[8]

127Fire brev lå i kommodeskuffen, Rakel satt og skrev på det femte. Det stod mest det samme i alle; ord er vanskelige og hun hadde aldri hatt mange av dem. Men i dette brevet skrev hun ikke om lengslen og kjærligheten; nå skrev hun ut av angsten.

Kjære dig!
Hvis jeg ikke snart får brev ifra dig, vet jeg ingen rå. Det er Sikkert nu, og hvis du ikke hjelper mig, er det slutt med mig. Når jeg ikke vet vor du er i Verden. Det er snart gåt 7 uker, Edvin, og det er Sikkert. Du sa, du vilde skrive, men du skriver ikke. Jeg har ingen mer enn dig i hele Verden …

Tårene kom og hun la ned pennen. Utenfor vinduet, i granen bakom huset, satt en tertit og kvitret de to strofene sine. Solen sendte de siste strålene over sneflekker og brun bakke – mørkt og lyst fløt sammen for øinene og blev en dirrende flekk. Det var april – det var april måned – det var tredje april. Syv og firti døgn hadde gått siden hun hadde hatt det … Hun hadde bedt Gud hjelpe sig, bare denne ene, ene gangen! Hun hadde drukket 128kaffe så sterk som lut, hun hadde båret vedfang store som hus … Hun hadde ligget på kne og bedt Gud. Hun var så istykker av å tenke, at hun ikke kunde se – igår på verkstedet hadde hun sydd foret i det ene ermet rangt i … Hun hørte ikke at folk snakket til henne – imorges hadde moren ristet henne og sagt: du går og sover, du får være våken nå, det er dag! – – Hun hadde vært på posthuset og spurt efter brev … Hun var så fortullet, at hun ikke kunde synke maten.

Det skrek og ropte efter ham. Hun lå og ropte navnet hans bakom hendene sine om natten. Edvin, Edvin, dersom du bryr dig om mig! Edvin, Edvin, hvor er du? – Bare hun fikk brevet hans, skulde hun reise. Hun skulde gå landeveien, om det var aldri så langt. Fikk hun vite hvor han var.

Men det kom ikke no brev.

For det kom aldri no brev.

For han var en stygg mann …

Å nei – han var ikke stygg – ikke imot henne! Hun var det eneste, han hadde, hadde han sagt. Og han vilde ikke skrive, før han hadde godt å fortelle. Før han kunde skrive og si, hun skulde komme.

Kanskje han sultet … Kanskje gikk han ledig på veiene og hadde ikke losji. Kanskje lå han ute om natten og hadde pantsatt frakken sin … Hvor skulde han få frimerke ifra, var han blank?

Han tenkte på henne. Hun kjente det ofte … Hun tok pennen, gjorde øinene fri for tårer og skrev igjen.

129… Men jeg vet da, du tenker på mig.

Jeg legger frimerke i brevet …

Så husket hun de fire brevene som lå i kommodeskuffen.

Det tok i kammersdøren. Og Karna stod på terskelen. – – –

*

Neste dag ved åttetiden om kvelden gikk Karen Anna den pene veien mellem villaene op til doktor Vangenstens hus.

Det var leit å komme utenfor kontortiden; men hun fikk friste det. Vangensten var en hyggelig mann. Likevel hadde hun hjertebank.

Han stod utenfor veggen, da hun nådde frem til huset. Holdt på å binde op espaliertreet, så hun. Hun stanste innved det hvite sprinkelgjerdet. Han merket henne ikke. Så flyttet hun sig høiere op – da blev han vár henne. Drog kjensel på henne og smilte: «Er det Dem, frøken Hustad? De er ute og tar Dem en spasertur i det fine været?»

«Jeg vilde gjerne snakke med doktoren. Jeg kunde ikke komme før, jeg er på fabrikken til syv.»

«Naturligvis. Det gjør ingenting – kom denne veien.»

Han åpnet grinden for henne og lot henne gå først op verandatrappen. Inne i stuen var det som hun husket det: overhendig pent og lyst allesteds, blått teppe på gulvet og bøker opefter alle veggene. Hun mintes, hvor ofte hun hadde drømt sig hit.

«Ja, De er jo kjent her, frøken Hustad? De var her og prøvde et eller annet på min kone for noen år siden?»

130«Jeg rettet på en kåpe for fruen.» Hun så på ham. Han var like rank og pen; men han var blitt litt grå i det brune håret. «Hvordan står det til med henne?»

«Å – det går vel kanskje fremover. Men hun må bli på sanatoriet ennå en stund. Hun har ikke store kreftene.»

Med ett blev det så ensomt herinne … Den pene stuen og den pene mannen; også ingenting mer.

Han åpnet døren til kontoret: «Værsågod, frøken Hustad.»

Da hun satt i stolen ved siden av skrivebordet og kjente øinene hans på sig, blev det enda vanskeligere enn hun hadde trodd. Nå kunde hun ikke huske det hun hadde ligget inatt og tenkt ut, hun vilde si.

«Hvad er det, det gjelder da?» spurte den lave, rolige mannsrøsten.

«Det – det er ikke no hyggelig akkurat. Det – det er én som er kommet i ulykken. Det var, om De kunde hjelpe henne.»

Han vendte sig helt imot henne; blikket hans blev strengere. Da kom ordene til henne.

«Det er en pike som er blitt med barn. Hun bor hjemme hos foreldrene sine – og der er små unger og en gutt i konfirmasjonsalderen, og foreldrene er bra folk og svært nøie på det, og de vet ingenting om det, og hun vil bli aldeles utskjemt. Og når det ikke er gått lenger enn omtrent syv uker, tenkte vi at hvis hun kunde bli kvitt det, vilde ingen få vite om det og da var hun berget.»

«Mannen?» spurte han.

«Han er reist ifra byen og hun vet ikke hvor han 131er. Hun kan ikke sende så meget som et brev til ham engang. For hun har ingen adresse.»

Ansiktet hans blev trett og gammelt. «De går ikke for Dem selv?»

Hun blev brennende rød, ristet på hodet.

«Nå nei – tilgi, at jeg spurte! Jeg har jo hatt mange av denslags – patienter. De fleste vil nødig ut med sannheten. Men naturligvis – De er ikke av den sorten.»

«Det kan vel hende den beste.» Lebene hennes skalv.

Langsomt vendte han sig bort – en svak rødme spredde sig over hans eget ansikt. «Det er så. Men – jeg driver ikke denslags praksis. I en liten by – her i byen vilde det være ugjørlig, også.»

Karen Anna bøide sig frem – Rakels fortvilelse igår kveld brøt op i henne – hun så det hvite, fortrukne ansiktet, hørte gråten og røsten som tryglet: hjelp mig da, Karna! Hjelp mig!

«For denne ene gangens skyld, doktor! Hun er en bra pike – å, hun er troskyldig og lett å narre! Og hun vil gå for det i skammen, og det er den verste skammen, at han har gjemt sig for henne! Nei, hun går aldri igjennem det, hun kommer til å gjøre ende på sig, for hun har hatt så mye vondt før!»

Han hadde vanskelig for å se på henne lenger. Her var sterke følelser … Det fine, smale ansiktet glødet av dem; bønnen i de mørkeblå øinene var større enn ordene. Og enda var det en annen hun bad for …

Han tendte en sigarett. Senket røsten: «Slik 132tér det sig for alle første gang, de kommer ut for det dér, frøken Hustad. Vi vilde ha mange selvmord her i trakten, skulde alle de ugifte kvinner som blir svangre, gå bort og ta livet av sig. Når den første fortvilelsen gir sig, kommer de på bedre tanker. Det er jo ikke utelukket, hun enda kan få høre fra faren.»

«Det skjer aldri.»

«Hvorfor ikke?»

«For han er en dårlig person.»

«Så? Jaja. Men om nå dette barnet blir hennes lykke senere i livet da?»

«Det skjer aldri. Hadde hun vært en annen, så.» Karen Anna drog et langt, skjelv åndedrett – hjertet bultet vilt i henne.

Han satt og stirret på sigaretten han holdt mellem fingrene.

«Jeg – jeg har gjort denslags, et par ganger. Hvor det gjaldt morens liv eller helse. Når det var uforsvarlig å la henne sette barn inn i verden. En av dem, jeg måtte gjøre det med, kommer aldri over det. Hun …»

Han tidde, drog det siste draget av sigaretten og knuste den mot bordplaten. «Det er av de ting, jeg nødigst går til selv også. Og – en ung, frisk kvinne! Nei.»

«Si ikke nei! Hun kan komme hit selv imorgen kveld, vil De! Når De får se henne!»

Igjen satt han taus. Han så ikke på henne. Men to ansikt skiftet for synet: hustruens og denne unge pikens. Om det hadde gjeldt henne? Han gjorde en heftig rørsle med hånden:

133«Jeg beklager det, frøken Hustad. Jeg kan ikke hjelpe Deres venninde.»

Hun reiste sig og drog jakken ned over hoften.

«Jeg trodde, De var et snildt menneske.»

Hun var blitt fiendtlig i øinene …

«Hvor langt er det kommet, sier De?»

«Nære på to måneder.»

Han gikk bort til et skap ved veggen; drog ut en skuff og blev stående dér og stelle med noe. Uten å snu sig sa han: «Jeg kan gi Dem med noen piller. Hun kan ta fire, tre ganger om dagen. Det er et forsøk – jeg vet ikke, om det vil nytte. Men det er det eneste, jeg kan gjøre for henne. Og selv det …» Han kom og gav henne en liten eske. «Jeg gjør det sgu mest for Deres skyld, frøken Hustad!»

Han var mild og forandret i ansiktet. Et sekund stod hun urørlig. En vill tanke for gjennem henne: slå armene om halsen hans …

Stivere enn ellers rakte hun frem hånden og sa: «Tusen takk, Vangensten.»

Det gikk noen dager. Rakel spiste alle pillene, hun tok syv og åtte av gangen. Hun sprang alle bakkene op til hjemmet. Det skjedde ingenting. Hver kveld møtte hun Karen Anna, så på henne med de samme forstyrrete øinene: De måtte finne på råd! Det hastet – de måtte finne på råd!

Da var det bare en eneste utvei. De måtte spørre Gyda. Og Karen Anna var villig til det – hun var villig til å gå på glør for Rakel; slik var det blitt …

Visste Gyda om noen som var blitt kvitt følgene 134av lettsindigheten sin? Hun spurte, da de begge to var kommet vel tilskogs en skytung søndags formiddag.

Gyda bråstanste og gjorde store øine: «Du har vel aldri vært ute på det, Karna?»

«Jeg spør ikke for mig selv. Og det vet du.» – «Nei, du gjør vel ikke det? Nei, kom ikke dér san! Isjomfrua!» – «Ja, bare kall mig. En er den, en er.» – «Da sku’ du heller bli en annen du, og det litt svint! Hvem er det du spør for, da?» – «Det kan være det samme.» – «Det er én av vors! Det er vel aldri Rakel?» – «Rakel!» – «Nei, sola går ikke op i vest, heller! Er det Birgitte da?» – «Det er én, du ikke kjenner.» – «En, jeg ikke kjenner? Da må a være neger.» «Snakk alvor da Gyda! Vet du om noen som er blitt hjulpen?» – «Hold på mig! Det er ingen som ikke blir hjulpen nå om dagen! I Oslo går det for sig uka rundt; du er vel ikke enfoldigere, enn du vet det, du med? De får det på avbetaling tesmers, det koster to hundre og femti kroner hos de fine, det er dyrt ikke å få unger for dem som er dannet, ska’ jeg si dig! Og ellers er det vel det samme over hele jora, ingenting å skrive om eller diskutere, for det er hverdagslig. Men du vet en kan få det billigere, når en ska’ snakke om det.»

«Hvor det, da?»

«Ladi,» svarte Gyda. «Hu tar en flaske konjakk for det.»

Ladi … De hadde ikke andre enn sig selv. Karen Anna kjente det som minket hele verden inn til å bli idelig arbeidersker. Ingen andre å gå til – ingen andre å snakke med – ingen andre å få 135hjelp hos. Vi er oss og vi er ikke fler. Det var «hverdagslig» og ingenting å hefte sig ved … Gyda sa det. Hun visste det. –

Men enda var det som ugjørlig å gå til Ladi i slikt et ærend.

«Gå selv,» sa hun til Rakel. – «Jeg kan ikke, jeg kan ikke,» jamret Rakel. «Hun sier nei! hun setter det ut at jeg er kommet i ulykken! Vær barmhjertig imot mig, Karna!»

Hun hadde gjort det ugjørlige før. Hun hadde gått til fru Olsen og tatt imot tyve kroner.

Midt i uken gikk hun.

*

I det siste huset på veien langs jernbanelinjen losjerte den gamle piken hos blikkenslager Kveim.

Hun bodde på loftet, på kvisten. En steil trapp førte op dit og Ladis dør var aldri stengt.

Hvorfor låste hun ikke døren, natt eller dag? Fordi hun tre måneder hadde levd innestengt tolv timer i døgnet på et rum, ikke større enn et bur. Fordi friheten var den eneste eiendel, hun hadde hatt utenom det, hun kunde bære i et lite knytte – dengangen hun kom til Kristiania for pengene, Olaus hadde gitt henne. Hun hadde brukt den. Hun var seksti år gammel nå; og den var det siste som ennå kunde reise en følelse, som lignet glede i henne.

Når kveldskumringen falt over det vesle, nakne rummet, og hun satt med pipen foran kokeovnen, og var for sliten til å løse av sig klærne og gå skrittene til sengen, minnet livet sig i rykk og syner, slik det 136hadde ført henne, fra hun femten år gammel gikk ut på landeveien fra gården, dér hun hadde vært bortsatt. Med de tunge øielåkkene halvlukket lutet hun på krakken, drog inn tobakksrøken og mintes.

Det var Olaus som festet henne, da hun kom fra bygden og søkte arbeid. Han hadde en liten handel ved fjorden dengangen; fire og firti år er det siden. Olaus var seks og tyve dengangen … Hun lå i uthuset bakom skjulet. Det trakk ifra bordveggen. Men hun hadde varm seng. Han søkte sengen hennes den første, gode sommernatten halvåret efter. Han smatt inn gjennem den åpne ruten. Da det blev høst, knakket han på glasset og hun åpnet …

Madamen slo henne halvt fordervet, da hun kom over dem den høstnatten … Olaus gav henne penger til reisen.

Da fikk hun friheten. Tyve år hadde hun hatt den, da de tok og satte henne inn. Somrer og vintrer … Pene hybler. I barhytte i skogen det året … Hos Harald på Lørenskogen den våren … Hadde det ikke vært for brennevinet, skulde de aldri fått henne!

Hvad var det, hun gjorde dem? Hun bad ikke for dørene. Hun gikk ikke i veien for de store; hun gikk sin egen vei.

Hadde det ikke vært for brennevinet … Det var i bakrus, hun gjorde det. Men det var ikke hun som kvartet pengeboken hans. Det var Netta. Hun fikk ikke mer enn en tikroning av fortjenesten. For den lappens skyld kom hun på fengslet. Da var det hun mistet friheten.

Hun tenker mest på den tiden; mest på den. 137Enda går hun de trappene … Ned trappen til utgangsdøren om morgningen, ifølge med opsynskvinnen; nøkleknippet henger utenpå forklæet til opsynet … Over plassen, inn i luftegården – over luftegården inn i arbeidshuset, op trappen, inn på sysalen med maskinene. Ned jerntrappen til middagsmålet; opsynet vokter dem … Timene ute i luftegården – på benk i solveggen eller på vandring over gruset og gresset. Fullt med kvinnfolk, gamle og unge, som ingensted kan gå uten på gruset og gresset … Men utenfor gjerdet høie hus. Høie, frie hus i byen.

Hun nektet å gå til kirken den andre søndagen. Da kom hun på vann og brød om mandagen. Siden gikk hun kirkegangen. Men når hun kom over den steinsatte plassen mellem de gule vengene og bygningen, der kirken var i annen høid, når hun fikk se den veldige muren langs pranget frem til opgangen, da blev hun vill … Bakom muren var friheten.

De fikk bære med sig kveldsmaten op i cellen om kvelden. Klokken syv blev de låst inn i cellen … Oppe på veggen sitter gluggen; nere på gulvet står sengen og bordet og vaskestellet og nattstolen. Og utenpå døren er en diger jernslå.

De fikk bøker å lese i … Det var noen som satt og dekket rammer til billedene sine med sølvpapir. Det blev lagt inn blad til henne også. Det hang billeder på veggen hennes fra før. «Gud er kjærlighet» stod det i søm på en rød klut på veggen … Hun så ikke på det. Hun rørte ikke bladet. Hun laget ikke rammer. Hun satt på sengen og tenkte på jernslåen. Hun satt og forgikk av trå efter friheten. –

138Første natten efter hun kom ut, hadde hun ligget i et losjihus på Jernbanetorvet. Hun hadde tjent femti øre dagen den siste måneden på å sy trøier. Hun hadde gjemt hvert øre. Hun hadde ikke smakt brennevin den første dagen. Hun hadde sigaretter; og seng på ulåst rum. Hun vilde ikke inn igjen – hun vilde aldri inn igjen! Presten hadde sagt, Gud vilde hjelpe henne; presten selv hadde villet hjelpe henne til huspost. Hun vilde ingen huspost ha; hun vilde ha friheten. Vilde Gud hjelpe henne til den, skulde hun takke presten.

Den andre dagen fikk hun se Olaus. Da hadde hun tenkt på presten og Gud.

Hun fikk se ham i Storgaten; hun kjente ham igjen på føttene og de små ørene. Ingen hadde så pene ører som han. Føttene hans var utsnudd som på en gammel ku. Han var blitt tykkfallen og grå i håret; men hun kjente ham. – Hun hadde fulgt efter ham. Akkurat foran porten til fengslet, foran Storgaten nummer 33 snakket hun til ham. Er det du som er i byen? hadde hun spurt. Han hadde glant stygt på henne. Det var jeg som tjente hos dig, da du handlet, hadde hun sagt. Da hadde han kjentes ved henne. Jaså, er det Ludovika, sa han. Jeg kaller mig Ladi nå, hadde hun svart. – Hun hadde gått i følge med ham gaten utover. Hun hadde sagt det som det var, at hun var brødløs og utforkommen, og at det var han som hadde nyttet høvet, da hun var jentunge og vergeløs, og at nå vilde hun ha arbeid hos ham, for nå var hun seks og tredve år og hadde hatt nok med elendighet for hans skyld. 139Han hadde villet smette ifra henne inn i en butikk. Da hadde hun holdt ham fast efter frakken og sagt: jeg slepper dig ikke.

Hun hadde fått reisepenger hit av Olaus. Hun hadde fått arbeid på systuen hans. I fire og tyve år hadde hun losjert her på kvisten. Hun levde bak ulåst dør. Hun hadde friheten.

Brennevinstørsten kom og gikk i tunge rier. For brennevin hadde hun våget sig langt utpå, gang og annen. Men det skulde være slutt med det; som det var slutt med det andre. Hun hadde holdt sig til arbeidet i fire og tyve år og ikke gått i veien for noen. Her i byen var hun ukjent. Om kvelden kunde hun drive i gaten, vilde hun. Hun kunde gå på møte, vilde hun; hun var fri til å rusle nedefter Storgaten søndagsformiddag og møte Olaus og madamen, når de kom fra kirken. Hun hadde tobakk til pipen og kunde sitte foran kokeovnen og varme føttene og minnes. Og hadde hun vært bortsatt og slitt vondt, og hadde hun vært utpå det og vært innenfor, så skilte det ingen. Livet hadde stelt det slik; og livet er liv lel, har én friheten. – – –

Karen Anna tok i dørhanken; døren gav efter.

Ladi skvatt op av halvblund. Her kom ikke folk; det kunde gå dag og uker mellem noen tok i døren her. Når det ikke var Gyda som kom med en halvflaske. Når det ikke var én, som vilde henne noe.

Jaså – det var Karna Hustad. Fiendtlig skottet hun frem under de tunge øielåkkene uten å reise sig.

«Godkveld, Ladi.» Hun lukket døren bak sig. – «Godkveld.» –

140Det var en krakk til i rummet. Karen Anna satte sig på den. Og hun satt som inni en klam skodde, mens hun bar frem ærendet sitt. Hun brukte ikke utenomsnakk – nå var hun her. Vilde det gå istå for henne, prøvde hun tenke: jeg går ikke for mig selv. Men det var kommet en annen røst frem i henne: Du og Rakel; Rakel og du. Edvin og Rakel og du …

«… om du kunde hjelpe henne, Ladi. Jeg har hørt, du har gjort slikt før.» – «Folk lyver.» – «Ja, de gjør da det, også. Men om du visste en råd, skal du ikke ha gjort det for ingenting.» – «Hun kan gå til doktor.» – «Doktorer hjelper ikke oss.» – «Nei. De gjør så ikke.» – «Så vi får hjelpe hverandre.» – «Er det du som skal ha hjelpen?» – «Det er Rakel Iversen. Du sier det ikke bort, Ladi. Det tror jeg om dig.» – «Hun har godt hjem. Mora kan ta ungen. Hun har unger før.» – «Det er kristelige folk. De kan ikke la det gå over sig.» – «Jeg har sluttet med slikt. De får greie sig sjøl.» – «Skal Rakel ha barnet, blir det i dølgsmål. De sender henne vekk. De setter bort barnet. Hun sier det, så går det.»

«De vil sette ungen på bygda?»

«De kan ikke ha en løsunge i huset. Ikke de.»

Ladi tømte pipen på ovnsplaten. Hun stoppet ny tobakk i den med en lang, brun finger. «Så de vil sette bort ungen? Forbanna folk.»

«Du vil gjøre det?» – «Jeg vil ikke på straff.» – «Du er ikke kommet på straff før.» – «Nei –» det glødde til i øinene under de tunge låkkene. «Men kommer det op, kommer jeg på straff.» – «Det kommer ikke op.» – «Det kan gå gæli.» 141Karen Anna så ned i fanget sitt. Det var risiko. Det var stor risiko; hun visste det. Hun hadde sagt det til Rakel. Rakel vilde ta all den risiko som til var. Rakel var nære på fra sig som det var …

«Om de nevner navnet mitt, kommer jeg på straff.» – «Vi skal ikke nevne navnet ditt.» – «Det er så, at jeg har sluttet med slikt.» – «Da er det evig synd om Rakel.» – «Det er mer synd om ungen som skal på bygda.» – «Ja. Slike skulde heller være ufødt.»

Den gamle piken lutet sig frem – drog på pipen, slo med hånden efter røken.

«Du vil gjøre det, Ladi!»

«Fader, sønn og helligånd at de ikke nevner navnet mitt, om det går gæli?» Hun reiste hodet, åpnet øinene helt og stirret på Karen Anna.

«Fader – sønn – og helligånd, Ladi.»

«Det blir to flasker brennevin.»

Gyda hadde nevnt én … Det var ikke utsalg i byen. De måtte gå på hotellet og få konjakken av en av serveringsdamene. Frøken Larsen vilde gjøre henne den tjenesten …. Men det var dyre saker.

«Du gjør det ikke for én?» – «Jeg har ikke sagt jeg gjør det. Men jeg vil ha to.» – «Vi kommer søndag morgen.» – «Det er mer enn nok at hun og jeg prater isammen. Vi trenger ikke selskap.» – «Hun vil ikke gå alene.»

Ladi spyttet. «Jeg vil ikke ha dig inn.»

«Jeg kan vente utenfor.» Karen Anna hadde 142reist sig. Borte ved døren spurte hun: «Gjør det vondt?»

«Det har jeg aldri hørt.»

«Hvad gjør du det med?»

«E strikkepinne.»

Karen Anna stod lenge ute i den steile trappestigen, med hodet mot veggen.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.