[14]

222Atter satt de tre arbeiderskene inne på fabrikkens sjefskontor.

Karna var tynn og svartklædd … Hun lignet en sorgens engel. Olaus gav sig tid til å tenke det, før han tok fatt på det egentlige. Han kremtet, så bort på broren som stod ved vinduet; og vendte sig mot pikene.

«De vil gjerne ha svar? De har ventet? Men vi måtte ha vår tid, ja; vi måtte spekulere; vi er ikke urimelige, men vi måtte overveie. Vi måtte gjøre overslag.»

Birgittes ansikt lysnet; hun satte sig bedre til rette på stolen, prøvde få tak i Karnas blikk. Men Karen Anna så ikke på noen. –

«Og det er så at vi er villig til å tenke over disse sakene – disse kravene da, Gunner og jeg. På nyåret. Når vi begynner en ny avregning og har gjort op status. Vi er villig til å legge på visse plagg, vi er muligens villig til å forhøie enkelte lønns-satser, hvis forretningen kan bære det. Det blir summer – krrr.»

«Men vi lar oss ikke tvinge!» Gunner tok et skritt frem. «Hvad vi gjør, det gjør vi av imøtekommenhet 223mot gamle arbeidersker. Vi har en privat bedrift – vi driver privat. Min bror dér og jeg har arbeidet konfeksjonen op fra systue til fabrikk. Vi har skapt rørelse her på stedet, vi begynte for tredve år siden, vi har hengt i til alles beste i tredve år. Og vi tenker ikke å ruinere hverken oss selv eller andre.»

«Vi tenker på alles beste, tuppene mine.»

«Og hvis det er så –» Gunner tvinnet urkjedet sitt om fingren – «at skredderne akter å sette ben for oss, så har vi utveier. Vi kan flytte bedriften lenger op i landet. Vi kan flytte den vestover til kysten. Vi har overveiet det. Tomten og bygningen er salgbar. Vestover, ved kysten, er det gode arbeidsvilkår, som vi vet.» Han så på broren.

«Men det ordner sig,» sa Olaus. «Det ordner sig her på plassen.»

«Å blir det for ordning da?» Birgitte stirret på ham. «Det er det vi vil vite.»

«Skal få vite det, Andersen. Vi er på veien, tuppa mi.»

«Ja. Vi er lovt svar.»

«Det endelige svar skal dere få, når status er gjort op.» Gunner så ut av vinduet.

«De skal få svar idag.» Det kom tyngde over hele Olaus, stolen skrek under ham, han støttet hendene mot armlenet: «Det blir så, at den som vil arbeide med tillit til sjefene, møter på verkste’ på mandag. Den som ikke har tilliten, slutter på mandag. Det er fjorten dagers opsigelse; vi betaler ut fjorten dagers lønn efter overenskomst. Det blir en utgift for oss; 224men vi betaler. Vi tenker på alles beste og bedriftens vel.»

«Da blir det mange som slutter!»

«Vi vil ta det som kristne, Karna.»

«Vi tar det som sjefer. Vi er forberedt. Vi har alltid hatt rikelig med tilgang på arbeidskraft, Hustad. Det er ingen forandring å spore; tvertimot.» Gunner tok et papir ut av brystlommen. «Vi har undersøkt forholdene. Det sitter kvinner overalt i bygden, som ønsker arbeid hos oss. Også her i byen har vi supplikanter. Også i andre byer. Vi har tyve øvete syersker, som er rede til å ta fatt. Men vi må saktens ta inn mange fler? Tyve forslår ikke?» Det glimtet til i de lyse øinene – han flyttet dem fra den ene til den andre av pikene.

De så på hverandre. Han hadde fått greie på tallet …

«Vi går i streik!»

Karen Anna snudde sig mot Birgitte som sa det. Det var gråt i røsten til Birgitte … Høit og heftig sa hun selv: «Ja, vi streiker. Og vi skulde aldri gitt dere fjorten dager til å stelle til fanteri på! Og åssen skal vi ha tillit til dig, Olaus? Vi vet åssen det går, når du «tenker over»! Det går årevis, det, og allting blir som før! Nei, vi er blitt klokere nå.»

«Ja –» hvisket Jakoba. Og Birgitte tok op: «Vi er blitt klokere.»

«Det skal vise sig, hvem som er de klokeste, Hustad! Det blir dem som møter op på mandag! Det kan du hilse og si ifra Gunner Strande.»

«Vi tar ikke imot noen hilsen! Vi vil ha kravene 225våre antatt. De er ikke urimelige, – de er heller mindre enn rimelig er.» Karen Anna reiste sig. «Vi holder møte imorgen hos Birgitte Andersen – om de skulde betenke dere, så er det telefon i huset, hun bor hos kjøbmann Osa. Vi er der imorgen kveld, om de har noe å si oss. Eller så tar vi streiken.»

Hun kjente kameratenes øine på sig – som gjennem en lett skodde så hun brødrenes ansikter. Hun var så lett i kroppen, som stod hun ikke på gulv – en kraft vilde løfte henne op …

«Vi arbeider ikke om søndagen.» Gunner hermet svakt brorens mål.

«Men de tenker kanskje, om det så er på en søndag?»

Karna var fager å se på der hun stod … Vårherre hadde skapt henne. Ramsvart i håret, svart hele veien. Men med roser på kinn og blå i øinene som – blå, som … Olaus snudde hodet vekk.

«De har konferert med ledelsen i Oslo?» spurte Gunner plutselig.

Karen Anna åpnet lebene for å si nei; da møtte hun skrekken i Jakobas blikk. De skulde underrettet ledelsen i Oslo!

«Vi vet hvad vi gjør,» sa Jakoba.

Gunner smekket med tungen.

«Og de vil ikke gå med på betingelsene våre da?» Birgitte skakket på hodet og var bønnlig.

«Nei, det hører du vel!»

«Vi har diverse planer, Karna. Vi må områ oss, tuppene mine. Kommer tid, kommer råd. Gunner og jeg vil alles beste, nå som før – nå, som før.»

226«Det har vi hørt før, også. Og nå går vi,» sa Karen Anna. De to andre reiste sig langsomt.

«Krrr. Om det er så at du kan avse fem minutter, Karna? Jeg har en sak å legge frem for dig.»

«Jeg har ikke noen sak med dig, som ikke de andre kan høre på, Olaus.»

Birgitte dyttet til henne.

«Det er en velferdssak,» sa Olaus.

«Skal jeg bli igjen? De får bestemme.» Hun så på kameratene. De nikket. Og hun blev stående, mens de gikk.

«Du har kanskje ikke bruk for mig heller?» Gunner lo litt.

«Det er en privatsamtale,» svarte Olaus verdig.

Det blev tyst en stund, da døren hadde lukket sig bak Gunner. Olaus satt med fingertuppene mot hverandre og stirret på dem. Så bad han henne sette sig.

«Jeg står bra som jeg står.»

«Du er blitt alene, Karna?»

Det rykket til omkring de fulle lebene; men hun tidde.

«Du hadde en bra mor. Du kommer av bra folk.»

Han hadde sagt det herinne en gang før …

Dengangen hadde hun blitt varm og vek, da han sa det. Hun reiste nakken.

«Jeg kommer av fattigfolk.»

«Si ikke det! Si ikke det. Det kan bære nedover med oss alle. Men vi er den, vi er. Du er den du er, Karna.»

Et lite, vridd smil drog munnvikene hennes nedover.

227«Og jeg har tenkt på dig. Jeg har tenkt: det er synd om Karna, stor synd. Hun er ikke skapt til å sitte ved maskin, hun skulde ha én til å ta hånd om sig. Hun skulde ha gode kår.»

«Ja du har da vist, du har tenkt på oss idag!»

«På dig, Karna, på dig! Hadde du kommet til mig og sagt – og pr. eksempel sagt, at du vilde slutte og begynne for dig selv, begynne å sy for dig selv pr. eksempel, og at du – at du trengte en håndsrekning – jeg hadde ikke sagt nei. Vårherre vet det. Jeg har øie for dig, jeg har hatt øie for dig ifra første dagen, du kom på verkste’ i den blå kjolen.»

Hun var blitt blek. Her hun stod – for noen minutter siden – hadde en tanke fart gjennem henne: gikk det galt, gikk det verre enn galt, da måtte hun ta på og sy sammen med Eveline …

«Jeg trenger ikke din hjelp!» brøt hun ut – «Nei – fri mig!»

«Vent litt, Karna … Om – om jeg nå spør dig og sier, jeg vil ta dig i huset?»

«I huset …?» Hun sperret op øinene.

«Madamen blir gammel. Hun blir skrøpelig, hun har vann i blodet, føttene sveller, hun trenger en medhjelp. Hun faller av. Vi trenger en opmuntring i huset, til underholdning og støtte for madamen. Jeg har tenkt å by dig posten, Karna. Jeg skal lønne dig godt – om du har hjerte for en gammel mann.»

Hun hadde mistet mælet. Det vilde ikke komme lyd i strupen, da hun prøvde svare.

«Når hun blir sengeliggende, må hun ha én som styrer,» sa Olaus.

228Da løftet hun hånden – hadde hun stått nærmere stolen hans, hadde hun slått. Og hun skrek: «Ja det vilde du vel? Ta Ladi i huset til dig! Henne har du hatt før! Din – din fele stygging!» Og hun styrtet mot døren, rev den op, lot den bli stående åpen efter sig og stormsprang mot utgangen.

Han blev sittende urørlig og lytte på helene, som slo mot stengulvet. Det rødlette ansiktet fortrakk sig, inne i det stutte skjegget skar munnen over i jep, brynene sitret og ut av de små øinene spratt klare tårer.

Han fikk ikke Karna. Han fikk henne aldri!

*

Søndagskveld var de så mange igjen, som Birgittes hybel kunde rumme. Men dennegangen stod de fleste, stod to og tre sammen, så bort på Birgittes og Jakobas alvorlige miner og spurte lavt: «Kan de ikke si det, da?» – «Vi tåler vel høre det, om det har gått aldri så rangt?»

«Når Karna kommer, skal vi begynne,» svarte Birgitte.

Hun var for sent ute, og hadde sprunget – andpusten lukket hun døren efter sig. «Jeg blev heftet av én som kom og vilde se på rummene. Det er en som skal gifte sig og tenker leie stua og kjøkkenet vårt.»

«Ja vi har ventet både vel og lenge.» Gyda knuste sigarettstumpen mot ovnsplaten. «Dem andre har fått tunga av ledd – det er visst du som skal bære frem gledesbudskapet, Karna.»

Hun hadde gått til den forrige plassen sin bak 229messingbordet. Hun hadde ikke noe papir med sig dennegangen, så de …

«Vi har ingenting sagt. Vi har ventet på dig.»

Da lettet hun på sig, som vilde hun rømme fra plassen igjen. «De kan da like gjerne si det, du og Jakoba!»

«Nei, si det du. Det er du, som har fått det istand fra første dagen.»

Ingebjørg Dale trengte sig forbi de nærmeste og satte sig ved siden av Karna på madrassen. Hun la hånden bak øret.

«Vi skal si altsammen, da, Birgitte?»

«Er det kanskje meningen å dølge noe for oss?» spurte Gina Flink kvast.

«Nei. Vi sier allting som det er, Karna.»

Hun snudde hodet mot Ingebjørg. Inn mot den døve tok hun på å fortelle om møtet hos sjefene. Ingebjørgs lyse hode, de blå, opmerksomme øinene var foran henne. Litt efter litt kjentes det som var hun alene med Ingebjørg i det tyste rummet.

… ja, fra før kjente de betingelsene, Birgitte og Jakoba og hun var blitt forlikt om. De hadde hørt dem og godtatt dem. Papiret hadde Birgitte hatt med sig på kontoret. Hun hadde lest høit av det for sjefene. Og siden hadde ikke Birgitte sagt annet, enn at dette var kravene deres. Så hadde Olaus sagt, at han og Gunner var villig til å overveie dem.

Ingebjørg smilte. Ute i rummet var det et par som hadde holdt pusten lenge, nå kom den i hørlig støt fra brystet.

«Men ikke før på nyåret,» fortsatte Karen Anna. 230«De vil gjøre op status først, sa de. Men de var kanskje villig til å legge på for somme – ja, kanskje da. Å det var for plagg, de vilde legge på, sa de ikke.»

«Det må vel bli for småplaggene, er det rettferdighet til!» – «Å, for den saks skyld så er jakkesømmen …» – «Ja, de beste småplaggskreddere tjener da godt!» – «Hysj!» Jakoba løftet pekefingren. «Kan de ikke ti’ still, så hun får snakke!»

«Men – så sa Gunner, at hvad de så bestemte, så gjør de det av godhet. Og så skrøt han av alt, de har gjort for oss og for byen da, i tredve år, tror jeg det var. Og så – så sa han, at de spekulerer på å flytte hele bedriften herifrå. Til kysten.»

«Å-h –» kom det fra alle kanter – én lyd av angst. Gyda ropte: «Han vet råd! Gunhilde har vært der – hun sier, der er dem aldri organisert på verkstedene. Der tar dem det, dem får akkurat som vi – der er dem gla til, bare dem får arbeid! Gunner er kunnskapsrik!»

«De flytter ikke!» Karen Anna møtte alle øinene. – «Han vil skremme oss! Olaus sa, de blir her på plassen.»

«Det ordner sig her på plassen, sa han,» rettet Jakoba.

«Hvad slags ordning da?»

«Ja, det var det, jeg spurte om jeg også,» sa Birgitte. «Og jeg fikk da svar!»

«Å svar fikk du?»

«Ja, du vet det, Karna.»

Hun så inn i Ingebjørgs øine, som tindret anstrengt og spent. Men røsten hennes sviktet litt, 231da hun tok op Olaus Strandes ord til dem: Den som vilde arbeide med tillit til sjefene, skulde møte på verkste’ imorgen tidlig. Den som ikke møtte, var opsagt fra imorgen. Hun skulde få fjorten dagers lønn, men hun skulde slutte på dagen.

Det blev så stilt i det lange, smale rummet, at de kunde høre Anna Kleve mase med tyggegummien.

Så sa en ung, lyshåret pike fra Brækken:

«Jeg har tenkt det hele tia. Den som henger i en tråd, kan ikke sette ivei med slikt.»

Alle så på henne – somme blev blekere, andre rødmet heftig. Og som på et signal brast det ut fra mange samtidig: «Vi skulde aldri gjort det!» – «Det var det jeg sa: dem gir sig ikke!» – «Vi skulde ventet til vi blev fler!» – «Ja, mor sa det da til mig, også!»

«Vi streiker!» ropte Karen Anna. «Vi møter ikke op imorgen! Ingen møter op! Vi sa det til dem, at vi streiker!» Hun søkte Birgitte – Birgitte satt med bøiet hode. Hun snudde sig mot Jakoba; Jakoba så bort. «Dere så det selv, Birgitte og Jakoba, å bleik Gunner blev!»

«Det var ikke da vi sa, vi vilde streike. Det var før,» rettet Jakoba.

«Det er det samme! De blev redd, da de hørte vi hadde organisert oss – de blev redd, både han og Olaus! Det er vel bevis for at de er redde, at de har vært ute og hørt sig om efter ny arbeidshjelp!»

«Har de forhørt sig om ny arbeidshjelp?» – «Å er det du sier!» – «Nei, det er det verste …»

«De sier så – om det er sant da.»

«Det er nok sant san.» Gyda hadde tatt frem en 232sigarett, nå tendte hun den og drog røken heftig inn. «De kan få såmange jenter, de vil, ute på bygda. De er himmelgla til, kan de få bli skreddere her i byen og få det bra.»

De siste ordene virket voldsomt – de fleste nikket, skrekk og spenning slapp ansiktene – venninder søkte hverandre med øinene. Hadde de det ikke bra? Hadde de ikke frihet om kveldene? Hadde de ikke rum og hybler og kaffe på kjelen? Kom de ikke til hverandre med håndarbeidet sitt og satt sammen såmangen kosestund? Og hadde de ikke arbeid?

«Vi skal da få kjenne det, blir vi jagd fra fabrikken!» – «Vi er vel ikke tullet, heller!»

Enda tidde Birgitte … Karen Anna reiste sig, så det skranglet i det vesle messingbordet. «Nei, vi er vel ikke tullet! Men møter vi imorgen, da er vi verre enn tullet, da! Da taper vi, da! Da er det slutt for alle tider, da! Da kan de stelle sig som de vil med oss! Da får vi slite som før til vi kommer på kommunen! Om vi er så tullet!»

«Det er svært så du lekser op for oss!» skar Gina Flinks røst i. «Vi er vel ikke treåringer!»

Endelig åpnet Birgitte munnen.

«Det er en alvorlig sak, dette – ja, han sa det selv. Og – for om det ikke går nå, så kan det gå siden, når vi blir fler, Karna. Det er vel ikke sagt vi gir op, for om vi utsetter? Om vi har vært for hastige av oss. Vi er da ikke fler enn tyve stykker.»

«Det er nok! Det er nok, holder vi isammen! Da blir han blokert!»

233«Det er da ingen fagforening for skreddere her i byen, Karna.»

«Vi er én, nå!»

«Vi er for få!»

«Den er stor i Oslo. De vil hjelpe oss!»

«Var vi sikker på det, så …»

«Vi melder ifra til ledelsen! Vi innberetter til ledelsen! Vi får av foreningskassen! Olaus skal få kjenne, det ikke blir så lett lenger! Han skal få kjenne det!» Karen Anna la hånden imot brystet – hvorfor hjalp ikke Jakoba og Birgitte henne?

De ordene hadde de hørt før. Dengangen hadde de vært søte som honning. Nå hadde de fått bud fra sjefene; nå visste de, hvorpass Olaus og Gunner «kjente».

«Ja. De kan blokere fabrikken, vet du.» Jakoba så ut for sig med smale øine.

«Da blir vi alle gåendes ledig, da!» – «Han og Gunner kan leve av midlene sine til dem blir hundre år!» – «Ja, de er da styrtrike!»

«Vi har lovt å holde isammen.» Karen Anna svelget gråten. «Vi skal vel ikke være forrædere mot kameratene våre, landet over?»

«Vi har ikke sett noe til dem, hittils!»

«Dere kunde umakt dere og gått og hørt på Randem,» – hun strøk sig fort over øinene. «Så hadde dere fått hørt hvem vi er, går vi tilbake på allting nå!»

«Vi står ikke her og lar oss rundskjelle!» ropte Berta Flink.

«Jeg skjeller ikke.» Tårene rant ned over kinnene 234hennes. «Jeg sier, vi skal holde isammen og ikke gå på verkste’ imorgen.»

«Vi har ikke sagt, vi vil gå! Vi har vel lov å diskutere!»

Hun bøide hodet – hun hadde vært for brå … Hun satte sig ned og tørket øinene.

«Vi har natta til å tenke på.» Anna Kleve rettet på hårspennen. «Vi får rådføre oss med samvittigheten vår, hver og én. Jeg for min del har slettes ikke lyst å gå. Og tillit til Olaus har vel ingen.»

«Nei!» stemte de i.

«Vi får bruke vettet,» sa Birgitte.

«Men vi skal ikke gå sta og være vettløse, heller!» – «Nei, det ska’ vi ikke!» – «Gråte kan vi tidsnok!» – «Jeg vil snakke med mor.» –

«Vi skal ikke høre på andre,» kom det lavt fra Karen Anna.

«Du har da hørt på Randem!»

«Jeg vil ikke tåle et ord imot Randem.» Birgitte knakket i vinduskarmen. «Han er real og saklig. Hadde han såsant vært her nå, kunde han sagt oss å vi skulde gjøre!»

Ja hadde han vært her! Karen Anna knuget hendene i hverandre.

«Hvad er det, de sier?» Ingebjørgs ord falt så stilt som på bomull; hun vendte øret mot Karna.

«Vi snakker om vi skal møte på verkste’ imorgen eller ikke.»

«Skal vi ikke gå på arbeid da?»

Ikke gå på arbeid … De blev dunkle i øinene. Maskinene deres stod der. Mange hadde plagg liggende 235halvsydd – de så dem for sig. Saks og trådspoler, bordplass og stol. Ute i garderoben hang arbeidsdrakten på nummeret deres. Ikke gå dit mer?

Karen Anna snakket til Ingebjørg Dale – skalv og lot ordene komme: De hadde tatt det store skrittet, de hadde organisert sig, de stod ikke alene lenger. De hadde vært hos sjefene og satt frem kravene sine. Hvis de holdt ut nå, da vilde de få dem igjennem, før eller siden. Olaus og Gunner vilde ikke stå ut med å gå arbeidsløs, de heller. Og kunde noen være så dum å tro, de vilde flytte herifrå? Gunner, som nettop hadde bygd ny fløi på villaen sin? Og hadde frue, som var født her i byen? Olaus, som satt i menighetsrådet? Å nei – de vilde bli, og de vilde gi sig for solidariteten, og de vilde sette igang med skreddere, som hadde forsvarlig lønn. Alt skulde bli godt, holdt de bare ut …

«Jeg kan ikke reise hjem. Dom vil ikke ha mig,» sa Ingebjørg.

«Det er ikke sagt, det står så lenge på!» ropte Karen Anna.

De andre hadde pratet sig imellem – det var uro i rummet. Nå sa Gina Flink høit og skarpt, at hun og Berta måtte gå; de var bedt ut i kveld.

Da måtte alle gå.

«Vi må bestemme oss først!»

De så på hverandre; på Karna, som hadde ropt det, så de ikke.

«Jeg både vil og ikke vil …» sa Gyda. – «Det er det samme med mig også.» – «Med mig også!» – 236«Vi har da tolv timer å tenke i.» «Hver må bestemme for sig!»

En åpnet døren. «Godkveld da –» sa hun ut over værelset. Da sa alle det samme og trykket på for å komme ut.

Gyda Hansen var den siste. Hun var den eneste som tok de tre, som ennå stod igjen herinne, i hånden. «Mor’n, Birgitte!» – «Mor’n, Jakoba!» Til Karen Anna hvisket hun: «Blir det streik, får jeg ta vandringsstaven og gå til Oslo, jeg. Jeg har ikke hatt mer enn det ene kortet ifra ham, så da blir han storgla, vet du! Du skulde ikke spandert vannverket ditt – dem er likegla med tårer!» –

Før Karen Anna selv gikk, sa hun til de to andre: «Vi har vært bare tosket. Vi skulde ikke latt dem få gå, før vi hadde tatt løfte av dem!»

«Det er ikke greit for noen, Karna. Jeg vet ikke sjøl hvad jeg gjør, når jeg skal si det som det er.»

«Det nytter ikke for en to-tre, om vi blir hjemme,» sa Birgitte.

«Ånei – ingen trenger visst tvile på, åssen det går imorgen,» hun rørte såvidt hendene deres, da hun sa farvel. –

De så på hverandre, da de blev alene. «Det er synd om Karna, Jakoba. Hun som har stelt det til.» – «Ja, det er stor synd … Men hun er rent for utålmodig.» – «Det kom for kastendes på henne. Det kom den kvelden, hun hørte Randem. Du vet det er forskjell på oss, som har vært organisert ifra før.» – «Ja, du vet det er forskjell …»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.