Bladsjå. Dølen om pressa 1858–1870

av Aasmund Olavsson Vinje

1. årgang (1858–59)






07.11.1858 (Nr. 3)

Bladsjaa.

Morgenbladet, som no er ein stor Sekk, hvori Alt kastas, har af og til nokot godt, som Innsendarar af Naade gjever det, eller some dugande Menner, som det stundom har i Tenesta si. Soleids har det længe havt ein mykit lærd Mann, og no i den siste Tid lyt altid han ut – under «Redactionsartikelen» – naar nokot godt skal skrivas. Han er lett at kjenna den Mannen, liksom Einhver, der er betri en den store Mugjen (Mængde). Han liknar «Philosophen» som var paa Dølen. Herinne kjenna vi paa Gjerdi Einhver, som skriver godt, enten han prentar Navnet sit under eller ei; og det er Rett at gjera Skilnad millom ein slik Mann og «Bladet», for at ikki det, for den vesle Skrivarløn, skal faa den Ros, han fortener. Det gaar ikki an at segja, at Morgenbladet er godt, men at den og den er god i det, for det har altid kyst den, som har gjevet det mest, sosom for «Oppositionen» og no Pengemagti.

Det er Synd, at Philosophen skal laana Pennen sin til slikt eit Blad; men Herregud, hvad gjerer Ein ikki for Magt og Løn! og so verdt det leset vidt, so at det Gode kjem til Nyttes. Men Verdi lyt ataat faa vita, hvorleids det hænger ihop.

Philosophen – for enten han er den Eine eller den Andre, so er han ein Philosoph i god Meining – han skreiv her om Dagen over det Brigd (Forandring) som Kunsti havde undergjenget i dei siste 100 Aar i alle Greinir, som Bilthoggar-, Maalar- og Diktarkunst og Musik, samført med Pek paa Grækenland og Roms Mønstertid. Han syner, hvorleids Kunsti meir og meir nerar seg Naturen, og soleids verdt greid og paatakande. Han spaar Verdi mykit godt af dette, og det maa vist einhver vitug Mann gjera, naar Kunsti berre kunde halda seg uppe fraa Vesaldom (Trivialitet) og forklaare Livet, paa sama Tid som den gav det i Sanning. Det er dette, som er Livets Helse. Soleids som Folk heilt og haldent standa og ganga og tænkja og tala, det er Livets Armod og Sjukdom, for Ingen er fraa først til sist heilt igjenom so god, som han skulde vera. Det Vonde maa derfor stiljas ut som Lettekornet fraa det stride, og ikki vera med i det Offerbraud, som Kunstnaren leggjer paa Aandis Altar. Det er dette som kallas at «idealisere». Det er dette, som er so vondt at gjera, naar Kunstnaren, som det heiter, vil ettergjera Naturen, og derfor gjenger han over Livets Afgrunn paa Knivseggi millom Gud og den Vonde, som den gamle Folketru segjer.

(meir).




14.11.1858 (Nr. 4)

Bladsjaa.

Eg skulde hava skrivet sidst det, eg skriver her, og ikki med ei Gong stupat inn paa Morgenbladet. Eg har i desse otte Dagar voret rædd for, at Folk skulde tru, at det gamle Avisbraak kom til at kveikjas uppatter med Dølen. Det skal Ingen vera rædd for; men han likar no ikki heller det Broderlag, som no i lang Tid har voret millom vore store Aviser. Det er fint at «Redactørerne» ere folkelege mot hverandre i Samver, i Munn og Pen, men dei maa vita, at Folk leser deim for at faa Sanning at vita, og dersom nokon af deim fer med Fjas, so lyt den Andre tala paa det. Det tarv ikki vera den gamle Bikkjebiting, som millom StabellStabell] Adolf Bredo Stabell, redaktør og politikar og Daa,Daa] Ludvig Kristensen Daa, journalist og politikar for det, og som har gjort, at ein full Fred er komen istadenfor den gamle Trætting. Ender og daa har dog voret eit litit Ordskifti millom Morgenbladet og Aftenbladet, om Bank- og Pengevæsen, men det er no den gamle Morgenbladsmannen, som ikki kan afleggja si gamle Naaletunge, og Aftenbladet har og ein god Hug paa denne Mannen, som liknar det so mykit; men det er vonlegt, at Aftenbladet ikki kjem so haagt upp likevel det.

Det gjerer ikki litit til det gode Vinskap millom Aviserne, at dei andre ere rædde Aftenbladet, og soleids lata det bausa fram i alt det, som det vil, uten at lyfta Munnen imot det. Eg kjenner soleids Folk, som have voret hos dei andre «Redactioner» med Stykki og fengjet det Svar: «Ja du kan nok faa det inn, men du fær berre «Ubehageligheder» af Aftenbladet for det.» Derfor skriver Aftenbladet sine Artikler straflaust om, at vi stulle føra Krig mot Tydskland for Danmarks Skuld, og no under «Pengekrisen» om, at Landet skulde laana og laana i det Endelause. Dei andre Aviser, og daa helst Christianiaposten, som altid har voret det folkelegasteNote i Dølen: eg tek her folkelegt i Merking af «gentilt» som netop er det Sama, for gens=Folk. Blad, sjelf daa den foer fraa den eine Kandidaten til den andre, som Ringjen i Leikjen; dei hava vel i mangt og mykit voret af ei onnor Meining en Aftenbladet; men, dei vare rædde for «Ubehageligheder». Det var ogso nokot at vera rædd! Men betri er det at sleppa for «Ubehageligheder;» men so skulde dei ikki gjeva seg af med at leida Folkemeiningi, for den, som gjever seg af med det, maa somenn ikki vera rædd for «Ubehageligheder». Det er vel den Tru, som gjerer det, at Aftenbladet er løglegtNote i Dølen: Subst. Løgi og Verbet at logja, nerast faa til at læ (le). (vittigt). Jamen er det løglegt imillomaat, naar «Krydseren» er ute, men det er no Smaaløgi (Kjeldermænd) og altso intet Storløgi (Humor) og derfor berre til at flira aat. Men Folk ræddas no for alt Løgi, og til aandsveikare Mannen er, dess ræddare er han.

Naar no til dette Smaaløgi kjem, at Sanningi ikki skal styra Aftenbladets Lyst til at løgja Folk, so kan det skaffa «Ubehageligheder.» Dessutom er Aftenbladet eit Kafféorgan og soleids og kan skaffa «Ubehageligheder.» Det fekk Dølen her ein Kvelden kjenna; det var Kvelden etter, at Aftenbladet tænkte paa at drepa honom med sit Smaaløgi, at han utanfor ein Kaffé raakade paa nokle foretne og fordrukne Handelsmenner – gamle gode Krydserfolk – og desse vare grove i Munnen mot honom.

Eg forteler dette som ei af dei «Ubehageligheder,» som det kan valda at faa Aftenbladet paa seg, for dei ærade Herrar vare Aftenbladets Vinir og just havde leset det. Daa havde dei fengjet Mot, naar ein slik Autoritet havde talat. Af Stamgjæstir paa Kafféerne – sosom gamle Copister, Skue- og Billardspilarar, unge Folk, som Forældri surt halda her i Byen forat læra, men som hava betri Hug til Restaurationerne en Læra – af denne gamle Krydserhær har eg havt mange smaae «Ubehageligheder,» fordi at deires Talsmann, Aftenbladet, gav deim Mot. At eg af slike Folk havde «Ubehageligheder» som Drammenscorrespondent finn eg fortent, fordi eg ender og daa svarade Krydseren og Aftenbladet, men at eg skulde hava det no, før eg havde opnat min Munn mot det, finn eg «karakteristisk,» og lyt her hogga det i Graastein, forat Folk etter os kan sjaa, hvordan vi livde, og hvad det var for Magtir, som regjerade Folkemeiningi om Bok- og Bladskriving. Om eg enn er ein Mann, der etter Throndheimsposten har fengjet ei blodutt Side af Aftenbladets Stikk, kan eg endaa halda af det, fordi det er meg eit so godt Virki til Verks; og so har det mange gode Sidur; det vøre Synd at segja annat, og at det har lagt sit Elsk paa meg kan gjerne ikki vera so ille, som eg meinar. Tidi fær afgjera det; men vi maa fortelja, hvordan Tidi no er. Hvo veit, om ikki desse Kafféfolk med sit Organ, som eg her med so liten Vyrdnad talar om, ere dei rette Fuglar, som vara Samfundet om Uveder, liksom den eine Kraaka i Hopen gjerer. Sovidt eg har røynt, er det hos alle Fuglar so; Folki hava det paa sama Maaten, og desse Fuglar kallas hos deim Genier. Dei fyrikjenna Vederforandringi i Aandeheimen. Dei fleste verda drepne for den sama Teven (fin Lugt). Men Tidi er no so upplyst, at Aftenbladet med al denne sin Garde, godt kunna vera Genier, fordi om det gaar deim godt.

Aftenbladet har nokle Huspoeter til at skriva Hærkevisur som tidast paa «piperviksk». Den eine af deim, ein af Byens bedste Ungmenner, gaar for at vera ovløgleg (overordentlig vittig) og «Garden» og mange af dei haage Skyldfolki hans finna, at desse Krydservisurne hans paa «Julia, Julia, Julia Hopsasa» ere uhorveleg løglege (uhyre vittige). Der staar han som eit Ljos i dette hægste Samfunnslag, ender og daa stigande ned til Aftenbladet med si «Julia;» han maa mest løyna seg til dette, for det er no ikki finfrægt (høres ikke vel), at ein slik Mann skriver i Aviser.

Om desse Hærkediktararne og den Undran, dei vekkja i den fine Verdi, laut eg og tala, forat kunna hængja upp paa Tidis Bokvegg eit Billæti til Starasyn (Beskuelse) for Ettertidi.




21.11.1858 (Nr. 5)

Bladsjaa.

Det har voret ei god Tid for Krydser-Aftenbladet: dei andre Aviser vare rædde for «Ubehageligheder» og tagde stille eller – som Smaaaviserne, soleids Throndheimsposten – stode med Hætta i Haandi, undrande over dets Løgi; ja endaa ein Professor, der talar godt, men betri siter ikring Bordet, har funnet stor Hugnad i desse Brev om «Lortebækken,» «Fillesophia» og fraa Tenestegjenta paa Vestlandet til Statsraad ErichsenErichsen] Ole Erichsen, sjøoffiser og statsråd om, at han ikki maatte taka Gutarne fraa dei stakkars Jenturne og senda deim til Sjøs; om Statsraadens Smørhandel og om «Maarakvister» og om Vaskerkonur i Vaterland og Visur om Gatesaur (smuds) med liknande løglege Evni, paa sama Tid som alt det, der var djupvitugt og stortænkt vardt atløgt (gjort Nar af), soleids som ein annan Professor, der med al sin Stivleik, dog er ein lærd og rettænkjande Mann, der ender og daa kan skriva nokot, som minnar om Times. Det er naudsynlegt (nødvendigt) at gaa so fint inn i det Eine og Andre, for at sjaa, hvorleids her faa ut i Bladvegjen under Krydsertidi, og hvad det var for ei Aand, som vann fram, bori af Folk, som skulde vera gilde i Landet. Det vilde Intet hava havt paa seg, om det ikki havde voret slike Folk, som havde haldet Krydseren uppe, sosom ataat Studentersamfundet, der endaa tok «Journalisten» til seg som «Æresmedlem.» Det var intet Under, at «Stations- og Spisemestere» og sovordne Stormenni laut tykkja, at Krydseren og Aftenbladet var uhorveleg løglegt, naar dei saa slikt. Merkjas maa enno som det Bedste, at L. Kr. DaaDaa] Ludvig Kristensen Daa, journalist og politikar i Christianiaposten sette Krydseren javnsides Thacheray,Thacheray] William Makepeace Thackeray, britisk forfattar den navnjetne Engelskmannen. Men det fekk han sidan Stryk for af – Krydseren, for det er slike BlòdsNote i Dølen: Soleids Pluralis af Neutrer: Blad, Blòd, Vatn, Vòtn, Fat, Fòt osv., o’et uttalas mest som aa, i Oldnorsk verdt det skrevet ö. (Blades) Natur at bita deim, som sleikja (slikke), og det maa segjas at vera eit godt hugdrag i deim, for det er ikki af det Gode for andre en sjelfe Fiskararne, at slikt verdt sleikt.

Ja, det har voret sjau gode Aar for Krydser-Aftenbladet, dei sjau magre koma vel ei Gong dei og; for det skal no bretta upp Kragjen, kremta seg (rømme) og vera aalvorsamt liksom dei andre Blòd imillomaat; men det verdt nokot starastivt af det, som ikki kan hugga Folk, og nokot seigt, som er vondt at faa til Livs. Det er Smaagutar, maa vita, som det kan vera løglegt eit Bil sjaa at slaa Ball, men som bera imot, naar dei vilja vera vaxne; ja, eg meinar no her sjelve «Journalisten,» for dei Andre duga no kvaarki (hverken) til det Eine eller Andre, berre til at renna etter Nytt, og vera brukføre Folk i Embætsvegjen. Det er Synd at slike Folk leggja seg paa Avisskriving; men skulde aleine dei gjera det, som hava Tankjens Trong til at skriva, so vardt her ikki rett mange Aviser. Ein kan «gjera i Aviser» liksom det segjes at gjera i Mjøl og Malt, i Sild og Salt osv., og Aftenbladet har «gjort» godt i Bladvegjen, om enn ikki so godt som Morgenbladet, og det kjem seg af det, at det ikki har «gjort» i politiske Principer; med deim har det tvertimot stelt seg so, at det kan verda armt, sosom ved at vera Skandinav, paa sama Tid, som det har stelt seg so, at det ikki kan elskas af Kongen; men, det vil hava sin Bati hos Folket, for det maa segjas, at det har talat som eit norsk Blad burde tala mot Sverig, kanske nokot for beiskt og munngrovt, men ellers so, at det fortener Takk. Her tagde dei andre Blòd meir eller mindri. I det Heile tykkjes Aftenbladet at hava politisk Greidhed og Rettvisi: soleids har det altid viljat havt dugande Menner paa Storthinget, og voret paa deim, som der eller i Heimbygdarne sine vare Smulegraatarar, hjartetronge og faavitande, liksom det og har stridet for betri Styr og Stell i Krigsvæsenet og talat paa mangt og mykit, Regjeringi har gjort, soleids som at taka mest af sine eigne Folk i Departementerne til Domarembæter, og daa den lét saksøkja Procurator SverdrupSverdrup] Johan Sverdrup, jurist og politikar for Ulydnad, idet han lydde Storthinget. «Politikeren» i Aftenbladet er ein brav Karl, som ser ut til at meina det godt med si Gjerning; men der er ikki dei Aandsgaavur i honom, at han kan verma Folkis Hjarta; han er ein Haandverksmann, som er si Ære værd, berre som eg sist sagde, daa han vilde, at vi skulde føra Krig mot Tydskland og gjeldbinda os for nokle Kaupmenner. Men, han vidste ikki betri, og so var han vel godt kjend med gilde Kaupmenner; og vi hanga Alle i det, som er ikring os. – Om «Lauparen» i Aftenbladet maa segjas, at han renner og løyper godt, og soleids fær vita mykit nytt til andre Dagjen. Ein god Laupare er ein nytteleg Mann i eit Blad, for Nytt vilja Alle vita. Alle gode Aviser hava sine Fuglar, liksom Odin havde sine Ravnar, sitjande ein paa kvaare Oxli (Axel), nebbande honom Nytt i Øyra, som dei fjukande havde funnet. Den, som kunde faa eit godt Nyhetsblad istand, vilde derfor gjera noket, som gjekk; og til Aftenbladets Ros maa segjas, at det i dette Stykki vonleg er det bedste Blad.

Morgenbladet er tungt at taka paa, og det tyngste er, at Ein ikki kan tala om det uten Navns Nævning af ein Mann, som Dølen i mange Stykki held af. Men det er no ei Gong vort Lagi (Skjæbne), som skulle skriva, at vi ikki maa vera rædde for «Ubehageligheder.» At nævna Morgenbladet uten A. B. StabellStabell] Adolf Bredo Stabell, redaktør og politikar med, vøre meiningslaust. Stabell siter og rykkjer i Trædarne (Traadene), og desse mange Hallingmenner af «Redactører» dansa, so det er hugsamt at sjaa. Og anderleids kan det ikki vera: det er Bondens Hest og Bondens Havre. Med Folk, som sjelf kunde hava ei Meining raakade han derfor usams, naar dei havde skrivet eit Bil i Morgenbladet, sosom Daa og Rolf Olsen;Olsen] Rolf Olsen, forfattar og politikar og Sylvester SivertsonSivertson] Sylvester Sivertson, journalist og redaktør gjekk det no so som so med, etterat han for god Dagløn havde havdtNote i Dølen: af hevja, langt a. upp Morgenbladet i Aarene 1836 og derikring, daa Flakstriden, Uppløysingi af Storthinget og Samgreidur (Unionsaffairer) med Sverig nørde (tændte) i vort Frisind. Det var AntringisNote i Dølen: af antra segja imot, tverka, opponere. (Oppositionens) gyldne Tid, som bar Stabell fram til Fe og Frægd. Daa «gjorde» han i Opposition og lét Rolf Olsen «gjera» for seg utetter til 1848, daa E. BøghBøgh] Erik Bøgh, dansk forfattar «gjorde» i alle Storfolks MeiningMeining] retta frå Meing her i Byen og førde honom fram paa Theatret til Klapp og Pip. No var der ikki nokot meir at «gjera» i Oppositionen: den havde gjort honom til Storthingsmann, Statsrevisor og Bankadministrator, og at halda paa den længer, vilde hava voret at gjera i ein tom Skarvesekk, som det ataat gufsade Kolgov utor, so det var til at verda aalsvart af; thi tok «Forretningsmannen» paa, so smaat om smaat, at «gjera» i den finare Verdi og Regjeringi, hamrande laust paa «Arbeiderurolighederne,» som vare ei Fødsle af hans gamle Gjeramaal, og mykit betri en det kunde ventas etter Morgenbladets gamle Braak paa Embætsfolk og Regjeringsstell. Han gjorde det godt, krekande Fot for Fot over, inntil han steig upp i ei Nævnd (Commission) for nokle af vore Samgreidur med Sverig. Vi minnes Alle, hvorleids han talade og atkvad (stemte) for Sverig og imot Norig, og greidede seg fraa denne kongelege Betrusel, til dess han vardt «Ridder.» No sidan har han «gjort» seg i «Pengekrisen» til Bankschef, komande inn i det fyrste Pengeraad paa Forslag af ein Handelsmann, som han (Morgenbladet og Opponenter) havde gjort til Storthingsmann. Der siter han no nokso fint ihop med Folk, som for 10 Aar sidan ikki vilde hava klypt i honom med Eldtongi, og at disse Folk gjerer honom til Storthingsmann for Christiania er vist, om han sjelf vil. Dette er godt gjort, og den, som ikki teker af seg Hatten for ein slik «Forretningsmann» veit ikki, hvad Forretning er for ein vandsam Ting.

Det er sluttelegt, at han snart verdt Statsraad, baadi for han er ein «Forretningsmann,» og fordi det maa vera høvelegt at hava i Regjeringi ein gamal Folkemann, som kjenner alle Oppositionens Knip. Politiet tek titt i Utlandet i si Teneste gamle uttente Tjovar (Tyve) og andre Brotmenner, og det er greidt, at dei maa vera gode til at snusa ikring og farjaga (spor-).

Daa vil Morgenbladet, denne Ku, som har voret honom so mjolkegod, koma etter, dinglande med Bjølla; men seint og fint, so Ingen gaar det (blive det var) snuande Hovudet atende og drønjande etter den Høysaata, hun gjekk ifraa.

Dette er faamælt Morgenbladets Historie; ei onnor Gong skal eg tala mangmælt, naar eg har fengjet reint Bord for alt det Andre, som no maa takas fyrst, før eg dags dagleg kan halda Bok over Aviserne.

At Morgenbladet er godt, tarv ikki eg segja, naar heile Landet, som held det, segjer det, liksom det og segjer med det Sama, at Stabell gjerer det, som ein god Redactør skal gjera soleids i det Eine og det Andre. Kongen segjer og det Sama ved at setja Stabell inn i ei Nævnd (Commission) og ved at slaa honom til Riddare, og naar han no ei Gong gjerer honom til Statsraad, er Segli paasett tilgagns. Naar slike Magtir finna Stabells Framferd god, so kunde han læ, om Dølen sagde nokot Annat.

At Morgenbladet har mange Stykki fraa Innsendarar og dei mange ombytandes «Redactører,» som tala att’ og fram snart om Politik, men meiri om andre nyttelege Ting, det kjem ikki Morgenbladets Politik ved; den slængjer seg som ein raud Traad igjenom det, og denne raude Traaden er Stabell.

Folk hava den vonde Vanen at lasta paa Verdi. Verdi er god den; det visar Stabell. Oppositionen, som las Morgenbladet for 20 og 30 Aar sidan, leser det enno; den gjorde honom til Storthingsmann og Bankadministrator, og han er det den Dag idag; han hélt paa i mange og lange Aar at kasta Saur og Surpe, Skolvatn og Surke (aandeleg tekjet) i Anlitet paa Regjering og Raad, og dei gjera honom til Nævndarmann og Riddare, og slutteleg til Kongsraad – dei hava gjort so mykit, at dei gjerne kan gjera det med –. Det er eit godlynt Folk, ei meinlaus Regjering, og om Kongen kan Intet segjas, daa Grunnloven forbyder det. Og Christiania, ja det er Hovudstaden; det lo i 1848, daa der i Komedien var Røda om at hængja honom paa Lygtepælen, og no brukar det honom til Potte og Panne. Men, det kjem seg af det, at han er «Forretningsmann,» og af Dyggdir, som Dølen likso godt som nokon Annan kunde tala om, dersom hans Ros ikki vilde vera likso meiningslaus som hans Last, etterat Hovudstad, Regjering, Konge og Folk havde ropat med slikt rungande Raust (høi Røst): «Stabell er so, som vi vilja hava ein Mann, og Morgenbladet eit Blad, som kan vera til Dømi (Exempel) for alle Blòd.»

Alt dette visar ataat det frie Folk, den frie Regjering og Konge, der liksom lær over sine eigne Mistak, og elskar den, som kan vera løgleg (vittig) over deim. Dette Godlyndi kan titt gaa so langt, at Ein kjem inn paa Hundenaturen, som har størst Vyrdnad for den, som kan gjeva Ein det største Nakkedrag.

Med Morgenbladet for seg og livande midt inni Tidi, er det endaa mogeleg at fara villt; skulde eg hava gjort det, vilde det grava meg i Hugjen, og eg vilde beda Stabell om at afsaka (undskylde) meg liksom og alle deim, som dette lesa. Eg vilde no ikki faa det, eg bad om, men derimod «Ubehageligheder,» som eg no fær kvaar som er (saa alligevel).

Morgenbladet og Stabell kunna ikki godt maalas, uten at SolvoldSolvold] Peder Soelvold, journalist og redaktør med sin «Statsborger» gjekk i Fyrivegjen og Daa med sin «Grandsker» og «Tilskuer» og Christianiapost eit Bil Side om Side. Eg har mange gode Evni liggjande paa Kistilbotnen til dette, og Fyndvisur (Epigrammer) i lassevis. Men, Gud naade meg, dei ere i Bokmaalet. Kniper det, so leter eg deim strjuka med, som dei ere, men det, som kan omskrivas paa Norsk, skal verda det.

Eg trur, at Dølens Lesarar vilja venta paa ei slik Maaling og Samanlikning af desse tvo – tri – store Menner, som hava boret Politikken vor i so langsameleg Tid over til os, som njota godt af deires Stræv.

Christianiaposten vardt fødd i 1848, forat verda Morgenbladets Bane. Embetsmennerne so godtsom i heile Landet, nema (undtagen) dei, som «gjorde» i Oppositionen sosom nokle Prestar, og Studentersamfundet og alle «Dannede» vare imot Morgenbladet og Stabell, som daa strax før Postens Burd (Fødsel) fekk ein Pipeconcert, dette «lntelligentsens» Ridljod (Beskrig) før Posten kom til. Den er fødd med Saarleik (Smerte) den og, Stakkar; Klappingi til «Nyttaarsaftenen» med si ottande (anende) Meining om Stabells Upphænging paa Lygtepælen, kan kallas Visa i Postens Barnsøl og Liksalma over Morgenbladet. Men … ja, vi vita Alle, hvad det er for eit Men. Morgenbladet fekk nok ein Blekk, men endaa vardt det størri strax etter; det gjekk nok slunket i Skinnet eit Bil, liksom ein og annan Storétare no etter «Pengekrisen,» som gjorde Ende paa so mangein god Aabit (Frokost);Note i Dølen: Dogur (Davre) heiter et Matmaal paa den Tid. Fyridogur er tidlegare og Aabit er tidlegast; men Frokost gaar for alle tri, rimelegt fordi det er tydsk. men so gjekk det over i den nye Idés Teneste, det vil segja, Stabell «gjorde» i Opinionen (Folkemeingi), og no sjaa vi Alle det digre, trillande, ronde og blømande Morgenblad, som vist liver længer en nokon af os. Og Christianiaposten? Ja, Daa var i den og var fljugande vond paa Revolutionen og Lamartine,Alphonse de Lamartine, fransk lyrikar og politikar som vi, brennande Ungmenni, likade ille, og daa her i vort Land intet er at gjera Revolution etter, og vi soleids ikki kunna hata men vel mata den, so var ikki det nokot at «gjera» i.




28.11.1858 (Nr. 6)

Bladsjaa.

Christianiaposten kunde ikke fjelga seg, om enn sogodtsom den heile Embætsstand var for den, og det kom seg vist af det, at DaaDaa] Ludvig Kristensen Daa, journalist og politikar var for sur og de andre StyrismennarNote i Dølen: Eg tek no til at skriva Pluralis Mennar for Menner, som eg efter I. Aasen har skrivet; men daa mine Pluralisendelser i nokle andre Stykki heller ikki likjas hans, men ere meir etter mit Modersmaal, so lyt Alt samstavas, og ere mine Endelser vonleg likso rette og meir musikalske, idet alle sosom ar, er, ir, ur, koma med. I Gamalnorsk står mennr, og det ligg lettare at løysa upp dette Ljod i ar en i er. Det er heller ikki ukjennt i gamle Skriftir sosom i codex tunsbergensis. I sidste No. tok eg og eit Stig længer fram og skreiv fyrste for første og yvir (i Vers) skulde etter mit Maalbrigd vera ivi(r) for over. Soleids ver Modet; berre det ikki kjem for tidlegt! for lærde uten Aandens Eld til at smelta og melta Kunnskapens Malm. Men desse lærde «Redactører» havde den Tru, at Morgenbladet og StabellStabell] Adolf Bredo Stabell, redaktør og politikar vare af det Vonde, som det var lærde og betrudde Mennars Skylda at verka imot; men daa Morgenbladet og Stabell vox kvaar som var (saa alligevel), vorde desse Folk trøytte, og den Eine gjekk til sin Lærar- og den Anden til sin Domarstol, latande «Posten» standa for Lut og kaldt Vatn. So kom Daa atter og skulde kveikja honom uppatter, men so tok han paa at «gjera» so mykit i dei svenske Greidur, og nasabrende seg so, han vardt ein ubrukeleg «Post»førare. Deretter kom «Candidaternes Tid,» daa «Posten» foor fraa den eine Laudabilisten til den Andre og sjelf fekk non contemnendus (ikke at vanvyrdas). Havde ikki «Postens» Kostnarmann (Forlægger) voret so rik og drivande, vilde han hava fengjet bøtt for den Tankjen, at ein god Candidat og ein god Avisskrivare kjem paa Eit ut, daa Skilnaden er den, at den Eine lyt hava Tankar sjelf og den Andre kan berga seg med Andres. No nyst er Posten komen i Hændarne paa ein Mann, som lovar det Betste, og den kan soleids betri en før verda eit folkelegt (gentilt) Blad, som det er Hugnad at hava. Postmannen likar ikki Dølens Maal, men det er det Sama: han er like brav Karl for det, naar han som ein kunnande og manngod (human) Mann segjer si Meining. Landet treng til eit stormannlegt (aristokratisk) Blad liksom til nokle store og velbune (indrettede) Hus, haage Folk og heilage Embæter, stuttmælt, til eit Stormannsstyr, naar det kan vera aandeleg stort ataat.

I Folkehavet heilag maa
VitvardenNote i Dølen: Fyrtaarnet. staa,
som Pøbelbylgja brytes paa,
so Sjømann inn i Havn kan gaa,
naar Nott verdt myrk og Hav i Fro.Note i Dølen: Froda, i Uttala stytt af: Fraade, o’et uttalas som aa.

Oppositionen har no sidan 1848, daa Morgenbladet tok til at «gjera» i nokot Annat, voret som Sauden uten Hyrding. Det er sagt, at her no ikki længer var nokot at antra (opponere) imot; men eg meinar at Norigs Politik ikki med det Aar so braat kunde verda ein Gudsfugl, paa sama Tid som den i dei andre LòndNote i Dølen: Pluralis, o’et uttalas som aa. (Lande) foor paa den verri Vegjen. Lat sjaa paa Statsraadet! Stang,Stang] Frederik Stang, jurist og statsråd som var den mest velvyrde Mann i Regjeringi, var vist den Sama etter som før 1848. VogtVogt] Jørgen Herman Vogt, embetsmann og politikar er likedan; han denne støde, greide Mannen, som var ein af Hovudmennarne til at omgjera det danske bundne Regjeringsstell til eit frigjort norskt. Det var ikki nok, at Grunnloven var skriven: det heile Regjeringsstell med sine Protocoller, Resolutioner, Circulairer og Tilgjerd paa alle Maatar laut fylgja med i sama Aand. At kunna gjera detta fljotande uten Hopp og Skak, var Departementernes stille Gjerning, men like stor for det, og Vogt, denne Protocollens Mann, har her gjort meir, en Nokon trur; men denne Mann, likso stiv som Retten, var likeins etter som før 1848. Og Løvenskjold,Løvenskjold] Severin Løvenskiold, embetsmann og politikar hin gamle, gode og folkelege Adelsmann var og den Sama; og Pettersen,Pettersen] Hans Christian Petersen, embetsmann og politikar denne ordhage, godlyndte og løglege (vittige) Mann, stupade vist ikki heller Staalhuva (hovudkulds) i 1848; og no Bretteville,Bretteville] Christian Bretteville, statsråd som daa ved Lag kom inn i Raadet? Ja, af honom skulde der ikki drjupa mykit Feitt. Alt Snakk om at Regjeringi var omgjord, og at Opposition etter den Tid var urimeleg, er derfor Snikksnakk. Og i Lovgjevingi er der heller ikki framkomne slike Stortankar, at ein Opposition ikki kunde trivas like vel for den Ting; det skulde daa vera desse stakkars Rettarbøtar i Skjots- (Skyts) loven, som no nøyder Lensmannen til at køyra paa ei Skranglekjerre, dersom han ikki legg Pengar af seg sjelf til betri Køyregreide. Kan vel vera, at slike Rettarbøtar hava døyvt (døvet) Oppositionen, for dei store Lovar, sosom Erveloven, kan det ikki vera, daa desse ikki meir vare deires Kravsmaal en Regjeringis. Det var ikki somykit Stortankar, den foor med, som at Embætsmennar skulde faa liti Løn og laag Skjots og soleids etter Haandi koma ned i Stakkarsdomen som «Opponenterne» eller dei «Liberale.» Eg segjer ikki dette som eit Sneidord til Oppositionen: Den var nytteleg til si Tid og til sit Bruk, og vil altid vera det; og om no enn Sportel- og Vegloven, desse tvo Hjul under Oppositionens Kjerre, ere stelte med, so kunna enno desse sama Hjul brukas eller andre af sama Slag finnas. Og no at spara daa, som var Oppositionens største Verdleik? Ja daa er det etter 1848 vordet mykit verri med at øyda og slysa (sløse); no er det Statslaan paa hvert Storthing, kan Ein segja. «Men so verdt Pengarne brukade til Nyttes,» kunde Oppositionen svara. Men vorde dei kastade bort for det? Og var ikki det Eine likso turvelegt (nødvendigt) som det Andre til Landets Framvoxter, om enn Tid og Stad ikki vare dei sama?

Nei, eg leitar og leitar paa alle Vegir og Vidottur (Strækninger) og kan ikki finna nokon mindre Grunn til at antra (opponere) no en før 1848.

Her er soleids ein tom Stol for eit Oppositionsblad, sidan Morgenbladsmannen har flutt seg upp paa ein hægri Sess. Aftenbladet kan ikki setja seg i den Sessen, dertil er det sjelf for rugglande og svivande til alle Kantar, og so kan der koma eit Glefs ender og daa (af og til) til Oppositionens Stormennar, som skjemmer det Heile ut. Det er ikki lett at vera eit slikt Oppositionsblad; det lyt ganga med Skylappar, so det berre fér stabeint endefram. Det skal ein Morgenbladsmann, ein «Forretningsmann» til det.

Skulde Oppositionen hava sluttat, so maatte det hava voret i 1845, daa OscarOscar] Oscar I, konge vardt Konge, og frigjorde Flaket og tok Stang og RiddervoldRiddervold] Hans Riddervold, statsråd og SørensenSørensen] Søren Anton Wilhelm Sørenssen, jurist og statsråd inn i Statsraadet. Men Oppositionen skreik like haagt paa nye Statsraadar i 1848 og skreiv den navnjetne «Addresse.» Hovudmennarne vare ikki endaa komne so langt fram, som dei vilde. Dersom her havde voret nokon Opposition i 1854, kunde den daa og hava dovnat, etterdi Lange vardt Statsraad, han som er slik ein greid og dugande Mann. HagerupHagerup] Henrik Steffens Hagerup, sjøoffiser og politikar kunde og hava døyvt Skrik, dersom her havde voret nokot at døyva. Nei, Ein kan snu og venda seg, som Ein vil; Oppositionen med Morgenbladet som Talsmann, traut paa ei Tid, som ikki var den rette, og derfor har Ein Lov til at tænkja, at det ikki var af Hjartat eller Vit Oppositionen kom og traut, men af Reikning eller Faavit, komande og trjotande liksom teljande paa Knapparne sine.

Her har voret stort Stræv med at faa eit Oppositionsblad istand. Dei gamle Gudar vare ikki længer truande paa. Somykit vitste Alle; men at faa seg nye, det var vont at vinna. Det verdt vel vonlegt ved det Gamle, at eit og annat hvast Stykki ender og daa kjem i Morgenbladet til Hugnad for Oppositionen, der daa segjer som den snille Mannen om den vonde Kona si, naar det blide Lot (Lune) kjem paa hena: «det er daa den gamle Duva likevel.» – Og so varer Samlivet ved.

Paa lang Tid, kanske aldri før, har her voret ei slik Trong som no til eit Oppositionsblad. Med «Regentskapet» er ei Luft komi inn i Politikken, som ligg tung paa os Alle. Her maa koma Lyn, som kunna brenna upp denne Blyluft og reinska den. Vi ere kanske eit ihugsentNote i Dølen: som frygter (formeget) Ondt. Folk mot Sverig; men naar vi sjaa, hvad CrusenstolpeCrusenstolpe] Magnus Jacob Crusenstolpe, svensk forfattar og journalist skriver, so kan Ein nok vera ihugsen, for han skreiv ikki so, dersom han ikki vitste, at det kom i god Jord; og ein so genial Mann som han, andar vel, hvad der ligg i Lufti; og lesen verdt han vist meir en nokon Annan. Vi saa, hvorleids dei svenske Studenter las «Carl Johan og Svenskarne.» Den laa som ei Bønebok i deires Skipsrum. Crusenstolpe er Ordføraren i det svenske Stormannskap (Aristokrati), og hans Ord maa gripa einhver Adelsmann fraa Umeå til Ystad. Vi skulle ikki undras over dette og hata Svensken for det; men paa Post maa vi vera, og det er Ting, som Ein ikki kan sleppa fraa med Atløgi (gjera Nar af), so narrelegt det enn titt kan tykkjas.

Dette er no Ting som den framfarande Tid vil døyva, og Sanning koma istaden. Men, det, som er verri, er denne Hermannsaand (militær-) som synes at vera komi inn i Styringi, og enn meir den Uppflutningsmaati, som tykkjes raada i Flutningi til Embæter og daa mest til dei hermannlege (militære). Vi sjaa Folk so unge, at dei lyt farga Dunskjægget sit svart, stiga upp til haage Embæter, paa sama Tid som klokare og eldri Folk ingen Veg koma. Vi høyra og – hvor sandt det er, kan ikki eg segja – at Armékommandoen og Regjeringi faa Pek i Fyrivegjen om, hvem de skulle taka fram. Det er betst at segja det, som sandt er, at her for alt dette er eit Mismod, og eit Samlyndi (Enighed) blandt alle Aandens Mennar, som gjerer, at det nok er betst, at snu om paa den Vegjen det fortaste Ein kan. Lykkefuglarne ere ikki nokot at lita paa: dei ere altid dei fyrste til at fjuka bort dei.

Oppositionens Tid er ikki ute.




12.12.1858 (Nr. 8)

Bladsjaa.

«Illustreret Nyhedsblad» grunnlagdes af Polakken Dzwonkowski,Dzwonkowski] Adam Dzwonkowski, forleggjar ein Mann, som var for stor for os, og derfor rømde han ogso fraa os, etterat han havde gjort størri Gjeld, en han kunde bitala. Det var i Speculation (Febragd) han var so ovstor, i den Speculation, som vi so litit vita af, og som ligger i at skrøyta og ljuga, og lova ikki halda, men briska seg for at halda uppe Crediten (Betruselen). Det var denne amerikanske Speculation, som Dzwonkowski dreiv paa med, og som brukas so mykit i Europas størri Byar, hvor Folk ikki so snart verdt kjende. Men her er det so smalt og trongt, at ein slik Speculant ikki kan aalboga seg. Derfor gjekk det ille med Dzwonkowski og «Nyhedsbladet» og hans Utloddingar og Præmier og Joletré og Joletroll.

Det var ein god Speculationstanki, at kalla Bladet eit «Nyhedsblad» og «illustreret» (utskjeldrat) ataat: for Nytt vilja Alle vita, og slike Afskjeldringar ere for Kvennfolk, og Smaaborn, og mange, sosom Mannslik (Portræter) og Reidskaper, for vaxne Folk og. Men Bladet kunde ikki vera Nyhetsblad, daa det berre kom ut ei Gong om Vika. Eit Blad lyt koma ut hver Dag og Kvelds og Morgons ataat for at vera Nyhetsblad. Vi hava no Posten og Morgen- og Aften- og Dagblad (som ligger og sev (sover) til Nyaars), so vi maa tykkjas at hava Nyhets-Blòd nok. Og vist er det, at «Nyhedsbladet» ikki held seg uppe for det, at det er «Nyhedsblad» og «illustreret,» men uagtet disse Speculations-Greidur af Dzwonkowski.

Daa han var laupen af Land, stod Bladmeistaren (Redactøren) Paal Hanson Botnen,Paal Hanson Botnen] Paul Botten-Hansen, litteraturkritikar og bibliotekar denne Dølen, tilbaka med eit Blad, som ikki kunde bera seg, og om det enn var ei Trong for honom til at ganga fram paa den fundne Vegjen, so havde han ikki Raad til at leggja Pengar paa Tankjens Altar, og han var nøydd til at lata Barnet sit døy, daa det vox som betst. Men so sloge nokle af dei mest velvyrde Bokfolk seg ihop for at halda Bladet uppe ved at lova det Stykki (Bidrag) fraa si Haand. Professor MonradMonrad] Marcus Jacob Monrad, filosof og MunchMunch] Peter Andreas Munch, historikar og WelhavenWelhaven] Johan Sebastian Welhaven, filosof og diktar og AsbjørnsenAsbjørnsen] Peter Chr. Asbjørnsen saa, at Botneguten var ein nytteleg Mann, og daa Aalmenningjen (Publicum) saa dette, so saa den det Sama og tingade (subskriberede) paa Bladet, som no trives vel og fortener sin Trivnad.

«Nyhedsbladet» har so mange velskrivne Stykki og er so fint prentat, at det vilde vera ei Ære for eit mangedubbelt størri og rikare Land end Norig, for kvaarki (hverken) i Tyskland eller England fér ein betri Blòd af det Slag, om enn dei hava hundrede Lesarar for ein. Der er soleids ovgode Dømingar (Kritikker) i det og vist det største Bokkjennskap i heile Landet, for BotnenBotnen] retta frå Bottnen er ein Boksamlare og Bokkjennare, sannsynt den største etter afdøyde Justitiarius Berg,Berg] Jens Christian Berg, historikar og jurist men langt ifraa med hans Lærdom, som kanske ikki eigong Archivar LangeLange] Christian Christoph Andreas Lange, historikar og arkivar og Professor Keyser,Keyser] Rudolf Keyser, historikar men berre den makalause Professor P. A. Munch kan naa upp til. Der har ogso no iaar voret prentade Brev fraa Biskop Bugge,Bugge] Peter Olivarius Bugge, biskop og politikar samlade og no utgjevne i ei liti Bok af «Fuldmægtig» M. Birkeland;M. Birkeland] Michael Birkeland, historikar dei lysa godt upp i den myrke Tid fraa 1808 til 1814. Berre vi maatte faa fleire slike Brev! – Student L. DaaL. Daa] Ludvig Ludvigsen Daae, historikar har samlat i Brevgjøymsli (Archiver) Upplysingar om Christianias Latinskole, og med Vit og Løgi (Vittighed) gjort af det, han fann, ein Spegil, som Tidis Stakkarsdom og Galskap og lærde Jaalskap for hundrede Aar sidan og so fram etter livande er at sjaa i. H. IbsenH. Ibsen] Henrik Ibsen, diktar prentar Vers ender og daa i Nyhetsbladet; A. MunchA. Munch] Andreas Munch, diktar likeins; Professorerne HanstenHansten] Christopher Hansteen, astronom og Monrad og Welhaven skriva der imillomaat, og I. AasenI. Aasen] Ivar Aasen (paa Dansk), so det er greidt at Nyhetsbladet har det Betste at bjoda i Bokmaalet.

Botten sjelf kan skriva so fint og tvieggjat, at Ein ikki skal finna Mange til at gjera det honom etter. Det, han i Nyhetsbladet for halvandet Aar siden skreiv over den geniale men sérlyndte og sértænkte Oluf Brock,Oluf Brock] Oluf Large Broch, teolog og filosof var nokot af det mest Flirande, som finnst i vor BokavlNote i Dølen: i Likning med Feavl, Fiskeavl osv. (Literatur) men altfor spottande etter nydøydd Mann. I «Andhrimner,» den Bladkrokjen, som Botnen og Ibsen og Vinje vare ihop om for 8 Aar sidan, skreiv han ei lang Forteljing, der skjeldrar Bondelivet so sandt og sérmerkt (karakteristisk), at Ingen enno har gjort det betri; men kanske den er for aatløgjande (satirisk) til at gjera slik Lykke, som dei meiri endeframme (naive) gjera. Den er ertande og flirande og naalestingande heilt igjenom – sovidt eg no kan minnas. Den skulde koma ut som ei onnor Bok, og kvaarki (hverken) «Fjøllbygdi» eller «Solbakkjen,» skulde skemmas i Syskynlagjet, om enn hver er paa sin Vis.

Det, som drap «Andhrimner» (om han enn var ein Gud) var den Urædsla, hvormed disse tri nævnde Mennarne toke fatt i Alt, som dei ikki likade, foruten det at Bladet begyndade med eit Navn, «Manden,» som ikki var horvandes og med so stygge Teikningar (Illustrationer). Af Skade er Botnen no vorden so viis, at han provar paa at lata Verdi styra seg, som hun sjelf vil, og derfor leser hun og Nyhetsbladet. Den gamle Stridshug løyper dog af med honom ender og daa, so at han saarar Ein og Annan, som daa segjer Bladet upp paa Flekk og Stad etter gamal Sedvane. Men so hender det og, at ein ny Kaupare (Abonnent) kjem, som var glad i, at UppreksmannenNote i Dølen: at reka upp nokot, gjera ein Handel omatter, brotja den. fekk Smurning. Men vaaskøytt (prekært)prekært] retta frå prekrært er dette, og det Greidaste er ikki at fæla Nokon fraa seg. Jacob AallJacob Aall] Jacob Aall, forretningsmann og politikar var ein Mønstermann i det, som i so mykit Annat. Daa han soleids oversette Snorre,Snorre] Snorre Sturlason, islandsk historikar og skald so rosade han Keyser og Andre i Fyritala, og soleids døyvde deires Døming (Kritik), som var den einaste ræddandes.

Men dette Aallmønster vil Botnen aldri naa, for slike Bondegutar kunna ingesinn venja seg af med Slængje-Munnen sin, og ein god Dag kan derfor den fine Verdi, som har tekjet Botnen til seg, fara kvekkjandes upp af eit Sneidord, «Herrerne» dragande i Silkjevesten sin og «Damerne» nippande i Krinolinen. Skal eg segja mi Meining, so kan ikki det Samlag enda godt. Eg minnes som idag, den Gong han skreiv eit Minni om J. Meyer.J. Meyer] Jacob Peter Meyer, trelasthandlar og forretningsmann Der var nokot af ein ægyptisk Dom i det, og soleids som det burde vera etter Hver og Ein, som er stor; Domen var fin og meiri ottande (anende) en segjande; men der vardt ei Rædsla, og det store Bulid (Familie) las vist ikki «Nyhedsbladet» paa eit Aar, kanske ikki enno. Og «Borgermester og Raad» gjekk vist med ein gruseleg «Indignation» (Harm) i lang Tid, kanske enno.

No sidst under Krigen mot Rusland, skreiv han, eller oversette eit hvast Stykki mod dette Land; men ikki før havde Politimeistaren leset det, før han sagde Bladet upp, og i dei «diplomatiske Kredse» var vitst eit stort Upprør.

Etter Storthinget i 1854 tok han paa med at skjeldra nokle Storthingsmennar baadi treskjerandes og omrødandes, men daa han ikki kunde lata vera at klodraga imillomaat ein og annan «stor» Mann, vardt det for «anstødeligt» (utykkjande) at tala om «livande» Folk paa den Maaten, og han fann det klokast at slutta. At han gav O. VigO. Vig] Ole Vig, skolemann og Vinje Skrubb for deires Norskhet var derimot til Pass og i den «gode Smag.»

Denne fine Fane, han tener under, og som breider sine BladkurNote i Dølen: Bladku af Blad, «Lameller» udtalas mest Blòdku; at bladka seg, briska seg; ei Vedrbladku, nokot som flograr i Vinden; ein ustød Mann. ikring honom, den har honom, har eg meint, som ein god Stridsmann mot Norskheti, fordi han kjenner hena, og soleids kan hogga og slaa for disse danske Herrar betri en nokon af deim sjelf. Nokon Aftale er vist ikki gjord imillom deim, men dei forstaa hverandre, og Botnen arbeider i deires Aand, og dei koma til at skaffa honom ein Bokgjøymslepost (Archivar-), om han verdt tru inntil Enden. Han fortener ærlegt ein slik Post ved sin Kunskap og Bokkjensla, det er ikki for det; men han vilde no aldri faa den, dersom han var Døl, idetmindste ikki so længi dei no Raadande livde, likesolitit som Welhaven nokotsinn var vorden Professor, dersom han ikki havde godtgjort sin «gode Smag» ved at klora WergelandWergeland] Henrik Wergeland i Augo.

Dette var min Uppfatning før; men sannsynnt er det og, at Botnen ikki er komen solangt, at han har funnet atter sit norske Maal, men fullt og fast trur paa Bokmaalet. Han sagde no, og det maa truas, at eg ikki var norsk nok før og at han derfor gav «Dølen» betri Lov, men dog liksom med Augneglytt til sine Folk. Det vera langtfraa meg, at meina nokot Hjartevondt om Botnen; men sagt honom har eg titt, at han er komen inn i vondt og uhøvelegt Selskap, so godt det enn er, og at det vil draga honom bort fraa sin eigen Veg og kasta ein Skuggi af Aands-Ustødhet paa honom; for hans Ungdom og Strid og Røynsla er so usams med deires, at dei aldri kunna samstavas, uten at han legg af seg sin eigen Natur, og soleids verdt borte for seg sjelf og Landet.

Han er no Ordføraren for desse Dansk-Norske, som standa med den eine Foten i Danmark og den andre i Norig. Kanske dei tru, at det er den rette Standing. Aa ja, dei vita vel ikki betri en so. Derfor har «Nyhedsbladet» ogso Tilsyn med dei Bøkar, som koma ut i Danmark og skriver Dømingar over deim; og so er det til Byttelag velvyrdt i Danmark ved soleids at lata Norig som før vera eit Annex til det. Dei ere ikki stortænkte desse Mennarne, men dei meina at vera fælt kloke, medan vi ere so ukloke, at vi missa Alt.

Men hvorleids det no enn er med Botnens Medhald og Stell med vore sidste Danske, desse Brutus’er (Welhaven, Monrad, Munch, Hansten o. fl.) denne norske Bokdomstol (literære Areopagus): so er det dog vist, at Botnen, naar han gjekk etter eiget Huglyndi, vilde leggja ei gangandes Bru millom Danmark og Norig, han vilde brjota meir paa Norsk, og soleids koma over, medan dei Andre aldri koma af Flekkjen. Dølen skal med AthygliNote i Dølen: af huga aat ein Ting, tænkja paa den. (Opmærksomhed) fylgja Nyhetsbladet og «Literaturens Veteraner» (dei gamle Bokfolk).

Sannsynt kan det og vera, at Botnen meir og meir berre verdt ein Reikenskapsførare over Bøkar og Bokskrivarar, og at «Nyhedsbladet» verdt liksom ein aandeleg «Skifteprotokol,» havande sjelf ingi Meining, men berre uppteiknande Alt. Bladet og Botnen vilde paa den Maaten kanske gjera største Nytten, og so slap det «Ubehageligheder,» njotande Vyrdnad af Alle, meidande (saarande) intet Moders Liv. At hava Meiningar er ingen meinlaus Ting. Og Botnen er Mann for ei Meining.




27.02.1859 (Nr. 19)

Bladsjaa.

I Bergen gjever Presten Holfeldt-HeuenHolfeldt-Heuen] Christopher Holfeldt-Houen, katolsk prest og publisist ut eit katholsk «lntelligentsblad,» som skal upplysa Folk om den katholske Tru og visa Skilnaden millom hena og den lutherske. Det fyrste Nr. er utkomet, og Bladet er so klaart og greidt skrivet, at det vist vilde vera til Nyttes for Mange at lesa det; eg der er ingen Faari med den Lesnaden, tvertimot er der mykit at læra af den, for det er altid værdt at vita, korleids den Tru er, som somange Folk hava. Her er fleire Katholiker i Europa en Lutheraner.

Eg meinar dog, at Utgjevaren sliter ut sine store Kræfter til Unyttes, for her i Norig vil vist ikki det katholske Saadkorn vexa upp. Aalmugjen hever altfor mykit imot den katholske Tru, og upplyste Folk ere vaxne fraa den Tid, daa dei tænkte, at Sæla vard afgjord med at byggja Tempel i Jerusalem istadenfor paa Garizim. Det er i Folkis Barndom dei slaast om slikt. Naar dei verda vaxne, byggja dei Tempel i Aand og Sanning, latande Smaaborni slaast om Templets Tuft, soleids som dei altid hava gjort og vilja gjera til Dagarnes Endi.

Det som hugdreger «Dølen» mot Katholikerne er ikki Trui, men det er, at dei her i Norig hava haldet seg til Landsens Maal, for sovidt det gjekk an for Latinen deira. Soleids sees det af «Diplomatarium,» at den sidste «katholske Erkebisp» Olaf EngelbrechtsonOlaf Engelbrechtson] Olav Engelbrektsson, siste erkebiskop i Noreg skreiv Norsk, medan Geble Pederson,Geble Pederson] Gjeble Pederssøn, første protestantiske superintendent hans lutherske Motstandare, skreiv Dansk. Den sidste norske Stytta vardt rivi ned med Engelbrechtson’en.

I den katholske Utsending nord i Alten skal ogso lærast Gamalnorsk, og det sama skal den katholske Prest her i Christiania, Lichtlé,Lichtlé] Jean Claude Lichtlé, katolsk prest halda paa at læra. Vonleg lærer Holfeldt-Houen det og.

– Februarheftet (Nr. 2) af Budstikken er utkomet, og det maa segjast, at Prisen 3 Ort for heile Aargangen er vel faren, om det so vøre for ein Husmann, som berre siter med ei Ku, 4 Saudir og 1 Gjeit, og om det so vore berre Stykkit «om Husdyrenes Behandling og Forædling,» han fekk, for han vilde hava det atter paa eit Lamb eller tvo, en segja paa ein heil Kalv. Det er Hugnad at lesa dette Stykki, tænkjande paa all den Nytten, som det kan gjera; den kan ikki reiknast ut, den, for det heile Land i den lange Framtid. Og so all den Gaum (Opmærksomhed), det maa gjeva Folk i sit Festell, som endaa for Folkeupplæringi er til størri Gagn en den Nytten, som kan takast paa. Hovudsaki er at faa Folk til at tænkja med alt, som det ferer med. Den som gjeng med Gaum gjenom Livet, er upplyst, om han so ikki kan lesa eit Ord, medan Gaumløysa er uvitande, om ho leser aldri somykit.

I det lange Stykki om «Sukker-Runkelroen,» greidest ut med Sakkunnskap denne Næpenaturen og det Mistak, som er gjort mest i Frankrike med at gjera Sukker af hena. Det var eit Ord i rette Tid, etterdi der var Røda om ned paa Moss at saa Næpur og gjera Sukker, no naar Eplesjuken seer ut til at gjera Ende paa Brennevins-Brenningi, som der saud og rann jamt og stødt før.

Dersom vi havde havt Folk, som kunde hava talat slike Varslingord i Fyrivegjen, daa her vardt tekjet til med Bomulls-Spinning og Vevnad, so havde Landet sluppet denne Yvirfylling af Fabrikker, som maa sjukna bort no, daa Storhinget ikki kan setja haag Toll og soleids lata heile Landet yta ein Skatt til at skapa Bomulls-Lorder og ein Armodsflokk af uvitande og lauslyndte «Fabrikpiger,» drivande Pengarne til at leggja seg paa Verk, som ikki eiga Rot i Landets Jord og dragande Folk bort fraa det, som heimelegt er, soleids som Maskinverk meiri vilde vera, daa vi hava Jarn. Kan Bomull spinnast og vevast i Kapp med England, so fær det vera som det vil, men kan det ikki det her, som vi hava Fossar istadenfor Steinkol til at driva Maskiner, so visar det, at dette Yrkje er uhøvelegt for os, og at Staten heller maa kaupa seg fraa Fabrikseigararne en at halda paa med ein Toll, som sykjer (gjerer sjuk) Landet meir og meir – soleids som det i Frankrike i 1842 var tænkt paa at gjeva Eigararne af Runkelro-Sukker 8 Millioner Spd. Men Landet var so stuttænkt, at det vardt ikki nokot af med det.

Paa Budstikkens sidste Blad stend om ei lettvinn og god Treskemaskine, som Lensmann JersinJersin] Johan Chr. Jersin, lensmann i Sokndal i nørdri Bergenhus Amt hever uppfunnet. Det er Troll til Lensmennar! Lensmann WalsøeWalsøe] Jacob Nicolai Walsøe, lensmann og oppfinnar hever no nyst funnet upp ein Netbinding-Maskine, som skal binda Net og Not baadi fort og vel. Det meinast, at ho vil gjera ein heil Omstøyt i Fiski, eg so kan Folk gjera andre nyttelege Ting istadenfor at sitja og pusla med den Netbindingi, som det so ikki kan verda annat en Armodsdom af med, kvor som er.

Eg hever høyrt Folk segja, at Budstikka tidt skriver for langt om ein Ting, istadenfor at ho meir skulde gjeva stutte Utkomur (Resultater, Recepter). Men dette kan eg ikki finna er rett: betri faatt og vel en mangt og ille. Desse lange Stykki ere ved sin Lærdom lærerike at lesa endaa for Byfolk, og eg kjenner af gomol Røynsla, at slike Recepter som tidast ere til inkjes for Landmannen. Han veit kvaarki Maal eller Maati med deim; dei liggja like alle «abstracte» Setningar som Stein i Magjen. – Det er den Slags Kost, som «Philosophen» eter sjelv og seter paa Bordet for andre.

– «Dagbladet» kjem no dagstødt ut, men daa det enno ikki hever komet med nye Synsmaatar eller havt nokot framom dei andre Aviser, so er det litit at tala om. Stilen er, som ventandes fraa den Haand, greid og lett i «Redactionsartikklerne,» naar det gamle Slarv med unaudige framande Ord kunde afleggjast. Ei ny politisk Avis maa vera ei ny Vara paa Aandis Marknadsplats, skal Folk vilja kaupa. Det kan vonast, at Dagbladet vil verda dette, men enno er det ikki komet so langt. Det kan tidt vera klokt at bida eit Bil med Kulurne, puffande med laust Krudt, til Folk koma paa godt Skot.




18.09.1859 (Nr. 48)

Bladsjaa.

I Christiania-Posten hever stadit og stend enno nokre Stykki af Navn «italienske Forhold,» som historisk greider ut Tilstandi i Italia alt fraa Folkeferdirnes Tid og til no, og var det lærdaste og beste eg kann minnast at hava lesit i nokor norsk Tidende. Det burde prentast af til ei liti Bok. Men det var so grundigt og langt, at eg er rædd for, at det berre var faae, som lesa det, for dei fleste Lesarar hava det paa den Maaten, at dei kasta Avisa, naar dei sjaa nokot, som er langt. Det kann ogso for Mange vera Naud paa at gjera detta, for dei hava ikki Tid til at lesa alt det, som no verdt prentad i Tidenderne, og dei ero so tidt narrade med det Duglause, at ingen kann fortenkja deim i, om dei vraka alt langt yvir Hovud. Men ein slik Artikkel som denne i Christiania-Posten maatte kunna hevja eit Blad upp til Vyrdnad, for naar slike Folk senda sit Verk til Bladet, so maatte dei andre mindri kunnande ogso tru paa det. Det er hugsamt at lesa slike Stykki millom i vaare Tidender; dei plaga ellers berre vera Rennekonur, som fara kring Lond og Strond med Dagsnytt.

– I Aftenbladet hever ogso stadet og heller enno paa at standa eit godt Stykki om «Handelskrisen i Bergen;» det greider godt ut, kvifyr so mange Handelsmennar i Bergen ero busprengde (bankerotte) no: dei forhandlade seg elder forkaupte og forselde seg i Korn og Fisk, i Skip og Eimbaatar og Maskin-Værk, desse varme Bergenhusingar; dei fortoke seg baadi paa den eine og andre Handelsvara og stelte seg som Bergen skulde hava legit i eit stort rikt Land og ikki vest paa Noregs nakne Strond. Dei vaaro for store for det vesle Land, og dei vaaro for mange om dei faae Ting, som Bergen kann omsetja i Handel. Den traae og seige norske Natur, som Folk solengi hava heklat paa, den havde ikki desse Bergenhusingar og derfor gjekk det ille; men dei havde fortent ein betri Lagnad. Der var Liv og Ungdomsmod i deim, og den kaldekalde] retta frå kalle Klokskap og svarte Armod som bøygjer slike Folk, er slett ikki hugsam. Bergenhusingarne gjorde eit Handelsdikt, og om dette ikki var so godt som deira norske Theater og norske Maal, so kom det berre afdi at Korn og Tran og Fisk og alt slikt er eit ubrukelegt Evni for Diktning. Det var Toets (Stoffets) Skuld. Men Bergenhusingarne ero ikki aaleine om den Diktning; heile Verdi diktade i det sama til dess at «Pengekrisen» kom snart tvo Aar sidan; men Bergenhusingarne heldo Soga (Fabelen, Intrigen) gangande lenger, til dess at ho no ogso brast for deim med, og det so mykit kvassare, som ho lenger og finare var utspunni af deim. Papir og Brev gingo Haand fraa Haand som paa Theatret til dess ingen vitste kvaarki upp elder ned; dei foro att’ og fram; so kom der Ljos inn; so saago dei, at dei gingo paa Papirhus; so ramlade alt ned og dei med; so rullade Teppet ned. Publikum sturer og kjenner ikring seg, om det ogso hever Fotfesti.

09.10.1859 (Nr. 51)

Bladsjaa

Aftenbladet hever no i desse Dagar omgjort seg baadi ute og inne; ute med det, at det rømer mindst ein Femtepart mindri af dei størri Bokstavar, som det no prentar med. Det er so grovstilat, at gamle Konur godt kunna lesa det brillelause, og det er godt, for det hever innvortes omgjort seg paa den Maaten, at det teker upp Navnet det «liberale Parti» paa Folk, som hava lært mindst. Der er vel Anførarar, som hava lært mykit, men den store Hopen kann ikki kallast dei «Liberale» (frilynde), somykit som vi ellers halda af desse Folk og finna deim gagnlege til sit Bruk. Det er dei Vellærde og Tenkjande, som til alle Tider og i alle Riki hava kjæmpat for Fridomen, vunnit og haldit paa honom mot alt Ovriki (Despoti). At gjera dei, som kunna mindst til Fridomens Berarar elder at kalla deim dei «Liberale» det er berre til at læ aat, og Morgonbladet, som gjorde dette ikring tolv Aar og lenger sidan, det maatte slutta med den Galskapen, og eg trur her er mindri Kans no for Aftenbladet til at faa Liv i dette Lik. Aftenbladet kann draga til seg somange Folk det vil, det fær aldri nokon dugande Mann til at ganga inn paa slike Tverdømi (Paradoxer). Lat Bladet strida for Juryen, det er ei Sak, som er Strid værd for kver, som trur paa hena, og vi maa, til vi sjaa nokot annat, tru, at kver Mann trur paa den Sak, han strider for. Men vil Aftenbladet gjera Gagn, som eit Blad med so mange Lesarar kunde, so maa det ikki skjæmma Saki ut ved at taka upp Ord om Ting, som skræma Folk ifraa seg. Det kann vel henda, at det fær dette «liberale Parti» med seg; men det er Folk som eg eigong kvad om:

«Dei vanta dei Risi, som Verdi kann dengja:
dei hava ‘ki Kunnskap, ki’ Aand elder Penga(r).»

Dette «liberale Parti» var nytteleg nok i si Tid under mange af vaare danske og uvitande Embættesmennar, og under dei mange Misbruk fraa den gamle Tid; men no er her komet størri Upplysning og Sans for Fridom, og korleides det en er, so er det vist, at kver og ein, som stydjar seg til annat en det mest upplyste i Landet, han gjenger seint elder tidlegt til Grunds. Og naar desse kallast dei frilynde (liberale), so seer det ut, liksom vi andre ikki skulde vera det.

Det maa vera gagnlegt, etterdi det er so, at der i eit Land standa Parti kvasse mot kverandre, og daa som altid ero galne kver paa sin Kant; men eg trur, at vi ikki her trenga til slikt, af di vi hava det so greidt, og ingen Mann hever nokon Sérrett (Privilegium) at strida for. Teker eg med denne Tru i mist, so hever eg Urett, og Aftenbladet Rett baadi naar det talar om det «liberale Parti» og naar det talar om at blanda upp Lagthinget med støde Folk, liksom det «liberale Parti» sjølv skulde hava skrivit det. Eg tenkjer meg det rette Lagthing som eit Samlag af eldri og klokare Mennar (Senat, Yvirhus) til at styra og stagga dei yngri (Odelsthinget, Underhuset) naar dei fara for fort fram; og so er Tanken alt fraa gamle Rom til no i England, der Fridomen trivest endaa der er ervelege Sérrettar, som ikki her er; men kannske vi ero vaxne fraa denne Tanken. Vi faa no sjaa, for nærare kunna vi ikki koma med den Afgjerd, om kven af os som hever Rett.

– Det er illt, at vi ikki hava somange upplyste Gardemennar og Handels- og Haandværksfolk og andre sjølvstandande Folk, at vi ikki turvte velja andre Embættesmennar til Storthinget en dei, som vaaro komne solangt fram, at dei ikki kunde koma lenger, for ein ung embættessøkjande Mann er litit høveleg til at gjæta Regjeringi, som han maa faa si Framflutning af. Men vi maa berga os som vi kann, og enno hever ikki mange Ulykkur hendt, for ulykkelegt vilde det vera, om Regjeringi skulde taka paa at framflytja for fort dei yngri Embættesmennar, som i Storthinget heldo med hena, for daa torde Folket ikki velja slike Mennar inn i Storthinget, og det vilde vera til ubøteleg Skadi for deim og Regjeringi og Folket sjølv. Vi saago alt i Aar, at Folk for dette ikki vorde valde, som ellers burde hava vorit det. I dette havde Morgenbladet storleg Rett her ein Dagen, daa det talade om denne Sak; men det Tilføre (Anledning) som det tok til at frembera dette, var ikki det beste, for at Storthingsmann NielsenNielsen] Wilhelm Nielsen, sakførar og stortingsrepresentant elder Byfut HorsterHorster] Jess Severin Horster, jurist og fut vardt Byfut i Holmestrand det kunde koma paa eit ut, for var Horster nokre Aar eldri, so havde Nielsen fyrr inkje Embætti havt, og so var han vald som Storthingsmann fraa Holmestrand, so det var rimelegt, at Byen fekk honom til Byfut. Dette tykkjest meg er Ting, som ogso Regjeringi bør sjaa paa, og ikki lata Folkets eiget Ynski vera jamgodt med inkje, som det tidt seer ut til. Og so aatte Nielsen Gard i Holmestrand, eg var ellers heime der, so at alt maatte tala for, at han vardt Byfut, naar Skilnaden millom honom og den andre søkjande ikki var størri en her.

Det var derfor uklokt gjort af Morgonbladet at taka Tilføre af denne Utnævning til ei slik Straffetale, som ellers var mykit god. Nielsen høyrer til desse lastelause Folk, som det er urettferdugt at taka paa den Maaten. Han fortener godt det stakkars vesle Embætti, og Horster hever eit fyrr, so alt er vel gjort.

– Aftenbladet klagar yvir Morgonbladet, for det snart talar so og snart so om Juryen; men Aftenbladet tenkjer ikki paa, at Morgonbladet er eit so stort Hus, at der kann krjupa inn baadi Mann og Mus, og at det soleides maa tala i Dag i Aust og i Morgon i Vest. Times gjerer det sama, og er endaa eit Verdensblad liksom Morgonbladet med denne sama gamle Skikken er det største norske Blad. Her siter mangein Prest og slike burt i Afkrokarne og leser Morgonbladet med den gamle Tiltru, om det en segjer eit i Dag og eit annat i Morgon, og han trur, at det enda er seg sjølv likt, som det ogso er. Det er det gode ved desse Tidinder, som hava «Redactioner,» at den eine kan slaa den andre i Hel, og endaa liva dei allesaman. Aftenbladet kunde gjerne sopa for si eigi Dyr. Folket er so klokt, at det veit, at Per er ute i Dag og Paal i Morgon, og derfor kann dette Riki vera usams med seg sjølv og endaa ikki ganga til Grunds.

Men naar Morgonbladet hever talat i Aust og Vest eit Bil, so plaga der koma ein klok Mann, som gjerer, at det gamle gløymest. Soleides ogso no. Om Fredagen var der ein Mann ute, som minte vaar unge Konge paa, at det no kunde vera paa Tidi, at vi fingo ein Minister med Andsvar for vaare utlendske Sakir, likso vel som vi hava det for vaare innlendske. Daa vaar Grundlog om Hausten 1814 vard tilklypt for at passa til Samfestet med Sverike, daa vard Andsvaret for vaar utrikske Minister burtklypt, af di dei trudde, at Andsvaret ogso for os flaut af den svenske Riks-Skipnad samhalden med vaar. Men so var det ikki, og daa vi gaadde dette (vordo det var), so klagade vi yvir dette Hol i vaar Riks-Skipnad, og den Skort paa Trygd i dei allravigtigaste Ting, som dette maatte føra med seg. Tilslutt høyrde Kongen os, og gjorde 1835 (13 April) ei Afgjerd (Resolution), som sagde, at vaar Statsminister elder ein Kongsraad skulde vera med og høyrast, naar den svenske Statsminister las upp for Kongen til Afgjerd utlendske Greidur, som nærast kom Noreg ved. Men dette maatte omgjerast so, at ein norsk liksovel som ein svensk Mann kunde verda Utanriks-Minister, og at kven som vard tekin stod til Andsvar for baade Riki og at han likeins galt som Embættesmann for baade Riki, som Tilfellet skulde vera med vaare Sendemennar og ikki som no, at desse berre sverja kver til sit Land, og so maatte dette verda paalagt ved ei Utfylling i vaar Riks-Skipnad og ikki berre ved ei kongeleg Afgjerd, som kann takast atter naar Kongen vil.

Eg trur, at vi alle Norske, som skriva og tala om Politik, maa halda ihop med Morgonbladet om denne Ting, og bera honom fram for vaar unge Konge, som tykkjest hava Hug til at gjera det beste, han kann for os og vaart Broderfolk; og Svensken kann heller ikki hava nokot imot, at denne Sak verd utgreidd, for han maa likso vel som vi vilja, at vi tvo skulle vera like i vondt og godt. Naar han fær tenkt seg om, vil han finna, at ikki han heller hever so stort Gagn af, at det gjeng som det gjeng, at det kann vega upp det Misnøgi, som det maa vekkja hjaa os, og som gjerer, at vi til Gjengjæld ero vrange paa andre Kantar, og at soleides Husfreden i vaart Samliv alt som tidast verd brotin.

– Christiania-Posten er for alt det, Folk segja, det beste Dagblad: dei beste Stykki hava stadit der – sosom no om «italienske Forhold,» og no skrivest der nokre Ord til Ettertenking for vaare Storthingsmennar, som der er mykit sannt og godt i; men det er Postens Feil at han skriver so langt, at Folk ikki lesa ut, og derfor tru, at der ikki er nokot ved det.

I desse Ord til Storthingsmannen segjer Posten, at den største Magt i Landet er hjaa Regjeringi, som hever Embætti at gjeva burt og ellers kann draga Folk mest til seg, og derfor er det ei Skylda (Pligt) at halda med Storthinget, som hever mindri Magt og maa slita meir for at halda seg uppe; og i det andre Stykki om det sama segjer Posten at Embættes-Standet hever haldit med Regjeringi mot den framvinnande Folkamagt, som endaa mot slike Fiender hever vunnit fram. Dette er so frilyndt (liberalt) som endaa Aftenbladet kann ynskja, men det er af eit djupare Slag en Aftenbladets Frilynde, og var eg Styrare, og bar Hat til Folket, so vilde eg vera ræddare Posten en baadi Aftenbladet og Morgenbladet.




16.10.1859 (Nr. 52)

Bladsjaa.

Det kann merkjast, at Storthinget er komit isaman, at Kongen hever vorit her og at Regjeringi verkar paa sin Kant, for slik Summel i vaare Tidender hever vist ikki vorit paa lang Tid, kannskje aldri. Det er no denne kongelege Afgjerd om at nedsetja ei Jury-Nevnd, som mest verd taladtalad] retta frå talat om, og so det, som Tidenderne hava talat om dette. Det Heile tykkjest meg no at vera ein so ugreid Hespil, at eg imindsto kvaarki veit att’ elder fram, og eg trur, at det maa vera likeins med dei fleste Lesarar af alle vaare Tidender. Lykkeleg er den Lesaren, som berre leser ei Tidende, so kann han endaa vita nokot vist, endaa han ogso maa koma i Ugreide, dersom det er Morgonbladet, han leser, for dette store Blad, som so mange lesa, maa afspegla det ugreide ogso ved at lata ein Mann skriva so og ein annan so.

Merkjelegast af alt dette, som no er skrivit om denne kongelege Afgjerd, er eit Stykki i Christianaposten med Navn «den nye Regjering.» Denne nye Regjering er daa Statsraad BirchBirch] Christian Birch-Reichenwald, embetsmann og statsråd og Statsminister SibbernSibbern] Georg Sibbern, diplomat og politikar og den gamle Regjering er dei andre eldri Statsraadar endaa Lange tykkjest standa midt imillom det gamle og det nye. Mannen, som hever skrivit dette Stykke, seer ut til at vera ein haagtstandande Mann, og Hatet mot denne «nye Regjering» er so stort, at det inkje Under var, at desse vaare gamle Storfolk ikki brende Ljos for Kongen, og at Folk fraa den Kanten vaaro imot Studenternes Ferd med Tyrilogar. For fyrste Gong hender det her, at so mange af det hægri Embættesstand er imot den styrande Regjering; var det ikki fordi at det «liberale Parti» med Aftenbladet var beint imot desse Folk i Jurysaki, so kunde dei slaa seg ihop og gjera ei sterk Magt; men daa denne stakkars Jurysaki er Grunden til alt dette Motmæli (Opposition) mot Regjeringi, so turva vi ikki fæla for nokot Samband (Alliance). Saki er vist den, naar alt kjem i Hærdingi, at den «nye» Regjering er likso mykit imot Juryen som den «gamle,» berre ho teker det paa ein annan Maati. Eg trur derfor, at her snart verd Fred millom vaare Regjeringar. Ei onnor endaa merkjelegare Strid er her imillom vaare Tidender. Her var ein Mann ute i Morgenbladet og skreiv, at vi ikki skulde strida mot dei svenske Tidender og det svenske Folk, fordi dei ikki vilde kanna (erkjende) os som like gode og med sama Retten i Samfestet, men at vi skulde tola og tigja og njota Lykka vaar. Mot dette hever baadi Posten og endaa meir Aftenbladet med stor Rett talat, og Morgonbladet sjølv hever til andre Tider likeins talat mot dette sama og vil ogso sidan gjera det. Men Mannen, som skreiv, tru mange er ein størri Mann en nokon tenkte, og soleides maatte ein slik Mann koma til Ords. Anten vi no gjeta rett elder inkje, so er det vel merkjande for vaar politiske Stilling denne Tid, at vi tenkja paa napoleonske «Monitørnoter» og sjaa liksom dei gamle Grekar upp mot Berget Olymp etter Lyn fraa han gamle Jupiter. Men Skilnaden millom os er, at dei gamle Grekar og dei noverande Franskmenn tru paa desse Lyn og ero rædde deim, medan vi berre læ aat deim, vel vitande, at vi kunna skjota mykit heitare Lyn sjølve.

Det er sjølvsagt, at vi ikki maa tigja til alt det Skakke og Skeive, som dei svenske Tidender segja om Noreg og Samfestet imillom os; men i Magt af Retten og Klokskapen vaar, svara vi med Vyrdnad og verdt det altfor galit, so skalkeherma vi det imillomaat. I dette Stykki halda vi alle ihop med alt huslege Smaaplukk, vi ellers trætta om. Eg trur derfor vaar «nye» Regjering til at vera for klok til at gjeva os slike Raad som denne Mannen i Morgonbladet. Ho vaagar seg ikki i Slagsmaal med ei so sterk Magt.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Bladsjå. Dølen om pressa 1858–1870

Spalten «Bladsjaa» dukket opp for første gang i det tredje nummeret av Vinjes avis Dølen (07.11.1858), og for siste gang i nummer seks av den siste årgangen (06.02.1869). Disse tekstene var kommentarartikler som tok for seg aviser og avisdebatter. Som både redaktør og journalist for ukeavisen Dølen (1858-1870) fulgte Vinje med på både den nasjonale og den internasjonale pressen i samtiden.

I denne tekstkritiske utgaven blir alle bladsjå-artiklene for første gang utgitt samlet, redigert av Kristian Lødemel Sandberg, og utstyrt med innledning, tekstredegjørelse, tekstkritisk apparat og navnekommentarer.

Utgaven gis ut av Det norske språk- og litteraturselskap, med støtte fra Norsk kulturråd.

Les mer..

Om Aasmund Olavsson Vinje

A.O. Vinje var en viktig skikkelse i norsk offentlighet på 1800-tallet. Som forfatter og journalist var han en ivrig deltaker i samfunnsdebatten. Vinje var særlig opptatt av samfunnsforhold, litteratur og politikk, og han har hatt stor betydning for utviklingen og etableringen av landsmålet i Norge.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.