Forhistorien

Sommeren 1866 flyttet Collett til Christiania etter et lengere opphold i Stockholm. Der hadde hun utgitt to bøker på kvinnesaksmannen Lars J. Hiertas forlag. Inspirert av den gode mottakelsen i Sverige, begynte hun å arbeide på to manuskripter. Det ene var en samling reiseskildringer og dikt, det andre var et utvalg brev av hennes avdøde ektemann, Peter Jonas Collett.Samlingen med reiseskildringer og dikt utkom med tittelen Sidste Blade. Erindringer og Bekjendelser på Gyldendal Boghandel i København i 1868. Ektemannens brev fant hun aldri en forlegger til. På nyåret var tiden inne for å kontakte en forlegger. Denne gangen ville hun forsøke å gjenoppta samarbeidet med direktøren for Gyldendal Boghandel. I 1860 hadde Hegel utgitt annenutgaven av Amtmandens Døttre – en utgivelse som «kom til at indlede den nye Literatur», i følge en av forlagets historikere.Frederik V. Hegel. Hans forgængere og hans slægt. Et mindeskrift ved L.C. Nielsen, Fr. Bagges Kgl. Hof-bogtrykkeri, København 1909, s. 237. På samme måte som ved tidligere utgivelser allierte hun seg med en mann, og valget falt på den norske redaktøren og litteraturhistorikeren Hartvig Lassen. Han hadde vært en av Henrik Wergelands støttespillere og den første til å utgi hans samlede verk. På hennes vegne skrev Lassen til Hegel for å høre om han ville utgi Sidste Blade. Hegel var interessert, og i et brev 9. mars 1867 antok han boken under forutsetning av at han fikk manuskriptet i hende slik at det kunne utgis i mai.

I stedet for å ferdigstille boken tok Collett opp arbeidet med ektemannens skrifter for å få «begge Bøger trykket i København».5.4.1867. Camilla Collett til Hartvig Lassen, Ms.fol 3111, Nasjonalbiblioteket. Av et brev til Lassen 5. april går det frem at årsaken til hennes plan, var økonomisk. Lassen må ha stilt spørsmål ved hennes foretak, for i brevet forklarer hun hvorfor hun «er meget pengegrisk i denne Tid».5.4.1867. Camilla Collett til Hartvig Lassen, Ms.fol 3111, Nasjonalbiblioteket. Det er nødvendigheten som dikterer meg, hevdet hun. Da hennes yngste sønn hadde valgt å studere til ingeniør i Stockholm i 1865, hadde hun tatt opp et lån. «Det er ikke stort, men det skal tilbagebetales, og det trækkes hver Maaned lidt af i min Gage», forklarte hun Lassen. Hun håpet honoraret for utgivelsene kunne dekke renten av «denne pinlige Gjeld». Arbeidet med ektemannens skrifter tok imidlertid tid. Først i midten av mai skrev hun til Hegel for å ta opp forhandlingene om sin egen bok.

Frederik V. Hegel

I sitt svar 25. mai viste Hegel til betingelsene han hadde stilt ved antakelsen, samt andre utgivelser han hadde forpliktet seg til, og «[a]f disse forskjellige Aarsager kan jeg ikke have den Ære at forlægge den omskrevne Samling».18.5.1867. Camilla Collett til Frederik Hegel, nr. 88 i NKS 3742, 4°, 1. Række, Det Kongelige Bibliotek, København. I sitt svar 25.5.1867 skriver Hegel: «Da jeg i Brev af 9. Mars svarede Hr Cand Lassen, at jeg kunde være villig til at udgive den omskrevne Samling af Deres til dels nye Smaaskrifter paa deri nærmere angivede Vilkaar, var det med det udtrykkelige Forbehold, at Bogen kunde blive trykt saa betids, at den kunde være i Handelen senest i Begyndelsen af Mai.» Nr. 38 i NKS 3742, 4° 2. Række, det Kongelige Bibliotek, København. Sommeren 1867 befant Collett seg derfor i en vanskelig situasjon både litterært og økonomisk. Hun hadde to manuskripter uten forlegger, og et lån som tærte på enkepensjonen.

Korrespondansen

«Da jeg hørte De var i Kjøbenhavn, kom det mig som et Vink fra Oven, at henvende mig til Dem.» Slik åpner Colletts første brev til Bjørnstjerne Bjørnson, datert 4. september 1867. I slutten av august hadde han reist til København med hele sin familie og flyttet inn i en leilighet på Vesterbro.Edvard Hoem, Villskapens år, Bjørnstjerne Bjørnson 1832–1875, Forlaget Oktober, Oslo 2009, s. 411. I sitt brev satte hun nestoren blant de norske forfatterne kort inn i sin økonomiske og litterære situasjon. Mot den bakgrunnen ba hun ham innstendig om å bruke sin innflytelse til å skaffe henne en forlegger til sine manuskripter. «Bedste Bjørnson! Skaf mig en Forlægger til disse stakkels, ellers Forglemmelsen og Tilintetgjørelsen hjemfaldne Manuscripter.» Hun luftet også sine forhåpninger om honorar. «Med et anstændigt Honorar mener jeg 15 Spd Arket. Er det ubeskedent?» spurte hun usikkert. Hun viste til at hun i Christiania alltid hadde fått høyere honorar, med ett unntak. I 1863 hadde J.W. Cappelen gitt henne et så lavt honorar for I de lange Nætter.

I følge Colletts artikkel om sine opplevelser i København, som sto på trykk i Morgenbladet 22. april 1880, skal Bjørnson ha svart henne to ganger. I det første brevet, 11. september, skal han ha forsikret Collett om at Hegel ville utgi hennes egen bok og vurdere ektemannens skrifter: «C-s efterladte Skrifter ønsker Hegel at se selv. Deres egne Skildringer tager han gjerne […]». Han forsøkte også å dempe hennes forventninger til honoraret. Selv hadde han aldri hatt en kontrakt med Hegel, betrodde han henne. I det neste svaret, datert 21. september, rådet han Collett til å godta Hegels betingelser og gi seg hen til ham på nåde og unåde. «[K]an de paa dette komme, saa kom!».

I Colletts andre brev, datert Christiania 27. september, takket hun for den tillit Bjørnson hadde vist henne. Tonen er nå kollegial og vennskapelig. «Jeg har i det hele ondt for Mistillid», forsikret hun sin nye mellommann, «og De Bjørnson vækker den ikke.» Bakgrunnen for den nye tilliten var nok at de begge visste at han hadde kalt Amtmandens Døttre «en styg bog» da annenutgaven utkom i København i 1860. Det hadde blitt referert i Morgenbladet, men var nå glemt. I alle fall for en stund. Hun nevner også at hun tidligere har vært i kontakt med Hegel, men hennes forklaring på hans refusjon svarer ikke helt til refusjonsbrevet. Collett hevder at avslaget delvis skyldtes Hegels estetiske vurdering av manuskriptet, men hans refusjon skyldtes praktiske og økonomiske forhold. Avslutningsvis går det frem at hun fortsatt håpet på 15 spesidaler arket i honorar. Nå spør hun ikke om det er kravstort, men viser til at det er vanlig for flere norske forfattere hos Hegel. I tillegg til Bjørnson kan hun ha hatt Henrik Ibsen i tankene. I Christiania skal det ha versert rykter om deres solide honorarer.

Det tredje brevet er uten eksakt datering, men har påskriften «Hotel Phøenix søndag». Det er med andre ord skrevet etter at hun hadde kommet til København i midten av oktober. I dagene etter sjøreisen hadde hun vært sliten, sovet og samlet mot til å oppsøke den mektige forleggeren.23.11.1867 C. Collett til Alf Collett, Brevs. 5, Nasjonalbiblioteket. Brevet er skrevet dagen etter Colletts første møte med Hegel, og det hadde vært opprivende. I et brev til Lassen beskrev hun møtet slik:

Den første Tid anvendte jeg til et Gjennemsyn af C-s Breve for deraf at løsne saa meget og i et saa godt Udvalg at det kunde tjene Sagen paa bedste Maade, gik saa til Hegel dermed, og tænk Dem Hr Lassen, fik et Afslag som om der ikke var talt om den Sag! Meget artigt, men – et Afslag. Jeg kunde ikke give mig til at tigge derom, jeg taug, men gik dybt krænket hjem.November 1867. Camilla Collett til Hartvig Lassen, Brevs. 5, Nasjonalbiblioteket.

Til tross for Bjørnsons forsikringer, virket det for henne nå som om forleggeren ikke kjente til manuskriptene. Hun hadde blitt avvist og manuskriptene refusert. Dagen etter møtet ba hun derfor Bjørnson i svært tydelige ordelag om en forklaring. Den fikk hun i et brev datert 27. oktober, som i 1867 falt på en søndag, så sannsynligvis er forklaringen skrevet samme dag som Bjørnson mottok Colletts brev. Bjørnsons forklaring lød:

Hvad angaar de bestemte Tilsagn, jeg har givet Dem fra H., saa maa jeg nok spørge Dem, hvori de bestaa? De har mine Breve, jeg mener, at der finder De, at mit Raad var til Dem bogstavelig det samme at overgive Dem til H. paa Naade og Unaade. 15 Spd. vilde han under ingen Omstændigheder, ikke engang om han fik det til Eiendom, betale.

Men har han nu nægtet under hvilkensomhelst Betingelse at have med den nye Bog at gjøre, saa er dette rigtignok noget nyt, men da maa De selv have foranlediget en saadan Udtalelse, derom føler jeg mig forvisset. H. er det høfligste, mest imødekommende Menneske, jeg kjender, og den eneste, jeg nogensinde har hørt ifærd med at dadle ham, er Dem.

Og hvad er saa den hele Sag! Denne bestandige Modløshed, ligeoverfor en saa yderlig Bagatel er ikke til at være sig bekjendt.Camilla Collett, «Af Forfatterinden til ‘Amtmandens Døttre’», Morgenbladet 22.4.1880.

Slutten av oktober markerer altså et vendepunkt i forholdet mellom Collett og Bjørnson. Fra nå av ble det betraktelig kjøligere og stadig mer komplisert. Bjørnson ville på dette tidspunktet ikke lenger være Colletts mellommann og overlot henne til sin egen skjebne.Bjørnstjerne Bjørnson, «Fru Camilla Collett», Morgenbladet 5.5.1880. Tre dager etter sitt møte med Hegel fikk hun et brev hvor han refuserte ektemannens skrifter svart på hvitt. Grunnlaget for refusjonen var en kort konsulentuttalelse av den danske kritikeren Clemens Petersen.Se nr. 39 i NKS 3742, 4° 2. Række. 1867–1872, Det Kongelige Bibliotek, København. Harald L. Tveterås omtaler den slik: «Hegel brukte Clemens Petersen som konsulent til dette, og fikk til svar at det meste var noe ‘Pjank’ som det ingen grunn var til å utgi.» Den norske bokhandels historie II, Norsk bokhandler-medhjelper-forening, J.W. Cappelen, Oslo 1964, s. 223. «Mit Haab om at faa Colletts Skrifter udgivne hernede er fuldstændig glippet», fortalte hun Lassen. Uten at kildene forklarer hvordan, fikk hun også en ny alliert i den danske litteraten Carl Rosenberg i disse dagene.For en generell presentasjon av Carl Rosenbergs som kritiker, se Sigurd Aa. Aarnes’ «Den danske kritiker Carl Rosenberg og norsk litteratur» i «Laserne». Studier i den dansk-norske felleslitteraturen etter 1814, Aschehoug, Oslo 1994. Til Lassen omtalte hun ham slik: «Dr. Rosenberg har jeg lært at kjende som en elskværdig og yderst velvillig Mand. Han har været mig til megen Trøst og gjort Alt for om muligt at finde en Udvei.»

En av de tingene han gjorde for å finne en utvei, var å ta opp Colletts situasjon med Bjørnson. På Rosenbergs anmodning henvendte Bjørnson seg så til Hegel, og uten at hun noen gang fikk vite det, tilbød han seg å kausjonere for utgivelsen av Sidste Blade. Den 3. november skrev Bjørnson til Hegel:

Fru Colletts Stilling er nok, som jeg saa mærke, fortvilet.

Da er det min Pligt at hjælpe hende. Vil De forlægge hendes egen Bog for 8 – otte – Spd. Arket og tage mig som Kaution […]. [J]eg skal nok engang faa det berigtiget hos hende selv eller hendes meget formuende Slægtning, kun at hun nu intet Begreb faar derom, men blot Hjælp og Forskud.3.11.1867. Bjørnstjerne Bjørnson til Frederik Hegel, nr. 472 i NKS 3742, 4°, 1. Række. 1860–1887, Det kongelige Bibliotek, København. H. L. Tveterås siterer og omtaler brevet i Den norske bokhandels historie II, Norsk bokhandler-medhjelper-forening, J.W. Cappelen, Oslo 1964, s. 224.

Med Bjørnson som kausjonist tok Hegel kontakt med Collett og fikk i stand et nytt møte, som hadde en lykkeligere utgang enn det første. I et brev 5. november henviser han «til den Samtale Fruen igaar beærede mig med», og tilbød seg «at overtage Forlaget af Deres Erindringer og Optegnelser» for 10 spesidaler arket.5.11.1867. Frederik Hegel til Camilla Collett, nr. 40 i NKS 3742, 4° 2. Rk. 1867–1872, Det Kongelige Bibliotek, København. I begynnelsen av november var endelig Collett en av forfatterne til den mest betydningsfulle forleggeren i Danmark – direktøren hun helt siden våren hadde håpet å knytte varige litterære forbindelser med. Det hun ikke visste, var at det hele skyldtes at noen hadde snakket sammen uten å involvere eller informere henne. Hun trodde derfor at det var Rosenberg som hadde funnet en løsning. At så ikke var tilfelle, legger Bjørnson ikke skjul på i sin artikkel «Fru Camilla Collett» i Morgenbladet våren 1880:

At jeg en Stund ikke vilde have mere med Sagen at gjøre, var ikke, fordi jeg ikke kunde opnaa, hvad jeg vilde, eller fordi jeg ikke gjerne vilde være Mellemmand for Fru Collett, som for de mange andre norske Forfattere (og deriblandt de betydeligste), som jeg har tilført dette mest anseede Boghandlerfirma i Norden. Grunden var alene den, at hun krænkede mig, hvilket dog ikke hindrede mig i efter Anmodning fra Dr. Rosenberg paany at overtage Forhandlingerne, idet jeg hos Hr. Hegel tilbød mig at gaa god for hendes Bog. Det var mig (og ikke som Fru Collett tror, Hr. Rosenberg), «der bragte Sagen i Orden».Bjørnstjerne Bjørnson, «Fru Camilla Collett», Morgenbladet 5.5.1880.

Den nye forbindelsen med Hegel er bakgrunnen for Colletts fjerde brev til Bjørnson, datert 12. november. Nå var hun i gang med å klargjøre manuskriptet. I brevet ba hun om å få tilbake diktet «Til Hedevig», som hun hadde sendt ham fra Christiania. I sitt første svar hadde Bjørnson vært svært begeistret for hennes dikt. «Deres Digte synes mig rigtig smukke, og mere velvalgt Indledning til Colletts Bog kan De som Udgiver ikke give», hadde han skrevet.Brevs. 4:11, Nasjonalbiblioteket. Da hun besøkte ham første gang i hans leilighet på Vesterbro, hadde han kalt diktet «prægtigt» og ville trykke det i Folkebladet. Han skal ha tilbudt et honorar på fem spesidaler. På grunn av deres anstrengte forhold, regnet Collett med at det ikke lenger var aktuelt. Hun ville inkludere diktet i manuskriptet hun snart skulle overlevere Hegel. Diktet ble uten Colletts vitende trykket i Folkebladet i desember 1867. Honoraret skal hun aldri ha sett noe til.

I stedet for diktet sendte Bjørnson et brev hun oppfattet som et direkte angrep på henne selv. I en senere opptegnelse daterer hun det til 14. november og omtaler «den indignerede Demonstration af krænket Æresfølelse der gav sig Luft i hin mageløse Skrivelse», en indignasjon som skal ha skyldtes ønsket om å få diktet tilbake.Camilla Collett: Om Hegel og Bjørnson, Ms.8° 275:3:b, Nasjonalbiblioteket. Også i artikkelen i Morgenbladet nevner hun brevet, men hun «vil […] ikke nærmere omtale» innholdet. Vi kjenner derfor ikke ordlyden i brevet. Men hennes siste brev, datert 17. november, var et harmdirrende svar, og i det tar hun et oppgjør med Bjørnson. Hun kan ikke tro at hans brev er stilet til henne, og omtaler det som «saa enestaaende, ja en saadan Plet paa Dem, at jeg vilde skamme mig som Landsmand om Nogen Fremmet erfor derom». Mot hans angrep, følte hun seg ganske alene og ville sende brevet til sine sønner «der engang skulle vide at drage Dem til Regnskab for hvad De deri tillader Dem at sige mig». Hun hadde fått nok av hans behandling, og nektet å motta flere brev og forklaringer fra ham. Bruddet avsluttet deres brevveksling, og uvennskapet mellom Collett og Bjørnson var et faktum.

17. november 1867, Brevs. BB:2

Stilistisk variasjon

Selv om brev forutsetter avstand mellom avsender og mottaker, er det en sjanger som ofte forbindes med nærvær. Med nærvær tenker man i denne sammenhengen ikke på et fysisk eller kroppslig nærvær, men snarere de forestillingene avsenderen og mottakeren danner seg av hverandre under korrespondansen. En av brevsjangerens teoretikere, Esther Milne, karakteriserer dette nærværet slik: «Snarere er nærvær en effekt som skapes ved kommunikasjon (enten ved brev, postkort eller eposter, for eksempel) når de involverte forestiller seg den andres psykologiske eller, noen ganger, fysiske nærvær.»«Rather, presence is an effect achieved in communication (whether by letters, postcards or email, for example) when interlocutors imagine the psychological or, sometimes, physical presence of the other.» Esther Milne, Letters, Postcards, Email. Technologies of Presence. Routledge, New York, London 2010, s. 2. Særlig må det sies å være tilfelle i personlig korrespondanse, og Colletts brev til Bjørnson skapte alt fra tillit og vennskap til krenkelse og sinne.

Det skyldtes ikke bare innholdet, men også tonen og stilen var med på å skape et personlig nærvær, som sier noe om både avsenderens situasjon og forhold til mottakeren. I det første brevet er for eksempel tonen innstendig og bedende. Allerede i åpningen spør Collett: «Kan De ikke redde mig af min Nød?» Men like interessant i denne sammenhengen er stedet brevet er skrevet på, «Bureauchef Colletts Gaard Homannsbyen».

4. september 1867, Brevs. BB:2

Stedsangivelsen viser på den ene siden at Collett bodde borgerlig og standsmessig, men på den annen side går det frem av brevet at hun var blitt husløs etter et ferieopphold hos en venninne. Hun bodde midlertidig hos byråsjefen, nærmere bestemt sin svoger Carl Emil Collett. Der bodde også hennes nest eldste sønn, Oscar, som den ugifte svogeren hadde tatt til seg i sønns sted da hun oppløste familien etter ektemannens død i 1851.Alf Collett, Familien Collett. Efterretninger. Christiania 1872, s. 107. Hun fremstår derfor som en fattig forfatter i velstående omgivelser, og en parentes avslører hennes fortvilte familiesituasjon. Der påpeker hun at de tre eldste sønnene er blitt henne fjerne etter at de har «fæstet sig til rige Slægtninge!». Samtidig som hun ba om hjelp, forsøkte hun å vekke Bjørnsons medlidenhet ved å være både bønnfallende og fortrolig.

I brevene mellom Christiania og København er i det hele tatt tonen fortrolig, kollegial og vennlig. Det forandret seg etter at Collett reiste til København. Det er tydelig allerede i det tredje brevet skrevet på «Hotel Phøenix Søndag». Den første detaljen som illustrerer endringen, er tiltalen. Nå heter det ikke lenger «Kjere Bjørnson», som i det første brevet. Heller ikke «Kjære Bjørnstjerne Bjørnson!», med utropstegn, som i det andre. Hun valgte den mer distanserte formen: «Hr Bjørnstjerne Bjørnson!». Den avsluttende hilsen var også reservert – «Min venligste Hilsen forresten».

I de to siste brevene er tonen enda kjøligere, og den sedvanlige avslutningen «Deres forbundne» eller «venligste Hilsen» er helt forsvunnet. Hun avsluttet nå brevene bare med navnetrekket. I tillegg til disse detaljene fra brevenes rammetekster kommer selvfølgelig innholdet. Som hennes krav om å få en forklaring på hvorfor Hegel avviste henne. Hennes anmodning om å få tilbakesendt «Til Hedevig». Og ikke minst hennes endelig brudd med ham: «Ingen Forklaring, intet Brev fra Deres Haand modtages mere.»

For å forstå hvorfor Collett og Bjørnson kom på kant med hverandre, er slike stilistiske detaljer viktige. Ikke bare viser de hvordan forholdet utviklet seg, men brevene var i høyeste grad også med på å gjøre deres forhold anspent. Da Bjørnson i sin artikkel i Morgenbladet 5. mai 1880 forklarte hvorfor han i slutten av oktober 1867 ikke lenger ville være Colletts mellommann, trakk han frem to ting. Det første var at han ble krenket av den bitre tonen han hørte i hennes brev, det andre var at hun skulle ha tatt avskrift av hvert ord hun hadde sendt ham.

Det, som krænkede mig, var hendes bitre Tone, og især at hun fortalte, hun havde taget Afskrift af hvert Ord, hun havde skrevet til mig; hun fortalte det i en saadan Forbindelse, at jeg maatte forstaa, at hun hemmelig havde havt Mistillid til mig den hele Tid.Bjørnstjerne Bjørnson, «Fru Camilla Collett» i Morgenbladet 5.5.1880.

I hennes brev til Bjørnson finnes det en rekke forskjellige tone- og stilleier, som skapte svært ulike bilder og nærværseffekter hos mottakeren. Bjørnsons forklaring viser likevel hvordan tonen i de siste brevene frembrakte bilder av avsenderen som bitter, og at dette bildet helt overskygget de øvrige. Like interessant som hans første forklaring, er imidlertid den andre: At han ble krenket av at Collett skal ha tatt vare på avskriftene av sine brev til ham.

Privat eller offentlig

Hva betyr det å ta vare på brev? Hva betyr det å ødelegge brev? Er det mottakeren eller avsenderen som eier et brev? Er brev private eller offentlige? Dette er sentrale spørsmål i enhver betraktning over brevsjangeren, og de er i høyeste grad relevante når man skal lese og forstå en konkret brevveksling.Michael Robinson, «’The Great Epistolick Art’: An Introduction» i Nordic Letters 1870–1910, Ed. by Michael Robinson and Janet Garton, Norvik Press 1999. Brevvekslingen mellom Collett og Bjørnson setter til og med disse spørsmålene på spissen.

«Selv om tanken på en eventuell publikasjon kan gjøre brevskriveren oppmerksom på den fremtidige leseren, er denne forestillingen alltid sekundær og formidlet gjennom henvendelsen til den faktiske mottakeren av brevet», hevder den franske brevforskeren Claudine Gothot-Mersch.«Même si l’arriere-pensée d’une éventuelle publication rend parfois l’épistolier attentive au lecteur future, cette vision seconde est toujours médiatisée par celle du destinataire effectif de la lettre.» Sitert i Jelena Jovicic, L’épistolaire intime (1850–1900). Genre pratique et culturelle, Cambridge Scholar Publishing, 2010, s. 25. Å dømme av Bjørnsons artikkel i Morgenbladet oppfattet han i utgangspunktet korrespondansen med Collett som privat, mens hun, som tok vare på brevene og avskriftene, kan se ut til å ha betraktet den som semi-offentlig fra første stund. Til forskjell fra Bjørnson hadde hun lang erfaring med å skrive innenfor private sjangre, hvor tanken på fremtidige lesere er tilstede. Men heller ikke Bjørnson var fremmed for å offentliggjøre Colletts brev i 1867. Likevel må hans trussel om offentliggjøring forstås på en annen måte.

Etter å ha mottatt Colletts siste brev følte Bjørnson seg ikke bare krenket. Han ville også ha støtte og oppreisning. Han ville henvende seg til offentligheten for å vise hva slags krenkelser han var blitt utsatt for av Collett. Den 18. november skrev han derfor til Hegel og ba ham «sige (eller skrive) hende fra mig, at hendes Brev til mig snarest mulig skal blive trykt.»18.11.1867. Bjørnstjerne Bjørnsons til Frederik Hegel, nr. 474 i NKS 3742, 4°, 1. Række, Det Kongelige Bibliotek, København. Samme dag sendte altså Hegel et kort brev til Collett og meddelte Bjørnsons trussel om å publisere hennes siste brev.

Dagen etter henvendte Collett seg til Hegel og fortalte at hun ikke kunne forhindre Bjørnson i å offentliggjøre brevet, men hun frarådet Bjørnson å gå til det skrittet. Det ville tvinge henne til å publisere et tilsvarende brev fra ham. Fra Hotel Phøenix skrev hun til Hegel 19. november:

Det vil kun tvinge mig til at offentliggiøre den tilsvarende Skrivelse fra ham. Hvis Hr Hegel kjende denne og overhodet Bjørnsons hele Optræden mod mig hernede, vilde De meget fraraade ham ethvert Skridt videre.19.11. 1867. Brev fra Camilla Collett til Frederik Hegel, nr. 90 i NKS 3742, 4°, 1. Række, Det Kongelige Bibliotek, København.

Nå var Hegel blitt mellommann og budbringer for de to norske forfatterne. Etter å ha hatt et møte med Collett på hotellet i Norgesgade må han ha fortalt Bjørnson hvilket mottrekk Collett ville ty til. Han avsto fra å gjøre alvor av sin trussel, og det ble ingen offentlig skittentøyvask i 1867.

Etterspillet viser likevel hvor porøs grensen mellom privat og offentlig kan være. Om Bjørnson i utgangspunktet oppfattet korrespondansen som privat, betraktet han offentligheten som en ankeinstans han kunne henvende seg til for å søke støtte i sine private konflikter. Det hadde han også gjort tidligere med større eller mindre hell, men i dette tilfellet satte Colletts mottrekk ham på andre tanker. Deres korrespondanse forble derfor ukjent for andre enn de involverte frem til 1880.

Da trykket Collett sin artikkel i Morgenbladet og dro nytte av å ha tatt vare på både avskriftene av sine egne brev og Bjørnsons svar. Likevel er det en slående forskjell mellom Bjørnsons trusselbrev og Colletts offentliggjøring. Ikke bare på grunn av deres ulike posisjoner i det litterære feltet, men også i deres forståelse av offentligheten. For Collett var offentligheten ikke en ankeinstans, men et sted hvor egne erfaringer kunne fremstilles for å eksemplifisere konflikter i samtiden. I 1880 var utgangspunktet for offentliggjørelsen ikke deres private uvennskap. I artikkelen anonymiserer hun konsekvent Bjørnson ved å omtale ham som «Mellommand», «Landsmand» og «N.N.». Hennes ærend var å vise hvordan det hadde vært å være «norsk Forfatterinde» i København. Bakgrunnen for artikkelen var også debatten om forholdet mellom norske forfattere og danske forleggere som hadde pågått i norske aviser det siste året. I et brev til Universitetsbibliotekar A.C. Drolsum, skulle Hegel i 1883 interessant nok oppsummere debatten ved å hevde at forholdet mellom forfatter og forlegger ikke lenger var en privatsak mellom menn.Harald L. Tveterås, Den norske bokhandels historie II, Norsk bokhandler-medhjelper-forening, J.W. Cappelen, Oslo 1964, s. 384.

Striden mellom norske forfattere og danske forleggere

Helt siden Bjørnson hadde gått over til Hegels Gyldendal Boghandel i 1860, hadde han fra tid til annen blitt kritisert for å ha blitt dansk forfatter. Det som utløste avisdebatten i 1879 var imidlertid at Peter Christen Asbjørnsens Norske Folkeeventyr. Ny samling utkom på Hegels forlag. I en ellers rosende omtale i Ny illustreret Tidende stilte Kristian A. Winter-Hjelm spørsmål ved at et verk av nasjonal betydning utkom i København. Anmeldelsen satte i gang debatten som siden er blitt kalt den første norske forlagsstriden.

Asbjørnsen forsvarte seg ved å vise til at han nådde et langt større publikum ved å utgi sine bøker i København. Hans kritikere mente derimot at norske forlag og forfattere var en viktig del av en nasjons kultur og identitet, og satte sin lit til at en ny generasjon forfattere ville utgi sine bøker hjemme. Collett kom med sitt første bidrag i debatten med en artikkel om sitt brudd med Hegel i 1872, som stod på trykk i Aftenposten 26. januar 1880. Kort tid etter ble artikkelen trykket opp sammen med de øvrige bidragene i debatten i boken Striden om norske forfattere og danske forlæggere. Bak utgivelsen sto de to norske forleggerne Albert Cammermeyer og Peter Tidemand Malling.Camilla Collett, «Ogsaa om forlæggere og forfattere» i Striden om norske forfattere og danske forlæggere, Cammermeyer og P.T. Mallings Boghandel Kristiania, 1880.

Artikkelen opprørte Hegel, som en stund skal ha vurdert å gå til søksmål mot Collett. Etter å ha konferert med Henrik Ibsen og fått hans støtte for sin versjon av saken, valgte han i stedet å gå til rette med Colletts fremstilling i en artikkel i Aftenposten 4. mars. Ved hjelp av sitt forlagsarkiv redegjorde han i detalj for samarbeidet med Collett helt siden utgivelsen av annenutgaven av Amtmandens Døttre i 1860 til bruddet under arbeidet med annet bind av Sidste Blade i 1872. Grunnen til at han hadde avsluttet samarbeidet med Collett, var at han flere ganger hadde fått et tydelig inntrykk av at hun var misfornøyd med ham som forlegger.

Hegels svar førte i sin tur til en kritikk av utgiverne av Striden om norske forfattere og danske forlæggere i Morgenbladet. I to innlegg argumenterte en anonym skribent for at det hadde vært ytterst uheldig av Cammermeyer og Malling å trykke opp Colletts bidrag uten å ta med Hegels svar. Med støtte i hans artikkel stilte skribenten også spørsmål ved Colletts fremstilling, hennes omgang med faktiske opplysninger og hennes koleriske temperament. I Morgenbladet 22. april svarte Collett sin tidligere forlegger og til dels den anonyme skribenten. Hun forsikret Hegel at hun aldri hadde vært misfornøyd med ham. Den hun derimot hadde noe å utsette på, var sin «Mellommand». For å vise hvorfor tok hun for seg deres turbulente forhold høsten 1867 og siterte fra deres brev. I artikkelen har hun også utviklet et feministisk perspektiv på affæren med Bjørnson. For Collett illustrerte hennes erfaringer ikke bare konflikten mellom danske forleggere og norske forfattere, men også hvordan det var å være «en norsk forfatterinde» i København. Det var på bakgrunn av sin kamp for kvinners frigjøring hun så tilbake på høsten 1867:

Hvad jeg ved den hele Affære følte, vil jeg ikke give Navn af Misfornøielse, men noget ganske andet. Det var en af disse Oplevelser, der kun efterlader et dumpt, smerteligt Indtryk i Sjelen, fordi den grunder sig paa noget uretfærdigt, bundløst forkjert i vor hele Samfundsorden, at den ene Halvpart af dens Medlemmer ikke personlig tør kræves til Regnskab, og den anden har Retten givet til at unddrage sig at staa til Rede. En Mand vilde det ikke passeret.Morgenbladet 22.4.1880.

Morgenbladet 22. april 1880

Resepsjon

Det feministiske perspektivet har forsvunnet i senere fremstillinger av korrespondansen mellom Collett og Bjørnson. De to som har behandlet konflikten mellom dem, er Ellisiv Steen i Den lange strid og Harald L. Tveterås i Den norske bokhandels historie II. Begge fremstiller Bjørnson som «fornuftig» og «storsinnet» mens Collett står igjen som «ubehersket», «mistenksom» og «aggressiv». Det skyldes fremfor alt at de begge legger stor vekt på Bjørnsons kausjonering for utgivelsen av Sidste Blade. Selv om Collett ikke kjente til brevet hvor han tilbød seg å dekke utgiftene for utgivelsen, er det likevel i lys av det de betrakter hennes siste brev til Bjørnson. Steen oppsummerer konflikten mellom dem slik:

Et brev hun skrev til ham 17. november, var så ubehersket i tonen at Bjørnson truet med å offentliggjøre det. Det storsinn han hadde vist i denne ubehagelige episoden, forsto hun aldri, og de kom ikke mer på talefot, enda Bjørnson gang på gang gjorde forsøk på å få en forsoning i stand.Ellisiv Steen, Den lange strid. Camilla Colletts senere forfatterskap, Gyldendal, Oslo 1954, s. 102.

Forsvaret av Bjørnson er enda tydeligere hos Tveterås. Han siterer hele brevet hvor Bjørnson stiller som kausjonist samt en rekke øvrige brev mellom menn som i ulike perioder hadde vært involvert i Colletts liv og forfatterskap, som Bernhard Dunker, Clemens Petersen og Carl Rosenberg. Fra deres brev samler han opp kritiske karakteristikker og rene bakvaskelser av Collett, og indirekte kartlegger han det nettverket av menn Collett i perioder var en del av og i andre perioder kjempet mot. I den grad ser Tveterås seg blind på dette maskuline nettverkets oppfatning av Collett at han ikke engang nevner, henviser til eller siterer fra hennes brev til Bjørnson. Ved konsekvent å overse henne stemme, reproduserer han fortellingen om den vanskelige Collett datidens litterære patriarkat produserte. Han kan derfor konkludere med at Bjørnson med en storsinnet gest løste den vanskelige situasjonen Collett hadde havnet i:

I dag kan vi ikke fange opp det skiftende spill av samtaler og muntlige forhandlinger som foregikk i Kjøbenhavn denne høsten – med hovedpersoner som Bjørnson, Hegel, C. Rosenberg og delvis Clemens Petersen foruten forfatterinnen selv. Men løsningen ser vi, – med en storsinnet gestus grep Bjørnson plutselig inn i situasjonen den 3. november.Harald L. Tveterås, Den norske bokhandels historie II, Norsk bokhandler-medhjelper-forening, J.W. Cappelen, Oslo 1964, s. 224.

Mye har skjedd i brevforskningen siden Tveterås skrev sin bok. I dag er det i langt større grad vanlig å lese brev som svar og reaksjoner på andres henvendelser enn tidligere. Det som kjennetegner det personlige brevet, hevder for eksempel Jelena Jovicic i L’épistolaire intime (1850–1900), er at det kommuniserer med en annen enten det er i form av en første henvendelse, et svar eller en fortsettelse av en dialog.Jelena Jovicic, L’épistolaire intime (1850–1900). Genre et pratique culturelle, Cambridge Scholar Publishing 2010, s. 15. Det fører i neste omgang til at man ikke leser brev som en enkelt persons henvendelser og reaksjoner, men i større grad setter brevene og brevskriverne inn i en sosial sammenheng. De ulike brevene leses som en del av en korrespondanse i en større kontekst. Det har ført til at brevskrivernes eventuelle suverenitet tones ned til fordel for den bestemte situasjonen og det sosiale samspillet de skrev innenfor.

Betrakter vi Bjørnsons brev til Hegel som en reaksjon på Rosenbergs anmodning om å finne en løsning på Colletts situasjon, fremstår hans storsinn straks i et litt annet lys. Leser vi brevet i forbindelse med korrespondansen mellom Collett og Bjørnson, ser det ut til at han betalte seg ut av en penibel situasjon han hadde vært med å skape. En detalj som rokker ved Bjørnsons påståtte storsinn, er at han også regnet med å få beløpet «berigtiget hos hende selv eller hendes meget formuende Slægtning». At Collettfamilien var en velstående handels- og embetsmannslekt i Christiania var godt kjent, og i sitt første brev hadde Collett minnet ham på det ved å nevne at hennes eldste sønner var blitt henne fjerne etter at de hadde «fæstet sig til rige Slægtninge!».

Kilde og tekst

Brev er både kilder og tekster. Som kilder har de i likhet med dagbøker og dokumenter en tettere forbindelse til faktisk virkelighet enn litterære tekster. Brev henviser til og dokumenterer hendelser som en gang har funnet sted. De bringer oss inn i relasjoner mellom mennesker som preget deres liv og formet den verden de levde i. Men brev er også tekster som kan leses med blikk for tvetydigheter og flerstemmighet, selvfremstilling og forstillelse. Brev er verken direkte uttrykk for en person eller avtrykk av en hendelse, men språklige, stilistiske og retoriske fremstillinger av saksforhold, relasjoner og personligheter i bestemte situasjoner.

Med Colletts fem brev til Bjørnson blir denne dobbeltheten prekær både på grunn av intensiteten i hennes brev og det faktum at Bjørnsons brev ikke er bevart i sin helhet. Vi står derfor overfor en halv korrespondanse, som er rykket ut av den sammenhengen den ble skrevet i. Likevel er det viktig å huske at hennes brev er reaksjoner og svar på Bjørnsons brev. Bare ved å lese dem som deler av en korrespondanse i en sosial sammenheng, kan vi fange opp det skiftende spill av henvendelser, forhandlinger og forviklinger som utspilte seg i Christiania og København høsten 1867. På den måten kan vi komme på det rene med hvordan Collett og Bjørnson ble uvenner, og hvordan de på hver sin måte reagerte på konflikten. Bjørnson omtalte den som en bagatell han straks glemte til fordel andre kamper han oppfattet som viktigere. Først da kvinnesaken var à la mode på slutten av 1870-tallet, ble han en av dens talsmenn, og forsto, som han påpekte i Morgenbladet i 1880, hvilken kamp som begynte med utgivelsen av Amtmandens Døttre. For Collett ble derimot opplevelsene høsten 1867 et viktig kapittel i hennes kamp for kvinners rett til å heve stemmen og kritisere det patriarkalske samfunnet hun levde i. Ikke bare i private brev, men også i all offentlighet. Det er en tematikk som slås an allerede i åpningen av Sidste Blade når hun skriver at en av forfatterens oppgaver er å gi en tydning av det «patriarkalske familie-pietetsforholdet» som har erstattet gudene i skyene.

Om Brev til Bjørnstjerne Bjørnson

I denne utgaven publiseres fem brev fra Camilla Collett til Bjørnstjerne Bjørnson. Disse brevene er, bortsett fra en side av et brev fra Bjørnson til Collett, trolig det eneste som er bevart av deres kortvarige korrespondanse. Forholdet mellom de to ble stadig kjøligere og i det siste brevet tar Collett et oppgjør med Bjørnson.

Marius Wulfsberg har skrevet innledning om brevenes forhistorie og det han kaller en «historie om uvennskap». Mette Refslund Witting har stått for det filologiske arbeidet med utgivelsen.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 4. september 1867
• 27. september 1867
• [27. oktober 1867]
• 12. november [1867]
• 17. november 1867

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook