Den som henger i en tråd

av Nini Roll Anker

[1]

5Hun var kommet ut på veien langs jernbanelinjen – nå, hun stanste, så hun det. Hun var forbi det siste huset, hvor Ladi losjerte. Men ennå var det lysstolper et stykke fremover, ennå kunde hun gå en bete. Mellem åtte og ni, hadde han sagt …

Ben som en lang søm lå landeveien foran henne; skitten sne efter midten, rotet op av lastebiler; hvite snemurer på siden, polert av tø og av frost igjen. – Her var ikke vått; men muklet gikk over kalosjene somme steder. Da ristet hun føttene og så efter, om det hadde gjort skoene noe; hun hadde pusset dem før hun gikk hjemmefra – hun vilde komme skikkelig inn på hotellet.

Hun hadde ikke akkurat lovet å komme. Det kan hende, hadde hun sagt …

Men dennegangen skulde det bli av! For en gang måtte hun friste det, hun også. En gang måtte hun få vite, hvad det var, hun også. Det var ikke noenting å grue for – fine herrer er hensynsfulle, det sa alle.

Men likefullt skalv hun. Da tenkte hun på disse siste årene; grå og skyggeaktige seilte de forbi – ansikt og hendinger tonte frem; men klarest 6så hun sig selv. Det var bakken op til fabrikken, hun gikk, op og nedover, op og ned. Samme arbeid dag ut og dag inn; frokoststans og middagsstund; kveldene hjemme, når hun lå på divanen og hvilte ryggen. Det var altsammen …

Tenker du gå jomfru i graven, du Karna? … Det var den kåte røsten til Gyda, som spurte – på fødselsdagen, da hun fylte tredve. – «Isjomfrua». Hun visste de kalte henne så på verkstedet i det siste. Det var Edvin, som hadde satt navnet på henne. – De fikk kalle henne alt, de vilde! Herefter også. Herefter – når hun visste det, hun visste, skulde det ikke stikke henne mer!

Hun tok sig op til ansiktet – hun kjente, hun smilte. – Han var den kjekkeste av de reisende. Hun hadde alltid likt Danielsen … Sist han var i byen, hadde hun møtt ham i Storgaten; da hadde han bydd sig til å bære melkespannet for henne. «De er kongeligere uten spann,» hadde han sagt. Det var spøk i hans munn; men han var nærmere sannheten, enn han visste! I kveld skulde han få vite det! Hun vilde snakke ut til ham – først vilde hun snakke ut! Han skulde få greie på, at hun kom av folk. Hun holdt sig ikke ringere enn noen! Og det tenkte hun si.

Da –

Det hadde vel hendt, at to mennesker fikk den gode kjærligheten til hverandre! Det hadde vel hendt før! Det stod å lese i mangfoldige bøker! – Han skulde begynne for sig selv. Han skulde ha eget firma nå, hadde han sagt. Og han var ikke gift 7det hun visste. Ring bar han ikke. Olaf het han til fornavn …

«Olaf,» prøvde hun sakte, ut i mørket. Hjertet tok på å stormslå. Hun skulde få hviske et mannsnavn, hun også! Skulde få kjenne armer omkring sig – kjærtegn og blide ord …

Ikke tenke lenger! Ikke forlange mer! La det være nok – la det være lykke og mer enn nok!

En mann i stilling; trygghet og sorgløshet – slikt fins ikke andre steder enn i drømmen, hun vet det da! Lenge og for lenge har hun staset det til og bygget det frem om natten – hun vet det da, nå også, at det ikke er slik det går. Mann og unger kan det bli; fattigdom og slit blir det for henne og hennes like. «Hadde jeg enda ikke gått bort og giftet mig, Karna,» – det blir det. Og – hun hadde ikke villet inn i den elendigheten – dit hadde hun kunnet komme, hun som en annen! Gi op friheten og fortjenesten for arbeidsløs mann og sultne barn … hun hadde sett nok av det! Nei, nå skulde det være farvel med drømmer og umulighet …

Tårene kom likevel. Hun strøk dem vekk med vantefingren.

Han var ung! Han var en herre i klærne – klær sydd efter mål, det var lett å se. Han hadde en dannet optreden. Fine hender og bløte – hun hadde kjent det, da han strøk henne over kinnet igår kveld. Det luktet så friskt av ham – god såpe og god tobakk; hun hadde kjent det med.

Hun vilde. –

Da hun snudde, tok hun en liten sneklomp i 8munnen og lot den smelte. Hun hadde valgt fiskekake med løk i spiseforretningen i dag. Så tosket hadde hun vært – den løklukten, som var så lei å bli kvitt …

Han bød på vin. Mor – tenkte hun. Men nei! Dit hadde hun tenkt fra sig! Hun skjøt frem underleben, økte farten, stirret på lysene fra byen og gikk imot dem med brennende kinner. –

Hotellet lå øverst i Storgaten. Det var en tohøiders trebygning, hvitmalt og lang – med stor dobbeltdør ut og elektrisk lampe over døren. Det var vel ikke mange gjester på denne tiden året … En og annen handelsreisende; en og annen hestekar eller storbonde fra bygdene kanskje … Døren var ulåst; hun dreide det blanke messinghåndtaket nedover og den gikk op. To trappetrin førte til den brede gangen. På ganggulvet lå en rød teppelengde. Innerst stod en slags skranke. På veggen bak hang en svart tavle med hvite tall; ett og annet navn ført op med kritt.

Innenfor skranken satt en mann og leste i et blad. Det var Jonas Kruse.

Hun blev blek. Foreldrene hans hadde hus på Brækken. Dengangen moren og hun losjerte hos Galteruds, hadde hun sett ham hver dag. Han var en snørrete gutt da – la sig borti allting og var ute med den frekke munnen sin straks noen prøvde ta igjen med ham. Siden hadde han vært på Hamar ett år eller to; så hadde han gått og slengt her i byen. Men nå satt han her, så hun.

«Godkveld.»

9«Nei er det ikke Karen Anna?» De små øinene fór over henne, rottesnare.

«Jo – det er da det, også.»

Han la bladet fra sig; men øinene drev på. «Jaså – du er ute og går?»

«Er du blitt hotell-kar nå?»

«Jeg har jobben imens den nye portieren ligger på sykhus.»

«Han er blitt syk da?»

«Alvorlig også. Får vi håpe.» Han flirte.

«Det var – om Danielsen er inne?» Hun fikk det frem; tørr på tungen fikk hun spurt.

«Jå, han er nok inne san! Han sitter på syv med en hel portvin og venter. Kanskje det er dig, han venter på?» Han knep igjen det ene øiet.

«Det var en beskjed –» Så tidde hun et sekund. Jonas hadde reist sig; han stakk den ene hånden i bukselommen. Hun ranket sig; da blev han slappere i ansiktet. «Jeg lovte henne å stikke innom her og si, hun er forhindret ifra å komme. Om du vil gå på rummet til ham og si ifra.»

Han drog sig bakover mot skrankeåpningen: «Ifra hvem?»

«Det skiller dig ikke. Karen Anna Hustad gikk ærendet, kan du si.»

«Ja, undskyld da! Jeg tenkte ikke fornærme dig!»

«Du har aldri vært annet enn en sleiv!»

Hun vendte og gikk tilbake dit, hun var kommet ifra. Håret ramsvart under den vesle hatten; steil i ryggen –

«Det er forskjell på folk!» ropte han efter henne. «På hotellbetjening også fabrikk-donnaer!»

10Utenfor, på det renmåkete fortauet langs husveggen, tok hun etpar steg. Så stod hun litt. Det gikk rundt for henne. Da var det bare å stå.

Det hadde hendt på sekunder … Så meget det var – på noen åndedrett hadde hun reist gjennem det. Hun hadde sett ansiktet til Jonas –. Bakenom det hadde hun skimtet rummet og ham og sig selv … Portvinsflasken og glassene på bordet; rullgardinet og sengen … Gullkjedet over vesten hans; de hvite hendene; de blå øinene, som glinste –

I morgen trillet Jonas Kruse koffertene hans ned på bryggen, I morgen, når båten la til. I morgen var han borte og kom aldri igjen mer. – Men bak skranken på Grand hotell skulde Jonas sitte og vite hvem som hadde vært hos Danielsen. Og hele gata og hvert eneste hus skulde få vite det …

Så nære hadde hun vært ved å miste ryktet sitt. Så nære på hadde hun mistet de eneste klenodiene, hun hadde …

Vilde han si til Jonas: Det var henne jeg ventet på? Det trodde hun ikke om Danielsen. Han var real, det trodde hun om ham.

*

Det lakket mot jul. Den lille byen lå under den store sneen. Husene hadde hvite hetter, trærne bar hvite byrder, fra menneskene stod det røk når de pustet, og bøndernes hester bar rim i fakset. –

Året drog sig mot slutten; på konfeksjonsfabrikken var de siste ordrene ekspedert. Olaus Strande reiste sig fra stolen ved skrivebordet og nikket, Gunner 11nikket tilbake. Brødrene var blitt enig. Så fulgtes de op i lokalene.

I tilskjæreriet stilte Gunner sig på plassen sin. Det tredobbelte klædet lå utspent over det store bordet, stykkene var risset op på det med kritt. Midt imot ham førte Vold skjæremaskinen med sikker hånd langs den siste streken på et erme.

Den eldste sjefen mumlet go’morn til formåleren, kontrolløren og de andre herrer. Med korte, langsomme skritt gikk han videre på sin runde.

Presserne så ikke op – han hadde vært herinne tidligere på dagen. – Inne fra «knapphullet» hørte han latter… Han la lebene tettere sammen – det grå, stutte kinnskjegget tok på å dirre, farven i det rødlette ansiktet falmet. De kostbare maskinene derinne minnet sig; alt kostbart minnet sig på dager som idag. Knapphullsmaskinen, pikeringsmaskinen, maskinen til å pynte på knapphullene … Dyre saker altsammen. Utlegg og rentetap. Bakom døren der stod de. Bakom døren dér var Gunners eldste sønn. Ikke sjelden å høre fjas og leven inne hos Julius i det siste.

Sindig åpnet han døren.

En av arbeiderskene sprang ut av armene på Strande junior.

Det var Gyda. Det var ikke Karna. Nei, hvordan kunde det være andre enn Gyda? Sjefen kremtet. Piken smatt forbi ham inn på verkstedet. – Han stod litt; stakk hånden i lommen og raslet med kobberskillingene.

«Vi slutter til lørdagen,» sa han.

12«Vel,» svarte det bakom den bøide ungguttryggen.

«Krrr.»

På verkstedet durte tråmaskinene om kapp med motorene. Lyset var skarpt i den store salen – det voldte sneen utenfor, de åtte høie vinduene og lampene. Olaus misset med øinene og smilte.

Smilende gikk han fra bord til bord. Alle hang i, så op såvidt, så ned igjen på arbeidet. Somme satt oppe på bordet og håndsydde. Fem og seksti damer …

«Jaja, tuppene mine,» småsnakket han. «Jaja.» Øret lyttet på maskinkoret, tok ut stemmene – var her én som hakket? Fem med motor. Resten uten. Men det blev vel en råd – godt år til neste år, Vårherre alene visste … En og annen forbedring til neste år; det stod i Guds hånd.

«Jaja, tuppene mine –»

Det var denne Ludovika, som satt og glodde på ham. Vilde ikke dra øinene til sig. Tosk, som hadde tatt henne inn. For gammel synds skyld – godhjertet tosk! Blev sittende og glo, så fort han viste sig.

«Krrr.»

Karen Anna Hustad så op. Han gikk nærmere. «Fem og tyve kuldegrader idag,» sa han til Karna. – «Men herinne fryser du ikke, Olaus,» svarte Karna. Han smilte. «Du har rett. Du har rett. Bra lokale, solide vinduer. Tette.»

Hun satte hjulet i sving, førte sømmen under nålen. – Ned mot den hvite nakken lå hårknuten hennes, opkveilet og ramsvart. Lebene skjøt sig frem, røde og trassige. De lange vippene gjemte 13øinene. De blå øinene – blå som – – blå som – – – Fager var Karna.

«Jaja. Jaja …» Med små skritt gikk han mot utgangen, midt mellem bordene. Tommelen holdt han fast med peke- og langfinger på begge hendene. Øinene fulgte ham til døren lukket sig bak ham.

«Nå får vi julegave!» sa Karen Anna høit ut over alle hodene, de lyse og de mørke, de grå og de unge.

«Ja, han smilte stygt idag,» ropte en tilbake.

«Nå skal vi visst slutte!» skrek Anna Kleve inn i øret på Ingebjørg. Den døve stirret, livet i de spørrende øinene sloknet, det bleke ansiktet blev lite av skrekk; så snudde hun sig og så op til Karnas plass; og Karna nikket.

Maskinene stanste et sekund eller to. En svart fugl hadde slått ned. Røstene tidde. Så ropte én:

«Det er vel ikke nytt!» Da hentet alle sig og snakken brøt løs: om det, de hadde ventet og som alltid kom – om det, de enda aldri lærte sig å ta imot – arbeidsstansen, som lurte på dem hele året – de arbeidsløse ukene, som åt op fortjenesten deres. Og skoene, de trengte! Og kjolen, de trengte! Og husleien, de skulde betale!

Men han hadde tatt inn en ny tilskjærer i høst, han hadde tatt inn Edvin Vold! Så hadde han vel ordrer nok? – Det letet ikke på tilskjærerne, de fikk lønnen sin likefullt! – Men når han hadde tatt inn en ny?

«Så sier han vel op Vold med det samme!»

La ham bare gjøre det! Her var ingen, som skulde gråte for Vold!

14«Også like før jul!» – «Skammelig – å gud så skammelig!»

«Vi er ikke varslet ennå!» ropte én. «Men vi blir det,» svarte det i kor. «Vi kjenner Olaus!»

«Tuppene mine!» hermet de.

Den døve hadde gått fra arbeidet og stod borte hos Karen Anna Hustad. «Tror du det da?» spurte hun med den slørete røsten og bøide hodet inntil for å høre svaret. «Det er ikke verdt å ta sorgen på borg!» ropte den andre. «Vi får vel vite det til fredagen!»

Ingebjørg Dale blev stående. Karna rev sømmen unda nålen og la under en ny. Og Ingebjørgs blikk fulgte de hvite, smale hendene, som førte tøiet. Hun visste da at Karna hadde hudvalk på pekefingren efter saksa, og treler i hånden efter strykejernet – hun, som en annen. Men det var som ikke sant lel – så pene var hendene hennes, så rapt flyttet de sig, så snart og lekkert tok de om plagget, at en måtte storundre sig. Om det så var å eggeForfatternote: legge jaresnor langs sømmen., gikk det fint for henne. En A-jakke sydde hun på dagen. De kom ikke til Karna med B og C-plagg – de visste bedre …

«Nå får du gå på plassen din, Ingebjørg!» ropte Karen Anna.

Det var blitt lått og moro ved det ene langbordet. En av damene hadde foreslått, de skulde samle inn til julegave til sjefene. De sendte en tom pappeske i mellem sig og la knapper og trådstomper oppi. En spyttet i esken.

Karen Anna tok frem formiddagsmaten sin – 15to skiver brød. Hun spiste, mens hun satt og så på arbeidet, som lå foran henne.

*

Hvem sørget over stansen på konfeksjonsfabrikken? – Byen tok den rolig, «De små brødre,» var populære i byen – bra borgere, gode skatteydere, fornuftige folk. Olaus og Gunner Strande drev forsiktig – en liten stans, en pust i bakken, så gikk hjulene igjen. Byen risikerte ikke katastrofe dér. – Her var ennå mange som husket, da de to bredskuldrede, kortbente menn kom hit for tredve år siden. Beskjedne og høflige begynte de den vesle bedriften sin i Maurlandgården; fem syersker, det var altsammen. Idag beskjeftiget de over åtti mennesker, men de hadde blitt ved å være beskjedne og høflige. Den nye fabrikkenfabrikken] rettet fra: farikken på toppen av Ramstadbakken var en pryd for byen. Unge piker fra småkårshjem hadde chanse til fortjeneste, straks de blev konfirmert; piker fra bygdene hadde chanse; og byens folk tjente på losjerende, hotellet tjente på handelsreisende, butikkene hadde omsetning. Ære være de små brødre!

Arbeiderskene var populære på sin vis, de også. De fleste var nette i klærne – sy kunde de jo. Og unge ansikter pyntet op i gaten. Hendte det noe med en og annen av dem, gav det stoff til samtale – her hendte ikke så meget. Finne sig i å gå ledig av og til måtte jo pikene; mange hadde hjem å ty til, også.

Stort sett var opfatningen i arbeiderkretser den samme. Jentene på konfeksjonen var ikke blandt dem som hadde det verst – snekkerfabrikken hadde 16stått snart i et år, den. De var noen høner, naturligvis, som ikke organiserte sig; men de hadde å gjøre med en gammel rev som Olaus Strande – en fikk holde dem litt tilgode. Kvinner kan greie sig med mindre enn menn, også.

De arbeidsledige syerskene var temmelig alene om sorgen, da de måtte slutte. –

En kveld tre dager før jul satt Karen Anna Hustad hjemme ved bordet under lampen og skrev op tall på en papirlapp. – Hun var alene i stuen og hadde låst døren ut. For en stund siden hadde noen røsket i den – det var vel gamla på andre siden gangen, antagelig; eller Eveline ovenpå, som sydde for folk. Når moren var i hus, var her aldri fred for innstig – ja, så sjelden var det å få en alene-stund herinne, at stillheten som sang for øret.

Hun regnet på utgifter og inntekter – hun brukte sette sig for med det, når arbeidsledigheten kom over dem. Et trykk for brystet gav ikke fred, før hun hadde allting på det klare. Like godt å få vite det først som sist … Det hun ennå skyldte for skatt, skrev hun op; og for avbetaling på kåpen. Skatten hadde vært rimelig iår, firti kroner; hun hadde moren, som var blitt arbeidsufør – det blev til avdrag for henne. Rakel var kommet op i ett hundre og femogtyve; de hadde tjent jevnere iår enn ifjor, så det hadde ikke hjulpet Rakel det grand å klage – hun hadde begge foreldrene i live også, faren hadde bra med arbeid på bryggeriet.

… Aldri skulde hun vel gått bort og kjøpt sig ny kåpe, hadde hun visst, de skulde komme til å slutte 17akkurat nå! Fem kroner skyldte hun på kåpen. I banken hadde hun stående femti kroner. Fikk greie sig så hun ikke rørte bankboken … Begravelsespengene mine, tenkte hun. Det hang i, dette med å komme skikkelig i jora. Enda hun var likegla med det også. – Moren hadde fått en porsjon av legatet iår. Hun førte op summen. Med den og med alderdomspensjonen hennes greide de sig vel over denne tiden med …

Nå stod alle tallene på papiret. Det var ikke fler å føie til. Da steg det som en ødslig kulde op mot henne fra de små, svarte tallene. Slik hadde hun sittet og regnet og slått over, alle år siden hun blev voksen. Disse strekene var nakne piggtråden, hun levde bakenom. Utenfor dem grodde og blomstret det – alt, hun aldri skulde rekke, alt hun i evighet ikke skulde få eie!

Siden den kvelden hun vandret frem på den røde løperen i hotell-gangen – og snudde – hadde hun kjent det, som hadde hun stengt sig selv inne for godt. Det hjalp ikke om fornuften sa no annet – tomhet hadde det vært i ring og ring omkring henne hver stund siden! Som skulde hun aldri nå bort i en fast ting mer. Veien lå foran, ben som en søm – tråkket op av tusen føtter, som hadde gått den før henne; ventet på tusner, som skulde komme efter også. De likesom gikk, ja. Men her på papiret stod sannheten. De rørte sig ikke, de var fastlåst!

Katten sprang op i fanget hennes. Hun støkket litt med detsamme – så strøk hun dyret, gjemte hendene i det varme hårlaget. Hun var da levende, 18hun også! Og det var mange, som hadde det verre enn henne!

Det var nå for det første Ingebjørg – Ingebjørg Dale, som ikke så sig råd til å komme sig vekk i arbeidsløsheten. Hun hadde skrevet hjem og bedt om penger til reisen. Men det var ikke sagt, foreldrene hennes hadde kontanter, de var plassfolk med stor ungeflokk. Nå gikk Ingebjørg dagstøtt på postkontoret og spurte efter brev. Stod så fattig utenfor porten, og hadde ikke fått noe. Sa med den slørete røsten: De vet da, det kan komme ennå! Spurte inn i flokken av pratende jenter: Hvad ler de av? Fikk til svar: Ikke av noenting! – Det var brysomt å skrike og forklare allting inn i øret på en døvhørt.

Men hun satt da her og hørte hver eneste lyd! Katten, som spant. Knettet i koksovnen. Finere lyd enn som så: farens gamle sølvklokke, som tikket borte på veggen over uttrekkssengen.

Og Jakoba, som var uten tenner! Nå fikk hun vel ikke inn det nye settet på aldri den tid! Var så fremmed og snodig med den innfalne munnen, at de måtte le!

For Ladi blev det vel ikke annet enn sultejul. Så ulikendes den gamle jenten var, så var det synd om kroken. Unte sig ikke å lese i et blad engang for å spare på øinene – satt og sydde i lokalet efter sistemann var gått, stjal arbeidstid, satt der mens de sopte gulvet, så ulovelig det var! Men tjente snaut til kaffe og tobakk, lel!

Å, det var mange som hadde det verre enn henne. 19Ja, det var ikke andre enn Gunhilde og Gyda som hadde det flust. Gunhilde, som bodde bak melkebutikken til mor sin. Og Gyda, som – – ja, hun hadde fått følge med selveste junior nå, sa de; om det var sant da. Men hun var troendes til det. For – ja Gyda! Hun måtte smile – som kom hele jenten her inn i stuen med detsamme! Latteren hennes og de kåte øinene; humøret og likesælheten! Hun levde bare villig vekk, hun – gav sig og tok sig igjen – gjorde ikke mer av det enn en annen, som spiste og sov efter sin natur. «Angre? Nei, i den byen har jeg ikke vært,» sa Gyda. – Men da fikk en være skapt tankeløs, også. Og komme av folk, som aldri hadde vørt åssen de stelte sig. Drikker til far, og mor som gikk på bygda og bad. Gyda var undskyldt, hun som …

Karen Anna reiste hodet og lyttet. Katten sprang ned på gulvet. Det kom noen inn gangdøren. Det var ikke morens tunge steg … Da det banket, spurte hun skarpt: «Hvem er det?»

En damerøst svarte. Det var fru Olsen, bokhandlerens kone. Hun strøk sig over håret og åpnet døren.

Fru Olsen var en liten, velfødd dame med stor barm under skinnkåpen, korte ben, tykke legger. Hun smilte svært. – Karen Anna knep ihop øinene.

«Er ikke Deres mor hjemme, frøken Hustad?» – «Mor er på møte i bedehuset.» – «Det var leit – ja, jeg mener ikke at det er leit, at Deres mor søker Guds hus; men jeg vilde gjerne truffet henne personlig.» – «Hun er hjemme i nitiden.» – «Det har jeg ikke 20tid å vente på. Og jeg kan jo like gjerne gi vår lille gave til Dem som til henne, naturligvis. Vi har jo tenkt på dere begge nå, fabrikken står. Men jeg vilde ønsket henne også gledelig jul.»

Fru Olsen åpnet håndvesken, fant en pung frem av vesken, åpnet den og åpnet et rum i pungen. Hun tok frem to tikronesedler.

«Det er fra fattigpleiens damer, frøken Hustad. En liten hjelp til jul!»

Karen Anna så den brune hanskehånden, som rakte frem sedlene. Med det samme kjentes det bare i nervene – en rykking i kinnene, en smerte etsteds nær hjertet. Så jagde blodet mot hodet; og kroppen rettet sig i full høide, et sekund var det, som målte hun sig med den andre – et sekund kjente hun legemet sitt som en herlighet: slankhet og velskapthet; lytefri hud, små føtter … Så bruste tankene frem: et villfremmed menneske kom hit inn – bød frem en almisse … Hun la armene sammen under brystet.

«Ja værsågod om De ikke forsmår, frøken Hustad.»

«Jeg forsmår.»

Det runde ansiktet under skinnluen blev flammende rødt. «De – De vil ikke si at De ikke vil ta imot gaven? Den er skjenket av et godt hjerte – av bare gode hjerter!»

«Det kan være. Men vi har ikke bedt om noe. Mor og jeg klarer oss. Vi kjærer ikke om å bli diskutert i fattigpleien. De har ikke noe med å komme her.»

«Det må jeg si!» Mørkerød av harme snudde fru Olsen hodet og så sig rundt i stuen.

21Da så Karen Anna det, den fremmede så: sirtstrekket på divanputene, farvetrykket på veggen, filleryen, som var avslitt i kantene, papirskjermen over lampen. Og det blaknete åklæet borte på morens seng, og bolstren i gyngestolen, som hadde stopp i stopp. Rummet, hun holdt vedlike, gren nakent under godtkjøpsstasen.

«Jeg synes De skulde betenke Dem, frøken Hustad! Vi er alle mennesker.»

«Ja vi er mennesker. Jeg har en bankbok, jeg har innestående femti kroner på bankbok. De kan få låne dem av mig.»

«De er et makeløst hovmodig vesen!»

På vei mot døren fant ikke fingrene det rette rummet for pengesedlene – hanskefingrene skalv. –

I mer enn en time ventet Karen Anna på moren. Det meste av tiden gikk hun frem og tilbake mellem innerveggen og vinduet. Men hun var ute i kjøkkenet, også, og så til havresuppen, de skulde ha til kvelds. Og hun var borte ved veggskapet efter kåpen sin – hun kunde stikke op til Rakel … Likevel blev hun der hun var. Da hun hørte moren komme, åpnet hun døren for henne, steg til side og holdt den åpen.

Kari Hustad var ennå en høi kvinne, skulderdryg og storvoksen. Under de mørke brynene lå de brune øinene dypt; nå glødet de med den halvt utbrente glansen, møtene gav dem. Lebene var rynket, men de sterke fortennene stod der uskadde; nesen var buet og kraftig, huden gul som løv om høsten.

22Hun holdt nakken bøid, da hun kom inn, trådde tungt og gikk frem til bordet. Der løste hun hendene fra salmeboken og la den fra sig.

«Mor!»

Hun reiste hodet og så på datteren.

«Mor! Her har vært et kvinnfolk – hun vilde gi oss tyve kroner fra fattigpleien. Jeg sendte henne dit, hun kom ifra!»

«Et kvinnfolk?»

«Kona til Albert Olsen i Storgata.»

«Du viste henne ifra dig?» Den gamle strøk det svarte hodetørklæet bakover. Det blev liggende rundt halsen. Småkruset og hvitt lyste håret under lampen.

«Vi er ikke trengendes for fattighjelp, mor!» – «Tyve kroner! Og du tok ikke imot?» – «Jeg sa, vi greide oss foruten.» – «Karen Anna! Karen Anna! Gud hjelpe mig for dig!»

Den syngende røsten steg i ordene; datteren kjente huden nupre sig ned efter ryggen.

«Nei. Vi blir vel ikke forlikt om dette heller, mor.»

«Hvad sa hun?»

«Hun blev sint. Hun gikk.»

Moren satte sig ved bordet. Hun skubbet vekk et papir som lå der. Så foldet hun de store, arbeidsslitte hendene fast og bøide sig over dem.

Karen Anna så på henne; vætet lebene; sank noe som vilde op i halsen.

«Ja, be for mig du mor! Be for mig! Har du gjort annet siden du fikk mig? Har du blitt bønnhørt? 23Har du fått ham til å bryte mig ned? Hold op, mor! Du får ikke det, du ber om, lel! Sykdom får du og sorg for utkommet! Og barn du ikke kan kjennes ved! Det er det du har fått! Guttene i Amerika er likesæl, om du tigger Vårherre for dem! De vet de får kare for sig selv – de vet de har ikke andre å lite på enn sig selv! De vet det likegodt som jeg! Han gir dem ikke arbeid! Han gir dem ikke smør på brødet! Han er så langt vekke! Hold op mor – så for vår del! Hører du!»

Moren hadde ikke rørt sig. Med halvlukkete øine satt hun uryggelig; den blodløse munnen lå stram i det stille ansiktet; bare hendene lukket sig tettere, som for å gi de stumme ordenes rop og påkalling av sin kraft. Først da hun hørte datterens skritt over gulvet, rettet hun nakken. «Karen Anna. Kom hit.»

«Vi skal vel spise, mor?»

«Kom hit. Sett dig ner. – Han har minnet mig ved natt og ved dag. Tal ordet til henne, har Han sagt. Men jeg har vært som Peter – jeg har ikke våket og bedt – jeg har kviet mig og undslått mig. Salige ere de fattige i ånden. Salige ere de ydmyke av hjerte. Det er Hans ord, Karen Anna. Du vil ikke høre dem, usalige ba’n!»

Karen Anna kastet hodet bakover; åpnet lebene; lukket dem igjen. Satte sig på natteleiet sitt, på divanen ved veggen. Støttet albuen mot kneet og pannen mot hånden.

«Du lever livet ditt i verdens skinn og bedrag. Du setter dig op mot den høieste i tross – du vil 24ikke søke frelsen der den er å finne og se, ditt hjerte forherder sig. Under Hans vrede henlever du dine dager – du, gresset, som er idag og imorgen kastes på ilden!»

«Jeg har ikke bedt om å få være til.»

«Nei. Du beder ikke. Men Han gav dig i min varetekt.»

«Far og du lekte dere vel litt. Det er vel altsammen om at jeg blev til! Bland ikke andre op i det!»

Det kom ikke no svar. Da hun tok hånden fra pannen så hun morens ansikt. Det lyste dødelig blekt …

«Men det er sannheten, mor!» trasset hun. – Moren satt som før. Da måtte hun gjemme øinene igjen. Da må hun minnes det –. Hun er ikke mer enn seks-syv år. Hun ligger i sengbenken sammen med den yngste broren. Hun er våken. Borte i uttrekkssengen hos foreldrene er det uro. Kan du ikke styre dig! sier morens røst. Sterkere uro. Farens pust sager gjennem mørket. Slår han moren? Hun vil skrike – da blir det plutselig stilt. Og hun hører morens gråt.

«Er det ikke sannheten om dig, så er det sannheten om han far,» hvisket hun mellem hendene.

«Jeg bad om styrke. Jeg bad om en skjerv av frelserens tålmot. Han gav mig barn. Han gav mig dem for at jeg skulde føre dem til Ham. O Gud, hvor lenge skal jeg ligge for døren din? Hvor lenge vil du skjule dine veier for mig, Herre Zebaoth?»

25Et menneske løfter ansiktet mot det usynlige … Et menneske i ytterste nød. Munnen er forvridd av smerte …

«Mor!»

«Han betenkte mig med sykdom og prøvelse. Han la tunge byrder på mig og sa: bær dem! Langt vekke ifra folket mitt fikk jeg dem – iblandt fremmede fikk jeg dem. Mannen blev hjelpeløs, han far satt i stolen dér, du vet, korlenge han satt! I ni år drog jeg klærne av ham, i ni år la jeg ham ner til natta. Gud gav mig styrken. Han gav mig arbeidsmakten, så vi ikke måtte omkomme. I tyve år har jeg tjent til opholdet for mig og mine – jeg bøide ryggen, jeg bøide ryggen i alle dem! Ikke over vaskestampen, ba’n – dypere ner! Gavene jeg fikk, attpåskillingene, de gav mig – var det søtsaker for Kari Vehaug fra øian? Men det var Han, som gav, Han, som e alle gode gavers giver! Han, som sendte mig armoden på det at jeg skulde finne ydmykhetens skatt! Han, som la sin nåde til og dekte min synd med kåpen! Han, som gjorde mig ussel på det at han kunde bli min kjepp og min stav! «De fattige skulde I alltid have hos Eder» – det er Hans ord til oss. Så er vi da utvalgte, så har han valgt oss fremfor alle; og vi er som barnet, når det tar føden av faders og moders hånd. De små barn, som Han fører gjennem jammerdalen – hans omvendte flokk, som vandrer trygt mellem de fortapte, – forbi satans snarer, frem imot perleporten.»

Den bivrende, bristende røsten tidde. Bøid over sitt eget fang rugget den tunge kroppen sakte frem 26og tilbake; armene, de utslitte hendene sluttet sig omkring noe, ingen så …

Datteren tenkte: de holder enda omkring oss … Omkring barna, hun fikk. De tviholder enda på oss – vi er små som dengangen, vi er redd mørket og djevelen, som da vi var små og hun tar oss under vingen …

Tung og lut reiste moren sig og gikk mot sengen. Løste tørklæet fra halsen, åpnet kåpen, drog den av sig efter ermet. Hektet op kjolelivet.

«Vi skal vel spise, mor?» – «Jeg vil ingen mat ha.» – «Når du er låk og ikke får i dig annet enn suppematen, er du nødt for å spise, mor!» – «Jeg vil ingen mat ha.»

Karen Anna skjønte det var rådløst. Hun blev sittende.

… Her iblandt fremmede, hadde moren sagt … Her hun hadde levd i fem og tyve år!

Den gamle tok av sig plagg for plagg. I nattrøie og rutet understakk satt hun på sengkanten. Da hun hadde løst håret fra bakhodet spurte hun, ennå med hånden om den tynne, hvite fletten: «Ka har du å fare med, Karen Anna?»

Datteren bøide hodet. Nå er det pånytt som ser hun det, andre øine ser. Sitt eget liv, nakent … Og hun kan ikke finne ord. Vil gå god for det, rekker efter det – når i ingenting …

«Du svarer ikke? Du svarer ikke, stakkarsting? Nei, det finnes ikke svar for den som holder sig til verden. Før du har gitt dig over ba’n, før du har fått syn for, at livet ditt er djevelens bedrag, før du 27har vendt dig ifra verden, før får du ikke svar på tungen.» –

Moren lå i sengen. Det hvite hodet imot den hvite puten. Ennå satt Karen Anna urørlig.

… Lengt ifra verden – den var morens. Lengt efter verden – den var hennes. Så langt var det imellem dem. Moren, hun hadde reist sitt eget fengsel. En annen var stengt inne imot sin vilje … Men – moren hadde feste, hun. Som i kveld hadde hun aldri sanset morens styrke. Uten håp her på jorden, med alt håp på den andre siden, når legemet ikke var mer … Og enda så full av makt, at hun tok imot ydmykelsen fra de andre – bøide slektsryggen sin, gjaldt det velferden for dem, hun hadde i sin «varetekt» …

… Hvad har du å fare med, Karen Anna? Hvad hadde hun – hvad hadde hun? Lengt. Og fortærende uro i brystet … Kav for å være til. Hadde hun annet? Men ut av det hadde hun reist sig imot dem – imot en fremmed; imot moren selv. Så liten var hun, at hun ikke hadde råd til å stå ved at hun var liten. Så bortbyttet at hun ikke vilde se, det skal mer kraft til å ta imot enn til å gi.

«Mor!»

Øinene åpnet sig i det stille ansiktet derborte. Da hun kom frem til sengen, skalv hun.

«Jeg skal gå til fru Olsen og si, vi tar imot gaven. Imorgen går jeg.»

Et smil flakket over de rynkete lebene. «Du har fått erkjennelsen, Karen Anna?»

28Frosten kåret nedefter nakken og ryggen hennes. Fantes det vei, et svar kunde gå på så forbitrende langt?

Stedig, ut av sitt, stirret moren på henne.

«Jeg har bøid mig, mor.»

«Da kan du gå og hente maten til mig.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Den som henger i en tråd

Romanen Den som henger i en tråd ble utgitt i 1935. Boka regnes som en av de beste norske arbeiderromanene.

I romanen skildrer Anker en gruppe syersker på en konfeksjonsfabrikk i en vestlandsby. De har hardt arbeid, men tjener dårlig og har få rettigheter. Hovedpersonen i romanen, Karen Anna (ofte kalt «Karna»), forsørger både seg selv og moren. Hun er først skeptisk til arbeiderbevegelsen, men etter hvert tar hun initiativ til samhold og streik.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1935 (nb.no).

Les mer..

Om Nini Roll Anker

Nini Roll Anker var en produktiv forfatter. Allerede i 1898 ga hun ut romanen I blinde (under psevdonymet Jo Nein), men den egentlige debuten kom først i 1906 med novellesamlingen Lil-Anna og andre. I løpet av de neste tiårene skrev hun hele 18 romaner (noen av dem under psevdonymet Kåre P.), tre novellesamlinger, fire skuespill og en erindringsbok (Min venn Sigrid Undset, utgitt posthumt i 1946).

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.