Brukshistorier

av Ragnhild Jølsen

Felelaaten i Engen

En Lørdagskveld var der Felelaat i Engen. Lav, forsigtig Felelaat med hemmelighetsfulde smaa Klunk og Smeld. Det lød saa underlig i Disen, grodde likesom op av selve Sommernatten. Engen stod med hvite Blomster paa mørk Bund, og Trærne viftet stille, stille. – –

Midt ute paa Engen laa en Hytte med Lys bak Vinduerne. Og derindenfra var det Felelaaten kom.

Det knakk i en enkelt Kvist paa Stien – et Kvindfolk med hvitt Skaut nærmet sig Hytten. Undertiden stanset hun et Øieblik og saa sig om, som undret hun sig over noget. Og én Gang blev hun borte. Men da hun saa dukket frem paany, gik hun resolut ret frem til Stuedøren, løftet Klinken og steg ind. Da sluttet Felelaaten med ett. Istedet blev der noget høirøstet Snak derinde, foruten noget som en Kasting og Braak med Borde og Stoler – saa blev der stille.

Kvindfolket kom ut av Døren – Lysskjæret, der skjøt sig om hende, viste hendes glorøde Kind – hun rettet paa Kjolelivet, og Skautet var glidd ned i Nakken – saa gik hun ikke Stien tilbake, men smat bort mellem Buskene.

Og atter lød Felelaaten ut av Huset. Sagte, forsigtig, med hemmelighetsfulde Klunk og Smeld.

Et nyt Kvindfolk kom paa Stien. Hun var i fuld Puds – det hvitnet i Pipestrimlen, hun havde om Halsen – og hun gik først rolig og sikkert frem til Hytten og ind. Da sluttet atter Felelaaten, og der blev Braak og Støi istedet, mens Skygger virret forbi Vinduerne som dansedes der rundt og rundt i Utakt. For pludselig at stoppe og bli ganske stille.

En Stund derefter kom Kvindfolket ut, lurvet i Haaret – og hun pustet tungt efter Dansen. Kommet et Stykke henad Stien, snudde hun sig og hyttet mot Stuen, hvorfra nu atter den stilfærdige Felelaat lød. –

Saa kom endda nogen – dennegang to Kvindfolk samtidig, Græsset svinget og svaiet om dem. Og de lo og kniste:

«Moro – Dans!»

De var længe indenfor, der var intet Braak, og da de gik tilbake, sa den ene skuffet:

«Saa blev det da ingenting ikveld.»

Den anden svarte:

«Det var saa det, naar ingen kom.»


En anden Lørdagskveld var der ogsaa Felelaat i Engen. Dirrende Felelaat med dype Klunk og Smeld. Laaten virket som røde, gule Blade blæst gjennem Høstkvelden og havde Lokketoner som Duen i Skogen. Og Engen stod fuld av vaat Hov, og løsrevent Spind seilte i Luften. Og Enghytten laa med spillvaakne Øine, slik Lyset skinnet fra Vinduerne, to Lamper var sat helt frem i Glasset!

Det knaste i Løv og klisset i Ler – en Kjærring kom paa Stien. Hun sjokket foretagsom fremover, og Føtterne under Stubbestakken syntes som Bjørnelabber i Halvmørket. Fremme ved Hytten stanset hun et Øieblik og saa sig om fra høire til venstre:

«Rart! Ette et Menneske aa se,» mumlet hun. Men stupte saa uten videre Betænkning ret ind og slængte Døren igjen efter sig. «Nei er det du da, Guri?» Saa hørtes ingen Felelaat en Stund, men istedet skar Hvin, Latter og grove Skjeldsord ut i Stilheten.

En Gut og en Jente støtte mot hende paa Tærskelen, eller rettere – hun støtte mot dem: Idet de vilde ind, kom hun hovedkulds ut av Døren:

«Det blir etteno ikveld,» hug hun.

«Aaffer speller’n da?» spurte de.

«Aa, han bare sitter saa og mjuker Finga!»

«Jaja, vi faar gaa da.» Og de fulgtes samtalende Stien tilbake, de tre.

«Aa nei kom’n att?» spurte En, «han har laange vøri utpaa, trur je – han ska vel bli ei Stønn naa?»

«Han kom telbars igaar og han drar utatt imorra – I faar ette non Spellemand med det fyste.» – Som de svinget ind mot Orekrattet, snudde Jenten rundt:

«Kjære vene, er det kommi noen der lell? Det vifter forbi Vønøie akkurat som ta Dans.»

«Det er bare Skuggen ta Træa det, skjønner du vækje,» sa Kjærringen fult indifra Krattet. Men Gutten langet frem:

«Je søns au, det akkurat er noen, som dansær,» mente han, «hei, vi gaar lissaarat telbars.»

Og de gik, de to, Kjærringa blev staaende bomstille midt paa Stien og se efter dem.

De forsøgte som vanlig at titte paa Vinduerne først – der var Trækgardiner for. Men indenfor hoppet Skygger omkring. Og derfor gik de til Døren og tok i Klinken; men Kroken var sat paa.

«Slæpp os ind,» ropte Gutten og trommet med Knokerne, «vi er ette fleir end vi faar Plads.»

«Nei, det blir ette no ikveld,» svartes det tvert.

«Men je saa da noen, som dansa.»

«Saa du det? Her er inga.»

– Kjærringen stod fremdeles stille paa Stien, da Parret kom traskende tilbake, hun fniste, og saa ondskapsfuld ut:

«Gaa du aleine,» foreslog hun Jenten, «og se, aassen det da gaar.»

– Nei, var der ingen Dans, saa var der ingen! – Og de var ikke fri for at fæle sig litt for det, de ikke forstod, og de gik.

Men kort efter kom en enslig Jente stimende mot Laat og Lys, og hun slap ind, saaledes som Kjærringen havde ymtet.


En tredje Lørdagskveld var der ogsaa Felelaat i Engen. Svingende Felelaat – Polskdans og Hornpip. Laaten slog Kolbøtter utover skaret Sne, og der var ertende Latter i den. og Klunk som Korkesmeld av Flaske og Dombjelder paa Hestehals. Og Engen laa stille, stille, hvit, og skimret i Maanelyset.

En Flok i flagrende Klær, hvite og sorte, fór som Myg ret mot Hytten. De banket i Væggen, paa Ruterne og paa Døren:

«Hans Kræmmer!» ropte de. «Hans Kræmmer! Aaffer stænger du? – Aaffer speller du, ner vi ette faar danse?»

«Dans utaførre!» skrek en hæs Stemme indenfra. Julebukkerne lot sig ikke bede to Ganger, de tok hinanden om Liv og Skuldre og trampet og sparket rundt i Ring, saa Sneen gjøv. Det var Ola Vold, Karsten Skillet og Jens Aasen med lange Lavskjeg og hvite Lakener. Og der var fem utstoppede Jenter med Masker. De var blit skjænket saa mange Steder, hvor de før havde været inde, og fordi den muntre Felelaat nu satte Spids paa, blev de rivende gale av Lystighet.


Mari Hauen styrtet ind i Kamret til en anden Jente i Arbeiderbrakken – hvit av Skræk:

«Naa – Gutrøste mig, saa je et Syn, Bergitta.»

«Er du gælen?» Birgitte rykte til, saa Systenen dumpet i Gulvet. «Aa saa du da?»

Mari Hauen satte sig ned, og det drøiet, før hun magtet snakke, og da det kom, kom det støtvis, stakaandet, som efter et sterkt Løp:

«Je saa det lyse og hørte Fela – tænkte, det var Dans, kan du veta – jo, det var au Dans – Dauingæne dansa med Huldræne – du sku set, slik dom svinga og bar sig – og innaføre spelte Kræmmærn!»

Bergitte Flabraaten var liten, ful, og nysgjerrig til det yderste.

«Je vil au se,» sa hun og tok et Striktørklæ paa. Og hun snakket indom to andre Jenter, som ikke var skyggerædde, og likesaa nysgjerrige og jagtende som hun selv. –

«Je har aldrin set Skrømt før – ette hverken Dauingær eller Huldrær,» pratet Jenterne, slik de forventningsfulde slang Arm i Arm avsted. «Det har støtt staat Ord ta Enga og ta Kræmmærn – engong søns je au, je skjønte no – han lokker med Fela og med Lys i Vønøie – og saalessen har han naa lokki Skrømtet til sig.»

Da Jenterne kom nedenfra, svinget Julebukflokken uset videre op mot de øvre Hytter. Og Jenterne nærmet sig Engen. Alting var tyst og fredelig der, ingen Felelaat og ingen Dødninger – ikke engang Lys i Vinduerne. Jenterne snek sig forsigtig helt frem, og da fik de jo se, hvordan der var optraakket av Mennesker rundt hele Hytten. Idetsamme blev der Lys paany, og de sprat tilside og gjemte sig. Men samtidig med Felespillet, som nu igjen tok til at laate ut fra Hytten, begyndte ogsaa nogen at danse derinde – en Skygge sveivet hit og dit forbi Vinduerne. Jenterne puffet til hverandre:

«Det er Dans lell – detta har ette si Rektihet, detta hæller. Noen ta Skrømtet maa væra sløppi ind i Stua. Ja, se, det maa vi.» Og de to av Jenterne hjalp den tredje og letteste saa høit op, at hun var istand til at titte over Trækgardinet. – –

– – Derindenfor hoppet lange Hans Kræmmer alene omkring, alt imens han strøk op en Reinlænder paa Felen, han holdt under Haken. Men av og til stanset han med Dansen og Spillet og lyttet, de smaa Øine, som laa tæt indtil den krokete Næse, flimret, og den indfaldne Mund skalv, i Spænding. – Da faldt det Bergitte Flabraaten noget ind, og hun orket ikke bare sig for at gneldre:

«Aa, høll lissaagodt op aa danse med dig sjøl, du Hans – os faar du saa allikevæl ette narra innaførre!» – Saa slap de andre hende ned, og alle tre Jenter la paa Sprang, som havde de hele Spøkelsesflokken i Hælene. – –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Brukshistorier

I 1907 utga Ragnhild Jølsen novellesamlingen Brukshistorier, med fortellinger som f.eks. «Felelaaten i Engen», «Bare en liten Stein» og «En Don Juan». Det er særlig denne utgivelsen som for ettertiden har gitt Jølsen en plass i norsk litteraturhistorie.

Novellene viser på mange måter overgangen fra nyromantikk til nyrealisme i norsk litteraturhistorie. De gir realistiske skildringer av et industrimiljø likt det hun selv vokste opp i i Enebakk, og språket til personene i historiene gjengis på dialekt fra Enebakk-traktene. Men fortellingene er også preget av en fantasi og et humør som minner om novellene Hans E. Kinck skrev et tiår tidligere. Også hos Jølsen finner man en blanding av overnaturlige krefter, slektsdeterminisme og menneskelige drifter.

Samlingen ble godt mottatt i samtiden. Litteraturkritikerne mente at den virkelighetsnære fremstillingen i novellesamlingen var et uttrykk for litterær modenhet hos den unge forfatteren.

Les mer..

Om Ragnhild Jølsen

Ragnhild Jølsen er en av de unge forfatterne som i det første tiåret av 1900-tallet signaliserte et generasjonsskifte i den norske litteraturen. Selv om hennes forfatterskap ikke er like utbredt som f.eks. Knut Hamsuns og Sigbjørn Obstfelders, regnes hun som en viktig og original sjanger- og språkfornyer i norsk litteraturhistorie.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.