Gerhard Munthe: historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie

9 Leseferdigheten

Lenge var det bare en liten del av folk i Norge som eide bøker, som hadde adgang til bøker, eller som hadde mulighet for å gjøre bruk av bøker, trykk og skrift. For det meste var dette personer som var knyttet til landets styringsverk og rettsvesen, til kirke og skole, eller som hadde ledelse og ansvar innenfor handel, håndverk, skipsfart eller annen næringsviksomhet. Det var heller ikke før godt inn på 1700-tallet at man fikk obligatorisk skoleundervisning som all ungdom var pliktig til å delta i. En stor del av landets befolkning manglet således lenge de nødvendige forutsetninger for å kunne nytte og dra fordel av det skrevne og det trykte ord.

Kirken så det naturligvis som en helt selvfølgelig og viktig oppgave å forkynne den kristne lære for alle folk i landet. Her kom da boken og skriften inn som selvsagte og viktige hjelpemidler. Det var som ledd i løsningen av denne oppgave at konfirmasjonen ble innført og lovfestet i Norge. Dette skjedde med forordningen av 13. januar 1736, Angaaende den tilvoxende Ungdoms Confirmation og Bekræftelse i deres Daabes Naade.Forordning ang. den tilvoxende Ungdoms Confirmation og Bekræftelse i Deres Daabes Naade. 13. Januar 1736.
A. Aarflot, Norsk kirkehistorie, bd. 2, Oslo 1967. 152–153.
Den bestemte at for fremtiden skulle all ungdom i landet «gå for presten» og der få opplæring i kristendomskunnskap. Undervisningen skulle bli gitt to ganger i uken utover et tidsrom på minst tre måneder. Det var presten selv, klokkeren, læreren eller en annen spesielt utsett person som skulle ta seg av denne utgaven. Undervisningen skulle avsluttes med en overhøring i kirken. Der var konfirmantene pliktige til å vise at de hadde fått den kunnskap om den kristne tro og lære som man mente at alle voksne mennesker i landet burde ha. Dette var et obligatorisk krav som alle måtte oppfylle før de ble 19 år gamle. Uten konfirmasjonsattest var det ikke adgang til å inngå ekteskap eller gjøre militærtjeneste.

Innføringen av konfirmasjonen og konfirmasjonsundervisningen var et av pietismens viktigste bidrag til folkeopplysningen i Norge. For selv om det ikke ble stilt bestemte krav til leseferdighet og andre almene kunnskaper, var det likevel klart at konfirmasjonsundervisningen på lengre sikt gjorde det både nødvendig og naturlig å lese, og til å bruke denne ferdighet til nytte i arbeidslivet til glede og trivsel i hjemmelivet.

Til bruk ved konfirmasjonsundervisningen utarbeidet hoffpresten Erik Pontoppidan – han ble senere i årene 1747–1757 biskop i Bergen – en lærebok, Sandhed til Gudfrygtighed, Udi En eenfoldig og efter Mulighed kort, dog tilstrekkelig Forklaring over Morten Luthers Liden Cathecismo, Indeholdende alt det, som den der vil blive salig, har Behov at vide og giøre. Boken kom ut alt i 1737 i København, og den er senere i mer enn 250 år blitt sendt ut i en mengde utgaver og opplag både i Norge og Danmark. I boken gjennomgikk Erik Pontoppidan i form av 759 spørsmål og svar hele det kunnskapsforråd som han mente konfirmasjonsundervisningen burde gi. Pontoppidans forklaring var lenge en av grunnbøkene i det norske folks lesning og viten. Det er få bøker som har fått en så stor utbredelse både i Norge og Danmark.

Men det stanset ikke bare med dette tiltaket. Alt tre år senere kom forordningen av 23. januar 1739 om Skolerne på Landet i Norge. Den bestemte at all ungdom skulle gå på skole fra de var 7 til de ble 12 år. I løpet av denne skolegang skulle de lære å lese, skrive og regne, foruten at de skulle få undervisning i kristendomskunnskap.

Selvsagt måtte det ta tid før en så vidtrekkende bestemmelse som denne kom til å få full virkning for hele samfunnet, og det var langt frem før man kunne si at alle voksne mennesker i landet kunne lese og skrive. Ofte utover på 1700-tallet og godt inn på 1800-tallet har vi mange utsagn om at det fremdeles var et betydelig antall som ikke hadde lært det skolelovgivningen forutsatte skulle være almenkunnskap.A. C. Bang, Den norske kirkes historie, Kristiania 1912: 417–418.
A. Aarflot, Norsk kirkehistorie, bd. 2, Oslo 1967: 152–153.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Gerhard Munthe: historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie

Gerhard Frantz Wilhelm Munthe (1919–1997) var ein sentral biblioteksperson både i norsk og internasjonal samanheng. Han hadde eit omfattande og variert biblioteksfagleg og historisk forfattarskap og var også involvert i fleire offentlege utgreiingar på bibliotekfeltet. Som pensjonist arbeidde Munthe med eit breidt historisk oversyn over norsk bibliotekhistorie. Dette arbeidet vart ikkje heilt avslutta før han gjekk bort, men eit eksemplar av manuset er i Nasjonalbibliotekets samling (Ms. fol. 4434) og dette er tekstgrunnlag for denne utgivinga.

NB tema er Nasjonalbibliotekets serie for tematiske fagressurser.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.