Gerhard Munthe: historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie

15 Almueboksamlinger og sognebiblioteker i bygdene

Foruten de få folkebiblioteker som var opprettet i enkelte av landets byer i slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet eller som var under planlegging der på denne tid, hadde man lenge kunnet se fremveksten av lokale boksamlinger i flere bygder. Det var boksamlinger som landhusholdningsselskaper, bygdelag eller som initiativrike og interesserte folk på stedet hadde planlagt og satt i gang. De første ble til alt på slutten av 1700-tallet, og senere inn i neste hundreår vokste de frem i stadig økende omfang.

Målet for opprettelsen av dem var at de skulle være med til å skape et bedre og mere allsidig næringsliv, og da først og fremst innenfor jordbruk, skogbruk, fangst og fiske og for håndverk. Men i tillegg til dette skulle dissse boksamlinger også være med å gi folk bedre muligheter til å skaffe seg almenne kunnskaper, til å få dannet et grunnlag for et rikere kulturliv og til å bringe mere trivsel inn i dagliglivet i bygdene.

I Danmark var Det Kongelige Danske Landhusholdningsselskab blitt opprettet alt i 1769. I 1780-årene var det i nær kontakt med dette blitt organisert leseselskaper på mange steder rundt om i landet. Det første var det sognepresten Johan Arndt Dyssel (1726–1795) som fikk stiftet i 1782 på Lolland. I årene fra 1785 til 1813 ble det årlig satt opp premier for «smaae Laane-Bibliothekers Anlæggelse paa Landet», og noe år senere kom dette tiltak også til å omfatte Norge, ––– «til Almuens Tieneste».H. Hertel, Det Kgl. Danske Landhusholdningsselskabs Historie, bd. 1, København 1920: 186–192. Selskapet fikk utarbeidet en fortegnelse over bøker som det mente var god og nyttig lesning for folk i landdistriktene.Fortegnelse over Skrifter passende den dansk-norske Landalmue. Udgiven af Det Kgl. D. Landhuusholdningsselskab. København 1807. Listen registrerte 271 boktitler, og den var meget allsidig. Landbruksfag og naturhistorie var selvsagt best representert, men også kristendomskunnskap, historie og geografi, foruten skjønnlitteratur og ren underholdningslesning som var tatt med i ganske stort omfang. Fortegnelsen ble trykt i et betydelig antall eksemplarer, slik at den kunne bli sendt ut over hele det dansk-norske rike. Den var så avgjort et nyttig tiltak. Det landhusholdningsselskap eller leseselskap som fulgte fortegnelsen når det gjaldt sine egne bokanskaffelser, ville utvilsomt få et godt utgangspunkt for sin videre virksomhet på dette felt.

De oppgaver som dansk og norsk jordbruk og næringsliv for øvrig sto overfor, var naturligvis høyst ulike. Derfor var det et reelt behov, foruten også et rent nasjonalt ønske, å få opprettet et tilsvarende landhusholdningsselskap i Norge. Det skjedde i 1809. Da ble det Det Kongelige Selskab for Norges Vel stiftet.O. A. Øverland og S. Hasund, Det Kgl. Selskap for Norges Vel, bd. 1–2, Kristiania, Gjøvik 1909–1941. Det nye selskap fikk mange og store arbeidsoppgaver å gå i gang med helt fra første virkeår. Først og fremst var det selvsagt arbeidet med å fremme jordbruk, skogbruk, fangst og fiske, foruten håndverk. Men selskapet så også et bedre skolevesen, en utvidet fagutdannelse og den almene kulturutvikling som viktige tiltak det var påkrevet å få tatt opp. Ønskene var imidlertid langt flere og større enn det man kunne klare med de midler man hadde til rådighet. Derfor måtte mange av oppgavene utsettes for lenger tid. Det ble således ikke før nærmere 1830 at selskapet så seg i stand til selv å ta opp arbeidet for boksamlinger til bruk for folk på bygdene.

Men alt før Det Kongelige Selskab for Norges Vel var blitt til og kommet i virksomhet, var det rundt om i landet blitt opprettet en rekke landhusholdningsselskaper, «Patriotiske Selskaber», sogneselskaber og bygdelag, for her bare å nevne noen av de navn og betegnelser som disse selskapene ble kjent under.Blant de landhusholdningsselskaper, «nyttige selskaper» og andre tilsvarende institusjoner som ble opprettet i denne tid, kan her nevnes:
Det Nyttige Selskab, Bergen, 1773
Det Søndmørske Selskab, 1776
Det Romsdalske praktiske Landhusholdningsselskab, 1776
Det Inderøiske Selskab, 1776
Stavanger Amts økonomiske Opmuntringsselskab, 1777
Bratsberg Amts økonomiske Opmuntringsselskab, 1777
Det Aggerhusiske Patriotiske Selskab, 1779
Det korresponderende topographiske Selskab, 179?
Selskabet for Aggers Sogns Vel, 1807
Se for øvrig O. A. Øverland og S. Hasund, Det Kgl. Selskap for Norges Vel, bd. 2, Kristiania 1909: 12.
De hadde alle som mål å bygge ut landets næringsliv og å styrke velferden i samfunnet. Ut over dette følte de seg også forpliktet til å være med på å spre god og kulturell verdifull litteratur, selv om det aldri var noen egentlig hovedoppgave for dem å bygge opp et alment bibliotek for folk i distriktet. Biblioteket var for dem ikke noe mål i seg selv. Biblioteker og bøker var, og skulle være, et hjelpemiddel for å nå et bedre og triveligere samfunn, og ikke noe annet.

I stor utstrekning var det prestene som var de fremste foregangsmenn når det gjaldt å opprette boksamlinger og å organisere leseselskaper rundt om i landet. I sin embetsgjerning hadde presten nær kontakt med folk i distriktet, og ved konfirmasjonsundervisning fikk han god innsikt både når det gjaldt kunnskapsnivå og interesser hos unge mennesker. Derfor kunne presten kanskje bedre enn mange andre i samtiden, forstå hvilke fordeler folk flest ville ha av å møte litteratur og lesning.

Biskopen i Christiansand Stift, Peder Hansen (1746–1810), ga i årene 1800–1803 ut et tidsskrift, Archiv for Skolevæsenets og Oplysningens Udbrædelse i Christiansands Stift. B 1–2. Selv hadde han lest seg frem fra beskjedne kår i København både til teologisk doktorgrad og til bispe-embete. Han forsto derfor godt hva adgang til bøker og kunnskaper kunne bety. I sitt tidsskrift skrev han blant annet en artikkel om opprettelse av leseselskaper,P. Hansen, Efterretning om Læseselskabs Oprettelse for Almuen under Navn af Selskab til Oplysnings og gode Sæders Udbredelse, Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Udbrædelse i Christiansands Stift, bd. 1, København 1800: 89–104. der han fremhevet at «Gode Skrivters Læsning er af alle Fornuftige anseet, som det nærmeste Middel til Menneskets Opvækkelse of Forædling», og han føyet til «ogsaa har Bonden dertil god Leilighed i de lange Vinter-Aftener».P. Hansen, Efterretning om Læseselskabs Oprettelse for Almuen under Navn af Selskab til Oplysnings og gode Sæders Udbredelse, Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Udbrædelse i Christiansands Stift, bd. 1, København 1800: 92 Ibid. Han fortalte om de leseselskaper som han selv hadde møtt under sine visitasreiser, og om de som han selv hadde vært med til å få i stand. I 1800 var det 23 slike leseselskaper i hans eget bispedømme, og året etter var antallet øket til 41. Peder Hansen fikk samlet alle disse leseselskapene i en organisasjon, Selskab til Oplysnings og Gode Sæders Udbrædelse blant Land-Almuen i Christiansands Stift med felles lover og med en samling bokverk til intern sirkulasjon og felles bruk. Han oppnådde også å få en bevilgning til dette fra regjeringen. Dette var den første offentlige støtte til folkebiblioteker i Norge.A. Kildal, Norske folkeboksamlinger, Oslo 1949: 57. I sitt tidsskrift bragte Peder Hansen stadig meldinger om virksomheten i de enkelte lokale leseforeninger, og da først og fremst om hvilke bøker som var blitt anskaffet.

Dessverre kom ikke dette tiltak til å få noen lang levetid i landsdelen. Etter snaut fem års tjeneste i Christiansands Stift, ble Peder Hansen forflyttet til Danmark. Dermed var det slutt både med hans foregangsvirksomhet for biblioteksaken i Norge og med hans tidsskrift. De som fulgte etter ham i bispeembetet hadde hverken det initiativ eller den sterke tro på oppgaven som han hadde hatt.

Heller ikke fikk flere av de lokale bygdelag, leseforeninger og landhusholdningsselskaper som hadde påtatt seg oppgaven å bringe bøker og lesning frem til folk i bygdene noe lett arbeide. Til det var de helt avhengige av initiativ og innsats fra noen få overbeviste og begeistrete foregangsmenn. Men tanken på å skape et faglig dyktigere og kulturelt bedre utviklet samfunn døde ikke bort. I 1819 foreslo prokurator Erik Nikolai Saxild (1787–1846) for det nystiftete Det Kongelige Selskab for Norges Vel at man skulle opprette almuebiblioteker over hele landet. Selskapets direksjon måtte beklage og si at det hadde man ikke de nødvendige økonomiske midler til. Saxild fikk imidlertid redegjøre for sin plan i selskapets tidsskrift Budstikken.E. N. Saxild, Om Almue-Bibliothekers Oprettelse, Budstikken 1811, 3: 79–84.
S. Hasund, Det Kgl. Selskap for Norges Vel, bd. 2 Gjøvik 1941: 51.
A. Kildal, Norske folkeboksamlinger, Oslo 1949: 68, 70, 282–284.
Han mente at man burde ta sikte på å få bygget opp boksamlinger både i byen og på landet, og han gjorde også rede for hvordan han mente at de burde organiseres. Forslaget medførte at man ville få rundt 300 biblioteker eller boksamlinger over hele landet. Det ville koste mellom 200 og 300 Rdlr. for hvert av dem ved opprettelsen, foruten de etterfølgende årlige utgifter til vedlikehold, drift og den nødvendige tilvekst. Dette var langt mere enn man hadde penger til. Det kom til å gå nesten 20 år til før selskapet igjen kunne ta opp denne oppgave.

Men fra tid til annen fikk man meldinger om at målet om å få opprettet folkeboksamlinger rundt om i bygdene, ikke var blitt helt glemt. Alt i 1797 hadde gårdbrukeren, senere også boktrykkeren, Sivert Aarflot (1759–1817) gitt sin egen boksamling på 84 boktitler til hjembygda Volda. Der ble den grunnstammen til et folkebibliotek som Aarflot etter hvert frem til 1817 ved egne gaver sørget for ble øket til 550 bokverk og 25 kart.A. Kildal, Norske folkeboksamlinger, Oslo 1949: 47–49.

Biskop Jacob Neumann (1772–1848) arbeidet helt fra han i 1822 var blitt utnevnt til biskop i Bergen, ivrig for å fremme opprettelsen av folkeboksamlinger i distriktene. Da han overtok sin nye stilling, fantes det bare en sogneboksamling i hele bispedømmet. Den var i Leikanger og var grunnlagt av sognepresten der, Niels Norman (1770–1836). I en reiseberetning fra 1825 fortalte biskopen at sognepresten i Skånevik, Diderik Hegermann Schnitler (1761–1830), alt i 1798 hadde opprettet et leseselskap i sognet med en boksamling som etter hvert var blitt øket til «90 meget gode nummere. Denne er nu, ved et nytt Tilstød af Almuen, bleven forvandlet til et Sognebibliothek som forhaabentlig skal bære gode Frugter»J. Neumann: Bemærkninger paa en Reise i Norhordlehn, Søndhordlehn, Hardanger og Vors i 1825, Budstikken 1826, 7: Sp. 357. Tallet på Sognebiblioteker øket etter hvert. I 1830 var det 15 i bispedømmet, og ytterligere to til var under forberedelse, Neumann utarbeidet også et sirkulære til alle prestene i bispedømmet, der han trakk opp retningslinjer for hvordan sognebibliotekene skulle drives.J. Neumann, Om Landbo-Bogsamlinger, Budstikken 1830, NS 1: 69–72.
A. Kildal, Norske folkeboksamlinger, Oslo 1949: 284–286.

Til dette arbeidet fikk Neumann uventet hjelp fra den unge teologiske kandidat Henrik Wergeland (1808–1845) som sendte ham 75 eksemplarer av sitt første av sitt skrift For Almuen. Der hadde Wergeland med sterk tro og begeistring tatt opp idéen om å organisere folkeboksamlinger i alle landets bygder. Neumann sørget for at dette skrift ble sendt rundt i bispedømmet. Han var enig i Wergelands grunntanke, men han reserverte seg når det gjaldt utvalget de bøker som Wergeland hadde foreslått at sognebibliotekene skulle anskaffe.J. Neumann, Om Land-Bogsamlinger, Budstikken 1830, N.S. 1: 69–72.
A. Kildal, Norske folkeboksamlinger, Oslo 1949: 284–286.

Ikke alle steder ble boksamlingen i sognet til på helt forutsatt måte. I Rana fortalte sognepresten Iver Ancher Heltzen (1785–1848) at han der hadde hatt et godt håp om å få bygget opp et sognebibliotek i 1827. Da var nemlig et skipsmannskap blitt ilagt en bot på 18 Spd., og dette beløp hadde man nå bestemt skulle bli brukt til innkjøp av de første bøker til et planlagt sognebibliotek. For den fortsatte tilvekst regnet man med frivillige bidrag. Men dette ble det ikke noe av i første omgang. En stortingsmann fra distriktet som Heltzen hadde gitt i oppdrag å kjøpe inn de første bøker, hadde ikke fulgt det retningslinjer han hadde fått. Dette resulterte i at man fikk bøker som bygdefolket hadde liten nytte og glede av. De tapte derfor snart interessen for boksamlingen, og de kom ikke til å bidra med de bokgaver og de tilskudd som man håpet på og regnet med. Resultatet ble derfor at Heltzen selv måtte låne ut bøker fra sin egen private boksamling for å kunne hjelpe de av sognets folk som viste leselyst.

På dette tidspunkt hadde imidlertid Heltzen fått «den af Student Wergeland skrevne Opfordring til Almuen om at oprette Sognebibliotheker, hvilken gjorde en herlig Virkning paa den læsebejerlige Almue.» Det oppmuntret Heltzen til å gå videre. Han ga av sine egne bøker. «Grundstenen er lagt og Begyndelsen gjort», skrev han i 1831 i sin topografiske beskrivelse av Rana prestegjeld i BudstikkenI. A. Heltzen, Om Ranens Præstegjeld i Nordlandene, Budstikken 1831, Ns. 2: 209–218.

Henrik Wergeland skulle snart vise seg som en betydelig foregangsmann i arbeidet for å opprette og å organisere folkeboksamlinger rundt om i landet. Han nøyet seg ikke bare med å støtte andre i deres tiltak for saken. Helt fra 1830 utfoldet han selv en stor og begeistret virksomhet for å kunne gi folk bedre adgang til god og nyttig litteratur.Om Wergelands arbeide for folkeopplysning og folkeboksamlinger henvises generelt til Didrik Arup Seips artikkel: Henrik Wergelands arbeid for folkeopplysning i boken: Fire foregangsmænd, Kristiania 1917: 19–41. I 1830 skrev han et brev til Det Kongelige Selskab for Norges Vel, der han tok opp saken om å opprette boksamlinger rundt om i bygdene. Samtidig sendte «en Opmuntrings-Tale til Almuen at sørge for sin Oplysning ved villigen at fremhjælpe Almue-Bogsamlinger». Både brev og tale ble trykt i selskapets blad, Budstikken,Det Kongelige Selskab for Norges Vel. Om Almue-Bogsamlinger. Henrik Wergeland. For Almuen, Budstikken 1830, Ns. 1: 49–63.
Gjenopptrykt i: Henrik Wergelands, Samlede Skrifter, IV.1. Kristiania 1923: 47–67.
og de ble av forslag til lover for slike samlinger og en liste over henimot 150 bøker og tidsskrifter som han mente kunne passe den leserkrets han tenkte å henvende seg til.

I brevet til selskapet fortalte Wergeland at han året i forveien hadde fått i stand en slik boksamling på sitt eget hjemsted, Eidsvoll. Etter samlingen hadde vært i virksomhet i ett år var den øket til 250 bind og 70 av bygdas folk hadde lånt bøker der.N. Wergeland, Optegnelser til Henrik Wergelands Levnets beskrivelse, Vidar 1889: 773. Så snart hans artikkel var trykt, og han hadde fått det nødvendige antall eksemplarer av den, ville Wergeland legge ut på en lengre ferd på Østlandet. Han ville der agitere for opprettelsen av slike boksamlinger som han hadde så sterk tro på. Året etter tenkte han å fortsette ferden over hele Vestlandet fra Trøndelag i nord til Agder i sør.

Wergeland fikk full støtte av direksjonen i selskapet. Den sørget for at hans artikkel ble trykt og sendt rundt til landhusholdningsselskaper over hele landet for videre kunngjøring. I artikkelen appellerte Wergeland sterk og begeistret til bøndene, «Norske Bonde, troe ikke, at vi vil paalægge dig et Aag, at vi fordre for meget af dig ––– Langtfra: Men vi lægge Beslag paa dine ledige Timer; vi ville rive dig ud af aandsfortærende Tanketomhed, af den uværdige, pinefulde Stilling, ingen Tanker at have at sysselsætte dig ned i din Hviletid –––».Budstikken 1830, Ns 1.: 53–54. Det man tok sikte på, var å ville gi alle folk i landet muligheter til til å bli dyktige, fordomsfri, selvstendig tenkende mennesker. Det kunne man få ved å opprette boksamlinger dert det var fri adgang til å låne bøker for alle som bodde i byen eller bygda.

Wergeland fikk se resultater av sitt arbeide. Han greidde å sette i gang flere boksamlinger, først i de nærmeste bygdene rundt Eidsvoll, senere også lenger borte. Det kom boksamlinger i Sør- og Nord-Odal, i Nannestad, Nes på Romerike, Aurskog, Trøgstad og Båstad.D. A. Seip, Henrik Wergelands arbeid for folkeopplysning, Fire foregangsmænd, Kristiania 1917: 30–31. Men han selv var like fullt utålmodig og klaget over at det gikk så sent med å få satt i gang flere. Han fortsatte imidlertid ufortrødent sin målbevisste innsats i årene som fulgte. I de to tidsskriftene som han var med å utgi, Folkebladet (1831–1833) og For Arbeidsklassen (1839–1845), kan man se mange vitnemål om hans sterke tro og iver for biblioteksaken.

Han kunne også handle direkte og spontant. Da Deichmanske Bibliotek i 1840 måtte flytte ut fra sine lokaler i Treschowgården i Toldbodgaten, og bøkene deretter kom til å stå nedpakket i kasser og dermed var satt ut av sin virksomhet for en ubestemt tid fremover, så Wergeland dette som et sterkt initiativ til å få noe gjort. Han fikk opprettet to boksamlinger i byen, Vestre og Østre Bogsamling. Etter få måneder kunne han meddele at det var 300 verker i Vestre og 60 verker i Østre Bogsamling. Boklån der var gratis, for adgang til kunnskap og god litteratur var en rettighet folk skulle ha.

Arbeidet for folkeboksamlinger var imidlertid bare en sak blant mange som Wergeland gikk inn for. Derfor kom den heller ikke til å innta noen dominerende plass i hans forfatterskap og virksomhet for øvrig. Men hans begeistrete argumentasjon og sterke tro på folkeboksamlingenes samfunnsoppgaver fortsatte imidlertid – og helt selvfølgelig å ha stor vekt og virkning også lenge etter at han selv var gått bort.

Det Kongelige Selskab for Norges Vel hadde helt siden det ble stiftet i 1809 vært klar over at det var en viktig oppgave å gi folk over hele landet bedre og lettere adgang til den litteratur og lesning som de trengte, både til sitt erhverv og til sin egen utdannelse og velferd. Direksjonen i selskapet hadde sett at mange i landet var sterkt opptatt av dette, og at det rundt om i distriktene var gjort flere tiltak for å bedre forholdene. Særlig viktig var det derfor for selskapet å få gjort kjent for folk hvilken litteratur de kunne ha nytte og glede av. De tok tidlig sikte på å få utarbeidet en ny litteraturliste som kunne avløse den fortegnelse som Det Kongelige Danske Landhusholdningsselskab hadde utgitt i 1807. I 1830 fikk selskapet nedsatt en arbeidskomite med fire velorienterte medlemmer, blant dem også den meget allsidig engasjerte professor i økonomi, Gregers Fougner Lundh (1786–1836), til å ta seg av oppgaven. Men tiltaket førte ikke frem, og som en løsning valgte selskapets direksjon å trykke opp igjen den opprinnelige – danske litteraturfortegnelsen fra 1807 i selskapets tidsskrift.Budstikken 1830–1831, Ns 1: 335–350, 353–357. Det er her gjort noen få tilføyelser til 1807-utgaven.

Året før hadde landbruksskolebestyreren Jakob Sverdrup (1775–1841) offentligjort en Fortegnelse over landoekonomiske Bøger passende for Landbo-Bogsamlinger i Budstikkken. Men hans fortegnelse tok ikke med mer 28 titler på danske skrifter foruten noen henvisninger til enkelte tidsskrift og noen få opplysninger om svenske publikasjoner. I motsetning til den tidligere danske fortegnelse, hadde Sverdrups bokliste en helt klar avgrensing til rent landbruksfaglige skrifter.J, Sverdrup. Fortegnelse over Landoekonomiske Bøger passende for Landbo-Bogsamlinger, Budstikken 1830:. Ns. 1: 83–84, Tillegg: Budstikken 1830, Ns. 1: 53–54. I 1838 hadde imidlertid Det Kongelige Selskab for Norges Vel en ny, norsk litteraturliste ferdig.Fortegnelse over Skrifter, der ansees passende for Sogne-Bibliotheker, forfattet af Directionen i Det Kongelige Selskab for Norges Vel. Christiania 1838. Den var betydelig mindre enn fortegnelsen fra 1807. Den omfattet ikke mere enn 87 boktitler fordelt på 10 fagområder. Derfor var den heller ikke noen fullgod erstatning for den mere enn tre ganger så store danske registrering fra 1807. Denne var for øvrig blitt gjenopptrykt i Norge i 1830–1831. Det var ikke før i 1852 at man i Norge fikk en mere omfattende fagfortegnelse. Det var en katalog utgitt av N.W. Damms Forlag. Den registrerte 390 boktitler.Fortegnelse over Skrifter til Læsning for Menigmand. (Fornemmelig til Brug for Bestyrere af Almue-Bibliotheker). Christiania 1852.

Helt siden Det Kongelige Selskab for Norges Vel var blitt opprettet i 1809, hadde man ønsket å få stand og få i virksomhet folkeboksamlinger i byer og bygder over hele landet. Selskapets direksjon forsto meget vel at utvikling og bedring av landets næringsliv var sterkt avhengig av kunnskap og av tilgang til løpende faglig informasjon. I sitt tidsskrift BudstikkenS. Hasund, Selskapet for Norges Vels arbeid for folkebiblioteksaka, Bok og Bibliotek 1936: 281. hadde det hele tiden bragt artikler og meldinger om boksamlinger og bøker som alt fantes eller var under forberedelse. Men det var ikke før fra 1829 at opprettelse og drift av boksamlinger ble en programsak for selskapet, og det selv fikk overskudd til å gå aktivt inn for oppgaven. I en kunngjøring som selskapet sendte ut i februar 1830, understreket det betydningen av at landets jordbrukere fikk bedre adgang til faglitteratur og at de kunne bli holdt orientert om det skjedde innen yrket ved veiledende skrifter. «Et herlig Middel hertil vil være Oprettelsen af vel organiserede Sogne- eller Landboe-Bogsamlinger i Rigets forskjellige Præstegjelde».Budstikken 1830, Ns. 1: 64.

Og selskapet hadde fremgang med saken. I en beretning for årene 1830 og 1831 meddelte direksjonen at det i disse år var blitt opprettet 80 leseselskaper rundt om i landet. Disse og noen andre som som alt eksisterte fra før, hadde alle mottatt bokpakker fra selskapet, femti av dem hadde også fått Stortingets publikasjoner. Av en fortegnelse som Budstikken offentliggjorde i 1831 fremgår det at landet på den tid hadde 74 almuebiblioteker,Budstikken. 1832 Ns:. 221–226 og året etter støttet selskapet 86 leseselskaper og sogneselskaper.S. Hasund, Selskapet for Norges Vels arbeid for biblioteksaka, Bok og Bibliotek 1936: 282.

Ikke alle disse boksamlinger eller biblioteker hadde noen sterk forankring i lokalsamfunnet. De var i høy grad avhengige av enkeltmenneskers interesse og tro på den oppgave de hadde tatt på seg. Derfor vekslet også talloppgavene adskillig fra år til annet. Men det foregikk iallfall en markert vekst. I 1840-årene var det omkring 250 leseselskaper og sogneselskaper som hadde boksamlinger til bruk for sine medlemmer og for det lokale miljø.S. Hasund, Selskapet for Norges Vels arbeid for biblioteksaka, Bok og Bibliotek 1936: 285–285.

Den støtte som Det Kongelige Norske Selskab for Norges Vel kunne gi Henrik Wergelands arbeide for opprettelsen av folkeboksamlinger, betydde utvilsom meget. Sammen skaffet de to saken både autoritet, oppmerksomhet og begeistring. Dette bidro så avgjort til den fremgang saken fikk på lengre sikt i årene som fulgte. Men rent formelt kom Det Kongelige Selskab for Norges Vel til å avslutte sin støtte til boksamlingsarbeidet i løpet av 1830-årene. Fra 1838 hadde selskapet ikke lenger de økonomiske midler som trengtes for å fortsette å gi støtte til saken. Til gjengjeld begynte kirkedepartementet å gi årlige bevilgninger til folkeboksamlinger rundt om i landet. I de første årene var bevilgningene på et samlet beløp på rundt 2 000 Spd., og bevilgningen til den enkelte boksamling var begrenset høyst 50 Spd. Men den samlete bevilgning øket etter hvert som flere boksamlinger kom til.

En mann som i de neste år kom til å verdsette, og derfor også søkte å fortsette, Henrik Wergelands arbeide med å spre bøker og dermed også å fremme lesning og boklig kultur, var Ole Vig (1824–1857). Selv var Ole Vig vokset opp i meget enkle kår på et småbruk i Stjørdal. Venner og folk i distriktet hjalp ham til å få lærerutdanning, og i årene 1841–1843 var han elev på Klæbu seminar. Etter dette ble han først huslærer, deretter lærer ved almueskolen og senere borgerskolen i Kristiansand. Sommeren 1851 fikk han sitt store ønske oppfylt ved å komme til Danmark. Der møtte han både Grundtvig og Ingemann. Dem hadde han lært å verdsette meget høyt for deres innsats både som diktere og som folkelige talsmenn. I 1851 flyttet Vig til Christiania, der han ved siden av å være lærer ved Nissen Skole også var blitt ansatt som sekretær ved det nyorganiserte Selskabet til Folkeoplysningens Fremme. Samtidig fikk han oppdraget å være redaktør for selskapets nye tidsskrift Folkevennen.Folkevennen, 1(1852)–6(1857). Tidsskriftet fortsatte etter Ole Vigs bortgang frem til 1900. I årene som fulgte skrev han her en lang rekke artikler, mange med det mål å spre kunnskap om bøker og å fremme lesning til videre lag av folket i landet.

I den programartikkel som Vig åpnet det nye tidsskrift med, fremhevet han at målet måtte være å få lesere i bygd og by, «aa udbrede folkelig Oplysning», til å bringe «Liv og Lys ind i de norske Hytter», til å vekke «Folkeaanden» og til å «opvarme Folkekjærlighhed».O. Vig, Til Tidsskriftets Læsere, Folkevennen 1852, 1: 1–14. Han kunne nok være imponert over at det nå i Norge ble gitt ut over 100 bøker årlig, men det som var betenkelig, var at disse bøker nådde frem til så få i landet. Menigmann var ikke kjent med mange bøker. For folk flest fantes det ikke stort andre bøker enn Bibelen, katekismen, salmeboken og kanskje en og annen postill, foruten den meget utbredte «Spørsmålsboken».

En av de saker som Ole Vig derfor tidlig kom til å ta opp var, på hvilken måte og med hvilke midler man kunne øke og utbedre folkeopplysningen og lesningen i landet.O. Vig, Lidt om Bøger og Lesning, Folkevennen 1852, 1: 35–48. Han var selvsagt helt klar over at almueskolen måtte bygges ut. Men dette var likevel ikke nok. «Skolen lægger en Grundvold, men hvor god den end er, saa duger den kun Lidet eller Intet, hvis der ikke siden bygges paa den.»O. Vig, Lidt om Bøger og Lesning, Folkevennen 1852, 1: 36. Her var det at Ole Vig mente at det var nødvendig at man fikk boksamlinger rundt om i bygdene og i byene. Han var helt klar over at da folk flest utover bygdene hadde dårlig råd til å kjøpe bøker, så forsto likevel alle at det måtte være klokt at man slo seg sammen og opprettet felles boksamlinger innenfor hvert enkelt bygdesamfunn. «Alle baade Rige og Fattige, bør forresten have lige Adgang til at laane Bøger.» Det som det gjaldt var var å skaffe gode bøker. Grunnen til at man flere ganger ikke hadde greidd bedre å bygge opp boksamlinger rundt om i landet, var at man hadde vært for lite flinke med valget av de bøker man hadde anskaffet. «Roman-Læsningen som blandt de saakaldte «Dannede» har taget en skrækkelig Overhaand, den vil jeg ingenlunde ønske den norske Bonde iflæng.» Derimot anbefalte han sterkt en bok som Harriet Beecher-Stowe’s Onkel Toms Hytte. Men ellers mente han at folkeboksamlingene burde omfatte «belærende og oplysende Skrifter, Fortællinger, historiske Værker, Reisebeskrivelser, Naturskildringer, almennyttige og enkelte religiøse og poetiske Bøger», og deretter fulgte en omfattende liste over bøker som egnet seg godt for slike boksamlinger. Vig var helt klar over at denne litteratur var i stadig vekst. Derfor var det bare offentlige boksamlinger som hadde mulighet for å få tilstrekkelige midler til å kunne gjøre et forsvarlig utvalg tilgjengelig for folk flest i distriktet.

Ole Vig var også opptatt av den rent bokhistoriske kultur. Han skrev en stor artikkel Om Bogskrivningen hos de gamle Folk og Bogtrykningen hos de ny, der han ga en fremstilling av utviklingen helt fra den eldste billedskrift og frem til hans egen samtids bokproduksjon.

Ole Vig var ikke bare grunnlegger og redaktør av Folkevennen i de seks årganger han fikk arbeide for det. Han bidro også selv med 39 større artikler, foruten flere meldinger på til sammen 1 200 sider. Dette var en ganske betydelig arbeidsinnsats.

Folkevennen fikk snart en fremtredende plass i landets skrifter på denne tid. Alt like etter første årgang hadde tidsskriftet over 2 600 abonnenter, og det var mange den gang på midten av 1800-tallet.

Men Ole Vig kom ikke til å få noe langt arbeidsliv. Bare 33 år gammel gikk han bort. Alt i samtiden forstod man at han hadde gjort en betydelig innsats når det gjaldt å fremme bokens, kunnskapens og litteraturens oppgaver i samfunnet. Det hadde han utført både ved sine egne skrifter, og ikke minst ved sin redaksjon av tidsskriftet Folkevennen, der han hele tiden hadde tatt til orde for å få boken ut til videre lag av folket. Dette fremhevet også Eilert Sundt (1817–1873) i de minneord han skrev om ham i tidsskriftet, og som han nå selv overtok redaksjonen av. Her var klare uttrykk for den forståelse og anerkjennelse av det arbeide som Ole Vig hadde nedlagt.

Eilert Sundt kom ved siden av sine mange andre arbeidsoppgaver også til å fortsette Ole Vigs arbeide når det gjaldt å bringe boken frem til nye lag og kretser av folk i landet. Han kunne nok ofte være lite imponert over folk når det gjaldt deres lesning og kjennskap til litteratur. Folk flest hadde nok lært å lese slik skoleloven bestemte, men mange la boken på hyllen så snart de hadde avsluttet konfirmasjonsforberedelsene, og enda dårligere var forholdet når det gjaldt ferdigheten til å skrive.

For Eilert Sundt ble det derfor en stor og viktig oppgave å utvide og styrke undervisningen for alle lag av folket. Han gikk både grundig og detaljert til verks når det gjaldt å gi råd om ferdigheter til å kunne lese og skrive. Men viktigst for ham var det likevel å føre folk frem til de bøker og skrifter som de hadde umiddelbar nytte og glede av, slik at de ble klar over hvilke verdier de her kunne få adgang til. Han var bekymret over at meget av den gode og verdifulle litteratur ikke nådde frem til folk flest. Han foreslo derfor at folk rundt om i bygdene dannet Bog-Foreninger eller Bog-Samlinger. Det som han mente var viktig, var ikke først å få samlet mange bøker. Det vesentlige for ham var å nå frem til mange lesere med de bøker han hadde fått tak i. Derfor var det med glede at han slo fast at virksomheten ved almuebibliotekene var øket de siste ti-år. Grunnen var nok den oppmuntring han selv og flere andre hadde fått ved økonomisk støtte fra det offentlige. Sundt fortalte også at den hjelp og oppmuntring han selv hadde gitt folk til å organisere bokklubber og boksamlinger, og at han la frem forslag til lover for slike foreninger. Over for Stortinget fremsatte han ønske om faste bevilgninger, både til opprettelser og til drift av Almue-Bibliotheker, slik det tidligere hadde vært gjort av Oplysningsvesenets Fond i 1839, og senere ved statsbevilgninger i 1851 og 1854.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Gerhard Munthe: historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie

Gerhard Frantz Wilhelm Munthe (1919–1997) var ein sentral biblioteksperson både i norsk og internasjonal samanheng. Han hadde eit omfattande og variert biblioteksfagleg og historisk forfattarskap og var også involvert i fleire offentlege utgreiingar på bibliotekfeltet. Som pensjonist arbeidde Munthe med eit breidt historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie. Dette arbeidet vart ikkje heilt avslutta før han gjekk bort, men eit eksemplar av manuset er i Nasjonalbibliotekets samling (Ms. fol. 4434) og dette er tekstgrunnlag for denne utgivinga.

NB tema er Nasjonalbibliotekets serie for tematiske fagressurser.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.