Gerhard Munthe: historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie

5 Universitetsbiblioteket i Oslo 1811–1920

Den 2. september 1811 underskrev Frederik VI reskriptet om opprettelse av et universitet i Norge, Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania. Med dette var et gammelt norsk ønskemål og krav blitt oppfylt. Første gangen ønsket om et norsk universitet ble fremmet, var i forbindelse med arvehyldningen og innførelsen av den kongelige enevoldsmakt i 1660. I tiden som fulgte, ble ønsket flere ganger gjentatt, men fra siste halvpart av 1700-tallet dukket det stadig oftere opp i skrifter og i direkte henvendelser til konge og regjering. I 1771 fikk biskop Johan Ernst Gunnerus, som var den store organisator og leder av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim, i oppdrag av regjeringen å utarbeide et forslag til et universitet i Norge. Det gjorde han, men det ble en stor skuffelse for ham og mange av hans landsmenn at planen ble borte i all den politiske uro som fulgte Struense og dommen over ham og hans regime. I midten av 1790-årene ble universitetsplanene igjen tatt opp. Bernt Anker tilbød seg å kjøpe Peter Frederik Suhms store privatbibliotek og å gi det som grunnstamme til et bibliotek ved de planlagte norske universitet. Men heller ikke denne gang ble det noe av planene, og dermed falt også Ankers tilbud bort.

I 1811 nådde man omsider frem. Det ble grunnlagt et universitet i Norge. De første professorer og lærere ble ansatt i 1812 og i 1813 begynte undervisningen.

Det nye universitet hadde mange vanskeligheter å slite med i de første årene etter opprettelsen. En av dem var mangel på bøker. I Christiania fantes det ingen biblioteker av et slikt omfang og størrelse at de kunne være til nevneværdig hjelp for forskning og universitetsundervisning. De største var katedralskolens bibliotek og kanseliråd Carl Deichmans boksamling. Den siste var i 1780 gitt til Christiania by som offentlig bibliotek for byens borgere. De var begge oppstilt i katedralskolens bygning. Sammen med krigsskolen bibliotek tjente de som nødhjelp for universitetet i de første år. Uten disse biblioteker ville universitetets lærere vært «i største Forlegenhed for de allernødvendigste litteraire Hjælpemidler»,Budstikken. Christiania 1813: 505–506. noe professor Hersleb også hadde skrevet til en dansk venn.Se foran s. 19. Størst og viktigst blant dem var den store samling av dubletter fra Det Kongelige Bibliotek. Den var på nesten 60 000 bind. Den var blitt så stor fordi kongen få år tidligere hadde kjøpt Peter Frederik Suhms bibliotek på godt over 100 000 bind.Universitets- og Skole-Annaler. Bd. 1, København, 1811: 82. Bd. 2, København, 1812: 107–108.
(Norske) Universitets- og Skole Annaler. Christiania, 1834–1835: 473–47?
E. C. Werlauff, Historiske Efterretninger om det store kongelige Bibliothek i København. 2.Udg, København 1844: 255–256.
Dette er grunnen til at universitetsbiblioteket i dag har så mange bøker merket med Suhms navn.

Selv ga kongen høyesterettsjustitiarius Jacob Edvard Colbjørnsens (1744–1802) bibliotek. Det hadde kongen selv fått året før som testamentarisk gave. Opprinnelig var det anslått til 8 000 bind, men etter at dubletter og noen deler av samlingen var skilt ut, ble det bare omkring 3000 bind som kunne sendes til Norge. Det var for det meste rettsvitenskap og skjønnlitteratur.Universitets- og Skole-Annaler for 1813. København: 109.

Alt i 1786 hadde den norsk-fødte revisor ved Danske Kancelli, kancelliråd Halvor Andersen (1745–1810) testamentert sine samlinger av naturalier, antikviteter og bøker til et fremtidig norsk universitet. Da han døde i 1810 ble det bestemt å overlate gaven, iallfall midlertidig, til oppstilling sammen med det Deichmanske bibliotek. Dit kom det imidlertid ikke med en gang. Lenge ble det stående nedpakket i København sammen med alle de andre samlinger som var bestemt for det nye universitetsbibliotek. Halvor Andersens gave var på omtrent 15 000 bind foruten en verdifull manuskriptsamling. Hovedtyngden av samlingen var historisk og topografisk-statistisk litteratur.Universitets- og Skole-Annaler for 1813. København: 111–116.

En fjerde samling hørte også med til den opprinnelige grunnstamme av gaver. Ved en auksjon i Kiel i november 1811 kjøpte Directionen for Universitetet og de lærde Skoler i Danmark og Norge en boksamling etter en holstensk adelsmann, D.C.A. Rumohr. Samlingen ble delt mellom Det Kongelige Bibliotek og det norske universitetsbibliotek, som overtok noe over 2 000 bind, for det meste nyere skjønnlitteratur.

Dette var tilsynelatende ganske betydelige samlinger målt i antal bind og etter samtidens målestokk. Den danske Universitets- og Skole-Annaler for 1811 kunne også med en viss stolthet slå fast at «Faa Universiteters Bibliotheker besidde det Antal af Bøger, hvormed det norske Universitet begynder, og intet Universitetsbibliothek er fra første Begyndelse saaledes blevet grundlagt som dette.»Universitets- og Skole-Annaler for 1811. København: 20.

Forleggeren Jacob Deichmann (1788–1853) ved Gyldendalske Boghandel i København skrev i 1812 til professor Frederik Christian Sibbern (1785–1872) at det nye norske universitetsbibliotek ville alt «fra sin første Begyndelse» bli større enn Københavns Universitetsbibliotek. F.C. Sibbern, Breve, København 1866: 20.

Selvsagt kom en nøyere gjennomgang av alle disse samlinger til å bringe for dagen en god del dubletter og ukomplette verk. Det ville forøvrigt vært oppsiktsvekkende om dette ikke hadde vært tilfellet.

En helt annen vanskelighet når det gjaldt å dra nytte av disse samlinger var at de fremdeles lå i København, og der måtte de også bli liggende så lenge krigen varte og den blokade av sjøveien som derav fulgte. Forholdet ble ikke lettere da Norge ved freden i Kiel ble skilt fra Danmark og gikk inn i en union med motstanderen Sverige. Det hadde egentlig ikke vært så underlig om den danske regjering da hadde funnet at forutsetningen for gaven var falt bort. Men det gjorde den ikke. Det er mulig at mange av de som hadde med overføringen å gjøre, regnet med at Danmark og Norge nokså snart igjen ville være forenet i en stat. Det er ikke usannsynlig at det er flere som hadde regnet med det. Men i slutten juni 1815 kom iallfall 299 bokkasser med 2 skip til Christiania, og på 72 vognlass ble de kjørt opp til Akershus festning, der man i all hast hadde fått låne en magasinbygning som midlertidig oppbevaringssted.

Allerede før bøkene fra København var kommet, hadde man gjort tiltak for å få i gang en bibliotektjeneste. I 1813 ble professor Georg Sverdrup (1770–1850) utnevnt til universitetsbibliotekar og leder for universitetets bibliotektjeneste. Det var en bistilling ved siden av det professorat i klassisk litteratur han innehadde. Sverdrup hadde alt i 1812 etter oppdrag fra universitetet kjøpt inn litteratur både i København og i Christiania, og dette fortsatte han med i de par følgende år. Til sammen kunne det vel dreie seg om 6 000 bind. Likevel, noe bibliotek for et universitet var det selvsagt ikke.

Universitetets lærere savnet både bøker og utstyr, og med lengsel så de frem til å få boksamlingene som var i København sendt nordover. I den lange ventetid var det enkelte som var sterkt utålmodige og meget mistroiske når det gjaldt de danske styresmakters vilje til å sende bøkene fra Danmark. Som en kommentar til de stadige utsettelser av transporten, skrev eidsvollsmannen og statsråden Peter Motzfeldt (1777–1854) i sin dagbok for 7. oktober 1814 «En ny Nederdrægtighed af vor gamle landsfaderlige Regjering.»P. Motzfeldt, Breve og Optegnelser, København 1888: 27.

Når det ble Georg Sverdrup som fikk oppdraget med å organisere det nye universitetsbibliotek, var det uten tvil fordi han utover sin kjennskap til biblioteker fra studietiden og sin virksomhet som professor i København, også hadde studert i Göttingen og der hadde vært elev hos den store språkforsker Christian Gottlob Heyne (1729–1812). Heyne var nemlig sjef for universitetsbiblioteket der, og dette hadde han gjort til et forbilde for alle vitenskapelige biblioteker.

Valget av Sverdrup til biblioteksjef var meget heldig for biblioteket. Hans navn og ry ga biblioteket anseelse. Han var en kjent vitenskapsmann, og som professor i København hadde han med en gang i 1811 søkt seg tilbake til det nye universitet i sitt hjemland. I de politiske hendinger i 1814 spilte han en fremtredende rolle. Han var kongens rådgiver, og han var president for Riksforsamlingen på Eidsvoll. Også senere tok han del i landets politiske styre som medlem av Stortinget. Han var den av det nye universitetets menn som ruvet mest i samfunnet.

I de første år av sin tilværelse holdt universitetsbiblioteket til i Madame Moestues gård ved torvet, nå Karl Johans gate 14. Der delte de annen etasje med en professorbolig og noen undervisningsrom. Hvordan huset så ut vet vi ikke. Det finnes ikke bilder av det, men det skal ha vært et staselig hus, bygget av rådmann Jens Moestue etter den store brann i 1787. Senere ble huset ødelagt av en ny storbrann i 1858. I Madame Moestues gård fikk biblioteket til å begynne med tre rom, men det spredte seg etter hvert slik at det sto bokkasser i alle trapper og det lå strødd bøker rundt i rommene. Noe blivende sted var det ikke, og alt etter to år, i 1816 flyttet biblioteket inn i Rådmannsgården, Rådhusgaten 19, eller Garnisonsykehuset, for å bruke det navn på bygningen som den senere ble mest kjent under. Her kom det med en gang til å legge beslag på 5 rom, men etter hvert som behovet meldte seg, fikk det disponere alle husets 19 rom til lesesal, utlån, utpakningsrom og 16 magasinrom. Hit kom både samlingene som hadde vært kjøpt inn de første år og som hadde stått i Moestuegården og boksamlingene fra København som hadde vært lagret på Akershus siden 1815 utsatt for vind og vær – og rotter.

I Rådmanngården ble biblioteket værende i de neste 35 år, og her lå det også vel plassert. Mesteparten av universitetets virksomhet foregikk i kvartalene i Christian IVs by. Som en nødløsning for en kortere tid var huset også vel brukbart. Det var bygget som et stort og representativt bolighus, men i det lange løp ble det selvsagt både for lite og helt uhensiktsmessig. Verst var det likevel at det ikke ga samlingene noen beskyttelse mot brann.

Det var ikke bare bygning det nye bibliotek manglet. Det fantes heller ikke noe personale med fagkunnskap og erfaring til å ta opp alle de gjøremål som fulgte med driften av et bibliotek. Sverdrup hadde i Göttingen sett hvordan et moderne universitetsbibliotek fungerte og skulle fungere, men han hadde tidligere aldri selv arbeidet i noe bibliotek. Det arbeidet hadde han bare kjennskap til som bruker av et bibliotek.

Den daglige tjenesten var det heller ikke meningen at han skulle delta i. Med stor interesse og energi hadde han stått for forsendelsen og overføringen av samlingene fra København, og han hadde foretatt alle innkjøp av ny litteratur. Dette kom han også til å gjøre så lenge han var knyttet til biblioteket, helt frem til 1845. Sverdrup gikk straks i gang med ordningen av biblioteket. Det ble ansatt en underbetjent i 1813, og året etter ble to studenter ansatt som hjelpere for at «opskrive og opstille Universitetsbøgerne.»A. C. Drolsum, Universitets-Bibliotheket. 1811–1911, bd. 1, Kristiania 1911: 11. Når biblioteket kom i ordinær drift er vanskelig å si, men i sin dagbok for 17. oktober 1814 fortalte iallfall prosten Fredrik Schmidt (1771–1840), som da også var stortingsrepresentant, at denne dag «benyttede jeg … med at Læse i Göthes høist interessante Bog «Aus meinem Leben, Dichtung und Wahrheit» 1811 … og med at skrive paa min Dagbog, hvor jeg havde at gjøre Rede for 3 Dage. Forommeldte Götheske Product bragte Prof. Sverdrup mig forrige Løverdags Morgen og jeg maatte give Bevis for Laanet.»F. Schmidt, Dagbøger, bd. 1, København 1966: 370. Dette er antakelig det første registrerte boklån fra universitetsbiblioteket. Det er i alle fall det første vi kjenner til.

For fremtiden ble ordningen den at Sverdrup arbeidet to av ukens dager i biblioteket, mens den øvrige tjeneste ble utført av en underbibliotekar assistert av en eller to bibliotekamanuenser og et bud. Med dette beskjedne personale greidde Sverdrup å få bragt orden i en nokså uensartet boksamling, foretatt de meget påkrevete suppleringskjøp, lagt grunn for en planmessig tilvekst, utarbeidet en alfabetisk katalog og å drive den daglige utlånstjeneste. Det var et stillferdig oppbyggingsarbeide av dimensjoner.

Selv kom Sverdrup først og fremst til å ta seg av utviklingen av bibliotekets samlinger. Han innså meget vel at til tross for at biblioteket fra 1819 hadde en samling på 63 000 bind, var denne meget mangelfull og tilfeldig. Den var i høy grad preget av at den var blitt til ved gaver. Innenfor mange fag fantes det ikke en eneste bok fra de 3–4 siste ti-år, og tidsskriftrekker og større flerbindsverk var ofte sørgelig ukomplette. Skulle biblioteket kunne gi tjeneste til forskning og undervisning, måtte det omfattende bokkjøp til. Det fantes ingen andre biblioteker som kunne gi hjelp og avlastning. Sverdrup var fullt klar over dette, derfor var også utbyggingen av samlingene noe av det han var særlig opptatt av.

I et land som i de første ti-år av sin selvstendighet sto på falittens rand, var det selvsagt ikke store bevilgninger som kunne avsees til bibliotekets bokkjøp. De midler man fikk, måtte brukes til innkjøp av helt sentral og aktuell litteratur. Manuskripter, praktverk og litterære sjeldenheter ble det aldri tale om å anskaffe. Av skjønnlitteratur måtte man nøye seg med den nordiske og de verker fra de europeiske hovedspråk som man hadde grunn til tro ville bli «klassikere». I en betenkning fra 1837 redegjorde Sverdrup for de retningslinjer som han mente burde bli fulgt. Biblioteket måtte snarest mulig se til å få anskaffet de viktigste og mest betydelige skrifter innenfor alle de fag der universitetet drev undervisning og forskning. Særlig påkrevet var det at biblioteket fikk kjøpt inn encyklopedier, skrifter vitenskapelige akademier og større bokverk som få eller ingen private interesserte hadde råd til å anskaffe.

Tilveksten var betydelig – målt med den tids mål. I alt ble de i 20 år fra 1824 til 1844 anskaffet noe over 40 000 utenlandske verk. Med dette var biblioteket blitt ganske annerledes godt utrustet til å ta seg av dem som oppsøkte det for å få hjelp til studier og forskningsoppgaver enn det hadde vært i sine førte par ti-år.

Sverdrup fremholdt flere ganger at man måtte tilpasse innkjøpsprogrammet etter universitetslærerenes ønsker og etter den bruk som utlånet viste det ble brukt av biblioteket. Dette var også i fullt samsvar med en bestemmelse som ble gjort gjeldende fra 1838 om at fakultetene to ganger i året skulle sende inn forslag til bokkjøp og at disse forslag skulle tjene «til Veiledning ved Bibliothekets Forsyning.»Universitetets Aarsberetning. 1844. Christiania: 24.
Kongelig Resolution 26. april 1838 og 11. november 1844.
Sverdrup fant likevel ordningen tungvint og tidkrevende, og han hevdet bestemt og med virkning at biblioteket ikke kunne basere alle sine anskaffelser bare på forslag og ønsker fra universitetets lærere. Med styrke understreket han at bibliotekledelsen måtte ha full råderett til å avgjøre hva som skulle kjøpes inn. Bare en slik ordning kunne sikre oppbyggingen av en enhetlig boksamling, ikke minst gjaldt dette når man hadde begrensede midler. «Det glemmes ofte, at saa betydelig end den aarlige Sum er, som Nationen hidtil ædelmodigen har bestemt til Bibliothekets Forøgelse og Vedligeholdelse, er den dog, som lempet efter Landets Evner, ikke engang tilstrækkelig til at anskaffe de viktigste af de Værker, som i ethvert Lands Literatur aarligen udkomme.»Sverdrup i utkast til skrivelse til Universitetets Kollegium 1842. Sitert etter A. C. Drolsum, Universitets-Bibliotheket 1811–1911, bd.1, Kristiania 1911: 38–43.

En planmessig anskaffelse kunne bare gjennomføres av bibliotekarene som hadde mulighet til å ofre hele sin tid på litteraturorientering og bibliografisk lesning, som fulgte med i hvilken litteratur det var som ble brukt, hvordan den ble brukt, og som samtidig hadde erfaring fra den daglige drift av et bibliotek. Sverdrup kjempet bestemt mot enhver innskrenkning i bibliotekets rett til selv å bestemme hva som skulle anskaffes, og han vant frem. Men mot de rester av motstandernes syn som han enda fant, slo han sarkastisk fast: «thi Taabeligheden er desværre aldri hverken Barn- eller Arveløs.»A.C. Drolsum, Universitets-Bibliotheket 1811–1911, bd. 1, Kristiania 1911: 40.

Så snart den første utpakking og grovordning av samlingene fra København var foretatt i Rådmannsgården, begynte man i 1816 å utarbeide en alfabetisk katalog. Alt det første året ble over 8 000 titler «skrevet opp» på katalogsedler for senere å kunne føres inn i en planlagt katalog i protokollform. Det siste ble det ikke noe av, men sedlene eksisterer og de finnes i bibliotekets gamle hovedkatalog (HK 1). Katalogen i protokollform skulle antakelig ha inneholdt en mere utførlig bibliografisk beskrivelse av de enkelte verk der alle opplysninger var tatt med, mens sedlene, som var ferdig skrevet, nærmest måtte betraktes som et register til den fullstendige katalog. Sedlene ble samlet i løsbladsbind, det som senere er blitt kalt «Leidener-bind», der de ble festet med en snor mellom to permer. Når dette katalogarbeide var avsluttet, ville biblioteket «være bragt i fuldkomme Orden»,A.C Drolsum, Universitets-Bibliotheket 1811–1911, bd. 1, Kristiania 1911: 31. skrev Sverdrup i 1825. Tre år senere sto han ved målet: Da var alle bibliotekets bøker, ca. 90 000 bind, ferdig behandlet og samlet i 63 katalogbind.A.C. Drolsum, Universitets-Bibliotheket 1811–1911, bd. 1, Kristiania 1911: 32.

Det hadde vært Sverdrups plan å gå i gang med utarbeidelsen av en systematisk – «scientifisk», for å bruke hans eget uttrykk – katalog så snart han var kommet à jour med den alfabetiske katalog. Men det greidde han ikke. Andre arbeidsoppgaver måtte gå foran. Personalet ved biblioteket var for lite, og det ble først mot slutten av århundret at man kunne ta denne saken opp på nytt.

Nøyaktig hvordan boksamlingen var ordnet den første tiden, vet vi lite om, for hverken katalogsedler eller bøker var påført signatur som anga deres plass i oppstillingssytemet. Sverdrup skrev i årsberetningen for 1824, at med unntak av de medisinske, matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske skrifter, var de øvrige «opstillede i scientifisk og alfabetisk orden.»A.C. Drolsum, Universitets-Bibliotheket 1811–1911, bd.1, Kristiania 1911: 31.

Denne mangel skyldtes sikkert at ingen av de ansatte hadde biblioteksutdannelse eller erfaring fra praktisk biblioteksarbeide. Heller var det ikke noen som forutså at biblioteket skulle vokse så meget og så raskt, slik at det ble nødvendig med en ordning som gikk ut over en alfabetisk oppstilling innenfor noen få fagdelte grupper.

Helt fra første stund var både Sverdrup og universitetets ledelse klar over at biblioteket ville få mange henvendelser om lån av litteratur fra folk utenfor universitetets egne lærere og studenter. Det sto da også i vedtektene for universitetets virksomhet om «Universitetets Bibliothek og øvrige videnskabelige Apparatur. ––– De skulde fortrinligen være til Afbenyttelse for Universitetets Lærere og de ved samme Studerende, men Andre skulle ogsaa, saavidt Omstændighederne tillade det, dertil gives Adgang, især til Bibliotheket.»Universitetsfundasen av 1824. 8. Cap.
Se også § 56: «De (instituttene) skulle vel fortrineligen være til afbenyttelse for Universitetets Lærere og de
ved samme Studerende, men Andre skulle dog ogsaa, saavidt Omstændighederne tillade det dertil gives
Adgang og skal i Særdeleshed Universitetets Bibliothek – – –
Det måtte så langt det var mulig være et bibliotek for hele landet. Alt i det første utlånsreglement, fra 22. februar 1815, var det åpnet adgang for utlån til borgere i byen og også til utenbys bosatte. I en innberetning fra Det akademiske kollegium av 22. november 1817 ble det opplyst at en tredjepart av alle utlån gikk til låntakere utenfor kretsen av universitetets lærere og studenter. Det var ikke uten betenkelighet at universitetet konstaterte dette. Men samtidig var det den gang som alltid senere vanskelig, eller rett og slett umulig, å si nei. De som ba om lån fra universitetsbiblioteket og selv ikke var knyttet til universitetet, var så godt som alle tidligere studenter, og mange av dem var kanskje folk som tok sikte på å komme dit som lærere.

Men det at biblioteket måtte ta på seg forpliktelser utover å være et bibliotek for universitetet, førte også til at Sverdrup innså at biblioteket måtte anskaffe verker «som vel i et Universitetsbibliothek kunde undværes, men som for Nationens Kultur i Almindelighed maae ansees nyttige, og som ofte efterspørges.»Sverdrup i innberetning 1826. Sitert etter Drolsum, Universitets-Bibliotheket 1811–1911, bd. 1, Kristiania 1911: 51.

Det var også et annet felt der universitetsbiblioteket måtte fungere som nasjonalbibliotek. Det var pliktavleveringen og oppbevaringen av alle norske trykk. Helt siden det kongelige reskriptet av 17. juli 1697 var alle som trykket eller fikk trykt noen trykk eller skrift i den danske konges riker og land, pliktig til å sende inn et fastsatt antall eksemplarer til Det Kongelige Bibliotek i København. Helt fram til 1814 var således dette biblioteket også norsk nasjonalbibliotek.

Hendingene i 1814 gjorde naturligvis slutt på denne ordning. I stedet fikk man en kongelig resolusjon av 21. februar 1815 som bestemte at av alt som ble trykt i Norge skulle boktrykkeren sende inn tre eksemplarer, et eksemplar til statssekretariatet for videresending til den norske regjeringsavdeling i Stockholm, et eksemplar til politidepartementet, og et eksemplar til universitetsbiblioteket. Populær ble selvsagt ikke denne ordning. På bakgrunn av alle forandringer og all den politiske uro i det år man hadde vært gjennom, så et mistroisk folk på dette som et tiltak for å utøve sensur og politisk overvåkning. Resolusjonen ble heller aldri behandlet og godkjent av Stortinget, og det var ingen som sørget da bestemmelsen falt bort ved de nye, liberale håndverkslov av 15. juli 1839. Men i et kvart århundre hadde likevel biblioteket en klar nasjonalbibliotekfunksjon å utføre. En annen ting er at biblioteket selv ikke la så stor vekt på denne arbeidsoppgave. Det var først mot slutten av hundreåret at biblioteket kom tilbake til denne av nasjonalbibliotekforpliktelsene: innsamling, registrering og oppbevaring av alle typer trykk. Dette forhold vil derfor bli omtalt senere i denne fremstilling.

Med den betydelige tilvekst som universitetsbibliotekets samlinger hadde hatt i alle disse grunnleggende år, var det klart at plassproblemer snart måtte melde seg. Selv om man stadig kunne ta flere rom i bruk i Rådmannsgården, var det helt fra første stund opplagt at denne bygning bare kunne være et midlertidig tilholdsted.

Universitetetets og bibliotekets ledelse hadde helt siden 1817 arbeidet målbevisst på å få en bygning som var bedre skikket til å være bibliotek. Den man hadde var for liten, uhensiktsmessig og fremfor alt dårlig sikret mot brann. Regjeringen svarte med å anvise en byggetomt på glaciset utenfor Akerhus festning, og den norskfødte hoffbyggmester Peter Jessen fra København fikk i oppdrag å utarbeide tegninger og kostnadsoverslag for en ny biblioteksbygning med plass til 3–400 000 bind.Budstikken. 1(1817). Christiania Sp. 476. A. C. Drolsum, Universitets-Bibliotheket 1811–1911, bd.1, Kristiania 1911:51.

Denne plan ble likevel aldri realisert. Universitetet var ikke ubetinget begeistret for plasseringen. Man mente tomten var for liten, at den ikke hadde noen utvidelsesmuligheter, og at naboskapet med Akershus festning var lite heldig i tilfelle krig. Men mere avgjørende for utfallet var nok de økonomiske vanskeligheter. Staten hadde ganske enkelt ikke råd til å bygge.

Ti år senere ble det gjort et nytt fremstøt. Denne gang var det stadskonduktør Christian Heinrich Grosch (1801–1864) som sto for en revidert utforming av tidligere planer. Fremdeles var det på Kontraskjæret man skulle bygge. Meningen var å reise tre bygninger, Domus Academia i midten med bibliotek og museum på hver side av denne. Bakenfor disse tok man sikte på senere å oppføre bygninger for medisin og kjemi. Heller ikke denne plan kom til utførelse, iallfall ikke der.

I 1836 hadde staten kjøpt store grunnarealer for anlegg av en kongevei mellom byen og det kongelige slott som på den tid var under oppføring. Det var da naturlig å legge universitetets planlagte monumentale bygninger langs denne vei. Det gjorde Grosch på nordsiden av veien, der bygningene ligger i dag. Groschs planer fra Kontraskjæret, ble i hovedsak stående uendret med tre hovedbygninger, museumsbygningen i midten og med undervisningsbygningen og biblioteket på hver side av den åpne plassen foran alle tre bygningene. På 30-års dagen for universitetets opprettelse ble grunnstenen lagt, men det tok 10 år før biblioteket kunne flytte inn i de nye lokaler. Da hadde det ført en vanskelig tilværelse i provisoriske og lite tilfredstillende lokaler i 40 år.

Det nye bibliotekbygg var ikke halvferdig da Georg Sverdrup i 1845 tok avskjed som bibliotekets sjef. Han var da 75 år gammel, og avskjed som professor hadde han tatt alt 4 år tidligere. Det var en stor arbeidsinnsats Sverdrup kunne se tilbake på, da han etter mere enn 30 års tjeneste forlot stillingen som ansvarshavende leder for universitetsbiblioteket. Selv om han ikke personlig skulle delta i det daglige arbeide, ble det likevel han som kom til å prege hele institusjonens utvikling og fremgang. Med den posisjon han hadde, professor i København og ved det nye norske universitet like fra grunnleggelsen, fremtredende politisk leder i det frie Norge og en innflytelsesrik representant for kulturlivet, var han en av dem samfunnet hørte på. Det var heller ikke tvil om at han bedre enn de fleste andre i samtiden forsto hva et bibliotek skulle være og hvilken hjelp det kunne gi.

Georg Sverdrup hadde grunnlagt og formet det nye universitetsbibliotek. Han hadde vært med fra de aller første bokkjøp ble gjort, han hadde stått for overføringen av de store bokgaver fra København, han hadde sørget for lokaler og han hadde organisert oppstilling og katalogiseringen av samlingene. I neste omgang hadde han sikret biblioteket midler til innkjøp av litteratur, og han hadde vært med på å utarbeide planer for en ny biblioteksbygning.

Det var betydelige resultater i et land som skulle arbeide seg opp fra falittens rand og som skulle skape og utvikle alle de institusjoner som en selvstendig stat måtte ha for å kunne fungere. Det var naturligvis heller ikke vanskelig å peke på mangler både når det gjaldt samlinger, utstyr og tjenester ved det nye universitetsbibliotek. Det skulle bygges opp fra ingenting med sparsomme midler, og det i et land der det fra før var få og små boksamlinger å få hjelp fra i form av gaver, lån og tjenester. Det man fikk var mere utslag av den gode vilje enn av det store overskudd. I flere ti-år fremover måtte norske universitetslærere i en lang rekke fag søke til nabolandenes biblioteker når de skulle drive selvstendige studier og forskning.

De resultater som like fullt ble oppnådd, var i første rekke Georg Sverdrups fortjeneste. Biblioteket fikk også alt i samtiden en stillferdig anerkjennelse. Således fortalte en tysk embetsmann Friedrich Wilhelm Otte (1763–1851), som besøkte Norge i 1832, at selv om biblioteket ikke hadde noen store og rommelige saler som gjorde det mulig å få noe samlet oversyn, så var boksamlingen 112 000 bind ordnet i en rekke små rom så utmerket, at det var lett å finne frem til alle de verker man søkte. Dette ga seg også utslag i høye utlånstall.F.W.Otte, Reise durch Norwegen im Sommer 1832, Berlin 1835: 204–205.

Det var ikke lett å komme etter en mann som Georg Sverdrup, som hadde en så grunnfestet autoritet ved universitetet og i samfunnet. Hans etterfølger Frederik Wilhelm Keyser (1800–1887) var en helt annen type. Alt før han var 20 år, var han blitt ansatt som amanuensis ved biblioteket, og denne institusjon kom han til å tjene resten av sitt arbeidsliv. Etter 5 år ble han utnevnt til underbibliotekar, hvilket vil si at det var han som sto for den daglige tjeneste. Han hadde egentlig tenkt å studere filologi, men i motsetning til sine to professorbrødre, teologen Christian Nicolai Keyser (1798–1846) og historikeren Rudolf Keyser (1803–1864) fullførte han ikke noe studium. Han kom heller ikke til å stå for noe faglig forfatterskap. Hans virksomhet samlet seg helt om bibliotekets drift og tjenester. Men viljen til å gjøre en innsats her var til gjengjeld stor og helt uten grenser. Georg Sverdrup skrev om ham, at han var en mann «der med sand Kiærlighed til det Institut, af hvilket han er Medbestyrer, og med utbredte bibliographiske og literaire Kundskaber forbinder en fast mageløs Arbeidsomhed i sit Kald.»A.C. Drolsum: Universitets-Bibliotheket 1811–1911, bd.1, Kristiania 1911: 49. Ved en annen anledning skrev han, «De timer jeg arbeider sammen med denne elskverdige Mand, henhøre til nogle af de behageligste i min Embedsstilling.»A.C. Drolsum, Universitets-Bibliotheket 1811–1911, bd 1, Kristiania 1911: 31.

Hans hjelpsomhet var legendarisk, og bibliotekets brukere og venner ga i 1870 en marmorbyste av ham, utført av billedhuggeren Olaf Glosimodt (1821–1901) som takk for hans uegennyttige tjeneste. Den står i dag bibliotekets utlånskontor.

Fra først av hadde det vært meningen at Keyser skulle ha hatt ved siden av seg en professor som tilsynsmann og, iallfall nominell, leder, slik ordningen hadde vært i Sverdrups tid. Dette var da også en vanlig ordning ved mange tyske universitetsbiblioteker. Professor Christopher Andreas Holmboe (1796–1882), som tidligere hadde vært ansatt ved biblioteket som amanuensis i tre år, 1819–1822, ble derfor oppnevnt som bibliotekskonsulent. Men han ba seg snart fritatt for vervet, og Keyser kom av den grunn til å stå alene med ledelse og ansvar for biblioteket mesteparten av sin tid som overbibliotekar.

Den store hending i bibliotekets historie i Keysers tid var innflyttingen i den nye biblioteksbygning på Karl Johans gate. Etter 40 år i trange, uhensiktsmessige og brannfarlige lokaler kunne man endelig i 1851 flytte inn i en bygning som var bygget for det formål den skulle brukes til. Keyser hadde selv deltatt i den langvarige og møysommelige planlegging av det nye bibliotek. Det var den vestligste av de tre monumentalbygninger som ble reist for universitetet rundt en åpen plass ved det som skulle bli byens hovedgate. Her fikk biblioteket en helt riktig plassering ved siden av undervisningsbygningen og museumsbygningen. Biblioteket lå der det skulle ligge, midt i det miljø det skulle tjene.

Planene for hele anlegget var utarbeidet av tidens fremste norske arkitekt Christian Heinrich Grosch, og han hadde rådført seg med den største autoritet innenfor samtidens byggekunst, Karl Friedrich Schinkel (1781–1841) i Berlin. Forbildet for dem begge var det den gang helt nye Bayerische Hof- und Staatsbibliothek i München bygget av Friedrich von Gärtner (1792–1847) i årene 1831–1842.

De tre hovedbygningene var plassert slik: En museumsbygning i midten – Domus Media, en undervisningsbygning – Domus Academica – og en biblioteksbygning – Domus Bibliotheca – på hver kortside av den åpne plassen foran midtbygningen. Opprinnelig hadde det vært meningen at biblioteket skulle ha ligget på den motsatte siden av plassen, på østsiden mot Universitetsgaten. Men for å sikre den bedre mot brannfare fra naboeiendommene, byttet den plass med undervisningsbygningen. Dermed kom til å ligge mot et område, Nisseberget, som var planlagt ikke å skulle bebygges. Det var også først senere at Frederiks gate ble ført frem her.

Det nye bibliotek fikk en meget hensiktsmessig og praktisk bygning, og antakelig er det bare beliggenheten i det fjerne Norge som gjorde at det ikke fikk større betydning som forbilde for samtidens og ettertidens biblioteksarkitektur. Bygningen var planlagt etter salsprinsippet, men de seks boksalene var smale og hadde tre gallerier over gulvplanet. Dermed hadde man fått en økonomisk utnyttelse av plassen, og man hadde unngått de store takhøyder i magasinene og de lange uhåndterlige bokstiger som den gang var alle bibliotekarers problem og plage. Alle bøkene kunne man nå fra gulvet, og det gjorde både oppstilling og henting av bøkene langt raskere. Av hensyn til de to andre universitetsbygningene krevet eksteriøret to vindusetasjer, men man innvendig opererte med fire gulvplan. Men som helhet var likevel løsningen vellykket. Bygningen hadde en kapasitet for 250 000 bind, og da biblioteket på den tid da det flyttet inn i bygningen ikke hadde mere enn noe over 125 000, skulle det være sikret plass for en rimelig tid fremover. Til å begynne med var også lokalene så pass rommelige at man i en ti-årsperiode, 1857–1867, kunne gi husvære for en del av Nasjonalgalleriets samlinger.

Biblioteket hadde både i Sverdrups og Keysers embetstid et meget lite personale. Helt fram til 1866 besto det bare av universitetsbibliotekaren selv, to amanuenser og en kontormann som også var bud. Da kontortiden var kort, bare fire timer fra kl. 11.00 til kl. 15.00, var det lite man rakk ut over tjenesten på lesesal og utlån. Den alfabetiske katalog hadde vært à jour siden 1828, og fra 1837 hadde man gitt ut en årlig katalog over bibliotekets tilvekst.Fortægnelse over den Tilvæxt, som det Kgl. Frederiks Universitets Bibliothek har erholdt i Aaret 1837, afgiven af Universitetets Bibliothekar den 13. Marts 1838. Christiania 1839. Her var det også tatt med en liste over alle de som hadde gitt bokgaver til biblioteket. Det siste så man på som ganske vesentlig. Dette skulle stimulere også andre mennesker til å gi gaver til biblioteket, og gaver var fremdeles en betydningsfull kilde til bibliotekets vekst. Sverdrup hadde likevel frarådet at biblioteket skulle pålegges oppgaven å utgi tilvekstkatalogen, da han mente at biblioteket hadde andre viktigere tjenester å utføre. På den tid var det heller ikke noe annet nordisk bibliotek som ga ut en tilsvarende fortegnelse. Først i 1855 begynte Lunds universitetsbibliotek utgivelsen av sin Accessions-Katalog.Lunds Universitets Accessions-Katalog for 1854. Men den norske tilvekstfortegnelsen ble publisert og fortsatte å komme ut trykt form helt frem til 1882.A. C. Drolsum, Universitets-Bibliotheket 1811–1911, bd. 1, Kristiania 1911. Det var den systematiske katalog Sverdrup gjerne ville ha fremmet. Selv hadde han gjort betydelige forarbeider til den, og han anså den hele tiden som en av bibliotekets fremste arbeidsoppgaver.

God hjelp hadde imidlertid biblioteket fått fra universitetets sekretær, kammerherre Christian Holst (1809–1890) som tok opp en annen oppgave, nemlig den litterære bytteforbindelse. Holst sto for denne, og fra 1857 også fra for bytteforbindelsen for Videnskabs-Selskabet i Christiania, nærmest som et personlig foretak. Det var først i 1885, da Holst flere år tidligere hadde tatt avskjed fra sin stillling som universitetets sekretær, at denne viktige oppgave gikk inn som en naturlig del av universitetsbibliotekets virksomhet.H. Fløgstad, Den internasjonale litterære byttevirksomhet ved Universitetsbiblioteket i Oslo, Bibliotek og forskning 1973, 19: 252–260.
H. Fløgstad, Publication activity of the University of Oslo 1811 – 1961. An historical outline, Humaniora Norvegica, 1962, 6: 1–13.

Utvekslingen av vitenskapelige publikasjoner var til dobbel vinning for biblioteket. Den medvirket til å spre informasjon om universitetets og senere også Videnskabs-Selskabets virksomhet, og den innbragte store mengder publikasjoner fra et stadig økende antall utenlandske universiteter, høyskoler og akademier. De publikasjoner som universitetet på denne måte sendte ut var årsmelding, universitetsprogrammer, doktoravhandlinger, monografiserier, enkeltverk, forelesningskatalog foruten en god del andre både større og mindre trykk. Publikasjonsområdet ble stadig videre, og antallet skrifter som man mottok øket også jevnt.

I 1863 tok Fredrik Wilhelm Keyser avskjed fra embetet som sjef for biblioteket, men han sa likevel ikke farvel til biblioteket for godt. Han fortsatte å gå der som ulønnet medarbeider, og da hans ettermann i stillingen, Paul Botten-Hansen døde i 1869, ble han av universitetet bedt om å fungere som biblioteksjef inntil en ny kunne utnevnes. Det gjorde han, og da den senere overbibliotekar Axel Charlot Drolsum, 24 år gammel, meldte seg til tjeneste som ny-ansatt amanuensis i 1870, ble han tatt imot og gitt den første innføring i bibliotekets arbeidsgang av Keyser. Det tok Drolsum som et godt varsel.

Men det ble altså Paul Botten-Hansen som kom til å følge etter Keyser. Han hadde en helt annen bakgrunn og andre forutsetninger enn sine forgjengere. Han var lærersønn fra Sel i Gudbrandsdalen, og hadde arbeidet seg frem den lange veien til universitetet. Regulære studier der hadde han aldri fått anledning til å gjennomføre. Derimot var han blitt en virksom litterat, redaktør og forfatter, og frem for alt en hvileløs boksamler. I noen år hadde han vært assistent ved Riksarkivet inntil han i 1860 søkte seg over til universitetsbiblioteket, der han regnet med at han kunne få bedre anledning til å dyrke sine litterære og bibliografiske interesser. I 1864 overtok han ledelsen av institusjonen. Hans tjenestetid i denne stilling ble imidlertid alt for kort til at han fikk satt sterkere spor etter seg i bibliotekets utvikling. Alt i 1869 døde han, bare 46 år gammel. Men hans Norsk Bog-Fortegnelse (Kristiania 1867–1870) og den retrospektive bibliografiske håndboken, La Norvège littéraire (Christiania 1868), utgitt til verdensutstillingen i Paris er fremdeles i dag nyttige bibliografiske hjelpemidler.

Heller ikke Paul-Botten Hansens ettermann Ludvig Ludvigsen Daae (1835–1910) skulle komme til å bli værende lenge i bibliotekets tjeneste. Da ha i 1870 etter skarp konkurranse overtok ledelsen av biblioteket, var han en ung og lovende adjunktstipendiat ved universitetet. Botten-Hansen hadde vært hans nære venn, og Keyser hadde gitt ham sterk anbefaling. Han var en boklærd og bokglad mann, men egentlig bibliotekserfaring hadde han ikke. På det europeiske bokmarked fulgte han godt med, og han sørget for at tilveksten til biblioteket skjedde på grunnlag av et solid faglig bokkjennskap innenfor alle de humanistiske fag. De naturvitenskapelige fag hadde han mindre interesse for.

Under sitt eget arbeide med blant annet norsk folketradisjon hadde Daae sett hvordan ikke minst lokalavisene kunne være viktige kilder for forskningen. Han skrev derfor til alle landets bladeiere og ba dem sende et eksemplar av deres avis til universitetsbiblioteket. Resultatet var at bibliotekets samling av løpende norske aviser steg fra 9 til ca. 50. Derimot tok Daae ikke opp arbeidet for å få gjennomført den pliktavlevering av alle norske trykk som var falt bort i 1839 med ny håndverkslov. Det var en sak som hans etterfølger kom til å måtte ta opp arbeidet for.W. Munthe, Professor Ludvig Daae, Oslo 1944: 52–60. Daae hadde utvilsomt vært glad for å bli sjef for universitetsbiblioteket, men han forsto likevel at han egnet seg bedre som universitetslærer og forsker. Derfor var han ikke tvil om hva han skulle velge da han fikk muligheten til å bli professor i historie. Det var en oppgave han frem for noen annen følte seg skikket til. Det ble derfor først i 1876 med Axel Charlot Drolsum (1846–1927) at biblioteket fikk en leder som gjennom en lang årrekke og med sterk og udelt interesse gikk inn for bibliotekets oppgaver.

Drolsum hadde studert latin, gammelnorsk og historie, men uten å ta noen avsluttende eksamen. I 4–5 år hadde han assistert professor Unger med utgivelsen av gammelnorske håndskrifter for Kildeskriftfondet, og i 6 år hadde han vært amanuensis ved universitetsbiblioteket. Men i 1876 bla han altså, knapt 30 år gammel, utnevnt til universitetsbibliotekar og sjef for institusjonen. I denne stilling ble han stående i hele 46 år. I motsetning til sin forgjenger og lærer Ludvig Daae, var han fra første stund av helt klar over at han var kommet til en stilling der han gjerne ville arbeide for resten av livet. Med en gang tok han derfor fatt på å sette opp et arbeidsprogram for utbygging av bibliotekets virksomhet og tjenester. I 1880 forelå det ferdig trykt og oversendt til Det Akademiske kollegium. Sammen med et tillegg som kom året etter, ga det en omfattende beskrivelse av bibliotekets stilling slik den var og hvilke tiltak som måtte gjøres for at det skulle kunne gi universitetet og samfunnet de tjenester de begge hadde bruk for. A.C. Drolsum, Om Universitetsbibliotheket. Forslag til en Omordning af Personalet m.v., Christiania 1880.
A.C. Drolsum, Tillæg: Bibliothekarens Skrivelse af 26. Novbr. 1881, Christiania. 1881.

Biblioteket måtte være klar over at det i virkeligheten var et nasjonalbibliotek, og at det måtte ha en klar forpliktelse til å ta vare på alle norske trykk.

Biblioteket måtte kunne gi bedre tjenester til dem som trengte det i sitt arbeide.

Bibliotekbygningen måtte utvides slik at den ga forsvarlig plass til samlinger, brukere og personale.

Som det eneste bibliotek i Norge med faste årvisse statsbevilgninger og med fast ansatt personale, hadde universitetsbiblioteket helt fra 1814 måtte ta på seg viktige nasjonalbibliotekoppgaver. Frem til 1839 hadde den kongelige resolusjon av 21. februar 1815 sikret avlevering til universitetsbiblioteket av ett eksemplar av alt som ble trykt i landet. Men med den nye liberale håndverkslov av 15. juni 1839 var denne ordning falt bort. Dette var nok ikke tilsiktet, men lovendringene førte likevel til at biblioteket i de neste ti-år fikk en langt mindre del av de norske trykk som ble produsert. Det var en situasjon som var uheldig både for biblioteket, forskningen og norsk kulturliv. Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807–73), som ikke bare var dikter, men også professor i filosofi ved universitetet, skrev i 1849 i et brev til sin venn overbibliotekar Erik Christian Werlauff (1781–1871) ved Det Kongelige Bibliotek i København, der han klaget over de dårlige og ufullstendige samlinger av norsk litteratur ved universitetsbiblioteket, noe han mente at bibliotekets ledelse hadde et beklagelig ansvar for: «naar man røre ved denne Sag, kommer man ind paa vor Bibliotheksbestyrelses misligste Side.»Brev fra Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven. 5. januar 1849 til Erik Christian Werlauff. – Universitetsbiblioteket i Oslo. Brevsamling Nr. 58
J. S. Welhaven, Samlede verker. Brev, bd.5. Oslo 1992: 287–289.
G. Munthe, Overbibliotekar Werlauff og hans forbindelser med norske forskere, Bibliotekshistorie, København 1990, 3: 31.

Etter hvert vokste det imidlertid frem en større forståelse for betydningen av å ta vare på alle norske trykk uten hensyn til emne, nivå og kvalitet. I alt for mange tilfeller var forfattere, forleggere, forskere og andre interesserte ute av stand til å finne frem til de de trykk de søkte og hadde bruk for i sitt arbeide. Grunnen var at ikke noe bibliotek og heller ikke noen annen institusjon i landet hadde funnet dem verdige til oppbevaring. Oppgaven var der, det var nødvendig at den ble løst: Dette var en rent nasjonal oppgave, som en ikke hadde rett til å regne med å få hjelp til fra noen biblioteker i andre land. I Norge var universitetsbiblioteket det eneste bibliotek som kunne ta på seg oppgaven. Derfor måtte det også settes i stand til å kunne gjøre det.

I årene etter 1839, det år da pliktavleveringen i virkeligheten var blitt opphevet, ble det gjort flere forsøk med frivillige ordninger og avtaler. Enkelte forlegger og boktrykkere sendte som gave til universitetsbiblioteket de bøker de ga ut. Man fikk en frivillig avlevering av statlige og kommunale trykk, og Ludvig Daae forsøkte å gjennomføre en tilsvarende frivillig ordning for aviser.A.C. Drolsum, Om Universitets-Bibliotheket, Kristiania 1880: 53–54.
A. C. Drolsum, Universitets-Bibliotheket 1811–1911, Kristiania 1911: 115–116.
Universitets-Bibliotheket. Aarsberetning for 1903–1904: VIII–IX.
W. Munthe, Norske Avdelings forhistorie, i: Norvegica, Oslo 1933: 24–25.
I 1874 påtok universitetsbiblioteket seg, etter anmodning fra Den norske Bokhandlerforening, å føre et forlagsregister over alle norske trykk som ble produsert.A.C. Drolsum, Om Universitets-Bibliotheket. Tillæg, Christiania 1881: 5.
W. Munthe. Op. cit.: 25–26.
Dette register hadde først og fremst til oppgave å sikre forfatternes og forleggernes rettigheter. Men det kom også til å gi universitetsbiblioteket fordeler, i og med at biblioteket ble gjort oppmerksom på de bøker og trykk som kom ut og ved at biblioteket fikk beholde det ene av de to eksemplar som ble sendt inn til registrering.

Men disse tiltak og avtaler viste seg snart å være utilstrekkelige og Drolsum ble klar over at man kunne ikke greie seg uten en ny pliktavleveringslov.

For en så sterkt nasjonal bevisst mann som Drolsum var dette en stor og naturlig sak å ta opp. Han ville samle hele den norske trykkproduksjon i en egen avdeling i biblioteket der den kunne få en spesiell behandling, bli utførlig registrert og sikret mot slitasje og ødeleggelse. Det skulle være et «Sted, hvor den samlede Norske Literaturs Frembringelser kunde finde en sikker Havn til Opbevaring for kommende Tider».A.C. Drolsum, Om Universitets-Bibliotheket. Tillæg, Christiania 1881: 5.
W. Munthe. Op cit.: 25–26.
Han ville skape et Bibliotheca Novegica. Han var klar over at samlingen ville komme til å se liten og fattigslig ut, men «stort eller lidet, det er nu engang vort, og vi faar være det bekjendt, hvordan det saa er.»A.C. Drolsum, Om Universitets-Bibliotheket. Tillæg, Christiania 1881: 5.

For å skape en slik komplett samling av alle norske trykk, måtte man få en lovfestet pliktavleveringsordning i likhet med den man hadde i andre nordiske land og forøvrig også i de fleste europeiske land. Det fikk man i 1882, da Stortinget 20. juni 1882 vedtok Lov om Forlagsregister og Afgivelse af Tryksager til Universitetsbibliotheket. Som tittelen viser gjaldt loven to forhold. Første del, paragrafene 1 til 5 handlet om opprettelsen av et forlagsregister som skulle sikre forfatternes og forleggernes opphavsrett. Annen del, paragrafene 6 til 12 gjaldt avleveringen til universitetsbiblioteket. Bestemmelsen om forlagsregisteret kom aldri til å få noen praktisk betydning, og de ble også snart avløst av annet og mere hensiktsmessig lovvern. Men disse paragrafer gjorde sin nytte ved at det med dem ble lettere å få vedtatt loven. Det var nemlig flere som likte selve ordningen med pliktavlevering dårlig, da de mente at det var en urimelig særbeskatning av en enkelt næring.

I det alt vesentlige kom loven om pliktavlevering til å virke rimelig godt. Man ønsket nok senere at avleveringen kunne ha skjedd halvårsvis i stedet for bare en gang i året, og at avleveringseksemplaret ikke burde ha vært i materie. Til gjengjeld var det en fordel at det ikke var satt inn noen foreldelsesfrist for avleveringen, og bestemmelsen om biblioteket forpliktelse til å gi ut en årlig bokfortegnelse var en klok gjenytelse.

Som følge av den nye pliktavleveringslov var det naturlig å skille ut alle norske bøker og trykk og samle dem i en avdeling – Norske Avdeling. Ideen var hverken ny eller original. Alt i 1780 hadde overbibliotekaren ved Det Kongelige Bibliotek i København, Johan Heinrich Schlegel (1726–1780) begynt å samle alle trykk fremstillet innenfor de danske landområder i egen Dansk Afdeling. I 1840 gjorde man det tilsvarende ved Kungliga Biblioteket i Stockholm for alle svenske trykk. Dette tiltak ble fulgt opp av Helsingfors Universitetsbibliotek i 1845, da man her samlet alle finskspråklige trykk i en Fennica-avdeling. I 1918 ble den utvidet til å ta med alle innenlandske trykk fra Finland.

Det skulle imidlertid vise seg at det ble et langt mere tidkrevende arbeide å få samlet alle norske trykk og all litteratur om Norge og norske forhold i én norsk avdeling. Dette gjaldt ikke bare en overføring av alle de norske trykk biblioteket eide fra før av, det var også nødvendig med en omfattende supplering og en løpende oppfølgning av ny produksjon. Delingen kunne derfor ikke ansees som avsluttet før i 1923. Da var også bibliotekets alfabetiske hovedkatalog delt i en norsk og en utenlandsk katalog.

Derimot overtok biblioteket med en gang forpliktelsen til å gi ut en årlig Norsk bokfortegnelse, slik det var bestemt i loven. Den ble gitt ut helt frem til årgangen 1920. Da kom det i stand en ny arbeidsdeling mellom Den norske Bokhandlerforening og universitetsbiblioteket om den fortsatte utgivelse.

Norske Avdeling fikk i Drolsums tid to fremstående ledere, som begge ga avdelingen høy faglig standard, Jens Braage Halvorsen (1845–1900) som var sjef for den i årene 1883–1898 og Hjalmar Petersen Pettersen (1856–1928) som etterfulgte ham og ledet avdelingen avdelingen frem til 1926.

Halvorsen var opprinnelig journalist, men hadde alt da han i 1883 ble ansatt ved biblioteket, sendt ut det første heftet av sitt Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1880 (Bd. 1–6. Christiania 1881–1908). Det hadde overbevist om hans store dyktighet som bibliograf. Hans forfatterleksikon – avsluttet av Halvdan Koht (1873–1965) i 1908 vil alltid bli stående som et hovedverk i vår bibliografiske litteratur, beundringsverdig når det gjelder omfang, mønstergyldig når det gjelder nøyaktig beskrivelse og kommenterende opplysninger.

Hans etterfølger Hjalmar Pettersen (1856–1928) hadde en langt mere regulær karriere bak seg da han i 1898 avløste Halvorsen som sjef for avdelingen. Han hadde fullført embetseksamen fra det historisk-filosofiske fakultetet ved universitetet og hadde tjenestegjort i 13 år ved biblioteket, de siste år ved Norske Avdeling. Han fortsatte sin forgjengers bibliografiske virksomhet ved utgivelsen av det monumentale Bibliotheca Norvegica, der han i fire veldige bind i årene 1898–1924 utvidet Halvorsens bibliografiske registrering både når det gjaldt tidsrom, emner og trykkested. Første bind var en total registrering av alle bøker og skriftstykker som var blitt til i Norge fra den første boktrykker kom til landet og frem til og med året 1813. Annet bind registrerte alt som var skrevet om Norge og nordmenn i utenlandsk litteratur. Bind tre var et forfatterleksikon for tiden frem til 1814, mens fjerde bind var en katalog over det norske forfattere hadde fått trykt i utlandet etter 1814. Han hadde også begynt på enda to bind, et supplementsbind til de fire som var utgitt, og et bind som skulle registrere Holberglitteraturen. Men ingen av disse bind er blitt fullført. Likevel, selv om han ikke fikk ført verket helt frem til den avslutning han hadde planlagt, er dette et av våre nasjonalbibliografiske hovedverk som vi ikke kan klare oss uten.

J. B. Halvorsen og Hjalmar Pettersen var de to første ledere av universitetsbibliotekets Norske Avdeling. De bygget den opp og ledet den gjennom til sammen mere enn 40 år. Det er likevel deres bibliografiske virksomhet som har hatt den største betydning. Deres livsverk er en forutsetning for bruken av norsk litteratur og norske trykk.

Men også utover den nye lov om pliktavlevering og opprettelsen av en egen avdeling for alle norske trykk og trykk om Norge og norske forhold, var Drolsum klar over han måtte sette nye mål for bibliotekets virksomhet. «Da Universitetsbibliotheket med sit nuværende Udstyr af Personale og Pengemidler ikke kan virke, som det med rette kan kreves af vort Lands eneste store Bibliothek, skal jeg hermed tillade mig i Korthed at redegjøre for Bibliothekets Udvikling siden dets stiftelse, for hvad der er udrettet, og hvad der efter min Formening staar tilbage at gjøre for at bringe denne Indretning i tidsmæssig stand.» Slik innledet han en beretning han skrev til Det akademiske kollegium ved universitetet, der han redegjorde for stillingen slik den var, og for de tiltak som han mente var nødvendige for å sette biblioteket i bedre stand til å gi de tjenester universitetet og samfunnet hadde bruk for og krav på.A.C. Drolsum, Om Universitets-Bibliotheket, Christiania 1880: 3.

Universitetsbiblioteket var nå, skrev Drolsum, «traadt ind i Rækken af de større Bibliotheker.»A.C. Drolsum, Om Universitets-Bibliotheket. Tillæg, Christiania 1881: 18. I de siste 50 år var boksamlingen blitt mer enn fordoblet, den var vokset fra ca. 100 000 bind i 1831 til ca. 225 000 bind i 1881. Den videre vekst regnet han med ville bli rundt 5 000 bind pr. år, og her skulle det vise seg at han ikke tok for kraftig i. Tilvekst ble nemlig 50% større enn beregnet de neste 20 år. Samtidig gikk utlån og lån til lesesal opp med 65%. Begge deler var selvsagt meget gledelig. Det viste at det var bruk for biblioteket og at det gjorde nytte.

De som ga bekymring var den beskjedne arbeidsstyrke, den korte åpningstid for lesesal og utlån, de små bevilgninger til bokkjøp og tidsskrifthold, det primitive utstyr, og så plassmangelen som man var klar over ville melde seg i løpet av få år.

Da Drolsum ble sjef for universitetsbiblioteket, hadde han bare et personale på fire medarbeidere til å hjelpe seg. Først i 1878 var arbeidstiden blitt utvidet fra fire til seks timer om dagen. Men fremdeles var det bare universitetsbibliotekaren som var «heldagslønnet». De andre ansatte var alle avhengige av tilleggsinntekter annet steds fra. Det er klart at dette gjorde at de så på ansettelsen ved biblioteket som en gjennomgangsstilling, og de følte seg lite oppfordret til å søke å utvide sine kvalifikasjoner. Dette fikk naturlig nok betydning for den yrkesmessige holdning.

Men selv med den utvidelse av arbeidstiden som hadde funnet sted, var personalet håpløst utilstrekkelig. Det rakk ikke til stort mere enn å holde lesesalen og utlånet åpne og besvare henvendelser fra besøkende. Større og mer langsiktige oppgaver var det uråd å ta opp. Drolsum sammenlignet med danske og svenske biblioteker, og han kunne påvise at i begge disse land hadde man betydelig større arbeidsstyrker til rådighet. Men viktigere var det at begge land var det flere biblioteker å dele arbeidsoppgavene på. I Norge var universitetsbiblioteket det eneste statlige bibliotek med fast ansatt personale.A.C. Drolsum, Om Universitets-Bibliotheket, Christiania 1880: 13–14.

Drolsums aksjon førte fram her. Ti år senere, i 1890 var personalet blitt mer enn fordoblet, og hva som var meget vesentlig, man hadde fått medarbeidere som hadde bedre utdannelse og som var kommet for å bli i tjenesten, i alle fall for et lenger tidsrom. Dette gjorde det mulig å ta opp større og mere langsiktige arbeidsoppgaver.

Det hadde lenge vært et sterkt ønske både hos bibliotekets eget personale og hos brukerne om at man måtte få en systematisk – scientifisk, for å bruke tidens terminologi – katalog. Dette var også en sak det hadde vært arbeidet med helt siden 1828 da den alfabetiske katalog var bragt à jour. Men i 1837 stanset arbeidet opp. Andre oppgaver måtte gå foran. En av dem var den tilvekstkatalog som biblioteket begynte å utgi dette år. En universitetskomité som var nedsatt i 1864 for å gi en vurdering av bibliotekets tilstand da Paul Botten-Hansen skulle overta biblioteksledelsen, etterlyste en slik katalog.A. C. Drolsum, Universitets-Bibliotheket 1811–1911, bd. 1, Kristiania 1911: 73–76. Arbeidet ble da tatt opp igjen, men måtte snart innstilles. Biblioteket hadde bare midlertidig arbeidshjelp å overlate oppgaven til, og som Drolsum skrev senere, «Med den Slags Hjælp tilveiebringes ingen systematisk Katalog.»A.C. Drolsum, Om Universitets-Bibliotheket, Christiania 1880: 9.

Man forsøkte å greie seg med alfabetisk oppstilling i 12 store fagdelte grupper, og her hadde man fulgt det systematiske skjema som var utarbeidet i Johann Samuel Ersch: Handbuch der deutschen Literatur. (Leipzig 1812–14), men uten at oppstillingssignatur var påført hverken bok eller katalogsedler. Dette var selvsagt til stort bry for den daglige bokhenting og oppstilling.

Ordningen var naturligvis uholdbar i det lange løp. Ingen visste det bedre enn Drolsum selv, som fra daglig arbeide kjente til hvor vanskelig det av og til kunne være å finne frem til en etterspurt bok. I 1886 foretok han derfor sammen med sin kollega, underbibliotekar Albert Kjær (1852–1941) en studiereise til de nordtyske biblioteker for å studere opplegget for de systematiske kataloger der. Det var da særlig systematikken ved Stadtbibliothek Hamburg og Universitetsbiblioteket i Halle som kom til å påvirke idé og retningslinjer man fant frem til hjemme. Resultatet ble en systematisk katalog, opprinnelig delt opp i 18 klasser, men som senere ble revidert og utvidet til 21 klasser. I de følgende år konsentrerte man arbeidet særlig om klassene F. Naturvidenskab og H. Filologi, som begge ble gjort ferdige og samlet i store foliobind der løsblad ble skrudd fast mellom permene. Disse bind er fremdeles i bruk. For de andre klassene kom man aldri så langt, før man omkring 1914 gikk over til en katalog på kort av internasjonalt format: 12,5 x 7,5 cm.

I løpet av de 30 år biblioteket hadde holdt til i Domus Bibliotheca på Karl Johans gate, var lokalene blitt så avgjort for små og lite tidsmessige. De var heller ikke forsvarlige når det gjaldt brannfare. I løpet av 1880-årene greidde Drolsum å få gjennomført en ombygging og modernisering av lokalene, slik at huset fikk en dobbelt så stor magasinkapasitet. Det store gårdsrom midt inne i bygningen ble ombygget til en utmerket lesesal med 50 arbeidsplasser og et håndbibliotek på 4 000 bind. Salen fikk overlys, og noen år senere i 1889, ble det lagt inn elektrisk lys. En like stor forbedring var det at man i 1883 fikk installert varmeanlegg for hele bygningen. Begge deler gjorde det mulig å holde den åpen for bruk en langt større del av dagen enn tidligere. Før den tid hadde det bare vært ovnsfyring i noen få arbeidsrom. Hvor enkle forholdene var i bygningen, forstår man best når man får vite at det var først i 1871 at man fikk innlagt vann. Før den tid hadde man greidd seg med en brønn og fra 1853 med en vannspring ute i gårdsrommet.

Ombyggingen i 1880-årene betydde en stor vinning for biblioteket. Magasinkapasiteten øket fra 250 000 bind til 500 000 bind, man fikk langt bedre arbeidsforhold både for brukere og personale, og huset ble brukbart hele arbeidsdagen. En ting ble derimot ikke bedre. Bygningen var fremdeles like brannfarlig. Alle indre konstruksjoner var av tre, murveggene var bare et ytre skall rundt en trebygning. En brann ville med stor sannsynlighet ha ført til total ødeleggelse av de uerstattelige samlinger som der etterhånden fantes. Det gikk imidlertid godt. Ikke noen deler av bibliotekets samlinger gikk tapt.

En annen ting er at enkelte beklaget ombyggingen av de opprinnelige boksaler til rene bokmagasiner. «Er det altsaa nødvendig at ordet bibliotek ogsaa for all fremtid skal behøve at bety et mere eller mindre hæslig varelager av tryksager», spurte en kunsthistoriker.C. W. Schnitler, Norske biblioteksinteriører i gamle dage, Festskrift til Hjalmar Pettersen, Oslo 1926: 62–63. Drolsum var nok selv klar over dette, og han var lite glad for enkelte av de inngrep han måtte foreta. Men han innså at de var nødvendige, og han kunne senere påvise at han ved denne ombygningen hadde spart staten for betydelige byggeomkostninger i bortimot 30 år.Studenterne fra 1864. Skien 1916: 62–63.

God plass i et bibliotek varer sjelden lenge. De fleste biblioteker må slåss med plassmangel i mesteparten av sin virketid. Omkring århundreskiftet var det klart at biblioteket måtte få en stor utvidelse både av magasiner, lesesaler og personalets arbeidsrom dersom det skulle kunne fungere. Drolsum foreslo derfor at planleggingsarbeide måtte bli satt i gang, og i 1906 ble den første bevilgning gitt til oppgaven. Det hadde hele tiden vært meningen at man skulle sette opp et tilbygg langs Frederiks gate til den eksisterende biblioteksbygning. Men det var trangt om plassen i universitetshagen, grunnforholdene var uheldige, og den gamle biblioteksbygning som man skulle bygge i tilknytning til, var som kjent meget brannfarlig. Derfor sluttet man seg uten større betenkeligheter til et forslag fra universitetets rektor Waldemar Christopher Brøgger (1851–1940) om å reise en helt ny biblioteksbygning på den nordre del av Observatorietomten opp mot Drammensveien og Solli plass. Det var nok dem som mente det var uheldig å flytte biblioteket så pass langt vekk fra universitetets hovedtilholdsted. Men samtidig hadde den nye tomt helt klare fordeler, først og fremst god plass for utvidelser til langt inn i fremtiden. Likeledes var terrenget og grunnforholdene gunstige.

Det ble universitetets bygningsinspektør, arkitekt Holger Sinding-Larsen (1869–1938) som forberedte byggesaken og deretter kom til å bli den utførende arkitekt. Sammen med overbibliotekar Drolsum foretok han en lengere studiereise i 1907 for å se på nyere biblioteksbygninger i Nord-Europa før de gikk i gang med selve planleggingen. Dette ble det gjort rede for i stortingsproposisjonen som foreslo bevilgning til å sette i gang arbeidet.Stortingsproposisjon nr. 49(1908) Angaaende bevilgning til paabegyndelse av bygning for Universitetsbiblioteket.

Den første byggebevilgning ble gitt i 1908, og i 1913 sto bygningen ferdig og klar til tjeneste. Det var en meget god og tidsmessig, rasjonell løsning arkitekt og overbibliotekar var kommet frem til. Man hadde trukket full nytte av moderne teknikk og av erfaringer fra de nyeste europeiske og nordamerikanske biblioteker. Det var uten tvil en meget stor fordel at man kom til å stå helt fritt og uavhengig av eldre bygg når man nå skulle reise det nye bibliotek. Og denne frihet gjorde man også full bruk av. En viktig side av saken var at den nye bygning måtte bli sikret mot brann, og det ble den da også så langt dette var mulig med den tids tekniske hjelpemidler. Drolsum fortalte selv om den lettelse han følte da det siste flyttelass med bøker hadde forlatt den gamle brannfarlige bygning på Karl Johan, og alle samlinger var bragt på sikker plass i nytt hus.Studenterne fra 1864. Skien 1916: 64–65.

Den bygningsmessige løsning man hadde valgt for den nye bygning var et klart brudd med den tidligere tradisjon innenfor biblioteksarkitekturen. Før hadde man hatt boksaler med oppstilling i hyller langs veggene på gulvplan og på gallerier. Man hadde hatt store takhøyder, og derfor hadde man også fått de beryktede lange stigene for å nå opp til øverste hyllebrett. Senere hadde man fått ristegulv av jern for å slippe dagslyset ned i de nedre magasinetasjer. Kunstig lys i magasinene var det dårlig med. Alt dette brøt man nå med.

Den bibliotekbygning man nå reiste hadde en klar tre-deling av arealene:

Publikumsrommene, lesesaler, utlånssal, katalogsal og utstillingsrom, var alle plassert i hovedetasjen og ved siden av hverandre. De var trukket frem mot fasaden med hovedinngangspartiet og lengst mulig opp i bygningen der det var godt vinduslys og takoverlys.

Personalets arbeidsrom var plassert på samme gulvplan innenfor publikumsrommene, men samtidig nærmest mulig disse. Hovedregelen var at publikum og personale skulle ha den best mulige anledning til å møte hverandre, men deres veier skulle ikke krysse hverandre.

Bokmagasinene og andre samlingsrom var i det alt vesentlige plassert i en egen magasinfløy, eller i lofts- og kjelleretasjer i hovedbygningen, der man kunne ha lav takhøyde. Magasinfløyen var satt opp etter et nytt konstruksjonsprinsipp, der hyllene var den gjennomgående og bærende konstruksjon. Gulvene var hengt opp på hyllekonstruksjonen. Takhøyden i magasinene var de fleste steder ikke mer enn 2.20 meter, og akseavstanden fra hyllerad til hyllerad var 1.75 meter, hvilket den gang var ansett som meget lite. I senere bibliotekbygg er den satt ned ytterligere. Hyllebrettene var av stål, regulerbare og av standardisert dimensjon. Alt dette gjorde at man fikk en meget økonomisk utnyttelse av magasinplassen.O. Kolsrud. Det nye Universitetsbiblioteket i Kristiania, Nordisk Tidskrift för bok- och bibliotekvätenskap 1914, 1: 19–33.

Men nesten like meget som den rasjonelle utnytelsen av plassen i det bygg som nå ble tatt i bruk, betydde det at man bakenfor på tomten hadde gode muligheter for utvidelser. Arkitekten kunne med full rett fastslå, at de magasiner som sto ferdige i 1913 bare utgjorde en femtedel av det en total utbygging av tomten ville gi. At dette var en ganske vesentlig fordel, forstår man når man ser den stadige og sterke økning av tilveksten til bibliotekenes samlinger.

Da universitetsbiblioteket i 1913 var flyttet inn i sin nye bygning, kunne det samtidig se tilbake på hundre års utvikling og virksomhet. Sammenlignet med andre tilsvarende biblioteker i Norden var samlingene av heller beskjeden størrelse. De var omkring århundreskiftet på rundt 500 000 bind. Til samme tid hadde Det Kongelige bibliotek i København ? bind, men her var dette bare et av flere vitenskapelige og faglige biblioteker i byen og i landet. Københavns Universitetsbibliotek hadde omkring ? bind, og i tillegg til dette fantes det flere betydelige samlinger ved akademier, høyskoler og andre institusjoner. I Sverige hadde Kungliga Biblioteket ? bind, men også her fantes det i tillegg til dette store biblioteker ved Uppsala og Lunds universiteter, ved stifts- og länsbiblioteker, foruten de samlinger som var ved akademier og høyskoler.

Enda tydeligere står de sparsomme norske samlinger frem, når en tar i betraktning at det norske universitetsbiblioteket praktisk talt var det eneste faglige og vitenskapelige bibliotek som kunne gi den litteraturhjelp og de tjenester som forskning, administrasjon, næringsliv og undervisning trengte. Biblioteket hadde også måttet innrette seg etter denne kjensgjerning. Det regnet ikke med at de andre fagbibliotekene med sine små og faglige snevert avgrensete samlinger kunne mere enn hjelpe den aller nærmeste krets av medarbeidere ved den institusjon og det fagmiljø som biblioteket var knyttet til. Dette forhold understreket universitetstbibliotekets ledelse i sine årsberetninger og rapporter, og den brukte det som et argument ved sine budsjettforslag.

Helt siden opprettelsen i 1811 hadde det vært klart at universitetsbiblioteket måtte påta seg oppgaver utover det å fungere som et bibliotek for universitetet. Alt Georg Sverdrup hadde sagt fra at biblioteket måtte være et bibliotek for hele landet, og universitetets kollegium støttet. Biblioteket måtte «tillige betragtes som et nationalt Bibliothek.» Alle skulle her få «Adgang til at erhverve sig almennyttigge for deres Fag vigtige Kundskaber.»A. C. Drolsum, Universitets-Bibliotheket 1811–1911, bd.1, Kristiania 1911: 51.

Utlånet av litteratur øket da også jevnt ut gjennom hele hundreåret. Hele tiden hadde det vært mulig for alle borgere å låne bøker, men låntakere som ikke selv bodde i hovedstaden, måtte ganske visst ordne seg med en kommisjonær i byen som kunne påta seg forsendelsen til og fra den utenbys låner. Først i 1903 gikk biblioteket over til selv å sende bøkene direkte til til låntakerne, og dette førte ikke uventet med seg en merkbar stigning av de utenbys lån. Universitetsbiblioteket gjorde dette fordi det følte en klar forpliktelse også på denne måte å bygge ut sine funksjoner som riksbibliotek.

Selv om bevilgningene til universitetsbiblioteket lenge var beskjedne, hadde man likevel langsomt greidd å skape solide samlinger innenfor de fleste sentrale universitetsfag. Ved inngangen til 1900–tallet var det biblioteksmessig sett ganske andre forskningsvilkår enn man hadde hatt et halvt hundreår tidligere. Da hadde mange av universitetets lærere måtte dra utenlands for å få adgang til den litteratur de trengte til sine studier.

Pliktavleveringsloven av 1882 hadde likeledes skapt muligheter for å få bygget opp komplette samlinger av norsk litteratur. Man hadde fått en nasjonal avdeling, Norske Avdeling, og den var blitt utgangspunkt for en betydelig bibliografisk virksomhet med løpende og retrospektiv registrering av norske trykk og trykk om Norge og norske forhold. Denne bibliografiske registrering var igjen en forutsetning for all vitenskapelig forskning på grunnlag av norsk materiale.

Helt fra første stund hadde universitetsbiblioteket måttet søke å dekke alle fagområder, uansett om disse var undervisningsfag ved universitetet eller ikke. De verker som ikke ble anskaffet av universitetsbiblioteket, kom i de fleste tilfeller heller ikke til å bli innkjøpt av noe annet bibliotek i landet.

Først mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet tok dette forhold til å endre seg. Det vokste frem en del biblioteker som man var klar over på en verdifull måte kunne supplere universitetsbibliotekets samlinger. Representanter for disse bibliotekene kom sammen til et møte i Bergen i 1911 og sendte en oppfordring til universitetsbiblioteket om å forestå en trykking av katalogkort for verk som fantes i norske biblioteker eller som heretter ble anskaffet av norske bibliotek. De henviste til den tjeneste som Library of Congress ga til amerikanske biblioteker, som Königliche Bibliothek i Berlin ga til mange tyske biblioteker og som British Museum Library planla å gjøre i England. Overbibliotekar Drolsum svarte med en lenger utredning i 1912, der han fant at det ikke var forsvarlig å gå i gang med foretaket. Universitetsbiblioteket hadde selv et tilfredstillende katalogapparat og trengte ikke til å få trykt dette. De andre bibliotekers samlinger var så pass små, at Drolsum mente at det ville være urimelig kostbart å sette i gang denne prosess bare for deres skyld. Han frarådet derfor forslaget. Universitets-Bibliotheket. Aarsberetning for 1902–1903. Kristiania 1903: VI–VII.

Derimot gikk han sterkt inn for et annet forslag som ble reist omtrent samtidig. I 1911 hadde Stortingets budsjettkomite uttalt ønsket om at en del av de store biblioteker skulle gå sammen om en felles innkjøpsplan for på den måten å få organisert bokkjøpet mest mulig rasjonelt og å unngå unødvendige dobbeltanskaffelser av bokverk og tidsskrifter.Universitetsbibliotekets Aarsberetning. 1. juli 1914–30. juni 19115.: 35–36. Drolsum svarte at universitetsbiblioteket alt i betydelig utstrekning hadde tatt sikte på en slik samordning, men at det nok var vanskelig helt ut å unngå dobbeltanskaffelser. Flere av de biblioteker man tok sikte på å samarbeide med var presensbiblioteker som ikke lånte ut av sine samlinger til brukere utenfor egen institusjon. Dessuten skjedde dobbeltanskaffelsene ofte i tilfeller der vedkommende bokverk eller tidsskrift måtte finnes i flere eksemplarer. Men grunntanken støttet Drolsum, og han så «ingen opfordring til at kjøpe bøker i de fag som specialbibliotekerne repræsenterer, i nogensomhelst nævneværdig utstrækning.»

Derimot tok han ikke opp noe forslag om en norsk samkatalog, og det ville ha vært naturlig dersom bibliotekene utenfor universitetsbiblioteket hadde hatt en betydelig årlig tilvekst. I Sverige hadde man hatt en aksesjonskatalog like siden 1886,Sveriges offentliga bibliotek. Accessionskatalog, 1886, 1, Stockholm 1887. og i Danmark fikk man en tilsvarende katalog fra 1901.Katalog over Erhvervelser af nyere udenlandsk Litteratur ved Statens offentlige Biblioteker, 1901 –, København 1902. I Norge hadde man greidd seg med universitetsbibliotekets tilvekstlister som var trykt og gitt ut årlig siden 1837, og fra 1912 i et skiftende antall hefter i året, inntil katalogen sluttet å bli sendt ut i trykt form i 19?? Men ønsket om en samkatalog var der hele tiden, og forslaget ble tatt opp av universitetsbiblioteket i 1917.Universitetsbibliotekets Aarsberetning. 1. juli 1917 – 30 – juni. XV–XXI. Men det skulle gå mere enn 20 år før idéen ble realisert, og da i stor utstrekning basert på frivillig arbeidsinnsats. Denne sak vil bli omtalt senere i denne fremstilling.

Helt siden universitetsbibliotekets første virkeår hadde ledelsen måtte ta hensyn til det forhold at det i realiteten var landets eneste vitenskapelige og faglige bibliotek med samlinger av betydning og med personale som kunne gi tjenester. Sverdrup skrev i en innberetning i 1826 at biblioteket var noe mer enn et universitetsbibliotek, det var også et nasjonalbibliotek Det var universitetets kolegium helt enig i, «kan tillige betragtes som et nationalt Bibliothek», der alle har «Adgang til at erhverve sig almennyttige og for deres Fag vigtige Kundskaber.»A. C. Drolsum, Universitets-Bibliotheket 1811–1911, bd. 1, Kristiania 1911: 51. Oppgaven som nasjonalbibliotek ble også understreket av forpliktelsen til å ta vare på alle norske trykk i samsvar med pliktavleveringsbestemmelsen av 1815 og pliktavleveringsloven av 1882.

I bibliotekets budsjettforslag for budsjettåret 1898 – 1899 tok Drolsum opp forslag om at biblioteket for fremtiden skulle ha navnet Universitets- og Lands-Bibliothek, eller Universitets- og Rigs-Bibliothek, slik at den dobbelte oppgave biblioteket hadde, alltid skulle stå klart frem. Men dette forslag gikk universitetet mot, og regjeringen utsatte saken inntil man kunne ta saken opp i forbindelse med ny universitetslov.Universitetsbibliothekets Aarsberetning 1897–1898. Kristiania: VII–VIII. Universitetsbibliothekets Aarsberetning. 1. juli 1905 – 30. juni 1910, Kristiania 1915: 18–19. Universitetsbibliotekets overgang til selvstendig riksbibliotek. Utredning avgitt av til Det akademiske Kollegium av overbibliotekaren, Oslo 1925: 5–7. Om universitetsbiblioteket. Redegjørelse til Kirke- og undervisningsdepartementet fra Det akademiske Kollegium, Oslo 1931: 17–18. Det eneste som kom ut av saken var at bibliotekets leder fikk tittelen overbibliotekar.

I 1907 kom Drolsum tilbake til saken i forbindelse med reisningen av den nye bibliotekbygning på Drammensveien. Han foreslo da at man fikk et navn som klart ga uttykk for bibliotekets oppgave som det nasjonale riksbibliotek ved siden av å være universitetsbibliotek. «Vort bibliotek skal utføre, hvad i Sverige Kungl. biblioteket i Stockholm og universitetsbibliotekerne i Uppsala og Lund fordeler mellem sig og hvad Det kongelige Bibliotek og Universitetsbiblioteket i Kjøbenhavn har at utføre til sammen.»Universitetsbibliotekets Aarsberetning. 1. juli 1905–30. juni 1910. Kristiania 1915: 23–24. Kollegiet sluttet seg helt til denne argumentasjon og pekte på at når det gjaldt bevilgninger, måtte det stilles ganske andre krav til størrelsen av disse når det gjaldt vårt universitetsbibliotek som var landets nasjonalbibliotek og det eneste store bibliotek.Universitetsbibliotekets Aarsberetning. 1. juli 1905–30 juni 1910. Kristiania 1915: 19. Noen navneforandring ble det heller ikke denne gang. Det skyldtes at man ikke kunne bli enige om hvilket navn man skulle velge, og kanskje like meget, at universitetet var redd for at forandringen skulle svekke forbindelsen mellom universitet og bibliotek. Saken ble derfor ikke ført frem til noen avgjørelse i Drolsums embetstid.

Axel Charlot Drolsum tok avskjed i 1922. Han hadde da vært ansatt ved biblioteket i 52 år, og i 46 vært bibliotekets sjef. Da han begynte sin tjeneste der i 1870, hadde biblioteket samlinger på rundt 175 000 bind og et personale på 4 personer. Da han forlot biblioteket var boksamlingen øket til 680 000 bind, og antallet ansatte var 40. I samme tidsrom var bibliotekets plassforhold to ganger blitt radikalt forbedret. Første gang i slutten av 1880-årene da Domus Bibliotheca på universitetsplassen var blitt ombygget og sterkt forbedret. Magasinkapasiteten var da blitt øket fra 250 000 til 500 000 bind, det var innredet lesesal med 50 gode arbeidsplasser, man hadde fått elektrisk lys i bygningen, noe som gjorde det mulig å utvide åpningstid og arbeidstid. Annen gang biblioteket fikk større og bedre lokaler var ved innflyttingen i den helt nye bygning på Drammensveien i 1913. Det var en avgjørende forbedring av arbeidsvilkårene både for brukerne av biblioteket og for bibliotekets eget personale. Både den nye bygning og det økete personale ga biblioteket muligheter for å løse flere arbeidsoppgaver og å gi bedre tjenester til dem som søkte biblioteket for å få hjelp.

Det var således et solid livsverk i bibliotekets tjeneste Drolsum kunne se tilbake på da han i 1922 forlot stillingen som overbibliotekar. Når resultatet av Drolsums arbeide ble så betydelig, skyldtes det selvsagt i noen grad at den fant sted over et langt tidsrom der man hadde en betydelig oppbygging av mange norske kulturinstitusjoner. Men Drolsums innsats var like fullt overbevisende stor. Han var ung da han kom til biblioteket, og han kom for å bli der. For ham var ikke dette noen mellomstasjon. Tidlig hadde han sitt arbeidsprogram klart.A.C. Drolsum, Om Universitetsbibliotheket. Forslag til en Omordning af Personalet m.v, Christiania 1880. A.C. Drolsum, Tillæg, Christiana 1881. Det gjaldt bygning, pliktavlevering, bemanning, innkjøp og det gjaldt nasjonalbibliotekstatus. På de fleste punkter vant han frem.

Etter hvert kunne han støtte seg til en viss posisjon i det offentlige liv. Han var utvilsomt gjerne gått inn i politisk virksomhet også, men det parti han sognet til, Høyre, hadde ingen plass til ham. Det ble derfor forsvarssaken han ga sin politiske interesse og sitt overskudd til. Han var formann i Norges forsvarsforening i 27 år, fra 1889 til 1915. Han skrev sterkt nasjonale artikler om Norges standpunkt i unionskonflikten, og han kjempet uopphørlig for å styrke forsvaret. Den klare holdning han tok til flere av samtidens stridsspørsmål, gjorde at han heller ikke gikk fri for atskillig motbør. Mange Venstrefolk som var opptatt av fredssak og internasjonalt samarbeide, så på ham som en klar motstander. En mann som Bjørnson kunne bruke harde ord mot ham.Dagbladet 28.08.1890.»Hvorledes Hr. Drolsum arbejder.»
G.Munthe, Axel Charlot Drolsum og Universitetsbiblioteket, Norvegica. Minneskrift til hundreårsdagen for opprettelsen av Universitetsbibliotekets Norske Avdeling, Oslo 1983: 43.
I Stortinget gikk et snautt flertall i 1891 mot å bevilge ham et lønnstillegg, og det tok han helt personlig. I 1894 ble han sammen med deler av universitetet «straffet» ved at bevilgningene ble skåret ned. Således fikk universitetsbiblioteket sin bokkjøpsbevilgning redusert til det halve. Det førte til at man måtte si opp abonnementet på et stort antall utenlandske tidsskrifter. Bokhandler Jacob Dybwad, som lenge hadde vært bibliotekets bokhandler, ga som hyldest til Drolsums 25-års jubileum ved universitetsbiblioteket abonnementet for 1895 for i alt 220 utenlandske tidsskrifter. Dette sparte biblioteket og dets brukere for mange vanskeligheter. Stortingets nedskjæring ble heller ikke gjentatt.

Men slike demonstrasjoner kom etter hvert på avstand, og da Drolsum i 1922, 76 år gammel – han var blitt ansatt før det fantes bestemmelser om fast aldersgrense – tok avskjed med sitt bibliotek, var han en aktet og æret mann.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Gerhard Munthe: historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie

Gerhard Frantz Wilhelm Munthe (1919–1997) var ein sentral biblioteksperson både i norsk og internasjonal samanheng. Han hadde eit omfattande og variert biblioteksfagleg og historisk forfattarskap og var også involvert i fleire offentlege utgreiingar på bibliotekfeltet. Som pensjonist arbeidde Munthe med eit breidt historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie. Dette arbeidet vart ikkje heilt avslutta før han gjekk bort, men eit eksemplar av manuset er i Nasjonalbibliotekets samling (Ms. fol. 4434) og dette er tekstgrunnlag for denne utgivinga.

NB tema er Nasjonalbibliotekets serie for tematiske fagressurser.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.