Kommentarer

«Den Anden Sang» til Fadervår er alminnelig kjent som «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», Dass’ «mesterverk» (se Eggertsdóttir og Haarberg 2010, s. 225). Mellom innlednings- og avslutningsstrofene (1 og 16), som begge inneholder en anropelse av Gud, kan sangen sies å falle i to hoveddeler: str. 2–10 og str. 11–15. Innledningsstrofen har bokstavelig talt slått an tonen og oppfordret til lovprisning av Gud. Men i den første hoveddelen oppfordres det ikke lenger, det konstateres at skaperverket vil lovprise sin Herre. Som en konsekvens av Guds allmakt evner det ikke noe annet. For «GUD er GUD om alle Mand var døde» (5.1). En rekke hypoteser om at lovprisningen eventuelt kunne utebli, avvises kontant. For Guds makt er virkelig altomfattende; den omfatter både himmel, jord, og helvete. Den andre hoveddelen henvender seg til mennesket («ô Mennisk», 11.1), til et du. Her formanes hver enkelt troende om å lovprise Gud, ikke bare i ord, men i gjerning, for slik å fremme Guds rike. I fugen mellom de to hoveddelene står str. 10 som en slags bro. Her innføres et jeg som betrakter sin ufullkomne kropp. Dette jeget inngår selvsagt i skaperverket og tilhører slik sett del 1, men samtidig peker det med sin forpliktelse til å leve gudfryktig fremover mot del 2.

De to hoveddelene av sangen avspeiler etter all sannsynlighet dens tilblivelseshistorie. Første del finnes bevart i en lovsang («Peder Dassis Lovsang») som Dass må ha skrevet, men ikke fått trykt, før han begynte på Katekismesangene. Senere har han så, under utarbeidelsen av denne boken, omfunksjonalisert sangen til didaktisk bruk ved å tilføye del 2. Enkelthetene i tekstens utviklingshistorie tydeliggjøres av en gjendiktning til islandsk som høyst sannsynlig må ha blitt til allerede på 1680-tallet (Eggertsdóttir og Haarberg 2010), dvs. lenge før Katekismesangene forelå trykt (1715).

Innledningsvis i sin store forklaring stusser liksom dr Luther over at bønnen oppfordrer til helliggjørelse av Guds navn: «Er det ikke tilforn helligt? Svar: Ja, det er aldtiid helligt i sit Væsen: men i vor brug er det icke helligt» (1629, s. 96). Helliggjørelsen realiseres ifølge doktoren på to måter, gjennom «Lærdom» og «Lefnet», dvs. ord og gjerninger. «Thi alt huad vi giøre paa Jorden, det maa enten være i Ord eller Gierninger, ad tale eller giøre» (1629, s. 96v). Dermed kan også Luthers forelegg sies å ligge til grunn for den todelte strukturen i Dass’ sang, slik den opplagt også ligger til grunn for andre katekismeforfatteres forklaringer, for eksempel Aaskows: «Guds Nafn er vel ved sig self aldeelis helligt: Men vi bede, at det hos os maatte ogsaa helligis» (1692, s. 98). Se videre kommentar til 11.3 ndf.

Flere har hevdet at denne sangen synes å være beslektet med salmer i Det gamle testamentet. Gustav Jensen peker i 1909 på salme 8 og får følge av Malling (1962, s. 157). Sejersted og Vassenden henviser til Sal 148 og 150 (2007, s. 45). Enda noen kunne vært tilføyd, for eksempel salme 66. Det forholder seg åpenbart slik at Dass snarere enn å legge seg opp til én enkelt David-salme, følger en genreforventning etablert av lovsangene i Salmenes bok. Disse åpner gjerne med (a) en apostrofering av Herren og fortsetter med (b) en oppfordring til å ære ham og (c) mer spesifikt lovprise hans navn. Denne lovprisningen skal ikke bare komme til uttrykk gjennom mennesker, men (d) gjennom hele skaperverket, som (e) ærbødig bøyer seg for sitt guddommelige opphav (f) til enhver tid (Eggertsdóttir og Haarberg 2010, s. 232 f). Dass’ kollega i Odense, Elias Naur, har et dedikasjonsdikt i sin samling Zions Sange og Sucke i Verdens Babylon (1688) som utgjør en slående parallell til «Den Anden Sang». Man kan tenke seg at det er blitt til på tilsvarende vis, som en parafrase over lovsangene i Salmenes bok, men vi kan selvsagt heller ikke utelukke bevisst imitasjon – den ene eller den andre veien. Følgende utdrag oppviser påfallende mange likheter:

Alt hvad som findes i dit høye Himmel-Sæde,

Og hvad paa Jorden er vil om din Ære Qvæde;

              Ja Soel og Maane med dend Mindste Stierne-skud

              Veed hver paa sin Maneer at love Dig, min Gud!

Din deylig Engle-hær, og dine Himlers Himle,

Sampt alle Krybe-dyvr, som her paa Jorden vrimle;

              Dend giftig Drage med sin Krinkel-kroget Gang,

              Maa (trodz for Fanden) dig udsige Love-sang.

Ild, Hagel, Snee og Damp, Affgrunde med det dybe,

Ja hvad mand næffne kand, vil med sin Lov frembryde,

              Til dig, min Loves Gud! hvert Træ med Ympe-qvist

              Sampt Vandet lover dig, ja Ildens minste Gnist.

Hvalfiskens sluge-flab, som Læster-Vand udspøyter [sic],

Dig lover, som hand kand; hver Fugle-Neb udfløyter

              Din Lov, min Æres Gud, med en saa sød Musik,

              Som hver i skabelsen aff dig paa Tungen fik.

Ja Konger, store Mænd, de gamle Folk og Unge,

Et Halleluja vil for dig, min Gud, udsiunge;

              Saa Ild, Luft, Vand og Jord, samt hvad der end er til

              Aff dumme Ting, og til Guds Ære tale vil.

Når Dass’ kateksimesang til den første bønn i Fadervår etter hvert har fått en så enestående posisjon i norsk salmediktning, kan det først og fremst forklares av den avgjørende innflytelse domprost Gustav Jensens omdiktede tre-strofers-versjon, innlemmet i Landstads reviderte salmebok i 1926, har øvet. Jeg har tidligere nøstet opp tekst- og resepsjonshistorien i min prøveforelesning til doktorgraden (Haarberg 1998). Ivar Roger Hansen (1997) har kartlagt salmens vei til salmebøkene i inn- og utland.

«Den Anden Sang» har rimeligvis tiltrukket seg mer litteraturfaglig interesse enn noen annen katekismesang, særlig i de senere årene: Anders Malling (1962), Jørgen Sejersted (1997), Jon Haarberg (1998), Andreas Lombnæs (1999), Fartein Valen-Sendstad (2000), Per Thomas Andersen (2001), Jørgen Sejersted og Eirik Vassenden (2007), Margrét Eggertsdóttir og Jon Haarberg (2010) har alle bidratt. En lang rekke eldre omtaler er kortere og tilsynelatende oftere skrevet for å feire enn for å tolke og forstå. De karakteristikkene som foretrekkes fremfor alle andre, er de tre m-ene «mektig», «monumental» og «majestetisk». Sangen nevnes første gang i en litteraturfaglig sammenheng av Welhaven, i hans lille avhandling om Petter Dass fra 1856. Men den første utgiveren, A.E. Erichsen (1874), synes ikke å ha merket seg sangens særlige kvaliteter.

---

Enkeltkommentarene er også tilgjengelige som «pop-ups» i teksten.

• Helligt vordet dit Navn] Resen 1616, s. 80: «Den første Bøn. Helligt vorde dit Naffn.» Forklaringen: «Guds Naffn er vel ved sig selff aldelis helligt, Men wi bede, at det hoss oss maatte ocsaa helliges, Huilcket da skeer, naar Guds Ord læres purt oc rent, Oc wi, som det sømmer sig Guds Børn, lade det udtryckeligen til siune i vort Leffnit, huilcket at maa skee, giff du oss O Fader i Himlene. De som icke lære (andre) Guds Ord, oc ey leffue effter det forskreffne Guds Ord, de vanhellige Guds Naffn iblant oss, Huilcket icke at skulle skee, forhindre du O Himmelske Fader.»
• under sin egen Melodie] Manuskriptene oppgir «Vill ey bonden laate vell etc» som forelegg, en ukjent, norsk(?) og etter alt å dømme verdslig vise. Antallet registrerte folkemelodier er for denne sangen iflg. Ivar Roger Hansen høyere enn for noen annen katekismesang, dvs. ca 50. Antallet registereringer har økt etter at Hansen skrev om dette første gang (1986). Blant Petter Dass’ sanger har bare Jefta-visen flere (ca 80). Sangen er ofte blitt berømmet for sine overdådige klangeffekter; spesielt rimene blir fremhevet: midtrim (Navn-Savn), parrim (Ære-være), tiraderim (Siæle-Træle-Geselle-fortælle), og omsluttende rim (være-Ære) (Sejersted og Vassenden 2007, s. 45).
• 1.1 dyre] dyrebare
• 1.2 Savn] ry; jf. Sal 8.1 og 8.10 (likelydende): «HErre, vort Herskab, hvor herligt er dit Nafn ofver all Jorden.»
• 1.3 Siæle] mennesker; jf. 1 Mos 2.7: «Oc GUd HErren hafde giort Mennisket (af) Støf, af Jord, oc blæst en lefvende Aande i hans Næse, Oc Mennisket blef til en lefvendis Siel» og Sal 150.6: «Alt det som hafver Aande, lofver HErren, Haleluja.»
• 1.3 Træle] slitere, personer av lav sosial status som utfører hardt, manuelt arbeid
• 1.4 Geselle] håndverkssvenn
• 1.4 fortælle] Jf. Sal 96.3: «Fortæller hans Ære iblant Hedningene: hans underlige Gierninger iblant alle Folck.»
• 2.1 smugt] som seg hør og bør
• 2.1 kaasteligt] av stor verdi, herlig; jf. Sal 92.2: «Det er got, ad tacke HErren: oc ad siunge dit Nafn Lof, du Høyeste.»
• 2.2 sin Læbers Pligt] Jf. Sal 63.6: «[…] oc min Mund skal lofve (dig) med prjsende Læbe.»
• 2.3 De dyb Afgrunder] de store havdyp; jf. Sal 107.26: «De [bølgene] fore op mod Himmelen, de fore ned i Afgrunden, Ad deres Siæl smeltedis for ulycke» og Sal 148.7: «Lofver HErren af Jorden: I Drager oc alle Afgrunde.» Afgrund (som gjengir gr. ábyssos) konkurrerer med dyb i Chr IVs Bibel. Ordet (både det greske og det danske) brukes òg om Helvete, jf. Luk 8.31: «Oc de [djevlene] bade hannem [Jesus], ad hand skulde icke biude dem fare i Afgrunden.» I 2.3 står «De dyb’Afgrunder» i tydelig motsetning til landjordens «grønne Lunder».
• 2.3 de grønne Lunder] Jf. TA 1.31.
• 2.4 Vunder] undergjerninger; jf. 1.4 ovf.
• 2.4 hver Tid og Stunder] alltid; uttrykket med tid og stund(er) («litt etter litt») er hyppig belagt, men uttrykket her synes å være et produkt av rimtvang; det mangler balanse i sideordningen: jf. hver tid og alle stunder (el. allen stund).
• 2.5 udføre] utbre, utsi
• 3.1 sig […] anstille] vise seg
• 3.1 slemme] onde, skjendige
• 3.2 slet] helt
• 3.2 tie still] fortie
• 3.3 Stene] Luk 19.40: «Oc hand [Jesus] svarde, oc sagde til dem, Jeg siger eder, ad dersom disse tie, da skulle Steene raabe.»
• 3.3 tørre Bene] I Esek 37.1–15 ser profeten for seg hvordan en stor mengde ben, av lik, som ligger strødd rundt omkring i en dal, blir levende. Dette profetsynet tolkes som en prefigurasjon av oppstandelsen: «Oc hand [Herren] sagde til mig [profeten], Spaa om disse Been, oc sig til dem: I tørre Been, hører HErrens Ord: Saa sagde den HErre om disse Been, See, Jeg vil lade komme Aand i eder, oc j skulle lefve» (v. 4–5). Anders Arrebos sønn utga i 1681 i alt femten prekener faren i sin ungdom hadde skrevet på grunnlag av dette stedet hos Esekiel. Ett av Arrebos poenger er at skapningen selv vitner om oppstandelsen: «Sandelig alle Creature maa være Prædicantere […]»; jf. TA 11.2–8.
• 3.4 det reene] som ikke er beheftet med synd
• 3.5 fremme] skaffe fremgang, befordre; jf. 2 Tess 3.1: «FRemdelis, Brødre, beder for os, ad HErrens Ord maa hafve sit løøb, oc prjsis, lige som oc hos eder.»
• 4.1 forlise] miste
• 4.2 grommen] den farlige, glupske; adjektivformen grummen for den grumme tilhører folkevisestilen; jf. Sk 2, s. 363.
• 4.2 Før skal Hav og grommen Hval ham prise] Sal 148.7: «Lofver HErren af Jorden: I Drager oc alle Afgrunde»; Chr. IVs bibel (1633) har «Lofver HERREN paa Jorden, I Hualfiske oc alle dyb «. Malling refererer en legende i tilknytning til den gamle lovsangen «Te Deum» («O store Gud, vi lover deg»): Dersom man fremførte sangen om bord på et skip, kom delfiner svømmende og fulgte skipet et langt stykke (Malling 1964, bd 4, s. 261).
• 4.3 Samt og] og videre
• 4.3 Tanteyen] OdS gjengir en naturfaglig kilde fra 1624 som opplyser at islendingene kaller det «Tanthage», som fiskere fra Åbenrå kaller «Oerschwin» (øresvin), dvs. den vanligste delfinarten. «Tunfisk» (makrellstørje) er en annen betydningsmulighet, men sammenhengen her favoriserer delfinen, som, i motsetning til makrellstørjen», er en nysgjerrig skapning som gjerne følger båttrafikken. Vanlige delfinarter i dikterens nærområde ville være kvitskjeving og kvitnos (se Haarberg 1998, s. 89).
• 4.3 Leyen] leia, da. leden, skipsleden; en norvagisme; jf. Jakobsen 1952, s. 127.
• 4.5 Niise] Nisen er fremdeles den mest utbredte hvalarten langs norskekysten, selv om stammen er betydelig redusert i løpet av de siste tiårene.
• 5.2 GUD er GUD, om alle Mann var døde] Jf. Sal 90.2: «Før end Biergene blefve til, Oc du skickede Jorden oc Jorderjge: ja fra Ævighed til Ævighed est du Gud.»
• 5.3 forsvimler] Ordet finnes ikke i ordbøkene. Forstavelsen for- må her forstås i betydningen «helt ut» som i forløbe, «svinne hen»; dermed blir forsvimle (svimle i betydningen «gjøre svimmel») å oppfatte som en evfemisme for «å dø». På tysk finnes det tilsvarende verbet verschwiemeln belagt i betydningen «forøde» (sein Geld verschwiemeln) (Grimm). Se også ms-variant til TA 6.8.3–4.
• 5.4 utallig vrimler] Jf. Åp 7.9: «Der efter saa jeg, Oc see, en stoor Skare, hvilcken som ingen kunne tælle, af alle Hedninge, oc Stammer, oc Folck oc Tungemaal, som stoode for Stoolen oc for Lammet, klædde med hvide lange Klæder, oc (der vare) Palmer i deris Hænder.» I og for seg lar antallet seg bestemme nøyaktig. Ifølge TA 9.19.2 ligger det fast, og Johannes åpenbareing (14.1) setter antallet utvalgte til 144.000.
• 5.4 Cimler] bekken (av cymbel); jf. Sal 150.5: «Lover hannem med klingende Cimbler: Lofver hannem med fryde Cimbler.»
• 5.5 Søde] vellydende, liflige
• 6.1.Bram] prakt, lovprisning
• 6.1 Svenne] undersåtter; tjenere, soldater
• 6.2 See, ti tusind] Dan.7.10: «Der var en Ildstrøm, som langs udskiød oc gick fra hans [Guds] Ansict , Tusinde gange Tusinde tjente hannem, oc ti tusinde gange ti tusinde stoode for hannem»; jf. Åp 5.11.
• 6.4 prange] falle i øynene ved sterk glans eller prakt; her brukt synestetisk om hørselsinntrykk.
• 7.1 alle Knæ sig bøye] Fil 2.10: «Ad i det navn JEsu, skal hvert Knæ, deris som ere i Himmelen oc paa Jorden bøye sig»: jf. Jes 45.23 og Rom 14.11. En anonym katekismesang over Fadervår fra ca 1613 uttrykker dette slik: «For huilckit Naffn alle Knæ sig maa bøje, / Under oc paa Jorden oc i det høje» (Fadervår, tre versjoner, 1613). Fredrik IVs alminnelige husandakt gjør det klart at knelingen i og for seg kan begrense seg til det språklige uttrykket: «Vi bøje vore Hierters og Legemers Knæ for dig […]» (Den Almindelige Kirke- og Huus-Andagt 1700).
• 7.4 som dømt er vorden] Matt 25.41: «Da skal hand oc sige til dem hos den venstre (Side), Gaar bort fra mig, I forbandede, i den ævige Ild, som er beridt Djevelen oc hans Engle.» Se også manuskriptenes strofe 8.
• 7.5 Møye] besvær; evfemistisk for pine
• 8.1 høyen Hald] den høye klippe el. fjelltopp; poetisk fast forbindelse, adjektivet bøyd som i folkevisene (som «dyben Dal» i 8.2 ndf.); jf. Sk 2, s. 363.
• 8.1 vige] flytte seg, la seg fortrenge; Mi 1.3–4: «Thi see HErren skal gaa du fra sin sted, oc nedfare oc træde paa Høyene i Landet, Oc Biergene skulle smelte under hannem oc Dalene skulle refne, som voxet for Ilden, som Vand, der flyder hastig ned ad.»
• 8.2 Jord og Himmel falde skal] Jf. 2 Pet 3.12: «[Dere] Som vente oc haste til Guds Dagis tilkommelse? Paa hvilcken Himlene, som blifve gloende, forgaae, oc Elementerne, som smeltes, brænde.» Vilh. Andersen (1951. s. 71–72) hører et ekko fra Horats (Od. 1.34.12–13) her.
• 8.2 tillige] samtidig
• 8.3 Bierg] Ordet ser ikke ut til å være belagt i hannkjønn annetsteds.
• 8.3 Tinde] fjelltopp
• 8.4 HErrens Minde] bevisstheten el. erindringen om Herren (obj.gen.)
• 8.5 stige] (lik bønnen) bevege seg mot Gud i Himmelen
• 9.1 være stiv] vise trass, nekte å bøye seg (knele); jf. 7.1 ovf.
• 9.1 sove] være sløv el. uoppmerksom; jf. 1 Kor 16.13 og Luk 22.46. Se Kingos salme over sistnevnte sted, «SOver I? Hvor kand I sove?» (fra Vinter-Parten, 1689, opptatt i kirkesalmeboken, 1699, Digtning i Udvalg, s. 324) og Naurs Golgotha paa Parnasso (1973), s. 38. Vi kan merke oss at soving i kirken, altså soving i en helt bokstavelig forstand, var forbudt i henhold til kongebrevet av 22. april 1645: «Paa det och den stoore uskickelighed, som med soffuen udj kiercherne begaais, kan forekommis och affschaffis, er woeris naadigste wilge, at der folck schal tilforordnes, som kand gaae om med lange kiepper til at slaae dennem paa hoffuidet med, som soffuer vnder predicken» (sitert etter Glebe-Møller 1980, s. 120).
• 9.2 Da skal Børn i Moders Liv GUD love] Retorisk adynaton, en «umulighet» fremsatt ironisk for å gi et emfatisk bidrag til en forsikring, slik også i str. 3 og 4 ovf. Uttrykksmåten blir av Thomsen (1971, s. 191) kalt «et af Bordings virtuos-specialer». Jf. Sal 8.3: «Af de unge oc djende Børns Munde grundfeste du en Mact, for dine Fienders skyld, ad stille Fienden oc Hefneren.»
• 9.3 De Halte, Lamme, Maal-løse, Stamme] Jf. Matt 15.30: «Oc der kom meget Folck til hannem [Jesus], som hafde med sig Halte, Blinde, Stumme, Krøblinge, oc mange andre, oc kaste dem for JEsu Fødder, oc hand helbredede dem. Saa ad Folcket forundrede sig, der de saae, ad de Stumme talede, Krøblinge vare helbrede, Halte ginge, oc de Blinde saae: Oc de prisede Israels Gud.»
• 9.4 Gromme] grusomme, onde
• 9.4 Gramme] forbitrede, onde
• 9.5 Grove] udannede, usømmelige; bokstavrimet i adjektivene her betyr antakelig mer enn adjektivenes betydningsnyanser.
• 10.1 fra Top til Fod] Uttrykket synes å være en kontaminasjon av fra top til taa og fra isse til fod, muligens fremtvunget av innrimet (Fod-god).
• 10.2 Ingen Lem] Felleskjønn er kurant, slik også hos Kingo.
• 10.3 Silke-Dukke] bunter av silketråd; slik også hos Leonora Christina (1998, s. 113). Man kan likevel ikke helt utelukke den sekundære (og moderne) betydningen av dukke, men det virker urimelig at en hel dukke skal tjene til sammenligning med én enkelt menneskelig kroppsdel.
• 10.4 jo] allikevel
• 10.4 bukke] Jf. Jes 2.9: «Oc der bøyede et Menniske sig, oc der buckede en Mand, oc du [Gud] skalt icke spare dem.»
• 10.5 Facter] geberder; for eksempel folding av hender og andre tegn på bønnfallelse og underkastelse.
• 11.2 GUds Navn skeer Ræt og Skjel] rett skjer fyldest for Guds navn; invertert ordstilling. Jf. uttrykket Gud skje lov.
• 11.3 For] fordi
• 11.3 med blotte Munde] med munnen alene: kan oppfattes både som dat. ent. og obl. flt. Jf. Jak 1.22: «Men vorder Ordens Giørere, oc icke alleeniste Hørere, med hvilcket I bedrage eder self», Rom 2.13: «Thi icke Lovsens Hørere (ere) retfærdige for Gud, men Lovsens Giørere, skulle retfærdiggiøres» og Rom 10.9: «Thi dersom du faar bekiendt den HErre JEsum med din Mund, oc troit i dit Hierte, ad Gud opreiste hannem fra Døde, da blifver du salig.» I samtidens litteratur ser man av og til betegnelsen «Hierte-Christne» satt opp imot «Mund-Christne», som i Jens Godsens dedikasjon av sin Bunyan-oversettelse til dronning Charlotta Amalia (Bunyan 1704, «Dedicatio») . Anders Hiørring (1643, s. 285) opererer i sin katekisme med tre veier til helligholdelse av Guds navn: «1. Naar Guds Ord retsindelig prædickis oc læris. 2. Naar mand lærer oc læser Guds Ord oc leffuer der effter. 3. Naar mand affstaaer Synden, oc aff andre Guds Børns Raad oc Exempel bevegis til at Tiene oc Ære Gud, met tancker Ord oc Gierninger.» Knud Sevaldsen Bang (1681, s. 48) bestemmer fire mål for Fadervår: «Vi bede 1. At Guds Nafn maa helliges hos oss: 2. At GUD vil dertil giffve os tro Lærere, 3. Flittige Tilhørere, 4. Sin Aands Hielp hertil offver Præst oc Tilhørere.» I The Pilgrim’s Progress (1678) iscenesetter Bunyan den som lever ut sin religion «med blotte Munde» i skikkelse av personifikasjonen Sladder (Talkative). «Den Christne», dvs. hovedpersonen selv, fremstiller ham som en bedrager: «[…] kom ihu det Ordsprock: De siger oc de giør icke, men Guds Rige er icke i Ord men i Magt» (Bunyan 1704, s. 120). Kirkeordinansen (1607, s. 2v) påpeker at barnelærdommen, dvs. katekismen, skal bidra til moralsk opprustning, det vil si at man gjennom den skal få «kundskab paa Synder og gode gierninger», men samtidig poengteres troens forrang i henhold til den lutherske teologi: «At huer maa forstaa huad Troen er, oc huad hun udretter, huorledis wi hende bekomme, oc huilckelunde Mennisken bliffuer retferdig, Ja ocsaa huad mening Predickerne skulle selffue derom haffue, oc huorledis de Predicke skulle.»
• 11.4 ingenlunde] slett ikke
• 11.5 Det eene] bare det
• 12.2 Nikke] gjentatte ganger å bøye hodet i tilsynelatende ydmyk bønn
• 12.3 hvor] hvor enn
• 12.3 svæver] streifer, flakker omkring
• 12.3 stræver] higer, lengter (etter helliggjørelsen)
• 12.5 Til Prikke] fullt ut; jf. til punkt og prikke.
• 13.1 dit Lius] Luk 11.33: «Ingen tænder et Lius, oc sætter det i skiul, icke heller under en Skæppe, men paa Liusestagen, paa det, ad de som gaae ind, skulle see skinnet.»
• 13.2 Dyyd] fromhet, gudfryktig opptreden
• 13.2 Tugt] oppdragelse, sømmelig oppførsel
• 13.3 begierlig] Jf. Gal 5.16: «Men jeg [Paulus] siger, Omgaaes i Aanden, oc I skulle icke fuldkomme Kiødsens begiering.»
• 13.3 Folk] for folk
• 13.3 besværlig] ubehagelig (ved å plage, kjede, trette, uroe o.l.)
• 13.4 mod hver Mand kiærlig] Jf. 1 Pet 3.8: «Men endeligen, værer allesammen ved eet Sind, Medlidige, Broderlige, Kierlige, inderlige Barmhiertige, Venlige.»
• 13.5 Til Ende] til døden; jf. Sal 119.33: «Herre, lær mig dine Skickes Vey, Oc jeg vil bevare den indtil Enden.»
• 14.1 Had] Jf. Sal 97.10: «I som elske HErren, hader Ont […].»
• 14.1 i sit Ord] i den Hellige skrift
• 14.2 At] slik at
• 14.2 Vellysten] vellevnet; antakelig ikke «Skiørlefned» (erotisk vellyst); jf. Luk 7.25 «[…] See, de som lefve i herlige Klæder oc Vellyst, ere i Kongelige Gaarde.»
• 14.3 Lyder] skavanker av åndelig art; jf. Sir 20.24: «Løgn er et ont lyde paa et Menniske, den skal drifvis stedse i de ulærdes Mund.»
• 14.4 Tugt og Dyder] Jf. 13.2 ovf.
• 14.5 bader] gagner (av baade; Sk 2, s. 344)
• 15.1 Synders Vey] Jf. Matt 7.14: «Thi den Port er snefr, oc den Vey trang, som fører hen til Lifvet, oc de ere faae, som den finde» og Sal 50.23: «[…] Oc den som sætter sig (sin) Vey (viss) fore, hannem vil jeg lade see paa Gud Salighed.»
• 15.2 blues] skammer seg for
• 15.3 dine Lemmer] Jf. 10.2 ovf.
• 15.3 beskemmer] vanærer, krenker; jf. Ordsp 28.7: «[…] Men den som føder Fraadsere, skal beskæmme sin Fader.»
• 15.4 forfremmer] fremmer; se 3.5 ovf.
• 16.1 at blive] å skje
• 16.2 Hvad som] det som, alt som
• 16.2 fordrive] Oppfordr. konj.
• 16.3 At] slik at
• 16.3 vor’ Tider] vår levetid
• 16.4 Naar Tiden lider] når verden går mot slutten (dommedag)
• 16.5 At blive] Syntaksen er irregulær. Vi hadde ventet et finitt verb til slutt; «maa blive» hadde for eksempel løst problemet, asyndetisk sideordnet med «strider» i v. 3.

Jon Haarberg

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.