Et umake par

De to korte brevene fra Magdalene Thoresen sitert ovenfor vekker leserens nysgjerrighet: Hvordan var egentlig forholdet mellom de to korrespondentene? De ulike tiltaleformene – det formelle «Min høystærede unge herre» fra 1865 og det fortrolige «Min kjære Georg» fra 1872, samt skiftet fra De til Du – antyder at det har skjedd en tilnærming mellom dem i løpet av denne perioden. Samtidig røper det siste brevet at brevskriversken er usikker på om adressaten har lyst til å besøke henne, men også at hun gjerne vil ha besøk. Det hersker i ettertid både usikkerhet om og ulike oppfatninger av hva slags forhold som utviklet seg mellom dem. En eventuell langvarig kjærlighetshistorie mellom den unge Georg Brandes og den middelaldrende Magdalene Thoresen måtte vel i utgangspunktet sies å være dømt til å mislykkes. Deres livssituasjoner var altfor ulike, noe Magdalene Thoresen selvsagt var klar over – det fremgår av mange av brevene hennes. Likevel antyder korrespondansen at det har eksistert et fortrolig forhold mellom dem, om enn kortvarig – noen uker eller høyst et par måneder tidlig på sommeren 1868, da Magdalene Thoresen oppholdt seg i København fra mai måned og en tid fremover.

Hvor intimt forholdet var, er imidlertid et åpent spørsmål. Brandes klager i et brev til sin mor fra Roma i februar 1871 over at Magdalene Thoresen hadde forsøkt å forføre ham mens hun bodde på Klampenborg utenfor København – det kan ha vært sommeren 1868. Det er muligens dette hun hentyder til i et brev fra denne sommeren, hvor hun skriver til ham: «Men hvis jeg ved min heftige Fremfusenhed har stødt Dig, kan – vil – Du ikke da tilgive mig? Gjør det dog, o gjør det, for min Hengivenheds Skyld.» Til sin mor skriver Brandes at han fikk en sterk «Væmmelse» for Magdalene Thoresen etter denne episoden, og at det ergrer ham at hun nå har flyttet tilbake til København, for han ønsker ikke å ha noe mer med henne å gjøre.Utdrag av Brandes’ brev til moren er gjengitt i Henning Fenger: Den unge Brandes. Miljø venner rejser kriser, Kbh. 1957, s. 57. Fenger behandler ellers Brandes’ forhold til Magdalene Thoresen s. 54–57, s. 162 og s. 252 f. i denne boken.

Litteraturhistorikeren Francis Bull hevder likefram at de hadde et seksuelt forhold noen måneder, og mener at det var lite ridderlig av Brandes overfor moren å «unnskylde seg med å si at han så å si var blitt voldtatt, – noe som vel neppe er den fulle sannhet».Francis Bull: op. eit. s. 106. I et lite forord sier Francis Bull at han delvis bygger på muntlige kilder som kanskje ikke er etterrettelige i alle detaljer, men som han likevel tar med fordi de kan utfylle bildet av Magdalene Thoresens personlighet og skjebne. Brevene fra Magdalene Thoresen til Brandes inneholder imidlertid ingen erotiske detaljer av den typen man finner i et brev et par år senere fra henne til Herman Schirmer, en venn av hennes barn Dorothea og Thomas. I dette tilfellet kan det visst ikke herske tvil om hva som skjedde mellom dem:

Hvor har jeg dog hvilet skjønt denne Nat! Ikke det haarde Stof ind til Kinden, men det varme, bløde med Hjerteslaget lige ind paa – du gode Gud! jeg Stakkel er gandske beruset – Dit Løveansigt gløder mod mig i Alt.Brevet er udatert, liksom de øvrige fra Magdalene Thoresen til Herman Schirmer (1845–1913, norsk arkitekt og senere riksantikvar), bortsett fra ett fra 1872. Også andre ting tyder på at korrespondansen vesentlig foregikk i et par år like etter 1870. Brevene er oppbevart i Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket avd. Oslo.

Da Georg Brandes og Anna Magdalene Thoresen, f. Kragh, ble presentert for hverandre i Klampenborg 12. juni 1864, var han 22 år gammel og hun 45.Henning Fenger oppgir denne datoen og forteller at det var Brandes’ venner Frederik Nutzhorn og Christian Richardt som presenterte dem for hverandre i Klampenborg (op.cit. s.). Hvis det er riktig dato, husker Brandes feil, for i et brev til Magdalene Thoresen av 15. mai 1866 skriver han at de traff hverandre «i Juli 1864 paa Klampenborg Badeanstalt». I Levned (s. 148) gjør Brandes Magdalene Thoresen et år eldre enn hun var ved deres første møte. De var et umake par på de fleste områder: de hadde ulik alder, bakgrunn og erfaring, og de hadde ulike livsanskuelser og ambisjoner. Hun kunne ha vært hans mor, og hun hadde faktisk barn som var jevngamle med ham. Hun hadde vært enke i seks år, og hennes eldste barn med prost Hans Conrad Thoresen, datteren Sara, var født i 1844 og altså tyve år gammel i 1864. Magdalene var dessuten en kvinne med en «fortid»; i juni 1843 hadde hun fått en sønn som straks ble bortsatt på en stiftelse mot betaling. Barnefaren var en islandsk student, Grimur Thomsen, som siden ble en fremstående mann på Island; blant annet var han legasjonssekretær i Brussel og siden kansellist ved Utenlandsdepartementet. Magdalene Thoresen hadde kjent ham mens hun gikk på Mademoiselle Lindes Pension og Institut for unge Piger i København 1840–42 for å utdanne seg til lærerinne.Enkelte litteraturhistorikere, bl.a. Francis Bull, Øyvind Anker og Elisabeth Aasen, har hevdet at Thoresen kan ha vært far til denne sønnen, Axel Peter Jensen. Eva Braathen Dahr lar i sin roman Magdalene Thoresen hevde at hun ikke vet hvem som er barnefaren. Etter min mening er det imidlertid ikke særlig sannsynlig at Thoresen skulle være faren. Axel Peter ble født 16. juni 1843, nokså nøyaktig 8 1/2 måned etter at Magdalene Thoresen møtte Thoresen for første gang; hun reiste til Christiania med båt fra København den 30. september 1842 og ankom 4. oktober. Selv om korte svangerskap forekommer, ville Thoresens farskap ha forutsatt at Magdalene Thoresen nærmest gikk til sengs med ham ved ankomsten til Christiania. For Grimur Thomsens farskap taler dessuten at Magdalene Thoresen tok kontakt med ham da sønnen var 8 år gammel og ba om økonomisk støtte til hans underhold. Grimur Thomsen tok da barnet med seg til Island og oppdro det som sin fostersønn. Hun må ha oppdaget at hun var gravid omtrent samtidig med at hun søkte stilling som guvernante hos presten Hans Conrad Thoresen til Herøy på Sunnmøre, enkemann med fem barn, i september 1842.

Magdalene Thoresens bakgrunn var enkel. Hennes far var skipstømmermann og frakteskipper, og foreldrene drev en kro i Fredericia. Det var mange barn, og for å lette litt på situasjonen var Magdalene «bortsatt» til sin farmor inntil hun var 14 år. Da døde farmoren, Magdalene flyttet hjem og kom samtidig ut å tjene. Selv har hun lagt et røkslør over de neste seks årene av sitt liv, fra konfirmasjonen til lærerinneskolen, og bare antydet at det kunne gått henne riktig ille dersom ikke forstandige mennesker hadde grepet inn, vakker, livslysten og vilter som hun var.Det var bl.a. fabrikkeier Anker Heegaard fra København som støttet henne økonomisk slik at hun kunne studere, og denne familien holdt hun siden kontakt med, noe som fremgår av kor respondansen både med Brandes og andre.

Aldersforskjellen mellom Magdalene Thoresen og Georg Brandes var én ting, livserfaring og kunnskapsnivå en annen. For vår tid er Georg Brandes den berømte av de to, men da de traff hverandre, forholdt det seg omvendt. Sammenliknet med Magdalene Thoresen var Georg Brandes et relativt ubeskrevet blad i 1864; han hadde liten livserfaring ut over den skolegang og studier hadde kunnet gi, og ikke minst manglet han totalt erfaring med kvinner.Henning Fenger understreker gang på gang i sin bok Den unge Brandes «hans utrolige mangel på livserfaring», ikke minst på det erotiske området. Det var den ti år eldre fru Caroline Da vid som innviet ham på dette feltet i september 1867, da han var 25 år gammel. Fenger skriver: «Moderen, tante Julie og fru Thoresen var til 1866 hans eneste nære kontakt med det andet køn. Han var 25 år, da han modtog sit første kys [fra sin parisiske fransklærerinne Louise Dorré], en alder hvor hans jevnaldrende var enten forlovede eller gifte eller i al fald mere forfarne.» Fenger: op.cit. s. 95 ff, s. 100.

Utdannelsesmessig var forskjellen også stor. Brandes var en ung akademiker, hun hadde lite formell skolegang, selv om hun nok hadde stor kunnskapstørst. Han var blitt student 17 år gammel, og i 1864 ble han magister i estetikk med utmerkelse. I de nærmest følgende årene gjorde han seg gradvis bemerket i dagens filosofiske og estetiske debatt, anmeldte bøker og skuespill og studerte fransk filosofi og litteraturkritikk. Da han fra høsten 1867 ble fast teateranmelder i lllustreret Tidende, ble han snart et hett navn i borgerskapets salonger. Dette var imidlertid ennå ikke skjedd da han traff Magdalene Thoresen sommeren 1864, men han var så smått i gang med å forberede seg til og bygge opp den enestående intellektuelle posisjon han siden skulle få i Norden og Europa.

Også Brandes’ bakgrunn var så forskjellig fra Magdalene Thoresens som vel mulig; hans barndom og oppvekst var preget av et velstående kosmopolitisk forretningsmiljø. Faren, Herman Cohen Brandes, var en Københavner-grosserer på vei opp i det jødiske pengeborgerskapet inntil han nærmest gikk fallitt sist på 1850-tallet. I tiåret som fulgte, altså i den perioden Brandes var student og etablerte seg som kulturpersonlighet, hadde familien det svært trangt økonomisk, inntil det gikk bedre igjen fra omkring 1870. I studietiden kom Brandes inn i akademiske og borgerlige intellektuelle kretser og kunne dyrke nyttige og utviklende sosiale og kulturelle kontakter.

Til tross for alle ulikheter kunne Magdalene Thoresen og Georg Brandes møtes intellektuelt, i alle fall tilsynelatende, da de traff hverandre i Klampenborg i juni 1864. Hun var begavet, og samlivet med den lærde og kulturelt interesserte ektemannen hadde utviklet henne. Familien flyttet fra det avsidesliggende Herøy på Sunnmøre til Bergen allerede sommeren 1844, og utover på 1840- og -50-tallet deltok Thoresens med liv og lyst i byens kulturliv, særlig i miljøet rundt teateret. Magdalene Thoresen fikk oppført fire skuespill ved Det norske Theater i Bergen i årene 1852–59, tre av dem under Henrik Ibsens tid som teaterdirektør der.De fire skuespillene er Et Vidne (1852), Kongedatterens Bøn (1853), Hr. Money (1855) og Lys og Skygge (1859). De er utrykte og ble oppført anonymt. Han kom til denne Bergens nye nasjonale scene sist i 1851, ble en flittig gjest i huset hos Thoresens og giftet seg sommeren 1858 med Susannah Thoresen, en datter fra Thoresens tidligere ekteskap med Sara Margrethe Daae. Bjørnstjerne Bjørnson etterfulgte Ibsen som teaterdirektør i 1857, og han og Magdalene Thoresen utviklet et nært samarbeid og et varmt vennskap, kanskje også et intimt forhold, i årene som fulgte. Etter ektemannens død sommeren 1858 ble Magdalene Thoresen boende i Bergen i tre års tid før hun flyttet til København med sine døtre, for å forsøke å slå seg gjennom som forfatter. I 1865 hadde hun allerede publisert tre verker; den anonymt utgitte Digte af en Dame i 1860, som Bjørnson sto fadder til, Fortællinger i 1863 og bonderomanen Signes Historie i 1864. Hun var altså et navn i byens litterære miljø, og dertil skal hun ha vært vakker med en vitalitet og en særegen utstråling som sjelden lot menn uberørte. (Fotografier av henne viser ikke denne spesielle sjarmen, i hvert fall ikke for nåtidige beskuere, så her må man holde seg til samtidige beretninger.) Det kunne altså være flere grunner til at den unge og ærgjerrige Georg Brandes gjerne ville utdype bekjentskapet med henne – og vice versa.

En kortvarig korrespondanse

En interessant, men kortvarig korrespondanse fulgte etter møtet mellom de to i Klampenborg sommeren 1864. Den tok riktignok først fart utpå våren 1866, etter at Magdalene Thoresen hadde flyttet til Christiania sist i april og en brevveksling ble nødvendig dersom hun og Georg Brandes ville holde kontakt med hverandre. Avbrutt av sommeropphold i Danmark ble hun boende i Christiania inntil våren 1870, da hun flyttet tilbake til København, skuffet over nordmennenes kalde og likegyldige holdning til forfatterskapet hennes og over det hun oppfattet som en bakvaskelseskampanje av henne personlig. Men brevvekslingen mellom henne og Brandes hadde som nevnt nærmest opphørt på denne tiden, antagelig mest fordi han ikke hadde interesse av å opprettholde den. Fra høsten 1867 og tre-fire års tid fremover hadde han vært involvert i en stormende og skandalefylt kjærlighetshistorie med fru Caroline David, som lot seg skille fra sin mann, delvis på Brandes’ oppfordring; dette forholdet omtaler han bare i forblommede vendinger i brevene til Magdalene Thoresen. Dessuten skjedde det tydeligvis et eller annet mellom dem sommeren 1868 som gjorde at hans begeistring for henne kjølnet betraktelig.

Magdalene Thoresen kom tilbake til København omtrent samtidig med at Brandes i april 1870 startet på sin lange dannelsesreise til London, Paris og Roma. De later ikke til å ha skrevet til hverandre i denne perioden; Brandes’ omtalte brev til moren fra februar 1871 tyder heller ikke på at han var interessert i kontakt. Magdalene Thoresen dro tilbake til Norge i juni 1871, omkring en måned før Brandes kom hjem. Hun oppholdt seg en tid i Christiania og realiserte dessuten en gammel plan om å besøke Herøy og andre kjente steder på Vestlandet, og returnerte først til København sist i april 1872, hvor hun bosatte seg for godt.Reisen resulterte i Billeder fra Vestkysten af Norge (1872), gjenopptrykt til hennes 80-årsjubileum i 1899. Det er en samling noveller og reiseskildringer som ble en forløper for de to bindene Billeder fra Midnatsolens Land (1884 og 1886). Ifølge Brandes-biografen Henning Fenger fulgte hun de forelesningene Brandes holdt ved Københavns universitet på senvåren 1872, «og søgte, næppe med held, at genoptage forbindelsen.»Fenger: op.cit. s. 252 f.

Magdalene Thoresens siste brev til Brandes, fra sent i mai 1872, har i alle fall vært et forsøk på å gjenoppta kontakten nå da de begge var tilbake i København. Men det virker som nevnt ikke som om det resulterte i fornyet omgang. Rent bortsett fra at Brandes altså ikke ville ha noe med Magdalene Thoresen å gjøre, hadde han nok med seg selv i denne tiden. Han forsøkte å trekke seg ut av det belastende og etter hvert uinteressante forholdet til Caroline David. Og hans i ettertid så berømte forelesningsrekker om hovedstrømninger i det 19. århundredes litteratur høsten 1871 og våren 1872 vakte dyp forargelse og hardnakket motstand fra geistlige og konservative kretser, og førte med seg en langvarig offentlig polemisk debatt. I september 1872 reiste Brandes for å besøke Ibsen i Dresden, og ble i Tyskland halvannen måneds tid.

Magdalene Thoresen på sin side var stadig på flyttefot i tiåret som fulgte. Hun bodde i Fredriksværk på Nord-Sjælland fra høsten 1874 til våren 1876, hvor hun holdt hus for yngstesønnen Axel mens han arbeidet på maskinfabrikken der for å lære seg maskinfaget. I årene 1876–79 oppholdt hun seg i Zurich mens Axel gikk på Polytechnicum; så fulgte et halvår i Roma før hun vendte tilbake til København sommeren 1880, 61 år gammel. I en del av disse årene bodde Brandes i Berlin (1877–83), så det var ikke mange år hun og Brandes bodde samtidig i samme by i denne perioden. De kan altså ikke ha sett mye til hverandre. Deres felles historie begrenser seg til noen få år, og den utfolder seg vesentlig på papiret.

Brevveksling som fortelling – noen teoretiske overveielser

På mange måter kan korrespondansen mellom Magdalene Thoresen og Georg Brandes minne om en roman. Men ikke helt. Enkelte av «kapitlene» er borte, etter som det mangler noen brev, og for å få med oss hele «handlingen», må vi iblant skaffe oss opplysninger fra andre kanter. Dessuten er slutten åpen: hvordan gikk det egentlig med de to «hovedpersonene»? Denne «brevromanen» mangler den klare strukturen og den presise avrundingen og slutten som var et vesentlig kriterium på en roman i Magdalene Thoresens samtid.

Den amerikanske litteraturforskeren Elizabeth J. MacArthur diskuterer i hvilken grad en faktisk korrespondanse kan oppfattes som skjønnlitteratur i sin avhandling Extravagant Narratives. Closure and Dynamics in the Epistolary Form fra 1990. Hun ønsker å utfordre den oppfatning at autentiske tekster som brev og dagbøker ikke kan defineres som fiksjonslitteratur: en etter hennes mening altfor rigid kobling mellom autentisitet og mangel på sammenheng og struktur på den ene siden, og mellom litteraritet og en lukket struktur på den andre, har medført at bare skjønnlitterære tekster kunne defineres som fiktive. Ved å studere noen fiktive og noen autentiske brevteksters struktur og særlig deres «lukkethet», og sammenholde dem med hverandre, undersøker Elizabeth J. MacArthur holdbarheten i denne tankegangen. Samtidig tar hun også opp andre interessante aspekter ved autentiske brev i forhold til skjønnlitteratur.

Til en viss grad slår hun riktignok inn åpne dører, for i de siste tiårene har litteraturforskningen forsøkt å myke opp grensene mellom fiksjonsprosa og annen prosa, som for eksempel essayistikk og de intime genrene dagbøker, selvbiografier og brev. Forskerne har begynt å betrakte disse såkalte «urene» genrene som litteratur og ikke som historiske kildeskrifter; særlig har selvbiografien vært mye utforsket.Av nordiske avhandlinger kan nevnes: Johnny Kondrup: Lev ned og tolkninger. Studier i nordisk selvbiografi, Odense 1982; Johnny Kondrup: Erindringens udveje. Studier i moderne dansk selvbiografi, Kbh. 1993; Margaretha Fahlgren: Det underordnade jaget. En studie om kvinnliga sjølvbiografier, Sth. 1987; Steinar Gimnes: Sjølvbiografiar. Skrift, fiksjon og liv, Oslo 1998. Dessuten har autentiske korrespondanser etter hvert blitt litterære studieobjekter; ikke minst har utenlandske forskere tatt for seg den berømte og toneangivende franske brevskriveren Madame de Sévigné (1626–1696) eller en engelskmann som William Cowper (1731–1800). Mme de Sévignés korrespondanse med datteren Madame de Grignan ble utgitt allerede i 1734–37 og hører for lengst med til den franske litterære kanon. Mesteparten av denne type utgivelser er kommenterte, vitenskapelige brevutgaver. Slike utgivelser har også vært en viktig oppgave for nordiske litteraturforskere,Av sentrale nordiske brevutgaver kan nevnes f. eks. Søren Kierkegaard, Camilla Collett, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørn son, Alexander Kielland, H.C. Andersen, Frederika Bremer, Henrik Wergeland, August Strindberg, Carl von Linné, Georg Brandes. og de er et nødvendig grunnlagsmateriale for den som eventuelt ønsker å arbeide videre med korrespondanser ut fra et litterært snarere enn et edisjonsfilologisk ståsted.

Kerstin Dahlbäck har for eksempel undersøkt særtrekk ved Strindberg som brevskriver i Ånda tycks allt vara osagt. August Strindberg som brevskrivare (Stockholm, 1994). Bruce Redford tar i sin bok The Converse of the Pen. Acts of Intimacy in the Eighteenth-Century Familiar Letter (Chicago, 1986) for seg seks engelske attenhundretalls-brevskrivere og studerer hva slags stilleier de legger seg på og hva slags litterære grep de bruker i sin korrespondanse. I de siste ti-femten årene har dessuten noen forskere som nevnt begynt å betrakte enkelte langvarige korrespondanser som fortellinger på linje med fiksjonsfortellinger. Elizabeth J. MacArthur har i sin bok Extravagant Narratives ikke bare argumentert overbevisende for at dette er mulig, men også vist at det er interessant og givende. Hun analyserer bl.a. korrespondansen mellom den franske salongvertinnen markise Marie Anne de Vichy Chamrond du Deffand (1697–1780) og den engelske litteraten Horace Walpole (1717–1797),Mme du Deffands korrespondanser ble utgitt allerede i 1809–10. Elizabeth J. MacArthur har brukt den seneste utgaven, Horace Walpole’s Correspondence witb Madame du Deffand and Wiart, b. 3–8 i The Yale Edition of Horace Walpole’s Correspondence, red. W.S. Lewis og Warren Hunting Smith, New Haven, Con. 1939. en korrespondanse som har forbløffet mange. I Aschehougs leksikon kan man lese følgende: «Særlig interessant og vanskelig å bestemme er det varme forhold mellom den gamle, fra 1752 blinde kvinne, og Horace Walpole, som en stor korrespondanse bærer bud om.»Aschehougs konversasjonsleksikon, b. 4, Oslo 1940, s. 671. Elizabeth J. MacArthurs forslag er at de to korrespondentene skaper bestemte roller for hverandre, som begge har interesse av å opprettholde. De går inn i lærer-elev rollen og foreldre-barn-rollen, med Walpole som den dominerende i begge rollesett, til tross for at han kunne ha vært Mme du Deffands sønn.

I en nyere studie, Længselsbilleder fra 1999, analyserer den danske litteraturforskeren Lotte Thrane korrespondansen mellom østerrikerne forfatteren Rainer Maria Rilke (1875–1926) og konsertpianisten Magda von Hattingberg (1882–1959). Med et psykoanalytisk ut gangspunkt og bl.a. via en undersøkelse av deres bildebruk legger også Lotte Thrane vekt på hvilke roller korrespondentene (mer eller mindre bevisst) spiller overfor hverandre. Hun kommer til at det er et mor-sønn forhold med både religiøse og erotiske undertoner.Lotte Thrane: Længselsbilleder. En beretning om forførelse, skrift og passion, Odense Universitetsforlag, Odense 1999. Vektleggingen av det fiktive betyr ikke at man bør glemme at brev bygger på et virkelighetsgrunnlag, lik som selvbiografien og dagboken, som altså også kan betraktes som en type fiksjon. Bruce Redford minner oss om denne innlysende forutsetning, og hevder at brevet hverken er «naturlig» eller fiktivt, men at det beveger seg mellom disse to polene. Etter hans mening er brevgenren en rik genre nettopp fordi den er tvetydig og kan spille på mange strenger; de beste brevskriverne skaper en mystisk spenning mellom kunstens muligheter og de rammer fakta setter.Bruce Redford: The Converse of the Pen. Acts of Intimacy in the Eighteenth-Century Familiar Letter, University of Chicago Press, Chicago og London 1986 s. 13. Det samme kan man naturligvis si både om selvbiografien og om en god del skjønnlitteratur – det er kanskje bare science fiction og fantastisk litteratur som faller utenfor en slik betraktning – og dermed har man igjen pekt på et fellestrekk mellom skjønnlitteratur og brevskrivning, forskjellene ufortalt.

Hvis man nå først og fremst vil sammenlikne en autentisk korrespondanse med skjønnlitteratur, hvilke likhetstrekk bør – eller kan – man da vektlegge? I sin vel tyve år gamle bok On the Margins of Discourse. The Relation of Literature to Language har Barbara Hernstein Smith pekt på at brevet har en mindre muntlig form enn man forestiller seg. Brevstilen ligger nærmere skriftspråket ved at det oftest har en mer kontrollert syntaks enn dagligtalen. Dessuten er språkbruken ofte mer litterær: «To be sure, since we are often more or less conscious of the generic relation of our letters to ‘literature’, we will employ forms such as archaisms and metaphoric imagery that would seem pretentious or otherwise inappropriate in conversational speech.»Barbara Hernstein Smith: On the Margins of Discourse. The Relation of Literature to Language, University of Chicago Press, Chicago &c London 1978, s. 23 f. Elizabeth MacArthur går lenger, idet hun rett og slett hevder at skillet mellom autentiske og fiktive tekster er misvisende:

Letters are as much fictional constructions as they are trans parent reflections. Letter writers do not merely reproduce the sentiment they feel and the events they observe; they transform them, whether consciously or unconsciously, into written texts whose organization, style, vocabulary, and point of view generate particular meanings. Since both «real» and «fictional» letters are at least to some extent mediated constructions, authentic letters cannot necessarily be rejected as non-literary, and the distinction between real and fictional texts begins to break down.Elizabeth MacArthur: op. eit. s. 118

Elizabeth MacArthur ser også på den mer overordnede strukturen i en lengre sammenhengende korrespondanse når hun sammenlikner med skjønnlitteratur. To viktige kriterier må oppfylles for at brevvekslingen skal kunne oppfattes som en fortelling: i) at brevfortellingen må inneholde en intrige, og ii) at brevskriverne må fremstå som hovedpersoner med klart definerte personlighetstrekk (personae):

Letter writers inevitably construct personae for themselves as they write, and if they are involved in a regular exchange they construct personae for the correspondent and plots for the story of the relationship as well. They become coauthors of a narrative in which they, or rather epistolary constructions of themselves, also play the leading roles.op.cit. s. 119.

Av disse kriteriene er kravet om plot eller intrige det viktigste; dersom en langvarig korrespondanse skal kunne oppfattes som en fortelling, må den inneholde «an obvious plotting effort». De mest interessante brevene er de hvor forholdet mellom korrespondentene eksplisitt er emne for korrespondansen, hevder Elizabeth MacArthur, og presiserer: «Any correspondence in fact must involve some effort, however unconscious, toward defining a textual relationship.»op.cit. s. 129. Som regel vil dette være et kjærlighetsforhold, men det kan også være et mor-datter-forhold som i tilfellet med Madame de Sévigné, eller et vennskapsforhold som i tilfellet med Madame du Deffand og Horace Walpole.

Om de sistnevnte skriver Elizabeth MacArthur at de stadig modifiserer de rollene de inntar som respons på den andres konstruksjon av forholdet, eller på grunn av deres innbyrdes eksplisitte og implisitte kritikk av disse konstruksjonene, eller endringer i deres egne behov. På den måten opprettholder de en dialog: «Through fourteen years of letter writing du Deffand and Walpole continue defining their relationship, generating a story whose plot is precisely this movement toward self definition.»op.cit. s. 127. Hvis korrespondentene er fullstendig enige om karakteren av sitt forhold, vil korrespondansen opphøre, hevder Elizabeth MacArthur (på samme måte som en fortelling stopper opp dersom den ikke lenger inneholder en konflikt eller et problem som skal løses). Begge disse kriteriene har relevans for korrespondansen mellom Georg Brandes og Magdalene Thoresen, som vi skal se, liksom også til en viss grad kriteriet om en litterært preget stil.

En gjennomarbeidet brevveksling

Brevvekslingen mellom Magdalene Thoresen og Georg Brandes ble neppe skrevet med tanke på kopiering eller publisering, slik tilfellet ofte var med korrespondanser i samtiden. Det er tydelig at i hvert fall Magdalene Thoresen var engstelig for at uvedkommende skulle lese hennes brev, og hun ba gjentatte ganger Brandes om å tilintetgjøre dem. Hun følte at hun iblant hadde utlevert seg for mye. Før Brandes’ parisreise høsten 1866 ber hun ham f.eks. om å brenne de fem første brevene hun skrev til ham: «[…] jeg vil ikke have den Mulighed for Tanken, at disse Breve med deres fantastiske Præg skulle komme en Anden for Øie» (27. oktober 1866).

Brandes lufter ikke liknende betenkeligheter, men også hans brev, særlig noen av de tidligste, kan nok virke selvutleverende. Hans biograf Henning Fenger skriver:

Man forstår, at Brandes på sine gamle dage frygtede deres brevvexling skulde komme for dagen. Her ser vi ham, som han var før Pariser-rejsen, svag og klynkende, higende efter kærlighed og ømhed, men samtidig forunderlig uberørt og troskyldig.Henning Fenger: Den unge Brandes, s. 55. Brevvekslingen mellom Magdalene Thoresen og Georg Brandes har lenge vært tilgjengelig for forskere selv om den ikke tidligere er publisert. Den har vært sitert fra og kommentert i ulike sammenhenger, og det forekommer derfor riktig at den nå gjøres tilgjengelig for allmennheten, som så selv kan danne seg en oppfatning av om disse brevene er kompromitterende eller ikke.

Brevvekslingen er ikke kommet med i åttebindsutgaven av Georg og Edvard Brandes’ Brevveksling med nordiske forfattere og videnskabsmænd fra 1939–42, men skulle visstnok ha vært med i et supplementsbind.Se opplysninger om den planlagte utgivelsen i Forord til denne utgaven.

Brevene var i hvert fall ikke opprinnelig beregnet på offentliggjøring. Like fullt kan man konstatere at begge korrespondenter har lagt en viss omhu i utformingen av dem, noe som ikke er overraskende, da de sikkert gjensidig har ønsket å fremstå som interessante brevpartnere. Det er svært få overstrykninger, noe som tyder på at i hvert fall en del av brevene har vært kladdet først. Både Brandes’ og Magdalene Thoresens brev er syntaktisk korrekte og velformede, med variert ordforråd og ofte slående vendinger, og – særlig hos Magdalene Thoresen – med en fantasifull bildebruk. Hun skildrer Georg Brandes med en metafor som han likte så godt at han brukte den selv, riktignok noe omskrevet (og en smule misforstått?), i sin selvbiografi Levned. Hun skriver:

Jeg har engang set to Lysekroner af Krystal tendte – imellem dem hang, en som ikke var tendt. Igjennem den brød Lysstraalerne sig fra begge Sider, og derved fik den det besynderligste Skjær af Sorthed, Regnbufarvet, funklende Sorthed – det synes en Blanding af Modsigelser, men det var dog saa, Du lignede den. [sommer 1868?]Georg Brandes skriver: «Fru Thoresen jævnførte mig en Dag med en uantændt Glas-Lysekrone, der hængende mellem flere andre, hvis Lys alle var tændte, havde Ildskæret paa sine Krys tallers talrige Facetter, skønt den selv bestod af lutter kolde, glatte, blanke, slebne Prismer. Saaledes kom jeg under Om gangen med Magdalene Thoresen til at se mig selv i et nyt Lys, naar jeg saa mig med hendes Øjne, […]». {Levned I, s. 152)

En annen gang sammenlikner hun ham med «en skinnende Salamander»:

Jeg maa le af min Lignelse; thi Du bliver naturligvis rasende, min kjære Hollænder – men jeg mener ikke et Atom af stygt derved. Jeg vil blot sige, at en Salamander er i Naturriget det Aandrigeste i Form og Væsen, spillende i Lys og Farver og hurtig og let i skjønne Bøjninger. Og saaledes er Du, Georg, vittig, klar, veltalende og hurtig. (21. januar 1869)

Språket ligger selvsagt langt fra talespråket. Magdalene Thoresens korte udaterte beskjeder (sannsynligvis fra sommeren 1868) kan imidlertid ha noe av talespråkets syntaks og hastverk over seg: «Min gode Ven! Herfra kjøres i Drochhe. Dersom Du vil kjøre med, saa vær her Kl 3 præcis. M Th.»

Selv om begge korrespondenter ofte skriver om politiske, filosofiske og litterære emner og brevene derfor preges av tankeutveksling og argumentasjon i ren sakprosastil, inneholder de iblant også poetiske naturskildringer eller levende menneskeskildringer. Dette gjelder særlig Georg Brandes’ brev. Spesielt må fremheves den vakre skildringen av en vandring i Nord-Sjælland (14. august 1866). I de to brevene om parisoppholdet (26. november 1866 og 15. februar 1867) gir han glimrende karakteristikker av mennesker han har møtt og beskriver treffende sine forhold i storbyen. I Magdalene Thoresens brev til Brandes er det derimot få eller ingen naturskildringer. I brev til andre korrespondenter kan hun imidlertid skildre norsk natur i poetiske vendinger, f.eks. til Susannah Ibsen fra en ferie sommeren 1881 i Elvenes i Syd-Varanger.

Elizabeth J. MacArthur nevner at korrespondenter ofte skaper noen personlige koder seg imellom, en egen språkbruk hvor kjente ord kan få en særlig, «hemmelig», betydning. Dette trekket gjenfinnes i Brandes-Thoresen-korrespondansen, særlig tydelig angående bruken av ordet «hollender», som imidlertid bare Magdalene Thoresen benytter, så langt man kan se av de brevene som er bevarte. Ordet dukker opp så tidlig som 20. august 1866. Etter å ha gitt Brandes diverse direktiver om en fortelling som skal trykkes i hans venn Christian Richardts antologi Vintergrønt samme høst, avbryter hun seg selv: «Nu forsikrer jeg Dem, at jeg ler af Hjertens Grund; thi nu tænker De sagtens: Ja hun er dog en rigtig – Hollænder! for ikke at sige det som værre er.» Sommeren 1868 erter Magdalene Thoresen Georg Brandes for hans «hollandske Undskyldning» en gang han har avslått å besøke henne, og hun kaller ham gjentatte ganger for «min Hollænder». Hun legger helt klart noe bestemt i det; det later til å være en slags kjærlig bebreidelse. Ordet må referere til samtaler mellom dem fra denne sommeren da de så hverandre nesten daglig, men betydningen er ikke klar (for utenforstående). Et mulig spor kan være den såkalte Hollænder-klubben som Ibsen deltok i omkring 1860; som hans svigermor kan Magdalene Thoresen ha kjent til dette. «Hollænderne», som de ofte kalte hverandre, besto av en gruppe unge norske litterater og historikere som bl.a. dyrket Holberg, med kritikeren Paul Botten-Hansen som sentrum. Botten-Hansen var utpreget bibliofil, og hans evne til å oppsnuse sjeldne bokutgaver skal ha skaffet ham økenavnet «Hollænderen» («som har sine Spioner ude alle Vegne», ifølge Ludvig Daae, med referanse til Ludvig Holbergs skuespill Jacob von Tyboe, 11, I).Jfr. Leiv Amundsen: «Paul Botten-Hansen» i Norsk biografisk leksikon, b. 11, Oslo 1925, s. 119. «Hollænderne» diskuterte historie, politikk, litteratur og filosofi; vidd, satire og en viss skepsis og negativisme sto høyt i kurs blant dem. Unektelig dyrket også Georg Brandes disse «dydene».

For øvrig bruker Magdalene Thoresen også noen blomster- og dyrenavn i brevene fra sommeren 1868, som koder for noe hun måtte regne med at Brandes ville forstå: jasmin, eføy og ormer. Da hans brev fra denne perioden mangler, kan vi ikke vite om også han bruker disse kodeordene skriftlig, eller om de først og fremst har vært del av en muntlig sjargong mellom dem.

Korrespondansen mellom Magdalene Thoresen og Georg Brandes kan altså oppvise enkelte litterære stiltrekk, men ikke noe ut over dem man måtte forvente av to litterater. De mest interessante litterære trekkene i denne brevfortellingen finnes på andre nivåer, nemlig i de ulike roller de velger å innta overfor hverandre, det plot’et de etablerer seg imellom, og hvordan plot’et går i oppløsning slik at fortellingen mister sin drivkraft og opphører.

Et plot og en rollefordeling (eller flere)

Det er lett å se at Georg Brandes og Magdalene Thoresen etablerer roller i forhold til hverandre, og at disse rollene endrer karakter ettersom forholdet mellom dem gjennomgår ulike stadier. Det som holder korrespondansen i gang, eller driver handlingen fremover, for å bruke romantekniske begreper, later til, langt på vei, å være det gjensidige forsøket på å fange inn hva slags forhold de egentlig har. Brevene rommer en god del overveielser over det, og over korrespondansens karakter. Brevene avspeiler også, men i mindre grad, et gjensidig nytteaspekt. Det forholder seg ikke slik som f.eks. Henning Fenger hevder, at det utelukkende er Magdalene Thoresen som hadde bruk for Brandes.Henning Fenger gir i Den unge Brandes, s. 54 ff et forbløffende fordomsfullt bilde av Magdalene Thoresen. Brandes hadde også bruk for henne i denne fasen av sitt liv.

Både rollene og forholdets karakter kan på et ytre nivå avleses av de skiftende tiltaleformene de bruker overfor hverandre, fra det formelle «Høistærede unge Mand» og «Høit ærede Fru Thoresen» til «Min kjæreste Georg» og «Min inderligt kjære Veninde»: de er blitt bedre kjent med hverandre og har kommet på en relativt fortrolig fot. Så enkelt er det likevel ikke, for Magdalene Thoresen fortsetter å skrive til «Min kjære Georg!» og bruke du-form også etter at de har opphørt å ha noen regelmessig korrespondanse. I Brandes’ fødselsdagshilsen til hennes 80-årsdag er tonen imidlertid relativt formell, men dette er ikke overraskende på bakgrunn av at de ikke hadde hatt kontakt med hverandre på tredve år.

Mer opplysende når man vil vite noe om forholdets karakter, er det å undersøke hva de faktisk skriver om, hva for ærend de har til hverandre. Magdalene Thoresens første brev er en invitasjon til te, med andre ord en innbydelse til å bli bedre kjent med henne. Invitasjonen er fra juli 1865, et år etter at de møttes første gang i Klampenborg, og i mellomtiden hadde de sett hverandre en gang i blant hos felles kjente. Men først nå ser den gjensidige interessen for alvor ut til å ha blitt vakt.

De første brevene fra Brandes’ side har likevel et visst forretningsmessig preg, samtidig som han sørger for å gjøre seg interessant. I sin takk til te-innbydelsen legger han for eksempel inn noen innforståtte bemerkninger om Gotthold Lessings litteraturkritikk og uttrykker deretter sitt ønske om å bli like berømt som ham. Siden har han en rekke ærender: han ber Magdalene Thoresen om pengebidrag til en gravsten over vennen Frederik Nutzhorn som nylig var død i Venezia; han skal skrive en biografisk skisse om henne (til et planlagt biografisk leksikon, visstnok ikke utgitt) og ber om opplysninger; han ber om et fotografi av henne; han ber om opplysninger om Ibsen til en portrettartikkel han skal skrive.

Hun på sin side svarer til å begynne med nokså nøytralt på hans forespørsler. Men allerede i et brev skrevet like før avreisen til Norge sist i april 1866, og tydeligvis etter et intenst siste møte, kommer det fram hva hun egentlig vil med ham, i alle fall i første omgang: Han skal bekrefte henne i at hun er forfatter. «Jeg tror De er den Eneste, som for Tiden har Ret og Evne til at sige mig hvor langt min FormueI betydningen «evne», jfr. Ordbog over det danske sprog. rækker, hvormeget jeg kan afbetale – alene og uden Paavirkning – paa min Gjæld til Ideen.» Brandes skal på sett og vis erstatte Bjørnson i rollen som litterær hjelper og fadder, til tross for at han ennå var for ung til å ha en posisjon i den litterære institusjonen. Men her kommer muligens Magdalene Thoresens merkelige intuisjon inn. Hun spår tidlig Brandes en lysende bane, og kan konstatere i et av sine siste brev (fra 1869) at hun aldri har sett noen gjennomgå en så rivende intellektuell utvikling som ham i løpet av bare tre år.

I 1866 og 1867, og også senere, følger en del brev hvor Magdalene Thoresen ber Brandes om litterære råd og hjelp, helt ned til å rette detaljer i manuskriptene hennes. Hun ber for eksempel om hans vurdering av novellen «Pilt-Ola» som skulle trykkes i Christian Richardts antologi Vintergrønt, og da han har noen kritiske bemerkninger, vil hun at han skal konkretisere med eksempler; hun retter seg faktisk også etter hans råd. Hun ber dessuten om praktisk hjelp i forhold til redaktører og forleggere. Bakgrunnen for tilliten må bl.a. være Brandes’ portrettartikkel om henne i Illustreret Tidende 22. april 1866, hvor han uttaler seg meget rosende om de verkene hun til da hadde utgitt, en roman og to samlinger med fortellinger.

Desto større blir skuffelsen da Brandes uttaler seg så negativt om hennes neste roman, Solen i Siljedalen fra 1868. Han skrev to anmeldelser. Den første var anonym og sto i Illustreret Tidende 20. desember 1868, den andre og mer utførlige i Dagbladet 7. januar 1869; den var undertegnet «Gg». Magdalene Thoresen kommenterer anmeldelsene i to brev fra 1869. Hun er skuffet over at han nå dadler henne for det han tidligere har rost henne for. Samtidig innser hun at dette er en logisk konsekvens av hans intellektuelle utvikling; den har ført ham bort fra henne. «Nu vel, min elskede Ven, mon Du har saamegen sand Hengivenhed for mig, at Du, som jeg i denne Stund, og mange andre Stunder, kan føle Smerten af, at vi maa komme til at staa mod hinanden?» spør hun i et brev av 21. januar 1869, og svarer straks benektende; det er først og fremst hun som føler smerte ved avstanden mellom dem. I et senere brev (av 8. august 1869) takker hun ham likevel fordi han – «den Unge og Troende» – overbeviste henne om at hun hadde en spesiell dikterevne, nemlig en styrke til å kunne se «selv den vanskeligste Sag under Øjne». I flere brev i den mellomliggende perioden gir hun uttrykk for takknemlighet over at Brandes har bekreftet henne i at hun er dikter.

En gjensidig forståelse – eller en gjensidig misforståelse?

Når Magdalene Thoresen er så opptatt av at Brandes betrakter henne som en forfatter, har det sammenheng med et kanskje dypereliggende behov for å bli sett som den hun egentlig er. På samme vis føler Brandes at hun ser hvem han er. Egentlig dreier det seg i startfasen om en gjensidig følelse av endelig å bli forstått. Et par brev de utvekslet like etter deres møte sist i april 1866, før hun flyttet til Christiania, viser dette med all ønskelig tydelighet. Brandes skriver da med referanse til deres aller første møte et par år tidligere at hennes blikk «saae mig ind i Sjælen og sagde mig at vi to hurtigt kunde lære hinanden at kjende og uden lange Forklaringer komme til at forstaae hinanden. Jeg troer endog, at jeg ved det allerførste Øiekast, begyndte at forstaae Dem.» Og hun svarer nesten ekstatisk av glede:

[…] De har ved første Møde med mig troet paa mig, havt en Fornemmelse af mit Væsens Renhed, endda saameget Vrøvl vel stillede sig iveien, og De troede jeg var Digter, at jeg bar den guddommelige Kaldelse i mit Væsen i Frygt og Bæven, og bad ligesom om Brød til dens jordiske Næring og Kjærlighed og Tro til dens Pleie hos hvert Menneske jeg mødte, ak! og om Skaansel for dens fattige Tilsyneladelse, uagtet den kom fra et rigt og straalende Land – ja dette har De jo troet paa og vil endnu vedblive at tro derpaa, naar jeg i min Afmagt maa synke før jeg faar givet Verden det fuldgyldige Bevis, […] (22. mai 1866)

Men forståelsen går altså ikke bare én vei, fra ham til henne. I et brev av 20. august 1867 skriver hun til ham: «De har Poesien som en af Faktorerne i Deres Væsen, og den kan, ligesom hos S Kjærkegaard, give Fylde til Deres Granskning og Viden, der maaske – med Deres Natur – har vanskeligt for at løfte sig i Højden uden den […].» Hans svar av 30. august viser at han føler seg truffet. I sin begeistring tiltaler han henne som «Min anden Moder! min kjære og elskede Veninde», og han uttrykker stor beundring både for hennes «Kvindehjertes varme Følelse» og for hennes visdom. Særlig er han slått av det hun har sagt om

at det mere er Poesien end Videnskaben, der kan begeistre mig eller løfte mit Sind. Det ligger vel i at jeg med Liv og Sjæl tilhører den realistiske Videnskab, og er en stor Skepticus ligeoverfor Idealismen i Videnskaben.

Den poetiske siden av hans vesen hadde hun for så vidt understreket allerede 4. juni 1866, men uten direkte å peke på poesien som en drivkraft for hans vitenskapelige arbeid. Hun skriver:

Jeg er nu hos Dem bleven stærkt berørt af Poesi, Deres inderste Væsen er Poesi, uden at De derfor nogensinde bliver Digter, trods Deres smukke og sande Vers. Det er som om De udtalte i dem Længselen efter Poesi, men ikke Poesien selv. Nei, den hviler i Deres Sjæl, og bliver ligesom den Magnet, som uvilkaarligt drager Alle til Dem.

Det er kanskje på bakgrunn av disse og liknende uttalelser at Brandes i alle sine omtaler av henne fast holder at hun er en kvinne med en meget velutviklet psykologisk sans. I Levned skriver han at hun var «en fin, næsten genial Sjælekender, der stundom overraskede ved de træffende Ting, hun sagde, og forbavsede ved sit rigtige Skøn i vanskelige, psykologiske Tilfælde.»Georg Brandes: op.cit. s. 151. Og det er bemerkelsesverdig at Magdalene Thoresen så tidlig kunne feste seg ved dette poetiske eller romantiske trekket hos Brandes. Det er nettopp et hovedpoeng i Henning Fengers to avhandlinger om den unge Brandes at han gjorde et skjebnesvangert valg i sin ungdom, ved å gå inn for realisme og naturalisme når disse retningene egentlig var mot hans natur:

Brandes var ingen lykkelig mand, og hans skjæbne har islæt af det tragiske. Han havde fortjent at fødes i Frankrig og være ung samtidig med skolen fra 1830. Nu er han een stor anakronisme, en romantiker, der tilbragte sit liv med at bekæmpe romantiken. Det indså han på sine gamle dage, da det var for sent.Henning Fenger: Georg Brandes’ læreår. Lcesning ideer smag kritik 1857–1872, Kbh. 1955 og Den unge Brandes. Miljø venner reiser kriser, Kbh. 1957. Sitatet er fra Georg Brandes’ læreår, s. 407.

Som det fremgår, later forståelsen mellom de to korrespondentene til å ha nådd et lykkelig høydepunkt sommeren 1867. Men veien dit fram hadde ikke vært uten vanskeligheter; de hadde stadig i brevene diskutert hvor godt eller dårlig de egentlig kommuniserte, og hvor godt eller dårlig de egentlig forsto hverandre.

Spørsmålet dukker opp i et brev fra Magdalene Thoresen allerede 4. juni 1866, hvor hun skriver, som svar på et tydeligvis bortkommet brev fra ham, at han har tatt «uhyre Feil» av henne og hennes forhold til ham. I forlengelse av dette spør hun om det egentlig er noen grunn til å fortsette korrespondansen: «Er det Dem ikke snarere til Tidsophold og Uro denne Brevvæxling med mig, hvis Veie dog i saa mange Dele afvige fra Deres?» Av en del følgende brev fremgår det at Brandes mener hun av og til misforstår ham og gjør ham urett, og iblant også blir fornærmet over hans måte å uttrykke seg på. Hun har klaget over en viss kulde i hans brev; han svarer at hun må lære seg å lese mellom linjene. Og han synes hun mangler humor. I et brev av 2. september 1866 hvor han forsøker å oppklare noen misforståelser, legger han likevel vekt på at de tross alt forstår hverandre:

Jeg beder Dem – svar ikke paa dette Udbrud, det er mig inderligt imod, at vor Brevvexling skal komme til at dreie sig om den Tomhed, der altid fremkommer, naar man udspinder det uendelige Thema om Forstaaelse og Ikke-Forstaaelse. Selv i Misforstaaelsen forstaae vi endda hinanden og den Ene skal lade den Anden leve sit Liv uden forstyrrende Indblanding; det er et større Under at to tilnærmelsesvis forstaae hinanden end det er at de, naar Forskjellen i Alder, Kjøn, Udvikling, Begavelse, Aandsretning, Dannelse tages i Betragtning, kunne gjøre sig begribelige for hinanden saa godt, som de kunne.

I et av brevene Brandes skrev fra Paris, datert «16de januar 67. Kl. 3 Nat», hevder han likevel at de har vansker med «at gjøre os forstaaelige for hinanden». Gjennom hele korrespondansen er det egentlig en stor grad av tvetydighet på dette punktet, fra begges sider. De begynte i enighet om at de forsto hverandre nærmest til bunns, siden gikk det litt fram og tilbake med misforståelser og oppklaringer og spørsmål, fram til en ny enighet sommeren 1867, hvoretter det igjen blir diskusjoner om graden av forståelse. Og så ender det med at de begge føler seg misforstått; det eneste de ser ut til å være enige om, er at de ikke lenger deler syn på vesentlige aspekter ved livet. Magdalene Thoresen slår dette fast i flere av sine siste brev. Han har sannsynligvis ikke motsagt henne. Dermed er den ene «intrigen» i brevfortellingen ført til ende, og noe av motivasjonen til å fortsette korrespondansen er borte.

Henning Fenger vil ha det til at Magdalene Thoresen nærmest forfølger Brandes med brev og trygler ham om å fortsette korrespondansen, men i virkeligheten er det like mye han som ber henne. Han skriver til henne før avreisen til Paris høsten 1866 og ber om brev, men han mottok ingen fra henne mens han oppholdt seg i den franske hovedstaden. Dette bebreider han henne i et stivt og fornærmet brev fra Paris fra januar 1867. I juli 1867 klager han igjen over at hun ikke har skrevet på lange tider:

Kjære Veninde! Bliver De meget forundret, naar jeg siger Dem at jeg snart begynder at undre mig lidt. Veed De, at De i et Fjerdingaars Tid Intet har ladet mig høre fra Dem. Har De opgivet mig? Er De en lille Smule kjed af mig? er jeg bleven Dem fremmed? Saadan Noget maa vel være hændt. – Jeg vil dog imidlertid gjerne lade Dem vide, ligesom jeg tidligere gjorde det fra Paris, at det er mig et Savn, at undvære Deres kjærlige Breve og at jeg – forudsat at Deres Følelser for mig ikke er slukt, at Deres Tanker ikke ere alt for mange Mile fra mig og Mit – beder Dem ikke at blive træt af vor Forbindelse og ikke at lade Tid og Afstand, disse Aandslivets bitre og dumme Fjender, have større Indflydelse paa vort indbyrdes Forhold end den, der tilkommer dem.

Slik kunne Georg Brandes skrive midt i de innledende faser av forholdet til Caroline David, som Magdalene Thoresen for øvrig ikke visste noe om. Og i det nestsiste brevet som er bevart fra ham, fra slutten av januar 1868, avslutter han med en «Bøn om ei at maatte vente saalænge paa Brev igjen».

Dessverre er det en lakune i korrespondansen fra januar 1868 og noen måneder framover. Magdalene Thoresens neste brev er skrevet midt i mai samme år, etter at hun var kommet til København for å tilbringe sommeren der, og kanskje også komme litt vekk fra Christiania-sladderen i kjølvannet av hennes novelle «Min Bedstemoders Fortælling», som var blitt trykt høsten før.Henning Fenger hevder at Magdalene Thoresen kom tilbake til København «med oprevne nerver og dybt forpint af forholdet til Bjørnson, som ikke skånede hennes rygte», og at hun søkte trøst hos «sin lille filosof», som imidlertid var engasjert annetsteds. (Fenger: Den unge Brandes, s. 162) Bjørnson mente at hun hadde brukt ham, hans kone og seg selv som modeller for hovedpersonene i «Min Bedstemoders Fortælling». Selv avviste hun det. Se Magdalene Thoresens brev av 21. januar, 8. august og 6. september 1869, samt artikkelen om Magdalene Thoresen i min bok Skrivefryd og penneskrekk.

Brandes’ senere brev er ikke blitt bevart, selv om det fremgår av Magdalene Thoresens brev at de korresponderte noe også høsten 1868 og i 1869. Tonen i hennes brev blir mer kjølig, og hun skriver sjeldnere. Men vi vet ikke om det kom til et åpent brudd mellom dem. Hvis det gjorde det, ville Magdalene Thoresen neppe ha unnskyldt sin lange taushet i et brev av 30. januar 1870, og dessuten bedt ham skrive snart. Men her kan man altså bare gjette.

Lærer-elev og mor-sønn/elskerinne-elsker

Foruten den gjensidige rollen som «sjelefrende» er det særlig to roller Magdalene Thoresen og Georg Brandes inntar overfor hverandre: elev-lærer-rollen og mor sønn-rollen. I motsetning til hva som var tilfellet med det berømte brevparet Mme du Deffand og Sir Horace Walpole, er det en slags likevekt her, for en tid. Georg Brandes er intellektuelt sett læreren som oppdrar sin elev, og altså den overlegne. Samtidig stiller han seg psykologisk sett i en underlegen posisjon som sønnen som søker emosjonell støtte og forståelse hos en trøstende morsfigur; her er altså Magdalene Thoresen den overlegne. Begge rollesett etableres raskt og bidrar til å opprettholde korrespondansen mellom dem så lenge disse rollene er mulige.

Allerede straks etter flyttingen til Christiania oppnevner Magdalene Thoresen Georg Brandes til sin lærer. I det omtalte brevet av 4. juni 1866 hvor hun spør om de skal fortsette korrespondansen, sier hun at hun i så fall har «Saameget at spørge Dem om, saa Meget at bede Dem om, saa Meget Meget at lære af Dem […].»

Hans svarbrev er ikke bevart, men det må ha vært oppmuntrende, for hennes neste brev av 15. juni er på mange måter ekstatisk: «Min elskede Kammerat, jeg er en uvidende Stakkel, som higer efter Lærdom, giv Du mig da Noget af hvad Du tror og tænker […].» I brevene som følger, utveksler de ofte tanker om dansk-norsk, tysk og fransk åndsliv, og selv om hun ikke alltid underkaster seg hans vurderinger, er hun like fullt glad for å få ta del i dem.

Brandes på sin side hadde ikke noe imot lærergjerningen. For det første viser brevene hvordan han forsøker å «oppdra» Magdalene Thoresen når han mener hun tar feil, og for det andre går han iblant, på hennes oppfordring, temmelig konkret til verks; man fornemmer at han sitter med rødblyanten i hånden. Han inntok tilsvarende roller i forhold til andre kvinner. I et brev av 7. juni 1868 til den nære vennen Emil Petersen skriver Brandes apropos sitt etter hvert vanskelige forhold til Caroline David, som hadde skilt seg fra sin mann for hans skyld: «[…] men ligemeget, man maa have En for hvem man tænker og skriver, En, man opdrager, lærer og udvikler».Brevet er sitert hos Fenger: Den unge Brandes, s. 135. Det er ingen grunn til å tro at han tenkte annerledes om Magdalene Thoresen, som etter hans mening nok ikke var mindre uutviklet enn fru David.

Imidlertid måtte denne oppdragergjerningen opphøre, dels fordi han altså fikk Caroline David å ta seg av, og hun tok en stor del av hans tid, dels fordi hans og Magdalene Thoresens oppfatninger ble eklatant ulike etter hans Paris-opphold i 1866–67 og hans senere store dannelsesreise 1870–71, da han kom hjem som en revolusjonær. Magdalene Thoresen ble mindre lærevillig ettersom den åndelige kløften mellom dem vokste. Blant annet fastholdt hun sin kristentro og sin etter Brandes’ mening håpløse affinitet til tysk romantisk åndsliv, mens hun hadde lite til overs for fransk filosofi med dens dreining i positivistisk retning, som Brandes selv dyrket i disse årene.

Et tydelig mor-sønn-forhold blir også etablert tidlig i deres korrespondanse. I et brev av 9. august 1866 skriver han at hun har «en Valkyrres Aand og en Moders Hjerte»; 30. august 1867 tiltaler han henne som «Min anden Moder». Det er bemerkelsesverdig hvordan han raskt gjør henne til en ren, sanndru og til tider krevende morsfigur som kan være hans åndelige ledestjerne. Sannsynligvis har han også vært tiltalt av det følelsesladede ved hennes uttrykksmåte i denne fasen av sitt liv. Dette kan henge sammen med to trekk ved ham: Han hadde som nevnt ikke noen seksuell erfaring med kvinner i den første perioden av deres korrespondanse, og han tilbad sin virkelige mor, Emilie Brandes (1818–98), som bare var ett år eldre enn Magdalene Thoresen, og som gjennom hele hans liv hadde tilnærmet samme betydning for ham som Magdalene Thoresen hadde en kort tid. Da Brandes lå syk i Roma i begynnelsen av 1871, skrev moren selvsagt ofte til ham; et av brevene slutter slik: «Hvorledes skal jeg underskrive mig, betragt mig som Du vil, Moder, Veninde eller Skriftefader eller det Altsammen.»

Magdalene Thoresen kunne ha skrevet det samme, og Brandes kunne ha brukt alle disse begrepene om henne. Et av hans brev begynner som nevnt med «Min anden Moder! Min elskede Veninde!».

Brandes forhold til moren var nok et typisk eksempel på det psykoanalytikere kaller morsbinding. Dette hevder også Fenger: «Han [Brandes] var ulykkeligt forelsket i hende hele sit liv og hadede sin far.» I dagboken skrev Brandes sist i 1866: «Ak hvorfor har dog ingen Modersjæl elsket mig. O jeg lyver, visselig er jeg elsket af en Moders Sjæl.» Fenger foreslår at Brandes har savnet ømhet fra morens side. Hun skal visstnok ha virket kjølig selv etter datidens oppdragelsesnormer, og hun oppdro barna uten føleri, men hun var alltid solidarisk med dem.Fenger hevder dette i Den unge Brandes, hvor han også har sitert fru Brandes’ brev og Brandes’ dagbokutdrag (s. 17 ff.). I Magdalene Thoresen har Brandes funnet et morssubstitutt som hadde den varmen han kan ha savnet; kanskje så han det selv. Litt flåsete skriver han til sin venn Emil Petersen i desember 1865 at han trengte en muse, og det spilte ingen rolle om hun var gammel: «[…] de gamle have en vis Moderomsorg, som er Ungdommen meget tjenlig. Var der En, som var saa smuk som Fru Thoresen og som havde saa meget tilovers for mig som hun, skulde det være mig meget kjært.»

Magdalene Thoresen går selv opp i morsrollen, dels ved å understreke Brandes’ ungdom («Min kjære unge Ven!»), dels ved å tiltale ham som «Kjæreste Barn!» eller «Du Lille!», og dessuten ved å gi ham gode råd i kjærlighetslivet og på andre områder hvor hennes større livserfaring kunne komme ham til nytte.

Men mor- og sønn-rollene dekker også over et erotisk spill mellom dem. Han ber henne f.eks. i et brev (9. august 1866): «Vil De nu, naar De læser dette og alle følg. Breve, læse litt mere Aand og Ild og Inderlighed imellem Linierne end der Bogstav for Bogstav bogstavelig findes i dem, da gjør De mig paa eengang min Ret og bøder tillige mildt paa mine Mangler. « Og senere samme sommer slår han på liknende strenger da han forteller at han har brent seg på en manet, «for hvilket jeg naturligvis i mit Hjerte gav Dem Skylden». Imidlertid tilføyer han straks, for at hun ikke skal innbille seg noe: «Jeg har imidlertid forvundet Svien.» (14. august 1866). Han erter henne med sine beundrerinner og sine svermerier, og forteller en gang at hans hjerte har «Delirium tremens» (18. mai 1867). Hun på sin side fremhever sitt sterke eros, som ifølge henne alltid også blander seg i vennskapsforhold. Men når det erotiske spillet truer med å bli konkret, og den ødipale ønskedrømmen kan synes innen rekkevidde, blir det likevel for skremmende – og dermed for frastøtende – for den unge mannen. Det forståelsesfulle morsbildet som de i fellesskap har skapt av Magdalene, blir knust. Mor-sønn-bildet kan ikke lenger opprettholdes uten at det blir incestuøst, og rollene må endre karakter. Den ømme sønnen forvandles til elskeren som trekker seg unna, moren til den forsmådde og lidende, men likevel forståelsesfulle elskende.

Derfra kommer de ikke videre; rollespillet er over. Sett fra Brandes’ side var hun hverken en ren og forståelsesfull mor eller en intellektuell kapasitet. Hennes rolle som speil for hans selvbilde var også utspilt. Og Magdalene Thoresen måtte se i øynene at han ikke lenger var innstilt på å være hennes intellektuelle støtte og beskytter, eller villig til å være hennes elsker. Dessuten ble den åndsmessige kløften mellom dem som nevnt for stor: hun var en «gammeldags» romantiker, kristen, moralist; han en fritenker, rasjonalist, og forsøksvis fordomsfri (skjønt moralist med sterke renhetsidealer på dette tidspunktet). Forholdet er ferdigdefinert og «plottet» sluttført: Korrespondansen kan opphøre, og det gjør den.

Sluttord

I engelsk og fransk sytten- og attenhundretall ble både konversasjon og brevskrivning i dannede kretser betraktet som en slags kunst, en «forestilling», og det var visse likheter mellom dem. I begge sammenhenger opptrådte man på bestemte måter, inntok visse roller. I brevet kunne maskering og parodiering erstatte konversasjonens gester, stemmeleie og fysiske nærhet. Selv om man i Danmark-Norge ikke dyrket konversasjonens og brevskrivingens kunst i samme grad som man gjorde det i det store utland, eksisterte det i alle fall noen forestillinger om hvordan man skulle oppføre seg; det fremgår av bl.a. oppdragelsesbøker og brevformularbøker fra denne tiden.

I korrespondanser mellom venner eksisterte dessuten et nettverk av felles formodninger, holdninger og bekjentskaper; derfor var det ikke alltid nødvendig å være eksplisitt. Ettertiden forstår derfor ikke alltid eldre korrespondanser til bunns, hevder Bruce Redford i sin bok om «pennens konversasjon»: «Time and again meaning is encoded in a subtle shorthand to which fragmentation of modem society denies us ready access.»Bruce Redford: op. eit., kap. «Introduction», s. 1–15. Sitatet er fra s. 6.

Korrespondansen mellom Georg Brandes og Magdalene Thoresen inneholder utvilsomt noen slike koder og poseringer, ikke minst fra hans side. Hun lar lettere pennen løpe enn han gjør, uten å sensurere seg i særlig grad; hun mangler da også den forfinede borgerlige bakgrunnen til sin korrespondent. I ettertid kan hun iblant angre. I august 1867 skriver hun apropos «mine første – latterlige – Breve til Dem»: «Jeg har ikke altid den taabelige Periode over mig, hvor jeg ikke kan styre Pennen.» Det er rimelig å slutte at Brandes, nettopp på grunn av sin bakgrunn, ikler seg flere masker enn hun gjør, til tross for at hennes alder og større erfaring skulle tilsi det motsatte.

Samtidig er han antakelig mer åpenhjertig, i alle fall i de tidlige brevene til Magdalene Thoresen, enn han er overfor de fleste andre i denne perioden, vennen Emil Petersen kanskje unntatt. Henning Fenger liker som nevnt ikke den Brandes han møter i brevene fra før parisreisen, «svag og klynkende, higende efter kjærlighed og ømhed».

Så entydig mener jeg ikke at det Brandes-bildet som fremkommer i brevene er. Han inntar faktisk flere roller. Han kan nok være sentimental eller full av livslede, men han kan også være hovmodig, raljerende, selvbevisst – og selvopptatt, som unge mennesker har for vane. Derfor fremstår han også som ganske menneskelig. Magdalene Thoresens brev er minst like mye, eller mer, avslørende for henne som Brandes’ er for ham. Kanskje avdekker brevene, som Fenger hevder, den tragiske historien om en middelaldrende kvinne som må innse at hun ikke har samme erotiske tiltrekningskraft som tidligere. Elsket hun Brandes? Desperasjonen i noen av brevene fra sommeren 1868 kunne tyde på det, men den kan også ha andre årsaker. Etter hennes totale korrespondanse å dømme – og det vil ikke komme som noen overraskelse på litteraturhistorikere – var Bjørnson den store kjærligheten i hennes liv. Brandes var tross alt en parentes, men historien med ham fikk en viss ekstra betydning både fordi den representerte en smertelig parallell til det hun tidligere hadde opplevd som Bjørnsons kjærlighetssvik, og fordi den tilsynelatende var den siste av en slik art for henne. Nå var hennes kjærlighetsliv endt, trodde hun.

Kanskje lå det også en viss befrielse i dette? – for livet var jo ikke endt av den grunn. Heretter lå Magdalene Thoresens raison d’être i dikterkallet, mente hun selv, og fra begynnelsen av 1870-årene til hun døde tredve år senere, kom tilværelsen til å dreie seg om forfatterskapet og den nære familien. Hennes store korrespondanse fra disse årene med bl.a. Susannah Ibsen, Amalie og Andreas Munch og Ellen Key viser dette.

Hennes skuffelse over Georg Brandes gjaldt neppe bare at han avviste den fortroligheten hun bød ham som kvinne, kanskje ikke engang først og fremst det. Skuffelsen gjaldt kanskje vel så mye at han trakk tilbake den støtten han hadde gitt henne som forfatter, og at det sjelefellesskapet de begge trodde på for en tid, viste seg å være en kimære. Og skuffelsen må ha stukket dypt. Etter at de sluttet å brevveksle med hverandre, omtaler hun ham som nevnt bare et par ganger i brev til andre, og da i helt upersonlige vendinger. Men én gang kommer hun med en interessant bemerkning som indirekte karakteriserer hennes forhold til ham. I et brev til Ellen Key fra mai 1889 kommenterer hun Victoria Benedictssons selvmord sommeren før på denne måten: «Det er sagt mig, at hun nærede en dyb Lidenskab for G. Brandes. Jeg er ikke utilbøjelig til at tro det: thi Lidenskaben er ikk[e] i Forhold til den Inspirerende, men til den Inspirerede. Hun var ferdig til at fostre en stor Lidenskab – og hun mødte ham.»

Bjørnson, derimot, skrev Magdalene Thoresen ofte om. Siste gang hun nevner ham, er i et brev til Ellen Key fra sommeren 1888, da hun var nesten 70 år gammel: «Bjørnson var her for at hilse på mig – jeg var ikke hjemme og vi mødtes ikke. Nu er jeg vis på, at vi aldrig mere sees. Som Gud vil! Størst for mit ydre Mål står jo det Menneskelige, dybest i min Sjæl hviler Mindet om mine Døde, og Kjærligheden til mine levende Børn.»

Om Magdalene Thoresen og Georg Brandes – en brevveksling

Da Georg Brandes og Magdalene Thoresen ble presentert for hverandre i Klampenborg 12. juni 1864, var han 22 år gammel og hun 45. De var et umake par på de fleste områder: de hadde ulik alder, bakgrunn og erfaring, og de hadde ulike livsanskuelser og ambisjoner. Hun kunne ha vært hans mor.

Aldersforskjellen mellom Magdalene Thoresen og Georg Brandes var én ting, livserfaring og kunnskapsnivå en annen. For vår tid er Georg Brandes den berømte av de to, men da de traff hverandre, forholdt det seg omvendt.

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook