Hans Mathæus Refsums livsløp i korte drag

Hans Mathæus Refsum ble født inn i en storbondeslekt den 13. mars 1859, og vokste opp på Søndre Refsum gård i Sørum, knappe 5 mil nordøst for Kristiania (Oslo). Hans største glede i barndommen var friluftsliv, han var en ivrig jeger og en uredd rytter – aller helst stående på to hester samtidig! Som nr. 5 i en rekke av 9 brødre i en søskenflokk på 12 var en fremtid på gården aldri aktuell.Etter de offisielle jordbrukstellinger fødde gården i 1865 11 hester, 42 kyr, 6 sauer og 6 griser. Gjengitt i Folkebladet Sørum, nr. 28–29, 1920

Søndre Refsum gårdRefsum, Aasgaard og Refsum 1922, s. 8. Fotograf ikke oppgitt.

Til tross for at forventningene til den oppvakte gutten i en familie av hans stand da ville være en akademisk karriere, hadde han interesse for håndverk og fulgte etter sin eldre bror i baker- og konditorlære. Det skulle vise seg at forholdene i bakeriet ikke var noe for ham. Han byttet fag og fikk lærlingeplass hos den vel ansette bokbinder Thomas Christensen i Kristiania. I 1879 avla han svennebrev som bokbinder. For en bokbinder som søkte videreutdannelse ville det på den tiden være naturlig å dra til Danmark eller Tyskland – men Refsum var ikke imponert over arbeidet til svennene som hadde studert der. I stedet valgte han å reise til USA. Her tilbrakte han 6 lærerike år, blant annet i bokbinderiet Donohue & Henneberry i Chicago og hos Russell i New York. Han studerte nye rasjonelle produksjonsmetoder som var ukjente i Norge og han fikk muligheten til å perfeksjonere sine ferdigheter innen finere skinn innbinding.Sommerfeldt 1937, s. 9–13

Kort tid etter hjemkomsten til Kristiania i 1887, løste han borgerbrevBorgerbrev betegner et dokument utstedt av byens myndigheter som bevis på at borgerbrevets eier hadde fått borgerskap i byen. Det ble vanligvis stilt en rekke spesifikke krav for å få borgerskap og det var bare et lite antall av innbyggerne som hadde borgerskap i en by. Personer som løste borgerbrev (fikk borgerskap) fikk del i byens privilegier, rett til å utøve «borgerlig» næring i byen og plikt til å betale skatter og til å fungere i byens mange offentlige verv. (kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Borgerbrev) som bokbinder og etablerte sitt eget verksted med 1 bokbinder og 1 lærling i Torvgaden. 5 i Jensen & Co’s gård.

H. M. Refsums borgerbrev som bokbinder,
utstedt 27.10.1887 av Christiania MagistratKopi av Refsums «Borgerbrev», gjengitt i Kielland, Nygård-Nilssen og Sommerfeldt 1937, s. 22

Kristiania hadde på denne tiden 135.000 innbyggere og 36 bokbinderier. Norge var et relativt fattig land og markedet for kunstinnbinding var svært begrenset. Til å begynne med, hadde Refsum problemer med å få fart på omsetningen og etter to uker sluttet lærlingen. Gutten så ingen framtid i et bokbinderi uten kunder og anbefalte Refsum å dra tilbake til Statene. Refsum vurderte faktisk rådet sterkt, men hans kone Marie Døhlen ønsket absolutt ikke å forlate familien sin i Norge.Sommerfeldt 1937, s. 15

Hans Mathæus Refsum, trolig med en av sønnene på fanget.
Fotograf: Gustav Borgen (årstall ukjent). Eier: NasjonalbiblioteketHermod Trygve var født 26. juni 1890 og Tor Hermod var født 9. januar 1894. Fotograf Gustav Borgen virket i Oslo fra 1890–1922.

Hans Mathæus Refsum, visittkortportrett. Fotograf: Hilfling-Rasmussen, Storthingsgaden 14, Kristiania, (årstall ukjent). Eier: Nasjonalbiblioteket.Fotograf Jens C. F. Hilfling-Rasmussen hadde atelier i Stortingsgata 14 fra 1896 til ca. 1910.

Refsums egenhendige navnetrekk på verso side av visittkortet

Bedriftsutvikling og karriere

Refsum tok grep som skulle vise seg å slå an – han stilte ut sine finere skinnbind og elegante protokoller etter amerikansk modell i bokbinderiets vinduer og inviterte potensielle kunder. Dette skapte oppmerksomhet. Interesserte dukket opp, ikke bare bibliofile og private boksamlere, men også institusjoner og bedrifter. Allerede i 1888, ble han utnevnt til Universitetsbibliotekets bokbinder. Dette var en stilling han satte umåtelig stor pris på og som han beholdt i nesten 40 år. Snart kom det bestillinger fra J. W. Cappelens forlag, og senere fra Nobelinstituttet, Stortinget, Kristiania Kunstindustrimuseum, Det norske Bibelselskap og Gyldendal Norske forlag. Etter hvert knyttet han også et salmebokforlag til bedriften.Nygård-Nilssen 1952, s. 349–351

Kunngjøring i Stavanger Aftenblad, 18.10.1889

Refsum var opptatt av rasjonelle arbeidsmetoder som kunne gi både høy kvalitet og rimelige priser på forlagsbindene. Han foraktet simple, glorete billigbind, som på grunn av lav pris var dårlig utført.

Brosjyre vedlagt i et privateid eksemplar av Ratche 1930

Utførelse av mapper til adresser var et eget felt innen bokbinding der Refsum skulle utmerke seg spesielt og bli en høyst ettertraktet utøver. Adresse i betydningen: «Skrift der uttaler fleres ønsker til en myndighet eller person.»Thor B. Kielland (1937) deler adressene inn i grupper: Personlige adresser som kan ha både offentlige og private personer både som avsender og mottager. Firmaadresser fra kunder, leverandører og fagforeninger m.fl., og institusjons- og korporasjonsadresser. I tillegg regnes diplomer med til emnekretsen, utstillingsdiplomer, diplomer for vitenskapelige grader, for æresborgerskap o.l. De tre vanligste formene er hyldnings-, takke- og gratulasjons (jubileums) hilsener, i tillegg til diplomer. I vår sammenheng er det adressens omslag og ytre utstyr som spiller hovedrollen. Praksisen med overrekkelse av utstyrte adresser var et fenomen som oppstod i sentral Europa i midten på 1800-tallet, og kan i Norge spores tilbake til 1880-årene. Denne tradisjonen fikk betydning for kunstindustrien gjennom de oppgaver den ga til kunstnere og kunsthåndverkere og utgjorde et av de mest interessante og varierte uttrykk for moderne bokkunst. Adressenes type var avgjørende for deres utforming, omslaget kunne være en mappe eller en rulle, og med hensyn til materialvalg og teknikk stod bokkunstnerne relativt fritt, der attraktiv og dekorativ utforming og festkarakter var en selvfølge.Kielland, Nygård-Nilssen og Sommerfeldt 1937, s. 24–114

Refsum var en habil tegner og innledet ganske snart samarbeid med kunstnere som kunne lage utkast til bind og binddekor.

«Høst», adressemappe tegnet av Th. Holmboe og utført i skinnintarsia av Refsum
Eier: Nasjonalmuseet
(Nasjonalmuseets dokumentasjonsarkiv/NMFK/KIM-1002/Eh/Eha)

Foruten Thorolf Holmboe var Oluf Wold-Torne, Henrik Bull, Gerhard Munthe og Carl Berner blant hans viktigste samarbeidspartnere.

Praktbind tegnet av Thor B. Kielland, gullsmedarbeidene er utført av Tostrup Prytz og innbindingen av H.M. Refsum, 1929/30. Eier: Nasjonalbiblioteket

Foreningen for norsk bokkunst ble for øvrig etablert i Kristiania, 14. mai 1900.Munthe 1943, s. 67 Opphavsmennene var kunstindustrimuseets direktør H. A. Grosch og sjefen for Norges geologiske undersøkelse dr. Hans Reusch, sammen med malerne Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Thorolf Holmboe, forlagsbokhandler William Nygaard og boktrykker Herman Scheibler. Foreningens formål skulle være å føre kunstnere og håndverkere sammen, der ifølge dr. Reusch i sin innledningstale fastslår at: «Kunstnerne skal anspore (håndverkerne) ved sitt initiativ og veilede ved sin dom.» Utover det, henvendte foreningen seg til alle som hadde dypere interesse for estetisk utformede bøker og søkte å skape et elitepublikum.«Foreningen for norsk bokkunst», nettstedet Typografi i Norge, www.typografi.org/dokum/ffnb/bokkunstforeningen.html

Refsums bokbind ble lagt merke til på en lang rekke internasjonale utstillinger. Han vant en sølvmedalje på verdensutstillingen i Paris, 1900. På den nordiske utstillingen i Krefeld i 1902, ble hans bokbind kjøpt inn av Kaiser Wilhelm-museet i Krefeld. I 1903, bidro han i utstillingen Norsk Bogbinderkunst i Vestlandske Kunstindustrimuseum, der han høstet stor begeistring for sine blomsterbind, med pressede blomster innlagt i dekoren. I sin åpningstale sa direktør Johan Bøgh blant annet:

Refsum har viet mye av sin tid og sitt arbeid med å forarbeide bøker som i kunstnerisk utstyr og haandverksmæssig omhyggelighet og soliditet, kan hevde sin plass ved siden av utenlandets luksusbind.

En egen plass i denne utstillingen opptar blomsterbindinger som viser en helt ny forsiringsmåte, der Refsum har lykkes i at anvende naturlige pressede blomster som utsmykning, idet blomster og blad beholder sine naturlige og friske farver, og er overdragne med en gjennemsiktig glansfuld ferniss, der gir det hele utseende av solid, fornem pergament. Fremgangsmaaten og fernissens sammensætning er hr. Refsums hemmelighet.Bøgh 1922, s. 16–18

«Blomsterbind», bøker innlagt med blomster, strå og blader. 1903. Eier: NasjonalbiblioteketGeorge Croly: Salathiel, Kristiania: Cammermeyer, Oslo 1903 (80ga40251- kat 2010-01-11 NBO NA/A 2007:903/si)

Han var den aller første kunsthåndverkeren som fikk holde separatutstilling i Kunstindustrimuseet i Oslo i 1921. Senere deltok han på den internasjonale bokutstillingen i Leipzig i 1927, i Barcelona 1929 og Nationalmuseum i Stockholm i 1933, for å nevne noen. Han skrøt av at man kunne finne hans bokbind i hver eneste kongelige samling i Europa og som en kuriositet, kunne han legge til; selv i keiser Meneliks bibliotek i Abessinien!Refsum og Cockerell 1910, s. 3

I 1919, da han lot sønnen Hermod overta virksomheten, var bokbinderiet vokst til et veldrevet firma med nesten 100 ansatte og med det beste ry for sitt håndverksmessige kvalitetsarbeid.

Samme år fikk han Kongens fortjenestemedalje i gull for fortjenestefull innsats.

Kunngjøring i Norske Intelligenssedler 27.10.1919

Dekorert papir

Det var Refsum’s fortjeneste at gamle teknikker for dekorering av papir ble revitalisert i Norge. Han var tydelig inspirert og påvirket av Arts & Crafts-bevegelsen, som spredde seg gjennom Europa som en reaksjon på det masseproduserte maskintrykte dekorerte papiret, som hadde dominert bokbindene en lengre periode. Største inspirasjonskilden var antagelig Anker Kyster, en fremragende dansk bokbinder og bokkunstner, som tidlig hadde satt i gang med å fremstille sine egne dekorerte forsats- og overtrekkspapir og som Refsum hadde kontakt med.Kielland 1922, s. 35

Ifølge kunsthistorikeren Kielland, fortalte Refsum at han satte i gang med sine første forsøk med klisterdekorering sommeren 1899. I 1903 utvider han med å eksperimentere i karmarmoreringsteknikk, der han bytter ut gummitragantGummi tragant er en naturlig gummi utvunnet av planter i slekten Astragalus. med karagenmose.Karagenmose er populær benevnelse på Karragenan, et fortykningsmiddel laget av rødalger som kalles Rhodophyta.Kielland 1922, s. 36 Begge danner tyktflytende vannløselig væsker og ble brukt som fortykningsmiddel i marmoreringsgrunnen for å holde fargene flytende på overflaten. Senere utvikler han metoder basert på klister og løsningsmidler der han frembringer frapperende mønstre som kan minne om skogbunn eller algevekst. Inntil 1919, arbeidet Refsum med å dekorere papir hovedsakelig i sin fritid – på lørdags ettermiddager og søndager. Men etter at han overlot firmaet til sønnen, brukte han mer tid på denne aktiviteten. Det er blitt sagt at han var svært hemmelighetsfull om dette – at han låste seg inn i et lite arbeidsværelse og holdt sine oppskrifter og remedier innelåst i en safe. Han eksperimenterte med farger og metoder for å produsere originale og teknisk svært interessante overtrekk og forsatser. Samtidig utviklet han sin helt spesielle personlige stil. Han var blant annet veldig glad i å drysse gullstøv på papiret.

I sine annonser karakteriserte Refsum sitt dekorerte papir som håndfarget eller marmorert uten å gå inn i tekniske detaljer. «Marmorering» er både et definert begrep som omfatter selve teknikken, men har også i stor grad blitt brukt som samlebetegnelse for flere typer papirdekorasjonsteknikker. Mange av Refsums papirer er slettes ikke marmorert, og så lenge han holdt sine innovative prosedyrer for seg selv, er det temmelig umulig å forklare hans fremgangsmåter på en tilfredsstillende måte. Det vi står igjen med er visuelle beskrivelser, som kunsthistorikeren Kielland i sin åpningstale på Refsums separatutstilling i 1921, uttrykker slik: «Fantasifull bruk av små utskårede stempler trykket i det våte klisteret enten i uendelige flatemønstre eller sammensatt i komposisjoner med motiver fra flora og fauna.» I tillegg uthever Kielland «en annen teknik som jeg vil kalde for sol og stjerne marmor». Her kan det tenkes at han har fått noen hint av Refsum angående teknikken, som skulle være basert på «at dryppe visse sorter væsker, farvede og ufarvede, ned paa de våte farvede papirer, og hvor da draapene liksom æter seg radialt utover og danner figurer som minder om taakede stjernehimler, merkelige svømmende havplanter eller rare krypende moser.»Kielland 1922, s. 37

Eksempel på stempeltrykk i vått klister og «sol og stjerne marmor»

Et stort utvalg av hans dekorerte papir ble brukt på enklere biblioteksbøker. Men Refsum fremholdt at biblioteksbind skulle være solide og holdbare – derfor videreutviklet han klisterbaserte dekoreringsteknikker som normalt ble utført på papir, til mer slitesterke overtrekksmaterialer som sjirting og lerret.

Trykt annonse for dekorert tekstilovertrekk i Ratche 1930. Her vist sammen med originalen: Trygve Hjort-Johansen, Det grønne loppecirkus, 1928

Til noen forsatser har han benyttet silke. Eksempler på at han også klisterdekorerte skinnbind er avbildet i den fotografiske visningen av bøker tilhørende Universitetsbiblioteket i Bergen.

Markedsføring

Refsum visste utmerket godt at hans vellykkede produksjon av dekorert papir ble høyt verdsatt av kjennere og profesjonelle eksperter.

Refsum annonserte hyppig i avisene:

Annonse i Norske Intelligenssedler, 1889

Refsum var stolt over sin stilling som Universitetsbibliothek-bogbinder. Tittelen benyttet han for det den var verdt på boketiketter og i alle annonser.

Annonse i Aftenposten (morgenavisen), januar 1895

Annonse i Aftenposten (morgenavisen), 18.01.1903

Fra tid til annen, publiserte Refsum bøker eller kataloger med artikler om bokkunst. Han sørget der for å reklamere for sine tilbud av dekorert papir og bokbind.

Brosjyre vedlagt i et privateid eksemplar av Ratche 1930

Reklame i form av bokmerke, vedlagt i Øverland, Dedekam og Bøgh 1903

Disse katalogene ble ofte utstyrt med ulike sett forsatspapir, opplagt et bevisst trekk fra hans side, for å gjøre det mulig å vise frem flest mulige eksempler fra produksjonen sin.Eksempler på dette vises i bildepresentasjonen.

I tillegg ble prøver på ett eller flere eksempler på dekorert papir montert i bøkene.

Eksempler på Refsums dekorerte papir montert i Øverland, Dedekam og Bøgh 1903

Eksempler på Refsums dekorerte papir montert i Øverland, Dedekam og Bøgh 1903

Prøver på Refsum papir, innlimt i Bokbind og bokrygge, 1922

Refsums fremstilling av dekorert papir er massiv som man kan se av denne reklamebrosjyren – der han kunngjør: «Haandfarvet papir personlig laget av H. M. Refsum – flere 1000 forskjellige mønstre på lager!»

Reklamebrosjyre fra 1910

Refsums bokbind i Nasjonalbiblioteket

Det finnes utallige innbindinger fra Refsums hånd i bibliotekets samling, siden han var Universitetsbibliotekets bokbinder i 40 år. Ulempen er at de sjelden er blitt katalogisert som sådanne. Og hvis i det hele tatt bokbinderen er registrert i et bestemt eksemplar, vil det ofte være i en ikke-søkbar kategori i den elektroniske katalogen. I privatbindene satte han vanligvis et stempel eller en etikett, men verken privat- eller bibliotekbindene er datert. Bøkenes trykkeår kan gi en indikasjon, men slettes ikke alltid. Eksempelvis er 4 bøker trykket mellom 1905 og 1916, skrevet av samme forfatter. Bindenes utforming er temmelig lik – bortsett fra ulike dekorerte overtrekkspapir er materialvalget det samme og toppsnittene er utstyrt med det samme blokktrykte mønsteret. Alle bind ble kjøpt inn samlet av én boksamler. Disse faktorene gjør det rimelig å anta, at bøkene ble bundet samtidig en gang etter at den siste boken ble utgitt i 1916.

Hans annonser og illustrerte kataloger gir også en del informasjon. Ta denne boken for eksempel, som er trykket i 1907.H. M. Refsum: Chicago-Slagterierne – Et leilighetsskrift. Kristiania, 1907

Samme og lignende mønstre vises i en annonse fra i 1910Refsum og Cockerell 1910, s. 19

Bortsett fra slik informasjon, kan vi bare spekulere om varianter av lignende mønstre kan ha blitt skapt i samme periode, eller noe han tok opp igjen ved en senere anledning.

Refsums rolle i norsk bokbinderfag

I tillegg til de viktige impulsene Refsum fikk fra USA, fulgte han endringer og utvikling innen den europeiske kunstinnbindingen med stor interesse. Han gjennomførte mange studieturer i Europa, til dels med offentlig finansiering, og oppsøkte datidens største kunstbokbindere, som tidligere nevnt danske Anker Kyster, svenske Arvid Hedberg, tyske Paul Kersten og engelske Roger Payne, W. T. Morell og Douglas Cockerell.Om sine reiser skriver han i flere nummer av Bogbindernes blad – organ for Norges bogbindermestre, fra 1911 kalt Bogbindermesteren. Hans største faglige målsetning var å heve bokbinderyrket i Norge både utdannelsesmessig, i praksis, så vel som i teknisk og estetisk henseende.Tveterås 2021, nbl.snl.no/H_M_Refsum

Refsum hadde de nødvendige kvalifikasjonene, en sans for kunstneriske kvaliteter og utførelse og fremfor alt en jevn og optimistisk energi. Han utviklet rasjonelle arbeidsmetoder, som han til en viss grad patenterte. Det var viktig for ham å levere høy kvalitet til rimelige priser. Han representerte en fornyelse av bokbinderyrket i Norge og spilte en helt dominerende rolle innen faget. I Norges Bokbindermesteres Forbund var han praktisk talt permanent formann i en meget lang årrekke, han var medlem av så å si alle komitéer som hadde med faget å gjøre, og hans faglige autoritet nådde langt ut over landets grenser. Refsum var kommandør av «Det gyldne Bokbind».Haugstøl 1950, s. 184

En passende avslutning kan være å sitere kunsthistorikeren Henrik Grevenor: «Refsum var for Norge, hva William Morris var for England».Kielland, Nygård-Nilssen og Sommerfeldt 1937, s. 28

H.M. Refsum. Maleri av Erik Werenskiold, 1931
(her kopiert fra Kielland 1937, vis-à-vis tittelbladet)

Hans Mattheus Refsum døde 5. juni 1936 og er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.Tveterås 2021, nbl.snl.no/H_M_Refsum

Om Bokkunst

Hans Mathæus Refsum (1859–1936) var en pionér innen bokbinderfaget og bokkunst i Norge. Denne publikasjonen gir gjennom rik fotografisk dokumentasjon innsikt i Refsums kreative og teknisk svært innovative produksjon av dekorerte forsatser og bokovertrekk på både papir og tekstil.

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X