2 Skrift og bok. Bøker og boklig kultur i middelalder og på 1600-tallet

Det er uråd å si når de første bøker kom til Norge. Antakelig skjedde det omkring år 1000. Her får vi nøye oss med å slå fast at det ikke er før på 1200-tallet at vi har mange og sikre opplysninger om at kirker, klostre, bispeseter, slott og lærde menn eide bøker og om hva slags bøker de eide. Selvsagt var det bare få bøker det var tale om hos den enkelte eier. Bøker var på den tiden både sjeldne og kostbare. Det tok tid å fremstille det enkelte eksemplar. Det måtte gjøres med avskrift i hvert enkelt tilfelle, og det var ikke mange som var i stand til å utføre slikt arbeide. Bare få hadde råd til å kjøpe bøker eller til å bestille et verk avskrevet. En stor del av bokformidlingen skjedde ved gaver eller arv. En betydelig del av de bøker og skriftstykker som fantes i Norge på denne tid var kommet dit ved import fra andre land. Så lenge selve fremstillingen av bøkene skjedde ved enkeltvis avskrivning, var det større etterspørsel enn tilbud. Derfor var bøker både dyre og sjeldne.

En viktig grunn til at vi har så få bøker og skriftstykker i Norge fra denne tid, er at vi både den gang og lenge etterpå ikke hadde noen biblioteker, arkiver eller andre samlinger som så det som sin oppgave å ta vare på dette materiale. Derfor kom en god del bort, ble ødelagt eller fant veien til boksamlinger og arkiver i andre land, i Sverige og fremfor alt i Danmark. Når det i dag i det hele eksisterer norske bøker av noe omfang, skyldes det i høy grad at biblioteker og samlere i disse to land har tatt vare på dem. Det eldste bibliotek i Norden var det danske bibliotek ved erkebispestolen i Lund. Det ble til en gang like etter år 1100. Det største bibliotek i senmiddelalderen i Norden var derimot klosterbiblioteket i Vadstena. Klosteret var opprettet i 1346, og bibliotekets samlinger vokste i løpet av 1400-tallet opp til godt 1 500 bind. Men dette bindtal omfattet nok en god del flere verker. Noe slikt bibliotek fikk vi aldri i Norge på denne tid.

Det var kristendommen som bragte boken til Norge. Kristendommen ble en bokens religion. Der den vant frem, førte den boken med seg fra første stund.K. Heggelund og L Holm-Olsen, Fra runene til Norske Selskab, bd. 1 i E. Beyer(red.), Norges litteraturhistorie, Oslo 1975: 28. Kirken trengte messebøker og flere andre bokverk til den daglige tjeneste, og presten var avhengig av å ha bønnebok, salmebok, evangeliske skrifter og helst også flere andre bøker til sitt virke som forkynner og lærer. Den første misjonsbiskopen på Island i det 11. århundre fikk tilnavnet den bokvise.O. Kolsrud, Presteutdanning i Noreg, Oslo 1962: 7. Ved hver kirke som ble reist, skulle det være liturgiske bøker, og selv om ikke alle kirker ble like godt utstyrt boklig, førte likevel bestemmelsen uten tvil til at bøker i et visst omfang fantes overs storparten av landet alt på denne tid. Omkring 1200 har vi rundt 950 soknekirker, og på 1300-tallet var dette øket til omkring 1 200. Til dem var det knyttet bortimot 2 000 prester.K. Heggelund og L. Holm-Olsen, Fra runene til Norske Selskab, bd. 1 i E. Beyer(red.), Norges litteraturhistorie, Oslo 1975: 30.

I enda større grad ble klostrene hjemsted for lærdom og boklig kultur. Det skulle finnest minst 9 bøker i hvert kloster som ble opprettet, og dette var først og fremst bøker til bruk ved gudstjenesten. Claustrum sine armario est quasi castrum sine armamentario – et kloster uten et bibliotek, er som en festning uten våpen – var en godtatt regel alt fra tidlig middelalder.C. Callmer, Antike Bibliotheken, Opuscula archaeologica, 1944, 3: 192. Etter hvert ble det opprettet henved 30 klostre i Norge, og der levde og arbeidet det mellom 600 og 700 klosterfolk. En stor del av deres tid gikk med til lesning, studier og til fremstilling av nye skrifter eller til å gi eldre verker en ny og bedre utforming. I klosterets skrivestue – Scriptorium – arbeidet mange av klosterets folk daglig med å skrive av verker som klosteret selv eide eller som det hadde fått låne av andre eiere.

De første tekster som kom til Norge, var skrevet på latin, og latin forsatte hele tiden å være kirkens språk.K. Heggelund og L. Holm-Olsen, Fra runene til Norske Selskab, bd. 1 i E. Beyer (red.), Norges litteraturhistorie, Oslo 1975: 45.
L. Holm-Olsen, Med fjærpenn og pergament. Vår skriftkultur i middelalderen, Oslo 1990: 144. Men det oppsto naturlig nok ganske snart et sterkt behov for å få disse kirkelige og religiøse tekster oversatt til norsk, og oversettelsene kom da også etter hvert. Derimot var det blant presteskapet mindre interesse og forståelse for å ta vare på den litteratur som var skrevet på norrønt mål, da denne litteratur senere vokste frem.

De som eide bøker i Norge i middelalderen, var i første rekke geistligheten, rettens og statsstyrets menn. Mesteparten av det vi vet om deres boksamlinger og om de boksamlinger som fantes ved de institusjoner som de var knyttet til, skriver seg fra eiermerker, skjøter, testamenter, gavebrev og andre brevskaper. Nødvendigvis må dette bare bli spredte og noe tilfeldige opplysninger.

I en av de eldste fortegnelser over kirkeinventar i Norge som finnes, den fra kirken i Hålandsdal i Hordaland fra året 1306, er det ført opp 8 bøker som da var i kirken. Det var blant annet to messebøker, en tidebok, en helgenberetning, en legende og en salmebok.Diplomatarium Norvegicum Bd. Nr. 7. 1306.
J. Bing. Norges ældste kirkeinventar. Et arkivfund, Bergens Museums Aarbog nr. 13, 1909. Fra en tilsvarende liste over inventaret i Ylmheim kirke i Indre Sogn fra 1321 – 1323 vet vi at det fantes 19 bøker der, alle sammen bøker som prestene trengte til og dro nytte av i sin tjeneste i kirken.Diplomatarium Norvegicum Bd. 15. Nr. 8. 1321 og 1323. I 1429 satte erkebiskop Aslak Bolt opp en fortegnelse over de bøkene han hadde tatt med seg fra Bergen, der han hadde vært biskop i årene 1408 til 1428, til Nidaros der han nå var blitt erkebiskop. Det var blant annet salmebøker, bibelske tekster, bønnebøker og et teologisk kompendium.Diplomatarium Norvegicum Bd. 5. Nr. 586. 1429. Han eide også et praktfullt bibelhåndkrift, den såkalte Aslak Bolts bibel. Den var antakelig blitt til i Frankrike – muligens Paris – omkring midten av 1200-tallet. Lykkeligvis unngikk den alle senere ødeleggelser, både under reformasjonen og mange kriger, ved at den ble gjemt bort inne i muren på Domkirken. Der fant konrektor ved katedralskolen i Trondheim, Hans Schanke, den i 1710, og etter å ha tilhørt flere eiere, ble den i 1778 kjøpt av boksamleren og jernverkseieren, kanseliråd Carl Deichman. Med hans boksamling kom den to år senere til Oslo kommunale folkebibliotek, Deichmanske bibliotek, der den er i dag.O. Garstein, Erkebiskop Aslak Bolts bibel fra midten av 1200-talet, Nordisk Tidskrift för Bok- och Bibliotekväsen, 1989:76: 97–111.

Godt hundre år senere, i 1531–1532, meddeler en fortegnelse over alt det gods som fantes på Tautra kloster ved Trondheimsfjorden, ganske kort at det oppe på loftet der fantes 70 gamle bøker.Diplomatarium Norvegicum Bd. 11. Nr. 583. 1531–1532. En langt bedre kilde over de litterære midler hjelpemidler som sto til rådighet for de som søkte kunnskap, var fortegnelsen over bøker som Trondhjems Kapitel eide i 1550.Diplomatarium Norvegicum Bd. 12. Nr. 673. 1550 – 1560.
O. A. Johnsen, Norske geistliges og kirkelige institutioners bogsamlinger i den senere middelalder, Sproglige og historiske afhandlinger viede Sophus Bugges minde, Kristiania, 1908: 90. Det var innpå 90 bind teologisk, juridisk og almen historisk litteratur. Her var de klassiske greske og latinske forfattere som Homer, Livius, Plinius, Vergil og Tacitus, og fra meget senere tid også verker av Erasmus Roterodamus. Fortegnelsen viser at man har tatt sikte på bygge opp en betydelig boksamling som kunne være til hjelp og inspirasjon for det kirkelige sentrum som erkebispestolen hadde vært gjennom flere hundre år, og fortsatt skulle være for hele det gamle Norgesveldet fra Sudrøyene og Man i vest til Grønland i nord. Her ser man likeledes i bokform resultatene av nære forbindelser med utenlandske kirker og læresentra. Erkebispestolen var tidlig blitt et kulturelt og boklig midtpunkt, og den fortsatte å være det helt frem til reformasjonen. Hit kom det bøker, og her ble bøker skrevet, oversatt, nyredigert og kopiert.

At bøkene hadde en viktig oppgave når det gjaldt utdannelsen av prester, kom klart frem i flere brev og testamenter. Da fehirden i Tønsberg, Bjarne Audunssøn, i 1320 testamenterte sine bøker til biskop Helge i Oslo, var meningen at biskopen skulle kunne la de fattige klerker som han sendte til skole få bruke dem.Diplomatarium Norvegicum Bd. 16. Nr. 2. 1320. Nesten 200 år senere, i 1510, ga en kannik ved Mariakirken i Oslo sine eiendeler til kirker og klostre og til folk han hadde kjent. Således skulle Benct Clawesson få hans bønnebok og hans samling av kirkelover, dersom han ville bli prest.

Selvsagt kunne adgangen til bruk av studielitteratur av og til føre galt av sted. Det har vi også eksempler på. I 1317 forpliktet Olav Einridson seg til å levere tilbake fire bøker han hadde lånt fra Mariakirken i Bergen. Hvis han ikke gjorde det, skulle han betale for dem innen to år etter han var ferdig med ditt studium.Diplomatarium Norvegicum Bd. 2 Nr. 29. 1317.
Norske mellomalderbrev. Omsett av P. Tylden, Norrøne bokverk, 44, Oslo 1964: 24–25. Det siste klarte han ikke. Iallfall pantsatte han alle bøkene tre år senere i Brügge for 16 pund engelsk sterling.Diplomatarium Norvegicum Bd. 2. Nr. 138. 1320. Det var mange penger den gang.

Det er naturligvis flere andre tilfeller vi kjenner, der bøker er kommet bort eller er blitt tatt urettmessig. I 1298 ble biskop Arne av Stavanger pålagt å levere tilbake de bøker han hadde tatt eller lånt fra Mariakirken i Stavanger.Diplomatarium Norvegicum Bd. 4. Nr. 26. 1298. I 1334 klaget biskop Eirik av Stavanger til paven over at abbeden på Utstein kloster hadde tatt bøker fra klosteret.Diplomatarium Norvegicum Bd. 4. Nr. 215. 1334. Pave Alexander VI måtte også rykke ut i 1498 for å hjelpe Elgeseter kloster med å få tilbake de bøker som biskop Marcellus av Skålholt hadde tatt med seg den gang han var foreslått til erkebiskop.Diplomatarium Norvegicum Bd. 17. Nr. 770. 1498.

Den eldste norske bokkatalog, og også dermed den eldste norske boksamling av noe format som vi kjenner innholdet av, fant professor Gustav Storm i 1873 i Uppsala universitetsbibliotek. Katalogen var ført inn på siste ark av et annet manuskript i biblioteket.G. Storm, Den Bergenske Biskop Arnes Bibliothek, Historisk tidsskrift, 1880, rekke 2, bd 2: 185–192.
Se også: O. Kolsrud og G. Reiss, Tvo norrøne latinske kvæde med melodiar, nr. 5, Videnskapsselskapets skrifter. II. Historisk-Filosofisk Klasse, Kristiania 1913: 58–60. Storm mente at dette var en fortegnelse over biblioteket til biskop Arne, og dette var lenge den alminnelige mening.B. Berulfsen, Kulturtradisjon fra en storhetstid, Oslo 1948: 93. Arne var biskop i Bergen fra 1304 og til sin død i 1314. Senere har flere forskere reist tvil om det virkelig var biskop Arne som var eier av boksamlingen, og diskusjonen om dette fortsetter stadig.M. Tveitane, Bøker og litteratur i Bergen i middelalder og reformasjonstid, Nordisk Tidskrift för Bok- och Bibliotekväsen, 1981, 68: 99–115.
K. Helle, Kongssete og kjøpstad. Fra opphavet til 1536, bd. 1, Bergen bys historie, Bergen 1982: 649.
A. E. Tryti, Kirkeorganisasjonen i Bergen bispedømme i første halvdel av 1300-tallet. Hovedoppgave i historie, Bergen 1987: 127–141. L. Holm-Olsen, Med fjærpenn og pergament, Oslo 1990: 129–131.

I vår forbindelse har likevel dette eierforholdet mindre betydning. Det som har interesse for oss, er at fortegnelsen viser hvilke bøker en boklærd mann i Norge har eid på begynnelsen av 1300-tallet, og det at dette er den eldste fortegnelse over en samling av norrøne bøker fra middelalderen som vi kjenner til.

Samlingen omfatter i alt 37 verker, og katalogen delte dem inn i tre fagområder: 13 teologiske verker, 15 bind humanistisk litteratur og 9 norrøne bøker. Blant disse siste 9 finner vi lovbøker, noen sagaer og til slutt et par samlingsbind som eieren litt spøkefullt har kalt Sopdyngium, det var «oppsop» av forskjellige mindre skrifter, lesestoff som ikke bare var til alvorlig studium.

At bøker og lesing også var til glede, ser vi i Sturlunga saga, der det blir fortalt om et skipbrudd utenfor Island i 1180 hvor Ingmund prest mistet bokkisten sin da den ble skyllet overbord. Det var et hardt slag for ham, sier sagaen, for der bøkene var, der var hans glede. Men han var heldig likevel, for mens andre kister var blitt helt ødelagt, ble hans bokkiste funnet igjen med alle bøkene på plass. De ble tatt ut og tørket, og så kunne han fortsette lesningen og ha full glede av dem.Sturlunga Saga I i dansk Oversættelse ved Kr. Kålund. København 1904: 129–131.

I Håkon Håkonssons saga forteller Sturla Tordarson, at da kongen lå syk like før han døde i 1263 på Orknøyene, lot han lese for seg av bibelen og latinske verker. Men da han syntes han ble trett av å følge med i den latinske teksten, lot han lese norrøne bøker dag og natt, først sagaer om hellige menn, og da de tok slutt, kongesagaene fra Halvdan Svarte og videre om alle Norges konger, den ene etter den annen.S. Tordarsson, Soga om Håkon Håkonsson. Omsett av Kr. Audne. 2. utg. ved Knut Helle, Norrøne bokverk 22, Oslo 1963: 362–363.

Et annet vitnemål om at lesning kunne være en beskjeftigelse til glede kan vi se av testamentet til Torstein Einarsson i Oslo fra 1368. Han gir der brevariet sitt, «som jeg daglig leste i», til Jon Bottolfsen.Diplomatarium Norvegicum Bd. 4. Nr 475. 1368.
A. Holtsmark, En side av norsk bokhistorie, Boken om bøker 1932, 3: 76.

Betydelig senere ba en lærer for kongehusets barn, Paul Peter Kempe, i et langt brev fra 1526 til Christian II, om at kongen måtte sørge for at fikk ettersendt sine bøker til Leipzig, der han en tid oppholdt seg. Da han selv reiste fikk han ingen av bøkene sine med seg. Hesten han brukte var liten og skrøpelig, og den klarte ikke å dra lasset. Nå ba han i flere brev om at bøkene måtte bli ettersendt, for «jeg har stor skade av jeg ikke har mine bøker her».Diplomatarium Norvegicum Bd. 15. Nr. 307. 1526.

Det var religiøse tekster skrevet på latin, som var de første skriftstykker som ble forfattet i Norge. Det skjedde en gang omkring år 1100. Den eldste norske bok vi kjenner til er Gammelnorsk homiliebok. Den er fra rundt år 1200. Den inneholder en samling prekener og religiøse tekster. Sannsynligvis er den også blitt brukt som lærebok ved utdannelsen av prester.K. Heggelund og L Holm-Olsen, Fra runene til Norske Selskab, bd. 1, E. Beyer(red.), Norges litteraturhistorie, Oslo 1975: 54–59.

Det eldste historieverk som er skrevet i Norge er den anonyme Historia Norvegiae og Tjodrek munks Historia de antiquitate regum Norvagensium, begge forfattet en gang mellom 1170 og 1250. De viser at forfatterne har kunnet bygge ikke bare på muntlige beretninger, men også på tidligere skrevne sagaverk. Om Tjodrek munk selv vet vi lite, men antakelig har han bodd i klosteret på Nidarholm. Der har han hatt adgang til klosterets boksamling, som må ha vært et ikke ubetydelig bibliotek.C. C. A. Lange, De norske Klostres Historie i Middelalderen, Christiania 1856: 143. Selv sa han at han var den første som hadde skrevet Norges historie, men alt i fortalen til sitt verk nevnte han flere eldre bøker som han hadde kunnet støtte seg til. Likevel klaget han over at det ikke hadde vært noen historikere som hadde skrevet om Norge tidligere. Han siterte Boethius Trøyst or filosofien: «fordi det skorta på bokmenn, har minnet deira vorte gløymt, endå dei hadde stort namn i si tid»Theodoricus Monachus, Soga om dei gamle norske kongane, frå latin ved E. Skard, Norrøne bokverk 29, Oslo 1932: 8. Han henviste likevel til et historisk verk, som riktignok senere var gått tapt, Catalogus regum Norvagensium, og han har talrike sitater fra bibelen, kirkefedrene, klassiske forfattere og de såkalte florilegier, som egentlig betyr blomstersamlinger, men som vi best kan kalle antologier og sitatsamlinger. Alt dette viser at han arbeidet i et litterært og boklig miljø med adgang til å studere kildeskrifter på stedet.

Sturla Tordarsson, som skrev Håkon Håkonsson saga i 1265, kan også bygge på et omfattende kildemateriale. Det har antakelig vært oppbevart i kongsgården i Bergen og ved erkebispestolen i Trondheim.K. Heggelund og L. Holm-Olsen, Fra runene til Norske Selskab, bd. 1 i E. Beyer (red.), Norges litteraturhistorie, Oslo 1975: 194–198. Det er likeledes tydelig at han kjente til Mattheus av Paris Chronica majora.

Et av de mest monumentale bokverk vi har fra middelalderen, er Kongespeilet – Speculum regale. Det er antakelig blitt til i Bergen omkring 1250. Forfatteren kjenner vi ikke, men det er mulig at boken er blitt skrevet for en av kongens sønner. Det er en lærebok med meget kunnskapsstoff, med beskrivelse av land og hav og værlag. Den setter regler for høvisk fremtreden, og den har meninger om stat og styringsverk. I formen er det en samtale mellom far og sønn. Sønnen vil begynne som handelsmann, og han får blant annet dette råd fra faren: «Det skal du endeleg hugsa, kvar ei stund som du kan få fri til det, å tenkja på kva du skal læra. For det har røynt seg slik at dei som tek kunnskapen sin or bøker, dei har betre skjøn enn alle andre, – – – Gjer deg kjend med alle lover, men når du vil vera kjøpmann, so gjer deg kunnig i Bjarkøyretten. – – – Og om du vil verta fullkomen i lærdom, so lær alle tungemål, men aller helst latin og velsk (d.v.s fransk), for dei måli går vidast, men gløym likevel ikkje ditt eige tungemål.» Kongsspegelen (Konungs skuggsjå) 4. utgåve ved A. Hellevik, Norrøne bokverk 7 og 14, Oslo 1943: 8–9. Gjennom hele verket merker man ikke bare nytten av å kunne lese, men også gleden ved å kunne utvide sine kunnskaper ved lesning.

Lesning og skrivning var altså ferdigheter som ikke bare geistlighet, dommere og statsstyrets menn måtte kunne mestre, også de som drev handel og fraktfart så sin fordel i å være kjent med lov og rett og å kunne uttrykke seg skriftlig. «Om du kjenner lovene, då kjem du ikkje ut for ulov dersom du har sak å føra mot dine jamlikar, og då kan du svara etter lovi i alle saker.»Kongsspegelen (Konungs skuggsjå) 4. utgåve ved A. Hellevik, Norrøne bokverk 7 og 14, Oslo 1943: 9. «For av kunnskapen vert mannen vis, kva måte han så vil leva på, anten han vil vera kongsmann eller bonde eller kjøpmann.»Kongsspegelen (Konungs skuggsjå) 4. utgåve ved A. Hellevik, Norrøne bokverk 7 og 14, Oslo 1943: 7.

Lovene var da også noe av det første som ble skrevet ned på norrønt mål i Norge.L. Hamre, Litt om mellomalderhandskrift, Universitetets oldsakssamlings årbok 1972–1974: 128. Det skjedde trolig alt fra 1000-tallet, og storparten av håndskrifter på norrønt mål fra middelalderen i Norge er også lovhåndskrifter. Av dem har vi bevart omkring 100 på pergament og 170 på papir. Flesteparten er skrevet på 1500-tallet og i håndskrift har vi dem helt frem til 1604, da vi fikk den første trykte lovbok, Christian IV.s Norske Lov. Med sine detaljerte og konkrete beskrivelser ga lovteksten et klart bilde av det norske middelaldersamfunn, hvordan det var, og hvordan det skulle virke.

Sverre var den første konge som bevisst og med stor kraft tok i bruk skriften i kampen om makten i landet. Både Sverres Saga og Sverres tale mot biskopene var politiske stridsskrifter. De var skrevet med stort mesterskap, litterært, historisk og som politisk agitasjon. Det skulle vise seg at han, Sverre, både hadde rett til kongsnavn og at den sak han kjempet for var en god og rettferdig sak. Sverre hadde ikke skrevet sagaen selv, i alle fall ikke den hele og heller ikke alene. Men han «satt hos», og han ga råd for hva som skulle skrives. Derfor ble det hans syn på hendingene som bestemte hva som ble tatt med og hvordan dette ble fortalt. Sverres saga var et innlegg i kampen om den politiske makt i samfunnet. Den var ikke uten forbilder. Om man vil, kan man gå helt tilbake til Caesars beretninger om Gallerkrigen og Borgerkrigen. Men fra en tid som lå langt nærmere og fra Sverres egen samtid har man mange eksempler på at fyrster og statsmenn tok skriften i sin tjeneste og sørget for at historien ble fortalt slik de selv ønsket den skulle bli overlevert til etterslekten. I Danmark satte således erkebiskop Absalon historikeren Saxo Grammaticus i gang med beretningen om kong Valdemars bedrifter.

Sverres saga er skrevet på norsk, ikke på latin som de fleste andre slike skrifter var. Det skulle være med til å gjøre beretningen lettere tilgjengelig for folk, og dermed gi den større virkning når det gjaldt å få dem til å forstå hvilken konge han var. Det var et klart politisk propagandaskrift.H. Koht, Kong Sverre, Oslo 1952: 64.

På 1200-tallet var det i Norge vokst frem en rik nasjonal litteratur. Det var skapt litterære storverk innenfor historie, sagaer og lovtekster, og det var kommet gode oversettelser av kirkelige og religiøse tekster. Fra 1300-tallet begynte denne litterære tradisjon å ta slutt. Nå var det brevlitteraturen som kom til å dominere. Tilsynelatende var den av mindre verdi og betydning, men som kilde til samtidens livsform og livsvilkår er jordebøker, skjøter, testamenter, registranter og brev av stor interesse. De er med til å gi oss et bilde av middelalderens norske samfunn. Enkelte brev er også ved sin stilistiske utformning blant de ypperste skriftstykker fra denne tid.

I løpet av en periode på rundt 500 år ser vi hvordan det skrevne ord kom til vårt land, vant utbredelse og var med til å forme tankeliv og trosliv, var en forutsetning for stat og styringsverk og ble tatt i bruk i det daglige arbeidsliv.

Mange av de skrifter og skriftstykker som er blitt til i disse 500 år, er gått tapt. Det er skjedd ved brann, plyndring, vanstell og manglende forståelse av deres verd. I særlig grad skjedde det ved reformasjonen og tiden etter, da få følte noen forpliktelse og interesse for å ta vare på den katolske kirkes bøker og dokumenter. Tvert imot var det nok flere som så seg oppfordret til å ødelegge dem som skadelig lesning.

Da Norge ved foreningen med nabolandene mistet sin selvstendighet og sitt styringsverk, var det ikke noen overordnet institusjon i landet som hadde plikt til og interesse av å samle inn og oppbevare bøker og skriftstykker. Heller ikke fikk Norge den gang noe universitet eller akademi som kunne bli hjemsted for undervisning, forskning og kulturarv. En god del av den litteratur og de dokumenter som var blitt til i landet, ble i mange tilfeller ført til kirker, klostre, offentlige institusjoner eller til private samlinger i Sverige og Danmark.C. C. A. Lange, De norske Klostres Historie i Middelalderen, Christiania 1856: 143. L. Holm-Olsen, Lys over norrøn kultur. Norrøne studier, Oslo 1981: 28. Dette skjedde fordi det der fantes biblioteker og arkiver som var interessert i å ta vare på slikt materiale. Her arbeidet det lærde menn som var opptatt av å studere fortidens skrifter og opptegnelser. I senmiddelalderen og langt inn i 1700-tallet kom derfor storparten av norske bokverk og skriftstykker til å bli liggende i København og i en del svenske biblioteker.

Så sent som i 1782 ble den geistlige og verdslige øvrighet i Danmark og Norge pålagt å undersøke hva som fantes av skrevne og trykte bøker fra tiden før 1550 i kirker og andre stiftelser innenfor deres embetsdistrikt. De skulle også til at de etter avtale og mot erstatning ble overført til Det kongelige bibliotek i København. Det ble likeledes henstillet til private eiere av slike bokverk og skriftstykker om å gjøre det samme.Placat 15. mai 1782.

Lagmann Laurents Hanssøn (ca. 1557) som arbeidet i Bergen omkring midten av 1500-tallet med en oversettelse av de norske kongers sagaer, skrev i fortalen til verket, at det nå bare var få bøker igjen i Norge både av kongesagaer og av andre norske bøker. Få var de som kunne lese dem, og enda færre var de som kunne forstå dem, var hans mistrøstige konklusjon.Laurents Hanssøns Sagaoversættelse udg. Af G. Storm, Videnskabselskabets Skrifter. II. Historisk-filosofisk Klasse 1898, 1, 1899.: 3–4. Den siste opplysningen brukte den lærde islandske historiker Arni Magnusson (1663–1730) som argument da han halvannet hundre år senere var uvillig til å sende tilbake noen skriftstykker han hadde lånt i Norge: «Alle disse Sager ere til ingen Nøtte – – – thi nu er der slet ingen i Norge, som kand læse dem ret – – –.»L. Holm-Olsen, Med fjærpenn og pergament. Vår skriftkultur i middelalderen, Oslo 1990: 161.

At det var bevart få bøker i Norge, slo også professor Christian Unger (1817–1897) fast da han i 1849 skrev at norske forskere inntil da hadde hatt store vanskeligheter når de skulle arbeide med gammel norsk litteratur. «Saa godt som hver Levning af den er vandret til fremmede Lande.»C. R. Unger (red.), Strengleikar, Christiania 1850: XXII. O. Garstein, Humanismen, Oslo 1990: 13.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.