Ut over disse tre vitenskapelige og almenfaglige biblioteker – Universitetsbiblioteket i Oslo, Bergens Museums Bibliotek og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek – var det i tiden før århundreskiftet bare noen meget få institusjoner i landet som hadde boksamlinger og innkjøpsbevilgninger av en slik størrelse at de kunne gi institusjonens egen virksomhet den hjelp den hadde bruk for. Langt mindre kunne de påta seg å gå inn i et landsomfattende, forpliktende samarbeide med andre biblioteker. Innenfor de fagområder som det var naturlig de skulle dekke, hadde de problemer når det gjaldt å ta på seg ansvaret for litteraturanskaffelser, stå for utlån av bøker og skrifter og å gi de bibliografiske og faglige opplysninger som det var spørsmål etter. Det tok også mange år før landet fikk bygget opp et høyere undervisningsvesen og forskningsvirksomhet på mange fagområder. Det skjedde først godt inn på 1900-tallet, selv for så sentrale fag som for eksempel teknologi, handel og økonomi. Lenge måtte studenter og forskere innenfor disse fag og flere andre søke til utlandet for å få den undervisning og få de forskningsmuligheter som de trengte og ønsket seg. Frem til utgangen av 1800-tallet var det bare få fagbiblioteker som var i stand til å gi de nødvendige tjenester her. Disse boksamlinger fant man ved høyskoler, museer, offentlige administrasjonskontorer og enkelte andre faglige institusjoner. Men mange var de ikke.
Den høiere Landbrugsskole paa Aas ble opprettet i 1859. I 1897 fikk den nytt navn, Norges Landbrugshøgskole, og dette markerte også de betydelige utvidelser av virksomheten som alt hadde funnet sted eller som var planlagt.For omtale av dette bibliotek henvises generelt til:
A. Johnson, Norges landbrugshøgskoles bibliotek. Et landbruksvitenskapelig hovedbibliotek, Bibliotek og Forskning 1959, 8: 31–53.
Norges Landbrukshøgskole 1859–1959, Oslo 1959: 447–451. Norges Landbrukshøgskole skulle gi studentene den høyeste utdannelse innenfor de viktigste landbruksfag, foruten at den skulle stå for forskning og faglig utviklingsarbeide. For å kunne løse disse oppgaver var det selvsagt nødvendig å ha tilgang til et vel utbygget bibliotek.
Men begynnelsen var meget beskjeden. Biblioteket måtte bygges helt fra første bok, og det var heller ingen samlinger i det faglige nabolag som en kunne dra nytte av. To år etter opprettelsen av landbruksskolen – i 1861 – var boksamlingen ikke på mere enn 416 bind, og i 1867 tok man ikke imot mere enn 17 løpende tidsskrifter. Samme år ble også den første bibliotekar tilsatt. Det var en av skolens lærere, som i tillegg til sine undervisningsplikter også måtte påta seg å stå for bibliotektjenesten. Denne ordning var selvsagt helt utilstrekkelig. Likevel fortsatte den å vedvare helt frem til 1917. Det var nok også årsaken til at biblioteket hverken fikk den tilvekst eller utvikling som det burde ha fått, og at brukerne heller ikke fikk de tjenester de burde ha hatt krav på.
Da direktør Nils Ødegaard (1853–1925) i 1909 skrev høyskolens historie til 50-års jubileet, fremhevet han at det hadde vært uheldig at bibliotekoppgavene hele tiden hadde vært overlatt til en av høyskolens lærer, som aldri hadde kunnet avse den nødvendige tid til dette arbeide. «En omordning av bibliotekarstillingen synes derfor at være nødvendig, saameget mere som bibliotekets størrelse stadig tiltar.»N. Ødegaard, Norges Landbrukshøiskole, Kristiania 1909: 141. Men det skulle gå enda 8 år før man oppnådde å få tilsatt en bibliotekar i hovedstilling.
Tilveksten til bibliotekets samlinger var lenge heller ikke særlig stor. I 1909 var boksamlingen på rundt 10 000 bind. Når det gjaldt norsk landbrukslitteratur, mente man at man hadde en bort imot fullstendig samling. Av dansk og svensk faglitteratur regnet man med å være forholdsvis godt forsynt, men av all annen utenlandsk landbrukslitteratur var det lite man eide. Det forstår man, når man får vite at i 1919 hadde ikke biblioteket mer enn 14 180 bind, og antallet av løpende tidsskrifter bare var 129. Periodika og serieverk utgjorde hele tiden en vesentlig del av den årlige tilvekst, mellom 60 og 70%. Dette skyldtes bibliotekets 155 bytteforbindelser, der biblioteket kunne gjøre bruk av høyskolens egne faglige utgivelser.
I 1869 var bibliotekets første katalog trykt, og i årene som fulgte kom tre tilleggskataloger, stort sett med fem års mellomrom. I 1898 var en ny hovedkatalog ferdig. Også den ble i de følgende år supplert med tre tilleggskataloger. I 1914–1915 ble de avløst, denne gang av en fullstendig katalog på kort, der tilveksten ble ført inn etter hvert som den kom til biblioteket. Den faglige inndeling var lenge meget enkel. Den besto i en oppdeling i 15 grupper. Senere øket inndelingen til 23 hovedavdelinger, som igjen var delt opp i et skiftende antall underavdelinger.
Biblioteket kunne fra først av bare ta sikte på å være et internt bibliotek for høyskolen, der samlingene ved de enkelte institutter utgjorde en vesentlig del av det samlete litteraturtilbud. Men etter hvert utviklet det seg en fastere organisert enhet av hovedbibliotek og instituttbiblioteker. Dette ga større effektivitet både for høyskolen som helhet og for bibliotektjeneste sett i landssammenheng.
I ettertid kan man selvsagt undre seg over at høyskolen så vidt lenge kunne greie seg med et bibliotek med disse beskjedne samlinger og uten noen bibliotekar i fast hovedstilling. Det burde vel heller ikke høyskolen ha kunnet. Lenge måtte derfor både institusjonen og mange av dens lærere og forskere stadig søke hjelp ved universitetsbiblioteket. I lengden var selvsagt ikke dette noen brukbar ordning. Universitetsbiblioteket kunne ikke forplikte seg til å dekke alle fagområder, og landbruksvitenskap var et av de fagfelter som det tidlig og helt klart måtte si fra seg ansvar for. Dette skjedde alt før århundreskiftet. For landbrukshøyskolen var det også i lengden ganske uholdbart å være så sterkt avhengig av et bibliotek som lå så vidt langt borte som universitetsbiblioteket gjorde. Dette var merkbart den gang da reisetid og reisemuligheter var langt mere tidkrevende enn de er i dag.
Derfor var det et klart ønskemål for høyskolen å bli langt mere selvforsynt når det gjaldt egne litteratursamlinger og tjenester. Andre landbruksskoler og landbruksinstitusjoner rundt om i landet henvendte seg også etter hvert og i stigende grad til høyskolens bibliotek for å få hjelp. Man forsto at på lengre sikt måtte biblioteket påta seg oppgaven å fungere som et landbruksvitenskapelig riksbibliotek. På grunn av sin beliggenhet så pass langt utenfor det nærmeste bibliotekmiljø, var det likeledes nødvendig at biblioteket ble bedre utrustet både når fet gjaldt almen faglitteratur og når det gjaldt flere tilgrensende fagområder. Men dette utbygging av landbrukshøyskolens bibliotek kom i det alt vesentlige til å skje etter 1920.
Alt før opprettelsen av Den høiere Landbrugsskole paa Aas var det gjort tiltak for å få i stand et nytt fagbibliotek på et tilgrensende område, veterinærmedisinen. I 1840-årene hadde professor, dr. med Christian Bianco Boeck (1798–1877) begynt å samle inn veterinærmedisinsk litteratur til undervisning og forskning. Dette var en nærliggende oppgave for ham, da han fra 1840 hadde vært ansatt som professor ved universitetet i fagene fysiologi, anatomi og veterinærmedisin. Men alt tidligere helt fra 1828, hadde han vært utnevnt til lektor ved en planlagt norsk veterinærskole. Denne ble det imidlertid ikke noe av før langt senere.Det Kongelige Frederiks Universitet. 1811–1911. Kristiania 1911, bd 1: 186
Det var først i 1889 at planen om et veterinærmedisinsk bibliotek ble tatt opp igjen. Da foreslo veterinærdirektør Ole Malm (1854–1917) at det skulle bli gitt en årlig bevilgning på kr. 200,- til innkjøp av veterinærmedisinsk litteratur. Han gjorde det fordi det både i de vitenskapelige spesialbiblioteker og i Universitetsbiblioteket var en «næsten fuldstændig Mangel paa veterinær-videnskabelig Literatur».Veterinærinstituttet. 1891–1991. Oslo 1991: 24. Forslaget førte frem. I 1891 ble Det veterinær-pathologiske Laboratorium opprettet. Samtidig fikk det et bibliotek, og i 1894 ble den første katalog over boksamlingen trykt og gitt ut.Katalog over Veterinær-Laboratoriets Bogsamling. – Norges Officielle Statistik. 3.R. no. 197: 135–155. Den omfattet ikke mere enn godt og vel 500 bind. Men samlingen var iallfall kommet i stand, og frem til 1908 vokste den til omkring 3 000 bind. Samme år skrev den tidligere veterinærdirektør Halvor Horne (1866–1952) en artikkel der han redegjorde de meget vanskelige arbeidsforhold som alle brukere av dette bibliotek hadde å stri med. Han understreket også betydningen av at man i landet fikk adgang til et godt utvalg av den viktigste og mest aktuelle litteratur innen fagområdet. Derfor ble det på statsbudsjettet søkt om at det måtte bli ført opp en fast årlig bevilgning til et bibliotek.Halvor Horne. Statens veterinær-medicinske Bibliothek, Norsk veterinærtidsskrift 1908, 20: 155–159.
Noen radikal endring av forholdene førte likevel ikke dette til. I årene 1908–1913 var den årlige bevilgning til biblioteksdriften på kr. 1 900. –, og boksamlingen var i 1914 ikke større enn 4 200 bind.Norges Veterinærhøgskole 50 år. 1935–1985. Oslo 1985: 179. Dette år ble det gitt ut en katalog over samlingen. Like fullt var man klar over over bibliotekets betydning og nødvendighet. Det var landets eneste samling av veterinærmedisinsk litteratur, og fra 1914 var biblioteket også ført opp som en egen avdeling ved instituttet. Navnet Veterinær-Instituttets bibliotek fikk det i 1914, og dette beholdt det helt frem til 1938. Da ble det overført til Norges Veterinærhøgskole som var blitt opprettet i 1936.
I ettertid kan man undre seg hvor sent det var før Norge på flere viktige fagområder fikk regulær undervisning på universitets- og høgskolenivå. Studenter som ville ha utdannelse innenfor ingeniørfag, byggekunst, odontologi, bedriftsøkonomi og flere andre fagområder måtte som regel reise ut til andre land. Det gjorde de da også, og da først og fremst til Danmark og Sverige, men i stor utstrekning likeledes til Tyskland, England og etter hvert også til De Forenete Stater.
Det er klart at en slik løsning av utdannelsesspørsmålet var til fordel for de mange som fikk sin undervisning utenlands. Men det var nok også flere som av denne grunn ikke fikk en utdannelse som de gjerne skulle hatt. En varig og brukbar ordning var det iallfall ikke. Landet måtte derfor få bygget ut sitt eget undervisningssystem, slik at det kunne bli mest mulig selvhjulpent. Dette tok man etter hvert opp, og i løpet av de første to-tre ti-år av 1900-tallet fikk vi flere nye høyskoler. Norges Tekniske Høyskole ble vedtatt opprettet i 1900, og den begynte sin undervisning i 1910. Norges Tannlegehøyskole innledet sin virksomhet i 1928, og den fungerte som selvstendig, uavhengig undervisnings- og forskningsinstitusjon frem til 1959. Da ble den tilsluttet Universitetet i Oslo som Det Odontologiske Fakultet. Norges Handelshøyskole ble etter mange års forarbeide opprettet i 1936, men det var først etter Den annen verdenskrig at den kom i full, regulær virksomhet i 1945.
Alle disse tre institusjoner måtte ha, og fikk også etter hvert bygget ut en bibliotektjeneste. Men utviklingen skjedde i et senere tidsrom, og de vil derfor bli omtalt der.
Fra 1870-årene og frem mot århundreskiftet ble det opprettet flere museer i landet. De hadde som siktemål å vise og forklare norsk natur og norsk kulturliv. Som regel var det organisasjoner, foreninger eller sterkt interesserte enkeltpersoner som sto bak tiltaket. Men etter hvert kom stat og kommuner inn med den helt avgjørende og faste økonomiske støtte. I dag er de fleste av disse museer rent offentlige institusjoner.
Disse museer var enten flerfaglige eller mere avgrensete kunst- og kulturhistoriske museer, ofte med en klar landsdelsorientering. Ingen av dem så det som noe egentlig mål å bygge opp noe mer enn et bruksbibliotek for arbeidet innenfor sin egen institusjon. De bøker de anskaffet eller fikk som gave, ble nesten alltid sett på som nødvendige hjelpemidler i det daglig interne museumsarbeide, men sjeldent som noe annet og noe mer.
Av de museer som ble opprettet i 1870-årene, kom Tromsø Museum til å bli stående i en ganske spesiell stilling.Det henvises rent generelt til:
H. Shetelig, Norske museers historie, Oslo 1944: 82–87.
N. A. Ytreberg, Tromsø bys historie, bd. 1–3, Tromsø 1946–1971.
Tromsø Museum gjennom 75 år 1872–1947, Trondheim 1947. Det ble opprettet i 1872 som en egen selveiende stiftelse. Vanlig statsinstitusjon ble museet ikke før på midten av 1900-tallet. Men lenge før det hadde statstilskuddet vært en helt nødvendig forutsetning for vedlikeholdet, driften og omfanget av den vitenskapelige virksomhet. Det var interesserte folk fra byen og omlandet som sto for opprettelsen. Idèen og planen hadde vært der i mange år. Den direkte foranledning kom med den store stiftsutstillingen i 1870.
Initiativtakerne måtte selv lenge stå for utførelsen av mesteparten av det daglige arbeide; Særlig i de første årtier hadde museet ganske særegne og vanskelige arbeidsforhold. Museet var den eneste institusjon i sitt slag nord for Trondheim, og det kunne derfor ikke få noen støtte eller søke samarbeid med noe faglig miljø innen den nærmeste omkrets. Som museum sto det overfor oppgaven å skulle arrangere utstillinger for den interesserte almenhet, samtidig som det skulle være en forskingsinstitusjon for Nord-Norge og de arktiske områder. Det ble særlig fagene botanikk, zoologi, geologi, arkeologi, etnografi og samisk kultur museet følte en forpliktelse til å arbeide innenfor.
For museet var det helt fra første stund en nødvendighet å bygge opp et faglig bibliotek. Fra før fantes det ingen boksamling i byen som kunne være til hjelp for museet og for de folk som var knyttet til det og arbeidet for det. Til å begynne med var oppbyggingen av biblioteket helt avhengig av gaver fra interesserte folk i byen og landsdelen. Hjelp fikk fikk biblioteket, og det i stadig økende grad, da museet fra 1878 begynte å utgi sin egen skriftserie, Tromsø Museums Aarshefter. Med denne som grunnlag ble det inngått bytteavtaler med tilsvarende publikasjoner, og snart var disse langt den viktigste tilvekstkilde for museet. I 1880 hadde man 120 bytteforbindelser. I 1918 var tallet steget til 244. Det var bytteforbindelsene som bar bibliotekets tilvekst.S. Flugsrud, Tromsø Museums Bibliotek, Bibliotek og Forskning 1957 6: 77.
Men helt fra de første virkeår var det gaver som utgjorde en fremtredende del av tilveksten. I 1890 overtok museet boksamlingen til en av sine grunnleggere og ledere, geologen Karl Pettersen (1826–1890). Størst og mest verdifulle av de gaver museet fikk i disse år var de samlinger Just Quigstad (1853–1957) ved flere anledninger ga til museet. Det var store samlinger av samiske trykk foruten andre betydelige boklige bidrag til finsk-ugrisk språk- og litteraturforskning.Tromsø Museum gjennom 75 år. 1872–1947, Trondheim 1947: 86–87.
Også på andre måter viste Quigstad sin store interesse for museet. Han var bestyrer av de samiske samlinger der helt fra 1884 og frem til 1931. Dessuten gjorde han på mange måter, som politiker, oppnevnt tillitsmann og sakkyndig i mange kommisjoner, men fremfor alt som forsker, en avgjørende innsats for museets posisjon og virksomhet.
Kjøp til samlingene var det derimot lite av. Den årlige bokkjøpsbevilgning fra 1878, og de nærmest følgende var bare på kr. 200,- pr. år. I 1875 meldte årsberetningen at det innenfor faget arkeologi ble abonnert på to svenske og et dansk tidsskrift.S. Flugsrud. Tromsø museums bibliotek, Bibliotek og Forskning 1957, 6: 78. Det var det hele. Omkring 1920 var boksamlingen neppe på mere enn rundt 7 000 bind.
I de første ti-år holdt museet til i leiete lokaler. I 1895 kunne de flytte inn i den nye museumsbygning. Det ga ganske andre arbeidsforhold og magasinforhold for biblioteket, selv om det ikke varte så lenge før plassmangelen meldte seg også der.
Arbeidet ved biblioteket ble utført av konservatorene og styrets medlemmer på frivillig basis og i tillegg til deres ordinære arbeide. Det var først i 1920-årene at biblioteket fikk en egen biblioteksmedarbeider, og det skulle gå enda 30 år før den første fagutdannete bibliotekar ble ansatt i ordinær stilling. Det er klart at med en så beskjeden størrelse på sine samlinger var det lite biblioteket kunne påta seg ut over det å være et internt hjelpemiddel for museet og dets
nærmeste krets av interesserte venner. Tromsø Museums Bibliotek gikk inn i universitetsbiblioteket i Tromsø da det ble opprettet i 1969.
Tromsø var ikke den eneste by i landet som fikk et museum og en museal forskningsinstitusjon i slutten av 1800-tallet. På flere steder ble det da opprettet kunstgallerier, kunstindustrimuseer og kulturhistoriske samlinger, de siste ofte med sterk tilknytning til landsdelen.Blant annet ble disse museer opprettet i tidsrommet 1870–1900:
Kunstindustrimuseet, Oslo 1876
Nasjonalgalleriet, Oslo 1877
De Sandvigske Samlinger – Maihaugen, Lillehammer
Vestlandske Kunstindustrimuseum, Bergen 1889
Skiens Museum, Skien 1891
Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim 1893
Norsk Folkemuseum, Oslo 1894
Det Hanseatiske Museum, Bergen
De Heibergske Samlinger, Ambla i Sogn Et av disse museer hadde imidlertid en videre og mere faglig ramme for sin virksomhet. Det var Stavanger Museum, grunnlagt av interesserte borgere i 1877. Her som i Tromsø var arbeidsfeltet naturhistorie, arkeologi og almen kulturhistorie. Selv om man var klar over at man trengte et bibliotek for arbeidet i museet og den forskning som knyttet seg til dette, ble aldri opprettelsen av et bibliotek noen selvstendig arbeidsoppgave. Biblioteket var et arbeidsredskap for museets egne medarbeidere og den nærmeste krets rundt museet.
Begynnelsen var naturligvis meget beskjeden. I den første årsberetning fra museet står det at biblioteket eide 61 bind.T. Wishman, Stavanger Museums Bibliotek 1877–1977, Stavanger Museums Årbok 1976, Stavanger 1977: 129. Dette var lite, og stor var heller ikke den årlige tilvekst i de nærmeste ti-år fremover. Museet hadde ingen fast offentlig bevilgning av en slik størrelse at det var mulig å foreta årvisse og planmessige innkjøp av faglitteratur. Lenge så heller ikke museet det som noen forpliktelse å bygge opp noe fagbibliotek. Helt frem til 1960-årene ble biblioteksoppgavene utført av en av konservatorene ved siden av det ordinære museumsarbeide.
Da museet i 1890 begynte å utgi en egen faglig skriftserie, Stavanger Museums Aarshefte, øket tilveksten til biblioteket, og den fikk en mere målrettet karakter. På grunn av sin egen utgivelse kom museet nå med i den internasjonale utveksling faglige og vitenskapelige publikasjoner. I mange år fremover var bytteforbindelsene museets viktigste akkvisisjon, og den var en vesentlig forutsetning for at biblioteket kunne holde seg til en viss grad om utviklingen innenfor museets fagfelt. Det var ikke urimelig å tro Stavanger Museums Bibliotek selv mottok betydelig mer enn det ga innenfor denne utveksling. I 1891 sendte museet sitt årshefte til 31 vitenskapelige institusjoner. 12 år senere var utsendingene øket til over 160 institusjoner. Markert økning ble det også etter at museet i 1909 hadde opprettet en egen antikvarisk avdeling. Bytteforbindelsene sikret museet verdifull faglitteratur, og da først og fremst tidsskriftrekker og serieverk. Oppslagsverk, håndbøker og monografier ble biblioteket derimot hele tiden meget sparsomt forsynt med. Dette førte til at museets forskere og medarbeider fikk dårligere arbeidsvilkår enn de burde hatt. I alt for stor grad kom de til å bli avhengige av lån av litteratur fra andre biblioteker,T. Wishman, Stavanger Museums Bibliotek 1877–1977, Stavanger Museums Årbok 1976, Stavanger 1977: 130. og det begrenset uten tvil arbeidsmulighetene.
Så tidlig som i 1832 ble det opprettet et bibliotek og museum i Arendal, Arendals Skoles offentlige Bibliothek og Museum. Nest etter museene og bibliotekene i Bergen og Trondheim, var dette det eldste museum og faglige bibliotek utenfor hovedstaden. Det syv år eldre Bergens Museum hadde da også vært forbildet for den institusjon som man nå ville søke å bygge opp i Arendal.
Mange andre biblioteker og offentlige boksamlinger var det ikke i landet på den tid. De var alle meget beskjedne av størrelse. De fleste av dem fantes ved skoler, høyskoler eller en og annen statlig institusjon. Brukerne av deres samlinger kom også i de fleste tilfeller fra institusjonens egen nærmeste krets. Tiltaket i Arendal hadde derfor så avgjort karakter av å være et pionerarbeide.
Fra før av fantes det et privat leseselskap i byen, Arendals Læseselskab. Det var stiftet en gang omkring år 1800. I 1833 hadde selskapet 56 medlemmer, og den trykte katalogen over boksamlingen, som selskapet ga ut det året, registrerte 1 550 bind. Alt i 1842 kom det en ny katalog, og da var bindtallet øket til 2 820. Selskapets bokbestand besto først og fremst av skjønnlitteratur og underholdningslesing.
Dette litteraturtilbudet var det flere som mente ikke var tilstrekkelig for et bysamfunn som Arendal, og i 1832 tok derfor fem av byens fremste menn initiativet til å opprette et offentlig bibliotek og museum. I første årgang av byens eldste avis, Vestlandske Tidende, offentligjorde de en innbydelse til byens borgere og til en krets av interesserte i distriktene omkring byen. Der satte de opp et program for de oppgaver som de mente at det planlagte bibliotek og museum burde arbeide for. De ville skape et alment fagbibliotek til fremme av «Cultur, Oplysning og god Smag», og de ville reise et museum for naturhistorie og kulturhistorie. De fremhevet at en av de største hindringer for «almeen Oplysnings raske Fremskridt i vort Fødeland er udentvivl den totale Mangel paa offentlige Indretninger og Hjælpemidler til at vække Almen Aand, uddanne vor Smag og udvide vore Kundskaber. Gode Bøgers Læsning regnes med Rette blant de hensigtsmæssigst Midler til at bevirke Oplysningens Fremme», skrev de. Alt i neste nummer av avisen fulgte «Plan og Bestemmelser for det af Undertegnede oprettede Bibliothek og Museum».
De som sto for denne plan, var selvsagt klar over at det ville ta tid å få bygget opp et brukbart bibliotek. Men derfor så de det som viktig at man kom i gang snarest mulig, slik at byen både fikk et sted der folk kunne finne de bøker de trengte til sitt arbeide og sine studier, og der de kunne få se bøker og skrifter de ville ha interesse av å lese for egen kulturell orientering og for god underholdning. Dessuten var det av betydning å få et sted der man tok vare på de litterære kulturverdier som alt fantes i byen og i distriktet, men som ikke var tilstrekkelig sikret mot tap og ødeleggelse.
Både biblioteket og museet ble lagt til den høyere skole. Det løste plassproblemet, samtidig som det ga skolens lærere og elever nyttig orientering og en verdifull litterær stimulans. Men dette var bare en midlertidig ordning. Alt i 1840 flyttet både biblioteket og museet inn i nye lokaler i et to-etasjers trehus oppe på Tyholmen, Doctor Møllers Minde. Navnet hadde huset fått etter en av sine grunnlegger og donatorer, Eidsvollsmannen Alexander Møller (1762–1847). Her ble både biblioteket og museet værende frem til 1881, da det flyttet inn i den store, nye bygning for den høyere skolen på Tyholmen.
Selvsagt var det vanskelig å drive et bibliotek og et museum utelukkende ved gaver og frivillig arbeidsinnsats. Et bibliotek som får sin tilvekst hovedsakelig ved gaver, kommer etter all erfaring til å bli sittende med en boksamling av et helt tilfeldig preg. Det må likevel understrekes at biblioteket i Arendal både alt i de første grunnleggende år og senere fikk en oppsiktsvekkende verdifull samling av eldre bokverk. Alt i alt har biblioteket i dag vel 15 trykk fra tiden før 1550 og rundt 60 trykk fra den siste halvdel av 1500-tallet. Fra 1600-tallet har biblioteket godt over 100 trykk. Det eldste trykk i samlingen er Liber Decretorum (Basel 1499). Biblioteket eier også Gotfred av Ghemens (??–ca.1510) utgave av den sjællandske lov fra 1505 og Christen Pedersen (ca. 1480–1554) Alle Epistler oc Euangelica som lesis alle Søndage i Aared, trykt i Paris i 1515. Av Christian III.s store, praktfulle danske Bibel fra 1550 har biblioteket hele 5 eksemplarer. Disse og flere andre bokverk gir biblioteket i Arendal en fremtredende plass i norsk boklig og litterær kultur.
Når biblioteket i Arendal har fått så mange sjeldne og verdifulle verk fra tidligere tid, skyldes det at de tallrike gaver det mottok fra sine grunnleggere og fra en krets av interesserte folk i byen og i landsdelen. Doktor Møller ga således hele sin boksamling til biblioteket. En annen av grunnleggerne, statsråd Ove Vincent Lange (1797–1870), overlot en betydelig samling av politiske trykk fra 1814 og etterfølgende år til den institusjon han hadde vært med til å opprette.
Det betød også meget at Arendal på 1800-tallet med sin store handelsflåte hadde en nær forbindelse med utlandet. Det ga bysamfunnet både bøker og boklig stimulans som det ellers ikke ville fått.
Men en slik interesse, hvor sterk og prisverdig den enn var i utgangspunktet, var det likevel ikke tilstrekkelig til å oppdrive og drive et bibliotek over et lengre tidsrom. Det var rektor Axel Smith (1813–1876) fullt klar over da han i 1860, som bibliotekets ansvarshavende leder, ga ut en ny ajourført katalog over boksamlingen. Den inneholdt også en fortegnelse over «Oldsager og Kunstgjenstande» foruten en kort oversikt over bibliotekets historie. Han måtte da bare konstatere at almenhetens interesse for samlingene var blitt betydelig mindre siden de første grunnleggende år.
I motsetning til Læseselskabets katalog fra 1833, som var en litt tilfeldig, men stort sett alfabetisk ordnet registrering av boktitlene, av og til med angivelse av forfatternavn, men aldri med opplysninger om trykkested og trykkeår, var Smiths katalog en systematisk fortegnelse ordnet etter fag og med alle nødvendige bibliografiske data. Ikke uventet var teologi, historie, geografi og skjønnlitteratur av de best representerte fagområder. Alt i alt hadde biblioteket da en samling på rundt 4 000 bind fordelt på 2 400 titler. To år senere, i 1862, fikk det en større tilvekst da Arendals Læseselskab ble oppløst og boksamlingen ble delt mellom skolens lærer- og elevbibliotek og Arendals Bibliothek og Museum.
I 1866 fikk biblioteket en egen bibliotekar. Det var en av den høyere skolens lærere, og stillingen var bare en bistilling ved siden av lærergjerningen ved skolen. Det var derfor begrenset hvilke plikter han kunne bli pålagt. Således var det skolens rektor Gustav Gjessing (1835–1921) som i 1833 utarbeidet den nye store hovedkatalogen over samlingen. Med 10 senere tilleggskataloger er den fremdeles et nyttig hjelpemiddel. Den viste således den betydelige tilvekst som biblioteket hadde fått de siste par ti-år. Det var en tilvekst som fortsatte inn på 1900-tallet. Et avgjort fremskritt var det likeledes biblioteket og museet i 1881 kunne flytte inn i den nye, monumentale skolebygningen øverst på Tyholmen. Der ble den værende helt frem til 1914.
I lengden var det selvsagt ikke mulig å holde bibliotekets virksomhet gående bare ved frivillige tilskudd fra private institusjoner og ved gaver fra interesserte mennesker i byen og i omlandet. Fra 1897 overtok derfor Arendal kommune forpliktelsen og ansvaret for hele bibliotekets drift. Noen år senere, i 1908, ble museet skilt ut og gjort til en egen selvstendig institusjon. Dermed var biblioteket blitt etablert som et vanlig kommunebibliotek slik vi i dag kjenner det. Samlingene derimot var langt fra vanlige, og det gjaldt både arten og størrelsen. Biblioteket i Arendal hadde større og mere omfattende samlinger av bokverk og trykk helt fra de aller eldste tider og frem til midten av 1800-tallet enn de fleste andre biblioteker i landet. I 1912 var biblioteket med sine 18 000 bind det fjerde største folkebibliotek i landet.
Selv om fremveksten Arendal Bibliotek og Museum skjedde tidligere og kanskje i noe større bredde enn ved tilsvarende biblioteker i de fleste andre byer i landet, har det like fullt klare likhetstrekk med den alminnelige utvikling av boksamlinger og bibliotektjenester mange andre steder. De begynte ofte som private leseselskaper der formålet var å gi medlemmene adgang til god og aktuell litteratur. Flere steder ble disse fortsatt og utvidet til åpne, almene kulturtiltak med bibliotek, museum og foredragsvirksomhet i folkeakademier som fremste programposter. Alt sammen ble opprettet og drevet på privat initiativ og ved donasjoner, private tilskudd og frivillig arbeidsinnsats. Men mot slutten av 1800-tallet ble det de fleste steder klart at dette i lengden ikke var noen varig, holdbar ordning. Derfor kom kommunene etter hvert til å overta ansvaret og forpliktelsene ved bibliotekoppgavene. Samtidig gikk bibliotekene over til å bli alminnelige folkebiblioteker med et bredt, allsidig litteraturtilbud til alle aldersgrupper og yrkesgrupper både når det gjaldt skjønnlitteratur og generell faglitteratur. Biblioteket i Arendal var således også et av de første folkebibliotekene som fikk en egen barneavdeling. Det skjedde alt i 1855.
Museene i Tromsø, Stavanger og Arendal var de første større i landet som i tillegg til sine samlinger for øvrig tok sikte på å bygge faglige boksamlinger.
Den videre utvikling av disse ter biblioteker som her er omtalt, var høyst forskjellig. Tromsø Museums Bibliotek gikk inn i universitetsbiblioteket i Tromsø da dette ble opprettet i 1969. Her ble det et meget verdifullt tilskudd til samlingene som skulle bygges opp. Biblioteket ved Stavanger Museum fortsatte å være et rent museumsbibliotek, men det fikk etter hvert et forholdsvis bredt fagområde innenfor zoologi, kunst- og kulturhistorie og lokalhistorie. Arendal Bibliotek og Museum ble i 1908 delt i to institusjoner, et museum og et alment bibliotek. Biblioteket ble da et vanlig kommunalt folkebibliotek for Arendal kommune. Utviklingen av dette vil bli omtalt senere i denne fremstilling.
Det kom naturlig nok til å ta tid å bygge opp alle de politiske og administrative institusjoner som den nye norske stat trengte for å kunne fungere på en tilfredstillende måte. Dette gjaldt også for Stortinget. I årene frem til 1869 møtte det vanligvis bare hvert tredje år. I tidsrommet fra 1814 og frem til 1854 holdt det til i katedralskolens bygning i Dronningens gate. Fra 1854 og frem til den nye stortingsbygning sto ferdig i 1866, var det universitetets festsal i Domus Academia som var Stortingets møtelokale. Egen bygning og ikke mindre ordningen med årlige stortingssesjoner skapte både muligheter og langt større behov for en bedre utbygget administrasjon med hjelpemidler for representantene.
Alt i 1818 hadde stortingsmann Ingelbrecht Knudssøn (1776–1826) foreslått at man skulle kjøpe inn en del bøker til bruk i det daglige arbeide. Det ble også gjort, og man fikk en del bokverk, vesentlig lovsamlinger foruten referater fra Riksforsamlingen på Eidsvoll og de første stortingssesjoner.O. C. Torp, Stortingsbiblioteket, Bibliotek og Forskning 1956, 5: 76–89. Men noen fast innkjøpsbevilgning fikk man ikke. Tvert i mot var det de som hevdet at det var rimelig at representantene selv skaffet seg den litteratur de hadde bruk for. Det var ikke før i 1871 at kom en fast årlig bevilgning til kjøp av bøker. Til å begynne med var det stortingets arkivar og senere stortingets kontorsjef som hadde ansvaret for biblioteket. Men i 1876 ble det bevilget lønn til assistent ved biblioteket. Det var stortingsreferent Albert Bjerck (1844–1910) som ble ansatt, og i 1887 bla han forfremmet og utnevnt til stortingsbibliotekar. Dette var den første faste heldagsstilling ved stortingsbiblioteket. Bjerck innehadde stillingen like til sin død i 1910. Han ble da etterfulgt av bibliotekar Karl Fischer (1861–1939). To år senere ble det i tillegg til bibliotekarstillingen opprettet en bibliotekassistenstilling.
Fra først av hadde man ikke tatt sikte på å skape noe mer enn et håndbibliotek for stortingsrepresentantene. Men det var flere blant representantene og i administrasjonen som så lenger og mot større mål. De ville bygge opp et politisk, historisk og samfunnsvitenskapelig bibliotek med et naturlig tyngdepunkt i tidsrommet etter 1814.
I 1880 forelå det en trykt katalog over boksamlingen, og den ble i de følgende to år supplert med tilleggsfortegnelser.Katalog over Storthingets Bibliothek. Kristiania 1880
– – Første Tillæg. Kristiania 1881
– – Andet Tillæg – 1882 I 1890 eide biblioteket rundt 18 000 bind. Tilveksten var jevnt økende frem til 1920, da hele samlingen var kommet opp mor 55 000 bind. Tilsynskomiteen for biblioteket kunne da også med en viss stolthet slå fast at biblioteket på en del områder var bedre utstyrt enn universitetsbiblioteket.O. C. Torp, Stortingsbiblioteket, Bibliotek og Forskning 1956, 5: 80. I 1904 var en ny trykt katalog over bibliotekets samlinger ferdig. Lenge var det meningsforskjell om hvilke oppgaver stortingsbiblioteket skulle ha særlig ansvar for. Mange mente at det bare skulle være et internt institusjonsbibliotek for stortingsrepresentantene og Stortingets administrasjon. Men etter hvert ble det stadig flere som kom til den oppfatning at biblioteket i tillegg til denne selvsagte og helt fundamentale oppgave som bibliotek for Stortinget, også burde være et spesialbibliotek for den offentlige administrasjon når det gjaldt forvaltning, utredningsarbeid og forskning. Det siste er da også biblioteket blitt. Begrensningen av de tjenester biblioteket kunne gi har først og fremst vært satt av samlingenes størrelse, plassforhold og tilgangen på arbeidshjelp. Selvsagt har biblioteket hele tiden måttet gi stortingsrepresentantenes ønsker og bestillinger en klar prioritet. Boksamlingen ble etter hvert bygget ut mot det mål at den skulle omfatte all norsk og det viktigste av all nordisk litteratur, innenfor rettsvitenskap, statsvitenskap, offentlig administrasjon, økonomi, foruten politikk og samfunnsspørsmål i sin alminnelighet. I tillegg til dette har biblioteket etter et sterkt uttalt ønske fra stortingsrepresentantene anskaffet en del av den klassiske norske skjønnlitteratur, foruten en betydelig part av aktuell norsk topografisk, historisk og biografisk litteratur. Men omkring 1920 var det fremdeles langt frem til at man kunne si at man hadde nådd dette mål.
Den første begynnelse til det som skulle bli utenriksdepartementets bibliotek fant sted alt i 1899, da Sigurd Ibsen (1859–1930) ble utnevnt til ekspedisjonssjef for utenriksavdelingen i indredepartementet. Det ble hans oppgave å organisere den nye avdeling, og som ledd av den å få kjøpt inn de mest nødvendige oppslagsverk og håndbøker.R. Omang, Norsk utenrikstjeneste, bd. 1–2. Oslo 1955–1959, bd. 1: 120. Unionsoppløsningen i 1905 førte selvsagt umiddelbart til opprettelsen av et utenriksdepartement, og med det fikk man også en øket forståelse av behovet for flere og bedre hjelpemidler for den nye norske utenrikstjeneste. Departementsarkivar Karl Vilhelm Hammer (1860–1927) utarbeidet i 1905 et P.M. der han kom med forslag til abonnement på aviser og tidsskrifter, innredning av lesesal og plan for en katalog over de samlinger som man håpet ville vokse frem. Det tok tid før dette ble realisert. Det ble ikke gitt noen fast innkjøpsbevilgning, og lesesal fikk man først i 1912,R. Omang, Norsk utenrikstjeneste, bd. 1–2, Oslo 1955–1959, bd. 2: 504–505. og ikke før i 1921 ble det ansatt en bibliotekar i fast hovedstilling. Tidligere hadde to sekretærer i departementet hatt bibliotektjenesten som tilleggsoppdrag.
I 1924 ble Norges opplysningskontor for næringsveiene overført til utenriksdepartementets bibliotek. Dette bibliotek var da på ca. 5 000 bind og 315 løpende tidsskrifter. Men det hadde organisasjon med fast ansatt personale, årlig innkjøpsbevilgning, og den månedlige tilvekst ble trykt i tidsskriftet Norges Utenrikshandel.Håndbok over norske biblioteker, Kristiania 1924: 52–53.
For et lands styringsverk og faglige administrasjon er innsamling av statistisk materiale og tilgang for bruk av dette en helt nødvendig tjeneste. Det gjelder både eget, nasjonalt materiale, og det gjelder utenlandsk materiale for sammenlignende vurdering og forskning. I Norge ble Det Statistiske Centralbureau opprettet i 1876.S. Madshus, Statistisk Sentralbyrås bibliotek. En historisk oversikt, Norsk årbok for bibliotek og forskning, 1954, 3: 41–51. Den nye institusjon hadde imidlertid direkte forgjengere. I den dansk-norske helstat var det Tabelkontoret ved Rentekammeret som sto for innsamlingen av statistisk materiale, og noe av dette materiale ble etter 1914 overført til den nye norske statsadministrasjon. Det kom først til Finants- og Tolddepartementet og deretter i 1832, ble ført videre til Departementet for det Indre. Her ble det organisert som et eget statistisk kontor.
Både for sitt arbeide med innsamling av statistiske data og for vurderingen av dem, var det nye Centralbureau helt avhengig av adgang til materiale fra norske og utenlandske institusjoner. Forholdsvis tidlig var man på en internasjonal statistikerkongress i Berlin i 1863 blitt enig om å organisere et samarbeide om utveksling av offisielle statistiske publikasjoner. Dette kom til å bety meget for tilveksten til det norske statistiske bibliotek. I 1901 hadde Statistisk sentralbyrås bibliotek noe over 2 000 bind. En katalog som man hadde arbeidet på siden 1890 forelå ferdig trykt i 1906.Katalog over Det Statistiske Centralbureaus Bibliotek. Kristiania 1906.
Gjennom alle år hadde en meget stor del av bibliotekets tilvekst hatt sitt opphav i internasjonale bytteforbindelser. Mere enn for de fleste andre institusjoner og deres biblioteker har dette vært til gjensidig fordel for partene Både har Statistisk Sentralbyrå sikret seg og landet publikasjoner som det ellers ikke ville fått så lettvint, og samtidig har det selv greidd å spre kunnskap om Norge til storparten av verdens land.
Helt frem til tiden omkring 1920 var Statistisk sentralbyrås bibliotek først og fremst et internt bibliotek beregnet for og utstyrt for byråets egne tjenestemenn og et fåtall tjenestemenn fra statsadministrasjonen og fra forskningen. Det var ikke før i mellomkrigstiden at det skulle utvikle seg til å bli et alminnelig forskningbibliotek innenfor fagområdene statistikk, økonomi og sosialpolitikk.
Det var således meget få institusjoner i landet ved århundreskiftet og de nærmeste par ti-år som hadde litteratursamlinger av noen størrelse og betydning utenfor den nærmeste krets av studenter, lærere og folk fra det faglige miljø. Men utviklingen var i gang, og det kom med raskt økende styrke. Den vitenskapelige og faglige virksomhet var i vekst, antallet av studenter vokste, offentlig administrasjon og fremveksten av et stadig mere utviklet næringsliv stilte nye og økete krav til litteraturtjeneste på alle nivåer. Denne utvikling tok fart inn på 1900-tallet, og den kom til å stille stadig større krav til litteraturtjenesten og det på alle nivåer.
Ved utgangen av 1990-årene kan vi konstatere en utvikling i høgre utdanning og forskning som det var vanskelig å tenke seg ved begynnelsen av århundret. Det gjelder også fag- og forskningsbibliotekene.
Fra en liten håndfull biblioteker for hundre år siden, teller fag- og forskningsbibliotekene i dag ca. 370 enheter integrert i virksomheten ved norske universiteter, høgskoler, forskningsinstitutter, bedrifter, forvaltningsorganer og andre offentlige og private institusjoner. Av de ca. 1 800 ansatte hadde to tredjedeler utdanning på høgskole- og/eller universitetsnivå.
Fra å ha de dårligst utrustede fagbibliotekene i Skandinavia, hadde norske fagbiblioteker i 1996 til sammen ca. 22 millioner enheter i sine samlinger, hvorav 17,5 mill. bind bøker og seriepublikasjoner, ca. 1,6 mill. mikroformer (hovedsakelig patenter) og ca. 0,5 mill. lyd- og bildemedia.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Gerhard Frantz Wilhelm Munthe (1919–1997) var ein sentral biblioteksperson både i norsk og internasjonal samanheng. Han hadde eit omfattande og variert biblioteksfagleg og historisk forfattarskap og var også involvert i fleire offentlege utgreiingar på bibliotekfeltet. Som pensjonist arbeidde Munthe med eit breidt historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie. Dette arbeidet vart ikkje heilt avslutta før han gjekk bort, men eit eksemplar av manuset er i Nasjonalbibliotekets samling (Ms. fol. 4434) og dette er tekstgrunnlag for denne utgivinga.
NB tema er Nasjonalbibliotekets serie for tematiske fagressurser.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.