Brukshistorier

av Ragnhild Jølsen

Mørkeræd

«Styggen, som de sier, han speller au paa Fela, kan du tru. Ja, det er Kar. Engong, vi kjørte fraa Byen om Natta, han Nils Ramsta og je, kom en Mand gaaendes etter os paa Skauen, og akkurat som’n strauk forbi, slængte’n no under Haka og tok tel aa laata, saa det gnellra bortgjennom Aasa. – Saa du den du? sa’n Nils te mig. – Je gir Dævelen i hokken det var, je, – sa je. Men ette før hadde je sagt saa, før en svart Gris tok tel aa tulle rundtenom Legga mine, saa je med Nauen fek sat Bein føre mig. – Gryssa, Gryssa, – sa je og kleia’n i Nakken, og skjellig kjendte je da, hossen den Grisen ette var flæska som andre Griser, men mjaager og beina jussom ei forsultin Ranglebikje. – Gukvæl, Tøger! – fræste det like ind i Øret paa mig. – Tak for sidst. Her ske du faa se det Høle, som mange ske neri engong! – Og demmesaa saa je, at je høldt paa aa traa ende uti ei stor Grop, yra fuld ta Mark og Svineri. – Du er gammal, Tøger, – sa det, – no før eller no seinere, blir ett Fett det, Far. Gaa paa, du; for naa har je ælt gaat og set paa dig saa længe, at je lissaagodt kan ta imot dig paa Timen. – Du er et Naut, er du, – svarte je, har je kanske bedt dig etter Losement? Ette har je Tid heller, je har no ta hvert ugjort, har je. Men her kan du faa no ani istelle, – sa je – og demmesaa tok je no smaat krypanes no, som je saan for Raritetens Skyld hadde med mig, ei med Blodkors over Ryggen, og slap neri. – Du er din eien Gut, Tøger, – sa det, og min med – og derforsaa ska du faa sleppe ennaa ei Stønn! – Og saa tok det tel me Felelaata igjen – snart regti laangt som var Spellemanden han høgt oppi Aasa – og snart skingra det laus oppi Øra mine, som gik En akkurat jamsis me mig. Men aa se non, nei, det var ette Raad. Og saalessen dreiv det paa, tel vi var uttor Skauen.» Gammeln sat en Stund og lurte med Øinene: «Det er mangeslags rare Tingen i en Skau,» sa han. «Eller – aa sier du, Jens?»

«Han Jens sayer nothing,» gneldet Amerikafarern. «Men je ske fortælja, at i en wood paa Montana, der vokste non Busker, som levde ta Menneskeblo, og i en anden wood, det var endda i Norddakota, der kom et heilt Følje ta huelause Mandfolk ind i Tømmerkoia, og i en trea – aaja – der gik dom og bar paa en Trunck, men la mig ette tala om det – indi den Truncken laa» – Amerikafarern plirte og blunket, klødde sig i Hakeskjegget, saa det rasp, gav et Smæk med Tungen og slog om: – «Nei, denten je var i Kalifornien, da hadde je godt for Lugtanes; for der nere der gik Bækka fulde ta Slavand. – Tell me, – sa je, hoffer utfører Di ette Slavandet? – say’s I – det blir Pæeng aa tene, plenty of Money, – say’s I. – You are a fool, – svarte dom fyst, – trur du ette, vi har pensa paa det? Don’t you know, det er slik beskaffa, – sa dom, – at naar Heaten gaar tor Lufta, da gaar Lugta tor Wateret, you know. – Saa faar I ta Wateret da, – say’s I, – og tappe det paa Butler og kørke well og saa maa I ta ælle dittane Butlane og lægge neri en big Butle med varmt Water, saa høller Slavandet sig all right, – sa je. – Golugta faar ette fyki ut – Hermetik, you know, – sa dom – all right, Kollega. – Well, – say’s I, vi blir Kollegar. – Og dermesaa bar det ivei med os med aa fylde Slavandet paa Butlane, som vi la i Warmwateret. Og saa hyrte vi en Kutter og saa strauk vi – hei, hei, og vi sang og vi spella Yankedudle – og vi dansa – in this way» – Jack Petum satte Hænderne i Siden og vugget i Hofterne. «Det er mangfoldige Maater aa ta Takten paa – non tar’n in this way» – han reiste sig og trampet med smaa, kaate Trin bortover Gulvet. – «Og non tar’n saalessen,» og han illusterte levende, alt imens han forklarte, «two Stepper to right, two Stepper to left, saa jussom a jomps! og saa rundtrundt. – Og non tar’n in this way» – –

«Aa blei det ta Slavandet?» spurte Vaktmanden langt borti Taaken, Stemmen lød ikke ulik en svak Tuting i den store Kjedel nede paa Brandtomten.

«That we sold, you know – plenty of Money.»

«Og Penga da?»

«Spent paa Jentæne i Hannover.»

«Hæhæhæ, saa du var slik,» blunket Tøger. «Men du borde heller ti dom med og spendert dom paa Jentæne i Himlandet – dom er ette værst her heller, – eller haass?»

«Shat upp – det er ette alle Grisefanter som du – her hadde je jo baade Kjærring og Unger. – – Men here are we sitting tre gamle Kaller og a litle girl. Aa blir det ta Kortenspillera, Jens Far – dom er nok ette vire hetsuge paa Myrten din!»

«Nei nei, je var ette hetsug paa aa la dom faa’n heller.»

«Hoffer lyste du da til Kortspel, om je maa spørre?»

Jens Vaktmand mumlet noget ordløst – det var ikke vanskelig at se, hvor grætten han var i Anledning den forfeilede Myrtespekulation, med hvilken det i Korthet hang saaledes sammen: Jens vilde ha sig en ny Matskræppe, efterdi den gamle var skral, saa han maatte bøte den uavladelig. Saa havde Jens fundet ut, at den nye Skreppen, den kunde ho Mor spendere paa ham – ho Mor, Jens Vaktmands Kone, var rigtignok baade død og begraven. Men Jens Vaktmand var ikke raadløs: Naar Jens lot dem spille Kort om Brudemyrten hendes Mor, saa fik Jens derigjennem visselig saapas mange Penger, at han efter rimelig Takst kunde kjøpe Myrten tilbake av Vinderen og endda faa sig ny Skreppe – – og paa den Maaten blev jo Skreppen Foræringspresent fra ho Mor. Men det gik ikke det da. Borte paa Bordet stod Brudemyrten urørt, og Røken svøpte sig om den som et skiddent Slør.

Jens sat og grov borte ved Skorstenen, tændte Snadden med Fliser og Glør:

«Hm hm, dom gaar heller paa Bønnemøter naa end paa et realt Kortspel – og det dom ette fortener ta Holm, det tænker dom aa fortene ta Vorherre.»

«Pøh!» Tøger Krona sendte Latteren i en Sprut ut av sig. «Ja det er non pene Nallikker tel aa gaa paa Møter. Naar je tænker paa ho Guri Kvænkæl – je traf ho her en Dagen: Naa Guri, – sa je, – det er ette greit, du, naar en er blit saa gammal, at ingen bryr sig om en – nei, da faar en sandelin lissaagodt slaa sig paa Helliheta. – Det skulde du au gjøra, Tøger, – sa ho, – for gammal det er da du au – og da kan en trænge aa vende Aua imot Himmelen. – Ja, je har saa tænkt, – sa je, – for kan du faa vaska dek rein paa den Gjærda, saa kan vel je au, sa je. – Aajaja, Tøger, – gnog ho ivei, – vi er alle Søndere; men bara vi trur, saa. – Ja, je trur, at du er ei Mærr, – sa je. Saa vart ho sinna: Du vil ette spile dek vel, – skreik ho, og saa gjorde ho slik, ho støtt har pladd gjøra. Men je tok i Hasten ei Handfuld med blaut Leire, je: – Nei, Speilglasruta er ette regti blank nok, – sa je, og demmesaa klaska je Leira dit, Leira skulde.»

«Just right,» gneldet Amerikafarern og slog sig paa Knærne, «je hadde ei tel aa keepe Huset met engong je, og den hadde det akkurat paa samme Gjærda.» – –

Jentungen og Tøger slog Følge paa Hjemveien.

Det var Uhygge ute. Det fræste borti Buskerne – og nappet efter Fletten og efter Hænderne, syntes Jentungen, hun fandt det tryggest at putte Fletten nedmed Halslinningen og Hænderne under Armhulingerne, slik hun rendte i Forveien. Bakefter kom Tøger langende med sikre, hurtige Skogsskridt.

«Ho flyr saa fort, søns je,» mumlet han. «Dom sier, atte det her ske væra non Grævlinger, som ske væra saa fæle tel aa bite Folk i Beina.»

«Ja, pas Beina dine, Tøger.» Det lød noksaa kjækt; men Modet var ikke stort. Fort gjaldt det ogsaa at komme frem; men knudret var det paa Stien, og glat paa Flatbergene av Nattevæten. Nedenfor en Styrtning etsteds dukket nogen svære sorte Stenheller frem av Mørket.

«Hysch, gaa lækkert – her er Nisseberget has Jens, her lyser det Santehans og Nytaarskvelden, herfra kommer de Smaafolka, som hver Kveld gaar tilføls med ham til Bruket. Ja, Jens trur det er Nisser; men je trur ette det.»

«Hvad tror du det er da?»

Tøger hvæste: «Pøh – Smaadævler naturligen! Hysch – staa stille – hør.» Det suste gjennem svarte Skogen, det rørte sig og knaaste i hver Kvist og hvert Blad, men oppe paa Styrtningen stod de gamle forvredne Furuer stive og stille mot blek Himmel. Saa gjennem Suset en Lyd derovenfra, et Skrap av noget, en dump langtrukken Larm – et Smeld tilslut av en Sten, som fór mot Nisseberget, saa Gnisten føk.

«Saa du det, du,» sa Tøger. «Naa slaas de.»

Avsted bar det igjen henover Stien, som nu mest var at ligne med en krøllet Traad. Skummelt, skummelt mellem Krat og Trær – her og der Røtter ragende frem som mangearmede Udyr, og paa et Vindfald noget i en kjæmpemæssig Edderkops Lignelse.

Gammeln vilde endelig op ved Siden, men naadde ikke til. Instinktsmæssig passet hun paa, i ett væk vendende Hodet og seende sig tilbake, at Avstanden mellem dem holdt sig ved en ti-tolv Alen.

«Naa orker je snart ette kapflyge længer,» pustet han om en Stund, «je er en gammal Mand, ske je fortælja.»

«Je kan visst gaa alene je.»

«Og saa traa paa Vildgras,» sa han, «og bli gaaendes og tulle sig bort. Aldri’n komma tel Folk mer – før Flua har iti en op – ja, kunde det væra Stas saa! – – Nei, bi litt,» slog han pludselig forbauset om. «Ho har faat no paa sig! – Er det ei Skrubbetusse?» Jentungen rystet sig og sprang nervøst et Par Skridt. «Naa kryper’a strast nerme Nakken,» profeterte Gammeln andpusten. Hun stanset, og det løp hende i snorlange Frysninger nedover Ryggen.

«Men faar du ikke fat i ‘a da?» spurte hun rystende, idet de knoklete Hænder famlet hende over Skuldrene. Tøger svarte ikke. Hun kom til at se paa ham – det hvite Skjegget lyste i Mørket, og Øinene glinste – Nøkken – Nøkken! Jentungen skrek et hæst Skrik og satte i Sprang ind mellem Buskene. Der faldt hun og blev liggende som livløs av Rædsel. – –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Brukshistorier

I 1907 utga Ragnhild Jølsen novellesamlingen Brukshistorier, med fortellinger som f.eks. «Felelaaten i Engen», «Bare en liten Stein» og «En Don Juan». Det er særlig denne utgivelsen som for ettertiden har gitt Jølsen en plass i norsk litteraturhistorie.

Novellene viser på mange måter overgangen fra nyromantikk til nyrealisme i norsk litteraturhistorie. De gir realistiske skildringer av et industrimiljø likt det hun selv vokste opp i i Enebakk, og språket til personene i historiene gjengis på dialekt fra Enebakk-traktene. Men fortellingene er også preget av en fantasi og et humør som minner om novellene Hans E. Kinck skrev et tiår tidligere. Også hos Jølsen finner man en blanding av overnaturlige krefter, slektsdeterminisme og menneskelige drifter.

Samlingen ble godt mottatt i samtiden. Litteraturkritikerne mente at den virkelighetsnære fremstillingen i novellesamlingen var et uttrykk for litterær modenhet hos den unge forfatteren.

Les mer..

Om Ragnhild Jølsen

Ragnhild Jølsen er en av de unge forfatterne som i det første tiåret av 1900-tallet signaliserte et generasjonsskifte i den norske litteraturen. Selv om hennes forfatterskap ikke er like utbredt som f.eks. Knut Hamsuns og Sigbjørn Obstfelders, regnes hun som en viktig og original sjanger- og språkfornyer i norsk litteraturhistorie.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.