Da Norge i 1814 fikk sin frie forfatning og sin nasjonale selvstendighet innenfor den svensk-norske union, fantes det ikke mange nasjonale kulturinstitusjoner i landet. Av dem som tok vare på den litterære kulturarv og som kunne gi boklig støtte til studier og forskning, var det ikke stort annet enn det nye universitetsbibliotek. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem og Carl Deichmans bokgave til Christiania by, foruten en del mindre samlinger ved skoler og undervisningsinstitusjoner. Heller ikke etter 1814 vokste det umiddelbart frem nye biblioteker som kunne gjøre landet selvstendig og selvhjulpent når det gjaldt å gi adgang til den litteratur som folk trengte til sitt arbeide, eller som de hadde lyst til å se. I mange årtier fremover måtte norske studenter og forskere dra utenlands hver gang de skulle gjøre bruk av litteratur og skriftlig materiale for studier, forskning og kulturabeide. Først godt inn på 1800-tallet begynte noen få nye biblioteker å vokse frem. Et av de første var Bergens Museums Bibliotek.
For et land som var i ferd med å gjenreise sin nasjonale selvstendighet, og derfor også gjerne ville understreke sin nasjonale egenart, måtte det være en naturlig og nærliggende oppgave å ta vare på alle minnesmerker fra tidligere tider. Stiftamtmann Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849), eidsvollsmann og stortingspresident, appellerte derfor heller ikke forgjeves da han i 1825 sendte ut en «Indbydelse» til Fædrelandssinnede Mænd i og udenfor Bergens Stift» om å opprette et «Museum av Oldsager og Kunstsager og et Naturalie-Cabinet af indenlandske Naturalier.»J. Brunchorst, Bergens Museum 1825–1900. En historisk fremstilling. Bergen 1900: 8–11, Tillæg: 3–8. Den eneste begrensning Christie hadde hadde satt for det planlagte museum, var at samlingene bare skulle omfatte norske gjenstander. Men heller ikke denne ene innskrenkning kunne i lengden stanse hans store og aktive samleiver. En skulle derimot trodd at det for Christie, som planla å ta vare på alt som kunne kaste lys over norsk natur, historie og folkeliv, ville det ha vært en selvsagt oppgave også å samle den den litteratur og de skriftstykker som landet selv hadde skapt eller gitt årsak til. Men dette ble ikke tilfellet. At det fantes en egen norsk litteratur som man burde samle og ta vare på, hadde hverken han eller hans medarbeidende venner noen klar oppfatning av. Først som ellevte og nestsiste punkt på hans lange og omfattende arbeidsprogram for det nye museum, kom innsamlingen av bøker, manuskripter og kart som kunne være av kulturhistorisk verdi og til nytte for arbeidet i muséet. Denne rent sekundære interesse som ble vist boksamlingen, kom også klart frem i det forhold at åtte år etter grunnleggelsen, hadde muséet bare 205 bind, 56 manuskripter og 20 kart. Årene som fulgte førte heller ikke til noen større forandring i dette forhold. Etter 25 års virksomhet var ikke muséets boksamling på mere enn 1 500 bind.A. M. Wiesener, Biblioteket,i, Bergens Museum 1925: 143.
Men selv om muséet boksamling var lite og tilveksten lenge var beskjeden, fikk det likevel hele tiden gaver. Kongen ga flere ganger verdifulle bokverk, og interesserte embetsmenn, kjøpmenn og håndverksmestre overlot stadig bøker og skriftstykker som de enten eide selv eller som de var kommet over i sin tjeneste eller i sitt arbeide. Tidsskriftet Urda som Directionen for det Bergenske Musæum ga ut i årene 1834–1847, og senere tidsskriftet Skirner i årene 1847–1849, minnet også lesende folk om muséet var den fremste antikvariske institusjon i Norge. De to tidsskrifter skapte også det første grunnlag for en litterær bytteforbindelse mellom muséet og andre biblioteker, akademier og utgiverselskaper. Det kom til syne i tilveksttallene for boksamlingen. Boktrykker Christopher Dahl (1787–1850), som var den eneste boktrykker i Bergen i 1825, sa ja til en lokal bergensk pliktavlevering, da han lovte en av muséets direksjonsmedlemmer, biskop Jacob Neumann (1772–1848) å avlevere et eksemplar til muséets bibliotek av alt han trykket.A.M. Wiesener, Biblioteket, Bergens Museum 1925: 40. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek sendte ved et par anledninger bøker fra sin egen dublettsamling som gave. Muséet på sin side sendte videre til katedralskolen og til Mariakirken noen av de bøker det på denne måten fikk og som det mente at det ikke hadde bruk for.
Men like fullt viste de små tall fra boksamlingen at det boklige miljø man nådde frem til var lite, og at den praktiske hjelp man selv kunne gi til samtidens studier, var sterkt begrenset. Den mest verdifulle del av biblioteket var uten tvil den forholdsvis store samling av middelalderdiplomer, de mange gamle dokumenter og arkivsaker og en del eldre trykk. Men til tross for alt innsamlingsarbeide som ble satt i gang og alle oppfordringer som ble sendt ut om å gi til muséet, var det ikke tvil om at mange interessante skriftstykker og bøker ble værende i private samlinger eller i offentlige institusjoner der det var dårlig tilsyn. En del av dette materiale er da sannsynligvis senere gått tapt.M. Tveitane, Gamle bøker og bokbind fra Bergen, Nordisk Tidskrift för Bok- och Bibliotekvätenskap 1970, 57: 49 –61.
I 1851 ble cand.teol. Andreas Grønning (1816–1854) ansatt som muséets første bibliotekar. Men noen radikal endring i bibliotekets virksomhet skapte likevel ikke dette. Best forstår vi dette når vi får vite at lønnen for bibliotekaren var 12 Speciedaler for året og at åpningstiden for biblioteket var fastsatt til en time i uken, hver fredag fra klokken 12 til 13.J. Brunchorst, Bergens Museum 1825 – 1900. En historisk fremstilling, Bergen 1900: 129. Først i 1868 ble den utvidet, og da til en time tre dager i uken. Viktigere var det derimot at man fra 1851 åpnet adgang til alminnelig utlån også utenfor den avgrensete krets som var knyttet til muséets organisasjon og virksomhet.
I de neste 40 år, frem til midten av 1890-årene, øket biblioteket sin bokbestand adskillig. Det skjedde først og fremst ved de bytteforbindelser man fikk anledning til å opprette på grunnlag av muséets egen publikasjonsvirksomhet. Men samtidig innskrenket man interessefeltet når det gjaldt den litteratur man søkte å anskaffe. Fra nå var det bare innenfor naturvitenskapene og arkeologien man prøvde å følge med når det gjaldt tidsskrifthold og bokkjøp. I samme retning trakk også direksjonens beslutning i 1875, da man skilte ut 3 500 bind humanistisk litteratur – det var omkring tredjeparten av bibliotekets bindtal på den tid – og ga dem til byens nyopprettete folkebibliotek. Musèet innskrenket dermed sin bibliotekvirksomhet til å bli en intern litteraturtjeneste innenfor sterkt avgrensete områder.
Omkring midten av århundredet ble overlege Daniel Cornelius Danielsen (1814–1894) den myndige leder av museet. Han gjorde det til en betydelig forskningsinstitusjon. Men den sterke konsentrasjonen om det indre vitenskapelige arbeideJ. Brunchorst, Bergens Museum 1825–1900. En historisk fremstilling, Bergen 1900: 173–175. førte også for en tid til en to-deling av biblioteket. Deler av den naturvitenskapelige litteratur ble skilt ut og stilt opp nærmest mulig forskernes arbeidsplasser. Denne litteratur ble først og fremst betraktet som et rent nødvendig og praktisk redskap for de oppgaver som i øyeblikket var under arbeide. Det er all mulig grunn til å verdsette den hjelp biblioteket på denne måte kunne gi, samtidig som det må være klart at en så pass sterk orientering av bibliotektjenesten mot noen enkelte fag og oppgaver, måtte føre til at Bergens Museums Bibliotek i dette tidsrom ikke kunne bli noe alminnelig åpent og omfattende vitenskapelig og faglig bibliotek for Bergen og Vestlandet.
Mot slutten av århundredet fikk arbeidet ved Bergens Museum et nytt siktemål og større bredde. Da tok arbeidet til for å få opprettet en vitenskapelig høyskole for Vestlandet.J. Brunchorst, Bergens Museum 1825–1900. En historisk fremstilling, Bergen 1900: 269. I denne sammenheng kom biblioteket naturlig nok sterkt med. Tilveksten øket, og biblioteket fikk i 1897 nye lokaler i den nyreiste søndre sidefløy av hovedbygningen på Sydneshaugen. Her ble det innredet et leseværelse med 10 arbeidsplasser, et bibliotekarkontor og bokmagasiner i to etasjer. Det ga plass til henimot 50 000 bind. Det var et stort fremskritt, og for en tid fremover var det god plass i biblioteket. Leseværelset og utlånet fikk faste åpningstider i alle ukens hverdager. I 1890 ble det ansatt en bibliotekar, Ellen Brunchorst (1861–1948). Hun begynte sitt arbeide etter at hun hadde «sat sig ind i Bibliothekvæsen under en Maaneds Ophold ved Universitetsbibliotheket».J. Brunchorst, Bergens Museum 1825–100. En historisk fremstilling, Bergen 1900: 238–239. Hun tok straks fatt på å utarbeide en ny alfabetisk og en ny systematisk katalog på sedler. Ved århundreskiftet hadde biblioteket i underkant av 25 000 bind.
Den store tilvekstøkningen kom i begynnelsen av 1900-tallet. Da ble det gitt eller kjøpt inn flere betydelige private boksamlinger. Den bergenske bypatriotisme gjorde seg godt gjeldende med betydelige donasjoner. Bibliotekar Jens Braage Halvorsens store litteraturhistoriske samling kom til biblioteket alt i 1902. Den var på omkring 10 000 bind. Senere fikk man professor Johan Nordal Willes (1858–1924) botaniske bibliotek, antakelig den inntil da største samling av botanisk litteratur i Norge. Omtrent samtidig kom professorene Laurentius Borschenius Stenersen (1843–1921) og Johan Storms (1836–1920) språkvitenskapelige samlinger, og biskop Christen Bruuns (1846–1917) teologiske og kirkehistoriske bøker. Likeledes var professor Gerhard Grans (1856–1925) samling av nyere litteratur på omkring 5000 bind, et verdifullt tilskudd. Det er klart at denne form for anskaffelser, der man overtok hele samlinger under ett, nødvendigvis måtte føre med seg en del dubleringer, foruten at man fikk en del trykk som man ellers ikke ville ha anskaffet. På den annen side er det også nokså sikkert at man fikk tak i meget som det på annen måte, ikke hadde vært mulig å bli eier av. En klar vinner for museets bibliotek var det under alle omstendigheter at man fikk anledning til å gjennomgå dublettsamlingen på universitetsbiblioteket i Oslo og der ta ut godt over 10 000 bind som man hadde bruk for i Bergen.
Omkring 1920 begynte man også å anskaffe medisinsk litteratur og dermed å forberede seg på oppgaven som bibliotek for et universitet i Bergen på enda et nytt fagområde. Et par år senere anbefalte museets styre at den gjeldende pliktavleveringslov fra 1882 måtte bli utvidet til også å ta med avlevering av et eksemplar av alle norske trykk til «det vordende Bergens Universitets Bibliotek, ––– landets andet samlingssted for vor nationale literatur».A. M. Wiesener, Biblioteket, Bergens Museum 1925: 90. Alle disse tiltak førte til en sterk økning av bibliotekets samlinger. Boksamlingen som omkring århundreskiftet var i underkant av 25 000 bind, var i 1914 øket til rundt 60 000, for så i løpet av de neste 12 år å bli henimot tredoblet. Denne vekst viste i første rekk at museet stadig hadde øket sin forskningsvirksomhet. Det var flere som arbeidet der, og det ble arbeidet på flere fagfelter. Museets egne publikasjoner, Årsberetning (1884–), Årbok (1892–), Skrifter (1878 –) og tidsskriftet Naturen (1887 –) førte også til at man i sterkere grad kom inn i den internasjonale litterære bytteforbindelse.
Det hadde vært en stor forbedring da biblioteket i 1897 hadde kunnet flytte inn i den nye sørfløyen av museets hovedbygning. Men også her meldte plassmangelen seg snart, og de problemene den skapte ble bare langsomt og i små etapper løst ved at man overtok noen mindre og spredt liggende rom som var blitt ledige etter avdelinger som flyttet ut. På denne måten trengte biblioteket seg etter hvert innover i lofts- og kjellerrom og andre tilfeldige lokaler i nabolaget. Minst av alt var dette plass som var egnet for oppbevaring av verdifulle boksamlinger. Noen god og forsvarlig løsning på dette problem fikk man ikke før langt senere. I virkeligheten skjedde ikke dette før i 1961, da biblioteket kunne flytte inn i en ny bygning, den første som var bygget for å være bibliotek for institusjonen. Dette vil bli omtalt senere. Mere betenkelig enn alle andre plassforhold ved biblioteket var det at boksamlingene i alle disse år hadde stått oppstilt i meget brannfarlige lokaler. Hele museumsbygningen var i virkeligheten et trehus bak yttervegger av mur. Men det gikk altså heldigvis godt.
I 1914 var cand.jur. Anton Mohr Wiesner (1879–1947) blitt ansatt som bibliotekar ved Bergens Museum. Han hadde egentlig ikke noen ordinær bibliotekarutdannelse eller bibliotektjeneste bak seg da han gikk inn i stillingen. Men han hadde en betydelig erfaring som arkivar og utgiver foruten et omfattende lokalhistorisk og genealogisk forfatterskap. For Bergens Museum hadde han i foregående år utarbeidet en utmerket katalog over bibliotekets manuskriptsamling,A. M. Wiesener, Katalog over Bergens Museums manuskriptsamling, Bergens Museums Årbok 1913, 5. og som få andre var han fortrolig med biografisk og genealogisk materiale og fremfor alt Bergens historie. Hans omfattende forfatterskap på disse felter viser det.
Bibliotekets katalogsystem, slik det var lagt opp av Ellen Brunchorst i 1890-årene, ble fortsatt og bygget videre ut. Den alfabetiske seddelkatalog fulgte stort sett de tidligere retningslinjer. Den systematiske katalog ble etter hvert utvidet og delt opp i 31 klasser, foruten en del særsamlinger. Men flere av disse klasse hadde ingen videre inndeling. Innenfor andre klasser der det var gjort en mere detaljert oppdeling, var nok heller ikke denne fullgod hjelp annet enn i enkelte fag og områder. Til gjengjeld hadde man fått utarbeidet en kronologisk katalog over de eldste trykk i biblioteket.
To samlinger var særmerkte for Bergens Museums Bibliotek. Det var diplom- og dokumentsamlingen som inneholdt et stort antall diplomer og dokumenter fra middelalder og nyere tid. Denne samling var den største i landet etter Riksarkivets. Den annen samling av særlig interesse var arkivene etter flere av de store bergenske handelshus og håndverkslaug. Tidlig var man begynt å ta vare på dette materiale. Hovedtyngden var fra 1700-tallet, men det fantes her også aktstykker fra tidligere perioder.G. Munthe, Firma-arkivene i Universitetsbibliotket i Bergen, Med boken som bakgrunn. Festskrift til Harald L. Tveterås, Oslo 1964: 216–231.
Når man ikke fikk gjort noe mere med å få utviklet et bedre katalogapparat, var årsaken den meget nærliggende at man manglet tilstrekkelig arbeidshjelp. I tidsrommet fra 1890 og frem til 1918 var det bare en stilling ved biblioteket. I 1918 ble det opprettet en assistentstilling og året etter fikk man mulighet til å anta en midlertidig assistent i halvdags stilling. Det var hele arbeidsstyrken til et bibliotek som man planla skulle overta universitetsbiblioteksoppgaver innen kort tid.
Det som var den utvilsomme styrke ved Bergens Museums Bibliotek, var den nære kontakt som eksisterte mellom biblioteket og bysamfunnet. I høy grad var dette bibliotekar Wieseners fortjeneste. Han var en aktiv og sentral medarbeider ved byhistorisk forskning og bevaringstiltak. Dette kom Bergens Museums Bibliotek til gode. Biblioteket fikk gaver, og det ble brukt.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Gerhard Frantz Wilhelm Munthe (1919–1997) var ein sentral biblioteksperson både i norsk og internasjonal samanheng. Han hadde eit omfattande og variert biblioteksfagleg og historisk forfattarskap og var også involvert i fleire offentlege utgreiingar på bibliotekfeltet. Som pensjonist arbeidde Munthe med eit breidt historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie. Dette arbeidet vart ikkje heilt avslutta før han gjekk bort, men eit eksemplar av manuset er i Nasjonalbibliotekets samling (Ms. fol. 4434) og dette er tekstgrunnlag for denne utgivinga.
NB tema er Nasjonalbibliotekets serie for tematiske fagressurser.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.