og utgaver. Den ble stilt opp som en egen, separat samling og var reservert til bruk bare i biblioteket. Bibliotekaren Albert Kjær utarbeidet en katalog over samlingen.A. Kjær, Katalog over Deichmanske Bibliotheks Separat-Afdeling: Siegwart Petersens Bibliothek, Kristiania 1888.
Helt fra Deichmanske Bibliotek ble opprettet og kom i ordinær drift, hadde bibliotektjenesten, som sagt, vært utført av katedralskolens rektor eller en av skolens lærere. Denne ordningen var blitt fulgt i nesten hundre år, helt frem til 1876. Da fikk man en kortvarig periode på 6–7 år hvor man søkte å få bibliotekarstillingen med en yngre akademiker. Men det lyktes bare for meget kort tid hver av de tre ganger. I 1884 ble imidlertid redaktør Ditmar Meidell (1826–1900) utnevnt til ny bibliotekar. Han hadde en helt annen bakgrunn og annet erfaringsgrunnlag enn noen av sine forgjengere. Han var en kjent mann i bylivet. Han hadde vært en aktiv og kampglad redaktør først av ukeavisen Krydseren (1849–1854) og deretter dens fortsettelse Aftenbladet frem til 1879. Da trakk han seg tilbake som redaktør, men fortsatte i avisen som journalistisk medarbeider. Han var også redaktør og utgiver av tidskriftet Norsk Manedsskrift for Literatur, kunst og politikk i de to årene dette kom ut, 1884–1885. I mange år var han en nær venn av Bjørnstjerne Bjørnson, som i 1870 omtalte ham som «den fineste og vittigste Pen, som har arbeidet i norsk Journalistikk»B. Bjørnson, Ditmar Meidell, Norsk Folkeblad 1870, 3.
Senere gjengitt i B. Bjørnson, Artikler og Taler, bd. 1, Kristiania 1912: 324. Når Meidell forlot det politiske pressemiljø, var det nok for å komme over til en roligere arbeidsplass. Det fikk han også. De 14 år han sto som leder av Deichmanske Bibliothek, kom utvilsomt til å bli kjennetegnet av at han var nådd frem til en retrettstilling. Det var lite igjen av den pågående politiske debattant og den muntre visedikter. Virksomheten i Meidells tid ble derfor preget av stagnasjon. Biblioteket ble ikke bygget ut i takt med byens folketall, og det lå også langt tilbake sammenlignet med andre folkebiblioteker rundt i flere av landets byer.
Men det betød ikke at troen på et vel utviklet folkebibliotek var gått tapt. I 1896 leverte amanuensis Karl Fischer, underbibliotekar Iens Braage Halvorsen, begge fra Universitetsbiblioteket, og redaktør Hans Tambs Lyche en Forestilling til Kristiania Magistrat, der de redegjorde for hva som måtte gjøres for å få «et Folkebibliothek i moderne Forstand indrettet i vor Hovedstad».Aktstykker vedkommende Kristiania Kommune i Aaret 1898. I. Sag Nr. 74: 1. Dette var et nytt, men sterkt utvidet forsøk på å gjennomføre den planrådmann Hoffmann hadde lagt frem i 1876.Aktstykker vedkommende Kristiania Kommune i Aaret 1876. I. Sag Nr. 16. Den nye forestilling understreket klart at målsettingen fra den gang ikke på noen måte var blitt mindre aktuell. Også nå var det nødvendig og meget ønskelig å få utviklet «et populært Bibliothek, saaledes at det kommer til at danne en Mellemting mellem et videnskabeligt Bibliothek og et Almuebibliothek».Aktstykker vedkommende Kristiania Kommune i Aaret 1898. I. Sag Nr. 74: 3. Utredningen slo videre fast at folkebiblioteker var institusjoner som skulle være en naturlig fortsettelse og utbygging av skoledannelsen. Skulle folkebibliotekene en hensiktsmessig og målrettet utvikling, måtte man ikke nøye seg med å la den videre tilvekst bli bestemt av gaver, hvor verdifulle og velmente de enn kunne være, og av kjøp av hele, eksisterende samlinger av eldre litteratur. Folkebibliotekene måtte bygges ut ved planmessige, årlige innkjøp av aktuell, faglig og høyverdig kulturell litteratur.
Bibliotekene måtte også ha en lesesal, der folk kunne komme og bruke den oppslagslitteratur de trengte, følge med i tidsskriftårgangene og se de siste nummer av de aviser biblioteket abonnerte på. Uten et slikt utstyr kunne biblioteket lett bli en «Varmestue for Lediggjængere»Aktstykker vedkommende Kristiania Kommune i Aaret 1898. I. Sag Nr. 74:25 Foruten et godt utbygget hovedbibliotek, var det nødvendig å få opprettet i alle fall fire filialbiblioteker rundt om i byen. Disse kunne man hensiktsmessig plassere ved folkeskoler og la en lærer eller en lærerinne fra disse overta bibliotektjenesten der. Siden kommunen alt hadde en flerårig leiekontrakt for hovedbiblioteket i Kristian IV.s gate, gjorde man foreløpig ikke noe noe forslag om å reise noen ny bygning for biblioteket, selv om dette hadde vært meget ønskelig. Men man understreket at på lenger sikt var en egen, selvstendig bibliotekbygning det egentlige og helt nødvendige arbeidsmål. I sin argumentasjon for å bedre bibliotekforholdene i byen understreket de tre forfattere av utredningen at deres forslag var meget nøkternt. Selv om det ble godtatt og realisert, ville hovedstaden ikke på noen måte komme opp mot forholdene slik de var i Bergen.Aktstykker vedkommende Kristiania Kommune i Aaret 1898. I. Sag Nr. 74: 8. 10.
Formannskapet godtok langt på vei den utredning og de forslag som det her hadde fått. Det var klar over at Deichmanske Bibliotek hadde en viktig og helt nødvendig samfunnsoppgave å løse. Deichmanske Bibliotek var ikke overflødig eller mindre betydningfullt fordi det fantes et universitetsbibliotek i byen. Derimot var det et helt nødvendig supplement til dette. Formannskapet var også klar over at dersom biblioteket skulle fylle sine oppgaver, var det nødvendig at det snarets mulig fikk en ny bygning og filialer i fire bydeler. Likeledes var det nødvendig å øke bibliotekarens og bibliotekassistentens lønn, mot at disse forpliktet seg til å ikke ha andre lønnete oppdrag ved siden av. Det var således stor enighet om at byen måtte gjøre noe for å bedre sin bibliotektjeneste.
Men det er tvilsomt om dette ville blitt noe mere enn en langsiktig plan eller et godt ønskemål, dersom ikke en så handlekraftig og begeistret mann som Haakon Nyhuus (1866–1913) hadde meldt seg til tjeneste.A.Kildal, Haakon Nyhuus. Minneskrift, Oslo 1966. Haakon Nyhuus kom fra Trysil. Han hadde gått på skole i Sverige, tatt eksamen artium i Oslo, og etter noen glade studenterår, reiste han til Amerika i 1889. Der var han, kanskje ved et tilfelle, kommet til å arbeide som katalogassistent ved The Newberry Library frem i 1891–1893 og senere ved Chicago Public Library frem til 1897. I Amerika hadde han opplevd folkebibliotekene på full fremmarsj, og han var blitt overbevist om hvilken betydelig samfunnsoppgave de hadde å utføre i det moderne samfunn når det gjaldt å tilpasse og utdanne folk til helt nye samfunnsforhold og arbeidsoppgaver. Da han kom tilbake til Norge og var blitt ansatt ved Deichmanske Bibliotek, innledet han med en gang en rastløs og begeistret virksomhet for å reformere arbeidet ved dette bibliotek. Han lyktes, og hans innsats her kom meget snart til å få virkninger, også for mange andre folkebiblioteker i landet. Med god grunn er den blitt karakterisert som en bibliotekrevolusjon.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Gerhard Frantz Wilhelm Munthe (1919–1997) var ein sentral biblioteksperson både i norsk og internasjonal samanheng. Han hadde eit omfattande og variert biblioteksfagleg og historisk forfattarskap og var også involvert i fleire offentlege utgreiingar på bibliotekfeltet. Som pensjonist arbeidde Munthe med eit breidt historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie. Dette arbeidet vart ikkje heilt avslutta før han gjekk bort, men eit eksemplar av manuset er i Nasjonalbibliotekets samling (Ms. fol. 4434) og dette er tekstgrunnlag for denne utgivinga.
NB tema er Nasjonalbibliotekets serie for tematiske fagressurser.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.