I denne presentasjonen vil jeg forsøke å svare på spørsmålene som ble reist innledningsvis og samle trådene fra de bibliografiske analysene av trykkernes produksjon: Hvor mange titler kjenner vi fra perioden, og hvor omfattende var tekstene i sideantall? Hvem var trykkerens kunder, være seg enkeltoppdrag fra privatpersoner, faste oppdrag fra det offentlige, samarbeid med bokhandlere, og i hvilken grad utga og bekostet trykkeren selv tekster? Hvilke sjangere dominerer perioden, hvilke andre språk ble brukt enn dansk, og hvor ofte var tekster illustrerte og med hvilken teknikk? Når finner vi de første sensurpåtegnelser i Christiania-trykk, og hva slags tekster ble sensurert?
I litteraturen har flere forsøkt å anslå hvor mye som ble trykt i Norge fra 1643 fram til 1814 (Tank 1932, 18; Grønland 1972, 54; Munthe 1993, 108). Jostein Fet har også prøvd å beregne hvor mye som ble trykt både i Danmark og Norge i perioden 1550 til 1824 (Fet 1995, 47). Han baserer seg på første bind av Bibliotheca Danica, Bibliotheca Norvegica og Norsk bokfortegnelse og ser kun på produksjonen av religiøse bøker (dvs. populære teologiske bøker på dansk) på over 48 sider. I en tabell presenterer han tallene blant annet for Christiania i perioden 1643 til 1749, som viser 78 titler og registrerte utgaver. I boken Norsk mediehistorie refererer også Bastiansen og Dahl til Fets tall (2003, 38), det gjør også Johansen som dertil konkluderer med at det i gjennomsnitt ble produsert ca. 1 bok per år i Norge i perioden (Johansen 2006, 46). Samme gjennomsnittstall presenteres også i Norsk presses historie (Eide (red.) 2010, s. 102). Et gjennomsnittstall på 1 bok pr. år må trolig være basert på Fets tall for alt som ble trykt i Norge, inklusive Bergen fra 1721 og Trondheim fra 1739, i perioden.
I tabellen under vises antall og sideantall for alle kjente titler og utgaver presentert i denne bibliografien.
Tabell 1. Antall og sideantall for alle kjente titler og utgaver trykt i Christiania 1643 til midten av 1745 fordelt på trykkernes aktive år.
(TN=Tyge Nielssøn, MM=Melchior Martzan, VK=Valentin Kuhn, MT=Mickel Thomessøn, JW=Jørgen Wedemann, WW=Wilhelm Wedemann, AMJH=Ambjør Marie Jensdatter Hobro)
I en periode på ca. 102 år kjenner vi til 538 titler og utgaver som ble trykt i Christiania. Antall bevarte trykk stiger fra trykker til trykker, fra Tyge Nielssøns 8 til Ambjør Marie Jensdatter Hobros 174. Ser vi imidlertid på hver trykkers gjennomsnittlige årsproduksjon, viser tallene noe annet, for eksempel at Melchior Martzans filialtrykkeri hadde et høyere årlig produksjonstall enn Wilhelm Wedemann. Årsproduksjonen synker fra Tyge Nielssøn til Wilhelm Wedemann, ser vi bort fra de fem kjente titlene som Jørgen Wedemann lot trykke i 1677. Først ved Ambjør Marie Jensdatter Hobro tok årsproduksjonen seg opp igjen. Totalt ble det trykt 5,2 titler i året, basert på kjente og bevarte trykk registrert i denne bibliografien.
Men hva skjuler seg bak et tall? Å produsere færre titler pr. år behøver ikke å bety mindre arbeid. Å trykke omfangsrike tekster tok lengre tid enn å trykke småtekster. Wedemann, som har lavest gjennomsnittlig årlig produksjon, er den som trykte flest bøker på mange sider. Derfor kan det være interessant å se nærmere på sideantallene på de bevarte Christiania-trykkene. Det setter det totale antallet på 538 titler i perspektiv. Omtrent halvparten av alle titlene utgjør trykk på under 11 sider. Dette er primært trykk for de offentlige myndighetene i Christiania, som ettertrykk av danske forordninger og sakslister for møter i Overhoffretten. Leilighetstrykkene, som særlig ble trykt under Wedemanns og Jensdatter Hobros perioder, tilhører også denne gruppen, samt Thomessøns mange nyhetsblader. Det er trykk i denne gruppen som kan være underrepresentert i denne bibliografien, fordi mange småtrykk er gått tapt grunnet lavt sidetall uten stivt bokbind som ble lest i filler (viser, nyhetsblader) eller kastet som uaktuelle (eldre forordninger, leilighetstrykk).
I gruppen på 11 til 50 sider finner vi en del lengre leilighetstrykk, åndelige sanger, og særlig auksjonskataloger. I gruppene på 51 til 300 sider finner vi likprekener og annen religiøs prosalitteratur med oppbyggelig innhold, Luthers lille katekisme, epistler og evangelier, samt en latinsk grammatikk, en lærebok i retorikk, en regnebok, en tekst om jordskjelv, og en geistlig og verdslig verdenshistorie. Blant titler på mellom 301 og 750 sider finner vi de religiøse håndbøkene, en del bønnebøker og religiøs prosalitteratur, mens titler på mellom 750 og over 1001 sider rommer Christen Staphensøn Bangs katekismeforklaringer, en postill og ikke minst de mange bokhandlersalmebøkene som kunne bli svært omfangsrike mot slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Særlig Wedemann trykte mange slike. Hvis vi regner gruppene fra 51 til over 1001 sider som bøker, får vi 143 titler, som hovedsakelig er religiøs litteratur. Det gir et gjennomsnitt på 1,4 bøker i året fra trykkpressen i Christiania.
For å sette tallet inn i en større sammenheng, kan det nevnes at Fet regnet ut at det omtrent i samme periode (1624–1749) ble utgitt 1356 titler innen religiøs litteratur på dansk over 48 sider i Danmark, fortrinnsvis i København, 14 i Bergen (1721–1749) og 22 i Trondheim (1739–1749) (Fet 1995, 47). Henrik Horstbøll, som lik Fet baserer seg på Bibliotheca Danica, anslår at det ble utgitt 828 danskspråklige bønnebøker, salmebøker og religiøse håndbøker i perioden 1640 til 1749 (Hortsbøll 1999, 686). Charlotte Appel anslår, også basert på gjennomgang av Bibliotheca Danica, at det i perioden 1580–1719 ble utgitt 4692 danskspråklige skrifter i Danmark og Norge innen alle emner, ikke bare teologi (ikke medregnet forordninger og andre brukstrykk). Dertil kommer 4795 skrifter på andre språk også utgitt i Danmark (Appel 2001, 580–589). Vi kan med dette fastslå at trykkproduksjonen i Christiania lå langt tilbake for det store antall titler som ble trykt i København.
Hva slags skrifter ble trykt i Christiania i løpet av det første århundret etter 1643? Hva besto trykkproduksjonen av, hva slags sjangere dominerte, og kan vi se variasjoner over tid? I tabell 2 presenteres en liste over sjangere fordelt på trykkere og antall i bibliografien, og her skal kommenteres de største gruppene.
Tabell 2. Sjangere og antall fordelt på trykkere.
Som listen viser, dominerer forordninger trykkernes produksjon. Dette gjelder både samlet for hundreåret, og for hver enkelt trykker (bortsett fra Valentin Kuhn og Jørgen Wedemann). Fra Martzan kjennes tittelen på 10 forordninger som han har trykt, men antallet kan ha vært større (se kapittelet om Martzan). Antall forordninger trykt av Thomessøn øker fra det året han søkte om å få trykke slike i 1666, og det forble høyt ut hans levetid. Også for Wedemanns del utgjør forordninger den største publikasjonstypen, det samme gjelder for Hobro, selv om antallet synker noe. Derimot har hun trykt en rekke andre administrative skrifter (som tekster og bønner til bededagene, reglementer og anordninger for magistraten, fundaser mv.), samt de nevnte sakslister for Overhoffretten. Oppdrag fra de offentlige myndigheter ser ut til å ha vært en viktig inntektskilde for trykkerne.
Leilighetstrykk er den publikasjonstypen som trykkerne trykte flest av etter forordninger. Slike publikasjoner ble særlig dyrket på 1600- og 1700-tallet. I 1648 trykte Martzan et leilighetstrykk på latin, den første teksten på latin trykt i Norge. Det er funnet spesielt mange leilighetstrykk etter Wedemann og Hobro, og sjangeren utgjør den største gruppen av private oppdrag.
De trykte auksjonskatalogene over bøker utgjør en stor gruppe, og er etter forordninger den største gruppen for Hobro. De tre første ble allerede trykt av Wedemann, men antallet øker betraktelig under Hobro. Dette er en ny sjanger blant Christiania-trykkene, og katalogene vitner om at mange hjem inneholdt anselige mengder bøker i første halvdel av 1700-tallet.
Nyhetsblader var en sjanger som særlig Michel Thomessøn sto for. Omtrent samtlige nyhetsblader i bibliografien er trykt i hans periode, delvis på hans initiativ. Thomessøns etterfølgere trykte få. Som vi har sett, betalte også de sentrale myndigheter for trykking av nyheter fra Gyldenløvefeiden.
Ordet og troen ble gjennom hele 1600-tallet forkynt i salmer og åndelige sanger. Både i bibliografien og i denne sjangeroversikten har jeg benyttet tre begreper for sangbok med religiøse sanger: autorisert salmebok, bokhandlersalmebok og åndelige sanger (se innledningen for definisjon). Åndelige sanger var en svært populær sjanger på 1600-tallet og oppover på 1700-tallet, for eksempel Petter Dass’ Katekismesanger. Derfor finner vi en rekke sangbøker med åndelige sanger utgitt i Christiania, mange av dem er rene ettertrykk fra danske utgaver trykt på initiativ av både bokhandler og boktrykker, som Rachløws Denne liden Bog, kaldet Taare-Perse og Kingos Aandelige Siunge-koor. Men også fra privat hold trykte boktrykkerne åndelige sanger. Den mest kjente er Dorothe Engelbretsdatters Siælens Sang-Offer som hun første gang fikk trykt ved Thomessøns trykkeri i 1678.
Av religiøse prosatekster var trykte likprekener svært populære gjennom hele 1600-tallet (for nærmere omtale av likprekener, se kapitlet om Martzan). Den første ble trykt av Martzan, men det er særlig fra Kuhn og Thomessøn vi finner de fleste. Som vi ser, finnes det bare to etter Wedemann, ingen etter Hobro. Fra hennes presse er det heller ikke funnet andre religiøse prosatekster. Slike tekster, gjerne lengre tekster med oppbyggelig innhold, ble ofte skrevet av prester, og vi finner mange fra Kuhns og Thomessøns trykkeri.
Det høye antallet katekismeforklaringer, særlig trykt av Kuhn og Thomessøn, skyldes bind og delbind av Staphensøn Bangs Postilla Catechetica.
Etter Jørgen og Wilhelm Wedemann er det bevart en del bønnebøker. De fleste er funnet i de fullkomne salmebøkene de trykte for bokhandlerne Hoff og senere Møller, eller for egen regning.
Det kan være vanskelig å skille ikke-religiøse prosatekster fra religiøse prosatekster i en tid der troen på Gud gjennomsyret liv og samfunn. Naturfenomener og naturkatastrofer ble tolket som jærtegn fra Gud, en fortjent straff eller et varsel fra Gud for menneskenes umoral. Slike årsaksforklaringer finner vi i tre bøker utgitt mellom 1654 og 1661 om solformørkelse, jordskjelv og kometer. Blant ikke-religiøse tekster finner vi også lærebøker både i retorikk og logikk, i latinsk grammatikk og i praktisk regning, en dansk-fransk-tysk ordbok og en norgeshistorie.
De religiøse håndbøkene, med utdrag av flere populære bøker som salmebøker, evangelier og epistler, Luthers lille katekisme, bibelhistorier mv., kommer særlig fra Wedemanns trykkeri (for nærmere omtale av slike, se kapitlet om Wedemann). Sjangeren var populær i Danmark på 1600-tallet og danske omreisende bokselgere har sikkert solgt disse i Norge. Fra 1670-årene ble de første religiøse håndbøker utgitt i Christiania, finansiert av bokhandler Hans Hoff, deretter av enken Møller, og til sist av Wedemann selv. Samtlige ble trykt av ham. Fra hans enke, Hobro, finner vi bare én. Det skyldes at de religiøse håndbøkene ble mindre populære etter 1700.
Bokandlersalmebøker, også omtalt som Fuldkomne Psalmebøger, var en sjanger det ble utgitt mange av i løpet av 1600-tallets siste halvdel, og det var Jørgen og Wilhelm Wedemann som stod for trykkingen av disse på vegne av bokhandlerne Hoff og Møller. Da den autoriserte salmeboken Den Forordnede Ny Kirke-Psalme-Bog kom i 1699, mistet bokhandlersalmebøkene sin betydning. Fra Hobros presse er ingen funnet. Derimot finner vi to ettertrykk av den autoriserte salmeboken.
Katekismer, kantater, viser og almanakker var småtrykk som etter gjentatt bruk lett ble ødelagt og kastet. De to almanakkene som ble trykt i Christiania (1643 og 1677) var egentlig ulovlige ettertrykk av danske originaler der utgiver hadde privilegium på almanakkutgivelser. Det er nok forklaringen på at det ikke ble utgitt og trykt flere almanakker i Norge før 1814. Det er funnet svært få bevarte viser etter boktrykkerne, bare tre stykker (fra 1643 og 1660). De to fra 1643 bevart fordi de ble innlemmet i en visesamling med flere viser, innbundet med et beskyttende bokbind. Vi må anta at trykkerne lot trykke flere viser enn de som er kjent, også på egen regning.
De aller fleste tekster ble trykt på dansk i Christiania, men vi finner noen få på andre språk, fortrinnsvis latin, men også tysk og nederlandsk.
Tabell 3. Bruk av latin, tysk og nederlandsk i Christiania-trykkene.
Etter reformasjonen mistet latinen etter hvert sin rolle som kirkespråk, men språket var fortsatt det dominerende og internasjonale lærde språk. Latin ble brukt som undervisningsspråk ved katedralskolene i Norge, også i Christiania. De lærde latinforfatterne på 1500-tallet, kalt Oslo-humanistene, benyttet latin i lærebøker og i leilighetsdiktning (Karlsen 2017, 122–123). Av tekster trykt på latin i Christiania er forfatterne gjerne prester eller professorer. Et leilighetstrykk fra 1648 skrevet av sognepresten i Christiania, Trugels Nielsen til ære for kong Fredrik IIIs hylling i Christiania, er den første tekst trykt på latin i Norge. Det er leilighetstrykkene som utgjør de fleste trykk på latin, fra det første i 1648 til det siste i 1738 i denne bibliografien. På latin finner vi også en bok om grunnbegreper i logikk av professor og biskop M.P. Køning (1663), en lærebok i retorikk av professor Caspar Bartholin (1666), en latinsk grammatikk for begynnere (1654), og presten Jonas Ramus’ norgeshistorie (1689).
Når det gjelder vers på latin, må også nevnes sogneprest Niels Thomessøns rebus med vers på latin, trykt av Mickel Thomessøn i 1661. På latin finner vi også en del auksjonskataloger over bøker, der opplysningene på tittelsiden, samt ordningen av katalogen, er på latin. Foruten at bøkene som skulle auksjoneres bort stort sett også var på latin, og at den tidligere bokeier var embedsmann, signaliserte også tittelsiden på latin at dette var en auksjon over lærde bøker. Flere av dem ble trykt ved Hobros presse i første halvdel av 1700-tallet.
De få tekstene på tysk er nyhetsblader, instrukser og reglementer om våpen og forsvar, samt en likpreken. Det fantes flere tyskere i Christiania på 1600-tallet, både soldater og håndverkere. Etter innføringen av eneveldet i 1660 og Danmark-Norges anspente forhold til Sverige, vokste antall soldater i byen raskt, og mange soldater var tyske (Bull 1927, 445).
På nederlandsk finnes et lite trykk på 8 kvartsider om skipsmåling datert Amsterdam 6. november 1648, og kan ha vært benyttet av nederlandske sjøfolk som seilte til Norge.
Det fantes også mange bøker, både lærde og folkelig-religiøse, på latin og tysk til salgs hos byens bokhandler. Det viser skiftet etter bokhandler Margrethe Clausdatter Møller fra 1703 (Eidsfeldt 2022, 316–318).
Hvem ønsket å få disse publikasjonstypene trykt? Hvem var trykkerens kunder? I innledningen redegjorde jeg for fire kategorier som jeg har brukt til å klassifisere boktrykkerens kunder: enkeltoppdrag fra privatpersoner, faste oppdrag fra det offentlige, samarbeid med bokhandlere (som forleggere), og i hvilken grad trykkeren selv bekostet og utga tekster.
Private oppdrag
Med oppdrag fra privatpersoner mener jeg forfattere, oversettere av andres tekster, eller andre personer som ønsker å få noe trykt, og som har oppsøkt boktrykkeren, gjort en avtale, og betalt boktrykkeren for oppdraget. Som nevnt i innledningen vil jeg ikke spekulere i hvem som tok beslutningen om å få teksten trykt, eller hva som var motivet, heller ikke hvem som finansierte trykkingen.
Forfattertekster som likprekener, katekismeforklaringer, andre lengre religiøse- og ikke-religiøse prosatekster, samt åndelige sanger ble trykt av samtlige boktrykkere fra Tyge Nielssøn til Wilhelm Wedemann. De fleste forfattere var prester. Antall titler i disse sjangrene stiger under Valentin Kuhn og når sitt høyeste antall under Mickel Thomessøn, for så å stagnere etter ca. 1680. Fra Wedemanns presse går antallet sterkt ned, og fra Hobro finner vi ingen lengre prosatekster skrevet av forfattere bosatte i Norge, kun to utgivelser med åndelige sanger.
Derimot utgjør leilighetstrykk den største gruppen innen de private oppdrag når det gjelder antall titler. Helt fra Martzan til Hobro ble det trykt leilighetstrykk i Christiania, fortrinnsvis på vers, men også noen prosatekster utgitt i forbindelse med æresbevisninger, bryllup eller død. Mens de lengre prosatekstene går sterkt ned i antall titler etter 1680, stiger antall leilighetstrykk og utgjør etter forordninger den største sjangergruppen hos Wedemann og Hobro. Likprekener ble mot 1700 mindre populære og ble utover på 1700-tallet erstattet av kortere sørgedikt og taler.
Forfatterne av leilighetstrykk funnet i denne bibliografien var ofte prester, men også klokkere eller funksjonærer og embedsmenn (konrektor, stadsfysikus, fogd, amtmann, professor, by- og rådstueskriver). Vi finner også huslærere og skolemestere blant forfatterne. Mange av forfatterne er identifisert, men vi ser også forfatternavn som for oss i dag er ukjente, og noen leilighetstrykk er kun signert med initialer. Leilighetstrykkene var som regel på under 10 sider, og slike trykkerioppdrag kunne utføres av trykkeren mellom større oppdrag. Antakelig har opplagene vært små til privat bruk, og mange trykk er trolig gått tapt med årene.
En annen stor gruppe trykk som stort sett må ha kommet fra privat initiativ, er auksjonskataloger over bøker, både dødsboauksjoner initiert av avdødes familie og uspesifiserte auksjoner, der auksjonen ble arrangert av profesjonelle kjøpmenn. Det er fra Hobros periode vi finner det største antallet.
Som nevnt i kapitlene om Valentin Kuhn og Mickel Thomessøn, ble det bestemt i 1537/1539 at alle tekster som skulle trykkes i Danmark-Norge måtte forhåndssensureres ved universitetet i København, der også biskopene i distriktene ble trukket inn. I en generell sensurforordning fra 1667, ble det bestemt at for teologiske skrifter forfattet av noen «på landet», det vil si blant annet i Norge, skulle teksten først sendes til biskopen i stiftet til revisjon og med hans betenkning sendes til universitetet. Samme år ble denne forordningen lest opp for Mickel Thomessøn av biskopen i Christiania. I 1681 ble bestemmelsen innskjerpet med trussel om straff for trykkeren i form tap av formue. I Christian Vs norske lov (1685) ble ikke strafferammen fastsatt, men det ble truet med dobbelt straff for både å ha trykt noe uten tillatelse og for tekstens eventuelle ulovlige innhold.
Av den religiøse prosalitteratur trykt i Christiania før 1667, ser vi at enkelte forfattere, slik som Christen Staphensøn Bang og Niels Svendsen Chronich, nevner i forordet at teksten var blitt lest og kommentert av biskopen i Christiania, Henning Stockfleth, samt sensurert av professorer ved Københavns universitet. I et eksemplar av tredje bind av Christen Staphensøn Bangs Postilla Catechetica fra 1652 finner vi innlimt et trykt anbefalingsbrev til sensorene i København fra biskop Henning Stockfleth. Andre eksemplarer har ikke dette brevet, mens i senere bind er brevteksten inkorporert i forordet.
I en del forfattertekster utgitt etter 1667, finner vi sensurpåtegnelse etter sensurforordningen av 1667 med biskop og sensors bedømmelse trykt på en egen side. Den første boken i denne bibliografien som har en slik sensurpåtegnelse, er en likpreken av Lauritz Pedersen Sverdrup fra 1671. Likeledes en likpreken fra 1674 av biskop Hans Clausen Rosing i Christiania, og en likpreken fra 1689 skrevet av slottspresten på Akershus, Laurids I. Qvislin. Sistnevnte fikk også utgitt en religiøs prosatekst i 1697 med sensur av både biskop i Christiania og professor i København. D. Engelbretsdatters Siælens Sang-Offer fra 1678 har sensurpåtegnelse fra biskop og professor, og følgende verk av Jonas Ramus har alle sensurpåtegnelser: Aandelig Herbarium fra 1695, historieverket Nori Regnum fra 1689 og den geistlige og verdslige verdenshistorien Guds Rige blant Verdens Riger fra 1706.
Ifølge de første bestemmelsene om sensur, skulle sensuren gjelde alt som skulle trykkes, inklusive leilighetstrykk. Ved småtrykk var man imidlertid etter hvert mindre streng, og på begynnelsen av 1700-tallet ble det vanlig at forfatterne og boktrykkere selv vurderte hva som kunne tillates å settes på trykk av frykt for sanksjoner. Leilighetstrykk var dagsaktuelle, og man kunne ikke alltid vente på sensuren fra København før et bryllupsvers gikk i trykken (Rian 2014, 173). Ingen av leilighetstrykkene i denne bibliografien har trykte sensurpåtegnelser.
Etter 1706 og frem til 1745 finner vi ingen lengre prosatekster trykt på privat oppdrag av boktrykkeren. Antallet begynte å synke allerede i 1680-årene. For den som ikke bodde i Danmark-Norges midte, i København, eller som ikke hadde verdifulle kontakter til øvrighetspersoner eller den sentrale sensurinstans, ble terskelen for å publisere noe på trykk ekstra høy når det dreide seg om to omganger med sensur og trussel om straff. Det å sende manuskriptet til København tok lang tid og man kunne stå i fare for at manuskriptet kom bort. Først mot slutten av 1730-tallet fikk stedets biskop aleneansvar for sensuren (Rian 2014, 150; 175). Appel mener en del forfattere ved selvsensur har latt manuskripter ligge fordi man var redd for at teksten ikke ville falle i god jord og skade forfatterens karrieremuligheter (Appel 2001, 421).
Oppdrag fra offentlige myndigheter
Trykkerioppdrag fra de sentrale organer i Norge må ha vært en viktig inntektskilde for samtlige boktrykkere i denne bibliografien. I oversikten over antall kjente titler innenfor hver sjanger, ser vi at gruppene forordninger, saker for Overhoffretten og andre administrative skrifter dominerer. Helt fra starten av søkte Christiania-boktrykkerne om å få trykke for sentralmyndighetene på Akershus slott. Tyge Nielssøn søkte først og fremst om å få trykke skolebøker og almanakker, en søknad vi ikke kjenner svaret på, men vi har bevart et par trykk som både geistlig og verdslige øvrigheter i Christiania må ha bestilt. I København hadde Martzan som kongelig boktrykker rett til å trykke forordninger, og som vist søkte han også stattholderen i Christiania om å få trykke lovbøker og forordninger (recesser). Heller ikke her kjenner vi svaret, men vi ser fra filialens etterlatte trykk at det ble trykt en del. Fra Kuhns presse kjenner vi ingen, men antallet tar seg kraftig opp under Mickel Thomessøn. Thomessøns trykkeri gikk ikke særlig godt i starten, og Thomessøn foreslo for sentralmyndighetene i 1666 å trykke forordninger og liknende gratis mot at han fikk en part av kirkens årlige inntekter. Heller ikke her kjennes svaret på søknaden, men han må ha kommet til en ordning, noe det store antall bevarte forordninger fra hans presse fra ca. 1666 vitner om. Vi vet også at han fikk betalt for trykking av forordninger av stiftamtstuen i Christiania.
Også fra Wedemanns presse er det bevart mange forordninger, og han må ha videreført Thomessøns forbindelser til sentralmyndighetene. Men på dette området kom Wedemann imidlertid i konflikt med den kongelige boktrykker i København, Johan Lorentzen. Striden endte i rettsapparatet med endelig dom i 1709 i Wedemanns favør. Fra Hobros presse går antallet forordninger ned, men antall trykk for sentralmyndighetene tar seg opp med årlig trykking av saker til Overhoffretten, samt en del andre administrative skrifter.
At antall forordninger stiger etter 1666 kan også forklares med innføring av eneveldet i 1660, med påfølgende omorganisering av administrasjonen i Danmark-Norge med sentralisering og nye fagetater. Dette igjen førte til behov for ettertrykk av stadig nye forordninger på nye områder. Danmark-Norges deltagelse i krig, slik som Gyldenløvefeiden og Den store nordiske krig, førte også til nye bestemmelser på en rekke områder, som skatt, organisering av det militære, og diverse forbud og påbud i krigssituasjoner.
Både for Thomessøn, Wedemann og Hobro må faste oppdrag fra det offentlige ha spilt en stor rolle for bedriften. Litt under halvparten av alle bevarte trykk etter dem er bestillinger fra det offentlige. Vi kan også anta at en del også er gått tapt.
Oppdrag for bokhandleren
I København var det på 1600-tallet flere store bokhandlere som utga tekster på egen bekostning der de betalte boktrykkeren for trykkeoppdrag, eller gikk sammen med boktrykkeren om å finansiere en utgivelse. Dette var gjerne tekster det var stor etterspørsel etter og som de ønsket å tjene penger på. Det dreide seg for det meste om religiøse tekster som kunne brukes i husandakten, der særlig sang sto sentralt med salmebøker og andre åndelige sangbøker. I andre halvdel av 1600-tallet begynte bokhandlerne å utgi egne salmebøker basert på den autoriserte salmeboken med en rekke nye tillegg, kalt «fuldkomne Psalmebøger» i samtiden, i moderne litteratur også omtalt som «bokhandlersalmebøker». I samme periode utga bokhandlerne også egne håndbøker med utdrag av fra flere religiøse bøker som fra salmebøker, Luthers lille katekisme, kollektbønner, evangelier og epistler, eller utdrag fra bibelhistorien for å nevne noen. Noen religiøse håndbøker kunne inneholde utdrag fra opptil 70 bøker.
Bokbinder og bokhandler Hans Hoff var det første bokhandleren i Christiania, og i Norge, som finansierte og utga bøker ved hjelp av den lokale boktrykkeren. Med dette fikk boktrykkeren en ny og viktig kunde. I første omgang fikk Thomessøn disse oppdragene, men etter hvert anskaffet Hoff to brødre, Jørgen og Wilhelm Wedemann, til å trykke for seg. Thomessøn mistet da en kunde han trolig hadde tjent gode penger på. Ved Thomessøns presse utga Hoff et variert utvalg litteratur, alt fra visebøker til huspostiller. Da han inngikk samarbeid med brødrene Wedemann, ser det ut til at Hoff siktet seg inn på to særlig populære sjangere i tiden: de fullkomne salmebøkene og de religiøse håndbøkene. Både Hoff og enken Margrethe Clausdatter Møller etter ham, utga flere av dem ved hjelp av Wedemanns presse, og kontakten med bokhandleren må ha vært en viktig inntektskilde for Wedemann – en kontakt som ble forseglet med ekteskap mellom Wedemann og Hoffs og Møllers datter, Agnete.
Ved Møllers død i 1703, gikk antall oppdrag fra bokhandleren kraftig ned. Den neste bokhandleren som svingte seg opp på Christianias bokmarked etter Møller, var bokbinder Fredrik Jacobsen Bruun. Han ble aldri en god kunde hverken for Wedemann eller Hobro, og kun et fåtall av hans bøker ble trykt i Christiania. Av ukjente årsaker (kanskje fordi han var misfornøyd med trykk-kvaliteten på Hobros produkter) benyttet han seg av københavnske boktrykkere i stedet. Etter hvert ble Bruun ikke bare en dårlig kunde, han ble også boktrykkerens konkurrent på en del titler.
Boktrykkerens egne utgivelser
Boktrykkerne kunne også finansiere utgivelser av tekster selv, gjerne småtrykk som viser eller historier. Det krevde ressurser i form av tid, arbeidskraft og utlegg til papir, og arbeidet måtte foretas mellom andre betalte oppdrag. Boktrykkerne omtalt her hadde trolig bare én presse og to svenner til å hjelpe seg. De første tre boktrykkerne strevde med å overleve, men vi finner likevel utgivelser de selv må ha betalt for i håp om rask inntekt. Kanskje har Tyge Nielssøn finansiert en av de to visene som er bevart fra hans trykkeri. Almanakken for 1644 er trolig hans produkt. Fra Martzans filial har vi et nyhetsblad som han nok har betalt selv. Det første større verk finansiert av en boktrykker finner vi av Valentin Kuhn med prekensamlingen Synders Speigel fra 1654, på over 600 duodessider med en kobberstukket frontispis. Kobberstikket må ha vært et fordyrende element, særlig hvis trykkingen av stikket måtte utføres i København og deretter fraktes til Christiania. Det er hverken dedikasjon eller forord i verket som kan antyde at Kuhn har fått økonomisk støtte til å trykke boken. Samme år som utgivelsen kom, døde han.
Fra Thomessøn finner vi en rekke nyhetsblad som Fiskaa mener han for det meste må ha utgitt selv (Fiskaa 1934), men som vist kan enkelte såkalte propagandaskrifter fra pågående kriger også være finansiert av sentralmyndighetene i Christiania. Av større verker har han – ifølge tittelsiden – dekket omkostningene for to bøker med oppbyggelig innhold. Den ene i 1680 på 172 sider i duodes, den andre året etter, på 83 oktavsider. Sistnevnte, De Christnes Lystgaard, ble utgitt på nytt av Thomessøn i 1685, kun med overtrykt utgivelsesår på tittelsiden. Ingen av disse utgivelsene har sensurpåtegnelser.
Antall egne utgivelser stiger betraktelig med Wedemann. Han utga to ettertrykk av Rachløws Denne lille Bog kaldet Taare-Perse, Johan Arndts Paradisis Urte-Gaard og Bornemanns kateksimeforklaring. Størst i antall er imidlertid utgivelser av fullkomne salmebøker, bønnebøker og religiøse håndbøker, og her tok han opp tråden fra sine tidligere samarbeidspartnere Hoff og Møller.
Med Hobro går antall egenutgivelser ned. Hun utgir få håndbøker, og da bokhandlersalmebøkene fikk en slutt med den nye autoriserte salmeboken fra 1699, begynte hun å ettertrykke denne i stedet, først i 1733, deretter i 1739. Da hadde bokhandler Bruun allerede bekostet to utgaver trykt i København i 1721 og 1725. Av andre åndelige sangbøker konkurrerte hun videre med Bruun, både med Wirtmand og Dass’ Epistler og Evangelier og med Dass’ Katekismesanger, som begge utga samtidig i henholdsvis i 1723 og 1734. Forholdet mellom bokhandler og boktrykker var gått over fra samarbeid til konkurranse.
Mange Christiania-trykk ble dekorert med forskjellige vignetter på tittelsiden, i selve teksten, eller ved tekstens slutt. Større illustrasjoner, som forklarende bilder til teksten, var det færre av. Kun 12 av 538 titler i bibliografien har én eller flere illustrasjoner i teksten, som regel ved tittelbladet (frontispis). Disse illustrasjonene finnes i bøker trykt av Martzan, Kuhn og Thomessøn. (Se kapitlene om dem for nærmere beskrivelser av illustrasjonene). Tre av de tolv illustrasjonene er utført i tresnitt (1659, 1661 og 1670). De resterende ni bøkene er illustrert med kobberstikk, en mer komplisert og dyrere illustrasjonsteknikk enn tresnittet. (Se fotnote 2 i Martzans kapittel om forskjellen på tresnitt og kobberstikk.)
De første kobberstikkene i danske bøker er fra rundt 1600. Utover på 1600-tallet ansatte universitetet i København en egen kobberstikker, og universitetsboktrykkeren ble utstyrt med en kobbertrykkpresse. Ikke bare lærde bøker ble illustrert med kobberstikk i Danmark. I siste halvdel av 1600-tallet ble også andaktslitteratur, som rettet seg mot et bredere publikum enn de lærde bøkene, utstyrt med kobberstikk. (I. Ilsøe 1992). I disse bøkene ble kobberstikkene brukt som et salgsargument på tittelsiden; et eksempel er den danske bokhandleren og forleggeren Daniel Paullis bok Den rette oc ny forbedret Kiøbenhaffns Haandbog med skiønne Kobberstycker beprydet oc bekostet (1669). Håndboken inneholdt 11 kobberstikk. Selv om stikkene gjorde boken dyrere, ble utgavene så attraktive at kunder likevel ville betale for dem (Appel 2001, 649).
I Christiania utga ingen bokhandlere andaktsbøker med kobberstikk. Det kan fortelle noe om deres økonomiske situasjon sammenliknet med Daniel Paullis i København, samt at det var et mindre marked for dyrere bøker i Christiania. Det er stort sett i private oppdrag vi kommer over dem. Vi finner dem i bøker trykt av Martzan i 1650 (C. S. Bang, Postilla Cathecetica, 1. bind), av Kuhn i 1652 (likpreken over adelsmannen Daniel Bildt), i 1653 (likpreken over adelsmannen Thomas Dyre), i 1654 (i Kuhns egen utgivelse av Synders Speigel og i C. S. Bang, Postilla Cathecetica, 7. bind), av Thomessøn i 1657 (likpreken over adelskvinnen Sophia Brockenhuus), i 1660 (Collins oversettelse og utgivelse av F. Quarles Enchiridion) og i 1661 (Maschius’ Norwegia Religiosa og Niels Thomessøns Cestus Sapphicus).
Som universitetstrykker hadde Martzan en kobbertrykkpresse i København, og filialen i Christiania kan ha benyttet denne for stikkene i Bangs bok fra 1650. Kuhn var bekjent av Martzan og kan ha fått trykt stikket i boken han selv utga i 1654 hos Martzan. Dertil trykte Kuhn to likprekener i henholdsvis 1652 og 1653 over danske adelsmenn, trolig på bestilling fra adelsfamiliene. Også disse stikkene kan være trykt i København for deretter å bli innsatt i Kuhns boktrykk. Det samme kan gjelde for Thomessøns trykk av likprekenen over Sophia Brockenhuus fra 1657. Daniel Collins utgivelse av F. Quarles Enchiridion i 1660 inneholder et stikk som antakelig er trykt i England, ifølge opplysninger i Bibliotheca Norvegica.
Det er når vi kommer til Mickel Thomessøns trykk av Niels Thomessøns Cestus Sapphicus i 1661, vi kan lure på om Thomessøn hadde anskaffet en kobbertrykkpresse til trykkeriet sitt. På tittelsiden står det Ex calcographia Michaelis Thomasonii («trykt på Mickel Thomessøns kobbertrykkpresse»). Hvis han ikke hadde tilgang på en kobbertrykkpresse, har han prøvd å trykke kobberstikkene på en alternativ måte? Hvis han derimot hadde investert i en kobbertrykkpresse, hadde han nok sett for seg å kunne bruke den i flere oppdrag. Vi kjenner til flere prester på denne tiden som ved siden av prestegjerningen syslet med både kunstmaling og rissing i kobber, blant annet prestene Knud Sevaldsen Bang og Didrik Muus som lagde stikkene i Cestus Sapphicus. Det har vært hevdet at Christen Staphensøn Bang selv hadde risset kobberstikkene i første bind av Postilla Catechetica (Brodal 1926, 18–19). I 1661, samme år som Cestus Sapphicus ble trykt, fikk presten Jacob Maschius trykt Norvegia Religiosa hos Thomessøn, innsatt med to stikk av Nidarosdomen utført av Maschius selv. Det kunne dermed være et lite marked for trykking av kobberstikk i Christiania på denne tiden. I motsetning til i Cestus Sapphicus, står det imidlertid ingen opplysninger på tittelsiden om hvor stikkene i Norvegia Religiosa var blitt trykt. Vi kjenner flere stikk (ikke innsatt i bøker) utført av Maschius, fra 1670, 1673 og 1674, men ikke hvor de ble trykt.
Rundt 1666 vet vi at Thomessøn slet økonomisk. Det året henvendte han seg til stattholderen og klagde sin nød. Han hadde problemer med å tjene inn de utgiftene han hadde hatt i forbindelse med istandsetting og komplettering av trykkeriet (se kapittelet om Mickel Thomessøn). Var det en investering i en kobbertrykkpresse som hadde ruinert ham? Etter Cestus Sapphicus kjenner vi ikke til flere bøker trykt på «Mickel Thomessøns kobbertrykkpresse». Det er heller ikke funnet tresnitt eller kobberstikk i bøker trykt av Wilhelm Wedemann eller Ambjør Marie Jensdatter Hobro.
Mange tekster skrevet av forfattere, samt tekster utgitt av bokhandlere og boktrykkere, har dedikasjoner, dvs. en personlig tilegnelse fra forfatteren til bestemte personer. Dedikasjonen hadde flere funksjoner. Boken kunne betraktes som en gave fra forfatteren til en patron som takk for tidligere tjenester, som et ledd i tidens gaveutveksling i sosiale nettverk mellom over- og underordnede. Videre, var det et håp om at personen som mottok bokgaven skulle gi boken autoritet og ta den inn under sin beskyttelse, og med dette skremme kritikere og gavne omsetningen. Med en dedikasjon kunne forfatter eller utgiver også håpe på en belønning (Mortensen 1994, 701–706).
Med en trykkpresse i Christiania og forfattere som bodde i og rundt Christiania, kunne forfatteren dedisere verket til lokale embetsmenn og storborgerskap. Mange bøker i bibliografien vitner om dette. Vi ser det allerede i almanakken Tyge Nielssøn trykte i 1643. Den er dedisert til Christianias lagmann, borgermester og rådmenn. Bøker ble selvsagt også tilegnet personer høyere opp på den sosiale rangstigen. Bokhandler Hans Hoff dediserte en salmebok til stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve i 1677 med håp om at Gyldenløves navn i dedikasjonen ville føre til stor etterspørsel og salg (Jeg er oc forsickret paa at naar dette Lands Indbyggere seer Eders høye Exeell: Store Nafn for i denne Bog de da saa meget flitteligere skulle bruge Bogen).
En som i særdeleshet benyttet seg av dedikasjonenes funksjoner var sognepresten i Romedal, Christen Staphensøn Bang. I hans bindsterke verk Postilla Catechetica, der hvert bind har flere deler med nye tittelsider og påfølgende dedikasjoner, har Bang benyttet anledningene til å dedisere sitt verk til alle på den sosiale rangstigen fra kongen på topp helt ned til den vanlige mann og kone.
De som har mottatt dedikasjoner er alt fra konge og dronning, prinser og prinsesser, danske og norske adelsmenn, storborgerskap og andre embetsmenn i Christiania, samt skolemenn og prester. Stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve er den som har mottatt flest dedikasjoner i denne bibliografien med ti stykker. Dernest kommer kong Fredrik III med fem, hans dronning Sophie Amalie, stattholder Hannibal Sehested, biskop Henning Stockfleth i Christiania og borgermester Hans Eggertssøn Stockfleth i Christiania med tre hver seg. De aller fleste har fått én, noen også to dedikasjoner.
Noen forfattere blir også hyllet med æresvers i anledning publikasjonen. Et æresvers er en hilsen til forfatteren i form av et dikt, en hyllest, fra venner, bekjente og familie. Disse ble medtrykt i forfatterens verk. I blant annet Christen Staphensøn Bangs verk finner vi over 20 æresdikt, de fleste skrevet av prester fra Fron, Toten, Vang, Ullensaker, Gjerdrum, Hedrum, Rakkestad og Christiania. Æresversene forteller om Bangs sosiale nettverk på Østlandet. Trykkpressen med dens mangfoldiggjøring av bøker, bidro til å synliggjøre disse relasjonene for leserne.
En oversikt over hvem som mottok dedikasjoner og hvem som har skrevet æresvers til forfattere, finnes i personregisteret.
Var trykkproduksjonen i Christiania en næring i vekst? Bibliografien viser 538 poster over kjente trykk fordelt på 102 år. Som tabellene over demonstrerer, bestod størsteparten av trykkproduksjonen i Christiania av småtrykk på under 10 sider. Vi kan anta at det ble trykt langt flere slike, men at mye av dette materialet er gått tapt med årene. Da Hobro døde i 1745, ble hennes trykkpresse beskrevet som gammel, og så sent som i 1807 var det fortsatt bare ett trykkeri i Christiania. (Dertil ett trykkeri i Bergen fra 1721, ett i Trondheim fra 1739 og ett i Kristiansand fra 1779.)
Trykkerinæringen i Danmark (København) hadde en langt større vekst enn Christiania. Charlotte Appel har i sin forskning på bokmarked i Danmark på 1600-tallet vist at det var en klar oppadgående tendens i antall bevarte danskspråklige trykk pr. tiår i løpet av perioden 1580 til 1719, med et totalt antall på 4692 utgivelser av danskspråklige trykk og 4795 utgivelser på andre språk. Basert på en gjennomgang av Bibliotheca Danica, der hun har utelatt forordninger, plakater, laugsartikler og andre brukstrykk (sjangere som utgjør mesteparten av det som ble trykt i Christiania), var det en fordobling av antall danskspråklige skrifter fra 1630-årene til 1690-årene. Det var også en vekst i antall trykkpresser i perioden, fra 7 til 8 presser i 1630-årene til 14 presser omkring 1700 (Appel 2001, 583–586).
Det er derfor ikke uten grunn Øystein Rian i sitt verk om sensuren i Danmark-Norge mener den tidligste norske trykkproduksjonen gikk på sparebluss (Rian 2014, 269 ff). Men til tross for dette, mener jeg likevel man kan se et lite forsøk på å bygge opp en trykkerinæring i Christiania, særlig under Valentin Kuhn og Mickel Thomessøns perioder (1650–1689). Deres produksjon er den mest mangfoldige av alle boktrykkernes etterlatte trykk. Her finner vi det høyeste antall lengre forfattertekster i forskjellige sjangere, der noen også er utstyrt med kobberstikk. Thomessøn har det høyeste antall trykk på latin og tysk. Han utgir en rekke nyhetsblader, og bokhandleren gjør sin entré på bokmarkedet i Christiania som forlegger og får trykt mange bøker hos Thomessøn.
Da Hobro døde i 1745, 56 år etter Thomessøn, var det skjedd et skifte. Hun etterlot seg en ensartet produksjon, uten lengre forfattertekster, for det meste bestående av leilighetstrykk og småtrykk for myndighetene. Det er påfallende at trykking av lengre forfattertekster begynte å stagnere allerede etter ca. 1680. En mulig forklaring på dette kan være innskjerpelsen av sensurbestemmelsene i 1667 og 1680. Som Øystein Rian har påpekt, var forfattere i Norge få. Isolasjon fra København og ensomhet i lokalmiljøet må ha medvirket til forsiktighet og selvsensur (Rian 2014, 303).
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
De første bøkene som utkom i Norge, ble trykt i Christiania i annen halvdel av 1600-tallet og første del av 1700-tallet. I tidsrommet fra 1643 til 1745 kjenner en til i alt sju boktrykkere i Christiania, hvorav en var kvinne. Hva kunne bli trykt i et trykkeri som var underlagt statens sensur i et land med få forfattere? Hva slags tekster ble trykt på hvilke språk? Hvem var trykkernes oppdragsgivere? Hvordan ble utgivelsene finansiert? Disse og mange andre spørsmål forsøker Anne Eidsfeldt å belyse gjennom sin annoterte bibliografi. Bibliografien er et pionerarbeid som vil gi ny kunnskap om trykkerinæringen i Christiania i den dansk-norske helstaten.
Utgaven utgis i Nasjonalbibliotekets digitale fagressursserie, NB tema.