Opprettelsen av et norsk universitet i Christiania i 1811 kom selvsagt til å få virkninger både for arbeidsoppgaver og arbeidsvilkår ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og dets bibliotek. Fra da av og i lang tid fremover var det klart at alle krefter, både når det gjaldt personer og bevilgninger, ville bli konsentrert om det nye universitetet. Men selv om selskapet i Trondheim her tapte noe av sin betydning, oppga det aldri sin målsetting, å være et vitenskapelig forum og et lærdomsbibliotek for hele landet. Det sluttet ikke å spille en aktiv rolle i norsk forskning og kulturliv. Selskapet fortsatte å utgi vitenskapelige avhandlinger i sine Skrifter, selv om det nå gikk lenger tid mellom hvert bind enn tidligere. Det fortsatte også å støtte større forskningsoppgaver og vitenskapelige utgivelser som for eksempel Norges gamle Love,Norges gamle Love indtil 1387, bd. 1–3. Christiania 1846–1849. Verket er fortsatt senere. Ivar Aasens Grammatik og OrdbogI. Aasen, Det norske Folkesprogs Grammatik, Christiania 1848.
I. Aasen, Ordbog over det norske Folkesprog, Christiania 1850. og Langes klosterhistorie.C. C. A. Lange, De norske Klostres Historie i Middelalderen, Christiania 1845–1847. 2. utg. 1856.
Biblioteket holdt ikke opp å utgi sine kataloger, men fulgte en plan som Rasmus Nyerup hadde skissert i fortalen sin katalog av 1808.Catalog over Det Norske Videnskabersselskabs Samlinger. Første del. København. 1808: XXVI–XXXII. Det kom ganske visst ikke til å skje med den regelmessighet og hyppighet som Nyerup hadde ønsket. Hans plan hadde vært å utgi trykte supplementskataloger hvert femte år, og så deretter hvert tyvende år en ny hovedkatalog. Det ble en for stor oppgave for selskapets bibliotekar. Man måtte nøye seg med en rekke Continutations-Catalog(er). Den første kom i 1831, og deretter fulgte de neste i 1848, 1853, 1858, 1863, 1871 og videre med 10 års mellomrom frem til 1911. Selv om man ikke greidde å få gitt ut noen ny hovedkatalog, ble fortsettelseskatalogene sendt ut med forbausende stor regelmessighet. Det er også grunn til å nevne at disse Continuations-Cataloger var de første tilvekstkataloger som ble gitt ut i Norge. Universitetsbibliotekets årlige tilvekstkatalog kom først i 1838.A. C. Drolsum, Universitets-Bibliotheket 1811–1876, bd. 1, Kristiania 1911: 37–38.
M. Tranaas: Kataloger og klassifikasjonssystemer ved Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek i Trondheim 1768–1968, Nordisk Tidskift för Bok- och Bibliotekväsen 1970, 57: 166–170.
Både Nyerups katalog og tilvekstkatalogene var systematisk ordnet, og det manglet et alfabetisk register for forfatter og tittel. Dette var lite tilfredstillende etterhvert som boksamlingen vokste og Continutations-Catalogerne øket i tall. En ung assistent ved biblioteket, Carl Peter Parelius Essendrop (1818–1893), tok da på seg å omorganisere katalogene. Det ble utarbeidet en alfabetisk katalog på sedler. Både sedler og bøker ble påført oppstillingssignatur. Sedlene ble samlet i bind, meget likt den form som senere ble kjent under betegnelsen «Leidenerbind». Dette ble den gjennomgående alfabetiske hovedkatalog, og den ble fortsatt på stort sett uforandret måte i de neste hundre år.
Essendrop utarbeidet også en samling av de regler som skulle følges ved bibliografisk registrering, systematisk ordning og oppstilling av de enkelt bokverk i biblioteket. Dette regelverket var fra 1847, og var sikkert det første forsøk på å få satt opp alminnelige katalogiseringsregler i Norge.M. Tranaas, Kataloger og klassifikasjonssystemer ved Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek i Trondheim 1768–19168, Nordisk Tidskrift för Bok- och Bibliotekväsen 1970, 57: 168–169. Men noen systematisk katalog ble det ikke gjort opptak til på dette tidspunkt.
Et unntak fra den gjennomgående alfabetiske katalog utgjorde flere av de store bokgaver som biblioteket mottok. Til noen av dem var det knyttet bestemmelser, både om separat oppstilling og om egen katalog. Dette gjaldt således alt Christophers Hammers bokgave fra 1804, og senere ble det også en forutsetning ved Broder Lysholm Knudzons boksamling i 1869, Thorvald Boecks bibliotek i 1890 og Ingebrigt Hagens samling av bryologisk litteratur i 1917. Disse bestemmelser gjorde bruken av biblioteket i mange tilfeller unødig tidkrevende, da man måtte slå opp i flere kataloger for å finne ut om biblioteket eide et bestemt verk eller ikke. Til slutt hadde biblioteket åtte forskjellige alfabetiske kataloger som bare sammenlagt ga den fullstendige oppgave over bibliotekets samlinger. Flere av disse særkatalogene var registrert på sedler og kort av ulike format. De lot seg derfor ikke uten videre støpe sammen med hovedkatalogen.
Den systematiske ordning av bibliotekets boksamling var fastlagt alt i bibliotekets første tilvekstprotokoll fra 1768. Der var boksamlingen aksesjonsført i 22 hovedgrupper, foruten en 23. gruppe for manuskripter. Denne inndeling ble i 1806 avløst av den systematiske ordning i Rasmus Nyeups katalog, der samtlige verker var delt inn i 12 hovedgrupper med utgangspunkt i universitetenes tradisjonsbestemte fakultetsinndeling. Denne klassifikasjon var fullt i samsvar med det skjema som Det Kongelige Bibliotek i København hadde utviklet fra 1790. Da Essendrop i 1840-årene tok fatt på sin katalogreform, førte det også til visse endringer i klassifikasjonssystemet. Men med disse endringer var Nyerups skjema fra 1808 gjeldende helt frem til 1947. Da ble det avløst av den systematikk som universitetsbiblioteket i Oslo hadde utviklet siden 1880-årene. Denne siste omlegging vil bli omtalt senere.M. Tranaas, Kataloger og klassifikasjonssystemer ved Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek i Trondheim 1768–1968, Nordisk Tidskrift för Bok- och Bibliotekväsen 1970, 57: 170.
J. D. Landmark, Bibliotekarer og assistenter ved Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.1766–1856,i, Festskrift til Den Norsk Avdeling ved Universitetsbiblioteket 1882 – 1932, Oslo 1932: 146
Ved inngangen til 1800-tallet var det Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek i overveiende grad et rent lærdomsbibliotek. Det hadde bevart den vitenskapelige karakter som Gunnerus hadde både selskapet og dets samlinger. Men i de siste par ti-år av 1700-tallet og helt frem til midten på 1800-tallet fikk det også et sterkt preg av å være et rent praktisk orientert landhusholdningsselskap som la stor vekt på den praktiske anvendelse av kunnskap og erfaring. Samtidig arbeidet selskapets mangeårige visepreses og preses, biskop Peter Olivarius Bugge (1764–1849) og sekretæren Conrad Nicolai Schwach (1793–1860) for at biblioteket skulle få et litterært preg. De ville ha samtidens litteratur bedre representert, og de ville gi boksamlingen et mere aktuelt preg. Så store resultater ga nok ikke disse bestrebelser, for biblioteket manglet hele tiden meget av den faglitteratur som var en helt vesentlig forutsetning for arbeidet innenfor selskapets mest sentrale arbeidsfelter. To av selskapets medlemmer, presten Frederik Storm (1803–1883) som var visepreses og offiseren Theodor Broch skrev i 1843 i et brev til selskapet, at legene klaget over at biblioteket nærmest ikke hadde noen ting innenfor deres vitenskap, juristene sa det samme om forholdene for dere fag, og de som arbeidet innenfor naturvitenskapene påsto at den gamle litteraturen som biblioteket hadde på deres område var så gammel at den var til liten nytte for dagens forskning.H. Midtbøe, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Historie 1760–1960, Trondheim 1960, bd.1: 325, bd.2: 10.
En stor forbedring, men på et helt annet område, var det at biblioteket sammen med museet i 1867 kunne flytte inn i en ny bygning på Kalvskinnet. I 80 år hadde biblioteket holdt til i katedralskolens hovedbygning, men de rom som selskapet hadde fått overlatt til sitt bibliotek var for lengst blitt håpløst utilstrekkelige. Derfor var det helt nødvendig å sørge for mere plass: Løsningen ble da første del av den museums- og biblioteksbygning som i dag står på Kalvskinnet. Det var arkitekt Christian Christie (1832–1906) som fikk oppdraget. Han hadde tidligere bygget stiftsarkivet og skulle senere bli enda mere kjent for sitt store arbeide ved restaureringen av Nidaros domkirke. Den nye biblioteks- og museumsbygning ble en enkel tre-etasjers bygning i ny-klassisk stil. Grunnplanet var T-formet med hovedfløyen langs Erling Skakkes gate.
Første etasje var beregnet til museets utstillinger og samlinger, men biblioteket var tildelt annen og tredje etasje. Fullt i samsvar med tidens biblioteksarkitektur, var det innredet en stor boksal som dekket gulvarealet i hovedfløyen og gikk gjennom de to etasjene, slik at øverste etasje var et bredt galleri langs ytterveggene med et midtparti åpent til etasjen under. Denne planløsning var i store trekk den samme som man få år tidligere hadde valgt ved de nye universitetsbiblioteksbygninger i Oslo og København. Selv om både dimensjoner og utførelse i disse to biblioteker var atskillig mere storslåtte, var likevel boksalen i det nye bygg på Kalvskinnet ikke uten estetisk helhetsvirkning. Foruten den store bokfløyen fikk biblioteket i tverrfløyen bakenfor innredet et leseværelse, et utlånskontor med arbeidsplass for bibliotekaren, foruten et arkivrom. Der betenkelige ved bygningen var at alle indre konstruksjoner var av tre og derfor meget brannfarlige.
Da biblioteket flyttet inn i den nye bygning i 1867, var boksamlingen på ca. 35 000 bind. Bygningen var planlagt til å gi plass til bort imot 100 000 bind, men bindtallet kom nok opp i 175 000 før biblioteket i 1938 fikk en ny utvidelse som virkelig monnet.
I 1857 ble Videnskabs-Selskabet i Christiania opprettet, og fra da av var ikke lenger Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab lenger det eneste vitenskapelige akademi i Norge. Noen umiddelbar forandring førte ikke dette til i Trondheim, men det understøttet en utvikling som allerede hadde vært i gang i noen ti-år, som ble mer tydelig i den følgende tid. I 1874 fikk selskapet nye statuetter, og de avgrenset virksomheten til naturhistorie og arkeologi. Samtidig ble museets samlinger en mere fremtredende del av virksomheten, og museet fikk en egen konservator. Tidligere var det bibliotekaren som hadde tatt seg av denne oppgave.
Biblioteket var den enhet som minst ble minst berørt av endringene i 1874. Det skulle ganske visst fortrinnsvis utvikles innenfor de naturhistoriske, arkeologiske og historiske disipliner, men det skulle like fullt være et almennvitenskapelig lærdomsbibliotek. Dette var nok en mer kravstor målsetting enn man hadde midler til, og i årene som fulgte kom det stadig klager over at biblioteket ikke var i stand til å oppfylle de forventningene som mange av dets brukere satte til det. Mer og mer ble det klart at biblioteket greidde lite mere enn å være et bibliotek for museet. Det som gjorde biblioteket til en verdifull kulturinstitusjon, var de mange donasjoner som det hadde mottatt helt fra Gerhard Schønings tid og frem til Thorvald Boecks samling på begynnelsen av 1900-tallet.
I 1896 påtok stiftsakivar Kristian Koren (1863–1938) seg å bestyre selskapets bibliotek ved siden av sitt embete som sjef for stiftsarkivet i Trondheim. Dette var til stor fordel for biblioteket. Han gikk i gang med en tiltrengt opprydning, og han gjorde samlingene mere kjent også utenfor den nærmeste krets av museets og bibliotekets brukere og venner. Hans tjeneste som bibliotekar varte frem til århundreskiftet da han ble avløst av arkeologen Theodor Petersen (1875–1952) som også hadde oppdraget som en bistilling ved siden av at han var lærer ved katedralskolen. I 1915 ble Theodor Petersen utnevnt til konservator og sjef for den antikvariske avdeling ved museet, og det er fremfor alt i denne stilling han kom til å gjøre sin største innsats for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Museum.
For biblioteket kom utnevnelsen av hans ettermann, dr. philos. Johan Daniel Landmark (1876–1938) til å bety et skille i bibliotekets historie. Han var den første bibliotekar i lønnet full stilling. Av studium var han humanist, den filosofiske doktorgrad hadde han fått på religionsfilosofisk avhandling, og ved sitt forfatterskap kom han til å levere flere betydelige bidrag til norsk og europeisk lærdomshistorie. Han ble derfor en god formidler av den kulturarv som selskapets bibliotek representerte.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Gerhard Frantz Wilhelm Munthe (1919–1997) var ein sentral biblioteksperson både i norsk og internasjonal samanheng. Han hadde eit omfattande og variert biblioteksfagleg og historisk forfattarskap og var også involvert i fleire offentlege utgreiingar på bibliotekfeltet. Som pensjonist arbeidde Munthe med eit breidt historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie. Dette arbeidet vart ikkje heilt avslutta før han gjekk bort, men eit eksemplar av manuset er i Nasjonalbibliotekets samling (Ms. fol. 4434) og dette er tekstgrunnlag for denne utgivinga.
NB tema er Nasjonalbibliotekets serie for tematiske fagressurser.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.