Den som henger i en tråd

av Nini Roll Anker

[15]

237Fra lykten utenfor på gaten stod et blålig skjær gjennem rutene inn i stuen. Skyggen av glassrammen tegnet små kors på den store bordplaten.

Karen Anna slo ikke på lyset.

Moren var borte. Hun hadde begynt å venne sig til det. Ikveld er noe annet borte – og hun kjenner, det er mer enn tapet av et menneske. Hadde hun trodd, Gud var blitt igjen hos henne? Han, som gir kraft, som hun har lært gir kraften til alt og alle; lært det og hørt det siden hun var liten? Ja, hun hadde tenkt, noe stort var nær henne, da hun talte til kameratene første gangen på Birgittes hybel. Hun hadde tenkt det, da hun stod foran sjefene og følte styrken i sig og ikke hadde gulv under føttene. Det er én som hjelper mig, hadde hun tenkt. Hun hadde ikke bedt; men dag efter dag hadde noe stått opreist i henne, noe som vilde gi og ta imot – kraft, som fikk bud ifra kraft.

Det hadde vært innbilning! Det hadde vært kikkerten til Vangensten, med låkk foran glasset! Ikke et menneske engang hadde det vært!

Det siste som er skjedd, stormer inn over henne. Hun ser dem for sig, de bortvendte ansiktene på Birgittes rum. Ingen av dem hadde villet som hun! 238Ingen. De hadde trukket sig vekk, alle. Alle hadde de sveket. De sa, de vilde tenke det over – det var bare ord, de gjemte sig bak! Imorgen gikk de på arbeid, allesammen!

Forbitrelsen vil strype henne – hun ynker sig høit, stormer hit og dit i stuen, kaster sig overende på divanen, stikker fingrene i ørene og skriker ned i puten. Hun kan gå på sjøen og gjøre ende på sig! Hun kan gå til Vangensten og bli elskerinnen hans! Hun vil sette ild på hele fabrikken og bli derinne og brenne sig død! … Aldri mer vil hun snakke til en eneste av dem! Ikke til Jakoba og Birgitte – nei sist til dem! … Hun kan selge alt og reise til øian og plukke stein sammen med Beret og Oline resten av levetiden! … Å, Olaus har gjort henne et skammelig tilbud – han har fått sagt henne, at hun er på bunnen – hun og alle hennes … Gina sa, hun skjelte dem ut … Ingen, som vyrder henne – ingen! … Og Rakel er blitt skjør …

Plutselig slakner legemet i overtretthet, synker ned mot madrassen. Da løsner gråten og i gråt sovner hun. –

Han hadde banket på døren. Ingen svarte. Og da han tok i den, var den ulåst. Han snublet i den høie dørstokken og bråket litt – det våknet hun av. I halvsøvn svev det gjennem henne: mor kommer fra møte …

«Er her noen herinne,» spurte mannsrøsten.

Hun for overende og slo på lyset i vegglampen.

I første øieblikk kjente hun ham ikke. Hun så 239den lave skikkelsen og buksene, som lå i fold nedover leggen. Ansiktet var halvgammelt og furet.

«De får undskylde, jeg kommer så sent. Men jeg har ingen annen tid.»

Det var Randem. Det var ham

Noe gikk ikoll i henne – et billed, hun hadde båret på. Og et øieblikk kjente hun skuffelsen som smerte. Så skyllet rødmen over ansiktet hennes, – hun glattet sig over bluse og skjørt, gikk frem og rakte ham hånden. «Jeg hadde bare lagt mig nerpå litt …»

«Jeg hørte av Nilsen, det er blitt uro på konfeksjonsfabrikken. Da kom jeg i tanker om, at jeg hadde lovt å se innom Dem på hjemturen. Men jeg skal videre imorgen tidlig, og så var det ingen annen råd enn å gå hit ikveld. Nilsen viste mig veien.»

Hun hadde fått tendt taklampen også og trukket for gardinet i vinduet. Hun bad ham sitte ned. Han så på henne:

«Dere har gjort en aksjon, hører jeg.» Og han gikk frem til bordet og fant sig plass. Selv satte hun sig i gyngestolen ute på gulvet.

«Ja – vi har arbeidet siden De var her. Vi …» Da kom det så for henne, slik hun hadde tenkt dette møtet med ham skulde bli, at hun måtte tie. Bakenom alt hadde det lyst: når hun skulde treffe Randem igjen og fortelle om seiren, de hadde vunnet …

«Nilsen hadde ikke større greie på det. Men han mente, dere vilde gå i streik?»

«Det blir til ingenting. Hadde De kommet før, så.»

240«Blir det ikke av?»

«Ikke det jeg tror.»

«Har dere ikke organisert dere?» Han er like rolig i røsten. Hun løfter hodet og ser på ham.

«Jo. Vi har meldt oss inn, tyve av oss.» Og nå begynner hun på begynnelsen, sitter og ser på ham og forteller fra begynnelsen av.

Det er en lang historie. Den gamle historien om iver og samhold og begeistring. Og om dårlig strategi og om forsett, som rakner. Om løfter og om frafall. Han bryter henne ikke av – han lytter opmerksom.

«… Og imorgen går de vel på arbeid igjen,» slutter hun.

«De også?»

«Nei. Ikke jeg.»

Hun møter øinene hans og hun ser det grå blikket glimte til i glede. Da er det som glir alt, hun har utstått, av henne. En følelse av å være fremme tar henne – som har hun gitt hele striden over til ham.

Og mens han nå snakker til henne, skjer det noe i henne fra sekund til sekund. Hun hører det, han sier: at de har bust for stoms på, – de har ikke hatt oplysning nok, de har vært for ubefestet. Det må gå iherdig arbeid forut for handling, ellers risikerer én flukt og nederlag i avgjørelsens stund. Men hun ser mer enn hun hører. Ser, hvor lite han er å se på. Grå allesteds, som kommer han av jord. Han har furer i ansiktet … Han er så lav at han vel knapt når henne til haken. Klærne hans er slitte og av billigste slags. Han er én av en hær på tusner …

Danielsen … Gudbrand Østli … Vangensten … 241Finn … Hun ser uavbrutt på Randem. Ikveld er han kommet. Da hun var elendigst og mest forlatt, kom han. Slik ser han ut. Sånn var det, det skulde skje. Og nå føler hun med ett, som engang før herinne, sitt eget legem som en herlighet. Men ikke som et våben – som gave! Hun har gave å gi! Ennå engang er det dér og bruser i henne.

«Ja, hvad mener De?» spør han.

Hun har ikke hørt det siste, han har sagt. Med store dunkle øine ser hun på ham.

«Jeg er blitt alene siden De reiste. Mor er død. Hun var gammel. Vi var bare vi to.»

«Da blir det kanskje lettere for Dem. Gamle folk står oss ofte imot.»

«Ja –» Hun prøver å huske noe. Det er forsvunnet. Pånytt ser hun på ham.

«Ta mig med til Oslo,» sier hun.

«Hvad vil De i Oslo? De kan utrette mer her i byen.»

«Ta mig med! Det kan bli som De vil. Hvis jeg får være med Dem.»

Han gransker det bleke ansiktet. Får en tanke – slår den vekk. Han har misforstått henne.

«Det er ikke liketil å få arbeid i Oslo heller. Og der er dyrere å leve, antar jeg.»

«Hvis du vil ha mig, mener jeg.»

Hun sitter rett op ned ytterst på setet, holder stolen i ro med føttene stemt mot gulvet. Øinene hennes er svarte av angst. Men – røsten hennes var tørr og fort … Ja, som spurte hun, om han vilde ha et stykke brød!

242Han blir så brydd at han sveder. Hun er ansiktsvakker som få. Men likevel er hun ikke til å tenke på, ikke på det viset. Hun er da så redd i øinene, som står hun foran børsemunningen!

«De er blitt rent for nervøs. Det har vært for stor påkjenning.»

«Du vil ikke?»

Han rister på hodet.

… Kanskje er han gift. Hun har ikke spurt om det. Men det hadde vært det samme for henne. Hun har bydd sig frem. Og han vil ikke …

Langsomt bøier Karen Anna sig forover og gjemmer ansiktet i hendene.

«Kollegene Deres har vært lumpne. Det har tatt på Dem. De er ikke Dem selv nå. Men – om De tenker Dem om … Det, som har skjedd er bare begynnelsen – begynnelsen til en reisning. Hvis De holder ut, skal De få erfare at kameratene Deres kommer til Dem og angrer sig. Det er bare å holde ut. Jeg skal sende Dem brosjyrene våre og bøker. Jeg skal snakke med ledelsen. De skal få alle de oplysninger, De vil. Og på en eller annen vis kan De vel skaffe Dem arbeid her i byen? Her, De er kjent.»

Hun sitter som før. Han tar frem uret, ser på det – reiser sig.

«Det er blitt sent. De venter på mig hos Nilsens.»

Nede i hendene rører hun hodet til nikk.

«De får da be farvel med mig, frøken Hustad!»

«Jeg vil helst, De skal gå.»

243«Nei! De skal ta mig i handa! Jeg – jeg har ikke festet mig ved noenting! Det kan være usagt, om De vil. Det …» han greide ikke lenger se på den ihopkrøpne skikkelsen i stolen – «det er saka, som skal ha Dem! Og – og det er vel det, De hadde i tankene, også. Det var bare det, at jeg kom hit akkurat i kveld.»

Hun tar sig sammen, står op –; han ser den hvite nakken og det mørke bakhodet.

«Og – han, som får Dem, han er vel faren. Jeg skjønner da det. De er et staskvinnfolk. Men – det går ikke slik for sig, ser De …» Han må smile. «Jeg ønsker Dem alt godt! Og takk for i kveld.»

Han stiger frem til henne og tar hånden hennes: «De er ikke harm på mig, frøken?»

Hun rister på hodet – drar hånden til sig, springer over gulvet, får op kjøkkendøren og er ute av rummet. –

*

Hele natten var hun ikke av klærne.

Et par ganger stod hun foran divanen. Men det var umulig å gjøre istand seng og legge sig som en annen kveld. Er hun oppe, kan hun gå, røre sig – rydde i rummene, bære inn ved. Ikke ligge stille i mørke – det må hun ikke friste.

Men tankene tok makten lel. Sommetider kastet hun med nakken, skjøt frem lebene i tross; andre ganger satt hun og kurte med hodet mellem hendene. Usagte ord fortærte henne – det skulde hun sagt, og det; snakket, så han hadde måttet forstå; fortalt om livet sitt. Og han skulde bøid sig, han skulde kjent barmhjertighet – og det skulde blitt stort for 244ham, at hun gjorde sig liten og mindre enn et menneske noengang hadde gjort sig!

… Han hadde kalt henne et staskvinnfolk … Han hadde ikke spart på å si det. Det hadde han råd til. –

Hun måtte ta ned håret – hodet verket. Hun måtte åpne blusen i halsen. Hendene hennes skalv.

«Et usedvanlig sterkt og motstandsdyktig menneske,» hadde Vangensten sagt … Det var dig det mor, det var dig! –

Ut på morgensiden kom en ny uro. Var klokken seks? Hun så bort på vekkeruret – viserne stod midt imot hverandre. Hun hadde kjent det på sig; den var seks.

Utenfor ruten er det mørkt enda; men med en gråne østover. Hun står og ser ut bak gardinet. Snart er det morgen og arbeidstid …

Med ett vet hun det: hun må gå dit og se. Jeg må gå frem til bakken og stille mig i porten hos fru Gundersen og se, hvem som kommer!

Men da må hun ha sig kaffe først … Og nå tar en feber henne: hun skal bytte av sig søndagsklærne, vaske sig, sette op håret. Hun skal spikke fliser og nøre op. Sette over kjelen og finne frem mat.

Og det blev likt en morgen som alle andre morgner. –

Det snedde ikke; men himmelen stod svart over takene. Bortefter gatene drog folk på arbeid; hun kjente dem fra alle år. – Hun var tidlig ute, men hun småsprang likevel, med vesken klemt inn under venstre arm. Det er ikke verdt å komme for sent 245– ingen må se at hun smetter inn i kafé-porten. Og Birgitte pleier å være blandt de første …

Likevel måtte hun stå over et kvarter inne i den mørke porten, før noen viste sig i Ramstadbakken.

Det var tre landsjenter. De tok det med ro, gikk tett sammen og pratet. Hun visste hvad de pratet om … Straks efter dem kom Birgitte … Det er Birgitte i den brune kåpen med kaninskinnet om halsen. Travel, ser ikke til siden, henger med skuldrene, bærer vesken efter remmen …

Hun må holde sig for munnen for ikke å rope Birgitte, Birgitte!

Og de kommer og de kommer … Gina og Berta – Olga og søskenbarnet hennes – Mally – Ingebjørg – den lyshårete piken fra Brækken. De haster forbi –

Alle. Alle. Ikke én som skofter. Alle nede ifra byen har gått frem til fabrikken. Alle så nær som Jakoba.

Og hun står og får godhet for Jakoba – får følelser så sterke for Jakoba, at de vil sprenge brystet. Den spisse haken hennes og den forandrete munnen med de nye tennene – de smale øinene og det glatte håret, som er for langt i nakken … Hun vil velsigne altsammen.

Da kommer Jakoba springende.

Karen Anna går lenger inn i mørket.

Stakkarer! Stakkarer … Birgitte og Jakoba. Alle de andre. Og Birgitte og Jakoba. Stakkarer alle for én …

Bare hun står igjen.

246Da skriker det til i henne; Kameratene mine! Søstrene mine! Alt jeg har! … Og på et svimmelt sekund ser og hører hun altsammen: garderoben, hvor de stimler og bytter på sig de store forklærne – verkstedet, det pene, lyse verkstedet … Snakken, som bubler over bordene i frokosthvilen – lyden av alle stegene, når de ramler ned trappen til middag … Når de reiser sig og går inn til kontrolløren med det ferdige plagget … Klokken som ringer, når dagen er slutt og de er fri.

Hun tenker ikke mer. Hun styrter ut av den svarte porten, springer op bakken, springer for livet. Bare de ikke har stengt alt … Hun tar trinene i uttrappen i lange kut.

Kornelius står innenfor døren.

Hun stanser.

«Åtte og seksti,» sier Kornelius og setter merke med blyant på en papirblokk, han holder i hånden. Så farer de kvasse øinene over henne. «Så du er ute og går, du også,» sier han.

Stiv og urørlig står hun.

«Ja, han venter dig da. Nå blir han i godlune. Åtte og seksti. Vi er fulltallig idag.»

«Jeg kommer for å hente tøiet mitt.»

Han ser mer på henne, legger den store hånden på armen hennes: «Du kommer,» sier han med vekt.

«Slipp mig. Jeg kommer for å

Han forsker i det dødbleke pikeansiktet.

«Du står fast da?»

«Ja. Du kan hilse og si det. Jeg står.» Men hun kjenner ikke gulv under sig –.

247«Jeg skal hente tøiet ditt til dig, så sparer du trappa,» sier han.

«Jeg henger på åtte og tyve. Forklæet og den røde vesten min.»

«Du er den siste. Jeg trenger ikke lete efter sakene dine.»

Da Kornelius kommer ned igjen med plaggene over armen, stanser han foran døren til sjefskontoret. Han ser bort på henne; så åpner han døren halvt og sier høit inn i dørgløttet: «Syv og seksti. Vi mangler bare Hustad. Hun kommer ikke.» –

Hun gikk langsomt nedover Ramstadbakken. Hun bare seg. Arbeidsdrakten bar hun i en tull under armen. Det kjentes som hadde hun aldri gått denne bakken før … Hun er alene. Men hun er alene med sig selv. Karen Anna Hustad, tenkte hun. Navnet kom, ikke noe annet. Karen Anna Hustad …

«Karna!» roper det bak henne.

Hun bråstanser.

Det er Gyda. I full fart kommer hun nedover bakken – kåpen står åpen på henne, hatten har hun i hånden, håret strimer bakover fra pannen.

«Men – i allverden!»

«Jeg satt og venta og venta på dig! Men når du aldri kom! Også sprang jeg ut, også sa Kornelius, at du hadde gått og tatt med dig altsammen! Også tok jeg kåpa mi og sprang! For jeg vil da ikke være dér alene! Når ikke du vil, vil ikke jeg heller! Jeg blåser i allting! Jeg er likesæl! Jeg går ikke dit mer! Jeg streiker, jeg!»

«Du? Mener du det, da?»

248«Om jeg mener det? Ja, nå kan du passe dig litt! Jeg vilde og vilde ikke i hele går kveld, så jeg trodde, jeg skulde sette til! Det var verre enn tannverk. Men da klokka tok på å ramle idag tidlig, spratt jeg op og sia tenkte jeg ikke, før jeg var der! Men aldri så kom du, og maskinen din stod dér og glante så stygt på mig at, og de sa at nå kommer a ikke, når a ikke er kommen . Og rett som det var fikk jeg den store skjelven, og dermed sprang jeg!» Hun hikstet og lo og hikstet. «Farvel med hele fillefabrikken! Det var du som gav mig kaffi da Julius hadde gått ifra mig!»

Karen Anna våget ikke snu sig og se på kameraten. Det var Gyda, som gikk her ved siden av henne … Hun trengte gråten tilbake i halsen. Gyda, som hun ikke hadde estimert …

De går og sier ikke noe; dreier inn i Storgaten. Den er øde og tom for liv.

«Jeg kom,» sier hun lavt. «Jeg var ikke likere. Men så fikk jeg se Kornelius. Jeg så øinene hans. Da tenkte jeg, at slik vilde øinene bli herefter – på alle. Det var det, som berget mig. Om det ikke var stort jeg berget. Ikke annet enn Karen Anna Hustad, vet du» – hun smiler vékt.

«De vil da se på oss, nå også!»

«Det kan vi stå i.»

De går litt igjen, tause; så sier hun:

«Vil du – vil du sy isammen med mig, Gyda? Vi må ta på med noe.»

«Jeg kan sope gata med dig. Det er det samme for mig.»

249«Vi kan sy. Vi kan sy for folk. Vi kan få skjortesøm for With også.»

«Ja dem er vel narraktige, når det kommer an på skjorta! Snakk om damer – mannfolk er mye verre.»

Karen Anna vender sig og ser på stubbnesen og den vesle, runde haken – på kinnet, som er blitt magrere.

«Men – skal vi arbeide isammen, må du te dig som folk, Gyda.»

Den andre jeper litt: «Ja, jeg har da som tenkt på det. Jeg har mista lysten efter han reiste. Det er sant det, Karna.»

Karen Anna tok hånden hennes. Et stykke frem efter gaten går de hånd i hånd. Enkelte snefnugg kom seilende ned over dem; så kommer det fler – snart faller sneen tett, gjør dem utydelige, gjør dem til to små skygger, som bøier hodet mot været. –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Den som henger i en tråd

Romanen Den som henger i en tråd ble utgitt i 1935. Boka regnes som en av de beste norske arbeiderromanene.

I romanen skildrer Anker en gruppe syersker på en konfeksjonsfabrikk i en vestlandsby. De har hardt arbeid, men tjener dårlig og har få rettigheter. Hovedpersonen i romanen, Karen Anna (ofte kalt «Karna»), forsørger både seg selv og moren. Hun er først skeptisk til arbeiderbevegelsen, men etter hvert tar hun initiativ til samhold og streik.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1935 (nb.no).

Les mer..

Om Nini Roll Anker

Nini Roll Anker var en produktiv forfatter. Allerede i 1898 ga hun ut romanen I blinde (under psevdonymet Jo Nein), men den egentlige debuten kom først i 1906 med novellesamlingen Lil-Anna og andre. I løpet av de neste tiårene skrev hun hele 18 romaner (noen av dem under psevdonymet Kåre P.), tre novellesamlinger, fire skuespill og en erindringsbok (Min venn Sigrid Undset, utgitt posthumt i 1946).

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.