Den som henger i en tråd

av Nini Roll Anker

[11]

183Speilglassruter. Drakter og kjoler – skotøi og strømper. Folk i gaten, fullt med velklædde folk. Høie hus med gardiner og blomster i vinduene …

Hun var i byen igjen. Langsomt gikk hun opover mot hjemmet, skiftet kofferten over i den andre hånden, blev ikke trett av å se. På toppen av Ramstadbakken lyste det i murene på fabrikken. Syv dager hadde hun vært borte; syv døgn. Det var vel heller en levetid! –

Moren satt alene i stuen, da hun kom. Solen stod skrå inn gjennem rutene; på bordet lå bibelen opslått, med brillene åpne over bladet. Hun stanste på dørstokken. «Mor’n, mor.»

Kari Hustad reiste hodet; den lange overleben skalv til. «Så du har kommet? Jeg har hatt som en vent på dig sia igår.» –

Hun stilte fra sig kofferten, gikk bort og gav moren hånden og satte sig på stolen midt imot henne. «Det blev storm. Jeg kunde ikke få båt over om mandagen. Du har greid dig, da, imens jeg var borte?»

Kari svarte ikke. En dyp glød fylte de mørke øinene, mens hun så på datteren. Stille sa hun: «Og nå har du vært på øian, ba’n.»

Karen Anna snudde ansiktet bort.

184«Og nå har du fulgt han Ole til graven?»

Nei, det hadde hun ikke. Hun gjorde mer nytte for sig med å bli på Vehaug og hjelpe Beret. Og hun fikk mæle for sig og fortalte om jordferds-dagen – om kisten som stod midt på gulvet i stuen; om myrtekorset, som alle hadde syntes var pent; om salmesangen på bryggen. Og om måltidet, de hadde laget istand til ferdefolket – om guitarspillet om kvelden – om de store barna og om Karolines, som fikk bryst.

Frembøid, med øinene i datterens, lyttet Kari på hvert ord, skiftet ikke stilling, rørte sig ikke.

Så reiste Karen Anna sig, tok av sig yttertøiet og hang det bort.

«Og de lever vel, alle?»

Hun blev stående med halstørklæet i hånden.

«Jentene lever vel?»

Da gikk hun til plassen ved bordet igjen, la den ene hånden på morens kne: «De er så fattige, mor! De er så fattige, at de har da snaut klær! Det er gått tilatters med altsammen!»

«Fattige? Ka skulde vi ellers være? Da krigen raste, blev han Ole fri hypoteken på gården, skrev ho Beret.» – «Det er lenge siden det, mor! Nå fins det knapt fortjeneste på øian! Blir det hundre kroner på hver efter bror din, blir det det meste! Beret skal flytte til Oline.» – «Så får ho hjelp.» – «Så blir det en munn til på Ytterbø! De er åtte ifra før, og snart er de ni!» – «Det blir arbeidshjelp med tia.» – «Men barna da, mor! Som skal gå og ikke få vite av annet enn elendighet!»

185Kari Hustad rettet ryggen, kom unda datterens ansikt.

«Elendighet? Du har fått synet forderva du, stakkar. De får bli på øian.» – «Ja, hjelpe dem! Og ikke vet de bedre, heller, enn at de holder ut!» – «Skulde de ikke holde ut?» – «Nei!» Hun tok efter pusten. «Nei! De – de skulde skrike! De skulde skrike, så hele verden hørte det, mor! For de sliter sig ihjel! Og enda blir det knapt til maten!»

Moren kom sig op av stolen. Hun la hånden på datterens skulder. «På øian e det godt å være. Der e gudsriket nær. Der e det langt mellem heimene, dér har synden en tyngre vei å gå. Dér e Herren i stormen og Jesus attmed dørstokken. Der fins ikke kino og danselokale, der reker ikke jentene efter gata ifølge med mannfolka – der e dei spart! Hadde jeg såsant aldri reist derifra!»

Karen Anna så ikke op. Tyngden av morens legem hvilte på akslen hennes. Og enda satt hun og kjente at en trolldom var brutt: aldri mer skulde lovord om folket der vest skiple henne! Det var slutt med storaktigheten, det var slutt med «hildringa». – Det nytter ikke å sette sig op imot Vårherres vilje – Beret hadde sagt det, og hun mintes det, så hun frøs. Hadde hun blitt på øian, hadde hun blitt som Beret …

«Skulde jeg takke Gud for noe, så er det for at far tok oss vekk ifra Utvær, mor! Nå vet du det!»

*

Det hadde kommet en ny frakkesyerske fra Oslo 186på verkstedet samme dag, Karen Anna reiste. Det var et stort, kraftig menneske i femtiårs-alderen – Julius hadde sendt henne til fabrikken. Hun skulde være framifrå flink i alle metoder, hadde Olaus forkynt, da han gikk runden, før den nye kom.

Første morgnen på systuen festet ikke Karen Anna sig hverken ved henne eller ved annet, her kunde være av forandring. Det var rart å sitte ved maskinen igjen; bakom motorduren herinne hørte hun en annen motor: den slo i båten, som førte henne til øian. Tankene, som drev henne da, hadde sloknet i henne. Hun satt her som en nykomling selv; hun var én, som skulde begynne forifra … Sommetider løftet hun hodet og lot blikket gli over Rakels bøide rygg, over Birgittes skarpe ansikt og Gydas lyse lugg. Hun skulde bli en annen for dem, også …

Da hendte det, hun selve denne første dagen fikk bli det. –

I frokosthvilen gikk hun ut i garderoben med brødpakken sin; det var mange som gjorde det idag – det var ugreit med radiatoren på verkstedet, ute mellem knagg-rekkene var det varmere enn inne. Birgitte og Anna Kleve kom straks bort til henne. De vil spørre om turen min, tenkte hun og budde sig til å svare.

De spurte ikke om noe; de var storøide, begge to, og sa i munnen på hverandre: «Har du hørt det, Karna?»

Hun hadde ingenting hørt. Hun hadde ikke vært utenfor en dør igår. Moren var blitt klein og hadde måttet legge sig. Og hun hadde stengt døren både 187for den ene og den andre, mens hun skurte gulver og fjelget i rummene.

Anna tok om armen hennes: «Ladi har sluttet. Og sia igår har ikke et menneske sett henne!»

«Ladi har gått på sjøen, det er jeg viss om,» sa Birgitte.

Og nå fortalte de, skiftet på, snakket lavt og hett op i ansiktet på Karna:

Ikke før hadde den nye frakkesyersken kommet på verkste’, før hun tok på å øiefare Ladi både op og ned. Med det samme de stoppet maskinene, hadde hun gått fra den ene til den andre og ut i garderoben til dem som her var, og hvisket og spurt, om damene visste, hvem de arbeidet isammens med? Og da hadde de fått høre saker! Ladi hadde trålet gata i Oslo i mangfoldige år – Ladi var en av de verste! Og det som gruligere var: hun hadde sittet inne, hun hadde vært i fengsel både en og to ganger for tyveri – hun stod i politiprotokollen! Den nye syersken – Adolfine het hun – hadde losjert ved siden av henne i Oslo; hun hadde sett, da de kom og tok Ladi i arresten. Og gjennem veggen hadde hun hørt, hvad slags liv mennesket førte på rummet sitt. Og det var ikke bare én sort sjofel trafikk, hun drev! Ikke en dag vilde hun arbeide i samme lokale som Ladi Kristoffersen, hadde hun sagt. – Adolfine hadde gått til sjefene og meldt ifra. Men det var ikke visst, åssen det hadde gått med Ladi, hadde ikke skredderne selv – ja, nærmere tredve stykker var det da, trodde Birgitte – skrevet under på et papir, at de ikke vilde tåle Ladi iblandt sig.

188Karen Anna helte sig mot veggen; stiv i ansiktet spurte hun: «Skrev de under, de?»

Birgitte ristet på hodet. Men Anna Kleve hadde skrevet under. Hun senket øinene – Karna fikk huske på, at noe skulde en vel ha igjen for å holde sig skikkelig. Såpass skulde en vel ha igjen, at en tukthusfange og en gatepike ikke skulde kunne ta op plassen på fabrikken for hederlige damer! Ja – slik hadde hun tenkt, da

«Det blev som en hel feber her,» sa Birgitte. «De var ikke å snakke til. Ja ikke for at jeg forsøkte det, heller; men Gyda blev vill. Men henne hørte de ikke på, vet du.»

«Sia har jeg angret mig,» Anna hang med hodet, «Dersom Ladi har gjort en uløkke på sig, så uffa mig.»

«Hvad gjorde Olaus?»

«Det vet ingen. Men de tror, han sa til Ladi, hun fikk slutte for det første. Han var vel ment på å ta henne inn igjen, kanskje, når det blev roligere på verkste’. Men da hadde både den ene og den andre sagt ifra til Ladi, hvad hun var for én. Og om mandagen kom hun ikke. Og sia igår er det ingen som har sett henne.» Birgitte vætet de tørre lebene med tungespissen.

«Hvor er Gyda?»

«Gyda sitter på salen og spiser.»

Hun gikk bent ifra dem, inn på verkstedet. –

Gyda hadde spist fra sig; hun lå ut over bordet med hodet på armene; det så ut som tok hun sig en blund. Karen Anna fór over de andre, som var herinne. 189Oppe i hjørnet ved det siste vinduet på sydveggen stod et fremmed, tykkfallent kvinnemenneske og stelte med tøistykkene. Det var den nye frakkesyersken, rimeligvis …

Hun rørte ved Gyda; hun snudde dorsk på hodet. «Jeg er da vár, du er kommen igjen. Men jeg er så matlei om dagen, at. Her er bare svineri, nå.»

«Vil du være med mig bort og snakke ved hu’ derre Adolfine?»

Gyda spratt op – pupillene i de blå øinene vidde sig ut. «Du vil gi henne det?» hvisket hun. «Det var det jeg sa! Hadde Karna vært her, hadde det ikke skjedd, sa jeg! Bare kom! Nå skal hun det!»

Den nye syersken så op, da de to damene trengte sig tett op til henne. I hjørnet mellem lang- og kortvegg hadde de henne foran sig.

«Jeg er Karen Anna Hustad. Jeg har vært vekke en ukes tid. Nå hører jeg, å De har fått istand, mens jeg var vekke.»

Den fremmede løftet det flate ansiktet op og skjøt frem haken: «Å er dette for en tilstelning?» – «Det er Dere som lager tilstelning!» ropte Gyda.

Bak dem reiste de nærmeste sig.

«De har fått jagd Ladi fra fabrikken her?» Karen Anna spente øinene i henne. «De er for god til å arbeide isammen med en gammel jente, som ikke har gått iveien for noen siden hun kom hit?» – «Jeg arbeider ikke ved bord med et ludder.» – «Nei, De gjør vel ikke det?» Hun målte den tunge skikkelsen. «De kommer ikke av arbeidsfolk, De? Far Deres er vel grosserer! Å, hold munnen Deres! Jeg ser da De 190har treler i hendene, De som en annen! De kjente Ladi, sier De? Vi kjente henne, vi med! Hun var en sliter og gikk ingen for nær! Hun hang i og satt og sydde, mens de sopte lokalet her tesmers! Hun sjenerte ingen! Hun hjalp sine! Det er vel mer enn De skjønner, De? De som kommer her og er for fornem til å sy i samme lufta som en fattig, utsliten gammel skredder!» Hun tok sig til hjertet. Det var som å suse utfor – styrte nedefter i løse luften – vekk ifra alt – ned i dypet, der Ladi fantes.

«Slepp mig frem! Jeg klager til sjefen,» ropte Adolfine.

Gyda stemte hånden mot brystet hennes, «Nei så pinedø’ om du slepper frem da! Du vilde ikke høre på mig! Men nå er vi to! Di’ usle purke, som har drevet a Ladi på sjøen!»

«De skal få slippe frem –» Karen Anna tok om Gydas arm, «Men først skal De få vite, at her i huset er vi søsken! Vi vet å det vil si å bli satt ut på gata, når vi er konfirmert, og skal sørge for oss selv! Vi er ikke enfoldigere, enn vi vet at det tar knekken på somme, og at verden står likegodt! Og er det som du sier, at Ladi har gått sig bort i elendigheten, så var det vel ingen som snudde på hodet for det? Eller kanskje du var der og tok hand om henne? Du, som bodde vegg i vegg med henne eftersom de sier! Men tvi den som kommer her og slår til en av sine egne, om du så er kongelig sier jeg tvi!»

Det var tett med syersker i salen nå; de ute fra gangen hadde strømmet inn; hele gulvet stod fullt 191med piker, som skremt lyttet på Karen Anna Hustads dype røst.

«Du kan være verre enn et ludder selv!» skrek Gyda.

I det samme traff Adolfines hånd kinnet hennes. – «Kaller du? Det skal du få for!» – «Slår du? Det skal du få mer for!»

Karen Anna slo armene om venninden og drog henne vekk. «Gå til sjefen, De!» ropte hun til mennesket, som nå sprang ut på gulvet. «Gå til Olaus, De! Men til dere jenter vil jeg si –» og hun snudde sig og møtte alle øinene. «Sauer har dere vært! Men det kan være det samme, om at dere herefter lar bli å snakke til henne, som har ødelagt Ladi! For hun var en av oss, om hun så har vært på tukthuset! Og det skal vi huske på, da! Og til henne dér snakker vi ikke! Men fins Ladi på jora mer, skal hun inn på verkste’ her igjen – det er vi isammen om! Rekk op hendene!»

En liten skog av hender fôr i været.

Midt på gulvet stod den fremmede alene; pikemengden hadde dradd sig unda henne.

«Nå får du se, åssen du vil like dig på fabrikken herefter, da!» ropte Birgitte.

Noen gråt … Det var Rakel Iversen. Rakel lå fremstupe over en stolrygg og gråt høit. –

Da kontrolløren kom frem i døren fra presseriet, hadde ikke arbeidet begynt ennå. «På plass!»

«Ja, nå ska’ vi gå på plass,» svarte Gyda Hansen. «Vi sku’ bare klemme sund e lus først, kontrollør,» –

Karen Anna skalv over hele kroppen; mellem 192henne og sømmen la det sig skodde. Det var av glede hun skalv og ingenting så. Hun hadde snudd dem! Bare med ord hadde hun snudd dem! De hadde gått tilbake på det, de hadde gjort «i feber». De hadde fått en ny feber; og hun hadde gitt dem den. –

Et døgn senere fant to hesteletere Ladi oppe i skogen nord for Langåsen. Hun var så forkommen av kulde og sult, at hun måtte legges inn på sykehus. Men slik var stemningen blitt på verkstedet, at sjefene fant det rådeligst å ta henne inn igjen, da hun frisknet til. Den nye, framifrå flinke syersken blev sendt tilbake til Oslo ukedagen efter optrinet på salen.

«Nå er Hustad blitt farlig,» sa Gunner til broren.

Olaus tygget på tungen. Ja, Karna var farlig; det var ikke nytt for ham. Men de hadde funnet Ludovika i skogen, og det var ennå liv i det gamle skinnet. Han hadde ikke fått noens død på samvittigheten. Det kunde han takke to hesteletere for. I sitt hjerte takket han Karna.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Den som henger i en tråd

Romanen Den som henger i en tråd ble utgitt i 1935. Boka regnes som en av de beste norske arbeiderromanene.

I romanen skildrer Anker en gruppe syersker på en konfeksjonsfabrikk i en vestlandsby. De har hardt arbeid, men tjener dårlig og har få rettigheter. Hovedpersonen i romanen, Karen Anna (ofte kalt «Karna»), forsørger både seg selv og moren. Hun er først skeptisk til arbeiderbevegelsen, men etter hvert tar hun initiativ til samhold og streik.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1935 (nb.no).

Les mer..

Om Nini Roll Anker

Nini Roll Anker var en produktiv forfatter. Allerede i 1898 ga hun ut romanen I blinde (under psevdonymet Jo Nein), men den egentlige debuten kom først i 1906 med novellesamlingen Lil-Anna og andre. I løpet av de neste tiårene skrev hun hele 18 romaner (noen av dem under psevdonymet Kåre P.), tre novellesamlinger, fire skuespill og en erindringsbok (Min venn Sigrid Undset, utgitt posthumt i 1946).

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.