Klisterbaserte dekoreringsteknikker

Klister laget av stivelse fra hvete, ris eller potet og senere cellulose ble brukt som klebestoff i bokbinderiene fra ca. år 1500.Bartl et al 2005, 590 Iblandet vannløselig farge ble klister tatt i bruk til dekorering av papir. Klisterdekorering var gjerne bokbinderienes spesialitet, fordi de hadde materialene for hånden. Teknikken krever lite utstyr og kompetanse, men for å oppnå tilfredsstillende resultat kreves erfaring.Susanne Krause understreker at klebemidler som ikke er stivelsesbasert kan brukes til formålet så lenge de kan oppvise viskøse egenskaper, som for eksempel hud- og hornlim, resinlim og gummiløsninger (Rinck og Krause 2021, 129). Klisterdekorert papir ble ofte brukt som omslag på relativt tynne bøker/hefter, som musikknoter, diktsamlinger og dissertaser og senere som forsatspapir i skinninnbundne bøker.

Det finnes uendelig mange kombinasjoner og variasjoner av mønstre. Utover det overordnede begrepet klisterdekorert papir, finnes det ikke noen systematisk terminologi, men en del tradisjonelle navn består (klistermarmor) i tillegg til termer hentet fra relatert dekorasjonsmaling på treverk, f.eks. fordrivningFordrivning er en type penselteknikk brukt i dekorasjonsmaling som innebærer utjevning og flytting av våt farge ved hjelp av pensler (SNL). og ådring.Ådring er egentlig mønster i treets årringer, som fremkommer ved gjennomskjæring av treet på langs. Brukes også om maleteknikker kalt imitasjonsmaling som etterligner treets naturlige mønster og dekorasjonsådring hvor etterligning av en bestemt tresort ikke er hovedsaken, men hvor det gjelder å behandle overflaten dekorativt (SNL).

Penslet klisterpapir er den tidligste formen for dekorert papir vi kjenner i Europa. Eksempler på spillkort der baksiden var dekorert med denne teknikken stammer fra ca. 1430. Stivelsesklister tilsatt farge ble penslet i én retning over papiret og er gjenkjennbart på de mer eller mindre parallelle strøkene som dannes av penselen. Penslet klisterpapir kan være ensfarget eller flerfarget.

Penslet klisterpapir, ensfarget. Topographisk Journal for Norge, 1792 (NA/A d 405).

Penslet klisterpapir, flerfarget.
Anton Schiøth, Anvisning til hurtig praktisk regning, 1853 (NA/A 1885).

Penseldekorert papir tar utgangspunkt i et penslet klisterpapir, der det fargede klistersjiktet blir bearbeidet med en eller flere pensler og i mønsteret som dannes kan hårene i penselen komme mer eller mindre tydelig frem.

Penseldekorert klisterpapir, ensfarget utført av H.M. Refsum.
F. Mauthner, Broget liv, 1899 (07ga62712).

Klisterpapir med fordrivning har vært i bruk fra begynnelsen av 1600-tallet.Rinck og Krause 2021, 128 Teknikken er blitt kalt klistermarmorering på norsk, selv om det ikke er en marmoreringsteknikk. Papiret blir helt dekket med klister iblandet vannløselig farge, som pensles eller stoples på. Det kan være ensfarget eller flerfarget. Mens klisteret fortsatt er vått, blir forskjellig verktøy benyttet for å skape mønster. Ofte anvendte man ganske enkelt fingrene, eller en sammenkrøllet fille, svamp pensel eller kam, gjerne kombinert med stempler eller graverte ruller.

Karakteristisk for klisterpapir med fordrivning er en tydelig gjenkjennbar tekstur som oppstår under bearbeidelsen av det våte klisteret, da overskuddsklister skyves rundt og danner mørkere linjer og områder, mens papiret i mellom delvis frilegges og fargen fremstår som lasur. Forskjellige resultater oppnås ved å anvende varierte metoder og verktøy.Krause og Rinck 2016, 120

Flerfarget penslet klisterpapir med ådring, fordrivning og penseldekor.
De forskjellige fargene er penslet både flekkvis og i vertikale striper på arket og
mønsteret er fremkalt med forskjellig verktøy som pensler og pinner.
F. C. Schønhau, Samling af Danske Lærde Fruentimer, 1753.

Flerfarget klisterpapir med fordrivning og penseldekor– mønsteret er
fremkalt med forskjellig verktøy som kam, pensler og fingre.
Ms.fol. 87b «Lovhåndskrift. Ca. tidlig 1700-tall.».

Ensfarget klisterpapir med fordrivning, mønsteret er fremkalt med kam.
Carl Selbye, En Brude-Tale, 1777 (NS1815).

Ådret klisterpapir med fordrivning, flerfarget. De forskjellige fargene er penslet flekkvis på arket og klisteret er ådret, deretter er mønsteret skapt ved bruk av fingrene.
Jørgen Henrik Rawert, Forelæsninger over den geometriske, trigonometriske og militaire Landmaaling tilligemed Nivelleringen, 1793 (87ga78661).

Ensfarget klisterpapir med fordrivning, mønsteret er skapt ved bruk av pensel,
kam og fingre. Ms. 4° 22 «Historia juris universi. Ca. 1750».

Ensfarget ådret klisterpapir. Jens Kraft, Forelæsninger over Mekanik, 1763.

Ensfarget ådret klisterpapir. Simon Wolff, Indtrædelses Tale, holden i
Det Kongelige Norske Videnskapers Sælskabs Forsamlings-Sahl i Tronhiem
den 30. November Ao. 1772, 1772 (87ga32141).

Ådret klisterpapir med stempeldekor utført av H.M. Refsum.
Grazia Deledda, Siv som svaier i vinden, 1927 (07ga62668).

En spesiell type mønster er assosiert med Herrnhut-søstrene, (opprinnelig bøhmisk religiøst samfunn med tilhold i Sachsen), som i perioden 1764–1825 utviklet en særegen stil, som ble svært populær og ofte kopiert til inn på 1900-tallet. Siden opphavspersonen som oftest er vanskelig å identifisere, kalles dettes mønsteret à la Herrnhuter. Det fargede klisteret bygges opp i flere lag med kryssende, gjerne diagonale linjer, og bearbeides med forskjellige redskaper inkludert blokktrykkformer for å utvikle mønsteret.

Ensfarget klisterpapir der mønsteret er skapt ved bruk av kam, pensel og blokktrykk
(à la Herrnhuter). Princesse Sophia Hedevig, 1735.

Ådret klisterpapir med runde former og lyse kanter. Norsk dekorert papir fra Forsøget papirmølle (Strinda i Trøndelag). Møllen var i drift i perioden 1825–1857.
P.C. Asbjørnsen, Juletræet for 1851, 1851 (NBi/si).

Klisterdekorering på tekstilovertrekk utviklet av H.M. Refsum. Mønsteret er skapt ved bruk av kam og to forskjellige ruller med utskårede mønstre, flerfarget.
R. Mowinckel, Ægyptens vidundere, 1927 (07ga62724).

Andre varianter av klisterdekorert papir:

En enkel og effektiv metode var å brette et ferskt stoplet ark, slik at man fikk et mer eller mindre lignende mønster på hver side av bretten.

Bemærkninger over Adskillige, paa det ordentlige Storthing i Aaret 1821 fremsatte Constitutions Forslag, 1823 (87ga92130).

En lignende enkel teknikk var å legge et ferskt stoplet ark oppå et blankt ark, for så å trekke dem fra hverandre.

Rennemarmor kombinerer flere teknikker og tar utgangspunkt i et vått farget ark, med eller uten klister, som ble sprengt i en kontrastfarge, hengt opp og deretter dusjet med et løsningsmiddel, slik at fargen rant nedover i mer eller mindre parallelle linjer og dannet rennende spor i mønsteret.

Rennemarmor, tofarget. Schack Staffeldt, Samlede Digte, 1843.

Rennemarmor, ensfarget. Matthias Bonsach Krogh, Bemærkninger ved
den 100de § i Grundloven, 1821 (87ga92923).

Sprengt papir er i utgangspunktet et penslet klisterpapir ofte av sandbrun grunnfarge, der små dråper av en kontrasterende farge fordeles utover arkets overflate ved å dunke penselen mot hånden eller ved å dra en kost dyppet i farge over en metallrist, slik at det spruter. Sprengt papir var særlig populært i Tyskland, hvor det kalles for Kiebitzpapier, fordi det prikkede mønsteret minner om vipens egg (Kiebitz = vipe). Sprengt papir ble benyttet som omslag på hefter og overtrekk på tynne bøker fra ca. 1600.

Sprengt papir, mørk sprengning på sandfarget penslet bakgrunn, (tofarget).
E.H. Tregder, Den norske Budstikke i 1808, 1909 (17g149729)

Sprengt papir, mørk sprengning på blå bakgrunn, (tofarget).
S.B. Hersleb, Lærebog i Bibelhistorien, 1832.

Termene agatmarmor og gustavmarmor er historisk dokumenterte og etablerte til tross for at ingen av dem er produsert med marmoreringsteknikk, men er fremkalt med sprengeteknikk, d.v.s. å sprute en kontrasterende farge på en som regel intens farget bakgrunn. Sprengt papir var enkelt og billig å fremstille industrielt og har siden midten av 1800-tallet forekommet i store mengder. Til industrielt produsert sprengt papir ble det normalt brukt syntetiske farger som ofte falmet i sterkt lys og tynt papir av middelmådig kvalitet. Papiret ble gitt en glinsende overflate.Krause og Rinck 2016, 224

Agatmarmor har enten en ufarget eller sterk farget bakgrunn med tett sammenstilte mørkere sprutflekker med frynsede kanter, som i tillegg kan ha mindre over- eller underliggende flekker i kontrastfarger. Agatmarmorpapir var som oftest maskinlaget og med høyglanset overflate.

Gustavmarmor har farget bakgrunn ofte i en intens farge med tett sammenstilte uregelmessige sprutflekker. Flekkene har kanter som er utpreget mørkere enn midten grunnet tilsetning av kjemikalier. I likhet med agatmarmor, er gustavmarmor som oftest maskinlaget og har høyglanset overflate.

Til venstre:
Agatmarmor. Ragnvald O. Bolstad, Mindeblade : Smaastykker i poesi og prosa, 1882.
Til høyre:
Gustavmarmor. Norske Huldreeventyr og Folkesagn fortalt P. Chr. Asbjørnsen, 1845.

Trerot-marmorert papir er heller ingen marmoreringsteknikk, men et i utgangspunktet ensfarget grundert papir som sprenges vått-i-vått med kontrastfarger modifisert av løsningsmidler, som får fargene til delvis å forgrene seg og delvis flyte i hverandre. Mønsteret som dannes etterligner årringene i treverk og trerøtter. Trerot-marmor var utbredt allerede tidlig på 1800-tallet og ble brukt på både skinn og papir og ble fremstilt både for hånd og industrielt.Krause og Rinck 2016, 238

Trerot-marmorert papir.
Vor Herres og Frelsers Jesu Christi nye Testamente, 1850 (89ga06869).

Trykkbaserte dekoreringsteknikker

Papiroverflaten er dekorert gjennom en eller flere trykkteknikker enten for hånd eller maskinelt. Til de eldste eksemplene på blokktrykkdekorTrykketeknikk der mønsteret skjæres ut i blokker av tre (eller annet materiale) som gir preg i høytrykk i likhet med boktrykk og stempling (Eidsfeldt og Hesselberg-Wang 2020). fra rundt 1600 hører versosider på spillkort av tysk og fransk opprinnelse. Fra første halvdel av 1700-tallet er dyptrykkteknikkenTrykketeknikk der motivet graveres i en metallplate og blekket avsettes i sporene, det vil si at de billedskapende områdene som mottar blekk er senket i forhold til de områdene som på trykket skal være hvite, altså det motsatte av prinsippet for høytrykk. Fargen gnis inn i sporene i metallplaten for så å gi fra seg farge til papiret. Dette skjer ved at plate og vått papiret kjøres gjennom en presse med et trykk på opptil flere tonn (Eidsfeldt og Hesselberg-Wang 2020). kobberstikk tatt i bruk som metode for å fremstille dekorert papir. Det ble av forskjellige grunner lite utbredt og ble ganske raskt fortrengt av brokadepapir. Fra 1800-tallet ble dyptrykk gjenopplivet i form av valsetrykk til fremstilling av dekorert papir.

Blokktrykk har sine røtter i tekstiltrykk. De tidligste blokktrykte papirene stammer fra slutten av 1500-tallet, men særlig finner man dem på 1700- og inn på 1800-tallet. Mønsteret ble skåret ut i blokker av tre som gir et høytrykkspreg i likhet med boktrykk og stempling. Mønstre med finere detaljer, som for eksempel små prikker ble ansatt på trykkblokken med metallstifter etter modell fra tekstiltrykk. Blokktrykk krever et moderat trykk som man kunne få til for hånd eller ved hjelp av en spindelpresse av samme type som de tidligste boktrykkerne brukte. Trykkfargene var hovedsakelig blandet med lim eller klister. Hver farge ble trykket individuelt og fikk tørke før man fortsatte med neste farge. Sort-hvite trykk kunne også være håndkolorerte.Haemmerle 1961, 58–59

Blokktrykk. Flerfarget, floralt motiv med linjert bakgrunn. Lib.rar. 73.

Blokktrykk, tofarget, floralt motiv. Ms.8° 1848 «Jacob Pedersen Worm: Satyrica et curiosa quadedam scripta variorum auctorum. 1. Scripta Jacobi Wormii, pastoris quondam Ecclesiae Wiburgensis…».

Blokktrykk, floralt mønster og prikkedekor, flerfarget med sorte konturer. Her kan man se rekkefølgen fargene er trykket i, først sort, så gul, deretter rødt og gråfiolett til slutt. Allgemeine Haushaltung und Landwissenschaft, 1763.

Blokktrykk, tofarget. C. Pram, Emilias kilde, 1782 (86ga011029).

Blokktrykk, «Papier dominoté», ensfarget. Fransk dekorert papiromslag fra LEBLOND, No319, M. Faujas de Saint-Fond, Essai sur Histoire Naturelle des Roches de Trapp, 1788.

Blokktrykk og prikkedekor, flerfarget. Prædiken paa den almindelige Bededag, holdt af Sognepræsten F. H. Blichfeldt, 1823.

Blokktrykk, tofarget på grønn bakgrunn.
Ms.4° 936 «Henrik Ibsens manus til Catilina», 1849.

Kombinasjon av sjablong- og blokktrykk, flerfarget. Grenene i brunt er blokktrykk og de blå blomstene er laget med sjablong på gul bakgrunn. Martin Luther: Catechismus, 1857.

Sjablongpapir er ikke en trykketeknikk. Mønsteret skjæres ut i et stivt flak (tre, papp, metall eller plast), som etter utskjæring kalles en sjablong. Den legges oppå basispapiret der de eksponerte delene i sjablongen farges og etterlater mønsteret på papiret. De tidligste formene for sjablongpapir i Europa var en spesiell type basispapir for brokade- og bronsefernisspapir. Papirene ble farget inn av såkalte «patronister» eller sjablongmalere og sjablongene ble kalt «patroner» og på tysk er den historske benevnelsen for dette dekorerte papiret «patroniertes papier».Rinck og Krause 2021, 241

Brokadepapir, både positivt og negativt platesnitt, flerfarget sjablonert.
Tvende smukke kierlighedsviiser, 1782.

Sjablongpapir, blåfiolett farge på linjert fond i rødt.
Dr. M. Luthers lille Katechismus, 1865 (89ga05183).

Japansk Katazomepapir fremstilt med sjablonger, såkalt katagami teknikk.

Metallisert dekorert papir

Bronsefernisspapir ble utviklet i Augsburg i 1690-årene. Det er en form for blokktrykk på et i utgangspunktet ufarget, ensfarget eller mangefarget papir. Mønsteret ble trykket med bronseferniss i stedet for trykkfarge. Fernissen inneholdt uedle metaller (ofte kobber og tinn) som illuderte gull- eller sølvfarge. Bronsefernisspapir holdt høy kvalitet frem til ca. 1735 da det ble overskygget av brokadepapir. På 1800-tallet opplevde industrielt fremstilt bronsefernisspapir en ny glansperiode.Haemmerle 1961, 69

Bronsefernisspapir. Mønsteret er trykket med gullfarget ferniss på ensfarget bakgrunn.
Christian Vs lov, 1723.

Forgylt papir brukt som omslag på tynne bøker og pamfletter har vært kjent siden slutten av 1600-tallet og ble produsert i Augsburg.Haemmerle 1961, 131 I tillegg til papir dekket med rent bladgull og bladsølv finnes Zwischgold som er et tynt lag gull laminert på et tynt lag sølv. Hvert metallblad er hamret ut mellom ark av pergament til et kvadrat med standard mål 80 x 80mm og en tykkelse ned til 0,15–0,10mm. Tynt papir av god kvalitet ble grundert med rød bolusArmenicum, rød bolus, rød oker, naturlig rød jord og et jernoksyd (https://fargerogpigmenter.weebly.com/farger-og-pigmenter.html) som ga dybde til metallglansen. Eggehvite ble brukt som bindemiddel. Metallfolien festet seg til papiret ved hjelp av mekanisk polering. Blank eller matt overflate ble oppnådd hhv enten med ytterligere polering eller ved voksing. Ofte kan overlapping av gull- og sølvbladene observeres. Ytterligere dekor som siselering forekommer av og til.

Såkalt imitasjonsgull, (som regel legeringer av kobber, tinn og sink) i likhet med bronse (normal legering av kobber og tinn), ble produsert på samme måte i form av hamrede blad, som et økonomisk alternativ til kostbare edle metaller. Utseendet oppfattes besnærende gull-lignende, men kan ofte avsløres ved at innholdet av kobber korroderer i grønne sjatteringer. Papir dekorert med metallegeringer fulgte en litt annerledes fremstillingsmetode enn gull- og sølvpapir. Papiret ble først limt, deretter grundert med okseblod, før bladene med metallegering ble montert. Overlapping observeres sjelden, fordi bladmetallet ble montert kant i kant. For å oppnå glans ble det det belagte papiret hamret og fernissert for å bevare overflaten.Exner 2020 [1869], 368

Metallpapir, bronsefarget. Innholdet av kobber i legeringen kan gjenkjennes på innslag av grønn korrosjon. Christiandsands skoles bibliotek – liste over forærede bøger, 1783 (87ga64464).

Brokadepapir kom på markedet på slutten av 1600-tallet og var en videreføring av gyldenlær og plakettrykk på pergament. Ufarget, ensfarget eller mangefarget papir ble preget med metallfolie og tilført mønster i relieff i en kobbertrykkspresse. Metallfolien bestod som oftest av legeringer av uedle metaller som etterlignet gull og sølv. Motivet i metall-laget fremstår enten i forgrunnen (positivt platesnitt) eller i bakgrunnen (negativt platesnitt). Trykkplaten kan ha formgiverens eller forleggerens signatur i margen, men den er ofte skåret bort, fordi papiret ble tilpasset bokens størrelse. Brokadepapir var meget populært hele 1700-tallet. Senere industrielt fremstilt papir som er tilført relieff maskinelt og med gullfarget mønster, teller ikke som brokadepapir.Krause og Rinck 2016, 92

Brokadepapir, positivt platesnitt på ensfarget papir. Utført av Abraham Mieser (1676–1742), Augsburg i perioden 1698–1702 (Hesselberg-Wang 2018).
Ms.4° 1403 «Samling av tyske og danske viser, en del med noter».

Siden trykkformen var kostbar å fremstille og kundene etterspurte forskjellige motivgenre, rasjonaliserte brokadepapirmakerne ved å lage puslespill av trykkformene. Det florale bakgrunnsmotivet ble beholdt, mens enkeltmotiver ble skåret ut, slik at de kunne byttes ut. I dette tilfelle er det samme trykkform som er vist over på bildet fra Ms.4° 1403, der dyremotivene (her: en hund) er byttet ut med våpenmotiver.Hageböck, Matthias 2020

Med hjelp av Visual Spectral Comparator VSC6000®Dette er et multispektralt instrument som vanligvis benyttes av politi og tollmyndigheter for undersøkelse av dokumenter som f.eks. pass og pengesedler. Det har vist seg å være et svært nyttig hjelpemiddel også for andre materialstudier innen arkiv-, bibliotek- og kunstforskning. Ved hjelp av bølgelengder i spekteret mellom 265–1000nm og kombinasjoner av fargefiltre og lyssetting, kan egenskaper som normalt ikke er synlig for øyet, fremkalles og studeres. er det mulig å vise eksempel på dette puslefenomenet – her sees bilder av de to trykkene lagt over hverandre, og synliggjør at det florale bakgrunnsmotivet er sammenfallende, og at dyremotivet og våpenmotivet respektivt er plassert på samme sted.Hesselberg-Wang 2018

Brokadepapir. Positivt platesnitt på ensfarget papir.
P. V. Lund, Ærlige/Velbyrdige/Strenge og Mandhaffte Mænd, 1633 (77KD36834).

Brokadepapir. Negativt platesnitt på ensfarget rødt papir.
Ms.fol. 86 «Grágás. – Járnsiða. – Hirðskrá. Lovhåndskrift. Ca. 1655».

Brokadepapir. Drap d’or, flerfarget sjablonert.
Signert (Iohann) Michael Munck (?–1762). Historia Greca Lingvæ, 1761.

Marmorert papir

Mønsteret oppnås ikke direkte på arket, men ved at fargene først legges på en flytende grunn. Grunnen består av vann som er iblandet et fortykningsmiddel, slik at fargene skal holde seg flytende. Tradisjonelt brukte man gummi tragant eller karragen-tang (lat. Chondrus crispus). Fargene dryppes på grunnen med pensler eller pipetter og kan deretter manipuleres med passende verktøy f.eks. pinne, kam, vifte o.a. Arket legges forsiktig på den flytende grunnen og mønsteret trekkes av. Avhengig av hvilke verktøy som ble brukt og hvordan fargene ble manipulert oppstår forskjellige mønstre som f.eks. kammarmor eller bukettmarmor.

Marmorering krevde ikke bare tekniske ferdigheter i selve utførelsen, man trengte lang øvelse før arkene ble brukbare til de mange formål de ble skapt for. Av utstyr måtte man ha kar til å legge opp fargene på marmorérgrunnen, pensler til å dryppe fargene, kammer og andre verktøy for å skape mønster. Alle materialene som skulle benyttes måtte forberedes: farge skulle rives og blandes med oksegalle, marmorérgrunnen tilberedes og arkene måtte beises med f.eks. alun for at fargene skulle sitte.Sidney Berger, i forordet til Wolfe 2018

Kammarmorert papir, flerfarget. Fargene dryppes på marmorérgrunnen, for så å manipuleres med en pinne og deretter skapes mønsteret ved å trekke en kam gjennom grunnens overflate. Danske Magazin, bind 3, 1747.

Avstanden mellom tennene i kammene er avgjørende for hvordan resultatet blir seende ut.

Kammarmorert papir, flerfarget. Fargene dryppes på marmorérgrunnen, for så å manipuleres med en pinne og deretter skapes mønsteret ved å trekke en kam gjennom grunnens overflate. Anton von Stierman, Samling utaf Kongl. Bref, Stadger och Förordningar ang. Sweriges Rikes […], 1766.

Sneglehusmarmorert papir, flerfarget.
På en vilkårlig basisdekor formes spiraler som minner om sneglehus.
M. de Kerguelen Trémarec, Relation d’un Voyage du la Mer Nord, 1771 (87ga82518).

Karmarmorert papir, flerfarget. Mønsteret tegnes fritt med en pinne over hele grunnen. Des Herrn de Kerguelen Trémarec, Beschreibung seiner Reise nach der Nordsee, 1772 (87ga82145).

Marmorert papir, flerfarget. En vilkårlig basisdekor sprenges som fører til dannelsen av større flekker fylt av revet farge uten utpregede prikker eller midtfelt. Dette mønsteret kalles «Griesmarmor» på tysk, noe som skulle tilsvare «grynmarmor» på norsk. Hvorvidt det har vært i bruk som term på norsk, vites ikke.
Virgilio Solis, Bibelske Figurer om de Bibelske Historier, 1746.

Marmorert papir, flerfarget. En vilkårlig basisdekor sprenges og fører til dannelsen av større dråper med tallrike mørkere flekker med et lyst nettverk (eller omvendt avhengig av hvilke farger man benytter). Fargene som ble dryppet på i utgangspunktet presses sammen til flytende årer rundt dråpene. Aeschyli, Tragoediae, vol. I, 1812.

Granittmarmorert papir, flerfarget. Navnet henspeiler på at mønsteret som fremkommer ligner granitt. En vilkårlig basisdekor sprenges som fører til dannelsen av større dråper med tallrike lysere flekker i et mørkt nettverk. Fargene som ble dryppet på i utgangspunktet presses sammen til flytende årer rundt dråpene.
M. B. Krogh, Om taknemmelighed imod Regent og Stat, 1811 (NA/A a 1391).

Skjellmarmorert papir, flerfarget. Hele grunnen sprenges og flekkene får merkbart lysere kanter enn i midten. Mellom flekkene kan fargene presses sammen og muligens danne flytende årer. Euklidis, Elementa geometriæ planæ, 1756.

Dette er et kuriøst eksempel på marmorering direkte i boken etter at den er bundet inn, altså ikke på et løst ark som er limt inn i etterkant. Det er utført for hånd med oljefarger. Forfatteren Laurence Sterne lot dette gjennomføres i flere utgaver av boken
og hvert dekorerte blad er unikt.
Laurence Sterne, The Life and Opinions of Tristam Shandy, Gentleman, vol. 3, 1772.

Bølgemarmorert papir også kalt spansk marmor. På en vilkårlig basisdekor formes bølgemønster ved å bevege på papiret. Bølgene løper rett og orienterer seg tilnærmet parallelt til hverandre. Psalmebog, 1836 (89ga0217).

Maskinell fremstilling

Litografi er et plantrykk som ble oppfunnet på slutten av 1700-tallet og som baserer seg på prinsippet om at fett og vann frastøter hverandre. Mønsteret ble tegnet med fettholdig farge på en preparert kalksten eller en kjemisk stabilisert metallplate og fuktet med vann. Når den fettholdige trykkfargen rulles på, fester den seg kun til tegningen. Tegningen overføres til papiret i en litografisk trykkpresse.

I kromolitografi (flerfargetrykk) må en separat sten prepareres for hver farge. Litografi var hyppig brukt for fremstilling av dekorert papir særlig siste halvdel av 1800-tallet til midten av 1900-tallet. En av de mest kjente aktørene innen litografisk fremstilling av dekorert papir var Alois Dessauers Buntpapierfabrik i Aschaffenburg, Tyskland.

Bukettmarmor, flerfarget. Maskinlaget. C. von Bolanden, Wambold, 1899 (89ga06045).

Tigerøyemarmor, flerfarget. Maskinlaget. På en vilkårlig dekorert bakgrunn dannes flekker med mørke midtpunkt som stråler ut mot kantene.
Bernt Lie, Overlærer Hauch, 1906 (89ga04712).

Litografisk fremstilt. Mønsteret som i utgangspunktet er marmorering, flerfarget, ble designet av Paul Kersten for Aschaffenburg Buntpapierfabrik ca. 1900.
Motivet kalles «Jugend». Marie Colban, Jeg lever, 1877.

Offset har vært den vanligste trykkemetoden for industriell produksjon av dekorert papir i vår tid. Det er en videreføring av litografi, altså et plantrykk. Teknisk sett er det en indirekte metode der motivet overføres til papiret via en mottrykkssylinder med gummiduk.

Valsetrykk (rotary printing) ble anvendt til produksjon av dekorert papir i siste halvdel av 1800-tallet og trykkpapiret var på rull. Mønsteret ble gravert på valser av forskjellige materialer som metall, tre eller gummi og man kunne benytte forskjellige teknikker som dyp- og høytrykk alt etter hvilket resultat man ønsket å oppnå. Alle fargene ble trykket etter hverandre, likevel i samme omgang. Et kjennetegn er at man i forstørrelse ofte kan se lette slitespor i trykkfargen i tillegg til sammenpressede fargeoverganger i flerfargede trykk. Å skille mellom valsetrykk og blokktrykk kan være vanskelig selv for fagfolk.

Valsetrykk med relieffpreg, tofarget.

Preget papir med relieffpreget skinnimitasjon, flerfarget.
John Falkberget, Bør Børson jr., 1920.

Moarépapir, preget papir, ensfarget, ca 1900.

Om Dekorert papir – en fargesprakende kilde til bokhistorisk kunnskap

Dekorert papir har gjennom 400 år vært et av de mest tilgjengelige og benyttede utsmykningsmidler i Europa. Dekorert papir på bokbind bærer i seg vitnemål om flere hundre års kultur- og teknologihistorie, om handelsveier og økonomi, om leseferdighet, folkeopplysning og kunstsyn.

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook