Marius Wulfsberg: Skiftende adresser, gjentatte konfrontasjoner

De førti brevene i denne utgivelsen av Camilla Colletts korrespondanse ble skrevet i årene 1864–68. Det var en periode preget av stadige forflytninger, økonomisk knapphet og gjentatte konfrontasjoner med datidens patriarkalske autoriteter. At disse årene markerer et avgjørende skifte både i hennes liv og i forfatterskapet, fremgår ikke bare av brevene selv, men også av hennes senere tilbakeblikk. I notatene til en «Levnetsbeskrivelse» sammenfatter hun perioden i en serie stikkord – «Omflytning og Overgang … Modstand i Familien … Pengemangel … sky … hjemløs» – og beskriver den som «et Martyrium der har ladet uudslettelige Mærker».Collett 2017, 250

Korrespondansen begynner kort tid etter Colletts hjemkomst fra reisen til København, Berlin og Paris i 1863–64 med et udatert brev til Hartvig Lassen. Der inviterer hun ham til samtale i sin leilighet i «Kammerherre Morgenstjernes Gaard, Karl Johans Gade, 4^de Etage».Brev til Hartvig Lassen [Høsten 1864], Brevs. 5 Av notatene til en «Levnetsbeskrivelse» vet vi at hun bodde her høsten 1864. Av det andre brevet til Lassen fremgår det at hun samme vinter flyttet til «Kjøbmand J.M. Nielsen i Homannsby» – nok en midlertidig adresse. Hit ber hun ham komme på besøk snarest, «da jeg senere i Ugen skal flytte herfra».

Allerede i disse første brevene fra Christiania møter vi en Collett uten fast hjem og på stadig flyttefot. Bevegelsen fra den ene adressen til den andre fortsetter. Fra oktober 1865 oppholder hun seg i Stockholm i nesten et år; deretter er hun igjen i Christiania, før hun høsten 1867 reiser til København. Etter konfliktfylte måneder i Kongens by går ferden videre til Paris, tilbake til København, så til Eidsvoll og Sandefjord kurbad, før hun i de siste brevene igjen er tilbake i Christiania og en ny midlertidig bolig. I oktober 1868 inviterer hun en venninne til frokost i en leilighet i «Hjørngaarden i Homannsby, hvor der er en Butik nedenunder, ligeoverfor den store nye Taarngaard hvor Kammerherre Gades bo».Brev til Marie Garben [Oktober 1868], Brevs. 5 Eller med andre ord: på hjørnet av Oscars gate og Hegdehaugsveien. Brevene tegner slik et konkret kart over et liv i bevegelse – av Collett som enke, mor og forfatterinne på stadig skiftende adresser.

Men denne bevegelsen tar ikke form av en reise i tradisjonell forstand. Det gjorde derimot brevene fra europareisen i 1863–64. De var organisert omkring et litterært prosjekt: å etablere seg som forfatterinne i Tyskland med utgivelsen av Hedvig Maribos oversettelse av Amtmandens Døttre. Reisen hadde retning og ambisjon, selv om prosjektet strandet da en annen oversettelse til slutt ble publisert.

I brevene fra 1864–68 finnes det ikke lenger en slik klar hensikt bak avreisene og ankomstene. Forflytningene er foranlediget av nødvendighet og ytre omstendigheter: flyttingen til Stockholm skyldes sønnen Emils utdanningsvalg, oppholdet i København økonomisk knapphet og ambisjonen om å få utgitt Sidste Blade og ektemannens etterlatte papirer på Gyldendal, og Paris-oppholdet ble forkortet fordi, som det heter i notatene til en «Levnetsbeskrivelse», «Paris bleven dyrere, jeg fattigere».Collett 2017, 251

Ved hjemkomsten fra europareisen hadde hun skrevet at «man kunde leve herlig, herlig ude, naar man først har lært det.»Brev til Hedevig Wedel Jarlsberg 1864, Jarlsberg hovedgårds arkiv I brevene i denne utgivelsen er tonen en annen. «Hvor jeg da skal hen for at vinde lidt Sindsro og Hvile, Sindsro at jeg ikke føler mig selv som et Udskud i mit eget Land», skriver hun til Alf Collett i august 1868.Brev til Alf Collett 12.–13. august [1868], Brevs. 5 Bevegelsen og forflytningene er ikke forberedelser til et herlig liv i utlendighet. Det som skjer i disse brevene, er at reisen forvandles til omflakking. Bevegelsen er ikke lenger et middel, men en livsform. Denne livsformen uten et stabilt sentrum gir korrespondansen dens rastløse rytme.

Likevel er det ikke bare avreisene og ankomstene som strukturerer brevene. Det gjør også Colletts gjentatte henvendelser til menn som besitter sosial og kulturell autoritet. Med unntak av brevene til sønnene og venninnene, er brevene gjennomgående skrevet som appeller til representanter for datidens patriarkat. Brevene etablerer dermed en karakteristisk retorisk situasjon: et presserende spørsmål formuleres, og en mannlig autoritet tilkalles for å avgjøre saken.

I det første brevet til litteraturhistoriker Hartvig Lassen skriver hun:

«Et Spørgsmaal der angaar Henrik, foruroliger mig meget i denne Tid, og trænger, synes mig, kun et Par vægtige, upartiske Stemmer for at afgjøres. Min Tanke faldt paa Dem […].»Brev til Hartvig Lassen [Høsten 1864], Brevs. 5

I det første brevet til Norges statsminister i Stockholm, Georg Sibbern dukker den samme retoriske figuren opp:

Det var ligesom en Himlens Tilskikkelse da jeg hørte at De var kommen til Landet netop i de Dage da et Spørgsmaal angaaende Emil levende foruroligede mig, og som det forekom mig kun gjennem Dem kunde naa sin endelige Afgjørelse.Brev til Georg Sibbern 6. juli 1865, Brevs. 54 XIX

I korrespondansen med forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson har denne retoriske figuren fått innslag av økonomisk og eksistensiell nød:

Da jeg hørte De var i Kjøbenhavn, kom det mig som et Vink fra Oven, at henvende mig til Dem. Kan De ikke redde mig af min Nød?Brev til Bjørnstjerne Bjørnson 4. september 1867, Brevs. BB2

Tre brev, tre ulike situasjoner, men likevel den samme retoriske scenen. Collett begynner med et spørsmål som fremstår som presserende og uavklart. Hun henvender seg derfor til en autoritet som kan avgjøre saken. Spørsmålet synes å kreve nettopp den tiltaltes vurdering. Samtidig fremstilles henvendelsen som noe mer enn et personlig valg. Når hun skriver at tanken «faldt» på Lassen, at Sibbern fremstår som «en Himlens Tilskikkelse» og at det var «et Vink fra Oven» som fikk henne til å henvende seg til Bjørnson, fremstår kontakten som noe situasjonen selv fremkaller. Adressaten fremstår ikke bare som en tilfeldig rådgiver, men som den autoriteten omstendighetene selv peker ut. Dette er ikke bare høflighet eller konvensjonell brevretorikk. Det er en strategi.

I et samfunn der offentlig autoritet i stor grad er forbeholdt menn, etablerer Collett legitimitet ved å aktivere mannlige autoriteter og delegere beslutningsansvaret til dem. Hun formulerer saken slik at avgjørelsen ikke fremstår som hennes egen, men som noe som må treffes av en mannlig og overordnet instans. På den måten skaper hun også de autoritetene hun trenger. Ved å fremstille deres stemme som avgjørende, styrker hun den. Og i neste omgang kan hun tilskrive dem beslutninger som i realiteten er hennes egne. Lassen får æren av å ha kommet på ideen om å utgi ektemannens brev: «Dem skylder jeg hovedsagelig Ideen at tage til Brevene […]».Brev til Hartvig Lassen [Januar–februar 1865], Brevs. 5 Bjørnson får ansvaret for at hun reiste til København. «Lokket som jeg i Sandhed var ved Deres Brev kan jeg nu hverken frem eller tilbage.»Brev til Bjørnstjerne Bjørnson [27. oktober 1867], Brevs. BB2 Brevene er derfor ikke bare henvendelser og tiltaler. De er retoriske situasjoner der Collett både søker støtte og etablerer de instansene hun trenger for å ta seg frem som enke, mor og forfatterinne i en patriarkalsk orden.

Men strategien er også risikabel. Den autoriteten hun allierer seg med vender ofte tilbake som motstand, paternalisme og kritikk. Nettopp fordi Lassen opptrer som hennes redaksjonelle autoritet, blir motstanden fra svogerne så sterk. Sibbern fremstår ikke bare som Colletts venn og støttespiller, men også som paternalistisk kritiker av hennes oppførsel som mor – eller som hun selv formulerer det «i min Egenskab, eller om jeg tør udtrykke mig saa, min Fortjeneste som Moder.»Brev til Georg Sibbern [19. desember 1865], Brevs. 5 Bjørnson tar ikke bare på seg rollen som rådgiver og mellommann, men også som refsende formynder og krass kritiker – med det resultat at det kommer til et brudd mellom dem. Autoritetene hun søker som allierte viser seg gang på gang å være representanter for den samme patriarkalske ordenen hun forsøker å navigere innenfor.

I alle de tre tilfellene dukker det også opp en stemme som taler patriarkatets autoriteter imot. Denne stemmen høres første gang i et brev til svigerfamiliens talsmann, amtmann Johan Christian Collett: «Thi jeg er ikke enig med Dem og Deres Brødre i Maaden hvorpaa dette Mindeskrift skal udgives; jeg bliver det aldrig.»Brev til Johan Christian Collett 20. februar 1865, Brevs. 5 Aller tydeligst er denne stemmen likevel i det siste brevet til Bjørnson: «Ingen Forklaring, intet Brev fra Deres Haand modtages mere.»Brev til Bjørnstjerne Bjørnson 17. november 1867, Brevs. BB2

Hva slags stemme er dette?

I årene 1864–68 utga Collett Under långa nätter og Under ljusa dagar i Stockholm og Sidste Blade i København. Samtidig arbeidet hun med en planlagt utgivelse av ektemannens etterlatte brev og dikt – et prosjekt som aldri ble realisert. Til tross for forskjellene mellom disse tekstene er de alle knyttet til personlige erfaringer, minner og egne observasjoner. De er dessuten skrevet i sjangre som ligger tett opp til det selvbiografiske: erindringer, reiseskildringer, refleksjoner, essays og brev. I denne perioden beveger Collett seg stadig tydeligere mot skrivemåter der erfaringen og stemmen står i sentrum. Dette er også den vendingen hun selv gjør til et tema i forordet til Sidste Blade. Erindringer og Bekjendelser. 1ste Række fra 1868. Der foregriper hun kritikken mot det personlige og selvbiografiske:

Idet jeg sender disse Optegnelser ud i Verden, hører jeg allerede den Dadel, der vil møde dem fra en stor Del Læsere: De er for sterkt knyttede til en Personlighed, eller for at bruge et populært Udtryk: Man taler deri for meget om sig selv.Collett 1912–13, b. 2, 58

Denne innvendingen peker samtidig på selve forutsetningen for hennes forfatterskap i disse årene. I en litterær offentlighet dominert av mannlige autoriteter gjør hun den personlige erfaringen til grunnlag for en stemme som taler med egen autoritet i hennes skrift og kritikk. Det er denne stemmen – den personlige, erfaringsbaserte og ofte polemiske – som i Sidste Blade. Erindringer og Bekjendelser. Anden og tredie Række fra 1872 utvikler seg i en stadig mer uttalt og tydelig feministisk og kvinneemansipatorisk retning.

Brevene fra 1864–1868 viser derfor Camilla Collett i et avgjørende mellomrom: mellom hjem og hjemløshet, mellom reise og omflakking, mellom mannlige autoriteter og arbeidet med å bli en stemme som uttaler «Sandheder, som andre tænker, eller dunkelt tænker, eller slett ikke tænker», for å si det med mottoet i Sidste Blade fra 1872.Collett 1912–13, b. 2, 174 Brevene i denne utgivelsen viser med andre ord Camilla Collett i en formativ periode der erfaringene hun gjennomlever gradvis finner sin form i en skrift hvor det personlige «jeg» trer frem med en ny autoritet – både i brevene og i forfatterskapet.

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.