Klister laget av stivelse fra hvete, ris eller potet og senere cellulose ble brukt som klebestoff i bokbinderiene fra ca. år 1500.Bartl et al 2005, 590 Iblandet vannløselig farge ble klister tatt i bruk til dekorering av papir. Klisterdekorering var gjerne bokbinderienes spesialitet, fordi de hadde materialene for hånden. Teknikken krever lite utstyr og kompetanse, men for å oppnå tilfredsstillende resultat kreves erfaring.Susanne Krause understreker at klebemidler som ikke er stivelsesbasert kan brukes til formålet så lenge de kan oppvise viskøse egenskaper, som for eksempel hud- og hornlim, resinlim og gummiløsninger (Rinck og Krause 2021, 129). Klisterdekorert papir ble ofte brukt som omslag på relativt tynne bøker/hefter, som musikknoter, diktsamlinger og dissertaser og senere som forsatspapir i skinninnbundne bøker.
Det finnes uendelig mange kombinasjoner og variasjoner av mønstre. Utover det overordnede begrepet klisterdekorert papir, finnes det ikke noen systematisk terminologi, men en del tradisjonelle navn består (klistermarmor) i tillegg til termer hentet fra relatert dekorasjonsmaling på treverk, f.eks. fordrivningFordrivning er en type penselteknikk brukt i dekorasjonsmaling som innebærer utjevning og flytting av våt farge ved hjelp av pensler (SNL). og ådring.Ådring er egentlig mønster i treets årringer, som fremkommer ved gjennomskjæring av treet på langs. Brukes også om maleteknikker kalt imitasjonsmaling som etterligner treets naturlige mønster og dekorasjonsådring hvor etterligning av en bestemt tresort ikke er hovedsaken, men hvor det gjelder å behandle overflaten dekorativt (SNL).
Penslet klisterpapir er den tidligste formen for dekorert papir vi kjenner i Europa. Eksempler på spillkort der baksiden var dekorert med denne teknikken stammer fra ca. 1430. Stivelsesklister tilsatt farge ble penslet i én retning over papiret og er gjenkjennbart på de mer eller mindre parallelle strøkene som dannes av penselen. Penslet klisterpapir kan være ensfarget eller flerfarget.
Penseldekorert papir tar utgangspunkt i et penslet klisterpapir, der det fargede klistersjiktet blir bearbeidet med en eller flere pensler og i mønsteret som dannes kan hårene i penselen komme mer eller mindre tydelig frem.
Klisterpapir med fordrivning har vært i bruk fra begynnelsen av 1600-tallet.Rinck og Krause 2021, 128 Teknikken er blitt kalt klistermarmorering på norsk, selv om det ikke er en marmoreringsteknikk. Papiret blir helt dekket med klister iblandet vannløselig farge, som pensles eller stoples på. Det kan være ensfarget eller flerfarget. Mens klisteret fortsatt er vått, blir forskjellig verktøy benyttet for å skape mønster. Ofte anvendte man ganske enkelt fingrene, eller en sammenkrøllet fille, svamp pensel eller kam, gjerne kombinert med stempler eller graverte ruller.
Karakteristisk for klisterpapir med fordrivning er en tydelig gjenkjennbar tekstur som oppstår under bearbeidelsen av det våte klisteret, da overskuddsklister skyves rundt og danner mørkere linjer og områder, mens papiret i mellom delvis frilegges og fargen fremstår som lasur. Forskjellige resultater oppnås ved å anvende varierte metoder og verktøy.Krause og Rinck 2016, 120
En spesiell type mønster er assosiert med Herrnhut-søstrene, (opprinnelig bøhmisk religiøst samfunn med tilhold i Sachsen), som i perioden 1764–1825 utviklet en særegen stil, som ble svært populær og ofte kopiert til inn på 1900-tallet. Siden opphavspersonen som oftest er vanskelig å identifisere, kalles dettes mønsteret à la Herrnhuter. Det fargede klisteret bygges opp i flere lag med kryssende, gjerne diagonale linjer, og bearbeides med forskjellige redskaper inkludert blokktrykkformer for å utvikle mønsteret.
Andre varianter av klisterdekorert papir:
En enkel og effektiv metode var å brette et ferskt stoplet ark, slik at man fikk et mer eller mindre lignende mønster på hver side av bretten.
En lignende enkel teknikk var å legge et ferskt stoplet ark oppå et blankt ark, for så å trekke dem fra hverandre.
Rennemarmor kombinerer flere teknikker og tar utgangspunkt i et vått farget ark, med eller uten klister, som ble sprengt i en kontrastfarge, hengt opp og deretter dusjet med et løsningsmiddel, slik at fargen rant nedover i mer eller mindre parallelle linjer og dannet rennende spor i mønsteret.
Sprengt papir er i utgangspunktet et penslet klisterpapir ofte av sandbrun grunnfarge, der små dråper av en kontrasterende farge fordeles utover arkets overflate ved å dunke penselen mot hånden eller ved å dra en kost dyppet i farge over en metallrist, slik at det spruter. Sprengt papir var særlig populært i Tyskland, hvor det kalles for Kiebitzpapier, fordi det prikkede mønsteret minner om vipens egg (Kiebitz = vipe). Sprengt papir ble benyttet som omslag på hefter og overtrekk på tynne bøker fra ca. 1600.
Termene agatmarmor og gustavmarmor er historisk dokumenterte og etablerte til tross for at ingen av dem er produsert med marmoreringsteknikk, men er fremkalt med sprengeteknikk, d.v.s. å sprute en kontrasterende farge på en som regel intens farget bakgrunn. Sprengt papir var enkelt og billig å fremstille industrielt og har siden midten av 1800-tallet forekommet i store mengder. Til industrielt produsert sprengt papir ble det normalt brukt syntetiske farger som ofte falmet i sterkt lys og tynt papir av middelmådig kvalitet. Papiret ble gitt en glinsende overflate.Krause og Rinck 2016, 224
Agatmarmor har enten en ufarget eller sterk farget bakgrunn med tett sammenstilte mørkere sprutflekker med frynsede kanter, som i tillegg kan ha mindre over- eller underliggende flekker i kontrastfarger. Agatmarmorpapir var som oftest maskinlaget og med høyglanset overflate.
Gustavmarmor har farget bakgrunn ofte i en intens farge med tett sammenstilte uregelmessige sprutflekker. Flekkene har kanter som er utpreget mørkere enn midten grunnet tilsetning av kjemikalier. I likhet med agatmarmor, er gustavmarmor som oftest maskinlaget og har høyglanset overflate.
Trerot-marmorert papir er heller ingen marmoreringsteknikk, men et i utgangspunktet ensfarget grundert papir som sprenges vått-i-vått med kontrastfarger modifisert av løsningsmidler, som får fargene til delvis å forgrene seg og delvis flyte i hverandre. Mønsteret som dannes etterligner årringene i treverk og trerøtter. Trerot-marmor var utbredt allerede tidlig på 1800-tallet og ble brukt på både skinn og papir og ble fremstilt både for hånd og industrielt.Krause og Rinck 2016, 238
Papiroverflaten er dekorert gjennom en eller flere trykkteknikker enten for hånd eller maskinelt. Til de eldste eksemplene på blokktrykkdekorTrykketeknikk der mønsteret skjæres ut i blokker av tre (eller annet materiale) som gir preg i høytrykk i likhet med boktrykk og stempling (Eidsfeldt og Hesselberg-Wang 2020). fra rundt 1600 hører versosider på spillkort av tysk og fransk opprinnelse. Fra første halvdel av 1700-tallet er dyptrykkteknikkenTrykketeknikk der motivet graveres i en metallplate og blekket avsettes i sporene, det vil si at de billedskapende områdene som mottar blekk er senket i forhold til de områdene som på trykket skal være hvite, altså det motsatte av prinsippet for høytrykk. Fargen gnis inn i sporene i metallplaten for så å gi fra seg farge til papiret. Dette skjer ved at plate og vått papiret kjøres gjennom en presse med et trykk på opptil flere tonn (Eidsfeldt og Hesselberg-Wang 2020). kobberstikk tatt i bruk som metode for å fremstille dekorert papir. Det ble av forskjellige grunner lite utbredt og ble ganske raskt fortrengt av brokadepapir. Fra 1800-tallet ble dyptrykk gjenopplivet i form av valsetrykk til fremstilling av dekorert papir.
Blokktrykk har sine røtter i tekstiltrykk. De tidligste blokktrykte papirene stammer fra slutten av 1500-tallet, men særlig finner man dem på 1700- og inn på 1800-tallet. Mønsteret ble skåret ut i blokker av tre som gir et høytrykkspreg i likhet med boktrykk og stempling. Mønstre med finere detaljer, som for eksempel små prikker ble ansatt på trykkblokken med metallstifter etter modell fra tekstiltrykk. Blokktrykk krever et moderat trykk som man kunne få til for hånd eller ved hjelp av en spindelpresse av samme type som de tidligste boktrykkerne brukte. Trykkfargene var hovedsakelig blandet med lim eller klister. Hver farge ble trykket individuelt og fikk tørke før man fortsatte med neste farge. Sort-hvite trykk kunne også være håndkolorerte.Haemmerle 1961, 58–59
Sjablongpapir er ikke en trykketeknikk. Mønsteret skjæres ut i et stivt flak (tre, papp, metall eller plast), som etter utskjæring kalles en sjablong. Den legges oppå basispapiret der de eksponerte delene i sjablongen farges og etterlater mønsteret på papiret. De tidligste formene for sjablongpapir i Europa var en spesiell type basispapir for brokade- og bronsefernisspapir. Papirene ble farget inn av såkalte «patronister» eller sjablongmalere og sjablongene ble kalt «patroner» og på tysk er den historske benevnelsen for dette dekorerte papiret «patroniertes papier».Rinck og Krause 2021, 241
Bronsefernisspapir ble utviklet i Augsburg i 1690-årene. Det er en form for blokktrykk på et i utgangspunktet ufarget, ensfarget eller mangefarget papir. Mønsteret ble trykket med bronseferniss i stedet for trykkfarge. Fernissen inneholdt uedle metaller (ofte kobber og tinn) som illuderte gull- eller sølvfarge. Bronsefernisspapir holdt høy kvalitet frem til ca. 1735 da det ble overskygget av brokadepapir. På 1800-tallet opplevde industrielt fremstilt bronsefernisspapir en ny glansperiode.Haemmerle 1961, 69
Forgylt papir brukt som omslag på tynne bøker og pamfletter har vært kjent siden slutten av 1600-tallet og ble produsert i Augsburg.Haemmerle 1961, 131 I tillegg til papir dekket med rent bladgull og bladsølv finnes Zwischgold som er et tynt lag gull laminert på et tynt lag sølv. Hvert metallblad er hamret ut mellom ark av pergament til et kvadrat med standard mål 80 x 80mm og en tykkelse ned til 0,15–0,10mm. Tynt papir av god kvalitet ble grundert med rød bolusArmenicum, rød bolus, rød oker, naturlig rød jord og et jernoksyd (https://fargerogpigmenter.weebly.com/farger-og-pigmenter.html) som ga dybde til metallglansen. Eggehvite ble brukt som bindemiddel. Metallfolien festet seg til papiret ved hjelp av mekanisk polering. Blank eller matt overflate ble oppnådd hhv enten med ytterligere polering eller ved voksing. Ofte kan overlapping av gull- og sølvbladene observeres. Ytterligere dekor som siselering forekommer av og til.
Såkalt imitasjonsgull, (som regel legeringer av kobber, tinn og sink) i likhet med bronse (normal legering av kobber og tinn), ble produsert på samme måte i form av hamrede blad, som et økonomisk alternativ til kostbare edle metaller. Utseendet oppfattes besnærende gull-lignende, men kan ofte avsløres ved at innholdet av kobber korroderer i grønne sjatteringer. Papir dekorert med metallegeringer fulgte en litt annerledes fremstillingsmetode enn gull- og sølvpapir. Papiret ble først limt, deretter grundert med okseblod, før bladene med metallegering ble montert. Overlapping observeres sjelden, fordi bladmetallet ble montert kant i kant. For å oppnå glans ble det det belagte papiret hamret og fernissert for å bevare overflaten.Exner 2020 [1869], 368
Brokadepapir kom på markedet på slutten av 1600-tallet og var en videreføring av gyldenlær og plakettrykk på pergament. Ufarget, ensfarget eller mangefarget papir ble preget med metallfolie og tilført mønster i relieff i en kobbertrykkspresse. Metallfolien bestod som oftest av legeringer av uedle metaller som etterlignet gull og sølv. Motivet i metall-laget fremstår enten i forgrunnen (positivt platesnitt) eller i bakgrunnen (negativt platesnitt). Trykkplaten kan ha formgiverens eller forleggerens signatur i margen, men den er ofte skåret bort, fordi papiret ble tilpasset bokens størrelse. Brokadepapir var meget populært hele 1700-tallet. Senere industrielt fremstilt papir som er tilført relieff maskinelt og med gullfarget mønster, teller ikke som brokadepapir.Krause og Rinck 2016, 92
Siden trykkformen var kostbar å fremstille og kundene etterspurte forskjellige motivgenre, rasjonaliserte brokadepapirmakerne ved å lage puslespill av trykkformene. Det florale bakgrunnsmotivet ble beholdt, mens enkeltmotiver ble skåret ut, slik at de kunne byttes ut. I dette tilfelle er det samme trykkform som er vist over på bildet fra Ms.4° 1403, der dyremotivene (her: en hund) er byttet ut med våpenmotiver.Hageböck, Matthias 2020
Med hjelp av Visual Spectral Comparator VSC6000®Dette er et multispektralt instrument som vanligvis benyttes av politi og tollmyndigheter for undersøkelse av dokumenter som f.eks. pass og pengesedler. Det har vist seg å være et svært nyttig hjelpemiddel også for andre materialstudier innen arkiv-, bibliotek- og kunstforskning. Ved hjelp av bølgelengder i spekteret mellom 265–1000nm og kombinasjoner av fargefiltre og lyssetting, kan egenskaper som normalt ikke er synlig for øyet, fremkalles og studeres. er det mulig å vise eksempel på dette puslefenomenet – her sees bilder av de to trykkene lagt over hverandre, og synliggjør at det florale bakgrunnsmotivet er sammenfallende, og at dyremotivet og våpenmotivet respektivt er plassert på samme sted.Hesselberg-Wang 2018
Mønsteret oppnås ikke direkte på arket, men ved at fargene først legges på en flytende grunn. Grunnen består av vann som er iblandet et fortykningsmiddel, slik at fargene skal holde seg flytende. Tradisjonelt brukte man gummi tragant eller karragen-tang (lat. Chondrus crispus). Fargene dryppes på grunnen med pensler eller pipetter og kan deretter manipuleres med passende verktøy f.eks. pinne, kam, vifte o.a. Arket legges forsiktig på den flytende grunnen og mønsteret trekkes av. Avhengig av hvilke verktøy som ble brukt og hvordan fargene ble manipulert oppstår forskjellige mønstre som f.eks. kammarmor eller bukettmarmor.
Marmorering krevde ikke bare tekniske ferdigheter i selve utførelsen, man trengte lang øvelse før arkene ble brukbare til de mange formål de ble skapt for. Av utstyr måtte man ha kar til å legge opp fargene på marmorérgrunnen, pensler til å dryppe fargene, kammer og andre verktøy for å skape mønster. Alle materialene som skulle benyttes måtte forberedes: farge skulle rives og blandes med oksegalle, marmorérgrunnen tilberedes og arkene måtte beises med f.eks. alun for at fargene skulle sitte.Sidney Berger, i forordet til Wolfe 2018
Avstanden mellom tennene i kammene er avgjørende for hvordan resultatet blir seende ut.
Litografi er et plantrykk som ble oppfunnet på slutten av 1700-tallet og som baserer seg på prinsippet om at fett og vann frastøter hverandre. Mønsteret ble tegnet med fettholdig farge på en preparert kalksten eller en kjemisk stabilisert metallplate og fuktet med vann. Når den fettholdige trykkfargen rulles på, fester den seg kun til tegningen. Tegningen overføres til papiret i en litografisk trykkpresse.
I kromolitografi (flerfargetrykk) må en separat sten prepareres for hver farge. Litografi var hyppig brukt for fremstilling av dekorert papir særlig siste halvdel av 1800-tallet til midten av 1900-tallet. En av de mest kjente aktørene innen litografisk fremstilling av dekorert papir var Alois Dessauers Buntpapierfabrik i Aschaffenburg, Tyskland.
Offset har vært den vanligste trykkemetoden for industriell produksjon av dekorert papir i vår tid. Det er en videreføring av litografi, altså et plantrykk. Teknisk sett er det en indirekte metode der motivet overføres til papiret via en mottrykkssylinder med gummiduk.
Valsetrykk (rotary printing) ble anvendt til produksjon av dekorert papir i siste halvdel av 1800-tallet og trykkpapiret var på rull. Mønsteret ble gravert på valser av forskjellige materialer som metall, tre eller gummi og man kunne benytte forskjellige teknikker som dyp- og høytrykk alt etter hvilket resultat man ønsket å oppnå. Alle fargene ble trykket etter hverandre, likevel i samme omgang. Et kjennetegn er at man i forstørrelse ofte kan se lette slitespor i trykkfargen i tillegg til sammenpressede fargeoverganger i flerfargede trykk. Å skille mellom valsetrykk og blokktrykk kan være vanskelig selv for fagfolk.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Dekorert papir har gjennom 400 år vært et av de mest tilgjengelige og benyttede utsmykningsmidler i Europa. Dekorert papir på bokbind bærer i seg vitnemål om flere hundre års kultur- og teknologihistorie, om handelsveier og økonomi, om leseferdighet, folkeopplysning og kunstsyn.
Denne publikasjonen åpner døren til dekorert papirs vidunderlige verden. Her får du en introduksjon til og beskrivelse av de mest benyttede dekoreringsteknikkene opp gjennom historien, hovedsakelig illustrert med eksempler fra Nasjonalbibliotekets samling.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.