I

Rupert Brooke er født 3. august 1887. Hans far var lærer på Rugby, dr. Arnolds og Tom Browns berømte skole. Her vokste gutten op.

Han var en født seirer; fra første øieblikk syntes han å ta livet lykkelig med storm. Han var lysende vakker, et ansikt samtidig preget av følsomhet og energi. Han var en ypperlig idrettsmann, han spilte fotball og kricket på skolelaget; han var den første i samfundet med foredrag og vers.

Han hadde den umulige opgaven å være gutt blandt de andre, og samtidig lojalt lærerens sønn. Han klarte det; det syntes å ha vært hans særpreg at han klarte alt i livet.

Charles Sorley skrev engang en linje om Ibsens Peer Gynt;

Vi hatet ham, for han var meget sterk.

Denne innstilling har undertiden vært anvendt overfor Rupert Brooke. Det kan synes umoralsk i en verden av nød og avmakt, å se et menneske som har alt, som seirer blendende, lykkelig.

For en slik mann selv betyr det vel først og fremst at han har et problem mer enn andre å slite med: seiren. Selve ekspansjonen i ham vil gremme sig over medgangen, i ny og ne vil han føle sig forpliktet til å rive sitt liv i filler på egen hånd. Der er glimt av dette i Rupert Brooke. Men stort sett var han allikevel helleneren, med blodet og sinnet syngende i én tone; det var ikke uten mening at han til slutt blev lagt til hvile på en ø i Egeerhavet.

Siste år han var på Rugby skriver han i et brev:

«Jeg er uendelig lykkelig. Jeg skriver ingenting. Jeg er tilfreds med å leve. Når dette semestret er ferdig venter verden. Men jeg bryr mig ikke om å vite, hvad som vil komme. Dog, min lykke nu er så stor at jeg frykter de skinnsyke guder vil hjemsøke mig med en forferdelig straff, døden kanskje – eller livet.»

Da han var nitten år gammel drog han til Cambridge, med stipendium ved King’s College. Han gikk inn i en verden hvor alt i hans vesen kunde utfolde sig, fritt, fullkomment.

Der er en tone av Hellas over livet i de to engelske søsteruniversiteter. Fra små, iskalde, forblåste hokk tømer studentene ut tidlig på morgenen; så følger nogen timers arbeide, på forelesning eller på egen hånd; hele eftermiddagen drives der sport.

Om kvelden vender de tilbake, de går mot grå smuldrende bygninger som løser sig op i skumringens perlemorsfarvete luft. Det er som en sjel av visdom lyser i kvelden, blekt skinnende århundrer. Og med ett begynner kapellklokkene å ringe, fjerne blide sølvtoner, en melodi av skumring, eller huggende, mørke stormklokker: det er nu det gjelder, eventyret, livet!

Og ånd blir ingen uvirkelig ting for disse unge mennene i genser og skjerf slengt rundt halsen, mens de dukker inn i tåken, collegets gjenferdsaktige arkitektur.

De er beskyttet disse tre årene; de mister kanskje for tidlig den veldigste av all skaperdrift: usikkerheten. Men de får vekst, harmoni, reserver; efterpå kan de klare ødemarken, utposten.

Nettop i denne tiden satt T. E. Lawrence i Oxford på sitt kaminteppe og leste, som Shelley, seksten timer av døgnet. Han drev lite sport, men satte sig allikevel i respekt; når han løp hundremeter var det på hustakene, og når han svømte var det fra råk til råk under isen. Med sitt ville, bitre ansikt satt han bøiet over bøkene, han utdannet sig for Arabia.

I Oxford var også Julian Grenfell, lord Desboroughs unge sønn, praktfull som atlet og dikter; og James Elroy Floecker som skulde gi sin mørke sensuelle musikk til engelsk poesi, innen han døde av tuberkulose ensom i Sveits den våren 1915, da næsten hele hans generasjon blev utslettet.

I Cambridge blev Rupert Brooke en førerskikkelse. Han hadde geni for liv, han åndet i vennskaper, idéer, aktivitet. Der er et slikt skinnende lykkelig skjær over disse ungdomsårene, de driver som hvite svaner på strømmen ovenfor Niagara.

Han var socialist som så mange av sine kamerater; en tid var han formann i universitetets socialistgruppe. Men han eiet dikterens evige arvesynd, han fryktet rettferdigheten, kulden, klarheten, de knivskarpe økonomiske lover.

I et brev til en venn bekjenner han sin tvil om verden overhodet kan forbedres, er ikke summen av godt og ondt uforanderlig? Der er bare én bitterlig usocialistisk frelse, evnen til å kunne se verden som den er:

«Botemidlet er mystisisme, eller livet, jeg vet ikke hvad … Bli ikke vettskremt over ordet mystisisme. Jeg mener ikke noget religiøst eller nogen slags tro. Jeg brenner og piner fremdeles kristne daglig. Det er bare følelsen … Den består i å betrakte mennesker og ting som det de er, hverken som nyttige eller moralske eller heslige, men bare med følelsen; de er der. Det som hender er at jeg plutselig føler den usedvanlige verdi og betydning av alle jeg møter og næsten alt jeg ser … Jeg går omkring – igår gjorde jeg det endog i Birmingham – og sitter på tog og ser den dype herlighet og skjønnhet i alle jeg treffer. Jeg kan i timevis betrakte en sjofel middelaldrende kjøbmann i en jernbanekupé, og elske hver sjofel, fettet, muggen fold i hans veke hake og hver knapp i hans flekkete, urenslige vest. Jeg vet det står ille til med deres sinn. Men jeg er så optatt med det at de overhodet er der, at jeg ikke har tid til å tenke på det. Jeg skal si dig en ting: en giktisk, femteklasses forretningsmann fra Birmingham er praktfull og udødelig og ønskverdig …»

Disse ordene er som en moderne parafrase over et av Keats’ brever. Men Rupert Brooke hadde ikke, kunde ikke ha, offerviljen til å betale den pris som Keats visste mottageligheten koster: en poet er det mest upoetiske som eksisterer.

Selv sa han engang: Der er bare tre ting i verden, å lese poesi, å skrive poesi og å leve poesi.

Men levet diktning er aktivitet; slik fikk han en stripe av Byrons problem i sig, bare vennligere, omgjengeligere, almindeligere. Der var gått hundre år, der var blitt trangt om plass i demokratiet, uten det samme alburum for en gestus. Men da handlingen kom, styrtet han sig uti «som svømmeren i havet».

Hans største interesse i Cambridge var teater. Det passet hans aktive natur å utforme diktning med mennesker, kulisser, lys, å slite med ånd i overalls.

Selv kom han bare til å skrive en liten enakter senere, «Lithauen», den handler om den hjemvendte sønn som blir rovmyrdet, der er kraft i stykket, det tar strupetak. Han betraktet selv teatret som sin fremtid, men der var også meget annet å gjøre; og han hadde god tid.

Han og hans kamerater fant i Cambridge en tradisjonell studenterkomedie; de skapte en forsøksscene for det poetiske drama. De viet den til Christopher Marlow, den unge banebryteren for Shakespeare, hvis dager var som et stormkast av krig, flakking, diktning, inntil det blåste ut selve hans liv i en duell.

Rupert Brooke var brennende optatt av elizabethanerne, deres ømhet, villskap, sønderrivende selvmotsigelser. De er så nære, det kan synes som energien i deres diktning øker bestandig. Likesom tusen sinn dirrende mot en kvinne i rampelyset, kan gjøre henne mere skjønn, eggende, attråverdig, slik er der akkumulert op i disse vers generasjoners åndeløshet, det gnistrer omkring dem.

Den ypperste forestilling Brooke var med på, var Marlows drama om Faust, kanskje mest berømt for linjen om en kvinnes øine, den skjønne Helenas: «blikket som skjøv de tusen skiber ut».

Det er så karakteristisk for Rupert Brooke: det elizabethanske drama hvor han optrådte, malte kulisser og hadde det storartet, gav ham siden emnet for den videnskapelige avhandling som gjorde ham til fellow ved King’s College. Han hadde den lykkelige harmoni som menneskene visstnok skal ha hatt før syndefallet, og som Shelley bestandig drømte om, for ham var lek og arbeide ett.

Feriene tilbragte han ofte i utlandet, Frankrike, Tyskland, Italia, på ski i Sveits. Fra München skriver han i 1911: «Tysk kultur må aldri, aldri få overtaket! Jeg er vilt stemt for nitten nye dreadnoughter …»

Men helst var han i England. Han visste intet kjærere enn fotturene, bålet, nettene ute. I sitt dikt «Den store elsker» skildrer han de ting han har holdt av: den blå bitre røken av ved, det grove mannfolk-kjærtegn av ulltepper … Der var latter, lykke over disse turene, vers i fremmedbøker, kanskje en meddelelse til en annen vandrer langs veien;

To menn gikk nettop fra
dette brød som enhver kan ta.
Han og de vil snart være døde.
Be for dem som efterlot brødet!

Da han hadde tatt sin eksamen – klassiske sprog og litteratur – bodde han et par år i landsbyen Grantchester, utenfor Cambridge. Her fikk han kjærligheten til Englands jord som skulde bli en slik øm tone i hans diktning.

Der er ingen fred som i en engelsk landsby, slettens rolige vennlighet synes å ha gitt den sitt sinn. Der er en mild gråhet over husene og menneskene, en tid av uro og bitterhet har glemt dem, de drømmer som et Atlantis under tusen favner av sølvblekt lys.

I denne blide uforanderlighet gikk Rupert Brooke op, hans hjerte hadde hørt til her lenge. Senere i Amerika, hvor menneskene var stolte over million byer, stampet frem i forrykende tempo, blev han spurt om hvilken vekst hans hjemstavn kunde fremvise. Han måtte svare at Grantchester hadde talt 300 innbyggere på Julius Cesars tid, var derpå vokset hektisk til 400 under Vilhelm Erobreren, for så å synke raskt til 350 i våre dager …

Han bodde i «Den gamle prestegård», like ved elven som strømmer stille avsted under mørke, susende almetrær. Han var en lidenskapelig svømmer; om morgenene badet han i den kulpen like ved huset, som Byron pleide å galoppere ut til i sine Cambridge-dager.

Herute i Grantchester gjorde han ferdig sin første diktsamling og sitt arbeide om det elizabethanske drama. De belyser hverandre på en interessant måte. Det er et portrett av sin egen utvikling han gir i sin skildring av elizabethanerne; «Renessansens glede over skjønnheten, tidens romantiske ungdommelighet var forbi. Guttedagene var forbi. Fantasien våknet plutselig til liv. Forstanden blev tvunget inn i følelsenes tjeneste, og følelsene blev pisket til fantastiske former av forstanden, menneskenaturen blev plutselig komplisert og bitter ved sin egen kompliserthet. Begjæret efter berømmelse og udødelighet blev radbrekket av en hunger efter bare utslettelse. Det synes som all tanke og all kunst blev sprengt av den dirrende umenneskelige energi inne i dem» …

Det er ut fra dette syn at Brooke tyder «Den utilfredse» av Marston, Websters dramaer, Donnes dikte, og mest typisk Shakespeares Hamlet. Det er selve overskuddet ved prinsen av Danmark som gjør at han ikke handler, han blir selve vitalitetens tragedie, mannen som har råd til å gå under.

Dette er nøklen til Rupert Brookes egne første dikte. Han var en erobrer, sterk, ung, pågående. For ham var der ingen utvidelse i å eie sin egen ungdom, den hadde han, hans ekspansjon blev avmakten, forfallet, alderdommen.

Han var usedvanlig vakker, men en nogenlunde velutrustet narcissus blir ikke stående lenge for a betrakte sitt eget speilbillede, han begynner å kaste med sten, han spytter forbitret i kulpen.

Der er en grum, fremstormende erobrerglede i disse dikte, sannelig hans følelser blir pisket av hans forstand. Der er en besk henrykkelse i hans skildringer av dvaske, slappe legemer; med snerrende energi dveler han ved den dag da favntaket blir velkjent og: «forundring ikke mer i hånd og skulder». I dikt efter dikt følger han den bitre prosess, når «kjærlighet blir vennlighet,» og til slutt senilitetens rasende impotens.

Han har nogen typiske sonetter om den skjønne Helena, han skildrer henne tilbake igjen i Sparta, gammel, forgremmet av dyd, ustanselig må hun høre på den avfeldige Menelaus som plyndrer hundre Trojaer i løpet av eftermiddagen. Ofte gråter hun, og hennes tørre knær rykker til når hun mumler Paris’ navn.

Så skjenner Menelaus, og Helena snøfter. Og Paris sover videre ved bredden av Skamander …

Diktene blev en seier; og med avhandlingen erobret han sig en plass som fellow ved sitt gamle college. Men bare én gang skulde han skride i lang, sort, flyvende kappe gjennem hallen, mellem studentenes lange rekker ved spisebordene, op mot forhøiningen hvor de lærde sitter blandt gammelt sølv og ærverdig utseende mat.

Han var blitt kjent som dikter; i London var der mange mennesker som gjerne vilde treffe denne unge mann med det ivrige, lyse ansikt under en flamme av gyllenrødt hår. Alle dører stod åpne for ham, hans omgang blev berømte statsmenn, diktere, skuespillerinner.

Det er interessant å se fotografiene av ham fra denne tiden. Hans uttrykk er blitt forandret, der er kommet et søkende lengselsfullt skjær over trekkene, et smertelig ømt drag om munnen. Det er de andres, de eldres inntrengende forventninger som stråler ut fra ham; med sine blikk er de begynt å modellere dette ansikt slik som de vil ha det. Han er blitt ung.

Wilfred Owen skrev nogen ord under krigen, at berømmelse var den siste form for invaliditet han ønsket sig.

Rupert Brooke undkom i siste øieblikk.

Han hadde hatt en skuffelse i kjærlighet; han var lite lykkelig. Han skrev senere at han hadde laget et rote av alt; det tyvende århundres form for kjærlighetssorg.

Det var best å komme sig bort; han drog som journalist til Amerika og Stillehavet.

I mai 1913 reiste han fra England. Hundre år før hadde Byron stått på dekket med sitt mørke, trossige farveldikt. Men menneskenes uttrykksform siden da var blitt slentringen, den venlige anonymitet; Rupert Brooke som skulde få Byronske minnelser i sitt liv, skildrer i et brev sin avreise, han følte sig ensom, hele kaien var full av folk som vinket til kjente ombord. Han gikk i land, fant en liten gutt som het Williams og tilbød ham sixpence for å vinke til sig. Disse to vinket da flittig til hverandre mens skibet gled ut.

Hans brever fra reisen er ypperlig journalistikk, men de gir også løfter for hans fremtid som dikter.

Han har opfattet inntrykkene ikke bare med sin forstand, men også med sitt legeme. Han bruker sin egen ungdom, han bekjemper den ikke lenger, han er ikke så ung mer. Hans mottagelighet er av en ny tid, eller av antikken, den er atletisk.

Når han for eksempel skal skildre Kanadas særpreg, dets hemmelige, ugripelige atmosfære, da er det hans legemes møte med strømmen i de stride kanadiske elver som skaper hans visjon, fornemmelsen av vannet, hvis make han ingen steds før har oplevet: «Denne fornemmelse, og ikke noget man ser eller hører, er det som preger sig som tegnet på Kanada, landet. Enhver svømmer kjenner til den. Den berører legemet uophørlig med friskhet, og synes å være full av skarp, ubrukt energi. Den er farveløs, svakt stikkende, hård og grå som klippene omkring, vital, fersk. Den har skjæret og følelsen av en blek demring før solen er oppe. Slik er Kanadas ødemarker …»

Og fra sitt liv på Sydhavsøene skriver han: «Legemet blir mere aktivt, sansene og opfattelsen edlere, skarpere … Time efter time kan en flyte i de varme lagunene, bevisst i hele sitt legeme for hver strøm, hver liten trevl i det mangfoldige vann; eller en kan dukke under i et forgjeves forsøk på å gripe blendende sommerfuglfarvete fisk. En kan gå op med en syngende, blomsterkranset flokk til en skyggefull kulp, kjølig av fjellene … En hvit mann som lever med dem, føler hurtig at hans sinn er like sørgelig grått som hans hud er blek og usund mellem disse praktfulle, gyllenbrune legemer. Men selv han lærer hurtig å være sitt legeme (og således sitt sanne sinn) istedenfor å bruke det som en bekvemmelighet for sin personlighet, et øieblikks opslåtte paraply mot verden …»

Denne kongruens mellem sinn og legeme, den funklende atletiske oplevelse av dagen, er sikkert en verden som skal gjenerobres for diktningen. Den har intet med hektisk livshunger å gjøre, den er gresk, likevektig. I Rupert Brooke var den.

Men selv han visste hvor vanskelig det var å forene de to maktene, ånd og vitalitet, i et liv som dikter. «Hjemme er allting så enkelt,» skriver han bekymret fra Fiji til den gamle Edmund Gosse, «og valget tar ingen tid for en forstandig mann. Der er bare valget mellem å skrive en sonnett og tjene en million pund. Hvem kunde nøle? Men her er valget mellem å skrive en sonnett og klatre op en rak hundre fot høi kokuspalme eller å stupe firti fot fra en klippe ned i gjennemsiktig blågrønt vann. Hvad er her den bedre del? Ens europeiske litterære sjel begynner å bli hjemsøkt av underlige tvil og rystes av dype fantastiske bekymringer. Jeg får visst komme hjem …»

Det er skrevet med et smil, men ment i dypt alvor. Han var ung, gnistrende av liv, han tilhørte begynnelsen av en tid da hastigheten, hvirvlen skulde gå menneskene i blodet. Han følte herute mellem solen og brenningen hvor smertelig udikterisk en dikters verktøi er blitt, hvor lite det dekker bevegelsen i hans sinn å sette sig til papiret. For en god hård lykke billedhuggeren må føle som kan slite fysisk med sitt stoff, – hvis hender tar form av leren og hvis legeme kanskje til slutt brytes ned av den rå fuktigheten som selve hans arbeide krever!

I et brev til en venn skriver han: «Spillet er tapt. Jeg vilde være dikter. Es ist vorüber. Es ist unwiederruflich zu Ende. Jeg er det som jeg kom her ut for å bli. Hård, helt, helt hård. Jeg er bare blitt en biperson i en fortelling av Kipling …»

Hans største oplevelse på reisen var ikke det fremmede, eventyret for ham, det ukjente blev England. Som så ofte blev selve fraværet en skaperprosess; i hans lengsel steg landet frem, og han så det sannere, ikke lenger «blindet av sine øine».

Det var et landskap, formet av århundrer, befolket av døde og besjelet av diktning som hans sinn vandret i. Nogen år før hadde han i Tyskland skrevet sitt smilende emme dikt til Grantchester, allerede her følte han de usynlige gi sin virkelighet til sommernatten. Dan Chauser lytter evig ved en spøkelsesmølle til elven, og ved kulpen ser han Byrons gjenferd

som styrter uti med et byks
og prøver tak som han har lært
i Hellesponten, eller Styks …

Nu under vandreåret blev hans visjon dypere. I en skildring av Kanada ånder der gjennem et sølvgrått sjelfullt billede av hans eget land. Han skriver om Rocky Mountains: «En europeer kan ikke finne noget som kan tilfredsstille hungeren i hans hjerte. Han trenger skoger hvor det spøker, det vennlige nærvær av gjenferd. Englands åndeaktige jord er tung og fruktbar av smuldrende, svunne årstider og slektledd. En kanadier vilde føle våre skoger og marker knugende av fortiden og det usynlige, og lide kvelningsdøden under det forferdelige press av de udødelige. For hans egne villmarker er forbleste og øde. Du kan ligge våken hele natten uten å føle onde vesener gli forbi, eller høre sporløse føtter; heller ikke synker du inn i søvnen med den gode bevisstheten om vennlige våkere som usynlig sitter hos en ensom sovende under en engelsk himmel …

Lønnen og bjerken skjuler ingen dryader, og Pan har aldri vært hørt mellem sivene her. Se hvor lenge du vil på en foss i den nye verden, og du vil ikke se en hvit arm i skummet. Et gudløst sted. Og de døde vender ikke tilbake. Det er grunnen til at der er intet dulgt i hjertet av skyggene, og intet menneskelig mysterium i farvene, og ikke samme glede eller samme slags fred i gry og solnedgang som i eldre land. Sannelig, det er en ny verden.

Hvor langt borte synes ikke de gressklædte månelyse steder i England hvor der har vært romerske leire eller veier, hvor der alltid er høi ro, og ånden av en vilje som hviler, og hvor solskinnet glimter i mer enn flint!

Her kommer en bestandig for første gang … Det er hemmeligheten ved en europeers utilfredshet. For uten guder er det til nød mulig å klare sig, men en savner de døde.»

Dog også efter de levende lengtet han hjem, han så sine venner uutholdelig nære, hans brever til dem er hungerhallusinasjoner. I et utbryter han:

«Der er ingenting i verden som vennskap. Og ingen mann har slike venner som jeg» … Og han fortsetter i en lovsang: «Vennskap er alltid spennende, og dog bestandig trygt. Der er intet begjær i det, og derfor ingen gift. Det er renere enn kjærlighet, og eldre. For barn og meget gamle folk har venner; men de elsker ikke. Det gir mer og tar mindre, det er herlig å leve med, og uten smerte når det er borte, og det efterlater bare gode minner … I kjærlighet ender all latter med en smerte; men latter er selve kransen om vennskapets hode. Jeg vil ikke elske og jeg vil ikke bli elsket. Men jeg vil ha venner rundt mig bestandig, alle mitt livs dager, og i hvilket land jeg er. Så skal vi le og spise og synge, og gå på store reiser til fots og til båts og skrive skuespill og opføre dem og vedta utallige lover som tar pengene fra de rike …»

Men selv om han ikke vilde elske, gikk hans tanker mot henne han var reist fra. I sonetten «En dag», skrevet på Stillehavet, har det som var skjebne løst sig glitrende op i det blå, strålende rum:

Idag har jeg vært lykkelig! Idag
var du i hjertet mitt fra gry til kveld!
Din latter fløi i skummets lyse jag!
Små skyer drev … og sa goddag, farvel!
som du sa før! Og det var du, du, du,
som skinnet mot mig fra hver bølges brem!
Og op av sjelens støv, av minners gru
skjøt glade blomster. Og jeg lo til dem!

Så lett gikk leken med de minners hær
som barnets med en sten i sommervær,
en selsom sten som gløder flammetendt …
Kan barnet skjønne i sin leks idyll
at kjærlighet blev sviktet, byer brent
og store konger myrdet for dens skyld?

Og på Malalia skrev han i januar «Tilbakeblikk», det er overgivelsen, «elskerens triumferende hjelpeløshet»:

I dine armer var der fred,
som stillheten når sol går ned;
og drømmen om dig suste stum
som løvet i et dunkelt rum,
som nattens skyer, husker jeg.
Din kjærlighet drog gjennem dig,
som fuglen gjennem luftens hav,
et sus du ikke visste av;
og uten spor fløi fuglen vekk
fra himlen selv, fra dine trekk …

Et spill dør hen, en fred står inn,
slik var din enfold for mitt sinn.
Men mest av alt var du det lys
som skjelver svakt i gryets lys:
Begjær – var solens skjulte ild,
og fryd – den dag som nu blev til,
med lydløst sus fra tre til tre,
et nynn at noget skulde skje …

Og visdom drømte i ditt hår,
langmodighet med spilte år.
Og i din kjoles svai du bar
en ømhet du blev aldri var.
Og når du tenkte, o min Gud
da fikk det grenseløse bud:
Ti mot den ø du visste om
ditt hav av ubevissthet kom …

Du havn som stanser storm og sjø,
du stumhet hvor hver sang må dø,
du skriftens ord som gir oss fred,
du hjem hvor trygt en synker ned, –
o, moderstillhet, moderbryst,
hvor elskov segner og blir tyst,
o, dyp som kaller på min vei,
jeg kommer hjem til dig, til dig,
og som et stille, urørt vann,
jeg finner dig bak blåners rand
og kneler ved ditt fang, og blidt
tar hendene om hodet mitt,
og du skal våke natten over,
imens jeg sover, sover, sover …

Slik var det alt i ham som strømmet fra det fremmede mot England. Han var full av vill, berusende forventning på reisen hjem, ingen måtte vite at han kom, plutselig vilde han stå inne i stuene.

5. juni la Amerikabåten i skumringen inn til kaien i Plymouth. To måneder efter var krigen brutt ut.

Rupert Brooke forstod ikke tragedien; han kom aldri til å forstå den.

Han satt bare en lys sommerkveld og så utover landet som han hadde lengtet mot, kornakrene, stillheten; og han følte et ord han ikke pleide bruke, komme op i sitt hjerte: hellighet.

Det var frykt for tysk invasjon på kysten, Belgias skjebne truet markene her. Det skulde ikke skje; det var godt å skulle kjempe for dette, det var vel verd.

Det var med denne følelse at Englands ungdom gikk i krigen, der var skjedd en urett som deres fantasi kunde fatte; de følte trygghet for sin sak. Collegene i Oxford og Cambridge lå forlatte som grå ruiner da oktobersemestret kom.

Der er en tone av blid sommerstillhet i det diktet «Skatten» som Rupert Brooke skrev like efter krigsutbruddet. Han visste at han kanskje måtte dø; men mild som en skumring, dyp som en fred er døden han drømmer om her:

Når farvene senkes i øiet engang
og lyset som er, seiler bort
med dansende piker og fuglesang
bak hjernens port,
og det som har født dem, tar inn i sitt skjød
rosen og regnbuens glød: –

Kan tiden dog eie et gyllent rum,
hvor skatten som sank, vil møte mitt blikk
med ansikter, blomster, lys og musikk!
Og her kan jeg telle den rike sum …
Slik som en mor der har dagen lang
fulgt sine barn gjennem lekens gang,
men sitter og ser på de sovende små,
med rolige hender, mens natt faller på.

BROOKE

Men hans følelser stanset ikke ved denne milde fortrøstning. Han var lykkelig over krigen.

Han hadde ikke egentlig funnet en hensikt med sitt liv. Han hadde kjent konflikten mellem å leve og skape; eventyret hadde hamret sine knoker tilblods mot den celle diktningen alltid er. Å kjempe var befrielsen, det var levet poesi.

Og dypest under lå dødslengselen, han var over den aller første ungdom, hans fantasi fortalte at det gikk ikke opover.

Denne følelsen er sikkert en av de evigste, uovervinneligste farer for freden, der vil bestandig være menn, lysende, verdifulle menn som bare lengter efter å brenne sin ungdom av, dødelig praktfull, den heroiske tilintetgjørelse.

Men det er ikke uten interesse å se, hvorledes krigsdeltagelsens dikteriske verdi var blitt forringet siden dengang en annen engelsk dikter følte lykken ved dåden. Da Byron seilte avsted ensom, usikker, for å bygge op sitt greske felttog, var det et fullkomment uttrykk for hans personlighet, hans skaperuro. Rupert Brooke måtte opheve sin individualitet. I en avisartikkel, «En ualmindelig ung mann», har han skildret denne følelse, den har en tynn novellistisk forklædning, han skriver om en venn av sig, en ung musiker, det er meget tydelig det er en ung dikter. Hans venn hadde bestandig trodd at han var en ualmindelig ung mann: «Til sin store avsky merket han at de mest ordinære følelser fant uttrykk i ham. Samtidig var han usedvanlig lykkelig.»

Han kom til å tenke på lysene på Trafalgar Square: «Det forekom ham at det måtte være det attråverdigste i verden å blande sig med og tale med mange, mange engelskmenn. Og hele tiden vedblev han å si til sig selv, – for han følte sig dunkelt skinnsyk på de unge menn i Tyskland og Frankrike: Godt, hvis der først skal være Armageddon, skal man vel være der …»

Her er dikteren i demokratiets tidsalder, han må gjennemgå en prosess av almindelighet, han går i krigen lykkelig ordinær.

Rupert Brooke meldte sig straks som frivillig; hans bror gikk også med; han falt ved Vermelles i juni 1915.

På Rugby hadde Rupert gjennemgått det militære treningskursus som holdes på alle de store engelske kostskoler; han blev utnevnt til løitnant i Marinedivisjonen.

Næsten alle de unge engelskmenn som kom fra kostskolen og universitetet, gikk i krigen som officerer. De fikk muligheter til å eie verdier selv i skyttergraven, samtale, bøker, ensomhet. Men de betalte prisen fullt ut. De var de første over «kanten» og de første på dødslisten. Der finnes en tilføielse til næsten alle navnene i Rupert Brookes liv: «falt i kamp».

I oktober blev Marinedivisjonen sendt til Antwerpen; en åndeløs natt gikk ryktet at de skulde holde stillingen til siste mann. «Jeg tenkte ikke (som jeg hadde ventet) for en fordømmede idiot jeg hadde vært som ikke hadde skrevet mer og gjort forskjellige ting bedre og vært mindre selvisk. Jeg bare tenkte hvor helvedes det var at jeg ikke skal ha nogen barn – nogen sønner – jeg var aldeles rasende over det i flere timer …» Og senere: «Min eneste uro er at jeg ønsker å gifte mig fort, og få et barn før jeg forsvinner … Det er spørsmålet – uløselig, og ukene går. Det ender vel med at jeg lager et rote av det, som jeg har laget et rote av alt annet». Og slik blev det.

Divisjonen blev trukket tilbake, der var en siste marsj langs flyktningenes endeløse rekker, hvite, håpløse ansikter i mørket, og bak dem flammehavet, eksplosjonene.

På permisjon hjemme i England skrev han sine «1914-sonetter». Titlen på den første gir i en sum hans holdning til krigen, han hadde fått retten til hederlig, handlende, aktivt å utslette sitt eget sinn, det var fred.

I. FRED

Ha takk, o Gud, som gav oss denne dag
og bød vår ungdom, sløvt i søvn begravet,
med nyfødt vilje i hvert ansiktsdrag
å styrte sig som svømmeren i havet,
bort fra en verden, gold i sin forstening
hvor æren ikke ildnet hjertet mer,
og menn var ikke menn, og livets mening:
den lille tomhet kjærligheten er!

O, vi som har kjent skam, vi fant et sted her,
hvor hver en kval er slukket når vi sover
og alt vårt håp – et åndedrags forøden,
og intet ryster hjertets glade fred her,
uten en krampe som går hurtig over …
Vår verste venn og fiende er kun døden!

II. TRYGGHET

Blandt alle dem som føler lykke nu,
er ingen dog velsignet slik som de,
som fattet i en tid av angst og gru
vårt dunkle budskap: Hvem er trygg som vi?
Vi leser trygghet i en evig skrift
av blesten, morgenen og menskerøsten,
i nattens stillhet og i skyers drift,
i søvn og fuglesang og land om høsten.
Vårt er et hus som tiden ikke ryster.
Vår er en fred hvor smerten ikke når oss.
Hvad makter krig? Trygg går vi hvor vi lyster,
beskyttet hemmelig når døden slår oss!
Trygg, hvor trygghet taptes, trygg, hvor alle falt,
og dør vårt stakkars legeme – da tryggere enn alt.

III. DE DØDE

Blås, I trompeter, for de rike døde!
Ti ingen var så arm og kummerfull –
de gav oss, døende, langt mer enn gull!
De opgav verden, skjenket ut sin røde
og rike ungdomsvin, de gikk fra hjem
og smil og arbeid i de år som kommer,
de ofret sønner av sin tapte sommer,
og nektet sig sin evighet ved dem!

Trompeter, blås! Vår fattigdom var stor,
men de har gitt oss kjærlighet og smerte.
En konge lik, går æren over jord,
og gir oss gavmildt mere enn vårt tarv.
Og edelhet får leve i vårt hjerte.
Og vi er kommet til vår fedrearv.

IV. DE DØDE

De hjerter her var skapt av sorg og glede
hvor efter gråten smilet skalv på ny;
og mildhet kom med år og dages kjede.
De eide farver, solefall og gry.
De hørte toner, så på alt som levet,
de sov og våket, elsket, lo som vi,
og satt, av ensomheten gjennembevet.
De strøk en kinn, en blomst. Det er forbi.

De var som sjøen bragt i lek av blåsten
og tendt av himlene. Men så kom frosten
og stanset på sitt bud den bølgedans.
Men se! den strenge Gud har efterlatt den
som hvite verdener av ubrutt glans,
en fred som skinner evig under natten.

V. SOLDATEN

Tenk bare dette om mig, hvis jeg dør:
der er en stripe av en fremmed jord,
som er for alltid England. Mer enn før
er støvet rikt ved dette støv som gror,
et støv som England skapte og gav sans,
og gav å elske sine blomsters duft,
en del av England, åndende dets luft,
døpt av dets elver og dets solskinnsglans.

Og tenk, o hjerte – når du ånder med
i evighetens sjel, da kan igjen
du gi til England dine tankers vrimmel,
dem England gav dig, engang det var fred,
med latter, drøm og smil fra venn til venn,
i milde hjerter under Englands himmel!

Med ett slag var Rupert Brooke berømt som ingen annen ung engelskmann. Han hadde skildret skjønnheten ved det å kjempe og dø, han hadde slått regnbuen over krigen. Han gav sin trøst til dem som hadde mistet, og gav sin tro til dem som skulde gå ut.

Det er ingen tilfeldighet at det var Winston Churchill, en av krigens store organisatorer, som skrev nekrologen i The Times ved hans død: «Han var alt en kunde ønske sig av Englands edleste sønner i disse dager da intet offer uten det dyrebareste kan mottas, og det dyrebareste er det som friest blir gitt …»

Der var ennu glans over krigen; samme vår som Rupert Brooke offentliggjorde sine 1914 sonetter, skrev hans samtidige, Oxfordmannen Julian Grenfell «Før kampen». Grenfell vant boksemesterskapet for arméen en dag, skrev diktet en annen, og blev dødelig såret en tredje, i spissen for sine indiske husarer.

Han skildrer en vårdag, den brusende samfølelsen med alt naturens kjempende liv, gress og løv som strir sig frem mot solen:

Og alt er farve, lys og glød
og evig kamp at så må skje;
og den som ikke slåss, er død;
men den som falt, fikk vekst ved det.

Hele rummet blir for soldaten et høit, lykkelig våbenbroderskap.

Og stjernene i himmelteltet
de hilser ham som kamerat.
Orion har sitt sverd i beltet –
er du parat?

Og diktet slutter med stormangrepet, da kampjubelen «tar ham om strupen, gjør ham blind».

Rupert Brooke fikk beholde glansen like til det siste. I slutten av februar 1915 innskibet Marinedivisjonen sig for Dardanellene; få av hans kamerater skulde komme tilbake fra tragedien ved Gallipoli.

«Jeg trodde ikke skjebnen kunde være så god,» skriver han i et farvelbrev til en venninne, en datter av Asquith. «Tror ikke du det kanskje blir nødvendig å kverke fortet på hjørnet av Asia, og vil ikke de gjøre utfall og møte oss på de trojanske sletter? Det forekommer mig strategisk så mulig. Skal vi ikke ha en hospitals-basis (og kunde ikke du stå i spissen?) på Lesbos?

Jeg tror aldri jeg har vært så lykelig i mitt liv. Jeg forstår plutselig at mitt livs ærgjerrighet – fra jeg var to år – har vært å delta i en militærekspedisjon mot Konstantinopel. Og når jeg trodde jeg var sulten eller søvnig eller verket efter å skrive et dikt – det var hvad jeg virkelig blindt ønsket. Dette er sludder. Godnatt. Jeg er trett efter å ha utstyrt min peleton —»

Snart seilte Rupert Brooke mellem de greske øer i Byrons kjølspor; og her fant han også Byrons skjebne.

Utenfor Skyros, i april, fikk han plutselig akutt blodforgiftning; lægene forstod der var intet å gjøre. Hans menn bragte ham døende over på et fransk hospitalskib.

Han nikket mot sine kamerater: «Hallo» … Det var hans siste ord; ungdommens og vennskapets glade tilrop blev hans farvel til livet. Han døde om eftermiddagen 23. april med Egeerhavet blånende omkring. Han blev syv og tyve år gammel.

Samme kveld blev han begravet høit oppe på øen. Det var en vidunderlig natt med måneskinn mellem drivende skyer da marinesoldatene kom med kisten. Bønnen blev lest, geværsalven smalt over graven, trompetene hvirvlet ut sin ville bittert-lykkelige sang. På korset stod en gresk innskrift: «Her hviler Guds tjener, løitnant i den engelske flåte, som døde for Konstantinopels befrielse fra tyrkerne.»

Her fant han sin hvile denne unge krigsdikter, som blev skånt for å kjenne krigen, i det greske landskaps høie, lysende fred.

Hans kamerater famlet sig ned stien gjennem mørket.

Eskadren skummet videre mot Dardanellene.

SORLEY

II

«Jeg så Rupert Brookes død i «The Morning Post». «The Morning Post» som hittil aldri har anerkjent ham, roser ham nu høilytt fordi han passer for deres tåpelige litterære aksiom at den eneste poesi er voldsom fysisk oplevelse ved å dø i aktiv tjeneste.

Hans siste sonetter finner jeg overvurdert. Han er altfor optatt av sitt eget offer, han betrakter dét at han (og andre) går i krig som en overmåte intens, merkelig og opofrende gjerning; i virkeligheten er det bare den opførsel som forlanges av ham (og andre); opfylte de ikke dette forlangende blev livet uutholdelig … Han har klædt sin holdning i fine ord; men han har tatt den sentimentale attityden.»

Det er løitnant Charles Hamilton Sorley som våren 1915 skriver hjem til sin mor.

Han selv ønsket ingen trøst; han gikk i krigen – for å bruke hans egne ord om A. E. Housman – uten tro, men visselig uten frykt.

Han kom aldri til å offentliggjøre noget; men efter at han var falt utgav hans far og mor en diktsamling og senere hans brever; og en av de edleste skikkelser i engelsk litteratur lever blandt oss.

Han er født 19. mai 1895 i Aberdeen; hans foreldre er begge skotske. Da han var fem år gammel blev faren, William Sorley, utnevnt til professor i filosofi ved Cambridge universitet, og her vokste Charles op.

Det var et lykkelig hjem; av brevvekslingen får vi et inntrykk av hvor levende foreldrene tok del i guttens interesser, på et plan av høi jevnbyrdighet; og ennu mer, hvor klokt de holdt sig tilbake når gutten trengte plass omkring sig, prøven for en far og mor. Her fikk han fra første stund av respekten for tanken, en ubrytelig troskap mot verdier, et grunnfjell som intet jordskred kunde ta.

Denne viljen til selv å sette målestokken møter vi i hans skoledager på Marlborough College, hvor han vant et stipendium da han var tretten år.

Hans rektor som holdt meget av ham, skriver at han i meget var en oprører, det var næsten ugjørlig å få ham til å arbeide med noget han ikke likte, hans samtale var lynende begavet, men ofte vill. Hans kritikk av prekenen efter gudstjenesten trengte ofte til å bremses …

Charles Sorley på sin side hadde en opriktig glede av å sjokkere sin lærer; hans motsigelseslyst («en av mine få laster») feirer alltid triumfer i brevene til ham; selv ute fra skyttergravene finner han et synspunkt å forferde rektoren med for siste gang.

Han hadde en stor sorg på Marlborough. Da han var femten år gammel døde hans beste venn.

Der kan være en merkelig, dyp hengivelse i disse kostskole-vennskaper. To gutter kommer sammen dag efter dag, uten hjemmenes forskjellige miljøer til å skille dem, de har én verden, samme liv, samme ensomhet; der blir innsats i møtet mellem deres sinn.

Fire år senere da han utdannet sig for fronten skriver han på vennens dødsdag til hans mor: «Han var et av de få mennesker som var uselvisk i store ting (eller det som vi da betraktet som store ting) i den tilstand av kampen for tilværelsen som preger en kostskole. Og at han blev tatt bort og vi andre blev latt tilbake, synes som en slags fullbyrdelse av hans muntre, tilbakeholdende selvfornektelse.

Jeg ser nu meget klarere at han deltok i livet bestandig som en mann og en kristen. Han hadde skuffelser som fotballspiller (det synes lite nu, men det var en stor ting da), allikevel syntes han alltid å være glad når det gikk godt med dem som hadde tatt hans plass på laget …

Så jeg vilde gjerne De skulde vite at jeg er begynt å huske ham som et slags eksempel (det har jeg ikke forstått før, fordi alt var så naturlig ved ham, og ingen vilde blitt mer forundret enn han, hvis han visste at han blev brukt som et eksempel); og slik er der én, foruten Dem, som han aldri kan være død for.»

Sikkert var det minnet om hans Marlborough-venn som fikk ham til å elske den bitre skjønnhet i Achilles’ ord; «Også Patrokles døde, en langt bedre mann enn du.» Det var ord som burde bli lest over hver død; selv ønsket han sig ingen annen gravskrift.

Fra denne sorg skriver sig kanskje hans kjærlighet til nederlaget, det som vennen hadde gjort så edelt. Det brøt ut, smertelig, under krigen; men allerede i skoleavisen på Marlborough skrev han et dikt «Taperne», de som nekter å vinne racet, fordi det aldri går til de svake og ydmyke; bare de stolte kommer inn.

I skolesamfundet tok Sorley ivrig del; i et foredrag om John Masefield som han elsket, gav han sitt syn på dikterens opgave.

«Det mest tragiske i historien er at poesien helt til vår tid har vært hovedsakelig av og for de høiere klasser …

Vi vet alle hvad menneskeånden oplevde i det sekstende århundre, det blev kalt renessansen. Det som slår mig mest ved denne renessansen er at det var en riktig liten og undermåls renessanse. Ridderen blev ridder av pennen som av sverdet; men de som slet med jorden var uforandret.

… Den kjærligheten til det edle uttrykk for edle tanker – opdagelsen av veien, bygget av store menns ord, frem mot Gud, – som blev født for så lenge siden under glede og klokkeringning, blir nu født i de mange, i massene, med tårer og svett og bitter uro – alvoret ved et fullere, rikere liv.»

Og videre; «Vi står ved et vannskille i engelsk poesi; velden og vidunderet ved vår tid krever at menn skal vite hvad de skriver om. Bak oss har vi fantasiens diktere; foran oss kjensgjerningenes.»

Han hadde brennende sociale interesser. Straks han var ferdig på Marlborough var det hans plan å bli lærer på en aftenskole for arbeidere på Londons østkant. Motstrebende blev han overtalt til å forberede sig grundigere; og høsten 1913 vant han et stipendium ved det Oxfordcollege, hvor Shelley blev utstøtt.

Men dit kom han aldri.

Hans dypeste oplevelse på Marlborough var intet menneske; det var landet omkring.

Der har kanskje aldri levd en gutt med en sterkere naturfølelse enn Charles Sorley; eller rettere: med en lidenskapeligere hunger efter et bestemt slags landskap. Han var skotte, i sitt blod hadde han minnet om hårde, øde vidder, hvor dagene stryker som grå stormkast fra Nordsjøen til Atlanterhavet.

Kanskje var der noget i ham som bestandig lengtet hjem, stoff i ham som måtte næres med hårdhet. Her fant han den; golde og nakne strekker heiene sig rundt Marlborough.

Så ofte han kunde komme vekk fra skolen drog han innover, i shorts og genser, helst i blåsende, regnfullt vær.

I et dikt har han skildret en romersk leirplass inne på heien, han ser legionærer befeste vollen, isnet av stormkast, pisket til manndom av regn. Og efterat de falt, vet han at Gud har sendt dem tilbake hit, han kunde ikke huse disse ville, desperate mennene, vidden skal være deres himmel og helvede. De skufler op jorden, brytes og slåss, men når regnen kommer og tåken velter op fra sletten, da springer de på vindvognene, jager gjennem verden efter brødre de aldri finner, sønner av blesten og vannene, et skrik i blesten:

Vi som var menn!

I et annet dikt er denne visjon blitt hårdere, bundet til jorden, ru som stenene han ser foran sig:

Her ligger marken hvit av sten
som kveler alt som tørstig gror.
Og under, vet jeg, hvitner ben,
og rundt er gold og livløs jord.

Og du hvis hjerte er tilfreds
med vårens friske, lyse skjær,
gå bort. Søk lykken annet steds.
Der finnes ingen sommer her.

Dog er det som min lengsel vet:
fra denne stengrunns golde favn
går der igjen en rastløshet,
i dunkelt og avmektig savn.

De menn som stred sitt siste slag
på vollen her, fant ikke fred,
usynlig, tåket, natt og dag,
befester de sitt hvilested.

Å, deres liv var hvitt av sten!
God grøde lot de aldri gro.
I disse bleke, døde ben
var ikke ømhet, ånd og tro.

Men lik den barske viddens vind
som stryker ødet med sitt sverd,
blev deres vilje, grum og blind,
en vill, brutal og bitter ferd.

Med sjel og hjerne gagnløst grå,
lik stedet som de hviler i,
sterile, stumme, steile, rå –
men djerve! djervere enn vi!

I dette strenge romerske vær blev Charles Sorley innviet til livet. Heiene blev den hårde, krevende målestokken for hans vilje, det uopnåelige billede på hans sinn, hans religion. «I regnen fant jeg min Gud.» Der blev en bittert stridende vevning i hans indre, han hadde samtidig den kristnes kjærlighet til nederlaget og romerens forrykende aktivitet. Hele hans holdning i 1914 blev preget av denne sammensatte følelsen. Han gikk til krigen som offeret i et pasjonsdrama, men også som en legionær. Slik blev han en fremstormende martyr, en korsfestet, parat med en nagle i hver knyttet hånd.

Hans lidenskap for regn og blest har gitt et nytt ord til det engelske sprog, «Sorleys vær», det er hans våbenfelle Robert Graves som har brukt det i et dikt fra 1917. Og et stoltere epitaf kunde ikke han selv ha ønsket sig enn å bli husket i drivende regnbyger over øde land.

Med geologisk tydelighet bygget lag sig på lag i Sorleys indre. Dypest var heilandskapet, strengheten, hans religiøsitet; så stripen hvor hans sinn blev brutt i lyset fra verden, fra andre mennesker: diskusjonstrangen, meddelsomheten, iveren; og øverst det strålende glitret av hans humor.

Der var som en skinnende sommermorgen over hans vesen da han atten år gammel drog ut i verden for forste gang. Han var ferdig på Marlborough, det var et halvt år før Oxfordstipendiet trådte i kraft, han blev sendt til Tyskland for å lære sproget.

Henrykt vandrer han omkring i gatene i Schwerin, Mecklenburg, et vær av latter, lykke, ungdom, det er vår, 1914. Han er fylt av den første utlendighets glade, halvt åndssvake forvirring; han skildrer et besøk i en bokhandel, til hans fortvilelse utbryter mannen bak disken i høie, inntrengende, hjertelige tilrop. «Til slutt forstod jeg at han spurte mig: Var jeg svenske? Jeg trodde den beste måten å stille stormen på var å si: «Ja, ja, jeg er svenske,» og det sa jeg. Da begynte tumulten igjen, bare meget høiere og uforståeligere – en forferdelig angst kom over mig, kanskje var hans kone svensk, og jeg vilde offentlig brennemerkes som løgner. Men heldigvis var dette ikke tilfellet – jeg fant til slutt ut at han bare sa at jeg formodentlig hadde mange prektige svenske venner. Hurtig forlot jeg butikken, mens jeg på gebrokkent tysk mumlet de varmeste lovord om mine mange svenske venner. Jeg er meget optatt av mine svenske venner, og tenker på å skrive en bok om dem.»

Begeistret kaster han sig over sin vert, herr doktor Bieder, – den tyske embedsmann, gemytlig, intens, bigott.

«Han optrer overfor sin kone nøiaktig som Thorvald Helmer og kaller henne «søte mus» og «komiske barn». Han kommer sent ned til frokost og roper «Liebling» i fistel straks han får øie på henne, svetter av anstrengelse, setter sig tungt ned, og idet han griper om kniven med knyttet hånd, meddeler han oss at han føler sig «frisk som dugg» …»

Uutholdelig intenst blir familielivet da herr Bieder, «Du lieber Karl» som han heter i Sorleys brever, får en orden. Grunnen var hans trofasthet. «I hele ettermiddag har vi måttet drikke vin, og ikke å drikke fort var en krenkelse mot Karls trofasthet.» «Du må komme og se,» skriver han til en venn, «mannen som får en orden for trofasthet og ikke skammer sig over det.

I din fredelige, nøkterne engelske påske skal du tenke litt på mig som må juble over Karls orden og skåle for Marthin Luther og høre Karl lese høit av «Lykkelige Timer» eller «Kristus og latteren» og bli spurt skarpt ved hver pause. «Har Mr. Sorley forstått? Lo Mr. Sorley? Å, Mr. Sorley skjønner ikke vittigheter!» Å, jo han gjør det. Han er selv meget vittig undertiden. «Mr. Sorley (hører han efter?) vi liker vittigheter i Tyskland …»

Men hustruen i dette hjem blev ett av de mennesker i livet som han kom til å bli mest hengiven. Han har tegnet et ømt billede av henne i brevene hjem, et fint, ensomt, lengtende menneske, hun minnet ham om grantreet hos H. C. Andersen, det er glemt i kjelleren, men det er dog et riktig grantre.

Hun gav ham timer i litteratur; han lærte å elske Faust, den evige utilfredse; men hans største oplevelse var Ibsen, det isgråeste av alle hans dramaer, John Gabriel Borkman. I alle hans brever optar det ham brennende, og da han senere ser «Kjøbmanden i Venedig», tragedien om Shylock og den golde, lettvinte, hjerteløse Portia, husker han Ibsens ord: «Det var snarere kulden som drepte ham … Kulden, sier du, kulden. Den drepte ham for lenge siden … Ja, hjertekulden.» Og han legger til: dette er vel nøklen til næsten alle tragedien

I denne tiden skrev han også «To sanger fra Ibsens dramatiske dikte», åndfulle studier over Brand og Peer Gynt.

Han kom til å holde av Tyskland. Han fikk venner; varmen, hjerteligheten, begeistringen i dem rev ham med.

Til sin rektor på Marlborough som så med skepsis på tyskerne og som under ingen omstendigheter burde skånes, gir han en skildring av en vårkveld, da soldatene kom hjem fra utmarsj. Hundre unge struper sang

Vaterland, mein Vaterland
es gibt auf Wiedersehen!

«Og da jeg kom hjem, følte jeg at jeg var tysker og stolt over å være tysker; da stormen av sangen var på det høieste, følte jeg at jeg kanskje kunde dø for Deutschland – og jeg har aldri hatt skyggen av en slik følelse for England og kommer aldri til å få det. Og hvis følelsen døde da sangen hørte op, godt jeg hadde den, og det er første gang jeg har hatt den vakeste følelse av hvad patriotisme betyr – og det i et fremmed land. Det er fine greier, hvad?»

I april forlot han Mecklenburg. Fru Bieder skriver på skole-engelsk til hans hjem i Cambridge:

«Jeg kommer til å savne Deres sønn så meget, han var med mig som en virkelig venn. De kan være stolt av ham, hans forstand, hans hjerte og hans optreden … Jeg vil bare tenke på hvor lykkelige disse tre månedene har vært og tro at vi kanskje vil møte Charlie næste år i England …»

Han var nu meget stolt over å være stud. philol. C. H. Sorley ved Jena universitet. Det blev ny lykke, – bøker, teater, vennskaper, han så med beundring frodigheten rundt sig, uengelsk, ureservert, han kaller tyskerne nutidens elizabethanere, de eier Shakespeare med rettens grunn.

Lojalt optrådte Sorley som tysk student, ikke minst overfor sin tidligere rektor. Han skriver i juli om hvor ille han liker studenterkorpsene, men, tilføier han: «tro ikke de er typisk for oss, de fleste av oss er ferdige med ånden fra Sedan …»

I disse lykkelige dagene var det som selve hans hjemlands strenge heier steg i hans sinn med et mildere, ømmere skjær.

Han skrev sitt store dikt «Marlborough» som senere gav hans diktsamling dens navn, han husket hvorledes alt hadde fått mening derute i ødemarken, han hadde vært Jakob og kjempet med Gud i natten, ansikt til ansikt, og han var blitt Israel. Og i skinnende, gylden solopgang lå landet, hele livet for hans øine:

Gud hadde kjempet med ham og var gått.
Han stirret rundt, og alt var bare Gud.

Med en Marlboroughvenn var han på fottur i Moseldalen, da krigen brøt ut. De blev arrestert i Trier, en franskmann som hadde prøvd å sprenge en bro i luften, blev nettop skutt, menneskemassen omringet engelskmennene: «Totschiessen!» De blev frigitt (han selv gir en frekk forklaring: «jeg utspredte et rykte om at England hadde erklært Russland krig») og slapp hjem over Antwerpen med siste båt. Det hele var hvirvel, spenning, eventyr; opriktig gledet Sorley sig over en døddrukken østerriker som de hadde i kupéen gjennem Tyskland, han stirret lenge kjærlig på dem, før han utbrøt: «Ihr sind gewiss Hamburger Jungen …»

Den sjette august om kvelden kom Sorley tilbake til Cambridge, med et par sandaler og en tysk ølmugge som sin eneste bagasje; næste morgen meldte han sig som frivillig, efter hvad han selv heretter, med ordene: «Mit Gott für Kaiser und Vaterland, jeg mener für König und Mutterland …»

Der var i Sorley uhyre meget av neisigerens ville stridighet, han hadde den lidenskap som kan gjøre nektelsen til en skapergjerning. Men der var ingen tid til å akkumulere op en motstand i sinnet, han visste bare at der blev handlet et steds, menn kjempet, led, døde, hans plass var der.

Men bitter til dypet av sitt hjerte var han over krigen; i et brev til en venn bryter han ut: «For en orm man er under kjerrehjulene, de store, klossete, skranglende kjerrehjulene av den offentlige mening. Jeg kunde ha gitt mitt sinn for å kjempe mot dorskhet og tåpelighet; istedenfor gir jeg mitt legeme (ved et forfinet kujoneri) for å kjempe mot det mest foretagsomme folk i verden.»

Han forstod hele tragediens smerte og håpløshet. Det var en ny krig som hadde tatt makten over Europa, det var ikke lenger nok med krigerne, menn med dåd og eventyr i blodet. Det var demokratiets blodige triumf: alle måtte dø. Drømmerne, de saktmodige, de hvis liv var ånd, alle måtte grave sig ned i jorden til rottene, og utslette civilisasjonen i sitt sinn. Det var nødvendig; de skulde kjempe for den.

I et dikt september 1914 skildrer han gruen ved å være blinde, ukjente, meningsløse krefter i vold, han er en av millioner midd som drives frem over en evig slette, der lyder hymner og forbannelser, ingen vet mot hvem. Og som angstropet fra et hvitt, hjelpeløst ansikt begynner og slutter diktet;

Hvem bød oss å gå? Hvem får oss hjem igjen?

Men hans sinn kunde aldri overgi sig til avmakten. Krigen var der, han fikk bruke den som han hadde brukt heiene ved Marlborough. Den fikk vise hvad stoff han var gjort av.

I denne tid av patriotisme og begeistring tok han sig bare én bitter rett: å beholde sin egen målestokk.

«For det spøkefulle ved å se en oplagt rettferdig sak tape,» skriver han i september, «håper jeg at Tyskland vil vinne. Det vil gjøre verden godt, og vise at virkelig tro er ikke den som sier: «vi må vinne for vår sak er rettferdig,» men den som sier: «vår sak er rettferdig, derfor behøver vi ikke å ense nederlag.»

Og videre: «Det er en stor tid å leve i. Men jeg vet ikke om den egentlig er heldig for nasjonen. Den får folk til å tenke for meget på de synlige gode egenskaper, tapperhet, utholdenhet, og de oplagte former for selvopofrelse, som blir lagt merke til og får sin belønning. Det er en tid da det næstbeste blir forherliget.»

Det er hans kjærlighet til nederlaget som går under disse ordene; i et dikt har han fulgt linjen helt ut. Han er blandt dem som i en verden av høilydte, glansfulle, seierrike bedrifter, holder fast på de stumme ting, Gud. «Vi har bare én bønn: å bli forkastet. Vi er hungrende bare efter en umettelig hunger; uhørte, unevnte, usette venter vi, korsfestede til vår usigelige tro.»

Han var blitt sekondløitnant i Suffolk regiment; i mange, uendelig lange måneder lå han på moen hjemme før han blev sendt til fronten. Tyskland optok ham brennende, i brev efter brev drøfter han dets psykologi med sine kamerater. Det er den edleste siden av engelsk lynne som lyser i disse unge mennenes rolige vilje til å forstå, det er som en vid, hvilende slette under høit, klart lys.

Til sin venn fra fotturen skriver han: «La oss snakke sammen som to pro-tyskere, eller næsten pro-tyskere – som har vandret på Tysklands veier, badet i dets moseler og tilbragt en halv dag i dets celler.

Jeg betrakter krigen som en krig mellem søstre, mellem Martha og Maria, den dyktige og intolerante mot den tilfeldige og sympatiske. Hver part har sin gode egenskap som den kjemper for, og hver den egenskapens tilsvarende feil.

Og jeg håper at hvad som enn blir det synlige resultat av konflikten, vil den rense de dårlige egenskaper bort fra de gode, og at dyktighet og toleranse ikke lenger vil bli uforenlige.

Men jeg tror at toleranse er den største egenskap av disse to, og dyktighet må være hennes tjener. Så jeg er ganske glad ved å bekjempe denne oprørske tjener. Jeg ser slik på det: Sett at min peletong var verden. Da vilde min sersjant representere dyktighet og jeg toleranse. Og jeg passer alltid godt på å bremse min sersjant! Jeg beundrer krigsministeriet når det i sin visdom setter uduelige officerer til å herske over sersjanter. Adsit omen. Ja, nu vet du hvad Sorley mener om det.» Og han slutter med at det var godt å få tale ut; for: Wir sind gewiss Hamburger Jungen …

I et brev til sin rektor ser han Tyskland som den evig søkende, evig utilfredstillede Faust; og han skriver: «En meget nær parallell kan trekkes mellem Faust og historien idag (med Belgien som Gretchen). Og Faust fant sin sjels frelse til slutt.»

Ved juletider får han besørget et brev gjennem Harald Høffding til Bieders i Schwerin. «Jeg ler ofte for mig selv,» skriver han til sin far og mor, «når jeg ser Karls store hundesmil …»

Endeløst slepte tiden sig i treningsleiren: «Den forferdelige enstonighet hvormed dag følger dag er verre enn nogen såkalte grusomheter; for folk liker kval, det eneste uutholdelige er kjedsommelighet.

Jeg er begynt å lese igjen, jeg har opdaget en mann som heter D. H. Lawrence, han kan skrive, og jeg er trofast mot Hardy.

Vi ser ikke ut til å vinne, hvad? Det ser ut som det skal ta år. I så fall gi Gud mig et vakkert lite kulesår (rent og pent) i skulderen. Det er stedet.

Jeg har ikke mer å skrive om, det hadde heller ikke Lots hustru da hun halvveis var blitt til salt …»

En annen gang skriver han at de belgiske flyktninger har fortalt ham at ved forræderi var deres egne granater fylt med sand, og han utbryter: «Måtte den granat som først treffer mig være fylt således!»

Hans egen overførsel til fronten nærmet sig nu, men bestandig nektet han sig nogen illusjoner, nogen hjelp. I et av de siste brevene han skrev til sin mor før han drog til Frankrike, sier han: «Jeg ønsker at folk ikke vilde bedra sig med å snakke om en rettferdig krig. Der finnes intet som heter en rettferdig krig …»

I mai sendte han henne nogen nye dikte, blandt dem var hans soldatersang, en dødsvise for mennene som skulde gå ut. Der er skramling av oppakning, av svingende ujevn takt i disse versene, men også en følelse av evighet, en bitter jubel over det som bestandig blir:

Jorden, den som kjenner død
men ikke tårer, tvil og nød,
den som blomstret og var glad,
ved det kors hvor Kristus bad …

Det er et rop til det evige, fra dem som skal mistes: bevar oss!

Syng, syng på marsjen, menn,
til all jord gir svar igjen.
Syng med all din gledes glød,
husk mann, du går til din død.
Jorden vil ta vare på
all den glede du kan så –
Så, til jorden høster din glede,
da blir du glad, om ikke til stede.
Strø din glede i jordens skjød.
Slik vær glad, slik vær død.

I slutten av mai blev hans divisjon endelig sendt til Frankrike.

Hans sinn denne siste tiden skifter mellem to verdener, den intense lykkelige fornemmelsen av nuet, og den mørke strengheten i ham, det brå, veldige spill av sol og skyer over hans egne heier.

Første juni skriver han til en venn, den tidligere engelske lektor ved Jena universitet, fra en fransk landsby; «Drikk dens sider og padl på dens elver, og se om det interesserer dig om du dør imorgen.

Der bringes frem en ny side av en selv, slentreren, som hverken forakter eller begjærer gleder, som driver apatisk gjennem minuttene fra måltid til måltid, lik elven gjennem sivene, eller stille og vennlig, som sideren her, uutgrunnelig gylden, i skjønn, høi ro, uten indre frykt. Og om åtti timer skal vi ta oss sammen og slåss.

Disse timene vil ha glidd over mig, og jeg skal marsjere hissig mot ildlinjen, avvekslende kritiker, skuespiller, helt, kujon og lykkeridder, kanskje endog for et øieblikk kristen, ydmyk: Skje din vilje. Så sammenstøtet, feberen og krisen: liv eller død; og så tilbake til det gamle sludderet.

Månen kommer sent op i kveld, men der er en slik rolig tretthet i all den svangre jorden, at jeg må gå ut og se. Jeg har ikke vært «auf dem Lande» på mange år: man muss den Augenblick geniesen.

Leb wohl. Jeg tenker ofte på dig og Jena, hvor jeg var for første gang på egen hånd, og fant frihet. Leb wohl.»

Fjorten dager efter skriver han fra skyttergravene: «Hvor er du om tolv måneder? Jeg er undertiden i Mexiko og selger klæde, eller i Russland og gjør Gud vet hvad, i Serbia eller på Balkan, i England aldri. England er drømmen, bakgrunnen, samtidig minnet og idealet.

Sorley betyr vandreren på gælisk. Jeg har hatt en konvensjonell opdragelse, Oxford vilde ha korket den. Men dette har frigjort ånden, pris og takk! Gi mig Odysséen, og jeg returnerer Det nye testamente. Fysisk og åndelig: gi mig veien.» Og i et dikt skriver han om

Vår hjernes falske Dalilah
som bittert lenket oss til kvernen.

Nu så han plutselig livets mening i selve lykkens aktivitet, det var hans romerske rastløshet, gjennemfunklet av et brennende intenst lys. Han visste med William Blake at den som kan gripe gleden når den flyr, lever i evighetens solopgang. I leende, praktfull, hensynsløs handling drømte han om at hans generasjon skulde vende tilbake til verden: «Vi, lykkelige sønner av en dag!»

Det mest tragiske ved krigen var kanskje at den ville, lysende inspirasjonen, den uimotståelige viljen til rikt liv som brente i tusen hjerner foran døden, er gått tapt for bestandig. Der var gjenfødt en ny styrke, en ukjent renessanse, som stupte og boret et dødt ansikt ned i mudderet.

Herute ved fronten oplevet Sorley dager, høispente av nuet. I et brev utbryter han: «Hvor kjedsommelige vil ikke alle menn være i august om tyve år!»

Ennu var det sommerstillhet ved fronten. «Hvad jeg har sett av krigen til nu,» skriver han til sin søster 17. juni, «er følgende. En kornåker: du tror det er en almindelig kornåker til du ser en lang, smal skyttergrav i hver ende av den; foran hver grav er der piggtråd mellem kornet. Du kunde betrakte denne åkeren hele dagen, og hvis du var døv vilde du aldri falle på at begge disse skyttergravene var fylt med fiender. Du vilde undres over hvorledes disse underlige haugfolkene tilbragte tiden og hvorfor de ikke torde vise hodet over jorden. Bare om natten blir troppene ustanselig flyttet, frem og tilbake, nord og syd. Staben vet at med en sans for humor vilde man ikke lenge klare denne sittingen rett mot hverandre uten at begge parter kom ut og forbrødret sig, det hendte ofte for få måneder siden.»

En uke senere skriver han til sin rektor, han har funnet en virkelig god setning å glede ham med: «De franske her er for størstedelen umåtelig snilde. Jeg kunde næsten si tyske i sin gjestfrihet.»

Det var på ekspedisjoner ut i ingenmannsland at Sorley utfoldet sin dristigste aktivitet som soldat. Han var fremrakende tapper; i august blev han utnevnt til kaptein.

Han hadde foraktet dette slags mot, det var oplagt, annenrangs, han hadde en desperatere målestokk for sitt livs innsats. Nu passet det ham, nettene derute var «en frihet og en spore».

«Bevebnet med bomber og utstyrt med natt,» skriver han 7. august til sin mor som han alltid gav et opkvikkende billede av krigen, «kan én foreta razziaer med overordentlig sikkerhet, meget til bochens ergrelse, eller til hans morskap når et bombeparti kryper op til hans piggtråd med uendelig omhu, og med dødelig virkning begynner å bombardere sig selv. Sånt har hendt mer enn én gang.»

En av hans kamerater har utdypet skildringen av en slik episodes overordentlige sikkerhet. Tyskerne arbeidet på en skanse rett overfor, artilleriet hadde ikke ammunisjon å undvære, Sorley tilbød å forsøke sig. Sammen med tre andre krøp han en mørk natt gjennem gresset og kløveren, endelig var de fremme ved fiendens piggtråd, sikringene var tatt ut av håndgranatene, da mistet en av mennene sin helvedes maskin i gresset, den eksploderte under ham. Sorley fikk kastet sine håndgranater og drog den sårede med sig ned i et eksplosjonskrater, mens tyskerne feiet jorden med maskingeværer. Siden blev de hjulpet inn.

«Næste morgen, en strålende julidag,» skriver vennen, «møtte jeg Charles på skyttergravspatruljering. Han var i sommeruniform, gummistøvler, ridebukser, skjorteermer, sambrown-belte og pistol. Han hadde en bandasje rundt hodet, men bare en liten skramme fra en bombesplint. Han vandret bortover, mens han leste i sin tyske lommeutgave av «Faust».

Han tok alt på sin lykkelige, sorgløse måte …»

Men til sin venn fra Jena, som han åpnet sitt hjerte for denne tiden, skriver Sorley om skrikene, stønnene ute fra ingenmannsland. «Så døden, og den grufulle takknemlighet når man ser at mannen ved ens side er død. Vi behøver ikke å bære ham inn under ild, Gud være lovet; å dra klarer sig. Og så slepingen av det store motstandsløse legeme i mørket, dunkingen av det smadrete hodet; lettelsen, lettelsen at tingen har ophørt å stønne, at kulen eller granaten som gjorde mannen til et dyr, nu har gjort dyret til et lik. En er herdet nu; renset for all falsk medlidenhet; kanskje mere selvisk enn før. Det åndelige og det animalske blir så meget skarpere adskilt i fektningens timer, de tar legemet i besiddelse i hurtige omskiftelser.»

Men det var i diktene han søkte ned til grunnfjellet i sitt sinns strenge landskap, «mitt evige og indre jeg».

I et dikt «Døden og heiene» gir den natur som han hadde elsket, også det siste billede på hans liv. Han ligner døden med veiviseren ved Marlborough, høi, værslitt, med sine fire ville armer slengt ut, nord, syd, øst, vest, som bød ham gå derut hvor tåkene driver og vinden skriker –

et hjemløst land og øde, men et land
jeg ikke kjente og jeg måtte se.

I en annen sonett om døden skildrer han den barmhjertighet som utsletter ufullkommenhet og nederlag, og gir en ny vekst:

Ditt lyse løfte, visnet i sin glød,
berøres, åpnes, reises, vokser rikt,
og blomstrer og er dig, når du er død.

Alle disse diktene sendte han hjem til sine foreldre. De tok så levende del i hans diktning, de opmuntret ham til å utgi en samling fra fronten. Han vilde ikke det: dette er ikke tiden for olivenlunder og vingårder …

Men ett dikt sendte han ikke hjem. Det viser hvor bunnløst bittert krigen, tross alt, hadde rammet ham; der er en dump smerte i dette diktet som velder hinsides døden.

Her nektet han sig den siste trøst: å bli sørget over. Der var blitt en avgrunn mellem soldaten og de derhjemme, for hvis skyld han led. De eide ikke lenger sine døde.

Når du ser døde millioner gå
som bleke bataljoner i din drøm,
si ikke da som andre, sorgfull, øm,
at du vil huske. Du kan ingen nå.
Hedr ikke dem. De kunde tro måskje,
med smadret hode, det var hat som lød.
Gråt ikke. De kan ingen tårer se.
Dessuten: det er lett å være død.
Si bare: «De er døde.» Dernæst si:
«Men før dem døde mangen bedre mann.»
Og hvis du i kolonnens mørke rand
ser en du elsket, og du hvisker: bli –
er det et gjenferd. Det går stumt forbi.
Det hører til i dødens fedreland.

Der er en tung-øiet, stivnet ro over dette diktet som gjør det bitrere enn lidenskapeligere anklager. Det er selve viddens hårde, frysende smerte, ensom under høstnatten.

Hans foreldre fant det i hans bagasje da den blev sendt hjem, efter at sønnen var falt.

Snart kom slutten. Femte oktober skriver han sine siste brever. Til sin far forteller han om den siste som summerer op stillingen: «Krigen kan ende hvilket som helst år nu.»

For sin Jena-venn beskriver han inngående de to beste måltider mat, han har hatt i sitt liv, det ene var i Yorkshire, det andre i Mecklenburg, begge var uforglemmelige.

Så er han tilbake igjen i virkeligheten, det som venter: «Å være i stand til å vise sig selv at en ikke er kujon, det er stort, hvis det går; men sett at en ikke klarer prøven? Jeg frykter for mitt eget kritiske jeg i kampen som kommer; og jeg har en stor fysisk angst for smerte. Dog, en god egg er gitt til sverdet her.»

Natten til den trettende oktober 1915 overtok hans bataljon de forreste skyttergraver ved Loos; næste eftermiddag deltok den i offensiven.

Hans kompanichef blev såret, selv ledet han sine menn i angrepet.

Her falt kaptein Sorley, skutt gjennem hodet. Han var litt over tyve år.

III

Bestandig videre gikk det endeløse tog av menn gjennem mørket ut mot de forreste skyttergraver.

Det syntes som det var i et fjernt århundre at Rupert Brooke var død en blå eftermiddag i Egeerhavet. Nu hørte hans vers til hos dem der hjemme, ikke hos mennene ved fronten. Og mellem disse to verdener øket fra måned til måned den mørke avgrunnen som Sorley hadde følt, og som Edmund Blunden har skildret i sine linjer:

Det var mitt land, det er det kanskje ennu;
men noget fløi imellem det og solen.

Bitterheten vokste til et rop av anklage; i skyttergravene stod der frem diktere som vendte sig mot en ny front, de der hjemme.

Den merkeligste blandt disse menn var kanskje Wilfred Owen. Han er født i Plas Wilmot i Wales 18. mars 1893.

Hans slekt var valisisk på begge sider. Hans far hadde vært jernbanemann ute i India, men var nu vendt tilbake til sine fjell. Valiserne er det eldste, dypeste stratum i det engelske folk, og de har beholdt en stripe av fortid i sig, en dunkel primitivitet. De er et grubefolk, og de kjenner grubemørkets mysterium, de er hjemme i jordens elde.

De er drømmere, født med musikk i sjelen, deres verden er eventyret. Det har ofte vært antatt at Midtsommernattsdrømmens dikter hadde valisisk blod i sig.

Wilfred Owen hadde hele sitt folks sinn, drømmen, den dunkle tonen, samtidig blid og vill. Han gikk alene med sin verden. Han kom ikke til å følge linjen kostskolen – colleget, hvor karakteren må ta stilling til kampen for tilværelsen, seier eller nederlag. Hans miljø var anonymere, han gikk på skole i Liverpool og studerte senere filologi i London. Da han var ferdig var han først nogen år lærer på landet; i 1913 fikk han ansettelse ved en korrespondanseskole i Bordeaux.

Han var en sped, svakelig skikkelse, men der var krefter i ham. «Jeg blev holdt varm av livets fyrighet inne i mig,» skrev han senere en isnende vinterdag ved fronten. «Jeg glemte hungeren for hungeren efter livet …»

Alle ungdomsårene skrev han dikte, de var hans virkelige liv; som Keats følte han skjønnheten, undrende, ydmyk, henført.

Keats var den dikter som han elsket fremfor nogen, og utvilsomt var der et dypt fellesskap mellem dem. Selve deres ansikter synes å ha samme preg, brede, jordiske, men gjennemlyst av ånd, løftet som Endymions mot månen. De hadde samme glødende, sensuelle kjærlighet til jordens ting, og samme rytmen i sin skaperprosess, fra sløv indolens til høispenthet.

Hans første store forsøk var en parafrase på 78 vers over «Den lille havfrue» av H. C. Andersen, det var valiseren i ham som gikk med på leken, ynden, fantasteriet. I hans tidligste dikte var det vellyden som optok ham mest, de var eksperimenter i musikk.

Han var i Bordeaux da krigen brøt ut. Han så katastrofen fra sitt eget, estetens, synspunkt: «Nu begynner hungersnøden for følelse og ånd.»

Han hadde ingen hast med å melde sig. Han var utenfor kostskoleånden som rev sine folk med, lik en strid strøm. Han var så alt annet enn soldat, han blev ruslende ved sitt institutt. Hans dikterdrømmer vokste i denne tiden, han formet teorier for sin arbeidsmåte, først studium, så samvær med beslektede ånder, så ensomhet.

Endelig i slutten av 1915 gikk han med. Det blev noget abnormt ved å være ung våbenfør civil i Bordeauxs gater, og Wilfred Owen hadde ingen trang til et ytterliggående standpunkt. Det eneste han ønsket var fred til sitt arbeide, det fikk han ikke; så var det best å få krigen undagjort.

Efter et utdannelsesår hjemme drog han i januar 1917 til fronten som sekondløitnant ved Manchester regiment. «Der er en fin heroisk følelse ved å være i Frankrike igjen, og jeg er ved ypperlig mot …»

Det er artisten, esteten i ham som er fremherskende i hans første brever fra skyttergravene. De fleste er til hans mor, som han var dypt knyttet til.

«Da jeg redde op min fuktige seng hørte jeg kanonene for første gang. Det var en lyd ikke uten sublimitet.»

Senere: «Vi holdt vår linje fire dager (og fire netter) uten avløsning under åpen himmel, i sneen. Ikke en time gikk uten en granat sprang mellem oss. Jeg holdt mig i live på konjakk, frykten for døden og det vidunderlige synet av katedralbyen like under oss, glitrende i morgenen. Med kikkerten kunde jeg lett følge kirkens arkitektur i store trekk …»

I februar: «Jeg formoder jeg kan greie kulde og slit og ansikt til ansikt med døden like godt som nogen annen; men ekstra for mig er den hesligheten som gjennemtrenger alt. Grimme landskaper, grufulle lyder, fælt sprog, alt bare fælt, selv fra ens egen munn (for alle er redne av djevelen), alt er unaturlig, brutt, smadret; det forvridde ved de døde, hvis lik ikke kan begraves, de sitter utenfor dug-outen hele dagen, hele natten, de avskyeligste syn på jorden. I poesien kaller vi dem de herligste. Men å sitte med dem hele dagen, hele natten – og komme tilbake en uke efter og finne at de fremdeles sitter der i ubevegelige grupper, det er det som sapperer soldaterånden.»

Da løitnant Owen, hvis hemmelige drømmer ingen kjente, en dag satt bak kanonene for å venne sig til dem, blev han slått av en episode: «Majoren som kommanderte batteriet, var virkelig en behagelig mann. Han tok mig til sitt hovedkvarter og gav mig å lese en diktsamling – som om det var det naturligste av verden!»

Senere så Wilfred Owen at poesi var med mennene overalt i skyttergravene. Foran kampen hadde de ikke tid til langsomt å lese sig frem til en mening i annet bind, den måtte være der, besvoret inn i en strofe.

Vers og våben har ofte hørt sammen i det engelske folk. Elizabethanerne førte bestandig ordet med sig på sine felttog. Deres unge hærfører, sir Philip Sidney, blev engang tilegnet et angrep på diktningen; den var blitt overflødig i eventyrets og Atlanterhavsseilasenes tidsalder. Han svarte med sitt «Forsvar for poesien», hvor han gir dikteren rang næst Gud.

To århundrer efter stod den unge general Wolfe i båten som tok ham over St. Lawrence-floden, natten før han erobret Kanada for England i det slaget hvor han selv falt; og ut i det mørke bruset av elven sa han frem for sig Grays skjønne elegi på en landsens kirkegård, og han utbrøt: «Jeg vilde heller ha skrevet det enn å ta Queebec.»

Også verdenskrigen fikk sin hærfører som hadde diktningen til sin siste reserve. Da Lawrence førte beduinerne til deres kamp i ørkenen var det under desperate strabaser, ofte næsten uten mat, men tre bøker hadde han bestandig bundet fast til sadelknappen, Aischylos’ tragedier, Morte d’Arthur, og en antologi av engelske vers.

Edmund Blunden har fortalt i sin merkelige, skjønne bok «Krigens undertoner» hvad ord, ord, ord kan bety for en mann. Det er i skildringen av Ypres 1917, han ligger i en «pill-box» i forreste linje, granatene eksploderer rundt ham, ilden øker bestandig, hans bataljon holder på å utslettes. «På dette tidspunkt blev min gjeld til en dikter fra det attende århundre enorm. I et hvert ledig øieblikk leste jeg i Young’s Nattetanker om livet, døden og udødeligheten, og jeg følte det velgjørende ved denne alvorlige, intellektuelle stemme som talte til mig ut av en dyp attende århundre stillhet, ofte i en metafor som var slående selv i en «pill-box». Bare gleden ved å opdage linjer som kunde anvendes på vår krise, hindret mig fra å fortvile.»

Wilfred Owen hadde strofer av Keats å ta frem i sitt sinn; ord som hadde sønderslitt en ung mann ute på Hampstead for hundre år siden, hjalp et annet hjerte på de isnende, blodige sneørkener ved Beaumont Hamel.

Snart skulde denne unge dikter bli hjulpet av en annen slags sang: «Følelsen ved å gå over kanten,» skriver han hjem, «er omtrent like opkvikkende som de drømmer hvor du faller utfor et stup, og du ser klippene fra bunnen fråde op mot dig. Jeg våknet uten å være knust; andre ikke. Der var en merkelig ekstase ved å gå langsomt fremover, helt udekket. Der var ingen trompeter eller trommer, og det var jeg lei for. Jeg drev hele tiden på med en slags sang:

Hold linjen rett!
Ikke så fort på venstre!
Ganske stødig på venstre!
Ikke så fort!

Så blev vi tatt av en tornado av granater.»

I et annet brev hjem har han skildret en utpost han holdt ute i Ingenmannsland. «Jeg har vært i det syvende helvede. Jeg har ikke vært ved fronten. Jeg har vært foran fronten.»

Han skildret mudderet de måtte krype gjennem. «ikke bløtt mudder, men en polyp av sugende ler». I femti timer holdt han og hans menn en dug-out, hvor tyskerne hadde besluttet at de ikke skulde være. «Hver ti minutter søndag eftermiddag syntes som en time. Jeg var nær ved å bryte sammen og la mig drukne i vannet som nu langsomt steg over mine knær. Henimot klokken seks, da du formodentlig gikk til kirke, blev granatilden mindre intens og mindre nøiaktig, så jeg blev barmhjertig hjulpet til å gjøre min plikt: å kravle, vade, klatre og velte mig frem over Ingenmannsland til min andre post. Det tok mig en halv time å komme 150 yards. Jeg blev vesentlig plaget av våre egne maskingeværer bakenfra. Kulenes si-ing, si-ing, si-ing, minnet mig om Marys kanarifugl. Stort sett klarer jeg Marys kanarifugl bedre.

… Jeg holdt mine skiltvakter halvveis nede i trappen under det mer forferdelige bombardement. Tross dette blev en av guttene sopt ned, og jeg frykter for blindet …

Jeg hører at den officer som avløste mig, efterlot sine 3 maskingeværer da han vendte tilbake, (Han hadde bare 24 timer derute.) Han blir stillet for krigsrett.»

Der er en tydelig prosess å følge i hans diktning denne tiden, den unge esteten fra Bordeaux er kommet nordover, i et bitrere klima. «Først januar 1917 skrev jeg de eneste av mine linjer som bærer preg av modenhet.» Det er diktet om Lykken – guttedagenes lykke, da han kunde smile av intet, uten å behøve kjærtegn. Men den gamle lykke vender aldri tilbake. Guttens sorg er ikke sorgmodig som ungdommens lengsel. Gutten har ingen tristhet, tristere enn vårt håb. Vi som har lekt med menneskers lidenskaper, vi har forstått:

I sine gleder lider mannen mest …

Der er en øm dempet tone i dette diktet, en klang som ikke sjelden finnes i skyttergravenes vers. De blev skrevet av menn som måtte, i Rupert Brookes ord, holde sine hjerter travle med stillhet.

Men fra denne januar 1917 vender Owen blikket aldri tilbake, han er tatt av én virkelighet, krigen. I mars skriver han sin sonnett «Til min venn – med et identitetsmerke»; her er han blitt soldaten, lojal mot hans skjebne.

Engang hadde han håpet å hvile under de samme hellige cypresser som Keats; og i en uforglemmelig linje summerer han op det han tenkte å skjule der, alt hvad verden kan gi en dikter:

Suksessens skam og nederlagets sorg …

Nu ønsker han sig bare ett minnesmerke; soldatens kjenningstegn.

Han skriver sitt første store krigs-dikt, «Utsatthet»; i lange, ru strofer maler han slettens strenge øde, den isnende blesten som kniver mennene. De ligger og venter på angrepet, dag efter dag; men intet hender. Bittert sier han at de må være der, «siden vi tror at på ingen annen måte kan vennlige ildsteder brenne, eller sol skinne med mening på barn og marker og frukt.» Slik skildrer Owen morgenens frembrudd:

Demringens bitre elendighet tar til å gry.
Vi vet bare krig varer, regn pisker bortover nakne moer.
Håpløse rykker fra østen daggryets bleke arméer,
og går til angrep med rekkene, skjelvende, grå,
men intet hender.

Her får man en svak antydning av Owens tekniske eiendommelighet. Han anvender ofte ikke almindelige rim, han bruker assonansen, han lar vokalene kalle på hverandre, gry rimer således på grå, søvn for eksempel på savn.

Utvilsomt har Owen her lært meget av fransk poesi; men i engelsk diktning var det en ny musikk som blev skapt nogen frysende hvilestunder bak fronten.

Det er en virkning av stor suggestiv styrke som kan opnåes ved denne form for rim. I et dikt som «Utsatthet», hvis grunnstemning er en håpløs, angstfull ventetid, vil almindelige rim uvilkårlig gi et visst holdepunkt, de er i hvert fall sikre. Med assonanser kan usikkerheten utdypes, rim finner ikke engang rim, ingenting bekreftes, der svares bare i en dump gjenklang.

I natt vil Guds kulde krave sølen og oss,
mange hender skal skrumpe, panner skal stivne, sprøde.
Graverpatruljen skal hakke i jordskorpens frosne sprede,
stanse ved trekk de kjente. Alles øine er is,
men intet hender.

To ganger denne våren var Wilfred Owen på hospitalet, første gang for en hjernerystelse, senere brutt ned av skyttergravsfeber.

Efter siste sykdom blev han sendt tilbake til England; han hadde da vært et halvt år ute.

Krigen hadde gått forfærdelig inn på ham. Hans store gave i livet var hans følsomhet; den var ikke lett å eie ved fronten. Han var et menneske hvis respekt for åndelige værdier var usedvanlig; nu kjæmpet han for dem, hans uttryksform var avrevne lemmer, knuste hoder, blindete øine.

Han visste ikke hvor han stod, hvad han skulde gjøre, da han i juni 1917 blev sendt hjem.

Han skriver et dikt disse dagene, en brennende anropelse som Keats kunde ha skrevet, til skjønnheten, om å frelse ham. Han skildrer de fire angiverne til skjebnen, som heter held, tilfeldighet, nødvendighet, død, de iakttar ham; hvis han beveger sig, gjør de det også.

Der er bare én vei å undkomme, én port: dine øine, skjønnhet. «Og når ringen av spionene snevrer om kring mig, la dine øines nære iris vides ut …»

Men han følte samtidig at han ikke kunde undkomme den vei, han var innesperret av krigen, var der en annen mulighet:

«Jeg har forstått et lys som aldri vil sive inn i nogen statskirkes dogme,» skriver han en dag i juni, «nemlig at en av Kristi første bud var: passivitet for enhver pris. Finn dig i vanære og nedverdigelse, men grip aldri til våben. Bli hånet, bli skjendet, bli drept, men drep ikke. Det er muligens et kimærisk og foraktelig prinsipp; vel, der er det. Det kan bare bli oversett, og jeg synes at de profesjonelle på prekestolen har oversett det med overordentlig dyktighet og hell. Er ikke jeg selv en militærnekter av samsvittighetsgrunner med en meget øm samvittighet?»

Det var med dette sinn at Wilfred Owen gikk omkring på Craiglockhardt krigshospital utenfor Edinburg.

Her møtte han den mann som kom til å bety mest for hans liv, kaptein Siegfried Sassoon.

Sassoon hadde denne våren utgitt sine krigsdikte, bittert realistiske billeder av skyttergravene. Han hadde utfylt den ikke fullstendige sannhet, som kalles å dø for sitt land; det er også å drepe. Men han blev drevet videre, døde og drepte ikke mennene der ute for en løgn, var det når alt kom til alt, for det lille krenkete Belgien, eller var det for besiddelser, handelsvelde, oljen?

Når man mange, mange år efter krigen går på en engelsk krigskirkegård i Frankrike, kan en føle det store, det smertelig skjønne ved disse menns innsats. Her er blomster, hvite kors, stillhet, det er som å gå i et dikt av Rupert Brooke. Her hviler «de rike døde». En minnetavle er viet dem, der er hugget inn at det franske folk har gitt denne jord til de engelske døde, og der står tilføiet et gavmildt ord: «gratuitement» … De falne får hvile her gratis.

Og det er som denne ukjente stilist med sin magi har manet op de lutende rekker av menn som gikk utover mot sin død i mudderet med tvilen i hjertet; nu har de fått som en bekreftelse, man har stedt dem til hvile under kommersialismens edelmodigste ord.

Det er en siste spøk som de vilde ha gammet sig over i skyttergravene, hvor besk humor stod i høi kurs. Der er en linje å huske av Wilfred Owen: «Disse menn er verd eders tårer. I er ikke verd deres munterhet.»

Siegfried Sassoon som tvilen fylte til han ikke kunde tie lenger, var ikke bare en av krigens første diktere, han var også berømt som soldat.

Han hadde fått militærkorset for tapperhet. I 1917 blev han sendt hjem, såret, han var da blitt innstillet til Victoria-korset, en orden av en slik sjeldenhet, en belønning for et slikt mot, at bare navnet går som en frysning gjennem enhver engelskmann.

OWEN

Denne sommeren 1917 innleverte kaptein Sassoon en skrivelse til sine foresatte, hvor han efter nøie overveielse erklærte at han nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner:

«Jeg avgir denne erklæring som en handling av overlagt tross mot militær myndighet, fordi jeg tror at krigen med vidende og vilje blir forlenget av dem som har makt til å ende den. Jeg er soldat, og overbevist om at jeg handler på vegne av soldater. Jeg tror at denne krig som jeg gikk med i, som en forsvars- og befrielses-krig, nu er blitt en angreps- og erobrings-krig … Jeg har sett og gjennemlevet troppenes lidelser, og jeg kan ikke lenger være delaktig i å forlenge disse lidelser, for mål som jeg anser for uriktige og urettferdige.

På vegne av dem som lider nu, gjør jeg denne protest mot det bedrag som øves overfor dem; videre tror jeg at jeg kan hjelpe til å ødelegge den ufølsomme, tilfredse ro, med hvilken de fleste hjemme betrakter fortsettelsen av en jammer som de ikke deler, og som de ikke har tilstrekkelig fantasi til å forstå.»

Myndighetene ønsket for enhver pris å undgå å stille Sassoon for krigsrett. Andre som nektet å gå ut igjen, blev skutt som desertører. Ved overhodet å røre Sassoon kunde der slippes løs krefter som kunde bli skjebnesvangre, han brente av energier, større enn ham selv, her var høispenning, livsfare.

Der blev funnet en løsning. En annen krigsdikter, Sassoons venn, kaptein Robert Graves, blev anmodet av de militære om å optre som mellemmann. Og ut av sitt opriktige vennskap, for å frelse desertøren fra døden, fortalte Graves ham at han aldri, under nogen omstendigheter, vilde bli stillet for krigsrett, han vilde i all stillhet bli erklært sinnssyk.

Slik mistet Sassoon troen, det var dom, død, skrik over England han vilde.

Han tok intet tilbake, men han adlød ordren om å la sig undersøke av militærlægene. Diagnosen var lynsnar; offer for et nervesammenbrudd. I august blev han sendt til hospital i Skottland; her traff han Wilfred Owen.

Hvis der om hundre år skal skrives et drama om verdenskrigen slik som Hardy har gjort det om Napoelonskampene, hvor krigens dypest gående episoder skal skildres, blir der kanskje en scene i Craiglockhardt krigshospital, et møte mellem disse to menn.

Sassoon gav Wilfred Owen en mening med hans liv. Han fortalte ham at han aldeles ikke skulde være et offer for nogen krig, et løfte som gikk tapt. Han skulde være krigen selv; han skulde smi sine vers til våben.

Det var ikke tyskerne som var fienden; det var de sinnene som ikke vilde forstå hvad krig var.

«Du har festnet mitt liv, hvor kort det enn blir,» skriver Owen senere til sin venn. «Du tendte mig ikke: jeg var alltid en gal komet; men du festnet mig. Jeg spant rundt dig som en drabant i en måned; men snart skal jeg svinge ut som en mørk stjerne i den bane hvor du vil flamme.»

Og i samme brev gir han anslagsvis uttrykk for sin personlige beundring for Sassoon, han betrakter ham «som Keats + Kristus + Elias + min oberst + min skriftefar + Amenophis IV i profil. Hvis du betenker hvad de ovennevnte navn hver for sig har gjort for mig, vil du vite hvad du gjør nu …»

Sammen førte disse to soldatdiktere sin kamp mot krigen.

Owen var den største dikter av dem, han hersket over dunkle harmonier, han kunde fremfor nogen stille sammen ord. Og han døde. Hans mørke stjerne skjøt ut i rummet med alle sine ville makter i behold. Sassoon fikk leve, en edel, men trett skikkelse, der er et vemodig smil over hans erindringer. De dekker ikke hans ungdoms ville anklage; men kanskje det er godt slik. Det er en del av livet, at det må være så. Dog er en glad over at Shelley ikke kom til å skrive sine memoarer.

Wilfred Owens dikte blev delvis offentliggjort dette året han var hjemme; men det var først efter hans død at hans produksjon blev samlet, og hans folk visste at en stor dikter hadde levet blandt dem.

Mot dette folk vendte han sig i dikt efter dikt. Sitt syn på krigen samlet han i en sum: «Lignelsen om de gamle menn og de unge.»

Og Abraham stod op og kløvet veden
og han tok ilden med sig og en kniv.
Og mens de begge gikk tilsammen, talte
den førstefødte Isak og han sa –
«Min far, se alt er rede, ild og jern,
men hvor er lammet for ditt brennoffer?»
Da stanset Abraham og bandt den unge,
og bygget vern og skyttergraver der,
og løftet kniven for å slakte sønnen.
Men se! en engel ropte ut av himlen
og sa til ham: «Legg ikke hånd på gutten,
og gjør ham intet. Her i denne busk
er viklet inn en vær ved sine horn.
Ofr du din stolthets vær og ikke ham!»
Men faren nektet det, og slaktet sønnen.

Dog er det i sine skildringer fra skyttergravene, at han fører sin bitreste anklage. I et forord som blev funnet efter hans død, skriver han: «Fremfor alt har jeg intet å gjøre med poesi. Mitt emne er krig, og sorgen ved krigen. Poesien er i sorgen.»

I «Inspeksjon» har han risset et billede av den menige, den anonyme kjemper for fedrelandet, mot en håpløs, grå horisont.

De! Hvad mener De med dette, mann.
De våger komme på parade slik!

Soldaten får sin straff, efterpå forklarer han at flekken på uniformen var blod, hans eget. «Well, blod er dritt.»

«Ja, blod er dritt!» Han lo og stirret bort,
langt bort, dit ut, hvor blodet hadde blødd …

I «Dulce et decorum est» skildrer han gassen, et kompani er på vei tilbake fra skyttergravene, dødstrette, lutende, mange har mistet støvlene, men halter videre, blod-skodde, med ett begynner gassbombene å falle bløtt bak dem. Så den ekstatiske ville famlingen efter maskene; de får dem på, men én skriker ennu, snubler, raver, og gjennem glasset, som under en grønn sjø, ser de ham drukne. Han slenges op på en vogn, øinene vrir sig i det hengende ansikt, og for hvert støt av vognen kommer blodet gurglende fra hans skumsprengte lunger. Diktet ender med det romerske ordsprog at det er søtt og stolt å dø for fedrelandet.

I S. T. S. – selvtilføiete sår – hugger han minnerunene over en annen død. (Bruken av initialer istedenfor ord er karakteristisk for engelsk lynne, de skaper fortrolighet, innvielse, kode; i skyttergravene lukket de av en verden.) Han skildrer en kjekk kar, en almindelig mann uten særlige reserver, bestandig under fare, slit, påkjenning; «og motet lekket som sand fra den beste sandbekk efter år av regn». Og aldri nogen hjelp, aldri sår, feber, sjokk, permisjon; ikke et øieblikk undkom han. Og så et daggry fant de ham ute ved piggtråden, skutt gjennem munnen. Sammen med ham begrov de det bøsseløp som hans tenner hadde kysset, og skrev sannferdig hjem til moren: «Tim døde smilende.»

Mange av diktene handler om invalider; i «A Terre» skildrer han en mann hvis legeme næsten er skutt helt bort, bare et skrik efter liv er igjen. Alt som skal leve, blir attråverdig å bytte med, rottene i skyttergraven, mikrobene som har sine gleder og deler sig og ikke dør. Her er endelig menn, sier Owen, som mer enn Shelley hungrer efter å bli ett med Altet … Det blir en hjelp for dem å presse sig inn på det sterke mennesket som står ved sengen, deres sjel vil knuge ham om brystet, stige som en hulken gjennem halsen, og jage fri, båret på en renere blest enn de kan nå ut til …

Også til den siste, grufulle jammer gir Owen røst, de som krigen har gjort sinnssyke. Han ser dem med ville hender rive sig i håret, –

Minnet gramser gjennem hår av mord …

De kan aldri skyve fra sig det som de har sett:

Derfor synker ennu deres øine, pinte
inn i hjernens groper, deres sanser føler
solen som en blod-grøt; natten kommer blodsort,
gryet brytes åpent lik et sår som blør …

Bare én gang forsøkte han sig på et arbeide som ikke handlet om krigen. I februar 1918 forteller han sin mor at han har holdt på med et dikt om den store grubeulykken, «men på slutten kom krigen inn allikevel».

I dette dikt møter vi valiseren som føler slekskapet med sitt lands mørke sjakter gjennem jord og tid; selve ordenes fremmede virkninger søker å gå uhindret mot fjernheten.

GRUBEFOLK

Det hvisket i min kull-ilds glød,
en drøm, et kall,
som fjernt mot jordens urtid gled,
før liv blev kull.

Jeg lyttet mot en sang av løv,
og solhett vær,
og bregneskogens sky, brå liv,
før rådyr var.

Er det som ildens fantomer summer,
dunkle å fatte,
før fugler bygget i trær mot sommer,
og kvinner fødte?

Men kullene mumlet om grubens grav,
om stønn og savn,
om menn som kvaltes der, mens de grov
i kold, vridd søvn.

Og jeg så bleknende, glemte ben
her i min aske,
for hjerter taptes i grubens bunn;
men få kan huske.

Jeg husket nogen i krigens gruber,
menn som i nød
håpet på sjakter av fred, og grov der,
før de sank ned.

Smilende år skal strekke sig glade
ved ild vi gav,
og føle den rolige varmen gløde
fra vårt livs rav.

Vår kval skal brenne for fjerne år,
vennlig og mild;
trygt skal de lytte til dempede ord,
sanger i moll;
men ingen vil huske oss gutter, som er
tapt under muld.

Under dette årets rekonvalesens, skrev han hele tiden; samtidig begynte han å lære sig tysk, for å kunne komme i møte mennene på den andre siden.

Sommeren 1918 var han igjen ute av hospitalet. Der var forskjellige forslag fra innflytelsesrike venner om å skaffe ham en stilling hjemme, i krigsministeriet eller som kadett-instruktør.

Der er vidnesbyrd om den umenneskelige påkjenning det var for soldatene å bli sendt tilbake til krigen fra hospitalet, hvor de hadde levet i en hvit stillhet, men allikevel med alle ofrene rundt sig.

Kanskje det uforglemmeligste i Sassoons erindringer er en halvside, hvor han skildrer en ung læge, som har en sadistisk nydelse av å få beordret mennene tilbake til fronten så snart som mulig. Han frydet sig når tilsynelatende sterke soldater gikk hulkende fra hans kontor.

Joseph Conrad visste: fantasien er fryktens far. Men fantasien kan undertiden bli så stor, at den sprenger frykten. Wilfred Owen hadde i måned efter måned beskjeftiget sig med redslene, han hadde følt krigen så forferdelig at han måtte kjøpe sig den siste blodige rett til sin anklage. Han så bare en mulighet: å gå tilbake til fronten.

Før ham var Siegfried Sassoon dradd ut igjen. Han hadde sveket sin overbevisning fordi han følte der var én ting, som var fortvilende større: lojaliteten mot dem som kjempet og led. Synene fulgte ham dag og natt, han orket dem ikke; han har skildret i et dikt hvorledes han ligger en natt «i bitter trygghet», og hører de andre kalle på sig. Han meldte sig igjen til tjeneste, drog til Frankrike, og blev hårdt såret ennu engang.

Sassoon var gått ut som sine kameraters kamerat, Wilfred Owen gikk som dikter, for å kunne skrive sannere, smerteligere, bitrere.

I et brev til sin mor hadde han nyttårskvelden til 1918 skrevet nogen linjer som kanskje vil huskes:

«Ifjor på denne tid (det er akkurat midnatt, og nu er det selve vendepunktets uutholdelige øieblikk), ifjor lå jeg våken i et forblåst telt midt i en umåtelig, grufull leirby. Det var likesom hverken Frankrike eller England, det var som en slags innhegning hvor dyrene blir holdt et par dager før slaktningen … Mest tenkte jeg på det underlige uttrykk på alle ansikter i den leiren, et ufattelig uttrykk som intet menneske vil se i England, skjønt kriger burde være i England, heller ikke kan det sees i kamp. Men bare i Étaples. Det var ikke fortvilelse, og ikke redsel, det var mer redselsfullt enn redsel, for det var et blindet uttrykk, uttrykksløst, som en død kanins. Det vil aldri bli malt, og ingen skuespiller kommer til å fange det. Og for å beskrive det, tror jeg at jeg må gå tilbake igjen og være med dem.»

I et dikt «Og jeg må gå» har han gitt uttrykk for det samme, han vet at han må tale for mennene derute som ikke har evnen selv, og nei! heller ikke viljen. Og jeg må gå.

I slutten av august var han tilbake igjen i Frankrike.

Da han var ved fronten i 1917, var han ikke særlig fremragende som officer. Han blev det nu. Han betraktet, likesom Sorley, krigens mot som annenrangs, men han vilde kunne møte sine motstandere på deres egen grunn, dér skulde de ikke få lov å stanse ham.

Praktisk talt alene tok han flere tyske maskingeværer. «Jeg skjøt bare én mann med min revolver (på tredve yards avstand), de andre tok jeg med et smil,» skriver han 10. oktober i et brev til Sassoon. «Jeg er glad jeg er blitt innstillet til militærkorset, for den tiltro det kan gi mig hjemme …» Han fikk dekorasjonen like efter.

Under hele sin desperate innsats og sitt arbeidspress, – for han var blitt kompanichef nu, – skapte han uophørlig.

Miraklet blandt disse diktene er det som heter «Selsomt møte». Her han har brukt sin form til dens ytterste mulighet, for å skape mystikk, uvirkelighet, et mørke som alltid viker. Det blev det siste diktet Wilfred Owen skrev, det blev funnet ufullendt efter hans død, han hadde slitt inntil slutten med å tvinge smerte og musikk ut av ordene. Dette dikt ender med at mannen som kommer mot ham gjennem dug-outens skumrende tunneller, taler til ham:

Jeg er den fiende du drepte, venn …
Nu skal vi sove.

Det allegoriens liv som Keats krevde av alle verdifulle menn, ser vi nu lyse gjennem Wilfred Owens blodete, sølete khaki.

Der finnes et relieff av Seiren i Nike Apteros-templet på Akropolis. Det er en kvinneskikkelse som i en linje av øm, edel styrke bøier sig ned; snart skal hun storme til kampen, hun skal finne sitt Samothrake, men her gir hun sig tid til stillhet, skjønnhet: Seiren binder sin sandal.

Det er denne ånd som møter oss i Wilfred Owen, bøiet over ordene.

Den fjerde november 1918 var hans kompani i offensivens første linje. Under voldsom ild fra de tyske maskingeværer prøvde han å sette over Sambre-kanalen. Her falt han, en uke før våbenstillstanden.

Wilfred Owen hadde ført sitt angrep mot krigen, han hadde skildret redslene, han hadde måttet det. Men hele tiden visste han at han av skjebnen var tvunget inn på en snever front, denne kamp var ikke den egentlige. Det var livet, troen på livet, som måtte erobres for menneskene, slik at de aldri mer kunde krenke det. Selv trodde han. Han stod med sin mor den siste dagen han var hjemme, og så utover landet, og han sa med en linje av Tagore: «Når jeg går herfra, la dette være mitt siste ord, at hvad jeg har sett, kan aldri overgåes.»

Sitt testamente har han efterlatt oss i sitt dikt, «Den næste krig». Her slår han en strek over all grusom han selv har skildret, det var ikke tingen. «Døden var aldri vår fiende», sier han, «vi har sittet og spist med ham, og tilgitt ham når han slo spisekarene ut av vår hånd, vi har kjent hans grønne, tykke ånde, men vi skremtes ikke, vi har plystret når han barberte oss med sin ljå.

Vi lo fordi vi visste at der skulde komme større, bedre kriger, hvor menneskene kjempet – ikke for flagg, men for livets velde, mot døden, ikke mot menn» …

Det er til denne kamp at skyttergravenes tapte menn som fra sin smerte skimtet en rikere, rettferdigere, skjønnere jord, kaller menneskene.

Om De unge døde

De unge døde inneholder essays om seks engelske lyrikere som alle døde unge: John Keats, Percy Bysshe Shelley og Lord Byron fra begynnelsen av 1800-tallet, og Rupert Brooke, Charles Sorley og Wilfred Owen fra begynnelsen av 1900-tallet.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 1. utgave, 1932 (nb.no)

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på X
Del på Facebook