Den som henger i en tråd

av Nini Roll Anker

[6]

101Han kom ikke …

Rakel hadde ventet over to timer. Lampen var slokket; fra trekkhullet på etasjeovnen lyste det rødt og tungsindig. Hun satt i mørket borte på divanen, med kamtrøien lukket over brystet.

Det var siste natten. Imorgen tidlig skulde han reise. Og han kom ikke …

Hun hadde bedt Gud om at det ikke måtte sne igår. Når det var nysne på veiene, blev sporene efter ham stående der. Da tore han ikke komme. Og hun hadde bedt, det ikke måtte løsne med sne fra skyene – enda Vårherre vel aldri vilde høre så syndig en bønn … Men det stod at han «så til kjertene»; og da så han at Edvin var blitt alt på jorden for henne. Hun var ikke viet til ham for menneskene, men Gud visste, at for henne blev det aldri noen annen mann. – Han var ikke så gla i henne som hun i ham. Men engang hadde han grått i fanget hennes, for fjorten dager siden hadde han grått i fanget hennes; hun hadde ikke spurt, hvad han gråt for; men ingen gråter hos én, han ikke er litt gla i. Og når hun fikk være hos ham bestandig, skulde den dagen komme, da han ikke kunde være henne foruten. Han hadde sagt det engang: du blir 102e snild, lita kone, du Rakel. Så han tenkte da fremover, han også …

Men nå skulde han reise. Han skulde reise ifra henne. Om noen timer … Med det første morgentoget.

Han hadde sagt op. Han var for nærtaken. For flink og for nærtaken. Kunde ikke arbeide under så små folk som Olaus og Gunner. Edvin skulde hatt eget verksted, han …

Men hvad skulde det bli til med henne, når han var borte? Ventetiden … Den skulde vare både måneder og år, kanskje. Men – hvor han var, hvad han var, hun skulde komme til ham på første ord! Det visste han, det hadde hun sagt alle de siste gangene, de hadde vært sammen.

Hun rev av en fyrstikk og holdt den inntil skiven på vekkeruret. Fem minutter over halvtre! I mer enn to timer hadde hun –

Da sanset hun lyd utenfor ruten. Da hun snudde sig, så hun hånden hans mot glasset, i det siste blaffet av fyrstikkflammen så hun de lange fingrene spredd over glasset. –

Da han var vel inne, møtte hun ham fremme på gulvet, slo armene omkring ham, skimtet såvidt ansiktet hans og la sitt eget inntil – drog det støkt tilbake igjen. Edvin var drivende våt av sved.

«Har du sprunget?» hvisket hun. – «Ja. Eier du noe drikkendes?» – «Jeg har ikke annet enn vann.» – «Gi mig vann da.»

Hun famlet sig frem mot veggen, vilde slå på lyset. Han stanste henne. «Vi trenger ikke lys. La bli!»

103Hun fant vannkaraflen. Hørte han drakk dypt og lenge. Så satte han sig på stolen ved bordet.

Hun vilde vært i fanget hans … Tore ikke. Hvorfor tore hun ikke? Han hadde vært så rar i røsten. Han vilde ikke ha lys.

«At du kommer så sent! Klokka er over halv tre!» – «Halv tre? Jeg måtte pakke. Jeg blev heftet.» – «Er du så kjei, Edvin?» – «Jeg er ikke akkurat i humør.»

Nå satte hun sig ytterst på knærne hans, følte sig frem nedefter frakken, knappet op knapp for knapp. «Skal du ikke ta av dig?»

Han strøk armen hennes; strøk den og svarte ikke.

«Edvin – er det sant, at du var på dansen om søndag?» – «Hvem har sagt det?» – «Gyda.» – «Jeg stakk innom. Såvidt det var. Jeg hadde en ting å utrette.» – «Du danste med Karna. Så gikk dere. Edvin, fulgte du med Karna?»

Han skuvet henne ut på gulvet. Hun helte sig mot bordet.

«Om jeg fulgte henne? Gyda visste vel det, også?»

«Nei – det var bare jeg som tenkte det.»

«Då får du tenke omigjen! Jeg fikk gjort ved frøken Hustad den kvelden. Nå har hun fått takk og betalt. Hun skal ikke glemme det for det første! Jeg reiste ikke herifra, før hun hadde fått sitt.»

Røsten skjevret og skalv på ham … Han hadde bøid sig ned – han mumlet noe dernede … Hun kunde ikke skjelne, hvad han sa.

104Var det så at han hatet Karna allikevel? Var det så at Karna hadde løiet på ham – likevel?

«Edvin! Hvorfor vil du reise?» – «For jeg er sagt op.» – Hun halvt stupte fremover, rakte efter ham med begge hendene. «Er – er du opsagt? Men du sa …» – «Det er slikt én sier.» – Hun fikk armen om nakken hans. «Har Olaus?» hvisket hun. – «Gunner. Han tåler ikke at jeg er overmannen hans. Jeg er den beste på tilskjæreriet. Det tåler han ikke, stømperen!»

Hun knyttet den fri hånden. Det skulde Gunner ha igjen! Det var Gunner, som tok Edvin ifra henne! Men hun skulde – å, hun skulde! Hun skulde si det til Gyda! Gyda skulde si det til junior. Junior skulde forlange, at Edvin blev tatt inn igjen!

«Ikke reis! Reis ikke!» Hun sank i kne innved ham. «Vent noen dager, Edvin! Alt kan bli godt igjen, alt kan ordne sig!»

«Godt igjen?» Han klemte til om skuldren hennes. «Godt for mig?»

Og han slapp henne og rettet sig op.

«Ja, jeg skal komme igjen en dag! Jeg skal få slått overende den elendige fabrikken hans en dag! Jeg har råd for det! Jeg skal gå til far min, til han som er far min – han vil ikke nekte sig hjemme dennegangen! Jeg skal skrive og varsle ham! Slik og slik er jeg blitt behandlet, skal jeg si, men du trenger ikke skamme dig over sønnen din! Du har makten og midlene, du skal slippe å angre, at du forstrekker mig med kapital, du skal få igjen med renter, når jeg har etablert mig! Jeg skal slå under mig konfeksjonen 105her i landet, jeg skal lage trust, jeg har planen ferdig! Da skal mester Gunner få kjenne, åssen det kjens å få sparken!»

Fingrene hans dirret under hånden hennes.

«Hvem er faren din, Edvin?»

«Statsråd. Eller noe lignende.»

«Å …»

Han satt bare og diktet … Han satt og fant på noe … For han var opsagt.

Hun bøide sig helt ned og kysset hånden hans. Da løftet han henne op i kneet sitt, sluttet armene hardt til omkring henne, grov ansiktet ned mellem hals og skulder på henne.

«Du er det eneste jeg har, Rakel.» – «Jeg kan reise med dig.»

Han skaket til; hele kroppen skaket på ham.

«Jeg kan bli med dig inatt, Edvin!» – «Ja; du gjorde vel gjerne det også du, tulla.» – «Vil du da, Edvin?» – «Nei. Nei, for –»

I samme øieblikk blev en dør åpnet etsteds i huset. Stive lyttet de. Det var ikke ovenpå … Det var hernede, på andre siden gangen dér foreldrene sov.

Edvin Vold kom sig løs, kom sig op av stolen. Lebene hans streifet Rakels kinn – neste sekund var han ved vinduet, hadde gardinet til side, skuvet op ruten. Forsvant over karmen som en skygge, ut i mørket. –

Noen kom inn på kjøkkenet …

Hun smatt ned under teppet på divanen, drog det op under haken. Så redd var hun at hun knapt 106sanste at Edvin var borte. Hun hørte morens røst: «Rakel!»

Svarte ikke.

Moren banket i døren: «Rakel!»

«Ja.»

«Du får kaste på dig og komme ut og hjelpe mig. Far er blitt dårlig for oss.» Moren tok i dørhanken. «Men har du stengt?»

«Nå kommer jeg.»

«Vi får sette over vann og legge omslag. Han har fått slike smerter i ryggen.»

«Ja, mor.»

… Først måtte hun ut. Først måtte hun gjøre sig et ærend ut. Måtte kare over fotefaret hans under vinduet …

*

«Tysssj!»

Det var Olaus Strande, som sa det. Sa det formiddagen lang, hele denne lange tirsdagsformiddagen inne på sjefskontoret – til Kornelius, til Gunner, til de to damene. «Tyssj! Tysj! Snakk lavt, folk. Veggene har ører!»

Minuttet efter han hadde hørt lagerformannens beretning, hadde han det klart for sig: ikke noen innblanding! Ikke noe forhør! Ingen skandale! Det som hadde foregått, skulde stanse her mellem murene, – hysj! «Bruk vettet, Gunner! Det tjener til ingenting å få straff på ham. Det tjener til å ødelegge forretningen. Vi skal ikke ha utenforstående til å rote i sakene våre.»

Det var ikke med hans vilje, de to damene blev 107avhørt. Det var Gunners strihet, som voldte det. Hvad sikkerhet hadde han for at de vilde tie? Han kunde ta dem i ed. Men de var kvinnfolk. Karna var en Sarons rose; men kvinnfolk likefullt …

Og han fikk rett. Historien lekket ut – gjennem usynlige sprekker lekket den tilslutt ut. Men da var måneder gått – før byen fikk tak i den, var det blitt full sommer. For sent for politiet å gripe inn; men en godbit for godtfolk; en spørring og en gjetting, som firmaet kunde vært spart for. –

Kornelius ringte til ham i privaten straks efter klokken syv tirsdag morgen. Såvidt hadde han fått på sig underbuksene, da telefonen på sengbordet kimte. – Det var mest stotring og stamming å høre fra lagerformannen, dunkle talemåter; men ildløs var det ikke i fabrikken, såpass hadde han fått ut av fyren. – For at madamen ikke skulde få teft av noe, hadde han drukket kaffe og spist til som vanlig, før han gav sig avsted. –

Og da han omsider satt med Kornelius bak lås og slå på kontoret (Gunner var ikke varslet, Kornelius hadde konduite) – satt og fikk vite, at det ikke dreide sig om mer enn seks A-jakker, så kjente han en stor lette. Tapet var til å bære – om affæren var av styggeste slag. Kornelius fikk da greid den ut på en vis, da han hadde områdd sig og fått synt frem ødeleggelsen:

Han hadde holdt til på lagret til bortimot halv tolv mandag kveld. Han var ungkar og lagret var mest som hjemmet hans – han hadde for vane å gå der og pusle utover kveldene rett som det var. 108På langbordene hadde han ordnet med dressene, som skulde pakkes neste morgen – jakkene for sig, småplaggene for sig som ellers. Notert op og gjort istand. Ti minutter før halv tolv – han hadde sett på klokken – låste han porten og gikk bent til losjiet sitt. – Et kvarter før syv hadde han vært på pletten igjen som den maur, han var. Hadde tatt på med å legge ned dressene – det var ingenting, som kunde tyde på, her hadde vært uvedkommende. Men da han kom til den øverste av de stripete A-jakkene, da blev den hengende som en fille mellem hendene på ham …

Pånytt hadde Kornelius hentet op et av de sundskårne plaggene fra gulvet og holdt det frem for Olaus.

Det var et stygt syn. Ermene var skåret ifra innenfor sømmene, såvidt hang de på jakken efter en strimmel over skuldren. Midt efter ryggen var det et langt snitt, som delte den i to. Jakken var partert, den. Og som den ene, så den andre – presis på samme vis var de rispet op, allesammen.

«Det er ikke fler enn disse? Du har undersøkt?» – «Ikke fler. Disse seks.» – «Hvis merke er det?» – «Det er Hustads merke. Det er ukearbeidet hennes.» –

Olaus hadde kulset, så han kjente det lenge efter. Som var det Karna selv, banditten hadde flenget i …

«Har du noen mistenkt, Kornelius?» – «Efter min formening kan det ikke være mer enn én, som har gjort hærverket.» – «Tysj. Tysj!»

De hadde tidd en stund, begge to. Oplagt ikke 109mer enn én … Det var siste hilsen fra Vold. Det var takk ifra Vold til Gunner.

«Hadde han nøklen, Kornelius?» – «Nøklen min har jeg på knippet. Den andre henger på veggen i tilskjæreriet, veit du. Den henger der – jeg har vært sta og sett efter.» –

Olaus hadde grunnet lenge, da han var ferdig med lagerformannen. Men da han kom i tanker om, at Vold hadde hatt fri adgang til fabrikken mellem jul og nyttår, hadde hatt ekstraarbeid og låst sig inn som han vilde, blev han glohet og tok på å svede. Fyren hadde beholdt nøklen til bakdøren! Hverken han eller Gunner hadde hatt omtanke og krevd nøklen igjen … Det hadde vært endetil for tilskjæreren å komme inn i fabrikken, hvad tid han vilde på døgnet … Tok han på å bli for gammel? Tok han på å bli sløv?

Gunner mistet besinnelsen, da han fikk høre om affæren. Han vilde ringe til politimesteren på flekken. Det hadde tatt mer enn en halvtime for Olaus å få broren til å sanse sig. Å få ham fra å undersøke hadde han ikke greid.

«Vi er vel mannfolk!» hadde Gunner ropt. – «Tyssj! Tysj!» – «Vi lar oss ikke tråkke ner!»

Gunner var blitt svært til kar. Slo knoen i bordet og vilde ikke la sig si. Menn, som er under kjerringvelde hjemme, får det på det viset – hevder sig og slår i bordet, når de er utenomhus. Jaja … Broren fikk i Guds navn «forhøre» som han vilde. Når han lot det bli med det.

Først hadde Gunnar tatt sig en tur i byen, hadde 110vært i losjiet til Vold og spurt om han hadde vært hjemme den siste natten? Hadde fått vite at mannen hadde gått ut ved halvtolv-tiden, og kommet tilbake en halvtime før toget gikk klokken seks.

«Så det er klart som sola!» hadde han ropt, da han kom inn på kontoret igjen. – «Tysj! Ja, det er som det er! Ryggstykkene er spolert. Ermene kan vi anvende til gutt. Ferdig med det.» – «Ferdig!? Vennindene hans skal inn her! Har han hatt planer, skal de for en dag! Har han sagt, han vil drepe mig, skal han i heisen! En fyr som står mig efter livet, skal fan pine ikke bli gåendes løs!» – «Han er reist.» – «Å vet du om det? Han kan ha gått av toget hvor det skal være! Han er mann for å myrde! Jeg har sett øiet hans. Hustad og Iversen skal hit inn!»

Olaus krøp ihop i stolen. «Du gjør det du angrer, Gunner.» – «Jeg gjør som jeg vil! Det er jeg som har sagt ham op. Det er mig han er ute efter!» – «Krrr. Karna vil sørge over jakkene sine.» – «Karna» hermet broren. «Hustad kan si oss en ting eller to om den karen.»

Olaus ristet på hodet. Gunner kjente ikke Karna …

I matpausen klokken ti hentet den yngste sjefen selv de to damene. De fulgte efter ham ned trappen og gangen frem til kontordøren.

«Dere kan komme inn én for én. Om du vil vente herute, Iversen?»

«Sett dig på kassa derborte så lenge.» Karen Anna rørte ved Rakel – mennesket var hvitt som veggen. –

111Det var Gunner, som snakket; Olaus satt i stolen, så ned og tidde.

Så og så var skjedd på lagret inatt – mellem halvtolv og syv. Her kunde hun selv se, åssen jakkene hennes var blitt tilredt.

Da hun fikk øie på det fillete plagget, blev hun blussende rød. Og da hun mintes slitet med å få stripene til å stemme på det vriene stoffet, slo hun foten i gulvet. «Det er det verste jeg har sett!» – «Tysssj!» – «Det er vel én som har hatt et godt øie til oss – til dig med, Hustad, som har gjort det.»

Edvin! Ja! Det var ikke andre enn Edvin Vold som kunde gjøre slikt! Ingen uten han! Det var det samme omigjen, det var det styggeste engang til!

Hun åpnet lebene. Da hørte hun lyd ute fra gangen; noen rørte sig ute på gangen … Det var Rakel.

«Så du har kanskje en mening om hvem det kan være, Hustad?» – «Nei. Det har jeg ingen mening om.» – «Det er så at Olaus og jeg mistenker en bestemt person.»

«Krrr.» Det rikset i stolen ved skrivebordet.

Karen Anna tidde.

«Vi mistenker Vold. Han reiste ifra byen imorges. Han blev opsagt for fjorten dager siden. Det kjenner du vel til?» – «Ja.» – «Så vi tenker, han har villet hevne sig. Er det så, han har nevnt for dig at han var vill på noen?» – «Jeg snakket ikke med Vold.» – «Du danste med ham søndag kveld.» – «Det var ikke med min vilje.» – «Så? Men han fortalte 112dig kanskje, han var opsagt?» – «Han sa, han hadde sagt op selv.»

Gunner lo hardt. «Ja. Han var stor nok til det! Sa han mer?» – «Ikke om den tingen.» – «Han sa ikke, han vilde svi av fabrikken her, da? Eller – eller slå ihjel en eller annen? Eller – gjøre ved oss på en eller annen vis?» – «Nei.» – «Men du vet hvad slags kar han var, Hustad?» – «Jeg kjente ham ikke større.»

Gunner prøvde få tak i brorens øine. Men Olaus satt som før.

«Du vil ikke ut med noe? Om du kom i offentlig forhør, måtte du ut med det, du vet, Hustad!»

Da dreide Olaus sig i stolen, så op og sa: «Her blir ikke mer forhør. Du har sagt nok som det er, Karna. Men det som har gått for sig her idag, det blir imellem oss. Vil du sverge på at det ikke kommer utenfor veggen her?»

«Jeg skal ingenting si.»

«Det sverger du i Guds navn?»

«Det får være med det, jeg har sagt.» Hun møtte den gamles blikk med de blå, sterke øinene.

«Nei, nei. Du kan være den, du er. Du har en gudfryktig mor. Du kommer av godt folk.»

Hun blev rar og vek; hun smilte til ham.

Ute i gangen bøide hun sig fort over Rakel og hvisket: «De vil spørre om Edvin. Du er ikke nødt å svare!» –

Rakel satte sig på en stol ved veggen. Gunner gikk frem på samme måten – fortalte om det som hadde hendt inatt mellem halvtolv og syv, synte frem 113en av jakkene. Spurte om Iversen kunde ha en mening om hvem ugjerningsmannen var?

Rakel ristet på hodet.

De, sjefene, hadde mistanke til en bestemt person.

Rakel satt med nedvendt ansikt og sa ingenting.

Men hun visste, Edvin Vold var blitt opsagt for fjorten dager siden?

Det kom ikke lyd fra henne.

Hun hadde vært sett sammen med Vold diverse ganger i det siste. Hun kjente ham godt?

Den tynne nakken bøide sig til ja.

Det var tydelig for enhver, sa Gunner langsomt, at gjerningen var gjort av hevnlyst; av en mann som vilde skade fabrikken. Hun som altså kjente Vold, måtte vite, om han gikk med slike tanker?

«Det vet jeg ingenting om,» hvisket hun.

«Han har vel fortalt dig, han var opsagt?»

Ikke en lyd.

«Du vil ingenting si, du heller?» Nå dirret røsten av utålmot. Han øiefor den spee skikkelsen, de lute skuldrene, de tynne hendene. Da han kom til ansiktet med den vanskapte leben, snudde han sig vekk, mens han sa: «En slags venn med dig var han vel på en vis – du vet han blev opsagt, du vet hvem han la for hat, også!»

Hun rørte sig ikke.

«Ja, du kan bli nødt til å si frem det, du vet, Iversen! Like gjerne kan du komme ut med det for Olaus og mig, som for retten. Vold reiste ifra byen imorges. Forbrytelsen er gjort inatt mellem tolv og 114la oss si fem. Det blir ikke vanskelig å finne mannen på fingeravtrykkene.»

Det gikk et voldsomt rykk gjennem henne. Lebene rørte sig.

«Jeg hører ikke, hvad du sier!» satte Gunner i.

«Tyssj!» Olaus så op fra papirene.

Plutselig reiste hun sig. Vaklet litt med det samme, la høire hånd på stolryggen.

«Det er ikke Vold.»

«Er det ikke ham? Kan du bevise det?»

«Han …» Hun strøk sig med håndbaken over pannen og tidde igjen.

«Snakk ut!»

«Han var hos mig inatt.»

«Han – han var hos dig? Inatt?»

«Ja. I hele natt.»

«Dere – dere var kjærestefolk?»

«Ja.»

Gunner gikk til nærmeste vindu. Blev stående med ryggen til. Litt efter spurte Olaus: «Når kom han?»

De smale brynene drog sig sammen på henne. Pånytt strøk hun sig over pannen. «Klokka – klokka var litt over halv tolv.» – «Halv tolv? Du vet det da?» – «Jeg tendte fyrstikk og så på uret. Han brukte komme ved den tiden.»

Olaus ordnet på fingrene. «Når gikk han?» – «Han – han reiste med første tog.» – «Det vet vi. Gikk han bent på toget ifra dig?» – «Han gikk så han hadde tid å hente kofferten sin.» – «Hvad var klokken da?» – «Ty – tyve over fem.» – «Har du vidne på det?»

115«Hvem skulde det være?» Et mørkt, fiendtlig blikk streifet skrivebordet.

«Foreldrene dine kjenner til at dere var forlovet?»

«Dem vet ingenting.»

«Han kom bare om natta?»

Hun nikket.

Olaus falt i tanker. Inn et vindu nattestider. Den ene som den andre. Dengangen som nu …

«Det er ikke lønt å spørre henne om mer,» kom det fra Gunner.

«Kan jeg gå?»

«Du får sverge først at dette blir imellem oss, tuppa mi.»

Hun rakte op hånden.

«Det trengs ikke!» Gunner svang sig op i vinduskarmen. «Du kan tidsnok få sverge, Iversen. Du kan gå!» –

De tidde en stund, brødrene, da de var blitt alene. Så lo Gunner kort.

«Han var neigu ingen kostforakter!»

«Krrr. Der ser du, å langt vi vilde komme for retten. For hun vil rekke op hånden og ta eden – hun vil sverge sig inn i svarte helvete, kommer det an på å berge ham.»

«Her kan være fingeravtrykk! De undre jakkene er bortimot urørt. Han kan bli tatt på fingrene. Vi skal melde ham, annamme mig!»

«Vi melder ingen. Det blir som jeg har sagt.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Den som henger i en tråd

Romanen Den som henger i en tråd ble utgitt i 1935. Boka regnes som en av de beste norske arbeiderromanene.

I romanen skildrer Anker en gruppe syersker på en konfeksjonsfabrikk i en vestlandsby. De har hardt arbeid, men tjener dårlig og har få rettigheter. Hovedpersonen i romanen, Karen Anna (ofte kalt «Karna»), forsørger både seg selv og moren. Hun er først skeptisk til arbeiderbevegelsen, men etter hvert tar hun initiativ til samhold og streik.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1935 (nb.no).

Les mer..

Om Nini Roll Anker

Nini Roll Anker var en produktiv forfatter. Allerede i 1898 ga hun ut romanen I blinde (under psevdonymet Jo Nein), men den egentlige debuten kom først i 1906 med novellesamlingen Lil-Anna og andre. I løpet av de neste tiårene skrev hun hele 18 romaner (noen av dem under psevdonymet Kåre P.), tre novellesamlinger, fire skuespill og en erindringsbok (Min venn Sigrid Undset, utgitt posthumt i 1946).

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på X
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.