[9]

143Rakel satt ved maskinen på verkstedet onsdag morgen. Karen Anna kom i siste liten; hun så Rakel sitte på plass. Det var mange som hadde skoftet disse to dagene, flere var vekk idag også. Det gikk en lei forkjølelse i byen. Men Rakel satt foran maskinen …

Da arbeidet var igang, kom Olaus og kontrolløren. De gikk fra stol til stol og så på plaggene.

«Du skal få nytt stoff til uken,» sa Olaus til Karen Anna.

Hun satt oppå bordet og siktet inn stripene på lommeklaffen. De måtte stemme bråbent.

«Det blir snarere da, Karna.»

Hun løftet ikke på øielåkkene, før han gikk videre.

Borte hos Rakel snakket kontrolløren. Det var så at kravene skulde ha en ny sving; det hadde blitt forklart for damene igår – Iversen fikk forhøre sig hos de gamle syerskene, siden hun hadde vært fraværende igår …

Karen Anna kunde se sveddråpene på Rakels panne.

… De går veien hjem langs linjen. Hun sier, hun har ikke vondt. – De kommer inn på kjøkkenet hos Iversens. Fru Iversen står ved komfyren. Jeg 144er blitt så ussel, mor, sier Rakel, jeg må inn og legge mig. Fru Iversen snur kjøttkakene på pannen og sier: Det er vel denne farangen; du har vel fått smitten, da. Jeg skal koke op melk til dig, sier hun …

Piken ved siden av Karen Anna bøide sig frem: «Det er innsamling til gave til Marit idag. Å mye gir du, Karna?»

«Vi gav femti øre hver av oss til sukkerskål, da Elise giftet sig.»

«Hun ønsker sig kaffekanne.»

… Rakel lukker øinene og drikker den varme melken. Fru Iversen står over henne og ser på. Har du vondt noe sted da? spør hun. Jeg har slik hodeverk, svarer Rakel …

«Og Birgitte har sett på e kanne hos gullsmed Pettersen, fin sølvplett. Det skulde bli fem og søtti øre på hver, om femti stykker går med.»

«Det tar aldri slutt med innsamlinger her på verkste’.»

«Vi kan vel ikke være bekjent av å la Marit gå uten gave?»

«Jeg gir fem og søtti.»

… Hele søndagen lå hun hvit og stille og ventet. Ikke noe kom. Hun var der hele tiden; spiste kjøttkaker med familien. Hun satt hos Rakel til klokken blev ett om natten. Da kom det …

«De sier Marit vil ha slør. Det syns jeg er overflødig. Å er det med dig?»

Karen Anna tok sig til pannen. «Jeg må bort og ha mig litt vann.» Hun slapp sig ned av bordet og gikk til springen.

145Ryggen på Rakel stod i bue inn mot maskinen; hendene førte tøiet under nålen som vanlig.

… Hun hadde ikke skreket. Hun hadde ikke jamret sig. Hun hadde holdt hånden for munnen og ikke gitt lyd. De hadde greid det, så det ikke kom blod på lakenet. Hun hadde fått avisene innunder, som de hadde lagt over, hun skulde. Hun hadde brent det i ovnen …

Frokosthvilen.

Rakel reiste sig og satte sig på den tomme stolen ved siden av Karen Anna, Nei, hun vilde ikke spise, hun hadde ikke lyst for mat, «Spis du,» sa hun. Rakel var hvit som nysneen; øinene bare stod dér …

… Da det var brent op hadde hun spurt, om det var en gutt. Hadde hun enda ikke spurt om det! Ingen i verden kunde vite det. Det var da brent op! …

Karen Anna prøvde synke brødbeten – pakket resten av brødet inn i papiret igjen. Ingebjørg Dale kom bort til dem, satte sig op på bordkanten og snakket løs, mens hun tygget:

Hun hadde vært med Marit i det nye losjiet – der var det vel heimtrivelig! Kammers og kjøkken – nei, de skulde sett kjøkkenet til Marit! På veggen hadde hun hengt op kobberpannen sin, og så blank at! Og i kammerset hadde hun blårutete gardiner, nei de var vel pene! Hadde de hørt at Marit vilde ha slør?

Og hun bøide sig ned mot dem og hvisket så lavt som et åndepust:

«Jeg skal bære barnet hennes. Hun har spurt mig. Det blir i september måne’, sier hun, Jeg 146skal bære det, enda jeg er jente, for hun har ingen annen her i byen. Hun vil ha gutt!»

«Vi går ut på gangen,» Karen Anna reiste sig og tok Rakel under armen. «Vi skal ut litt!» ropte hun i øret på den døve.

Det var trengsel foran de to W. C.-ene – en hel flokk stod derute og ventet. Vennindene stilte sig ved vinduet for enden av den lange garderoben. Gyda stod der før. Blått og sint fulgte blikket hennes en skikkelse – det var den nye mannen på «knapphullet»; han gikk imot trappen med hendene i jakkelommen.

«Har de sett maken til julebukk, jenter? Og slikt benstell det sitter på’n! Den tjukke bikkja til slakteren kan gå mellem leggene hans som ingenting! Næsa i været – akkurat som knapphullsmaskinen var hans! Nei, han tåler jeg ikke! Han er så latte’lig, at – hele væra er så latte’lig, at!» Hun snudde sig mot Karen Anna med blanke øine: «Har du en sigarett til mig? Jeg vil ha et drag, når jeg slepper inn.»

Karen Anna kjente, hun blev syk. Torsdag morgen var hun så svimmel at hun vilde stupe, bare hun bøide hodet. – Da var det å stå imot. Stampe imot svakhet og sykdomsbud, så lenge de kunde støtte på bena, det gjorde alle på verkstedet. Angsten for å miste arbeidsdager jagde tankene som en feber. – Hun kom sig til apoteket i middagstiden og kjøpte styrkende tabletter; hadde de ikke hjulpet før, kunde de hjelpe dennegangen. Hun slukte et par, og sa til sig selv at nå var hun bedre. – Straks 147hun kom hjem fra arbeidet, kastet hun sig på divanen i fulle klær; da moren vilde stelle med henne, vegret hun sig: hun feilte ingenting, hun vilde være i fred! Men ut på kvelden, da hun stod op og satte sig til med strømpestopping, svev med ett hele stuen rundt – hun fikk brekninger, og hjertet slo som en hammer i brystet.

I tre døgn blev hun liggende uten å kunne ta mat til sig.

Hadde det enda vært den tiden, det var lite med arbeid på fabrikken! Hadde det vært Rakel og ikke henne!

Men Rakel kom til leiet hennes, satt og så med de store øinene. Rakel gikk på arbeid som før.

I stuen var det folk uavladelig. Eveline satt her hver kveld og gynget i stolen. Enken, som bodde på andre siden gangen, kom subbende på filtsko, spurte og gav råd og vilde legge grøtomslag på henne. Vennene så innom, og hvisket borte ved bordet. Moren tråkket tungt, kokte kaffe og bar inn. Å, den kaffelukten! Ikke hadde de råd til all den kaffen, heller!

Det var elendig å være fattig. Det var grusomt å være syk … «Kan du ikke få dem ut, mor, så her kan bli værendes?» – «Ska’ jeg jage ut dem, som vil oss vel? Ja, du steller det vel slik for oss, at vi snart blir venneløs, også! Du sku’ skjems!» – «Det er ikke lenger fra dem til oss, enn ifra oss til dem. Vi sliter ikke dørstokken hos dem, vi! Kan du ikke tåle å være alene iblandt, mor?» – «Du e syk og utidig,» svarte moren. –

148Første natten ørsket hun. Det var den nye svingen på kraven – nå satt hun og skulde ivei med den, men så gikk det galt med speilet – stykket mellem slaget og kraven, som skulde være så langt at det var en gru. Da stakk hun hele jakken i ovnen og brente den op. I skrekken for kontrolløren kom hun til sig igjen. – Det var noe hun vilde spørre Gud om, også, denne natten, men hun var ikke god for å komme på hvad det var. Hun strevde med det, så det vilde sprenge hodet.

Siden blev hun klarere. Når det blev natt og stilt, lå hun våken og tenkte.

… Hvis hun hadde latt Edvin få viljen sin dengangen, da hadde det blitt henne. Hvis hun hadde føiet Edvin, hadde han ikke gått til Rakel. Da hadde Rakel blitt spart. Barnet, Rakel skulde ha, det måtte omkomme. For én som Rakel kunde ikke bære det frem. Men det var hun som skulde hatt barnet, og hun skulde tatt skammen og barnet, for hun var ikke som Rakel. Hun vørte ikke menneskene omkring sig, nei, hun vørte ingen av dem. Moren – og Eveline – og vennene, de var ingenting for henne, de var verre enn ingenting – de var plage. Men nå hadde hun vært med på å drepe livet av Rakels liv – av sitt og Edvins og Rakels liv.

Hun gråt puten våt. –

Da hun stod op mandag morgen, var hun blitt slapp og liten i ansiktet. Moren var ute med Jørgine Kårstad og handlet. På bordet hadde noen satt bjerkekvister i et glass. De ørsmå, gulgrønne bladene sprikte såvidt frem opefter den brune barken. Hun 149løftet hele bunten ut av glasset og la det nye løvet inn mot ansiktshuden. Det var lukt av sevje og vår og alt som skal komme. La det komme til mig, til mig også! Glem mig ikke, å glem mig ikke! Stryk ut det onde – stryk det ut, du som kan!

*

I slutten av juni flyttet folk ut på landstedene sine.

Gunner Strande hadde bygget fløi på villaen – arbeiderskene hans gikk tur dit om kvelden og så på det nye tilbygget. Det var lagt ut bed langs veggene og gartneren lå på kne og plantet i dem; ja, det var vel mange hundre planter, han satte i jora. – Skulde obersten leie gamlehuset på Korsgård iår også, tro? Joda – noen hadde sett Lisbet Ekholdt kjøre dit op med bilen full av saker; så stod det vel til liv igjen med oberstinnen, da. – De blå rullegardinene kom ned for hele leiligheten hos grosserer Bakke – nå var Bakkes også ute av byen. – På de to plassene oppe i villakvarteret spilte hvitklædde damer og herrer tennis bak den høie nettingen til langt på kveld. Gina og Berta Flink hadde stått utenfor på veien og sett på så ofte, at de nesten forstod spillet: det var det partiet, som fikk en ball mer enn de andre over nettet, som vant. «Bli med op og se på da, Karna – Margot Strande har ikke skjørt, hun har e lita bukse, som ikke går til kneet engang!»

Hvorfor var Karna den eneste, som ikke vilde være med – ikke til Gunners villa, ikke til tennisplassen? «Hu’ blir så sjelden, at hu’ blir mystisk,» sa Gyda.

150Fabrikken gikk ut juni måned. Hele juli skulde den stå; damene fikk vite det, da de sluttet arbeidet den 29de juni. Så vi får da ferie, skreddere!

Nå lå hele sjøen åpen og blånte over til andre siden landet. Hvitveisen hadde kranset den, bjerk og osp og orekratt hadde stått i hver sin klædning og speilt det nye løvet; så blev trærne ens grønne, blandet kvist og gren med hverandre, og laget tak over lune plasser langs stranden. – Fra småhjemmene toget familiene ut søndagsmorgnene, med kaffekjel og nistekurv – hver hadde fra mange somrer tilbake sitt sted, dér barna kunde vasse på den hvite sandbunnen og mannfolkene prøve fiskelykken med stang.

Men gamle folk søkte hverandre innendørs som før. Kari Hustad hadde selskap for om det var sommer. Og iår hadde hun en ny gjest, som heller vilde høre gudsord enn fly ute med den andre ungdommen. Rakel Iversen kom hver kveld – søkte ikke Karen Anna lenger, søkte til henne og vennene. Og moren sa til datteren: «Rakel e’ påverka, vi kan ikke takke Gud noksom for Rakel. Nå venter Han på dig, ba’n.»

En og annen kveld blev Karen Anna hjemme. Mangeslags tanker kom og gikk, når hun så Rakel sitte frembøid og lytte på sangen eller på bibelordene, de andre la ut og hadde forskjellig mening om.

Det var, som blev en byrde løftet av henne; og det var, som vilde en ny byrde tynge hjertet ned. Rakel er knekket, tenkte hun; men de vakte har hjelp for henne. Når hun blir én av dem, får hun en søskenflokk, som har nok med det ene. Da glemmer hun verden. Og hun blev fri for ansvar for Rakel …

151Men – det var henne, som skulde opreist Rakel til livet igjen! Sammen skulde de slitt sig ut av mørket, sammen skulde de hatet Edvin og alt, som hans var! De skulde hatt et oprør isammen. Satt hun her og var glad til, de tok Rakel, så var det, for hun ikke hadde oprør nok selv. Ikke hadde fotfeste selv – drev og stomlet og fant ikke vei …

Sommetider gikk hun alene op gjennem skogen og slet med disse tankene. Andre dager slo hun følge med kameratene, satt nede ved sjøen med dem, badet og lå på bakken og lot sola steke. De pratet om sig og sitt, om folk i byen og om hendinger, de husket fra andre somrer. Traff de noen av herrene, de kjente, fikk snakken en annen svip og tone; det blev mer liv og moro – var de ikke forelsket selv, fulgte de med spenning parene, som droges mot hverandre og hadde glansen i øiet. – Kom flokken hjem veien om fabrikken, nådde stillheten fra de grå murene dem med en kald gufs, og etsteds langt inne minnet noe vondt sig. Men kanskje hadde de en mannsarm i sin – og luften omkring dem var søt av angen fra nyslått høi. Sjøspeilet lå himmelblått og roserødt i solefallet; det var sommer. –

En søndag mot slutten av juli blev Karen Anna og en fem-seks andre damer bedt på hyttetur med Gudbrand Østli og Bertelsen, som hadde fått besøk av kamerater fra Oslo. – Mennene var yngre enn Karen Anna, alle så nær som Bertel. Men hun fikk være glad, sålenge de bad henne med … En av Oslo-karene var bråvakker, høi og stilig, med hvite tenner og leber, som krøllet sig så komisk, når han lo. 152Han kunde vel være omkring tyve … Straks hun fikk se ham, tenkte hun: han kommer til å gå sig bort med Gyda. Men fra første stund holdt han sig til henne.

Han het Finn og var elektriker; tjente femti kroner uken. På veien opover gikk han ved siden av henne – litt ute i lyngen langs stien; da fortalte han henne det. – Det manglet en tikrone eller så på, at hun tjente såpass selv, sa hun. – Da lo han og tøiset og mente, nitti kroner uken kunne bli fint utkomme for to. – Nei! Skulde hun gifte sig, vilde hun bli forsørget! – Men var hun av den sorten, da? Og skulde de gå her og prate om penger? Hun så da ikke ut som hun regnet med kroner og ører, med de øinene. Ja, da hun satte dem på ham, med det samme de møttes, da hadde han hatt mest lyst til å holde lua for ansiktet! – «Det var svært,» sa hun og lo. – «Ja, slikt er forbanna svært, det er det verste vi kommer ut for, det!» – «Jeg kunde vel vært søster til mora Deres!» – «Men er vi ikke dus da, tante?» – «Jo, vi er vel det også, da … Se på granen, så fint den blomstrer!» – «Ja, se på den, ja,» svarte han og så bare på henne og sa:

«For når det blømmer
og duften strømmer
mot jomfrubur og mot kammersrute,
o store under
da hvisker granen, at det er stunder
å elske ute –

Ja, det står heggen i verset da, men vi sier granen for denne gangen.»

153«Er det Wildenvey, kanskje?» – «Hvem skulde det ellers være? Det er gutten, som kan få sagt det! Jeg har hele samlingen hans på hybelen.» – «Jeg har lest ham, jeg også.» – «Du ja! Det er vel bare såvidt han ikke har diktet dig!»

Han var rent yr, denne fyren …

Oppe i den vesle skistua ordnet de sig som de andre gangene, de hadde vært dér. Herrene hugget kvist og bar inn vann; damene stimte og stelte istand middagsmaten. – Ute på bakken dekket de op på duken, ekspeditrisen hos With hadde hatt med sig. Satt rundt opdekkingen og spiste, mens ord og spøk fløi imellem dem. Inne bak den åpne hyttedøren spilte grammofonen – sluttet den, var straks en på føttene og satte den igang igjen.

Nå var det bare å gi sig over … Da kaffen var båret ut, lå Karen Anna med sigaretten mellem lebene og hodet imot Finns kne. Når hun vilde drikke, tok han koppen og holdt den inn til munnen hennes. En ung serveringsdame fra hotellet sang revyviser for dem; hun hadde slik klar, barnslig røst … Gyda vilde til bekken og bade; men de andre nektet; da blev hun fornærmet, la sig bedre tilrette i Gudbrands arm og tok sig en blund.

Ut på natten skulde de gå og gå – men så blev det en dans til og enda én inne på det vesle, ruklete stuegulvet. Men skulde de holde på til mandagsmorgen, da? Vel skulde de det! Var her noen som hadde den uvanen å sove midt på lyse sommeren?

Het i kinnene, prikkende varm i kroppen, surr i hodet listet Karen Anna sig ut mellem to danser.

154Tett innpå stod skogen … Stod så dørgende still, med spirene i rad mot himlen, som alt rødnet av dag. Lukten av barnål var overhendig sterk; bekken borti lia surlet og sang: en liten og to lange klunk; omigjen og omigjen …

Hun smatt inn under henget på et høit tre og blev stående. Herinne hørte hun hjertet sitt. Og dette var en stund, som ingen stund var. Nå hadde allting løst sig op – ingenting før og ingenting herefter. Ånde sammen med jora, stå stummende still, være med granen i bare å være …

Hun hørte han kom.

Nå stod han nær henne.

Da han la armene omkring henne, rørte hun sig ikke.

Litt efter spurte han:

«Får jeg kysse dig?»

Hun ristet på hodet. Stå slik; bare stå slik sammen med ham.

Da drog han henne nærmere inntil; helt inntil. Imot skuldren hennes slo hjertet hans, sterke, harde slag. Nå hørte hun ikke lenger sitt eget … Som ild kom heten fra ham gjennem den tynne kjolen.

«Får jeg?»

Hun vendte hodet, la det bakover. Slik hadde aldri noen kysset henne – så ømt og så hett – så lenge og så kort.

I halvmørket under baret så hun i øiet hans som i en svart brønn.

«Kom så går vi inn i skogen,» hvisket han.

Da gjorde hun sig fri armene hans.

155«Du vil ikke?»

«Du er bare en guttunge, Finn! Men du skal ha takk lel.»

«Er jeg en guttunge?» Han var ru i røsten – et øieblikk stirret han inn i ansiktet hennes. Så dreide han sig på hælen og gikk. –

Nedover lia mot byen vandret de par om par. De hadde bare skiftet litt på. Bertelsen gikk med Karen Anna. Sist kom Gyda og Finn. Elektrikeren, den vakreste karen i hele følget, hadde endelig funnet plassen sin.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.