Det ny system

av Bjørnstjerne Bjørnson

FEMTE HANDLING


I general-direktørens kontor i hans hjæm ved sjøen.

Første møde.


    Riis  (følger med megen høflighed en man til dørs og ud. Han kommer langsomt in igæn og stiller sig op med vidt spredte ben).

Så hs. excellence tviler! – Jeg har anet det. – Hans øjne spurte tydelig, – om ikke også jeg i grunnen tvilede. (Drager benene hurtig sammen, går.)

Tvile! Ja, tvile! Hvad er der i verden, hvorpå en ikke kan tvile?

På kontoret det samme. Nøjagtig de samme øjne. De har gåt god for systemet, de karle. Nu er de i knibe. De har tabt sin egen tro – og tærer på min. Blodsugere! Hvor er de, som støtter mig? Jo, Larssen. Han tror! Men når en så grunmuret, nøjagtig natur som Larssens kan tro, ja, så må der, min sjæl, være noget ved det. Der må!

Jeg tvilede straks, – jo, jeg gjorde! Det syntes mig altfor stort –; men de andre var blevne sikre, – og de gjorde mig sikker igæn! – Det er i grunnen de andres skyld altsammen! – Jo, det er! – Vist så, ingen snak om det!

Det hele blev jo en national-sag, før nogen vidste ordet af. At tro blev en vane, og så trode vi, allesammen, og lo ad tvilene! – Det var en dejlig tid! Ak ja! –

Og så? Så kommer der en liden fyr fra Amerika, og han slår sig sammen med en gammel dranker, – mere skal der ikke til! – det er et rent æventyr! Al kloroformering nytter ikke længer, der blir kamp, og af kampen rystes tros-vanerne, interesserne, det hele land kommer i sjø-gang, – – og når det er over – – står jeg der som «broen over det tørre land!» (Drager benene hurtig sammen.) Det er en pokkers vane, jeg der har lagt mig til!

Men hvad skal jeg nu? Fortsætte? Lade som ingen ting? Umuligt. Disse fordømte øjne forfølger mig. Dersom jeg sælv trode – –! Larssen tror. – Men når Larssen tror, må der være noget at tro på! Jeg har jo også bevist, at der er. Jo, jeg har, – ingen snak om det!

Larssen er så hel. Larssen tror på sig sælv, Larssen, – det er kunsten. Ja, det er hele, hele, hele kunsten.

Hvorfor djævelen kan jeg ikke det?

Det er jo jeg, som har lagt beviserne til rætte for Larssen, de samme, som han tror på! – Ja, men jeg tror ikke længer på dem … Nej … jo … nej … jeg tror ikke … ikke rigtig … Der er noget … – Se, nu står jeg sådan med benene igæn!

«Broen over det tørre land!» … Jeg synes, folk ser på mine ben, siden dette stod i avisen. (Drager dem hurtig sammen, går.) Å, dersom jeg havde nogen, – som trode på mig! – Kamma! – Hun da! – Mener det godt; – (Sukker.) – men … Marie! Ja, du havde nu været den rætte! Hvad havde jeg så brydt mig om alting! Du var så klog, så stærk … du holdt mig fast. Det vilde ikke være kommet til dette! – Ti det er denne slægt, denne fordømte slægt, som har hvirvlet mig væk, denne entusiast-bande, som har svindlet op hele samfunnet. Der er skylden både før og nu! Først fik de strømmen hid, – og pludselig hjælper de til at lede den væk igæn! Her står jeg! (Drager benene hurtig sammen. Går med meget tætsluttede ben.)

Gud bevare ethvært mænneske for at falle i hænderne på entusiaster! De er de troløseste, nogen kan holde sig til, – og det kaller de oven i købet ærlighed!

Sælv mine egne børn … Frederik! Ak, Frederik! Han forfølger mig med øjne som et sygt dyrs. Han tviler, han også, … og jeg kan ikke hjælpe ham! – De har forgiftet ham! ti hans natur er i slægt med deres, de troløse, de tyve! – Hvordan er jeg også kommen sammen med dem? Det er dette, som er mit livs ulykke, inne og ude! (Det banker.) Gud ske lov, at der kommer nogen! – Det er forskrækkeligt at være alene på denne måden. – Kom in!


Annet møde.

Larssen. Frederik Ravn. Riis.

    Riis. 

Larssen! Er det Dem! Det var rigtigt af Dem! Det var just Dem, jeg trængte til! – Nå, rigs-dagen har jo delvis været imod os. Men – ikke i principet, Larssen.


    Larssen. 

Ikke i principet.


    Riis. 

En man, som arbejder, har stærke forbindelser, gode Larssen, og når man så har en sag, – en sag, som man tror på –!


    Larssen. 

– Ja, – derpå kommer det an! –


    Riis. 

Derpå! (Opdager Frederik Ravn, som er inkommen bag den andre.) Du? – Du her?


    Ravn. 

Ja, hvorfor ikke?


    Riis. 

Og derom kan du spørge? Du, som offentlig –? Nej, dette går for vidt!


    Ravn. 

Ja så? Jeg synes just, jeg har større ræt til at komme her nu æn før.


    Riis. 

Virkelig? Nej –


    Ravn. 

Nu er vort forhold sannere. – Men bevar’s, vil du ta’ det højtideligt, så kan jeg gå.


    Larssen. 

Det er mig, som har tilladt mig at bede hr. kanalinspektøren om at følge mig hid.


    Riis. 

De, Larssen? – Hvad vil det sige?


    Ravn. 

Vi har konfereret, Larssen og jeg, om, – ja, du skønner om hvad.


    Riis. 

Nej.


    Ravn. 

Ikke det? – Nå, lad os så lægge papirerne fræm! Der er kommet tvil i lejren, skønner du, – og vi ønsker din afgørelse. – Kan vi sætte os?

(Vil udvikle nogle papirer.)

    Riis. 

Du vil åbne et slags forhør over mig?


    Ravn. 

Ja, det sa’ jeg Dem jo, Larssen, at slig vilde han tage det.


    Riis. 

Hvad skal det sige?


    Larssen. 

Jeg stolte på den humanitet, … den overbærenhed, som De altid har vist, hr. general-direktør … Deres upartiskhed …


    Riis. 

Hvad gælder det så? Er det noget, som De, specielt De, gode Larssen, vil høre, – så véd De jo, hvor jeg er at finne.


    Ravn. 

Det er et dissens-punkt, skønner du.


    Riis. 

Jeg ønsker hr. Larssens udvikling.


    Ravn. 

Betyder det, at jeg skal gå?


    Riis  (efter nogen betænkning).

Du er min hustrus bror, – og om du har glæmt det, så bør jeg – for hennes skyld huske det.


    Ravn. 

Overmåde smukt!


    Larssen. 

Der kænner jeg Dem igæn, hr. general-direktør! – Jeg har aldrig set Dem annerledes. – Derfor er det, jeg våger at tale åbent til Dem.


    Riis. 

Ja, gør det, Larssen! Vi to har jo altid holdt sammen.


    Larssen. 

Det har vi, hr. general-direktør! Det har været mit livs stolthed. Ti i Dem – jeg må få lov til at sige det har jeg set en man, en man, som har ståt på toppen af det, vi tør kalle tidens ingeniør-viden.


    Riis. 

De har altid overvurderet mig, Larssen.


    Larssen. 

Og så har De alligevæl været så vænlig … Ja, jeg har – jeg må få lov til at sige det; ti jeg er usædvanlig … hvad skal jeg kalle det? … bragt uden for det sædvanlige … jeg har haft en grænseløs tillid til Dem, hr. general-direktør!


    Riis. 

I lige måde, gode Larssen.


    Larssen. 

Jeg takker Dem overmåde, … men det er ufortjent.


    Riis. 

Aldeles ikke!


    Larssen. 

Undskyld! Ti dette véd jeg bedre. Jo! Jeg er ikke den faste man. Jeg har altid behøvet støtte. De, i Deres overlegenhed, véd ikke engang, hvad sådant skal til!


    Riis. 

Sig ikke det, Larssen!


    Larssen. 

Jo! Er det nogen ting i verden, jeg har beundret, så er det den sinns-ro, De altid havde, når jeg var undergravet af tvil.


    Riis. 

De –?


    Larssen. 

– At De har kunnet samle oppositionen så at sige i Deres eget hus! … Denne smilende sikkerhed … ja, smilende, virkelig smilende! – Således er det at tro, sa’ jeg til mig sælv.


    Riis. 

Men sig mig, Larssen, – – tror ikke De?


    Larssen. 

Jeg vil være oprigtig, hr. general-direktør.


    Riis. 

Det er De altid, Larssen.


    Larssen. 

Ja, d. v. s. så langt, som en formår at være det. Ti jeg har ofte ikke vidst, hvad jeg var –, – om jeg trode eller ej.


    Riis. 

De, Larssen?


    Larssen. 

Men da samlede jeg mig ved at se på Dem, hr. general-direktør!


    Riis. 

På mig? (Glæmmer sig helt.) Det skulde De ikke have gjort, Larssen!


    Larssen. 

Gud, hvorfor ikke, hr. general-direktør?


    Riis  (i full sælv-forglæmmelse).

Nej, – for jeg trode på Dem, Larssen.


    Larssen  (forfærdet).

På mig! – De?


    Ravn. 

Dette begynner at blive morsomt.


    Riis. 

Nej! – Å – nej! – Dette var det værste! (Løber over.) Er De da rent ud en bedrager, mænneske!


    Larssen. 

Hvad er det, De – De – De siger?


    Riis. 

Hvad kaller De det, at inbilde folk, inbilde mig, at De tror, hvad De ikke tror?


    Larssen. 

Trode jeg ikke? Vist trode jeg!


    Riis. 

De gjorde pokker! – De trode på mig.


    Larssen. 

Det vil sige, det ene i det annet, – ja, som det plejer at gå i verden.


    Riis. 

D. v. s. det ene løgn med det annet!


    Larssen. 

Løgn, hr. ge-general-direktør? Nej, jeg har trot! Men De har nedbrudt min tro!


    Riis. 

Jeg? Blir De oven i købet rent binde-gal?


    Larssen. 

De har i det store jærnbane-møde i Paris –


    Riis. 

Det sludder! Kan den misforståelse vill-lede et mænneske, som har bare en smule forstand?


    Larssen. 

Siger De, at jeg ikke har en smule forstand?


    Riis. 

Nej, at jeg har ladet mig således narre!


    Larssen. 

Narre? Det er nok en af os! Deres ny system –


    Riis. 

Mit? Det er ikke mit.


    Larssen. 

Hvis er det, når det ikke er Deres?


    Riis. 

Det var brugt i det praktiske liv længe før mig.


    Ravn. 

Det er sant!


    Larssen. 

Men det er jo dog Dem, som har inført det?


    Riis. 

Jeg? Er jeg regering? Er jeg rigs-dag? Kan jeg inføre noget sådant?


    Ravn. 

Udmærket!


    Larssen. 

Men det var dog… det er dog … det kom dog fra de kommissjoner, hvori De –?


    Riis. 

Udnævnte jeg kommissjonerne? Eller var jeg hele kommissjonen?


    Larssen. 

Nu hører alt op!


    Ravn. 

Udmærket! Bravo!


    Larssen. 

Ja, … men … det var just … overslagene, som vill-ledede!


    Riis. 

Det var ille! Ti overslagene er af Dem, Larssen, af Dem og kontoret! Har De glæmt det, så står det i hvær instilling.


    Larssen. 

– Til-til-sist er det altså jeg, som … som er skyld i det hele?


    Riis. 

Ja, jeg er det, skam, ikke!


    Larssen. 

Og jeg, som stolte så på Dem!


    Riis. 

Ja, derom har jeg, pine-død, ikke bedt Dem!


    Larssen. 

Dette sprog! Dette væsen!


    Riis. 

Ja, det er «sant», det er intet bedrag; det kan De være vis på! Er det ble’t på moden, så kan jeg også være på moden!

Gå nu, Larssen, eller jeg kan blive så «san», at jeg kaster Dem ud!


    Larssen. 

Farvæl, hr. ge-general-direktør! (Går.)


    Ravn. 

Jeg tror, jeg kan ta’ til mig papirerne. Vi får vist ikke noget brug for dem. (Samler dem.)


    Riis. 

Nej, gå til Bloksbjerg med det altsammen!


    Ravn. 

Dette kan jeg like. Det er så hyggeligt ændelig en gang at komme på bunden af et mænneskes væsen.


    Riis  (stanser, studser).

Jeg har længe nok været den tålmodige. Men hvad skulde det nytte til her?


    Ravn. 

Nu – således! –


    Riis  (uden at høre ham).

Jeg må skaffe mig luft, jeg også!


    Ravn. 

Gør det hæller, som jeg har gjort det.


    Riis  (stanser).

Hvorledes?


    Ravn. 

Jeg har gjort hel, full tilståelse. Gak hen og gør det samme!


    Riis. 

Jeg har intet at tilstå.


    Ravn. 

Å! Således! – God morgen!


    Riis. 

Tilstå? He! Er han gal? (Ravn er gåt.) Nu får jeg slutte alle mine sammen om mig, ænten de sælv vil eller ej. – Hvæm er der? – Du? –


Tredje møde.

Riis. Fru Riis. (Lidt senere) Frederik.

    Riis. 

Du også? – Hvorfor græder du? Hvad er det nu igæn? Jeg har liden tid og er lidet oplagt.


    Fru Riis  (græder).

Fre-de-rik …


    Riis. 

Nu? Hvad han? Hvad han? –


    Fru Riis. 

– har sagt mig alt. (Græder.)


    Riis. 

Hvorom alt! Hvad skal dette sige? (Frederik kommer.) Du også? Hvad er det?


    Frederik. 

Om Anna, far.


    Riis. 

Se så! Ja, kom ændelig med alt på én gang. I har truffet det rætte øjeblik!


    Fru Riis. 

Der kan ikke være tale om annet, kære Riis, æn at nu må Frederik rejse efter henne straks!


    Riis. 

Nej, dette går over alle grænser! Ikke af stedet! Har Frederik pligter mod alle mulige mænnesker uden mod mig? Jeg kan ænda bære hans forræderi –


    Frederik. 

Hvad for noget?


    Fru Riis  (samtidig).

Riis.


    Riis. 

Ja, i dag taler også jeg «sant»! – Jeg kan bære det, så længe det bare er kænt af mig. Men en rejse nu – vilde ligne en flugt fra det synkende skib. Aldrig i verden tilsteder jeg det.


    Frederik. 

Så rejser jeg uden tilladelse.


    Fru Riis. 

Men, Frederik –!


    Riis. 

Ja, du kan prøve! – Nej, sådant har dog væl næppe mødt en man før!


    Fru Riis. 

Vær nu kærlig, Riis!


    Riis. 

Å, bliv mig fra livet med dit kærligheds-vrøvl!


    Frederik. 

Nej, nu vil jeg også –


    Riis. 

I er i komplot! Og det udgår alt fra jeres ulykkelige familje.


    Fru Riis. 

Altid skæller du på min familje!


    Riis. 

Er det kanske ikke fra den, at al min ulykke stammer?

Å, jeg ulykkelige mænneske, som er kommet op at sejle i samme båd! Hvad har jeg ikke gjort for at holde ligevægt? For at holde, i alle fall den ydre væl-anstændighed? – Og nu –? Da alt styrter sammen, kommer også mine egne børn, ført af moderen. Den ene kaster sig i min værste fiendes armer –


    Fru Riis. 

– Men hun vidste jo ikke, hvad hun gjorde –


    Riis. 

Den andre i en skøges.


    Frederik. 

Nu skal du gå ud, mor!


    Fru Riis. 

Frederik! Tilgiv ham! Han har det så ondt! Riis, jeg har aldrig set dig sådan!


    Riis. 

Nej, det har du ikke! Men når en man hele sit liv har gåt tålmodig og vasset i det ulideligste vrøvl – –, så én eneste gang! – må også jeg få sige, hvad jeg mener!


    Fru Riis. 

Nej, dette mener du ikke, Riis! Det véd jeg.


    Riis. 

Jo, jeg mener det! Jeg mener, at du har taget børnene fra mig –


    Fru Riis. 

Jeg?


    Riis. 

Du og dine, – ja, så at sige, lige fra før de blev født.


    Fru Riis. 

Søde Riis, jeg kan ikke for, at børnene ligner på min familje. (Græder.)


    Riis. 

Å, havde du ikke holdt mere af den æn af mig, så havde ungerne væl også lignet mig mere æn den.


    Frederik. 

Nu, mor, skal du gå! – Kom nu!


    Fru Riis. 

Du skal ikke tale med far uden mig.


    Frederik. 

Jo, jeg skal. (Fører henne.)


    Fru Riis. 

Frederik!


    Frederik. 

Jo, jeg må!


    Fru Riis. 

Men Karen? Jeg skulde jo også –


    Frederik. 

Jeg skal tale om Karen.


    Fru Riis. 

Men vær snil! Husk, hvad han nu har at stå i!


    Frederik. 

Søde, dejlige mor! (Omfavner og kysser henne, fører henne ud, kommer igæn.)


Fjærde møde.

Riis. Frederik.

    Riis. 

Jeg ønsker ikke at have nogen samtale med dig.


    Frederik. 

Men jeg ønsker det. (Tager et brev fræm.)


    Riis. 

Jeg håber, du har forståt, at mit tålmod har taget slut.


    Frederik. 

Også mit. Derfor skal du nu her høre noget.

(Tager et brev udaf et annet.)

    Riis. 

Jeg vil hæller ikke høre noget fra nogen annen. Gå!


    Frederik. 

Det er fra en, som hedder Marie.


    Riis. 

Marie?


    Frederik. 

Så står der under. Jeg har aldrig set henne. Men hun er Annas moster, og brevet er til Anna.


    Riis. 

Marie?


    Frederik. 

Du kænner henne, ja. – (Læser:)

«Din Mor, kære Anna, skriver mig til, at du ælsker Frederik Riis, general-direktørens søn, og at han tilbyder dig ægteskab.» (Holder inne. – Taler.) Undskyld! Jeg må (Fortsætter.)

«Hans far har engang tilbudt mig ægteskab. Desuagtet lod han mig sidde for at gifte sig rigdom og forbindelser til.»

«I sådant er der arv, min pige! Vogt dig for hans søn! –» (Taler.) Vil du læse videre?


    Riis. 

Nej.


    Frederik. 

– «I sådant er der arv»! – Desværre jeg har følt det. Men så takker jeg nu for, at morsarven er større.

Jeg rejser efter Anna. Jeg vil ikke for hin pris gøre karrière. Det kunde så læt ænde i et uholdbart system.


    Riis. 

Min søn!


    Frederik. 

Jeg véd, at jeg – for ikke længe siden – hæller skulde have ladet mit liv æn blive nødt til at have en slig samtale med dig. Jeg må bort – også af den grun, at oftere kan jeg ikke.


    Riis. 

Frederik! – – –


    Frederik. 

Mishandl ikke mere mor!


    Riis  (hviskende).

Hvad siger du?


    Frederik. 

Mishandl ikke mer mor! – Du har begynt med at bedrage henne.


    Riis. 

Men, Frederik –!


    Frederik. 

Hun véd det ikke. Ti du har dækket det ved på din måde at være omhyggelig og vænlig. – På din måde. Mor forlanger så lidt; hun tror alt godt. –

Hvad kunde der være ble’t af mor, hvis du ikke havde vill-ledet hennes hjærte, stanset hennes vækst? … Når hun ikke er gåt til grunne, så er det, fordi der er en stærk, sund slægt i henne.

Det var først, da jeg sælv blev prøvet, at jeg opdagede mor. Karen ligeså. – Å, du skulde have lært os at tro på mor! Hun er i sin uskyld, i sin uudvikling det dejligste, jeg véd, mor! (Riis bevæges.)

Vær god mod mor! Vær det, far!

(Faderen kommer til ham. De faller hværandre om halsen.)

    Frederik. 

Tak for, hvad du har gjort for mig! Mod mig har du været god!


    Riis. 

Jeg har tænkt at gøre det bedste. (Bevæges.)


    Frederik. 

Jeg véd det. – Men tag det nu noget annerledes! – Begyn med Karen!


    Riis. 

Ja. (De slipper og tager hværandres hænder.)


    Frederik. 

Tak! – Denne stund tror jeg engang drager mig hjæm igæn. (De omfavner atter hværandre. Stilhed. Da de har sluppet:)

Nu får jeg først se til at blive noget.


    Riis. 

Du rejser ikke nu?


    Frederik. 

Ikke straks. Far, kan jeg bede Karen komme in til dig?


    Riis. 

Ja.


    Frederik  (åbner døren for Karen og går).

Femte møde.

Riis. Karen.

    Karen. 

Du må ikke blive ond på mig, far; – jeg vilde bare bede dig, – om jeg måtte få lov til at ta’ bort.


    Riis. 

Du også, Karen!


    Karen. 

Jeg har mældt mig til en lærerinne-post, – og jeg tror, jeg får den.


    Riis. 

Du lærerinne! Hvorfor det?


    Karen. 

For det er det eneste, jeg kan, – hvis jeg kan det.


    Riis. 

Det behøver du jo ikke.


    Karen. 

Jeg behøver at føle mig sælvstændig.


    Riis. 

Er du ikke sælvstændig her? Gør du ikke, hvad du vil!


    Karen. 

Jeg gør slæt ingen ting. – Og så – (Stanser.)


    Riis. 

Og så?


    Karen. 

– trænger jeg at arbejde nu.


    Riis. 

Men det kan du jo gøre her hjæmme.


    Karen. 

Mor er så flink, så der ligesom ikke blir plads for mig. – Desuden … ja, jeg har jo aldrig rigtig fåt tale ud.


    Riis. 

Nu kan du tale, Karen.


    Karen. 

Jeg kan ikke være hjæmme. (Brister i gråd.)


    Riis. 

Det skal blive bedre. Jeg forsikrer dig, det skal blive bedre.


    Karen. 

Far, lad mig få ta’ bort.


    Riis. 

Som du vil. – De forlader mig allesammen. (Han er bevæget og sætter sig.)


    Karen  (hos ham på knæ).

Ingen forlader dig. Vi forlader bare det, som ikke er rigtigt.


    Riis. 

Å, Karen!


    Karen. 

For din skyld kan jeg nu gøre meget. Mor har lært mig det.


    Riis. 

Så gør jeg jo også dig ulykkelig.


    Karen. 

Når år er gåt, får vi se.


    Riis. 

Når år er gåt … Da er der ikke mere igæn af mig. De tar jo både min ære og mit arbejde.


    Karen. 

Når år er gåt, ser du kanske annerledes. Alt vil ingen ta’ fra dig.


    Riis. 

Jeg forstår dig; du tror ikke.


    Karen. 

Bliv ikke vred, far; men tror du sælv?


    Riis  (rejser sig).

Ja! (Karen rejser sig. Riis sætter sig igæn.) Gå nu, Karen! (Hun går.)


Sjætte møde.

Riis. Fru Riis.

    Fru Riis  (stikker hovedet in fra højre).

Er du alene nu?


    Riis. 

Ja, min pige; nu er jeg alene.


    Fru Riis  (kommer).

Det skal du ikke være så nedslagen over, Riis’en min. For sådan går det jo enhvær ædel og stor man. Det er, for at hans tro skal prøves, det, ser du, – og så hans kærlighed.


    Riis. 

Ånej, ånej, ånej!


    Fru Riis. 

Har du det så ondt? – Bare jeg nu forstod at trøste dig; men en kone er jo bare det, som mannen har gjort henne til, og det er stundum ligesom ikke nok.


    Riis. 

Du siger undertiden, – ja, vi skal ikke snakke om det nu. Å Gud, ja! – Ja, ja, ja, ja! –


    Fru Riis. 

Det er også en så underlig tid. Ingen ting står rigtig fast mere.


    Riis. 

Det er en tvilens tid, en overgangens.


    Fru Riis. 

Men er da ikke enhvær tid i grunnen en overgangens? Enhvær tid har jo sit system –


    Riis  (springende op).

Nævn ikke det ord! – Om forladelse! Hav tålmod med mig! Det skal blive bedre; jeg forsikrer dig!


    Fru Riis. 

Kære, du må ikke tro, at jeg misforstår dig.


    Riis. 

Nej, du tror, du. – Du er den eneste.


    Fru Riis. 

Æn du sælv, da, Riis? – Så længe en er sikker i sig sælv, kan ingen annen nå til; det er sant, det. –

Hvad er det, Riis’en min?


    Riis. 

Jeg vil gå … jeg vil … ja, hvorhæn? – Jeg har ligesom ingensteds at gå hæn.


    Fru Riis. 

Æn til stranden da? Havet? Der er noget så uændeligt ved havet, er der. Finner ikke du det, Riis’en min?


    Riis. 

Jo, – jo ganske vist. Ja, så går vi til – havet.


    Fru Riis. 

Ja, jeg går med dig. (Tar hans arm.)


    Riis. 

Ja, så – så går vi!

(De går.)

(Tæppet faller.)

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Det ny system

Det satiriske skuespillet Det ny System ble utgitt i 1879. Det ble satt opp i Berlin samme år, men først i 1886 ble det spilt i Norge for første gang (Christiania Theater).

Stykket handler om motsetningene og konfliktene mellom den yngre generasjon og det gamle byråkratiske embetsveldet. Handlingen utspiller seg i et ingeniørmiljø.

Se faksimiler av 1. utgave, 1878 (nb.no).

Les mer..

Om Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Bjørnson var Norges store nasjonaldikter i siste del av 1800-tallet og regnes som en av «de fire store» i norsk litteraturhistorie. Han fikk stor betydning mens han levde, både som forfatter og i samfunnsdebatten. Han skrev dikt, noveller og skuespill ved siden av arbeidet som journalist, teater- og litteraturkritiker. I tillegg skrev han mange tusen brev der han i klartekst ga uttrykk for sine meninger. Mange av disse brevene er utgitt senere.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.