[2]

29Det følger fritid med arbeidsløshet. Det blev mer enn nok for dem utenbygds fra, de, som losjerte hos fremmede. Men det falt ledige stunder for syersker som bodde hjemme også, selv om de hjalp til med vask og skuring og andre gjøremål.

De møttes ute i byen med kameratene og drev i gatene – stod i klynge på torvet, frøs litt i vinterkåpene, trampet med føttene for å holde varmen. Fjaste og lo og fortalte nytt. Madamen hans Olaus hadde lagt sig til skinntøi – grått med hvite spetter. – Frøken Brekke skulde reise til Paris. – Marit Rud hadde fått fast følge med en kjører ifra Gudbrandsdalen. – Og de gikk fra vindu til vindu og så på utstillingen – det var ikke kjedt lenger, nå, julekvelden var overstått. Nå kjøpte ikke andre folk heller. «Der ser du jumperen min, Anna – han er like usolgt!» – Perlekjeder lå og lyste på fløielsbretter; silkeblusene satt som før på bystene hos With & Co. «Gidamig, jenter, den røde er vel lekker!» – «Når jeg vinner i lotteri, ska’ du få den pudderdåsa av mig, Mally!» –

Om kveldene var det underholdning av ymse slag. Kinoen var dyr, men både frelsesarméen og indremisjonen holdt juletrefest: kaffe og julekake 30og tendt tre for femogtyve øre. Mange av arbeiderskene søkte dit, satt i den fullpakkete salen, sang salmer og åndelige sanger og stirret på granen som bar lys i lys helt op i taket. Det kunde bli litt langt for dem som ikke hørte til de vakte; men her var mangt å se og det var samvær under tak med hundre andre. De kjente sig takkskyldig mot soldatene og damene i misjonen, som hadde stelt til hyggen. Andre gjorde mindre for folk. –

Det var rart å slippe å stille vekkerklokken om kvelden – rart å skvette våken til vanlig tid lel i morgenmørket og huske, at en kunde legge sig til igjen. Men det var ingen rett glede … «Har du hørt noe?» spurte de hverandre. «Tar han oss inn igjen til femtende, tro?»

Ingen dør av kaffe og brød tre ganger om dagen. Men det tok til å vise sig på dem, som drev med det. «Flott så du slanker dig, Bolette!» – «Nå kan vi snart se sol og måne tvers igjennem a Ladi!»

De som likte å lese, nyttet tiden. Hverdagene på biblioteket var travle, damene stod bakom hverandre utenfor skranken og skulde låne bøker. Det lyste ved sengene til langt på natt. –

Karen Anna Hustad og Rakel Iversen byttet romaner dagstøtt. Karna var den største lesehesten; men Rakel kunde ikke annet enn henge med, når venninden la ut om menneskene i boken, lastet eller roste dem som om de var levende. Helst vilde Rakel lese om fine folk og rike, om grevinner med diamanter og revolvermenn som stjal dem; om hushjelper som var damer og chauffører som var herrer. Fattige 31stakkarer, nød og arbeidsløshet og sørgelighet var det nok av utenfor bøkene. Men hun gav sig når Karna sa, en aldri kunde få vite nok om virkeligheten; og at vers var det peneste.

De to pikene var jevngamle og hadde vært venner siden Hustads kom til byen for femogtyve år siden. Far til Rakel hadde skaffet Karnas far arbeid på bryggeriet – til Knut Iversen skrev Reinert Hustad, da han mistet skuten sin og vilde vekk fra «øian». Og Karen Anna, som bare hadde brødre, hadde tydd sig til Rakel og søstrene hennes som til sine egne.

Rakel var haremynt. Som barn hadde hun lidt meget; men legene hadde greid det, så ganen var blitt brukelig. Overleben var sydd pent sammen; men det hvite aret stod dér, en skrå strek nedover mot venstre, som snurpet leben et grand op. Det gav ansiktet en svip av no sårt – utståtte smerter hadde vel merket det også; oftest holdt det sig gjennemsiktig blekt og de store øinene var snare til tårer. – Eftersom Karna hadde vokset sig stor og vakker hadde Rakels beundring for venninden steget. I overgangsalderen hadde den øket til svermeri; det hadde plaget den andre, så hun en tid drog sig unda hjemmet hos Iversens. Men i senere år, efter at Rakel også var blitt skredder på konfeksjonsfabrikken, hadde vennskapet blusset op igjen. Så meget, som hun betrodde noen, betrodde Karen Anna Rakel Iversen. –

En kveld mellem jul og nyttår gikk de to nedover mot byen. De holdt hverandre under armen og sklidde i de harde skisporene som stod tett i 32den bakkete veien. Granene bøide sig i lia, mørke innunder baret, med snetyngde langs efter grenene. Et stjerneskudd lagde en lysende stripe foran dem på den mørke sydhimlen.

«Ønsket du, Karna?» – «Nei. Jeg har sluttet.» – «Har du sluttet å ønske?»

Karen Anna så op mot stjernehæren. Hun kjente, hvor stilt det var blitt inni henne.

«Jeg tror det kommer til å hende dig noe på nyåret, Karna. Jeg drømte så rart en natt.» – «Det kan vel hende dig selv!» – «Mig!» Rakel lo den sprø latteren sin; det var ikke bitterhet i den, den strøk bare ut noe urimelig.

Karen Anna drog til sig armen og sklidde alene den siste bakken mot byen. –

Foran klubben i Storgaten stod det fullt med folk. De stod på begge sider av den høie trappen med jernrekkverket. Det var ball på klubben ikveld. «Karna!» «Rakel!» ropte det fra en klynge av kameratene deres.

«Vi går videre,» sa Karen Anna.

«Nei, vi står litt og ser!»

Fra de åpne kjellergluggene stimte det matlukt ut i gaten. I raden av vinduer rørte menneskeskygger sig bak de lyse gardinene.

Parvis og alene kom folk frem til trappen. Når en slede skulde ha svingplass, blev det rop og skubbing blandt tilskuerne – ingen vilde vike, alle vilde se. Frøknene fra Korsgården med blondetørklær over håret … Obersten i full uniform … Skriverfullmektigen med hvite lovotter …

33Bak pikeflokken hadde en åtte-ti unge menn tatt plassen. De fleste i skiklær, lange, blå bukser, østerdalslue med skjerm, brokete skjerf om halsen. De trykket sig innpå mannjevnt, skudde på, til damene tok i hverandre og samlet skuvet bakover igjen. «Kan de ikke te dere som folk dér bak?» – «Er vi folk da?» – «Nei, de har støtt vært fe!» – «Ja, vi er på fesjå også!» –

Det kom et følge frem i lyktelyset mellem radene av nyfikne. Det var Gunner Strande og fruen hans og de to voksne døtrene og Julius. Pikene dyttet til hverandre og blev tatt av ustyrlig munterhet, kniste og hvisket og strakte hals. «Se på Gunner i flosshatt!» – «Han har figurpelsen på sig!» – «Skorsteinen er rent for lav, hun er høiere enn han lel!» – Da sjefen hjalp fruen op trappen, rakte ut armen og støttet henne, måtte de legge sig inntil hverandre for å holde styr på latteren.

Bare Karen Anna stod rak. Det var sant at Gunner var komisk i stasen og atferden sin – hun måtte dra på smilet. Men hun var ikke i humør – nei, hun følte de andres kåthet som noe vettløst … Hun vilde vel ikke vært med dem som gikk inn i de lyse salene. Men hun hadde villet kunne det. Det hadde vært lettere å stå her, hadde kameratene kjent som hun …

Under de mørke vippene gled blikket hennes fra ansikt til ansikt. Ladi var her også, så hun. På andre siden gaten. Hun gapte og lo ikke … Den gamle jenten stod med hendene trædd inn i kåpeermene – stod mest som hun halvsov, med hengende 34underlebe. Stod og frøs, så skuldrene ristet … Hvad stod hun her efter? Ventet hun å få se Olaus i ballstas? Hun hadde vært kjæresten hans engang, sa folk. Enda han var gift mann … For det hadde han fått glemsel og tilgivelse for aldri så lenge siden. Olaus var gudelig; han var ikke medlem av klubben; han satt i menighetsrådet. Ventet krypet på ham, ventet hun omsonst!

Hun hørte en nevne navnet, før hun blev vár Albert Olsen og frue.

Nå så hun fru Olsen igjen … Det hogget til i brystet. Den innpakkete skikkelsen vandret langsomt op trappen; holdt sig i rekkverket og steg.

… Det hadde vært en tung gang å gå til fru Olsen. Her hun står vet hun ikke, om hun gjorde rett. Men hun hadde gått den. – Da hun ventet foran gangdøren, hadde hun kjent det som hadde hun lagt igjen sig selv hjemme – ja, hun hadde vært nummen like til fingrene. – Fru Olsen hadde blitt brydd med det samme hun åpnet døren og så henne. «Jeg skal være snar,» hadde hun sagt. Men hun måtte inn i stuen. Der var det pent og orntlig, lite med stas. Potteplanter i alle vinduene. – De hadde ikke vekslet så mange ordene. Da fru Olsen hørte, hun kom for å be om forlating, hadde overleben hennes tatt på å skjelve. «Mor blev harm på mig,» hadde hun sagt. «De får glemme opførslen min, kan De. Er det anledning ennå, så tar vi imot gaven.» Det hadde vært som sa en annen det. Og hun hadde syntes synd i mennesket som stod foran henne og blev skjelv i ansiktet. Det hadde vært 35bedre for fru Olsen å se henne som «et hovmodig vesen» … Det hadde vært naturligere for henne selv å være det, også! En tredje hadde stått imellem dem der i stuen; moren hadde vært der. Hun trodde fru Olsen også hadde merket det. «Kjære Dem – kjære snilde Dem!» hadde fru Olsen hakket frem. – Hun hadde bedt henne sitte ned, mens hun var borte ved skrivebordet. Hun hadde stukket tikroningene i en konvolutt. Rakte den ikke frem, la den fra sig på bordet og sa: «Værsågod, frøken Hustad.» – Hun hadde da lært … Ute i gangen hadde hun sagt: «Vi har alle vårt. Det er ikke lett for noen i disse tider.» Fru Olsen hadde minket sig ned for å gjøre det lettere for en synder …

… Ingebjørg hadde fått tikroningene – moren hadde gitt sig på det. Sedlene lå ikke og brente hull på lomma … Ingebjørg hadde fått reise hjem. Ingebjørg hadde tatt imot. Men – de var kamerater, de var i samme båten, de hørte ihop!

«Karna!»

«Hvad er det?»

«Du står og stanger med hodet!» Rakel så engstelig op på venninden. «Å tenker du på, Karna? Nå går Gyda og de andre – skal vi gå?» –

Et stykke nede i gaten nappet en Rakel i ermet. Fem av herrene hadde kommet efter dem. Om de vilde være med på Kaffistova? Jonas Kruse og søstrene Flink og Gyda stod borte på hjørnet og ventet. – Pikene snudde og gikk med. Det var en av ekspeditørene hos Bakke & Co., Bertelsen fra 36postkontoret, Gudbrand Østli, to av stasjonsbetjentene og Jonas som bød på kaffe. –

I Kaffistova blev to av de beisete bordene flyttet sammen. De satt rundt dem på rødmalte krakker. Her var trivelig med bjelker i taket, utkrotete skap og åklær på veggen. Kvinner i rødt liv og svart stakk, med hvite forklær og skaut på hodet, vartet op.

Herrene la luene sine under krakken og kjemte håret bakover med lommekammen. Damene løste på kåpene.

Ved siden av Karen Anna satt Rakel; på andre siden hadde hun postbetjenten. De snakket sammen to og to, mens de ventet på kaffen og vaflene. Bertelsen var en høi fyr med magert ansikt og rolige blå øine – alvorsmann og stø kar. Han spurte Karen Anna om utsiktene på konfeksjonen – så på henne og så bort – som menn flest, når de satt nær henne. – Hun svarte at det var vel ingen som visste noe om de utsiktene, utenom sjefene. Bertel kunde være gla, som hadde staten til arbeidsherre. Hun for sin del kunde ikke tenke sig, åssen det måtte kjens å ha faste inntekter. Hvad kunde en ha å verke for da? – Å, en kunde nok koste på sig en og annen kjeihet lel, det var god råd på dem i alle livsstillinger! Staten var en vrien herre. – Nei, alle disse klagemålene på staten var hun så lei av å høre på, at! De visste ikke hvor godt de hadde det, statsfunksjonærene! Alderdomsforsørgelse og allting!

Gyda skjenket rykende kaffe i de store, hvite koppene. Jonas Kruse tok den andre kannen og sørget for sin bordende. Det luktet liflig av nystekte vafler. «Værsågo forsyn dere,» sa herrene.

37«Nå sku’ du hatt med dig trekkspillet, Eilert, så sku’ vi stelt til klubb-ball!»

«Det er ikke lov å danse her, du vet vel såpass, Gyda,» sa en av søstrene.

«Lov? Gjorde vi ikke annet enn det som er lovelig, kunde vi gå sta og henge oss op allesammen!»

Rakel skottet op på den djerve piken. Mennene lo. «Det blir nå en stund til du trenger henge dig da, Gyda!» – «Å vet du om det, Jonas Kruse-Brækken? Gjorde jeg det, jeg har lyst for, da sku’ du få nyse, da!» – «Ja, hjelpe oss alle!» – «Du må ikke vettskremme oss heller, Gyda!»

«Å, de ser mig da ut til å kunne tåle litt, allesammen!» Hun lot de klare øinene danse over mannsansiktene. «Å langt var det du hoppet annen dag, Gudbrand?»

«Er det sant at Julius Strande vil gifte sig med dig da Gyda?»

«Jeg skal si dig et ord, Jonas far! Han kunde være dum nok til det!»

De helte sig bakover og lo.

«Han hoppet enogfemti. Jeg var der.» Berta Flink blev rød med detsamme hun hadde sagt det.

«De var bestemann ifjor også, De.» Karen Anna streifet mannen med et snart øiekast – hun var ikke dus med Gudbrand Østli.

«Åja – men det var ikke rare greiene ifjor.» Han bød henne av vaflene. «Jeg syns De spiser så lite? Iår er her mer med sne.»

«Du har vel vært ute på skiene, Karna?»

«Ja hun da!» Gyda fylte på koppene. «Hu’ flyr 38verre enn en hare! Men gi mig ski, folk, så ska’ jeg renne ikapp med hele hurven!» – «Har du ikke ski?» – «Nei, dem hang ikke på treet iår heller!» – «Du kan få låne mine, vil du,» sa Rakel, – «Takk, engelen min, men for det første skal jeg ut med sparken.» – «Har du spark da?» – «Hvem har sagt, jeg har spark? Men jeg er blitt kjent med en fin spark, altså.»

Mannfolkene pratet sig imellem om hopprenn og langrenn. Alle pakket sukkerbiter ut av papiret og drakk av de påfylte koppene. – Karen Anna likte sig – de var solide herrer allesammen ikveld, så nær som Jonas Kruse. Men hun hadde ikke noe utestående med ham heller, ikke noe å snakke om … Da hørte hun en røst bakom ryggen sin.

Hun hadde ikke sett ham komme inn i lokalet. Ingen av de andre blev vár ham heller, før han spurte: «Her sitter bra folk før, ser jeg – er det plass ledig for én til?»

Alle så op. Det var den nye tilskjæreren på konfeksjonsfabrikken. Edvin Vold bukket.

Ja-a. Plass kunde her vel bli …

Rakel drog setet sitt unda Karnas. Det falt stillhet over selskapet, mens den nykomne bar frem en krakk og skudde den inn mellem vennindene. Herrene var mellemfornøid – de kjente ikke karen større. Han var byfin i klærne – Oslomann. Blidheten hans stakk dem som litt for blid …

Gyda satte i og lo, reiste sig og neiet.

«Jeg takker,» sa Vold og smilte til ørene.

«Men – er De i byen da?» spurte Gina Flink 39og stirret. – «Neida. Bare tilsynelatende.» – «Janei – for jeg har ikke sett Dem i hele helgen.» Gina bøide hodet – ingen hadde så rare øine som Vold, han gjorde et kast med dem og så på én og så ikke på én …

«Det falt noe ekstra-arbeid på fabrikken.» Han vendte sig mot Karen Anna.

«Så?» Hun satt og blikket bent ut for sig. Hun hørte at ekspeditøren fortalte en historie og at de lo av den. Hun sanset det hvite skjorteermet på damen som satte kopp og sukker og fløte foran Vold. Jeg må greie det – tenkte hun. Da brøt sveden frem på pannen hennes. Hun reiste sig – hun greide det ikke.

«Skal du gå?» spurte Bertel på andre siden av henne. «Du tenker vel aldri gå hjem i bya, Karna?» ropte Gyda. «Nå vi er kommet i slikt fint selskap da, jente!»

«Jeg må hjem til mor.» Hun fikk frem ordene – skjøv krakken unda sig.

De protesterte, allesammen. Gudbrand Østli rakte sig frem over bordet og vilde ha tak i henne. «Det er løgn at De får rømme ifra oss, frøken Hustad!»

«Jeg må hjem. Mor er ikke frisk.»

Herrene så op på den slanke, høie skikkelsen. Hun var vakreste pynten, de hadde her ved bordet. Av annet slag enn damer flest; ikke til å ta omkring for hvemsomhelst. Men den vakreste.

«Jeg også må gå.» Rakel vilde op. Da kjente hun en hånd om sin under bordet. En tynn, kald hånd, som sluttet fast til om hennes.

40Edvin Vold smilte op til Karen Anna: «Vi beholder venninden Deres til erindring, frøken Hustad.»

Han sa De – – og frøken Hustad – – «Rakel gjør som hun vil. Godkveld allesammen og takk for mig.» –

Hun skalv, så hun ristet, da hun kom ut i trappen. Han hadde tatt sig krakk og satt sig like innpå henne! Han hadde ikke undsett sig for å snakke til henne! Han var djevel og ikke menneske! –

I gaten op til hjemmet gikk hun bent på Ladi. Ennå drev det gamle støvet ute i kulden … Hun stanste. Det var noe så forkomment over skikkelsen i den usle kåpen, noe så fortærende ensomt, at det skar gjennem henne: Ta Ladi med dig og gi henne no varmt i kroppen!

«Men er du ute så sent da?» – «Jeg har vel lov å gå i gata, jeg som en annen!» – «Ja kjære, jeg mente ikke annet.» – «Jeg gir fan i å du mente! Gata er vel ikke di!»

Hun blev stående og se efter henne. Og det drog sig til med uhygge, så hun snaut kunde puste. Ladi gled vekk som en skygge – hadde aldri vært annet enn en skygge iblandt dem … Til raseriet ikveld med ett hadde lyst ut av øinene hennes.

Hun hadde sett slike villdyr-øine før. Ladi og Vold var av samme folk. De var ifra underverdnen …

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.