Ved Elizabeth Svarstad
Takk til Torkel Bråthen for hjelp med transkripsjonen, og takk til Egil Bakka for testlesing og gode råd.XII Engels Danse er et manuskript med beskrivelser av engelskdanser og noter til dansemelodier. Engelskdanser er danser for flere par av gangen. Parene er oppstilt på rekke, og dansen består av en sekvens med turer der danserne danser med hverandre, rundt hverandre og bytter plasser i ulike figurer og formasjoner. For hver gang sekvensen danses, flytter parene seg en plass nedover eller oppover i settet. Sekvensen gjentas igjen og igjen til alle par har danset med alle par.
Engelskdanser var en svært populær danseform på 1700-tallet. Den var en selvskreven dans på ball, og det finnes beskrivelser av et stort antall danser av denne typen i dansebøker bevart i norske arkiver. XII Engels Danse er et typisk eksempel på en slik kilde. I denne innledningen ser jeg nærmere på selve dokumentet og innholdet, bokens betydning i norsk sammenheng og i en større europeisk tradisjon, samt dansedokumentet som kilde for en fortidig praksis.
Innledningen bygger på funn fra mitt doktorgradsarbeid og avhandlingen «Aqquratesse i alt af Dands og Triin og Opførsel». Dans som sosial dannelse i Norge 1750–1820. Jeg brukte der 15 dansebøker bevart i norske arkiver som hovedkilder, og undersøkte periodens dansepraksis og dans som dannelse, både danseopplæring og den formen for dannelse som består av etikette og korrekt oppførsel.Svarstad 2017.
XII Engels Danse (12 engelske danser eller 12 engelskdanser) er et tynt hefte på seks sider som inneholder dansebeskrivelser og noter til dansemelodier. Det er tolv melodier, men dansebeskrivelser for kun syv av dansene. Manuskriptet er anonymt og udatert.
Boken har slitte kanter og flekker på flere av sidene. Nederste høyre hjørne er revet av, og følgelig er enkelte ord i dansebeskrivelse nummer 10 forsvunnet. Boken har vært brettet i tre, og baksiden har en mørkere farge enn de andre sidene. Brukssporene tyder på at boken har vært brettet ut og foldet sammen mange ganger. Slike bruksspor finnes på flere dansebøker i det norske kildematerialet for dans på 1700-tallet. Det vitner om praksis, at dansedokumentene har vært i bruk og at dansene som er beskrevet har blitt danset. Svette og varme hender har holdt i papiret, bladd opp på riktig side, øyne har lest teksten og personen har minnet seg selv på hvilke turer og trinn den aktuelle dansen inneholder og memorert rekkefølgen. Videre har personen kanskje brettet sammen boken og lagt den i lommen, utført sin reverens til damen han skal danse med, budt henne hånden, ført henne ut på dansegulvet, igjen gjort sine reverenser, forberedt seg på å lede dansen som «1te Monsieur», kastet et blikk mot musikerne eller spillemannen og forsikret seg om at alle er klare, og deretter startet dansen.
Dansebeskrivelsene er skrevet på venstre side og melodiene på høyre side i boken. Dansene er nummerert, og tre av dem har titler: Nr. 4 La Vertu Couronnée, nr. 9 Le Printems og nr. 10 Le Triomphe.
Dansebeskrivelsene er organisert i nummererte repetisjoner (Repet.) som henviser til deler i musikken, og hver repetisjon er delt inn i nummererte deler. For eksempel består første dans av tre repetisjoner. Den tilhørende dansemelodien består av tilsvarende tre deler. Hver av de tre delene i musikken skal repeteres (spilles to ganger). Dansebeskrivelsens første tur danses til melodiens første del spilt en gang igjennom. Dansebeskrivelsens andre tur danses til melodiens første del repetert, og så videre.
Instruksjonene for dansene er kortfattede og stikkordsmessige. Språket er dansk med enkelte franske benevnelser. Denne typen kilder for dans er skrevet for å huske dansene. Det er underforstått at leseren som skulle bruke boken var innforstått med og hadde kunnskap om den praksisen ordene representerer. Det var viktig og hensiktsmessig å holde beskrivelsene så korte og konsise som mulig, nettopp fordi de skulle være raske å lese, memorere og utføre i praksis. Teksten fungerte som en huskeliste og var ikke ment som detaljerte instrukser for å lære seg tekniske utførelser av trinn, figurer og turer.
Det er vanskelig å si noe sikkert om hvilket årstall manuskriptet er skrevet. I et maskinskrevet dokument datert 12. januar 1972 som følger manuskriptet gjør Fin Michalsen (1900–1972) ved Statsarkivet i Oslo rede for sine undersøkelser for å slå fast datering, opphavsperson og eier. XII Engels Danse ble avlevert Nasjonalbiblioteket i en pakke fra Grevskapet Larvik sammen med dokumenter fra 1753, men pakken inneholdt også dokumenter fra perioden 1729 til 1789. Michalsen hevder det er mest sannsynlig at dokumentet er fra ca. 1750.
Michalsen foreslår at XII Engels Danse kan ha vært eid av en av forvalterne ved Jernverket i Larvik og har satt opp en liste over forvaltere i perioden 1691 til 1786. Han nevner at en mulig opphavsmann kan ha vært en «tilkalt tysker». Michalsen skriver ikke noe mer om hva han mener med en «tilkalt tysker», men det kan være at han mener at det kan ha vært en tysk dansemester.
XII Engels Danse kan godt ha tilhørt en forvalterfamilie på 1700-tallet. Velstående familier i Norge på 1700-tallet forlystet seg med selskapsdans, og det var vanlig med selskaper og ball flere ganger i uken. Barn og unge medlemmer av familien fikk nødvendig opplæring i dans og dannelse, enten ved å gå på danseskole eller ved å få privatundervisning av en dansemester. Det finnes en rekke eksempler på at dansemestere som virket i Norge kom fra Tyskland, Frankrike, England og Skandinavia. Gitt det faktum at manuskriptet er skrevet på dansk-norsk, er det ikke så sannsynlig at opphavspersonen er tysk.
Det er sannsynlig at XII Engels Danse er en avskrift av en annen bok. Det som særlig peker mot en avskrift, er at boken inneholder melodier for flere danser enn det er dansebeskrivelser, at det er ryddig disponert og ført med nummerering av dansens turer. Det kan virke som om musikken er skrevet ned først, og så er dansene skrevet ned etterpå. At det er satt av ledig plass til de dansene som ikke er beskrevet i manuskriptet, kan kanskje tyde på at avskriveren enten ikke ble ferdig med å skrive av alle dansene, eller at de manglende dansene ble utelatt fordi de var ansett som ikke viktige eller interessante.
Det er flere eksempler på at dansebøker som XII Engels Danse er avskrifter. Et eksempel er en dansebok som finnes i arkivet etter Christopher Hammer (1720–1084) som har et klart slektskap med en bok som finnes i avfotografert versjon ved Nasjonalbiblioteket, den såkalte Heknerønningens dansebok.Danse-Bog. XA HA Mus 3b, NTNU UB Gunnerusbiblioteket og [Dansebog: av mig tilhørende Chr. M. Hekneronnungen: 1854]. T mikr 263, Nasjonalbiblioteket. Se Svarstad 2017 for en gjennomgang og sammenligning av innholdet i de to bøkene. Mange av dansene er de samme i begge bøkene, og noen av de felles dansene finnes også i samme type dansebøker fra England. Se Svarstad 2017 for en gjennomgang av dansebøker fra perioden 1750–1820 i norske arkiver.
Det er vanskelig å si noe mer sikkert om hvem som har skrevet ned dansene og dansemelodiene. På et mer generelt grunnlag kan vi si at manuskriptet XII Engels Danse føyer seg inn i en lang og sterk europeisk tradisjon på flere måter. Mange slike danser var et yndet materiale som mange ønsket å praktisere, og en vanlig måte å ivareta og spre repertoaret på var gjennom å skrive av dansebøker for å memorere dansene og bruke dem selv.
I Nordisk folkedanstypologi defineres kontradans med utgangspunkt i en hypotese om en stor gruppe danser med røtter i engelsk tradisjon.Bakka 1997. Kontradans, kalt country dance, var en del av danserepertoaret ved det engelske hoff fra 1500-tallet. Den mest kjente kilden er John Playfords (1623–1686/7) samling The English Dancing Master,Playford 1651. som ble utgitt første gang i 1651 i London. Dansene i denne boken kalles English country dances og er danser med oppstilling i sirkel, firkant og på rekke, og danser for alt fra to, fire og seks par til et ubestemt antall par, såkalt «longwayes for as many as will». Det finnes for eksempel et stort antall bøker med engelske kontradanser i The Vaughan Williams Memorial Library i England, Historic Dance and Tune Books. The Vaughan William Memorial Library (www.vwml.org/topics/historic-dance-and-tune-books, 4. april 2023). og kildematerialet forteller om en enormt populær danseform over en lang periode fra midten av 1600-tallet til ut på 1900-tallet.
På slutten av 1600-tallet brakte den franske dansemesteren André Lorin countrydance fra England til Frankrike som såkalte contredances. Han skrev samlinger med danser som ligner repertoaret i Playfords samling. Lorin skiller mellom contredances ordinaires, som kan danses av alt fra to par til et ubestemt antall par, og contredances figurées, som kan danses av to til tolv personer. Lorin har tilpasset de engelske country dances til fransk dansepraksis, og hans dansebøker inneholder i tillegg til dansebeskrivelser, instruksjoner for hvordan dansene skal utføres, illustrasjoner og dansenotasjon.Lorin 1697/1698.
Dansene spredte seg til Norden og Norge i løpet av 1700-tallet som kontradans. Det er vanlig å skille mellom danser med engelsk opphav (kalles gjerne engelskdanser, anglais, englis, etc.) og danser med fransk opphav (kalles contradans og lignende stavemåter). Danser med engelsk opphav er danser med oppstilling på rekke, og danser med fransk opphav er danser med oppstilling i firkant, selv om begge oppstillingsmåtene finnes i både engelske, franske og europeiske kilder.
Dansene i XII Engels Danse er typiske engelskdanser med oppstilling på rekke. I rekkeoppstilling er det vanlig å kategorisere dansene etter hva slags progresjon de har. Progresjon defineres i dans som at par bytter plass med andre par i dansen, og det er to typer progresjon: småsettprogresjon og helsettprogresjon. «Sett» betegner antall par som er involvert i dansesekvensen, og et helt sett vil si at alle parene i rekken er involvert på en gang, mens småsett vil si at sekvensen involverer et mindre antall par; som regel to eller tre par. Dansene i XII Engels Danse er danser med småsettprogresjon med tre par, såkalt trippel småsettprogresjon.
Det vil si at dansesekvensen involverer et første, andre og tredje par, og når sekvensen er danset igjennom en gang, og første par «bliver andet par», det vil si at de har byttet plass med par nummer to, starter sekvensen fra begynnelsen og det er blitt et par (nr. 2) til overs øverst i settet. Etterhvert som sekvensen gjentas igjen og igjen, kan de øverste (tiloversblevne) parene starte på sekvensen igjen når det er et tilstrekkelig antall par, et fullt småsett, til å utføre sekvensen. Slik fortsetter dansen til alle par har danset med alle par.
Praksisen i engelskdanser på 1700-tallet var at det øverste paret ledet dansen og «viste» turene slik at parene nedover i rekken kunne se på og gjøre seg kjent med rekkefølgen før det ble deres tur til å bli med i dansen. Oppstillingen var slik at mer erfarne dansere og personer med høyere rang danset øverst i settet, og yngre og mindre erfarne danset lenger ned i rekken. En skildring i Christian Thaulows (1806–1888) manuskript fra et juleball i 1819 viser hvordan det kunne være å danse med i en engelskdans som en ung og sjenert 13-åring:
Hidtil havde han ikke havt Mod til at deltage i Dandsen skjønt han følte stor Lyst til at være med ogsaa. Endnu nylig efter Taffelet var Stemningen overalt livlig og opmuntrende, – nogle Glas Punsch, hvormed der allerede blev serveret, gjorde vel ogsaa sit; men der blev endnu større Liv og Bevægelse da Morten som sædvanlig forud præluderer og med usædvanlig Ynde og Kraft spiller ovennævnte Engelskdands, der varmt inbød til Engagement, der ogsaa bragte synbart Liv og Bevægelse tilveie. Nedskriveren troede sig ogsaa heraf elektriseret nok til at vove en Dyst, en Deltagelse i denne Dands og ravede afsted imellem Mængden, henvendende sig med et kort bondeagtig Buk til Elisabeth Tofte. Hun forsmaaede ingenlunde dette Engagement og vi stillede os op aller nederst […].
Dandsen gik levende, alt var ligesom i Fyr og Flamme. Ross, en udmærket Dandser, vakte Alles Opmærksomhed og saaledes ogsaa min. Oftere havde jeg lagt Mærke til ham og hans Dandsekunst og følte især dennegang en lønlig Lyst til at kunne gjøre ham den efter, om endog kun for en Del. Dog endnu var jeg alt for meget optaget til at tænke paa Sligt og ængstedes mere og mere efterhvert som jeg avancerede opad og var dygtig medtaget da jeg endelig staar øverst og Raden staar til mig at afslutte Dandsen. 3 à 4 Par vare nu af min Formand affærdigede og jeg indsaa Nødvendigheden af at gjøre min Pligt. De foreløbige Komplimenter laa mig haardt paa Hjertet og med Bævelse udførte jeg da disse idet jeg efter Datidens Skik bukker, saa godt jeg kunde, til de to øverste Par, først, naturligvis, til Damerne, og derpaa, lidt mere overfladisk, til Herrerne.Kydland, Modalsli og Ystad 2017.
Når engelskdanser danses i dag, er det vanlig praksis å telle opp rekken i første, andre og tredje par nedover, slik at det dannes småsett nedover rekken. Alle småsettene starter sekvensen på samme tid, slik at alle får bli med i dansen med en gang og ingen må vente lenge på sin tur.
Engelskdanser er inndelt i turer og kalles også gjerne turdanser, eller så kan også selve dansene benevnes Tourer. Som regel tilsvarer en tur den delen av dansen som danses til en del, eller en frase, i musikken. I XII Engels Danse er dansene delt inn i repetisjoner (repet.), og hver repetisjon har nummererte deler. Repetisjon som begrep henviser her antagelig mest til delene, eller repetisjonene, i musikken. I dansebeskrivelsene har «repetisjon» samme funksjon som «tur», som danses til den enkelte repetisjon i musikken. For eksempel består første tur i dans nummer 1 av:
1. 1te Monsieur ballancerer imellem 1te og 2de Dame og holder samme ved Haanden, derpaa svinge hand een tour med venstre haand sin Dame og kommer tilbage paa sit Stæd. –
Musikkens første del består av åtte takter i 2/4, og første tur ville i min tolkning kunne fordele seg på musikken slik:
En figur vil si en del av en dans der en eller flere personer, eller ett eller flere par beveger seg i et mønster som danner en helhet innenfor en tur. Noen ganger kan en figur vare en hel tur, mens andre figurer er kortere, og da kan det danses flere figurer innenfor den delen av dansen som kalles en tur. Mange figurer i kontradanser og engelskdanser er faste figurer som gjøres mer eller mindre på samme måte hver gang. Eksempler på slike faste, etablerte figurer i dansene i XII Engels Danse er allemande, falde af, ballance, changere, dobbelt figur, chaine, traversere, dos à dos, promenere, visiten og triangel. Figurene er forklart i merknader i transkripsjonen.
Dansebøker som XII Engels Danse inneholder lite informasjon om hvilke trinn som skal brukes i de ulike figurene og turene og svært sjelden forekommer instruksjoner for hvordan trinn skal utføres. Beskrivelsene av dansene er som tidligere nevnt, kortfattede og listeaktige. Den kortfattede formen på dansebeskrivelsene impliserer at danserne hadde tilegnet seg kunnskap og ferdigheter om grunnleggende trinn i de ulike figurene og turene, og at de visste hva som var normen for utførelsene. Det var derfor ikke nødvendig å skrive ned denne formen for informasjon. Den stikkordsaktige fremstillingen har som formål å være et bruksdokument.
Kilder for dans fra 1700- og 1800-tallet viser at det var ulike praksiser for utføringen av dansene. På den ene siden ser det ut til at det kunne være valgfritt om man ville danse med enklere trinn eller benytte mer avanserte trinn. Det kommer frem gjennom blant annet en beretning av Frederik A. Otto (1826–1909) tidlig på 1800-tallet der han skriver om dansen feier, som er en form for engelskdans:
Feieren var den Tids Polonaise, men den dansedes med Trin, naar man kunde. Den gik op og den gik ned og endte med Kjæde. Man figurerede med hvert Par i Rækken, og de, som var øverst, kom altid efter og gjentog det samme. Det var et evindeligt ned og op og op og ned, før man kom til Enden. Naar endelig alle var kommen tilbage til sin Plads i Rækken, saa takkedes der af, som det hedte.Bakka 1991, 48; Otto 1912, 62–63; Svarstad 2017, 207.
Trinn som er nevnt i dansebeskrivelsene i XII Engels Danse er ballansere (ball.) og chassere.
Ballansere som trinn kommer av det franske pas balancé. Ifølge den franske danseforskeren Jean-Michel Guilcher (1914–2017) har trinnet opprinnelig, slik navnet tilsier, et element av balanse i seg. Han skriver at trinnet bruker to takter i musikken og kan gjøres fremover, bakover, frem på én takt og tilbake på neste takt, eller til høyre og venstre side. Guilcher nevner at trinnet kan utføres med et hink eller et hopp på foten som settes frem og tilbake.Guilcher 2003, 118; Svarstad 2017, 220. Et pas balancé med et lite hopp minner om beskrivelsen av Balancé i dansemester Espen Andreas Halls (A. Hald) bok. Der er trinnet beskrevet som en sekvens som starter med et steg til 4. posisjon med høyre fot, hink, samtidig som venstre fot settes med tærne i gulvet. Denne delen av trinnet gjentas til venstre og til høyre igjen, og deretter settes høyre fot i gulvet og sekvensen avsluttes med en assemblé; et hopp der man satser fra ett ben (her: venstre) og lander på begge føttene.Hall 1831, 6. Sekvensen som er beskrevet i Halls bok bruker åtte slag i musikken. En lignende beskrivelse finnes hos Jean-Henri Gourdoux-Daux (1772–1841), og denne formen for sekvenser sammensatte av flere trinn tyder på en videreutvikling av trinnet pas balancé slik det er forklart i 1700-tallets tidlige franske dansemanualer.Svarstad 2017, 221.
Musikken i XII Engels Danse er enkle dansemelodier i kategorien engelskdans. Dansemelodiene er stykker med to eller tre deler der hver del repeteres en gang slik at formen blir AABB eller AABBCC. Hver tur, som i XII Engels Danse er kalt repet. og nummerert i dansebeskrivelsene, danses til en del i musikken. Tur 1 danses til A1, tur 2 danses til A2, og så videre. Dansemelodien kan gi viktig informasjon til tolkningen av dansebeskrivelsene og til den praktiske utføringen av dansene i danseboken. Melodienes taktart kan angi hvilke grunntrinn som skal benyttes. For eksempel brukes dobbelttrinn til danser i 2/4 takt og trippeltrinn til 3/4 takt. Antall takter i frasene, antall repetisjoner og eventuelle andre merknader om melodiens form gir viktig informasjon om lengde og tempo på gjennomføringen av de forskjellige turene, figurene og trinnene. Betoninger i musikken kan antyde særskilte markeringer i dansens bevegelser. Slik fungerer dansemelodiene som en viktig del av kilden når tekstlige beskrivelser av danser skal prøves ut i praksis.Se Svarstad 2017, 226.
I arbeid med historiske kilder for dans, er det viktig å være oppmerksom på at vi ikke kjenner praksisen som trinnbenevnelsene representerer. En kan ikke ta for gitt at vår nåtidige dansetekniske forståelse av et trinn er den samme som på den tiden dansebokens ble skrevet. Derfor er det viktig å konsultere så mange samtidige kilder som mulig, undersøke ulike beskrivelser av trinnene og forsøke å tolke og rekonstruere trinnene gjennom historiske instruksjoner for utførelse. Europeiske dansemanualer som Pierre Rameaus (1674–1748) Le maître à danser, Kellom Tomlinsons (ca. 1690–e. 1753) The art of dancing og samlinger med kontradanser, som Recueil de contredances av Raoul-Auger Feuillet (1660–1710) samt Thomas Wilsons (1774–1854) An analysis of Country Dancing og J.H. Gourdoux-Daux’ De l’art de la danse er noen eksempler.Rameau 1725; Tomlinson 1735; Feuillet 1706; Wilson 1808; Gourdoux-Daux 1823.
Kilder fra tidlig på 1800-tallet inneholder ofte beskrivelser av trinn som brukes i kontradanser som kan være nyttige i tolkningen selv om de er skrevet senere enn perioden det er snakk om.
Det norske kildematerialet inneholder ikke mange detaljerte beskrivelser av trinn i siste halvdel av 1700-tallet, men internasjonale kilder er viktige indikatorer for hvordan trinnene ble utført i norsk sammenheng.
Engelskdanser ble på 1700- og 1800-tallet i begynnelsen danset av den delen i det norske samfunnet som hadde ressurser til å få opplæring av en dansemester. Men etterhvert bredte dansene seg til andre, lavere sosiale sjikt, og det finnes en rekke spor etter engelskdanser i det norske folkedansmaterialet. Turdanser som firetur og sekstur er klare eksempler på en slik europeisk påvirkning, utveksling av dansepraksis på tvers av sosiale lag og tilpassing til norske forhold.Bakka 1991, 46–47.
Jeg har interessert meg for tolkning og rekonstruksjon av dans og bevegelser fra historiske kilder i mange år. Gjennom studier av historiske danser, og i masteroppgaven Tolkning og rekonstruksjon med 1700-tallets sarabande som eksempel fra 2005 og doktoravhandlingen «Aqquratesse i alt af Dands og Triin og Opførsel». Dans som sosial dannelse i Norge 1750–1820 fra 2017 har jeg arbeidet med rekonstruksjon som metode for gjenskaping av dans fra skriftlige kilder.Jeg bruker begrepet rekonstruksjon slik det anvendes i feltet historiske danser om arbeidet med å gjenskape dans fra beskrivelser og notasjon med supplerende kildemateriale, og det dreier seg om en danskyndig forskers tilnærming til kilder.
I doktorgradsarbeidet mitt brukte jeg en kobling av tre metodiske tilnærmingsmåter, nemlig taus kunnskap, praksisbasert forskning og rekonstruksjon. Jeg er i tillegg opptatt av hermeneutikk som en historisk overbygning for å forstå hvordan vi kan nærme oss historiske kilder og hvordan vi tolker dem med stadig nye «briller» for hver gang vi er i kontakt med materialet. Hvert møte med beskrivelsen og hver tolkning av materialet vil farge det neste, og på den måten utvides horisonten hele tiden for hvordan vi forstår materialet og oss selv i prosessen med å gjenskape bevegelse og dans ut fra tekstlige beskrivelser og notasjon.
Mitt arbeid med denne kildeutgivelsen har derfor blitt gjort på et grunnlag av erfaring med andre kilder, studier og utforskning av praksis, og tolkningen jeg her presenterer er således min unike fremstilling av hvordan jeg forstår materialet. Om jeg kommer tilbake til kilden og gjennomgår den etter en tid, vil kanskje utkommet bli annerledes. På samme måte vil det bli annerledes og en annen tolkning om arbeidet ble gjort av en annen person enn meg.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I Nasjonalbibliotekets samling finnes det et lite hefte med tittelen XII Engels Danse (Mus.ms. 8634). Heftet inneholder tekstlig beskrivelse av danser og noter til dansemusikk. Denne NB kilder-utgaven inneholder transkripsjoner av både dansebeskrivelsene og melodiene, ved henholdsvis danseforsker Elizabeth Svarstad og musikkhistoriker Margrethe Støkken Bue.
I tillegg til transkripsjonene av de tolv engelskdansene er utgaven utstyrt med to innledninger: Svarstad har skrevet om manuskriptet, engelskdanser og dansebeskrivelsene, og Bue har skrevet om melodiene.
Se faksimile av manuskriptet på nb.no.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.