Gerhard Munthe: historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie

4 De første norske biblioteker


4.1 Katedralskolene

Ved siden av kirkene var det de lærde skoler, katedralskolene, som først fikk opprettet boksamlinger. Det formelle grunnlag for katedralskolenes biblioteker fikk man ganske visst ikke før med den kongelige forordning av 11. mai 1775, selv om flere av dem hadde eksistert siden middelalderen. Men fra 1775 ble virksomhet og arbeidsforhold regulert og stadfestet. Det ble da fastsatt at det skulle være et bibliotek ved alle lærde skoler til nytte og stimulans for lærere og elever, og etter hvert også folk utenfor skolen. Innkjøp til biblioteket skulle finansieres ved bøter og andre ekstraordinære inntekter. Rektor skulle sørge for at tidligere elever ble oppmuntret til å gi bøker til skolebiblioteket. Først og fremst tok man sikte på å anskaffe skolebøker og de klassiske forfattere foruten verk som kunne «tiene til Studeringers Forfremmelse.»Forordning av 11 mai 1775: 42. Rektor skulle sende alle forslag om bokkjøp til biskopen. Han skulle ha den avgjørende myndighet til å bestemme hvilke bøker som skulle kjøpes. For å stimulere oppbyggingen av disse biblioteker, ga kongen og medlemmer av kongehuset en del større historiske, filologiske og teologiske verker til de enkelte skoler.

Før forordningen av 1775 hadde det nok fra tid til annen vært gitt bøker til skolene, men uten man si det hadde resultert i noe virkelig bibliotek. Christiania Katedralskole var vel den av skolene som først fikk en begynnelse til en boksamling. Om skolen har eid bøker før bybrannen er uvisst. Men vi vet at den meget skrivedyktige Romedalsprest Christen Staffensøn Bang (1584–1678) ga tre leksika til skolen i 1649. Senere, i 1719, skjenket skolens rektor Jacob Rasch (1669–1737) og etter det stattholderen, grev Christen Rantzau (1683–1771), deler av sine egne boksamlinger til skolen. I 1734 eide den i alt 328 bind.C. Müller, Katalog over Christiania Kathedralskoles bibliotek, Kristiania 1883: I–IV.

At forordningen av 1775 virket som en inspirasjon, ser en klart av de to taler som konrektor Søren Seerup Monrad (1728–1788) holdt ved katedralskolens årsfest i 1777 og i 1778. De ble begge trykt som skoleprogrammer, De bibliothecis Norvegiae og De initiis bibliothecae Christianiensis. Der etterlyser han gode og nyttige biblioteker. Bare Norge, sier han, mangler et bibliotek som kan lyse for vitenskap og kultur.S. Seerup, Monrad. Programma. De bibliothecis Norvegiae, Christiania. 1771: 6.

Det er mulig at det var denne veltalende appell som virket. Iallfall fikk skolens bibliotek utover mot århundreskiftet flere betydningsfulle gaver. Lagmann Herman Colbjørnsen (1727–1794) ga bøker og penger, og Bernt anker (1746–1805) ga sin bror Jess Ankers (1753–1798) bibliotek på 1144 bind. Minst like stor betydning fikk det at jernverkseier Carl Deichmans (1700–1780) store bibliotek, som han i 1780 hadde gitt til byen, ble stilt sammen med skolens eget bibliotek og administrert sammen med dette i mange år fremover. Det kom til å bety meget både for forskning og studier i byen, også lenge etter at universitetet var opprettet i 1811 og hadde fått sitt eget bibliotek.

Den nyutnevnte professor Svend Brochmann Hersleb (1784–1836) skrev senhøstes 1813 fra Christiania til sin venn Peder Hjort (1793–1871) i København: «Hvor tungt vi føler Savnet af vore Bøger behøver jeg ei at sige Dem. Jeg har syv Bøger med mig! Selv mine Excerpter fra Kongens Bibliothek o.s.v. ligger i København. Skolens meget gode Bibliothek er vor eneste Trøst.»Breve til Peder Hjort. I. København 1867: 14.

Det er også usikkert når Bergens Katedralskole fikk sine første bøker. Det vi vet, er at skolen i 1750 fikk en større bokgave da kjøpmann Johann Friedrich Fosswinckel (1712–1799) kjøpte viseborgermester Peder Severin Garbos (1711–1771) boksamling og ga den til skolen. Den passet imidlertid dårlig inn i et skolebibliotek, da den for en stor del inneholdt juridisk litteratur.G. Stoltz. En juridisk boksamling fra 1750 i Bergens Kathedralskoles bibliotek, Nordisk Tidskrift för Bok- och Bibliotekvätenskap 1932, 19: 111 – 116. Utbyggingen av biblioteket av biblioteket ble heller ikke fortsatt før biskop Eiler Hagerup (1718–1789) i forbindelse med skolereformen av 1775, tok opp arbeidet med opprettelsen av et filologisk og teologisk bibliotek på skolen. Stor fremgang ble det likevel ikke, for i 1825 var samlingen ikke på mere enn 362 bind. Tre år senere ble imidlertid to betydelige boksamlinger overført til skolen. Det var biblioteket ved Seminarium Fridericianum (se nedenf. s. 22) og det var rådmann Claus Fastings (1746–1791) private boksamling på ca. 500 bind. Den siste samling kom bare til å få en midlertidig tilværelse på katedralskolen. I 1854 ble den overført til Bergens Museums Bibliotek, der den også senere har vært. I 1845 fikk skolebiblioteket et annum på 50 Spdlr, og det var ved århundreskiftet vokset til 5 700 bind.

Kristiansand Katedralskole skal angivelig ha fått sine første første bøker i 1680. Men da forordningen av 11. mai 1775 ble sendt ut, hadde likevel skolens bibliotek ikke mere enn to bøker, fire ubrukelige glober og noen veggkart.N. Wergeland, Christiansands Beskrivelse, Kristiansand 1963: 195. M. A. Boye, Om Christiansands Kathedralskole, Christiansand 1829: 9. Heller ikke finnes det noen etteretning om at skolens boksamling før det hadde spilt noen aktiv rolle i byens og distriktets kulturliv. Samtidig med forordningen av 1775, fikk skolen en bokgave på 28 verdifulle bind fra kongehuset, og selv kjøpte skolen 50 bind. Det var begynnelsen til skolebiblioteket. Byens biskop Ole Tidemand (1710–1778) skrev brev til alle bispedømmets prester og ba dem gi bøker til skolebiblioteket. Samtidig opprettet skolens rektor, Nicolai Femmer (1724–1787), i en artikkel i Københavns Lærde Efterretninger byens og distriktets folk til å betenke skolen med bokgaver.N. Femmer, Epistola ad litteratos civitatis et provinciae Christiansandiensis incolas nec non ad ad carissimas quondam scholae hujus alumnas, Københavns Lærde Efterretninger. 1775: 579–581. Noen år senere, i 1783, utarbeidet han en katalog over de bøker som var gitt til skolebiblioteket. Det hadde da innpå 700 bind.N. Femmer. Catalogus over forærede Bøger til Christiansands latinske Skoles Bibliothek. København. 1783. Alt var nok ikke like verdifullt, for i 1806 ble ca 200 bind solgt på auksjon som makulatur. Det betydde derimot meget at overbibliotekaren ved Det Kongelige Bibliotek i København, professor Daniel Gotthilf Moldenhawer (1753 el. 1754–1823), høsten 1805 sendte ca. 500 bind som gave. Sammen med ca. 600 bind som da fantes fra før, eide skolebiblioteket da litt over 1 100 bind.S. Steen, Kristiansands historie. 1641–1814, Oslo 1941: 498.

Heller ikke ved katedralskolen i Trondheim er nevneverdige spor av bibliotek før forordningen av 1775. Her kom skolens rektor, Søren Peder Kleist (1732–1781), til å legge det første grunnlag. Han sørget for anskaffelse av klassiske forfatteres verker, han oppfordret gamle elever til å gi bøker, og selv testamenterte han sin egen boksamling på 963 bind til skolen.A. Øverås, A. E. Erichsen, J. Due, Trondheim Katedralskoles historie, Trondheim 1952: 231. W. K. Støren, Katalog over rektor Kleists boksamling ved Trondheim katedralskole, Oslo 1972: 5.

Men ikke ved noen av de andre høyere skoler i landet fantes det boksamlinger av betydning før godt inn på 1800-tallet.


4.2 Fire høyere læreanstalter

Fra midten av 1700-tallet vokste det etter hvert frem en selvstendig faglitteratur i Norge, Viktigst var den økende mengde av lokalhistoriske, topografiske og økonomiske beskrivelser av bygder og landsdeler. Ikke alle forfatterne var norske, men de var gjerne knyttet til landet ved embete, næring eller bosted. Det var forfattere som biskop Erik Pontoppidan (1698–1764), prestene Rejer Gjellebøl (1737–1803) og Hans Strøm (1726–1797), sorenskriveren Hans Arentz (1731–1793) og oberbergamstforvalter Jens Essendrop (1723–1801). Regjeringen ønsket å oppmuntre til denne utvikling ved å støtte innsamling av opplysninger og ved å gjøre det lettere å få trykt iakttagelser og forslag til forbedring av jordbruk, industri og næringsliv. Mange av disse beskrivelser og forslag ble trykt som selvstendige skrifter eller i Danmarks og Norges oeconomiske Magazin (1757–1764) som Erik Pontoppidan ga ut. Dette tidsskriftet og betydelige deler av tilsvarende litteratur ble fritatt for de gjeldende sensurbestemmelser. Men også innenfor andre fag kom det stadig flere arbeider av interesse og til oppmuntring for en økende leserkrets.

Regjeringen ønsket å fremme denne utvikling på flere felter. Derfor opprettet den rundt midten av hundreåret fire høyere læreanstalter, Seminarium Friderichianium i Bergen i 1750, Den frie mathematiske Skole i Oslo i 1750, Seminarium Lapponicum i Trondheim i 1752 og Bergseminaret på Kongsberg i 1757. Av disse institusjoner er det bare skolen i Oslo som fremdeles eksisterer, i dag under navnet Krigsskolen.

For alle fire institusjoner gjelder det at de skulle bygge opp et alment faglig og vitenskapelig miljø i Norge. De skulle utvide undervisningstilbudet og oppmuntre til fortsatte studier og til forskning. Rent bibliotekmessig kom derimot ingen av de fire institusjoner til å få noen stor betydning.

Seminarium Fridricianium ble opprettet med all mulig kongelig velvilje, med kongens navn, og nevnt blant kongens store og gode gjerninger på sokkelen av kongemonumentet på Amalienborg slottsplass. Når denne institusjonen ble vist så stor oppmerksomhet ved grunnleggelsen, var det nok ikke i liten grad biskop Erik Pontoppidans fortjeneste. Han var på den tid biskop i Bergen. Han la stor vekt på at man fikk et bibliotek ved skolen. Han skrev til alle prester i i bispedømmet og sa fra at her var det lagt grunnen til en offentlig boksamling, « som den eneste her til Lands og med Tiden mærkelig kunde forøges til Publici Tjeneste.» Derfor ventet han også at enhver patriotisk og litterær interessert mann ville gi en eller flere bøker til seminaret.H. Nilsen, Seminarium Fridricianium, Bergens Historiske Forening Skrifter 1954/55, 60: 224. Det var meningen at den nye institusjonen skulle gi undervisning innenfor naturfag og moderne språk i tillegg til de mere tradisjonelle fag. Men hverken seminaret eller dets bibliotek kom til å utføre den den betydelige rolle det var tiltenkt. Seminaret fikk ikke søkere, og biblioteket fikk heller ikke de bøker man håpet på. Det tykke støvlag på den lille boksamling viste alle besøkende at den ble lite brukt.H. Nilsen, Seminarium Fridricianium, Bergens Historiske Forening Skrifter 1954/55, 60: 228. I 1806 ble seminaret nedlagt og boksamlingen på ca. 1 500 bind ble innlemmet i katedralskolens bibliotek.

Mens Seminarium Fridericianium hadde en mer almen orientering og målsetting, var de tre andre institusjoner klart og ensidig yrkesrettet. Selv om Den Kongelige Norske Krigsskole da den ble opprettet i 1750 hadde fått det sivile navn Den Frie Mathematiske Skole i Christiania, og den beholdt dette navn helt frem til 1798, var den likevel først og fremst en militær undervisningsinstitusjon. Dette hindret imidlertid ikke at flere andre yrker også fikk utøvere med utdannelse her fra, som for eksempel kartografer, arkitekter ingeniører og bildende kunstnere.

Om skolens bibliotek vet vi lite ut over det at folk helt fra opprettelsen ble oppfordret til å komme med forslag om innkjøp av litteratur. I skolens reglement fra 1798 var det også avsatt en årlig bevilgning til kjøp av bøker for et håndbibliotek.B.F. Sinding-Larsen, Den norske krigsskoles historie i ældre tider, Kristiania 1900: 4.

Alt i 1777 ga oberstløytnant […] Hejde […] hele sin boksamling på 457 bind til skolen.B.F. Sinding-Larsen, Den norske krigskoles historie i ældre tider, Kristiania 1900: 139. Det var en anseelig og verdifull tilvekst den gang. Diderik Hegermann (1763–1835), som da var lærer ved skolen og senere ble dens sjef, skrev i 1796 at den hadde «en godt udsøgt Bogsamling av miltære Bøger», selv om den manglet et egentlig håndbibliotek.D. Hegermann, Den norske militære mathematiske Skoles Historie fra dens første Oprettelse indtil nærværende Tid, Christiania 1796: 112.

Skolen hadde hele tiden mottatt bokgaver, men i 1805 fikk den sin inntil da største donasjon. Det var Bernt Ankers (1746–1805) bibliotek på mellom 3 og 4 000 bind.B.F. Sinding-Larsen, Den norske krigsskoles historie i ældre tider, Kristiania 1900: 229. Det ble utarbeidet en katalog over skolens bibliotek av bibliotekaren Martin Richard Flor (1772–1820), og et utdrag av den ble trykt og sendt ut i 1812.M. R. Flor, Udtog af Catalogen over det Kongl. Norske Landcadet-Corpses offentlige Bibliothek, Christiania 1812. Her var det også tatt med et kort reglement for utlån og bruk av biblioteket. Helt ferdig ble katalogen i 1817. Biblioteket hadde da en samling på rundt 6 000 bind.

Skolen var nok selv helt klar over at den ikke var godt nok utstyrt med litteratur hverken til eget bruk og langt mindre til bruk utenfor institusjonen.B.F. Sinding-Larsen, Den norske krigsskoles historie i ældre tider, Kristiania 1900: 209. Men i en skoleplan ble den likevel pålagt å være en sentral for militær litteratur og å løse denne oppgave i samarbeide med andre faglige biblioteker i landet.B.F. Sinding-Larsen, Den norske krigskoles historie i ældre tider, Kristiania 1900: 258.

Seminarium Lapponicum ble opprettet i Trondheim ved kongelig reskript av 10. mars 1752. Det var Missionskollegiet som hadde vært drivkraften bak tiltaket. Målet var å fremme misjonsarbeidet blant samene i Nord-Norge. Opprinnelig hadde planen vært å legge den nye institusjonen til Alta, men Knud Leem (1697–1774) som var den store autoritet når det gjaldt samisk språk og kultur, hadde rådet til å velge et sted der en kunne dra nytte av et samarbeide med en latinskole. Derfor kom seminaret til Trondheim. Men til tross for Knud Leems sterke posisjon som språkforsker og antropolog, og all den anerkjennelse som hans arbeid og ledelse av den nye institusjon ble møtt med, fikk seminaret likevel aldri den betydning og den søkning som man hadde ventet. Det meldte seg få elever, og Knud Leems egne språklige arbeider ble det viktigste resultat av institusjonens virksomhet.T. Lysaker, Reformasjon og enevelde 1537–1804, bd. 1, Trondhjems stift og Nidaros bispedømme. 1537–1953, Trondheim 1987: 319. Alt i 1774 ble seminaret nedlagt. Noe bibliotek ved institusjonen kan vi ikke finne spor av. En forklaring på dette er vel at man mente seg tilstrekkelig hjulpet med de bøker som fantes ved katedralskolen og de som etter hvert ville bli anskaffet ved det nye vitenskapsselskap som var blitt opprettet i 1760.

Den fjerde av disse institusjoner var Bergseminaret på Kongsberg. Det ble opprettet ved kongelig resolusjon 29. september 1757 og skulle være «et Seminarium paa Kongsberg til den studerende og anden til Berg-Videnskab beqvem Ungdoms Underviisning i Mathematik, Mineralogie, Chemie, Metalurgie og Mechanik.»Reskript av 29. september 1757.
K. Moen, Kongsberg sølvverk, Oslo 1967: 228.

Målsettingen ble understreket på nytt i 1777, da berghauptmannen fikk i oppdrag å gjøre Bergseminaret til en virkelig vitenskapelig institusjon.K. Moen, Kongsberg sølvverk, Oslo 1967: 229. I 1783 ble det gitt bevilgning til bygging av ny seminarbygning.Reskript av 11. september 1783. Den sto ferdig i 1786.

Når Bergseminaret fikk et bibliotek, er det vanskelig å si noe sikkert om, heller ikke hvor stort det ble. Det vi vet, er at det i 1771 ble gitt tillatelse til å overføre en del bøker fra Charlottenberg i København til Bergseminaret. Dette ble gjort i forbindelse med opprettelsen av et mineralkabinett.K. Moen, Kongsberg sølvverk, Oslo 1967: 229.

I 1786 fikk Kongsberg en latinskole,Reskript av 29. september 1786. og det ble da fremhevet at dette også ville styrke undervisningen ved Bergseminaret. I fundasen for skolen av 3. april 1790Reskript av 9. april 1790. ble det tatt med en bestemmelse om årlige bokkjøp.

Noe langt liv fikk ikke Bergseminaret. Da Norge fikk sitt universitet i 1811, ble det lagt til Christiania, og ikke til Kongsberg slik en tidligere plan hadde gått ut på. Bergseminaret ble da nedlagt. All undervisning, bibliotek og alle samlinger for øvrig ble samtidig overført til det nye universitet.Kongelig resolusjon av 26. juli 1814.


4.3 Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek 1760–1811

En ganske annen betydning for vitenskapelig virksomhet og utvikling fikk det tiltak som den nyutnevnte biskop i Trondhjem stift, Johan Ernst Gunnerus (1718–1773) gjorde, da han han i 1760 sammen med en liten krets av interesserte menn, stiftet Det Trondhiemske Selskab. Det ble møtt med stor velvilje og fikk god oppslutning. Alt 7 år senere fikk det kongelig anerkjennelse og navn, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Gunnerus hadde tidlig pekt seg ut som en energisk og meget kunnskapsrik mann. Bare 40 år gammel var han blitt utnevnt til biskop i Trondhjem stift. Bak seg hadde han studieår i Danmark og Tyskland. Han hadde vært universitetslærer i Jena og København, og hans filosofiske og teologiske forfatterskap var allerede betydelig. I Trondheim traff han to vitenskapsmenn som kom til å bli hans nære venner og medarbeidere i årene som fulgte. Det var katedralskolens rektor, historikeren Gerhard Schøning (1722–1780), og det var den frie forsker, historikeren og skribenten Peter Frederik Suhm (1728–1798). Disse tre ble hovedmennene i det nye selskap. Men de fikk god hjelp og oppslutning fra flere interesserte amatørforskere og fra embetsmenn og næringsdrivende i byen og distriktet.

Det nye vitenskapsselskap sto overfor mange vanskeligheter. En av dem var at det ikke fantes noe vitenskapelig bibliotek i Trondheim, og heller ikke noe av betydning annet steds i Norge for øvrig. Et bibliotek måtte bygges opp helt fra første bind av. Men det var helt nødvendig for at man skulle ta opp de forskningsoppgavene som man gjerne ville gå i gang med.J. D. Landmark, Om grunnleggelsen av videnskabsselskabets bibliotek i Trondhjem 1766–1788, Festskrift til Hjalmar Pettersen. Oslo 1926: 11–42.

Den første begynnelse til et bibliotek var uten tvil medlemmenes egne bøker foruten de gaver man fikk fra interesserte borgere i byen. Gjennom lang tid fremover utgjorde gaver den betydeligste del av bibliotekets tilvekst. I mange tilfeller var bokgaver også en direkte forutsetning for medlemskap i selskapet. Da selskapet hadde bestått i 10 år, ga det ut sin første bokkatalog.Fortegnelse over Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Bog-Samling, saaledes som den befandtes ved Begyndelsen af aaret 1770. Trondhjem 1770. Det var et upretensiøst lite hefte som registrerte 195 titler for 601 bind.

Når selskapet alt nu så det som ønskelig å få gitt ut en katalog over sin boksamling, var årsaken sikkert først og fremst den at man trodde at katalogen ville være en sterk oppfordring til alle som så den å gi bøker til selskapet. Derfor mente man at det var viktigere i katalogen å få meddelt hvem det var som hadde gitt det enkelte verk, enn å oppgi trykkested og år for verket. Det ble også på en diskret måte kunngjort at man kunne bli medlem av selskapet ved å gi en bokgave til en verdi av minst 10 riksdaler.

Etter vår tids oppfatning var selskapets bibliotek av en meget beskjeden størrelse, og heller ikke den gang var det særlig imponerende. Men tilveksten øket, og 10 år senere, da en ny bibliotekkatlog ble trykt, var bindtallet passert de 2000.Catalogus Librorum atque Rerum naturalium & artificialium sub auspiciis serenissimi principis Regii fratris Frederici cura et opera Societatis Reg. Scientar. Norvegicae collectorum in publicum Patriae usum. Nidarosiae 1779. Det første bokverk man kjøpte til biblioteket var karakteristisk nok et 5-binds verk om de eksperimentelle naturvitenskaper, J. A. Nollet. Vorlesungen über die Experimental-Natural-Lehre.M. Tranaas, Kataloger og klassifikasjonssystemer ved Det Kongelige Norske Videnskabers Bibliotek, Nordisk Tidskrift för Bok- och Bibliotäkväktenskap 1970, 57: 157.

Men selv om gaver fra medlemmer og interesserte utenforstående utgjorde den langt største del av tilveksten, og en slik proveniens må nødvendigvis medføre en høy grad av tilfeldighet, lar det seg likevel gjøre å se en klar linje i anskaffelsene. Bortsett fra den embetsmessige interesse og forpliktelse som Gunnerus viste teologien, var det naturfagene zoologi og botanikk som man la hovedvekten på. Gunnerus gikk også meget langt når det gjaldt å sikre vitenskapelige verk flere kjøpere og lesere. Således meddelte han prestene i sitt bispedømme, at både kongen og regjeringen ville se med velvilje på at de subskriberte på Flora Danica. Linnés verker var godt representerte alt i katalogen fra 1770, og adskillige flere ble det senere da Gunnerus’ egne eksemplarer gikk over i selskapets eie.

Men den første virkelig store økning av bibliotekets bestand skjedde i 1781 da Gerhard Schønnings boksamling ble gitt som testamentarisk gave til selskapet. Det var et imponerende privatbibliotek på 12 000 bind. Denne bokgaven skapte med et slag en helt ny situasjon for selskapet og biblioteket. Boksamlingen ble henimot seksdoblet. Et stort humanistisk bruksbibliotek sto plutselig klar og ga forskningen ganske andre arbeidsvilkår enn den hadde hatt tidligere.

Gerhard Schønning var vårt lands første store, kritiske historieforsker. Hans tre-binds Norges-HistorieG. Schøning, Norges Riiges Historie 1–3, Sorøe, København 1771–1781. var en forskningsprestasjon av rang. Men den var også noe utover dette. I det første nasjonale gjennombrudd i vår nyere historie, var den en norsk programerklæring, en sterk understrekning av at det fantes en egen norsk nasjonalitet. Gerhard Schønnings fedrelandssinn viste seg ikke bare i hans skrifter. Ved å gi sine bøker til Videnskabsselskabet ga han et grunnlag for at norsk humanistisk forskning skulle få vekstvilkår. Hans samlinger spente vidt. Tyngdepunktet lå, som vi skulle vente, på nordisk historie og norrøn litteratur.

Han eide storparten av tidens kildeskrifter og vitenskapelige arbeider innenfor disse fagfelter. Men hans bibliotek rakk videre. Det var knapt nok noe humanistisk emne som ikke var representert i hans boksamling. Selv om Schøning på mange måter var en moderne spesialisert forsker, hadde han samtidig meget av tidligere tiders polyhistor i sin legning. Han brukte ikke bare sin tid til å studere gammelt norrønt mål og vår eldste historie og litteratur. Han var en moderne forsker i den mening at han lærte seg nyere, levende språk. Suhm forteller at når de var sammen, og det skjedde alltid minst to ganger i uken, og da aldri mindre enn fire timer hver gang, da brukte de tiden ikke bare til å klarlegge nordisk middelalder, men også «til at lære os indbyrdes det Engelske og Italienske Sprog.»P. F. Suhm, Samlede Skrifter, bd. 6, København 17??: 36. P. F. Suhm i Fortalen til Gerhard Schønings Norges Riiges Historie. 3. Deel. København. 1781. Schøning og Suhm var europeere så gode som noen av tidens forskere, og Schønings bibliotek åpnet for hele samtidens lærdom og kultur.

Med Gerhard Schønings boksamling fulgte det også til Trondheim mange bøker som hadde tilhørt hans forgjenger som rektor ved katedralskolen, Benjamin Dass (1706–1775). Benjamin Dass er en av de lite kjente stormenn i vår lærdomshistorie. Han etterlot seg lite av trykte arbeider, men som hjelper, samler og korrespondent kom han til å bety uvurderlig mye for å skape et kulturmiljø i Trondheim og i Norge. Hans brev fra København og Sorø, der han levde de siste 22 år av sitt liv, var den beste kontakt hans venner Gunnerus, Schøning og Suhm hadde med Europas lærde. Et av hans store mål var å få grunnlagt et forskningsbibliotek i Norge. Han samlet planmessig, og han lot skrive av en rekke av de islandske håndskrifter som fantes i bibliotekene i København. Når manuskriptsamlingen ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek er så rik på historiske dokumenter, skylde det ikke minst Benjamin Dass’ samleriver. I sitt testamente som han satte opp i 1768 – 7 år før han døde – overlot han hele sin samling av manuskripter og alle sine bøker av danske og norske forfattere til sin kjæreste venn og elev, Gerhard Schøning, for at han i sin tid skulle gi dem videre til Videnskabselskabet i Trondheim.

I 1781 kom Schønings boksamling til Trondheim, og for første gang – men ikke for siste – skapte bøkene plassproblemer. Hittil hadde alle selskapets samlinger vært plassert rundt om hos medlemene. Biblioteket hadde holdt til hjemme hos den valgte bibliotekar, først hos grunnleggeren, biskop Gunnerus selv, senere hos sekretæren, sokneprest Lorentz Wittrup (1742 – 1811), og endelig hos stiftsprost Christian Frederik Hagerup (1731–1797). Ordningen var selvsagt langt fra ideell. Den kunne til nød gå an så lenge samlingen var liten. Men da Schønings boksamling kom til, var selvsagt umulig å fortsette på denne måten. Det lyktes for selskapets ledelse, ikke minst fordi det hadde status som kongelig selskap, fra 1787 å få plass til biblioteket i Caspar Frederik Harsdorffs (1735–1799) vakre, nyreiste katedralskolebygning i Munkegaten. Det løste plassproblemene for lange tider fremover.

Takket være en veldig innsats fra en liten gruppe vitenskapelig interesserte menn, en stor bokgave og kongelig økonomisk støtte hadde man greidd å skape et vitenskapelig og almenkulturelt miljø i Trondheim. Medlemmene utfoldet en imponerende aktivitet. De knyttet kontakt med samtidens lærde, Med Linné i Sverige, med franske opplysningsfilosofer og med tyske vitenskapsmenn som Gunnerus hadde møtt i sine år ved tyske universiteter. Ikke alle forsøk på skaffe kontakt var like vellykkete. Da selskapet spurte den franske fysiker Reamur (1683–1757) om han ville bli medlem av selskapet, fikk de vite at han var død 11 år tidligere. Det forteller adskillig om den isolasjon man likevel levde i.

Et annet tegn på den isolasjon og de vanskeligheter det var å drive forsking i en by som Trondheim, kom klart frem da Gerhard Schøning i 1765 bestemte seg for å følge vennen Suhm som da flyttet hjem til Danmark. Uten adgang til Suhms omfattende boksamling forsto han at det var umulig å fortsette den vitenskapelige virksomhet som han var kommet godt i gang med.

Så lenge han levde, var Gunnerus den selvsagte leder av det nye vitenskapsselskap. Da han døde i 1773, bare 55 år gammel, mistet institusjonen sin sterkeste drivkraft. Hvor meget han betydde ser en klart av publikasjonsvirksomheten. I de første 14 virkeår, mens Gunnerus levde, utga selskapet 5 bind av sine Skrifter, i den siste fjerdedel av århundret lykte det ikke å få sendt ut mer enn 3 bind.G. Munthe, Publikasjonsvirksomheten ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. 1760–1965, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Museet. Årbok 1965: 7–11.

Virksomheten avtok, kretsen av aktive forskere og medarbeidere vokste ikke lenger, og den forskning som ble drevet tok mer sikte på den praktiske utforming og anvendelse av resultater om jordbruksforsøk og mekaniske oppfinnelser hadde frembragt annetsteds. Gradvis gikk selskapet over fra å være en vitenskapelig forskningsinstitusjon til å bli et landhusholdningsselskap, som så det som fremste oppgave å utdele prisbelønninger til strevsomme nybrotsmenn og oppfinnere av arbeidssparende redskaper.

For biblioteket fikk denne utvikling konsekvenser. Mer og mer ble boksamlingen stående som en ubrukt kraftreserve, og da man mot slutten århundret tok opp arbeidet med å utgi en ny og ajourført bibliotekskatalog, var det ingen i Trondheim som kunne greie å gjøre det. Etter flere forsøk overlot man oppgaven til overbibliotekaren ved Københavns Universitetsbibliotek, professor Rasmus Nyerup (1759–1829). Ordningen var helt ukonvensjonell, og den brøt så fullstendig med den gylne regel om at all katalogisering skal skje ved at bibliotekaren selv ser den bok han registrerer. Men ordningen var i dette tilfelle realistisk og meget effektiv. Katalogen ble ferdig, og det på kort tid.Catalog over Det Norske Videnskabers Selskabs Samlinger. Første Deel. Bøger og Haandskrifter. København, 1808. Arbeidsgangen var den at et av selskapets medlemmer i Trondheim beskrev de bind som der fantes, og at Nyerup deretter utførte katalogiseringen på grunnlag av de tilsvarende trykk i København. På den måten snek det nok seg inn en del misforståelser og unøyaktigheter. Men målet var likevel nådd. Man hadde skapt orden og system i den 15 000 bind store boksamlingen. Bibliotekaren kunne fastslå hvilke bøker man eide, og brukerne kunne finne frem til den litteratur om de enkelte emners som sto til rådighet.

Nyerups katalog var systematisk ordnet. Hele boksamlingen var delt inn i 12 hovedgrupper, og inndelingen var i det alt vesentlige i samsvar med det systematiske skjema som var utarbeidet ved Det Kongelige Bibliotek i København i årene etter 1790. Nyerup kjente godt systemet fra den gang han selv hadde vært ansatt der som ung assistent. Noen eiendommeligheter var der ved systematikken, men dem kan vi i dag se som små bidrag til vår lærdomshistorie. En særegenhet ved Nyerups katalog var hans mange lærde noter med faglige og bibliografiske opplysninger om de enkelte verk. Flere av dem er sterkt personlige kommentarer og vurderinger av verkene. Også de gir ofte kuriøse bidrag til lærdomshistorien.M.Tranaas, Kataloger og klassifikasjonssystemer ved Det Kongelige Norske Videnskabers Bibliotek, Nordisk Tidskrift för Bok- och Bibliotäkvetenskap 1970, 57: 165.

Når det lyktes å få utgitt dette store katalogarbeide, skyldtes det den største økonomiske donasjon selskapet inntil da hadde mottatt. I 1804 døde justitsråd Christopher Hammer (1720–1804). Han hadde alt 20 år før sin død testamentert hele sin formue på 20 000 Rdlr., sin boksamling på 2 500 bind og sine store samlinger av kart, manuskripter og diplomer til selskapet. Hammers penger satte selskapet i stand til å trykke bibliotekets katalog, og de kom mange år fremover til å sikre selskapets virksomhet økonomisk.

Hammers egen samling utgjør i dag en separat samling innen biblioteket, og den står som et monument over virkelysten, kraftpatriotisk representant for opplysningstidens iver etter å hjelpe frem næringsliv og åndsliv. Christopher Hammers boksamling avspeiler hans interesser: Zoologi, botanikk og økonomisk-topografiske undersøkelser. I yngre år hadde han selv vært en produktiv kartograf, og i hans samling av kart finnes utkast til de fleste av hans egne kartarbeider, foruten en lang rekke håndtegnete og trykte kartverk. Den største sjeldenheten er Bureuskartet fra 1626.K. Nissen. Bureus-kartet av 1626 i Videnskapsselskapets Bibliotek, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Forhandlinger. X 1970 Nr. 25.

Den manuskriptsamling som Hammer etterlot seg, tilsvarer innholdsmessig godt til hans boksamling. Her er også tyngdepunktene naturhistorie, topografi, historie og økonomi. En fremtredende del av samlingen er imidlertid Hammers egne manuskripter, og her står man overfor noe av tragedien ved Christopher Hammer. Christopher Hammer hadde nemlig store ambisjoner som vitenskapsmann. Han hadde utarbeidet en norsk flora, en fauna, en topografisk beskrivelse over Norge, foruten en mengde landhusholdningsskrifter.

Men hans ærgjerrighet var større enn hans evner, og den vitenskapelige kritikk så på hans arbeider som usystematiske og dilletantiske. Nå hadde Hammer bestemt i sitt testamente at Videnskabsselskabet som motytelse for hans donasjon skulle påta seg å gi ut alle hans hittil utrykte manuskripter. Det var en tung forpliktelse som selskapet behendig unngikk ved å vise til uttalelser fra sakkyndige, blant annet fra botanikeren Martin Vahl (1749–1804). Man kom da til at en utgivelse ville skade Hammers anseelse som vitenskapsmann, og at man, og at man av den grunn måtte fraråde trykking. Derfor ligger også storparten av Christopher Hammers litterære livsverk fortsatt som utrykt manuskript i Videnskabsselskabets Bibliotek.

Begynnelsen av 1800-tallet satte et tydelig skille i selskapets historie. Hittil hadde det vært landets ubestridte sentrum for vitenskap og åndsliv. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab hadde arbeidet for at det skulle opprettes et universitet i Norge og at det skulle ligge i Trondheim. Det var en klar målsetting. Men med få års mellomrom ble det tatt avgjørelser som rev selve grunnlaget for denne plan bort. I 1809 ble det Det Kongelige Selskab for Norge Vel opprettet, to år senere fikk landet sitt universitet, og endelig i 1814 ble Christiania hovedstad i det selvstendige Norge. Lenge etterpå, i 1857, falt den siste skanse, Videnskabsselskabet i Christiania ble oppretttet i 1857. Dermed var Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab ikke lenger landets eneste vitenskapsakademi. Det var blitt redusert fra å være et vitenskapelig sentrum for et helt land til å bli en provinsiell institusjon som kjempet en fortvilet kamp mot stagnasjon og isolasjon.

Det fikk selvsagt også konsekvenser for biblioteket. Inntil 1811 hadde Videnskabsselskabets bibliotek vært landets eneste allsidige bibliotek av en viss størrelse. Fra 1811 fikk landet et nytt vitenskapelig bibliotek knyttet til landets nye universitet, et bibliotek med sikre, årvisse bevilgninger, med fast ansatt personale, og fra 1815 også med rett til å motta alle trykk produsert i Norge.Kongelig Resolusjon av 21. februar 1815.

Dette gjorde situasjonen helt annerledes for biblioteket i Trondheim. For flere årtier fremover ble universitetet i Oslo det selvfølgelige midtpunkt for all høyere, akademisk undervisning og praktisk talt all forskning. Av dette fulgte at Universitetsbiblioteket i Oslo ble landets fremste vitenskapelige bibliotek, og det eneste som praktisk talt for resten hundreåret hadde et fast ansatt og lønnet personale av bibliotekstjenestemenn og regulære bevilgninger til drift og anskaffelser. Dette betydde imidlertid ikke at Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek opphørte å eksistere og å fungere. Det betydde bare at biblioteket fikk en annen plassering og en annen oppgave innenfor landets samlede vitenskapelige og kulturelle liv. Dette vil bli tatt opp i et senere kapittel.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Gerhard Munthe: historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie

Gerhard Frantz Wilhelm Munthe (1919–1997) var ein sentral biblioteksperson både i norsk og internasjonal samanheng. Han hadde eit omfattande og variert biblioteksfagleg og historisk forfattarskap og var også involvert i fleire offentlege utgreiingar på bibliotekfeltet. Som pensjonist arbeidde Munthe med eit breidt historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie. Dette arbeidet vart ikkje heilt avslutta før han gjekk bort, men eit eksemplar av manuset er i Nasjonalbibliotekets samling (Ms. fol. 4434) og dette er tekstgrunnlag for denne utgivinga.

NB tema er Nasjonalbibliotekets serie for tematiske fagressurser.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.