Gerhard Munthe: historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie

3 Den trykte boken kommer til Norge

Det var kirkens og statsstyrets behov for trykk og bøker, og fremfor alt flere bøker i mange eksemplarer, som var forutsetningen og ga foranledningen til boktrykkerkunsten. I middelalderen var det både en både tidkrevende og innviklet prosess å fremstille bøker og skriftstykker, og ganske urimelig kostbart måtte det være for dem som hadde bruk for mange eksemplarer av samme tekst. Dette kunne bare stå som en stadig og sterk oppfordring til å søke å finne frem til enklere og raskere måter for produksjonen av bøker. Men veien fra ønske og idé til praktisk utførelse var lang.

Lenge forsøkte man å lage trestempler som kunne gjengi hele boksider, deler av boksider, initialer eller illustrasjoner ved et enkelt avtrykk. Men det var først rundt midten av 1400-tallet at man begynte å fremstille støpte typer av enkelte bokstaver hver for seg, og av disse enkeltbokstavene sette sammen ord og setninger. Så snart bokverket var ferdig, kunne bokstavene tas fra hverandre og gjøre klar til trykking av et nytt, annet bokverk. Ettertiden har sett dette som boktrykkerkunstens oppfinnelse og gjennombrudd. Man har fastslått at dette fant sted rundt år 1440, og at det var Johann Gutenberg, som den gang arbeidet i Mainz, som var den første boktrykker. Det var imidlertid flere andre som arbeidet innenfor faget på samme tidspunkt. Derfor er det uråd å si noe helt sikkert om hvem det var som virkelig var den første, og i hvilket år flere av de enkelte trykk fra dette tidsrom ble til. Først i 1741 – tre hundre år etterpå – ble Johann Gutenberg gitt anerkjennelsen for å være oppfinneren av boktrykkerkunsten i Europa. Sikkert er det at han i 1455 gjorde ferdig en Bibel i to store foliobind med til sammen 643 tospaltete blad. Det er den som senere er blitt kalt Gutenbergs 42 linjers Bibel, eller Mazarin-bibelen, fordi det første eksemplar man senere fant av verket var i biblioteket til den franske kardinal Jules Mazarin (1602–1661). Denne Bibel er stadig boktrykkerkunstens første mesterverk og et av de vakreste boktrykk vi kjenner. Den ble ikke trykt i noe stort antal eksemplarer, 35 på pergament og 150 på papir, tror vi det var, og av disse er det bare 44 som er bevart frem til i dag, bortsett fra en del fragmenter.S. Dahl, Bogens Historie, København. u.å.: 87–94. W. Munthe, Gutenberg og hans verk, Norsk boktrykk kalender, 1940: 1–36. H. Sallander, Boktryckarkonstens historia, i S. Dahl (red.), Nordisk håndbok i bibliotek-kunnskap, bd. 1, Oslo 1957: 265–344.

Den nye teknikk overbeviste raskt, og snart vokste det opp boktrykkerier i de fleste land i Sentral-Europa. I årene 1482 og 1483 kom den første boktrykker, Johann Snell, til Danmark og til Sverige.

Til Norge kom de første trykte bøker en gang før 1500, men de var alle sammen trykt utenfor landets grenser. For Norge fikk selv ikke noen boktrykker før i 1643. Det var meget sent sett i europeisk sammenheng. På den tid bare det ottomanske rike som enda ikke hadde fått noe boktrykkeri i Europa. Selv Island, som man skulle tro lå enda lenger vekk fra de europeiske kultursentra, hadde da hatt et trykkeri i mer enn 60 år. Dette viser klart at Norge på 1500-tallet og på 1600-tallet var en provins i utkanten av Europa. København var det dansk-norske monarkis hovedstad, politisk, sosialt og kulturelt. Her lå kongerikenes fremste sentralorganer, regjering og styringsverk, her var universitet, biblioteker, vitenskapelig forskning og undervisningsvesen, og her ble også de langt fleste innenlandske bøker trykt og gitt ut.

Frem til 1550 ble det fremstilt 260 bøker i Danmark. I samme tidsrom var det bare to bøker som ble til på norsk initiativ og til bruk i Norge. Det var to kirkelige hovedverk Missale Nidrosiense og Brevarium Nidrosiense. Begge de to verkene var det erkebiskop Erik Valkendorf (ca. 1465–1522) som sto for.L. Hamre, Erkebiskop Erik Valkendorf, Bergen 1943: 57–59. O. Kolsrud, Noregs kyrkjesoga 1. Millomalderen, Oslo 1958: 368. Brevariet ble muligens planlagt alt i 1516, men ferdig ble det først i 1519, noen uker etter at arbeidet med Missalet var avsluttet.

Missale Nidrosiense var den katolske kirkes alterbok til bruk ved høymessegudstjenesten. Den inneholdt tekstene slik de ble brukt i kirken hver søndag, helligdag og kirkelige festdager hele året i gjennom. I motsetning til de tilsvarende verk i Danmark og Sverige, der man hadde fått en utgave for hvert bispedømme, valgte man i Norge å trykke en utgave for hele erkebispedømmet, som da omfattet 11 bispedømmer. Dette var en utvilsom fordel, både kirkelig og økonomisk.

Brevarium Nidrosiensie var prestens egen, private bønnebok. Den innehold bønner, salmer, sanger og tekster til bruk ved de faste bønnetider – horae – 7 ganger i løpet av dagen.

Missalet var trykt i København hos boktrykkeren Poul Reff. Det var et stort foliobind på 304 sider.O. Kolsrud, Noregs kyrkjesoga 1. Milliomalderen, Oslo 1958: 367. Brevariet var trykt i Paris hos boktrykkerne Joannes Kerbriant og Johannes Bienaye. Fordi brevariet var bestemt for prestens egen lesning, og derfor skulle være lett å ta med seg, var det trykt i oktavformat, men med hele 901 sider. Til tross for at det måtte være et rimelig bokverk som presten selv måtte ha råd til å kjøpe, ble det likevel være stor bokkunst. Det kan heller ikke være tvil om at erkebispen selv hadde betalt en god del av trykkeomkostningene. Til gjengjeld forsøkte han å stimulere salget av brevariet ved å gi 40 dagers avlat til alle som kjøpte boken.

Erik Valkendorf hadde flere gode grunner til å få trykt et missale for hele erkebispedømmet. De håndskrevne messebøkene som inntil da hadde vært brukt, var gamle og slitte, og i mange tilfeller inneholdt de også feil. Fremmede missaler, som flere prester måtte bruke i mangel av norske utgaver, tok ikke med tekster for de spesielle norske kirkelige høytidsdagene, som for eksempel minnedagene for St. Olav, St Sunniva og St. Hallvard. Endelig var det også et sterkt ønske om å få en ensartet utgave for hele erkebispedømmet. Dette forsto Erik Valkendorf og derfor tok han i bruk det nye, effektive meddelelsesmiddel, den trykte bok.

Det var ikke noe egentlig nytt ved en slik løsning. I alle de andre nordiske land hadde man på den tid hatt boktrykkerier, foruten at man hadde bestilt trykte arbeider utenfra dersom det hadde vært nødvendig. Når vi har grunn til å minnes utgivelsen av Brevarium Nidrosiense og Brevarium Nidrosiense i 1519, er det fordi det er de to første bøker som er blitt til på norsk initiativ. Dessuten er de begge to meget vakre trykkeriarbeider. Disse to verk var for øvrig ikke de eneste trykk Erik Valkendorf forsøkte å få utgitt og spredt i Norge. I 1520 sluttet han kontrakt med en boktrykker i Amsterdam, Doen Pieterson, om trykking av en pasjonsbok i 200 eksemplarer,Diplomatarium Norvegicum Bd. 7. Nr. 552. 1520. men boken ble aldri levert. Likeledes støttet han Christiern Pederssøns utgave av Saxos Danmarkskrønike.L. Hamre, Erkebiskop Erik Valkendorf, Bergen, 1943: 67.

Både missalet og brevariet er i dag meget sjeldne trykk. Hvor store opplagene den gang var, vet vi ikke noe sikkert om. Men etter tidens forhold kan de ikke ha vært helt ubetydelige. Missalet skulle det i alle fall finnes et eksemplar av i hver av erkebispedømmets kirker, og Erik Valkendorf mente selv at alle landets prester burde eie et eksemplar av brevariet. I dag har vi bare bevart meget få eksemplarer av de to verk, 8 av brevarietO. Kolsrud, Vår eldste trykte bok. Brevarium Nidrosiense. Paris 1519, Norsk boktrykkalender 1919:2: 136. og 16 av missalet.Missale Nidrosiense. Faksimile. Utgitt Oslo 1959. H. Fæhn. Liturgical postscript.

Det kom til å gå lang tid før Norge fikk noen egen selvstendig bokproduksjon. Norske forfattere som ville gi ut bøker og tiltak i Norge som medførte behov for trykte skrifter, måtte i 200 år gå utenfor landets grenser for å få utført de trykkeriarbeider de trengte. I alle disse år, og langt inn på 1700-tallet var man i Norge helt avhengig av boktilførsler utenfra. Det gjorde at fremveksten av norsk litteratur og vitenskap og lærdom fikk langt vanskeligere vilkår enn de ellers ville hatt. Den dypere årsak til dette var selvsagt først og fremst at landet hadde mistet sin politiske selvstendighet og var kommet inn i en stadig strammere politisk, administrativ og økonomisk statsforbindelse med Danmark. Det politiske, kirkelige og kulturelle sentrum lå i København og ikke i Norge. Derfor hadde landet heller ikke noe sterkt behov for et eget trykkeri.

Reformasjonen førte også til at den norske kirke mistet sin dominerende stilling i samfunnet, og det gikk ut over kirkens muligheter til å være et bevisst samlende åndelig og kulturelt sentrum for landet. Reformasjonen brøt ned den gamle norske kirkeordning med erkebiskopen som en sterk, ledende skikkelse. Uten tvil førte dette også til ødeleggelse av både bøker og samlinger i kirker og kirkelige institusjoner. Men samtidig kom også reformasjonen til å styrke bokens og det trykte ords betydning i samfunnet. Med full rett kan det hevdes at når reformasjonen vant så raskt frem og i så stort omfang, skyldtes det at den kunne utnytte boktrykkerskunsten. Den lutherske kirke forutsatte at det enkelte menneske selv, og på sitt eget språk fikk anledning til å gjøre seg kjent med skriftens ord. Derfor ble det et stadig sterkere ønske fra en økende del av befolkningen til å få adgang til skrift og bok. En meget betydelig del av de trykk som ble til på 1500- og 1600-tallet var teologiske og religiøse skrifter.

Det var ikke mange boksamlinger som fantes i Norge i den første tid etter reformasjonens gjennomførelse. Bortsett fra de enkelt lærde menn kunne ha samlet og tatt vare på, var det fremdeles kirkene og skolene som hadde de eneste samlinger av skrevne og trykte bøker som kunne fortjene navn av biblioteker.

Kirken var naturlig nok sterkt interessert i at prestene anskaffet seg både tekster og lærebøker. Alt i kirkeordinansen av 1539 er det nevnt 7 bøker som alle prester skulle være forpliktet til å eie.Kirkeordinansen af 14. juni 1539. LXXXVIII, bd. 1 i H.F. Rørdam (udg.), Danske Kirkelove, København 1883: 118–120. Den bergenske historiker Absalon Pedersen Beyer (1528–1575) nevnte i sitt minneskrift fra 1571 over sin faderlige venn, den første protestantiske biskop i Bergen, Geble Pederssøn (ca. 1490–1557) at han både ga og kjøpte bøker til domkirken, bøker som man ennå kunne se der i 1571.A. P. Beyer, Dagbok og Oration om Mester Geble. Tekstbind, Bergen 1963: 60. Samme år skrev han i sin dagbok, at han den 2. desember sammen med biskopen, Jens Schjelderup (1499–1557), så over og registrerte det som da fantes av bøker i liberiet (d.v.s. biblioteket) i domkirkens sakristi. Bøkene lå i to rader på hyllene, og en del av dem var lenket fast, slik det hadde vært vanlig skikk i middelalderen.A. P. Beyer, Dagbok og Oration om Mester Geble. Tekstbind, Bergen 1963: 137–138. Også biskop Schjelderup hadde gitt bøker av betydelig verdi til kirkens bibliotek. Men da bergenshistorikeren Edvard Edvardsen (1630–1695) noe over hundre år senere skrev sin byhistorie, fortalte han at alle bøkene nå var kommet bort, og at han ikke visste hvor det var blitt av dem.E. Edvardsen, Bergen, Første Part, Bergens Historiske Forenings Skrifter 1951, 55/56: 82–83.

Da prestene ved Domkirken i Trondheim kom sammen i 1598 for å utforme nye kapitelstatuetter, bestemte de at av de 7 medlemmer av kapitlet skulle en være notarius og en bibliothecarius.

Men ut over dette og noen få andre spredte utsagn, er det ikke mange spor vi har av offentlige boksamlinger og enkelte boksamleres virksomhet i landet på denne tid. Ingen av dem kom heller til å få noen større og mere varig betydning for den vitenskapelige og kulturelle utvikling. De få forfattere og forskere som var opptatt med litterært, faglig arbeide, var så godt som alltid henvist til egne samlinger eller til rent tilfeldige lån fra venners og kollegers samlinger.

Peder Claussøn Friis (1545–1614) var en av dem, og kanskje den lærdeste og kyndigste historiker og geograf i sin samtid. Han skrev om Island og Grønland og andre landsdeler som tidligere hadde hørt inn under det norske rike, han var forfatter av beskrivelser av Norges land og natur, han oversatte Snorres kongesagaer og flere andre sagaer, og fikk på den måten gjort dem kjent for ettertidens lesere. Han gravde dem ut av glemselens dype natt, som en av hans samtidige islandske fagfeller Arngrimur Jonsson (1568–1648) skrev til den danske tekstutgiver Ole Worm (1588–1654).P. C. Friis, Samlede skrifter, Kristiania 1881: LXXIV.
L. Holm-Olsen, Lys over norrøn kultur, Oslo 1981.
Selv kom Peder Claussøn Friis aldri utenfor Norges grenser og sjelden utenfor Audnedal og Lister len der han var sokneprest og prost mesteparten av sitt liv. Når han likevel kunne greie å utføre et så betydelig forskningsarbeide som han gjorde, skyldes det at han ved lån og gaver hadde fått tilgang til flere tidligere sagahåndskrifter og lovtekster. Noen samlinger av skriftstykker må det således ha vært, uten de kan kalles biblioteker. Derimot opplevede han aldri å se noen av sine egne skrifter trykt. Det skjedde først i 1633, nesten 20 år etter han selv var gått bort.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Gerhard Munthe: historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie

Gerhard Frantz Wilhelm Munthe (1919–1997) var ein sentral biblioteksperson både i norsk og internasjonal samanheng. Han hadde eit omfattande og variert biblioteksfagleg og historisk forfattarskap og var også involvert i fleire offentlege utgreiingar på bibliotekfeltet. Som pensjonist arbeidde Munthe med eit breidt historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie. Dette arbeidet vart ikkje heilt avslutta før han gjekk bort, men eit eksemplar av manuset er i Nasjonalbibliotekets samling (Ms. fol. 4434) og dette er tekstgrunnlag for denne utgivinga.

NB tema er Nasjonalbibliotekets serie for tematiske fagressurser.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.