[7]

116På verkstedet gikk dagene som før – lysnet litt, mørknet til igjen i snefall, blev tindrende hvite, når solen brøt frem, minnet alle herinne om at mars måned var kommet.

Skredder Engelsveen ruslet rundt og lærte fra sig, svedet smått i hodet under de lange hårene, som lå skjønnsomt ordnet over blankskallen. Åssen så han ut på morgenkvisten, tro? Hadde han utslått hår da?

Ellers var de ikke større oplagt til spøk, damene. Med vrengsyingen gikk det så som så. Når kraven endelig var innrettet til foret og sydd sammen og tråklingen begynte, kom det an på å få knepet til. Det gikk trått og blev kluss for mange – når jakken var ferdig stod de dér og så over, og mer enn en gang måtte de ta op igjen. Det skulde slik nøiaktighet til at de kom ingen vei liksom – blev elendigheten for stor, klaget og brukte de sig høit. «Tålmot, tålmot, tuppene mine!» sa Olaus. Han kunde be dem være spake – han satte ikke til kroner av fortjenesten på dette nye påhittet!

Våren var over dem, også. Det tinte fra taket, klukkingen i takrennen blev hørlig, straks maskinene tystnet litt. Og kraften tok på å tine hos mange av 117de yngste – de blev veke i knærne og rare oppi hodet. Himlen blånte inn gjennem de store rutene og vilde dem noget. Alt som hendte, alt de hørte, fikk en svip av vemot og av lengt eller sorg.

Marit Rud skulde slutte, Marit skulde gifte sig. Hun hadde fått en svart skygge under øinene og måtte bort til springen og drikke vann rett som det var. Hun var nok med barn – ingen sluttet vel for å gifte sig, var hun ikke det. Stjålent så de på henne – øinene hennes var trette, men glade lel. Kjørekaren, hun skulde ha, var en pen, lys gutt. Snart skulde Marit stå brud …

Gunhilde begynte å snakke om at hun vilde til Oslo og sy. Hun var som fuglen, fri til å lette når lysten tok henne. Det stod ikke på for Gunhilde. Andre måtte bli der de var, om lysten huserte aldri så vilt i brystet.

Den vesle jenten fra Nordnorge stupte en dag i trappen op til lokalene. De som var i følge med henne, så blodet bryte frem over lebene hennes. Hun blev kjørt på tuberkulosehjemmet med én gang. For slike var våren overmektig; men den var streng og mektig for alle, som måtte sitte over maskin fra morgen til kveld – ingen kunde vite sig sikker …

Den ene dagen svant og den andre kom, somme var verre, andre litt bedre enn den forrige, eftersom de fikk arbeidet til å gå. Men forandringen var ikke her; det var utenfor murene, i skog og mark, at den store, lyse forandringen var på marsj fremover.

Nei, her var ikke blitt noen endring til det bedre … Karen Anna tenkte på det, også, mens 118hun satt bøid foran bordet eller satt oppå det og tråklet nye jakker av stripet stoff. Den dagen, Gunner hentet henne og Rakel til kontoret, hadde det fart gjennem henne: nå hadde Olaus summet sig, nå hadde han tenkt sig ferdig og vilde rådføre sig med arbeiderskene sine om pålegg på lønnen! – Det hadde gått anderledes. –

«Jeg skofter arbeidet i efta,» sa Gyda en dag, de sprang ned trappen side om side i middagstiden. – «Jeg var tilfreds, jeg kunde gjøre det samme,» svarte Karen Anna. – «Jeg var tilfreds, jeg slapp!» – «Du er vel ikke nødt å skofte, vil du ikke?» – «Nødt og nødt … Jeg skal be farvel med én …»

Det kom noe frem under de lange, lyse øienvippene. Karen Anna blev stående pal og se efter henne, da hun sprang fra henne utenfor porten. Det var da tårer? Men det var da Gyda? –

Samme kveld holdt en tilreisende predikant møte på salen hos indremisjonen. Det var en svenske, og det gikk stort ry av ham – lenge før tiden strømmet folk til og fant sig plass på benkeradene. Dette var et særsyn – høsten og vintermånedene er vekkelsenes tid; utover våren blir det mindre med dem, da får folk det med å drive ute de lyse kveldene.

Kari Hustad var blitt dårlig tilbens; men denne predikanten vilde hun høre. Hun bad datteren følge sig.

Karen Anna tidde lenge, før hun svarte. Hun hadde sydd til klokken syv, hadde såvidt fått i sig aftenmålet. Ute i luften hadde hun knapt vært hele denne måneden, mer enn turen til og fra fabrikken. 119Men akkurat ikveld hadde hun tenkt å stikke opom Rakel. De hadde ikke sett stort til hverandre siden Vold reiste; men enda visste hun, de var blitt venner igjen. Rakel hadde satt sig bort til henne en to-tre ganger i frokosthvilen; pratet de ikke så meget, så hadde de en hemmelighet sammen. Så hadde de utstått noget sammen …

«Jeg greier gå dit, tar du mig under armen,» holdt moren ved. – «Ja, du vet, jeg kan følge dig til døra.» – «Du kan vel følge med inn, ba’n?» – «Det har jeg mindre lyst for.»

Hun satt på divanen, da hun sa det – satt med lukkete øine og pute bakom ryggen. Hun vilde sitte slik resten av livet …

«Det blir vel ikke så mange gangene,jeg ber dig om noe herefter, Karen Anna.»

Den leksen kunde hun. Den hadde hun hørt lenge. Hun rørte sig ikke.

«Nei. Når du slår dig rang …» – «Jeg skal følge dig til døra, hører du!»

Det kom ikke no svar; da hun så op, satt moren og tørket øinene.

«Uff, mor!» – «Det lakker med mig; jeg trenger gudsord; men den som e hjelpelaus, får slå sig tiltåls.»

Moren var som hun hadde vært … Det var bare føttene som hadde hovnet på henne; det gav sig, når varmen kom i været … Men – hun vilde ikke ha noe å angre på.

De tok på sig og gikk på møtet.

Der var fullt hus og trangt om plassen; men 120vennene flyttet sig sammen og gjorde rum for Hustads på en av de midtre benkene.

Predikanten satt alt for foten av talerstolen. Han hadde lang frakk med opstående krave; over den reiste halsen sig naken og kraftig. Hodet var stort, ansiktet bredt og munnen fyldig. Blikket holdt han nedslått, de hvite hendene foldet. Alle øine stirret på ham.

På opfordring av snekker Billing, som ledet møtet, sang de første vers av salme nr. 592.

Karen Anna sang ikke; men hun fulgte med i den storstilete boken, moren holdt med begge hender. Den gamle stemmen lød like innved øret hennes, brast på de høie tonene; skalv av forkynnelse i ordene:

At hvad vi bede, så få vi og finde,
at når vi banker, oplukkes din dør.

Hun drog lebene ned i et slags smil. Og da taleren kom på stolen, så hun hardt på ham: det skulde bli rart å få vite, om de fikk det, de bad om i Sverige!

Han hadde sterke øine …

I førstningen talte han lavt. Likevel var det lett å høre at det bodde en veldig røst i ham. Og det spredde sig en spenning i salen: når vilde han slippe den til?

Han snakket en blanding av svensk og norsk – mange bøide sig frem som for bedre å fatte de fremmede ordene. Men bibelstedene hjalp dem – han brukte mange, og de fleste som satt her, kunde sin norske tekst.

I innhold skilte ikke talen sig større fra de utlegningene, 121Karen Anna før hadde hørt på slike møter. Svensken skildret tidens frafall og ugudelighet – lavmælt og sorgfullt snakket han om dans og om sport, om kino og forlystelser og usedelighet. Om kirkens avmakt og foreldres slapphet. – Det var, da han tok på å fortelle om straffen, som skal ramme alle gudløse, at røsten steg. Eftersom han malte ut helvetes gru og pine tonte ordene sterkere og sterkere; tilslutt fylte den dype, vakre mannsrøsten hele lokalet. Og leber skilte sig, øine tendtes, farven steg i ansiktene: nå kom det, de hadde ventet! Nå hadde ingen gått hit omsonst!

Hellige menn og kvinner, ja til og med kunstnere hadde sett helvete i syner, i åpenbaring. Vel var der ild, men der var også evig kulde! Vel var der én satan, men der var også tusen djevler, nedstyrtede engler, satans hjelpere! I flammehavet vred de fortapte sig; men i islagte svovelsjøer satt også de usalige nedfrosset til halsen!

Predikantens store, hvite hender rørte sig heftig, han beveget dem med flammene, han lot dem langsomt gli over isflaten, han krummet dem på djevlers vis.

Midt i salen sank en kvinne ned av stolen og begynte å tale i tunger.

«Nei! Nei! Vi anvender ikke tungetalen! Den hør inte hit! Sätt människan på plats! Hon skal få bekjenne, når jag har slutat!»

Kvinnen blev løftet op. Hun gråt høit, men taleren overdøvet henne:

Den som hadde danset her på jorden, skulle 122få danse i evighetens evighet, danses tildøde i djevlefavn uten å dø! Den som hadde bedrevet hor skulle fortæres av ild i lystens organer uten å fortæres. Brennevinet skulle evig stå ut av drankerens strupe lik en blå flamme! Hver forførerske skulle få brystene gjennemboret av glødende spiker …

Karen Anna snudde hodet vekk. Hvorfor så han slik på henne? Hun hadde bare danset … Hun kjente en svie i brystene; hun kjente, hun dirret. Hun klemte armene inn mot kroppen, stemte føttene mot gulvet for ikke å synke ihop. Røsten der oppeifra sang gjennem henne som et vær …

Da så hun et mannsansikt borte ved veggen. En mann som stod lenet mot veggen. Han vendte det hvite i øinene ut.

Hvor hadde hun sett et slikt ansikt før? Det var … det var … det var kjæresten til Marit, da han danste med Marit.

Plutselig blev hun rolig. Plutselig kjente hun at skjelven i kroppen var over. Hun bøide sig frem og sa inn i øret på Jørgine Kårstad, som satt foran henne: «Jeg må gå. Vil du følge mor hjem, når det er slutt?»

Det blev en ørliten stans mellem predikantens ord, da den høie, mørkklædde piken banet sig vei mot utgangen.

Karen Anna husket at moren hadde tatt bort på henne, da hun stod op fra benken. Og at hun hadde skuvet morens hånd vekk …

Like ved døren reiste én sig og slo følge med henne. Det var Gyda. Arm i arm gikk de tause de første minuttene bortefter gaten.

123Hun syntes, predikantens øine enda brente henne. Og enda engang skalv hun til. Så nære på å gi sig over hadde hun aldri vært! Noget hadde villet frem og ta makten … hvad det så var. Hvad det så var? Han, som rengte det hvite ut i øinene, visste det! Det var det innerste. Det var det, som ikke lar sig styre, slipper én det løs! Kvinnfolk faller i gulvet av det – menneskene blir styrløse av det!

«Det skulde ikke være lovelig! Det skulde være forbudt! Han kan få folk dit, han vil, bare med røsten sin!»

«Jeg hørte ikke på’n.»

«Men at du kom på møte, da?» Hun stirret på stubbnesen og det lyslette ansiktet – som blev hun først nå vár, at det var Gyda som gikk her …

«Likegodt kunde jeg sitte dér som en annen ste’. Jeg vilde ikke hjem. Nei – hjem … Jeg så folk gå inn på salen. Det var en plass akkurat innved døra.»

«Bli med, skal du få kaffe.»

Det hadde overgått Gyda noenting. Hun var så blek og skrapt – hun var så ulik sig, som hadde hun ligget på sykhus! –

Hun varmet op kaffen ute på kjøkkenet, la duk på brettet og fant frem det som skulde til. Da hun bar inn i stuen, satt Gyda og sturte, med bena opunder sig i gyngestolen. Hun satte brettet fra sig.

«Har du vært borti no leit, du?»

«Jeg? Jeg tok mig bare en tur i efta. Jeg skoftet; jeg sa det til dig.»

«Du kan være gla, du slapp å se øia på Ladi, da 124kontrolløren kasserte vesten hennes, straks før vi sluttet. Hun bante, så det lyste på hele verkste’.»

«Det letter å banne,»

«Var du alene på turen din da?»

«Jeg var ifølge med Julius.»

«Var det han, du skulde be farvel med?»

«Han reiser imorra. Han skal i forretning i Oslo.»

«Skal Julius?» Karen Anna satte sig ned. Kaffen fikk stå der den stod …

«Det er ikke med hans vilje! De har tatt’n med makt! Både mora og Gunner. Han bare ber mig vente på’n, han. Han vil komme hjem og gifte sig med mig, han! Akkurat som jeg vilde ha’n! Nei aldri i verden, sa jeg, vil jeg gifte mig med én som dig, sa jeg. Bare reis du, sa jeg, og kom igjen med e frøken, jeg er ikke dummere, enn jeg skjønner, det er det dem vil! Han sa, han bryr sig ikke om andre enn mig på hele kloden – ja, da lo lomma mi! Ja, du gjør vel det du, Julius, sa jeg, jeg har da syn for saken! Og lykke på reisen, sa jeg, det fins mannfolk nok på jora, og jeg er ikke snauere, enn at jeg kan greie mig foruten én som dig! Men da gråt han.»

Gyda la hodet ned på stolarmen og hikstet.

Karen Anna rørte sig ikke. Hun satt og så på den krumme ryggen, på skuldrene som ristet, mens stolen gynget frem og tilbake. «Det er vel ikke sikkert, han greier sig uten dig,» sa hun lavt og tvilrådig.

Gyda reiste nakken – ansiktet var vått og elendig, men øinene lyste kvast: «Du tror vel han har 125hatt mig? Han er den verste unge, han! Han tror ikke, jeg er bevandret! Han tror, jeg er folkeredd! Han tror ikke, jeg vet, åssen en dame bruker opføre sig! Han tror ikke, jeg er dame! Han har gitt mig både kjole og strømper og såpe og alt, jeg kan nevne. Sparken sin tesmers! Han er så snild, han kan ikke leve op! Han er så tosket at det fins ikke råd! Nei røre mig, før vi hadde vært hos presten! Han er så full av tanker som e nålepute!»

«Han kommer igjen til dig,» sa Karen Anna. Og nå trodde hun det.

«Kommer igjen til mig! Er du født igår? Han kommer igjen ja, om et år kommer han og ser ikke til den kanten, jeg går! Han kommer igjen med hansker i neven og blankpolert, han som dem andre når de har vært dér! Han kommer igjen og tar sig en tur igjennem verkste’ og ser på skredderne sine ut av øiekriken – og dér sitter ingen dér, som har venta på noen, det kan du være blå for, da! Du tror vel ikke, jeg er så kadaver at jeg bryr mig om ‘n?»

Hun reiste sig, rakte armene over hodet og lo stygt. «Her er mannfolk nok, og det sa jeg til’n. Jeg tenker ikke gå barføtt herefter heller! Fabrikken skal ikke få gjort mig til et spøkelse! Jeg har det, jeg har – og er det ikke mening med det, så ska’ jeg sette mening på det! Det er ingen, som kan leve som folk for fire kroner dagen, når dem tar kronene ifra en til mat for sig og ungene! Å er vi skapt for, kan du si mig det?»

Karen Anna hadde ikke svar.

126«Å har en igjen for å holde sig for god, kan du si mig det, du, som vet det!»

«Ti still nå, Gyda,» – hun vendte sig unda de ville øinene og tok efter kannen. «Kom og få dig kaffe.»

«Jeg vil ingen kaffe ha. Hadde det vært brennevin så.»

Karen Anna skjenket i begge koppene, helte fløte i, la sukker på skålen og rakte den ene til kameraten. Gyda stakk sukkerbiten i munnen og drakk i små super.

«Vi skulde få glødende spiker i brystene, hørte du!»

«Du hørte hvad han sa lel da, Gyda?»

«Men å skal han få som sier: sult og frys alt du er god for, jente, men gir du dig bort og får en gave igjen, da skal djevelen komme med spikerne sine?»

«Du er ifra dig, nå!»

«Jeg? Asj! Jeg er den jeg har vært! Imorra er han reist. Imorra …» Hun satte fra sig koppen og la armen over øinene. «Han er så snild, at frua hans kommer til å tulle ‘n om fingren!»

«Nå ska’ jeg følge dig hjem. Nå straks kommer mor og Jørgine.»

«Jeg vil ikke hjem! Jeg vil gå til Ladi og ta med mig e halvflaske.»

«Jeg skal følge dig hjem. Ta på dig kåpa. Du skal hjem og legge dig.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.