I cancellirådens dage

av Tryggve Andersen

Mened

121Det begyndte at grønnes langs skigarder og husvægge og de steder, dér sneen var gået tidlig bort.

Palmstrøm stod i haven på Gihle og sagede en gren af en apal, som skulde podes. Han gjorde det omhyggelig og net, og hans knoklede, krumme fingre tog næsten ømt om grenen, for gamlingen havde selv plantet træet, ligesom han havde plantet alle de andre trær og busker rundt om. Det var mere for sin egen fornøielse, eftersom han her fik lov til at råde sig, som han vilde, end for den tak og løn, han høstede derfor, at Palmstrøm stelte med dette arbeide, da procuratoren ikke brød sig meget om den slags ting.

Ingen skulde tro, at der boede conditionerede folk på Gihle, så lidet var der forandret og pudset, siden procurator Høegh kjøbte gården af den bonde, som før havde den. De grå, umalede huse lå nede i en dalsøk. Lange bakker med 122sort pløieland, hvor vintersæden endnu ikke var spiret, stængte udsigten til fjorden. Bagenfor husene kom først haven og en flad myr; så hævede lien sig med agre og enge og gårde og skog opover mod åsmarken. Kongsveien løb midt over tunet forbi den tømrede brønd med dens høie, knirkende vippestang.

Vårsolen stegte gjennem hvide, uldne skyer, og det dampede af myren. Palmstrøm tørkede sveden af panden, og medens han tog sig en hvil, morede han sig over to uskyldige, fornøiede linerler, som hoppede om ved bredden af blegedammen, der lå grumset og brun lige ved havegjærdet og så dyb ud.

Det bankede på kontorvinduet; han så op. Procuratoren selv stod og vinkede ad ham. Han tørkede endnu engang sveden af sig, hægtede sin frak ned af en kvist, hvor han havde hængt den fra sig, og lystrede vinket.

Han skrabede godt af fødderne på dørstenens granbar og trådte ind på kontoret. Skriverkarlen var ude, og procuratoren sad der alene blegfed og magelig i sin karmstol med armene overkors på den høie skråpult mellem vinduerne. De lyseblå, godmodige øine fæstede sig rolig på Palmstrøm, som blev stående ærbødig ved døren 123med hatten i hånden. Procuratoren skjøv en bunke akter væk: «Du farer og poder om dagen, ser jeg, Palmstrøm?»

Han gjorde så; der var nok enkelte nymodens mennesker, som tænkte, det helst burde gjøres om høsten, men han holdt nu på sit og på våren som den tid, naturens safter flød rigeligst i alle dens skabninger, også i træerne.

Samtalen fortsattes et par minutter om podning og frugtavl, og om at Palmstrøm vel tilkom noget for sit stel i haven. Han stod og grundede på, hvad meningen var med dette; procuratoren var ellers ikke den, der gav sig af med småtterier, og som bød betalingen, før en spurgte efter den. Gudbevars, da fik én den også på første ordet.

Pludselig skiftede Høegh emne: «Du skulde ikke være kjendt oppe i Romstadmarken, Palmstrøm?»

Ja, han havde været på de fleste kanter af bygden, men særskilt kjendt deroppe var han ikke. Procuratoren var jo eier af den nu, siden han havde ladet den slå til sig af Juells bo?

Høegh reiste sig og drev frem og tilbage med hænderne i bukselommerne. Han likte ikke spørgsmålet. Så satte han sig ned og fæstede atter øinene på Palmstrøm; men der var kommet et 124hårdt, hvast blink i dem, da han begyndte at tale.

Han eiede desværre Romstadmarken, ja – og han havde håbet at få eie den i fred. Men en dårlig handel var det, for nu skulde han rage i proces for dens skyld. Palmstrøm havde hørt om hadelændingen, som ifjor kjøbte Hoff i Kværndalen? En læser og et hængehode var det, som hverken undte sig selv eller tjenerne sine føden, fordi han æslede alt til vorherre. Den kroppen vilde have mere, end hans var, og ægle sig ind på folk med processer og krangel. Sagen var, og Høegh vilde sige det lige ud, at han havde budt så meget for Romstadmarken, som han havde, i den tro, at den strakte sig op til Lokbækken, dér, hvor den faldt ud i Hoffselven, men hadelændingen påstod, at skogen var hans helt til Gjeitlokbækken halve fjerdingen nedenfor. Og til sommeren blev der åstedssag om det. – Derfor vilde gjerne procuratoren have fat i vidner, som var bra kjendt i de trakter, og som kunde vidne det rette. Forresten fandtes der dokumenter for, at grænseskjellet var ved Lokbækken.

Palmstrøm så ned for sig med et gløgt grin om mundvigerne. Når det gjaldt en så venlig og snil patron som procuratoren, da skulde han 125gjøre sit bedste og høre sig for hos alle dem, han vidste, som kunde formodes at være istand til at vidne til nådigherrens fordel. – Han snakkede svensk af iver, bøiede sig og lagde sin tatoverede høire hånd på hjertet.

Der blev en pause. Høegh trak akterne hen til sig og bladede i dem. Palmstrøm ventede en stund; endelig vovede han at minde om, at der var nævnt lidt om betaling for havearbeidet.

Procuratoren drog en sølvdaler op af pungen og lagde den på pulten. «Her har du den sålænge», sagde han. Så slog han hårdt i pulten: «Men kan du skaffe to vidner på det rette i åstedssagen – to vidner, skjønner du, på at grænseskjellet er ved Lokbækken, skal du få fuldt opgjør for puslerierne dine i haven og halvhundre daler med det samme, såvist som jeg sidder her!»

Palmstrøm stak mynten til sig, bukkede ydmygt, mumlede mangfoldige taksigelser og vred sig baglænds ud af døren. Grinet var stivnet om hans mund. Uden at ænse ham fordybede procuratoren sig i akterne.

Kontoret vendte mod nord, og der trængte aldrig en solstråle derind. Luften var indestængt og fugtig og fyldt af muggen dunst fra den mængde gammelt papir, som havde dynget sig op i reolerne 126rundt væggene i de år, der var henrundet, siden procurator Høegh nedsatte sig i bygden. Møblementet var tarveligt. Nogle simple stole med gult skindtræk for de besøgende, den grønmalede dobbelte skråpult med en høi karmstol på hver side og i en krog et bredt egetræsskab med jernbeslagne døre. Der var uryddigt og utriveligt, og på reolerne lå støvet i jevne, grå lag. Madamen havde syv børn og et stort hus at skjøtte, så det måtte holdes hende tilgode, om hun ikke vandt med at sørge for rengjøringen på kontoret.

Procuratoren sad med akterne foran sig, og skjønt han læste og læste op igjen, bladede han ikke om, da han bare så ordene, men ikke fattede indholdet. Han kunde ikke få Romstadmarken ud af tankerne.

Det var en vanskelig affære, ikke grei at komme vel fra, og han var aldeles ikke taknemlig mod den, som havde rodet ham op i den. Og det var cancelliråd Weydahl. Kunde nu ikke han havt nok alligevel, om han ikke også havde grebet efter Romstadmarken. I en god hensigt var det forresten skeet. Der var lidet af tømmerdrift i egnen, uagtet den ikke manglede skog. Folk syntes, den var en resikabel forretning, som høvede sig bedst for dem oppe i dalene, der ikke 127havde så sikre næringsveie som agerbrug og kornavl. Men naturligvis – dersom skogen var tilstrækkelig billig og ikke transporten altfor besværlig, kunde tømmeret bære både hugsten og flødningen og sælgeren putte et pent udbytte i lommen, enten han så var oplænding eller døl.

Slig havde cancelliråden ræsonneret, da han foreslog procuratoren at gå halvt om kjøbet af Romstadmarken, som sandelig var bleven billig nok, såfremt den nåede alt til Lokbækken. Høegh havde tvilt på det, for han vidste, at stakkars løitnant Juell neppe havde troet, at grænsen var så vid. Men Weydahl havde kort og studs forsikret ham om, at skjellet mellem Romstad og Hoff ifølge gamle dokumenter dannedes af Lokbækken, og da skjønte han, at så skulde det være. Da sorenskriveren jo måtte have rentekammerets bevilgning for at erhverve jordegods, stod procuratoren som kjøber. Hvad fanden kom denne skinhellige hadelænding på Hoff ham ved? Hvis fyren havde nogen ret, kunde han værsgod forsvare den.

Javist – ja, og denne salmesyngende indflytter, som var den eneste gårdbruger i bygden, der havde villet huse den skamløse omstreifer og prædikant Hans Nielsen Hauge, havde været 128halstarrig nok til at gå i kast med proces mod ham, så nu fik det skure. Synderligt tab kunde det ikke blive, men altid ærgerligt for den, som ikke blot havde sig selv at stræve for, men pligtede at lægge sig lidt op for sine syv uforsørgede ungers skyld.

Weydahl havde nylig ymtet lidt om de ønskelige vidner. Det havde bidt sig fast i procuratoren, og derfor havde han snakket til Palmstrøm, hvem han havde seet og hørt vidne tilbedste for Hans Dahlbye i en af denne berygtede storbondes mange sammenstød med justitsen. Dengang grøssede det i Høegh, som var anklagedes defensor, da Palmstrøm og en til svor. Falsk ed var det, men Hans Dahlbye blev frifunden og skulde senere have skrydt af, at hele stasen kun havde kostet ti rigsdaler. – Procuratoren blev ildrød i hodet og kjendte det, som han skulde kvæles: Noget af hvert kunde han have på samvittigheden før, men dette – – Han og Hans Dahlbye, nu var de lige bra, de – og han var den af dem, som Palmstrøm tjente mest på!

Han hug næven i pulten, så blækhus og fjærpenner dansede: «Gud forsyne mig, er ikke cancelliråden en kjæltring!»

Han havde sagt det høit og så sig forskrækket 129om. Derpå hev han sig påny over akterne med indædt energi.

*

Procurator Høegh og cancelliråd Weydahl var venner på sin vis. Ingen af dem kunde kaldes pratsomme, og den sidste især ytrede sjelden en stavelse udover det nødvendige. De var begge svære, stærke mænd og lignede hinanden noget i det ydre. Procuratoren var dog ikke så høivoksen og tilbøieligere til corpulence. Han var den mest åbne og omgjængelige af dem. Cancelliråden syntes trods sin ligefremhed altfor barsk og indesluttet. På fremmede gjorde han let det indtryk at være tungsindig og ligesom hærdet i sorg, og man satte ofte hans væsen i forbindelse med historien om fruens død. De, som mindedes ham fra før den begivenhed, søgte nøglen til hans karakter længere tilbage i tiden.

Han havde vakt megen opsigt ved at skabe et mønsterbrug af sorenskrivergården. Mange bønder kom langveis fra for at se de forbedringer, han havde indført og lærte af dem, og amtmand Winterfeldt havde sendt indberetning til Kjøbenhavn om cancelliråd Weydahls fortjenester med hensyn til agerbruget i det østenfjeldske Norge. Han havde anskaffet engelske ploger, 130havde prøvet sig frem med nye methoder for grøftning, havde drevet staldfordring i stor stil og meget andet. Også den nyttige rodfrugt kartoffelen eller poteten havde han viet sin opmærksomhed, men det oplandske jordsmon var befundet for tungt og ganske utjenligt til dens dyrkning.

Man syntes i førstningen, det var rart, at cancelliråden kunde afse de betydelige udlæg, som hans lidenskab for landvæsenet krævede. Det var ikke bekjendt, at han eiede formue, og da han ingen barn havde havt med sin hustru, arvede han intet efter hende. Men snart holdt man op med at tale om dette; rimeligvis viste hans foretagender sig lønsomme. Han erholdt gjentagne gange rentekammerets tilladelse til at erhverve mindre eiendomme, der lå i nærheden af skrivergården, såat han foruden denne efterhånden fik et helt lidet gods at styre. Folk sagde, at i virkeligheden havde nok cancelliråden altid været en rig mand, og det blev slået fast som sandheden.

Den eneste som havde leilighed til at se dybere i forholdene var Høegh. Han havde ikke blot som en erfaren landmand stået Weydahl bi med råd under hans første, famlende forsøg, men også skudt penge til, når det kneb med kontanterne. Bestandig havde låntageren dog stillet 131ordentlig sikkerhed for lånene. Nu trængtes de ikke længer. Nu gled cancellirådens foretagender videre af sig selv; renterne flød rigelig ind, for hvad de havde vovet på det uvisse, og procuratoren samlede i lader til sine syv uforsørgede barn, som han sagde.

Begge havde de følt sig tiltalt af hinanden, straks de mødtes; medens de arbeidede sammen, blev de venner. Som den svagere gav procuratoren sig hurtig under cancellirådens ledelse. Han blev mellemmand og lod sit navn bruge i de spekulationer, hvor Weydahl i egenskab af sorenskriver og dommer burde holdes udenfor personlig. Det var nemlig hændt, at deres midler ikke var de reneste. Da havde Høegh tidt været urolig tilmode, men han blev draget med af den anden.

Weydahl var aldeles ikke gjerrig. Han var rundhåndet og gjæstfri, og det var heller ikke let at forstå, til hvis gavn hans arbeide tilslut skulde blive, for han havde selv sagt, at han neppe vidste, hvem der vilde få arven efter ham, så fjern var den slægt, han havde.

Båret frem af omstændighederne og af cancellirådens viljestærke attrå efter stedse mere jord, mere rigdom og mere magt inden den snevre 132krog af verden, hvor skjæbnen havde forundt ham at give sine kræfter frit spillerum, var procuratoren også kommet op i affæren med Romstadmarken. Og det var gået op for ham, at Weydahl sandsynligvis på forhånd måtte havt rede på grænseskjellet, det Høegh i grunden ikke nærede tvil om var ved Gjeitlokbækken. Kanske han vilde have ladet processen falde, såfremt ikke modparten havde været denne indflytter og skinhellige hadelænding på Hoff.

*

Det var gået stormbyger over skogen ved middagsleite. Så havde veiret bedaget sig, og flængede skyer seilede henad blå himmel; snart skyggede de for solen, og snart kom den frem igjen lysende op over den dystre nåleskog. Gjeitlokbækken skvaldrede afsted ned til Hoffselvens dalføre i små, skummende fossefald, indtil den stansede sin travle færd og hvilte sig ud i lange, stille loner dér, hvor veien til åsmarken skar den. Her var der slået en klop over den af svære granstammer. Den var bred nok til at kunne kjøres, og der var hjulspor i veien, som bugtede sig gjennem ulændet slig som naturen og færdselen havde dannet den. Kun på de allerværste 133steder havde menneskene hjulpet til ved at hugge trær bort eller vælte sten i myrhuller.

I hældningen på nedersiden af bækken lå Lonstuen, en rydningsplads på den frasolgte del af Romstad gård. Oprindelig havde den været en finnebråte, og derfor var den bygget på et sæt, der afveg fra bygdens vanlige, idet fjøset var bragt under samme torvtækte tag som stuen, således som man ellers kun traf det på de øverste sætre, hvor der var ondt for tømmer. Det var gjærdet mod skogen omkring en ussel agerflæk og græsvolden nærmest huset. Der stod vældige hængebirker, hvis kviste med det nysudsprungne løv svaiede seigt i vårvinden.

I Lonstuen boede tvillingbrøderne Bernt og Mons. De var halvgamle og ugifte og skræddere af profession. De gik lidet om på gårdene, som bygdehåndværkere almindelig pleiede, men drev sit arbeide hjemme. Årsagen dertil var både, at deres fleste kunder var tjenere og småkårsfolk, der ikke godt kunde have dem hos sig, og at de i fjøset havde en ko og en gris, som skulde have sit tilbørlige stel. Var det nødvendigt for dem at forlade stuen, måtte de budsende sin nærmeste nabo i skogen Tobåns-Mari, om hun vilde tage sig af kreaturerne sålænge. Hun gjorde dem gjerne 134den villighed, da der ikke var en eneste levende skabning, som holdt hende bundet, siden ungerne hendes var blevet voksne og havde begivet sig ud på fantestien. Dog var hun undertiden ikke til at få tag i, når hun fartede om i sit kald som klog kone og signekjærring.

Der var rummeligere hos brødrene, end nogen skulde tro, når man så deres bolig udenfra. Den indeholdt foruden et temmelig stort kjøkken også et lidet kammers.

Idag havde de besøg. De selv sad og syede ved et bord under kjøkkenets eneste vindu, en smal glugge, gjennem hvis fire ruder i blyindfatning dagslyset sivede sparsomt ind. De var meget lige hinanden, var små af vækst, havde runde, glatte ansigter med blankrød farve, tyndt, sort hår og sløve, brune øine. De åndede hørlig med halvåbne munde og talte med søvnig, sprukken stemme.

Foran peisen tørkede den fremmede sine klæder; han havde været i skogen under uveiret. Det var Palmstrøm. I et traug ved siden af ham glinsede endel fede fjeldørretter, som han omhyggelig ordnede i lag og strøede salt på. Ret som det var, måtte han se efter en kaffekjedel, 135som surrede over ilden. Svensken havde selv bragt med sig de bønner, der kogtes.

De fiskene, fortalte han, havde han taget oppe i Bjønsjøen for at forære dem til procuratoren på Gihle. Ikke for betaling. Procuratoren var slig en gild og bra kar, som rigtig skjønte på, at en vilde gjøre det mindste til gjengjæld. Og ørreten var blevet borte fra Gihletjernet, siden de satte karusser i det. Det var med de dyrene som med sau og svin, de trivdes ikke i samme havnehagen.

Kaffeen blev kogt og skjænkedes op i spølkummer; sysagerne ryddedes væk fra bordet. Medens de drak, lagde Palmstrøm ud om processen angående Romstadmarken, og hvor ilde det var, at hadelændingen på Hoff vilde vælte sig ind på procuratoren, hvem han roste over al måde. De jattede med i måbende forundring over, at nogen turde by sig så uvettigt frem mod storfolket i bygden.

Han æskede deres mening om grænseskjellet. De drog på svaret. Bernt så på Mons og Mons på Bernt; men da Palmstrøm spurgte, om ikke Lonstuen hørte under Romstad, vidste de det, skjønt Juell aldrig af dem havde fordret hverken arbeide eller leie for den. Det var procuratoren, som nu eiede pladsen og kunde fordre afgiften, 136oplyste svensken. Det vidste de også og blev ligesom betænkelige ved det.

Om en stund spurgte Mons, om Palmstrøm havde årladebilerne sine med. Han havde det. Brødrene hviskede lidt sig imellem, og derpå bad Mons, om svensken ikke vilde være så inderlig snil at åreslå ham – det var året, siden han sidst havde ladet det gjøre, og han kjendte, han trængte det, for han havde været så krimfuld og gigtbrudden om våren; der sad vist nogle syge blodsdråber fast i ham en steds. Betaling kunde han dog ikke byde.

Jo, Palmstrøm var villig. Anbelangendes betalingen, så havde han bekommet et vestetøi hos Orre; det fik de sy for ham ved leilighed.

Mons brættede skjorteærmet op til skulderen og satte sig på en stol midt i stuen. Bernt stillede et lerfad med vand på gulvet, og svensken trak op af frakkelommen en skindpung, hvori han havde nogle små blankpudsede ståltingester omviklede med et langt uldbånd. Det surrede han fast om den nøgne arm, vaskede den nedenfor surringen, og efterat han med fingeren havde fundet åren, stak han hul på den med den skarpeste af bilerne. Blodet sprøitede frem, og alle tre 137fulgte andægtig den tynde, røde strøm, der silede ned i fadet.

Ingen snakkede, førend Mons troede, at nu kunde det være nok; han følte sig så lettet for bringen. Da blev såret forbundet, og de bænkede sig ved bordet, hvor Bernt dækkede op med fladbrød, smør, spegeflesk og sur myseblande. De åd kvældvorden, og Palmstrøm begyndte atter på processen om skogen. Den blev ikke så ligetil, endda dokumenterne var til procuratorens fordel. Der skulde blive åstedssag og vidneførsel ude i marken. Og det ord kunde han sige, at gaves der to, som vidnede det, at de ved Lokbækken stod på Romstads jord, vilde de få tyve rigsdaler, såvist som han sad her.

Bernt mente, det var en vanskelig ting at gjøre sin ed på. Mons lydde efter bleg og mat, med feberglans i blikket. Tyve rigsdaler var mange penger for en fattigmand; havde én dem, kunde der bli råd for to kjør i fjøset. Han skottede bort, når nogen så på ham.

Svensken slog over til en løierlig historie, som var passeret en herremand fra Lenvik sogn i Sverige. Den gjaldt netop en åstedssag. Under den havde vidnerne fyldt skoene med muld fra herremandens gods og svoret på, at de stod på 138hans jord, og da havde de jo sin samvittighed i behold; thi ingen kunde nægte, at de så gjorde. Han skratlo selv af historien og opfordrede brødrene til at være ligeså fiffige, om de vilde blive tyve rigsdaler rigere. De lo tvungent med.

Kort efter sagde han, det var sent at gå til bygden tilnattes og bad om husly. Det fik han straks. Men skjønt de bød ham sengen i kammerset, foretrak han at ligge i høet på fjøshjellen. Han vilde ikke uro dem mere end nødvendigt.

Han lå længe vågen og småbandte og spyttede i høet. Tvillingtomsingerne var vel ikke værre tomsinger, end at de kunde bruges til at gjøre en ed.

Da Palmstrøm gik i dagbrækningen, fulgte Mons ham et stykke, og før de skiltes, var det aftalt, at brødrene var villige til at sværge på, at de ved Lokbækken stod på jord unda Romstad, dersom de tyve daler leveredes dem kvælden forud. Men gud nåde dem, hvis de ikke holdt sit løfte, for da vilde procuratoren jage dem fra hus og grund.

*

En klar og stille septembermorgen skred brødrene over kloppen. De var stævnet til at 139møde i åstedssagen og klædt i fuld helgepuds. De var lidt usikre på foden som folk, der har for småt skotøi. Tobåns-Mari skulde se efter grisen og koen, ifald de ikke slap fra til aftens. De tog veien op igjennem skogen, hvor høsten allerede havde mærket løvtræernes klynger mellem de ensformige graner.

Der foretoges en omstændelig åstedsbefaring i dagens løb, og de måtte traske med hele tiden. Endelig fandt den afsluttende vidneførsel og edfæstelsen sted på en liden slette i lien ovenfor Lokbækken.

Solen sank bag åskammen i nordvest som en gnistrende ild mellem fjerne trær. De skrå stråler kastede gyldent skjær over slanke furustammer og slettens magre, afsvedne græs, og blindede næsten skriverkarlen, der førte protokollen på en stor sten i et hjørne af pladsen. Dystre skygger leirede sig i bunden af dalen; så steg de opad lien, slukkende alle dagens farver, indtil der vidt om, sålangt synet rak, kun lå tung, blånende skog.

Tusmørket øgedes hurtig, og det blev kjøligt.

Cancelliråden stod høi og mægtig ved siden af protokolføreren. Han havde drevet på i et kjør fra morgenen af, og procuratoren og lagrettesmændene 140sad aldeles udasede på bakken i nærheden. De reiste sig møisommelig, når vidner edfæstedes, og da hørte de dommeren af lovbogen læse edens forklaring, hårdt og tydelig, så de frygtelige ord om menederens timelige og evige fordærvelse lød som en truende forudforkyndelse i ødemarkens stilhed.

Først påråbtes hadelændingens vidner. De var mest hans husmænd og tjenere og flokkede sig om sin husbond, der sad på en stubbe ydmyg, med foldede hænder og bevægede læberne til sagte bøn for hans sjæl, hvergang én trådte hen til stenen. Mange af dem vaklede i angst for den strenge formaning og ændrede sine tidligere udsagn. Alt i alt kunde de lidet forklare, uden hvad andre havde sagt dem, og det gjengav de ustøt og stammende. Man havde besvær med at få deres rettelser og tilføielser ordentlig ind i protokollen, såat det skrevne blev vagt nok til at kunne vedtages af dem.

Sidst kom Bernt og Mons Lonstuen frem. Edens forklaring blev læst for dem også, men da var vist Weydahl endelig bleven træt af at tale. Hans røst var hæs, han kremtede og fortsatte lavt og uklart. – Brødrene syntes skræmte alligevel. De svarede forvirret og var et øieblik ganske 141forfjamset. Men da cancelliråden søgte at greie spørgsmålene for dem, så bestemt og bydende på dem og spurgte, om de vidste sig at stå på Romstads grund eller ikke, svarede de begge hastig, at på jord unda Romstad stod de, dér de nu var. Det svar havde de ofte givet under forretningen, og på det gjorde de sin saligheds ed.

Retten erklæredes dermed hævet, og sagen udsat til domsafsigelse om fjorten dage. Lagrettesmændene underskrev protokollen, glad over at være færdige. En kunde ikke sove i ro, støt én sad lagrette; det kunde de love for, som havde måttet klyve om som gjætergutter i mange timer uden at smage vådt eller tørt.

De tilstedeværende håndhilste på øvrigheden til afsked, uagtet de endnu skulde følges med den til Hoff, hvor de havde sat fra sig hestene sine. De fra Lonstuen måtte dog skille lag straks for at gå benste. Hadelændingen sagde blidt og sagtmodig godkvæld til dem. Procuratoren så ikke på den kant, de var. Han bød drammer rundt af en lommelærke og brummede stygt over, at sligt et mas var hele Romstadmarken sandelig ikke værdt.

*

142Brødrene vandrede alene hjemover. I førstningen skridtede de rask afsted, næsten i kapgang. Men snart sagtnede de farten; thi sæterveien var slem at gå i mørke. Ofte sparkede de mod rødder og sten, og Bernt ømmede sig, fordi det gjorde ondt i fødderne. Mons bed tænderne sammen og gav sig ikke, endda han undertiden snublede og var nær ved at falde. De taltes ikke ved og holdt sig på hver sin kant af veien, som om de var ræd hinanden.

Stien gik langs Hoffselven. Dalen var trang med bratte, sorte åser til begge sider. Over dem var høstnattens himmel høi og blå. Der funklede enkelte blege stjerne på den.

Før de nåede halvveis stod fuldmånen op. Da stansede Bernt og løste skoremmerne sine. Mons skyndte sig videre bort fra ham, indtil han med et brød igjennem olderbuskerne ned til elven, som dér strømmede rolig i en bred bagevje. Så løste han også remmerne, satte sig og tog skoene af. Han løftede dem den ene efter den anden og rystede dem over vandet; jord og sand tømtes raslende ud. Derpå vrængte han hoserne af sig. De klæbede fast, havde store huller og var stive af størknet blod. Det, som havde været i skoene, havde skuret huden af under fodbladene.

143Han stak benene ned i vandet, der isnede ham om læggene, og plaskede forsigtig frem og tilbage. Månelyset faldt klart på elven og store, hvide skumtapper flød sagte forbi.

Mons græd sutrende – ikke for smerten, men for han og Bernt havde svoret falsk alligevel. Å, så rart, så rart det havde været: han skalv, da han kom hen til råden, som læste op af bogen, og havde ikke det været, at procuratoren ligesom passede på ham med øinene, havde han aldrig gjort nogen ed. Ikke han og heller ikke bror hans. Det var bare djævelens påhit og udflugter at have jord i skoene, og Palmstrøm havde været den lede fristers udsending. Altid havde han igrunden tænkt det, men sligt skjønte en ikke rigtig før bagefter.

Det var græsseligt, det råden læste op. Skal tro, det var af bibelen eller en hellig skrift? – Han var nu alt det, som blev sagt, og lige ilde var det med Bernt, bror hans.

Han huskede ordene, fordi de så mange gange blev gjentaget for hadelændingens vidner. Han skulde som en modvillig hårdnakket overtræder og synder blive straffet evindelig udi helvede, udi helvedes afgrund til evig tid, hvor slet ingen forløsning er, blive fortabt og fordømt med 144liv og sjæl! – – – Blive svart i kjæften og på tungen kanske også, hvis folk fortalte sandt om menederne.

Han trak benene op af vandet og krøgte sig ihob med hagen mellem knæerne.knæerne.] rettet fra: knæerne (manglende tegnsetting) De hvide skumtapper seilede stadig foran ham. Dump fossedur bares høiere oppe fra, det suste i skogen, det skvulpede og skvulpede mod elvebredden – som en eneste lang lyd strøg det gjennem dalen, voksende og svindende, men uafbrudt, så det altid hørtes.

Ropte nogen på ham? – Han klemte håndfladerne mod ørene og sagde enstonig pibende: «Den herre Jesus være mig på den yderste dag en streng dommer, der mig for mine misgjerningers skyld dømmer og fordømmer med sin strenge dom til evig pine og antvorder mig helvedes bøddel ivold at pines evindelig.» – Havde han lært det i katekismen, da han stod på kirkegulvet til konfirmation, da havde han vist ikke svoret idag! Men det var ikke trykt i katekismen, det – han kunde bogen sin udenad, og præsten havde rost ham for det. Å, at han skulde have handlet så galt!

En skygge gled forbi ham. Han væltede overende af rædsel, stødte albuen sin og reiste sig. Det var Bernt.

145Mons klædte ilsomt på sig. Broderen ventede taus. «Har du vasket benene dine, du, Bernt?» spurgte Mons undselig. Den anden nikkede.

De fortsatte sin gang. Det subbede i skoene til Bernt for hvert steg; han havde vasket dem med. Om en stund hugede han sig ned og stønnede: «Jeg orker ikke tage et skridt mer! – Krampen drar mig i læggene.»

Mons greb ham i frakkekraven. «Kjære dig, kjære dig! prøv lidet gran til – nu er vi straks hjemme!» – I månelyset så broderens ansigt ud som et ligs. Han hjalp ham op igjen, støttede ham under armene og slæbte ham med sig. Bernt gik med krumme knær som en, der bruger krykker, og mumlede: «Det var du, som helst vilde – det var du, som helst vilde – De sætter os ikke på slaveriet. – Ingen ved om det, og procuratoren vilde det – Det var du, som helst vilde.»

De kom over kloppen ved Lonstuen, og Bernt kviknede til; men da segnede Mons. Han fik også krampe i læggene. Medens han lå i lyngen, begyndte han at tale vildt: «Gudherren straffer os for vor overtrædelse og straffer os på vore fødder, eftersom vi især haver syndet med dem! Han slår os med lammelse og pestilentse på vore fødder – se, vi skulle ei mere træde derpå!» – 146Han ramsede ud af sig bibelsprog og salmevers. Bernt kunde ikke begribe, hvor han havde det alt fra og blev fælen. De var begge rammede af én plage og havde begge gjort én synd, var straffedommen allerede over dem?

Mons pegte på stuen og jamrede: «Det er ikke værdt at kjøbe hverken ko eller kalv, vi får ikke nyde dem åkkeså – Forbandet være alt det, jeg i denne verden eier og haver, forbandet være min jord, ager og eng, mit kvæg, mine bæster og mine får og min ko og min gris, så jeg aldrig af dem nyder nogen frugt eller grøde, såat de aldrig efter denne dag trives eller lykkes for mig! Forbandet og fordømt være jeg i alt det, jeg tager mig for, fordømt med liv og sjæl! – –»

Bernt tyssede på ham, lagde sig over ham og trykkede ham ned i lyngen, så hans skrig stilnede. Der blev han liggende og klynke: «Stakkars kua – stakkars grisen,» til krampen var over.

De krøb sammen op til huset og indad døren. De famlede efter fyrtøiet, fik slået ild og tændt varme på peisen. Tobåns-Mari var der ikke; men kvældsmelken var heldt i en bunke på bordet. Tørstig drak de af den, drak turvis til sidste draabe.

Bernt hev sig på kjøkkensengen, Mons på 147den i kammerset. De sovnede straks og vågnede ikke før høgstdags. Da stod Bernt op og vilde kige ind til Mons, men han måtte støtte sig på en stol, for benene var støle og svigtede. Da han kom så langt, så han broderen sidde i sengen og række tungen ud og speile sig i en stump af et gammelt speil.

Lonstueskrædderne levede i mange år siden. De sad bestandig hjemme og syede og kunde slet ikke gå om på gårdene, eftersom de var lamme i benene. De måtte stavre afsted på krykker, og derfor mistede de koen og grisen, som de ikke længer magtede at skaffe det tilbørlige stel. Det var dog ikke så værst med dem. De svarede ingen afgift af pladsen og klarte at drive sit håndværk, og de døde, før de trængte fattighjælp. – Skogen helt op til Lokbækken tildømtes procuratoren.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om I cancellirådens dage

I cancellirådens dage ble første gang utgitt i 1897. Romanens ti kapitler/fortellinger kan leses hver for seg, men danner også en hel historie. Handlingen utspiller seg i overgangen mellom 1700- og 1800-tallet og gjennomgangsfigur er kanselliråd Weydal. Boka tar for seg motsetningene mellom embetsstanden og bygdefolket, og handler om forfall.

I cancellirådens dage ble en stor suksess i samtiden, og romanen regnes fremdeles som høydepunktet i Andersens forfatterskap.

Se faksmiler av førsteutgaven fra 1897 (nb.no)

Les mer..

Om Tryggve Andersen

Tryggve Andersen etterlot seg ingen stor litterær produksjon, men det han skrev regnes i dag blant noe av det beste i norsk litteratur.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.