Den som henger i en tråd

av Nini Roll Anker

[13]

212Birgitte Andersen hadde snakket ut. Hun foldet sammen papiret, hun hadde lest op av, og stakk det i vesken. Bak henne, nærmere veggen, satt Karna og Jakoba. Foran henne ved skrivebordet begge sjefene.

Olaus tygget på tungen. De små øinene var blitt helt mørke – han flyttet dem langsomt fra det ene kvinneansiktet til det neste.

Gunner reiste sig fra stolen. «Det er ikke mer dere forlanger da?» Han lo kort. – «Nei, det er kravene våre.» – «Damene kommer på egne vegne?» –

Birgitte snudde hodet og så på de to andre. Karen Anna sa:

«Vi har organisert oss.»

Stolen under Olaus skrek i gjengene; han hadde bøid sig frem over skrivebordet.

«Dere har meldt dere inn i fagforeningen?» Gunner blev blekere under fregnene. «Ja – det står naturligvis enhver fritt.» – «Vi tenkte det,» svarte Birgitte. – «Det er dere tre som kommer med forlangende da?» – «Nei, vi er fler.» – «Vi er mange.» – «Hvor mange?» – «Det er ikke godt å si. Det kan komme nye hver dag.» – «Dere vil ikke ut med tallet?»

213De tidde.

«Neinei. Det blir på en annen metode herefter da.»

«Ja,» svarte de samtidig.

«Kan jeg få låne papiret ditt, Andersen?» Olaus så op. «Vi får notere disse tallene. Vi får notere dem ned.»

Birgitte åpnet vesken og rakte frem lappen. «Værsågod. Du kan beholde den for mig.»

«Takk, tuppa mi.» Olaus smilte, foldet ut papiret; de korte, bustete brynene småskalv, mens øinene gikk over notater og tall. «Pålegg på alle plagg, ser jeg. For Oxford-buksene også. Dem syr vi utenfor fabrikken, ja.»

«Det har hendt, vi har sydd dem på verkstedet også,» sa Jakoba.

«Ja, dere har vært nidkjære! Dere har vært om dere! Dere er mye til damer!»

Pikene så på hverandre. Gunner var så sint, at røsten hans sprakk …

Karen Anna rørte på sig; så reiste alle tre sig på én gang.

«Vi vil gjerne ha svar så snart som mulig,» sa Birgitte. «Det går ikke, som det går nå lenger.»

«Nei, det gjør vel ikke det, Andersen?» Olaus drog ut en skuff, og la papirlappen ned i den. Låste skuffen med en nøkkel på knippet. Stakk knippet i baklommen. «Men – vi arbeider ikke om søndagen her på kontoret. Vi gjør ikke det, nei.»

«De skal få svar idag fjorten dager,» sa Gunner. «Dette er en alvorlig sak.»

214Han var roligere, nå. De så på ham og nikket. Stod litt, for om mer skulde bli sagt. Men Olaus satt taus med hendene foran sig på bordet – tommelen mellem peke- og langfinger. Gunner tidde, han også.

Så bøide de hodene til farvel.

«Godkveld, tuppene mine,» sa Olaus.

Gunner bukket. Og straks efter var de alle tre ute i den hvitkalkete gangen. –

Hvordan det hadde gått? Det var ikke lett å si … På veien nedover Ramstad-bakken la de ut om inntrykkene sine. Gunner var blitt gal på dem, det blev de snart enig om. Men han hadde fått en støkk også, mente Jakoba – han hadde blitt grå i det fregnete opsynet! – Det kunde være bråsinne, også! – Men det var Olaus, det kom an på! – Og han hadde smilt til Birgitte, da han fikk papiret! – Men han var leiest, når han smilte! – Ja da var han farlig! – Men han hadde ikke smilt mer enn den ene gangen! – Nei, det hadde han ikke. Olaus hadde vært svært så alvorlig. Han hadde ikke rørt et lem, da Birgitte leste op lønnsforlangendet. – Jo! En gang hadde han nikket på hodet! – Når var det han nikket på hodet? – Jakoba trodde det var, da Birgitte ramset op betalingen for småplaggene. Kanskje det hadde snertet ham!

De drev lenge sammen i gaten og snakket, snart med tvil og snart med håp. Det blev drøie dager, de som nå kom! Fjorten dager! Men – det var da ikke noe å kalle sammen nytt møte for, dette? Det var da ikke noe resultat? Nei, det var det ikke. De 215blev forlikt om å fortelle de andre sytten på verkstedet, at ingenting hadde hendt ennå; men at de skulde møte på kontoret den 30te klokken syv.

Det var ingen hemmelighet lenger på fabrikken, at tyve av syerskene hadde organisert sig. Både den ene og den andre av kameratene hadde vært borte hos dem og spurt, om det var sant, da? Og de hadde gjort sitt for å få flere med. Ennå var de ikke blitt fler – men det var mange, som så betenkt ut – Gyda hadde sagt hun trodde, Gunhilde spekulerte på å melde sig inn. Det kom an på hvordan det gikk om fjorten dager!

«Ja – åssen vi skal få den tia til å gå!» undret Birgitte.

Da stanste Karen Anna op og drog hånden fort ut av armen hennes.

«Men jeg er da ikke vel bevart! Jeg må da hjem! Mor hadde tatt på å brekke sig, da jeg gikk imorges! Jeg må da springe, jeg!»

«Hvad sier mor din da?»

«Jeg har ingenting sagt ennå, vet du. Hun får da bli bedre først.»

Jakoba og Birgitte så på hverandre. De visste, det vilde ikke bli greit å være Karna, når Kari Hustad fikk vite, hun var organisert.

«Gyda sa, hun trodde hun fikk sparken hjemme, om hun noengang kom ut i streik,» sa Jakoba. – «Det vilde vel være gunstig for henne, det.» Birgitte lo. «De eter henne da levendes op, foreldrene hennes!» – «Hun henger med mora, det er rart, men. Den fantekjærringa!»

216«Ja, det er rart …» sa Karen Anna langt.

Og da hun sprang op gaten til hjemmet, undret hun, hvad hun hadde blitt til, om hun hadde fått styrt sitt eget liv slik som Birgitte og Jakoba. –

*

Rundt morens seng stod Jørgine Kårstad, Eveline og enda to kvinner av menigheten. I det samme hun kom inn, løftet en av dem hånden og sa: «Gå stilt!»

Hun blev stående. Eveline stiltret bort til henne på tå og hvisket: «Hun har forandra sig. Vi har sendt bud på Vangensten.»

Karen Anna gikk frem til sengen. Moren lå med lukkete øine og pustet tungt og kort. Hvad var det med ansiktet hennes? Som hadde en hånd strøket over det og tatt med sig hollet. Alt var innsunket – kinn og hake og øine. Bare nesen stod stor og som alene i det.

Forferdet flyttet hun blikket og møtte Jørgines. Og Jørgine nikket til henne, stakk i å gråte, hvisket: «Bed med oss, Karen Anna, bed med oss!» –

Ute i kjøkkenet sank hun ned på en stol og gjemte ansiktet i hendene. Hun hadde ropt «mor» – og moren hadde ikke hørt det. –

Da doktor Vangensten kom og hadde undersøkt den syke, så han sig om i stuen. Fler kvinner hadde kommet til – noen satt borte ved bordet, skomakerenken hadde tatt gyngestolen og flyttet den nær sengefoten – Eveline stod bak hodegjerdet, fru Kårstad glattet laknet under de urørlige hendene.

«Hvor er frøken Hustad?» spurte han. – «Hun 217skulde koke en kaffidråpe til oss – hun er på kjøkkenet.»

Han gikk ut til henne. Hun hadde nettop løftet låkket av kjelen, dampen stod op imot det varme ansiktet. «Å – er De kommet?» – «Jeg har sett på Deres mor. Det er ikke rare greiene, frøken Hustad.» – «Men – men hun dør da ikke?» –

Han så ut av det lave vinduet.

«Jeg skal gi henne en kamfersprøite. Og jeg skal komme igjen om et par timer. Men jeg er redd, jeg lite kan gjøre.» – «Hun hører ikke, vi snakker til henne?» – «Nei. Hun er uten bevissthet.»

Uten bevissthet … Karen Anna så vantro på ham. «Mor, som er så sterk! Hvad er det, da?» – «Hun har jo lenge gått med den nyresykdommen. Ja, hun har vært et usedvanlig sterkt og motstandsdyktig menneske. Det er inntrådt en forgiftning, antar jeg. Det ender ofte slik med den sykdommen.» – «Er det slutten, da?» – «Det ser så ut.»

Hun så ned for sig og tidde.

«Deres mor er jo gammel. Kommer det så uventet på Dem?» – «Jeg har aldri tenkt, mor skulde dø – på lenge. Hun, som er så sterk.»

Det kom noe barnslig og fortapt over den høie pikeskikkelsen – det gjorde henne så kvinnelig, så nær … Som engang før bultet hjertet til i ham. Litt kjøvd sa han: «Jeg skal gjøre det, jeg kan. Jeg skal gjøre alt, jeg kan. Skal alle disse menneskene bli derinne?»

«Ja.» Hun stivnet til, vendte sig mot komfyren. «Nå skal de ha kaffe.» –

218Hun gikk mellem dem og sørget for at de fikk det, de skulde. Innimellem var hun borte ved sengen og så på moren. Hun lå som før – hun hadde ikke flyttet de store hendene en tomme … Men hun pustet ikke så tungt lenger, syntes Karen Anna. Sommetider bad en av kvinnene høit; da bøide de andre hodet og rugget sakte med overkroppen. Hun i sengen hørte ingenting …

Da doktoren ved titiden kom tilbake, satt hun ved morens føtter. Han løftet den sykes hånd og lukket fingrene om håndleddet. La det fort ned – skjøv op morens øielåkk og bøide sig over øiet. Rettet sig op.

«Hun har fått en lyd i halsen,» sa Karen Anna. Han nikket – blikket hans hvilte i hennes; og hun skjønte hvad det sa, det milde blikket. Det kom en liten klagelyd over lebene hennes.

«Vi sier det da til henne, at Herrens time er kommet for a Kari; men hun vil ikke høre på oss, stakkar,» – «Og den syvende engel utøste sin skål i luften og en høi røst utgikk fra templet i himmelen, fra tronen og sagde: Det er skeet. Men hun vil ikke høre på det, stakkar.» – «La oss synge, venner! Vi tar den om brudgommen, vi tar to vers.»

Doktor Vangensten løftet hånden og stanste Evelines høie røst, som alt satte i.

«Her skal være stille! Det sømmer sig best, når et menneske skal dø.» Og han snudde sig mot Karen Anna: «Skal jeg be dem gå? Jeg kan bli hos Dem, til det er over.»

Hun tok sig over pannen og øinene, reiste nakken 219og så på ham og på de andre, som stod tett bak ham.

«Nei –» sa hun langsomt. «Det er med mors vilje, de er her. De står henne nære. Hun vil ikke, de skal gå. Det er dem som er hennes.» Og som for å bekrefte ordene, reiste hun sig, strøk over morens hånd og gikk vekk fra sengen.

Det lyste seiersglad til i kvinneøinene, flokken flyttet sig frem forbi doktor Vangensten, sluttet krets om den døende og stemte i med høie, henførte røster:

Da merker du, at kongen er dig nær,
så du kan give lukt av åndens frukter!
Men han med korset også hos dig er
og som en kjærlig fader dig optukter.

Da holder du ham for din beste venn,
din deiligste, ja rette Koferdrue!
Han elsker dig, du elsker ham igjen,
I bliver ett i kjærlighetens lue …

Den gamle enken trengte sig frem til hodegjerdet og bad med løftede hender: «Ta imot søster Kari, nådige Gud, åpne porten for henne, tilgiv henne alle hennes synder for lammets skyld!»

Mange gråt – Eveline sank på kne og tok op igjen: «O, nådige Gud, o, nådige Gud!»

Doktoren hadde satt sig på en stol ved utgangsdøren. Karen Anna så det bleke ansiktet hans rykke og dra sig sammen i pine. Og det kom noe hardt op i henne, et øieblikk tenkte hun ikke på moren. La ham sitte og se det! La ham høre det! Nå kan han få vite, hvordan vi har det! Nå kan han gå hjem 220til den pene stuen sin, og prøve hvad han har visst om menneskene!

Da reiste han sig med ett, gjorde en håndbevegelse: hun skulde gå frem til sengen.

Moren hadde åpnet øinene vidt. Det var unge, store øine … ja, større enn hun noengang hadde sett dem.

«Mor!» ropte hun.

Straks efter løftet legemet under teppet sig i en bue fra lender til bryst, stod et sekund og dirret – sank flatt ned.

Ennå stod øinene åpne; men de hadde ikke blikk lenger.

*

Eveline hadde budt Karen Anna å ligge oppe hos sig, til den døde var blitt ført på kapellet. Men hun blev i hjemmet, lå på flatseng ute i kjøkkenet, gikk ikke på arbeid de første dagene; tok imot alle som kom, førte dem til sengen, løftet klædet vekk fra morens ansikt og lot dem se det, de ønsket: Kari Hustad i den evige søvn.

Hun ordnet med blomstene, som blev sendt fra vennene og hennes egne kamerater og fra folk, moren hadde vasket for. Det var mest krysantemum, den bitteremne lukten av dem fylte stuen. Når lysene i stakene ved hodegjerdet hadde brent ned, skiftet hun inn nye.

Føttene gikk sig trette; hendene gjorde arbeidet, de skulde: sydde sørgeklær, laget mat; lebene svarte på spørsmål og sa takk. Ut på natten kom en blytung søvn og tok henne vekk fra alt.

221Det var ikke før hun vendte hjem til den øde stuen, efter at hun hadde fulgt kisten til kapellet, at det nådde helt inn i henne: hun var alene.

Hun blev stående midt på gulvet. Her var ikke lyd å høre. Hun spente øret: den svake tikkingen fra uret over morens seng hadde tystnet. Farens sølvklokke hang på spikeren og tidde.

Da var det som rant stillheten efter lyden, hun så ofte hadde lyttet frem, gjennem henne som en flod og tok med sig atterklangen av alle røstene: Evelines diskant – snekkerens, da han sa: Hvit kiste, ja … Doktor Vangenstens: Hvis jeg kan være Dem til noen hjelp … De sank ned i stumheten, og hun kjente det, som måtte hun selv synke. Det var én som hadde levd herinne – én, som hadde fylt rummet med kraft av sig selv. En, som var sterk og hel og aldri vek …

Morens navn presset sig frem mot strupen – som forvillet så hun sig om, tomlet bort til den gamle sengen, kastet sig gruve over den, med de tomme armene bredt ut. –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Den som henger i en tråd

Romanen Den som henger i en tråd ble utgitt i 1935. Boka regnes som en av de beste norske arbeiderromanene.

I romanen skildrer Anker en gruppe syersker på en konfeksjonsfabrikk i en vestlandsby. De har hardt arbeid, men tjener dårlig og har få rettigheter. Hovedpersonen i romanen, Karen Anna (ofte kalt «Karna»), forsørger både seg selv og moren. Hun er først skeptisk til arbeiderbevegelsen, men etter hvert tar hun initiativ til samhold og streik.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1935 (nb.no).

Les mer..

Om Nini Roll Anker

Nini Roll Anker var en produktiv forfatter. Allerede i 1898 ga hun ut romanen I blinde (under psevdonymet Jo Nein), men den egentlige debuten kom først i 1906 med novellesamlingen Lil-Anna og andre. I løpet av de neste tiårene skrev hun hele 18 romaner (noen av dem under psevdonymet Kåre P.), tre novellesamlinger, fire skuespill og en erindringsbok (Min venn Sigrid Undset, utgitt posthumt i 1946).

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.