Gud skje lov og takk og pris, så var det undagjort alt sammen, punktum og ferdig og slutt for idag. Så var det lidt igjennem engang til og plageriet hadde fått ende, lesing og skriving og bibelhistorie og regning og alt det som vondt var, så en stakkar kunde komme hjem og få mat.
Han gav sig tid med bøkene og penalet og fikk maket det så, at Ivar kom til å gå først. Han vilde se om kameraten ventet – om det var så de skulde ha følge eller ikke. Det var Ivar det stod på, Ivar avgjorde det hver gang, og det var ikke godt å si på forhånd, hvordan han egentlig vilde ha det. Han kunde bli så tverr med ett og vrenge piggene ut og likesom sale om under leken uten at det var noen grunn. Og det kunde stikke ham å gjøre sig fore, og være så blid som en blåveis, når en minst ventet det – han var helt uberegnelig slik. Men nei, det stod ingen Ivar i skolegården da Albert kom klampende ut på tunet, Ivar var kommet helt ned i veien og gikk av gårde uten å snu sig, det var greit at det gamle stod ved makt fremdeles.
Det var et stykke å gå hjem, og Ivar gikk ikke fort akkurat – så måtte han ta det over lang han med for ikke å komme for tett innpå. Mon Ivar hørte ham, tenkte han og harket en gang eller to – jo riktig, det harket igjen. Det betydde, jeg hører dig nok, jeg vil bare ikke ha følge med dig, altså blev Albert gående bak og lempe skrittene efter kameraten og voktet sig for å komme for nær. Forresten kunde han gjerne ha skyndt sig litt, Albert var skjelv i knærne av sult og hadde gjerne satt farten op. Mor hadde 22lovet ham noe ekstra idag siden han måtte gå fastende på skolen og ikke hadde fått kveldsmat igår, det kunde være en pølsesnabb kanskje, eller en skive flesk med varme, melne poteter til – han måtte svelgje bare ved tanken. Tro hvad han Ivar skulde ha? Det var vel både suppe og steik, så meget han kunde legge i sig, og kaffe og vafler og fintbrød attpå. Det syntes utenpå ham, at han fikk det han trengte iallfall, han var så godt i stand alle steder. Leggen svelte i strømpen hans, og bakdelen struttet i buksen – det manglet nok ikke på fóret der. Tenk å kunne ha det slik, at en fikk spise så meget en vilde uten at andre la sig i det og sa, at nå fikk det være nok. Det måtte være svinaktig moro, ja tenk om han kunde få være Ivar, om det så bare var for en dag. At ikke Gud kunde gjort det slik, at menneskene kunde bytte med hverandre imellem. Det vilde vært mere realt, så kunde de rike få kjenne hvordan det var å være fattig og ikke ha ordentlige klær engang. Ivar skulde bare være ham en stund!
Han måtte nesten le ved tanken.
Der gikk han Ivar foran i veien og kjekket sig i en fin bukse, som ikke hadde så meget som en lapp. Han gikk der og var så viktig og hoven, at han ikke gad snu på hodet engang enda han visste at kameraten kom diltende hakk i hæla på’n og skulde akkurat samme veien. Tenk om de nå møtte Gud, og Gud snakket til Ivar og spurte hvorfor han gikk slik alene istedenfor å ha følge med kameraten sin, og Ivar ikke kjente ham og svarte hovent igjen, at det skjeller Dere ikke! Og tenk om så Gud gjorde det slik, at Ivar blev Albert og Albert blev han! Klukk, sa det i halsen hans, det var så snodig å tenke på. Der kom han selv hjem hos han Ivar, og fikk proppe sig med digre kjøttkaker så mange han var god for å svelgje og sviskegraut med nysilt melk, og der kom han Ivar hjem til hu mor og fikk en tynn liten fleskeskive med en to, tre poteter til – han som var så godt vant. For han skulde likesom huske, at han hadde hørt til på Østby før. Men kjære, vilde han spørre og blingse ned på det vesle grandet, for nå var det han som blingset, får jeg ikke mere enn de smulene der? Vær glad for det, vilde mor svare, og er du ikke fornøid gutten min, så får du skaffe dig mere selv. Hvad vilde Ivar gjøre da? Han kjente ikke til 23humlebol eller hvordan en skulde lete dem op og få tak i honningen som lå der. Han hadde ikke større rede på, at det var mange spiselige ting i marken foruten bærene akkurat – at det gikk an å stagge sulten med røtter og stilker av forskjellig slag. Det skulde ikke alltid så meget til, bare en tygget det lenge nok. Det var et snitt med så meget i verden, det var likesom et snitt med det og. Her forrige uka som var kom han over en busk med nyper, de var bare ikke helt modne enda – nei, nå sakket han Ivar på farten så han blev nødt til å bremse han også, om han ikke vilde komme op i ham rent. Han fikk likesom slippe bøkene, så vant han en stund med å pille dem op, og så kom Ivar unda imens –
Men om litt var det like galt igjen. Det var ikke råd å holde sig ifra, Ivar gikk der og drog sig i veien og tok kortere og kortere skritt, han måtte tydelig gjørs på hvad nå meningen kunde være. Var det et vink om å nøite sig, skulde det kanskje bety at han vilde ha følge allikevel? Albert kjente det trakk i ham likesom, han vilde og han vilde ikke – men så var det ikke langt igjen til veikrysset, hvor Ivar skulde av, og så kom han til å øke på skrittene, så det ikke skulde bli for sent. Men akkurat som han nådde op og tenkte å si god dag, snudde Ivar på hodet og pekte nese til ham:
– Bæ da, Blingsen, sa han og skrevet ut og svinget til høire og op bakken til Østbytunet.
Albert kjente han blev så skamfull, at han ikke kunde bli sint engang – listet bare slukøret videre. Nei, at han skulde være så dum, han burde jo ha forstått, at kameraten drev med ham bare. Han burde jo kjent han Ivar og visst hvordan han var. Men herefter skulde han være blå for at Albert krysset ham mere. Ivar måtte stå med den nye buen og skyte ut over jordet – han skulde få hente pilene selv. Han måtte komme med seilbåten sin og ville ha Albert med sig å ro – han skulde selv få lov til å ro og kjenne hvordan det var. Han måtte finne på hvad han vilde, Albert skulde stå med ryggen til og ikke se til den kanten han var –
Ikke så mange skrittene unda bøide veien til venstre, det stod to karer i svingen likesom de ventet på nogen. Den ene hadde gullsnor om luen – sannelig var det ikke lensmannen som var ute. Men Albert hadde ikke gjort noe galt så han blev ikke redd heller, 24strøk bare luen av hodet og vilde gå forbi. Men akkurat som han var på siden strakte lensmannen armen sin frem:
–Vi skulde nok snakke litt med dig vi, gutten min.
Albert rykket til:
– He, sa han og brastanset i veien.
–Vi skulde snakke litt med dig, sier jeg, vi har stått her og ventet på dig –
Albert så fra den ene til den andre:
– Jeg har ikke gjort noen ting.
– Nei, nei, vi vet nok det, du må ikke ta det sånn, det er ikke noe med dig, kan du vite –
– Ja men hvad er det da?
Det var den andre mannen som svarte:
– Det er bare, at vi skulde snakka litt med dig. Du er ikke redd for å snakka, veit jeg? Kom nå å bli med, så får’u høra – det er ikke noe vondt, kan du veta!
Albert fulgte et lite stykke, men da de bøide inn på en marksti, stanset han mistenksom op igjen:
– Hvor skal vi hen?
Lensmannen tok ham i hånden og drog ham forsiktig videre:
– Bare bli med, du Albert, så skal vi forklare det for dig. Du behøver ikke å være redd, vi vil bare hjelpe dig vi, så du skal komme til å få det godt –
Komme til å få det godt?
Albert rykket hånden til sig og stanset engang til:
– Er det kanskje noe med mor?
Det var kommet noe skremt i øinene hans, mennene skjønte at han var redd og forsøkte å godsnakke med ham:
– Nå må du være snild gutt og slå følge med oss et stykke så vi kan få snakket litt med dig –
– Du veit du må gjøra som lensmannen sier, det går ikke an å si nei til hannem!
De hadde fått gutten imellem sig, og innen han forstod hvad de vilde hadde de tatt om håndleddene hans og trakk ham med sig inn over stien. Albert strittet imot, han var blitt vill av skrekk nå og rykket og slet for å komme løs.
25– Jeg vil til mor, har jeg sagt.
De voksne likte sig tydeligvis ikke.
– Hyss, sa det på den ene siden – du får ikke bære dig slik da, gutt!
Og på den andre:
– Nå får’u væra folkelig Albert, ellers veit du lensmannen blir vond!
– Jeg vil ikke, skrek det igjen – jeg har ikke gjort noen ting, jeg vil hjem til mor, jeg!
Men de voksne var to mot en. Skritt for skritt tvang de ham med sig, skritt for skritt slepte de ham av gårde enten han gjorde slik eller slik. Han tvinnet den tynne kroppen sin rundt, han hev sig i veien og blev liggende og subbe – det nyttet ingen ting. De hadde taket på ham, og de forstod å holde fast. Og hele tiden snakket de til ham og skulde friste å stagge ham litt:
– Hør nå her, Albert, du som er en fornuftig kar –
– Ja, for du vil da’ke ha den skammen, at vi skal væra nødt til å bæra dig?
De kunde likeså godt ha snakket til vieren. Albert brydde sig ikke om hvad de sa, han skjønte de vilde lure ham bare – narre ham med sig hjemmefra og sette ham bort hos fremmede kanskje. Men Albert vilde ikke bort, Albert vilde være hos mor – han var gladere i mor, kjente han, enn han i grunnen hadde visst om.
Mor kalte ham ikke for Blingsen, hun sa at han skjelte ikke stort og at det vilde gå bort av sig selv. Mor var den likeste lel, hun gav ham en halv vørterkake engang hun kom ifra byen, mor var egentlig snild, hun. Og nå satt hun og ventet på ham og hadde laget noe ekstra til middag, og så kom de og vilde ta’n –
Han satte i et skingrende skrik og kastet sig bakover av all makt:
– Jeg vil ikke væra med, jeg vil hjem til hu mor! Taket glapp, han datt baklengs i stien og klasket hodet i bakken. Det gjorde svinaktig vondt, han kjente han slappet av likesom han vilde svimre vekk.
– Nå da, sa det over ham – der kan du se åssen det går, når du ikke er snild gutt!
26De fikk ham på benene igjen. Han dinglet med som i ørske, mens han gikk og svelgjet gråten.
– Gjør det vondt, sa en av mennene.
Det hikstet imellem dem.
– Kom så skal vi blåse på det!
De tok luen av ham og famlet omkring med fingrene sine og skulde finne hvor det var.
Han kjente pusten deres i nakken, den stank av gammel tobakk, så han syntes han vilde kaste op.
– Så, nå gir det sig nok skal du se!
De torde ikke slippe ham mere, enda han fulgte stille og rolig. Først da de så ned til en vik, hvor det lå en skjekte i stranden, var det som han våknet igjen. Lensmannen kunde tydelig kjenne at den vesle hånden han leide på skalv.
– Hvad skal detta bety, sa det angst.
–Vi skal ut å ro litt bare, du er ikke redd for vannet vel?
– Jeg vil veta hvor jeg skal hen!
De to klemte om håndleddene hans.
– Du skal få komme til et godt sted hvor du får det så bra som det går an å ha det –
Albert plantet benene i bakken:
– Jeg vil ikke til noe godt sted, jeg vil væra hos mor har jeg sagt!
– Så, så, så, så!
Nei, det nyttet ikke å hysse. Guttungen raste og bar sig, han var helt ustyrlig med ett og danset rundt mellem hendene på dem og spente og klorte, hvor han kunde komme til.
–Virr’u din faen du er!
De gikk over ende alle tre, to store, voksne mennesker med en livredd guttunge under sig.
– Sett på maken, sa det – beit’n ikke langt inn i kjøttet!
Lensmannen lå og holdt ned i bakken:
– Gå og gjør båten i stand du Jens, jeg holder’n alene nå.
Et par minutter efter var Albert kommet ombord i båten. Han hadde kjempet imot til det siste, de måtte ta og bære ham til stranden, mens han tigget og bad for sig:
27– Kan jeg ikke få sleppa, da, kan jeg ikke få lov å gå? Et stykke ut på fjorden var det som det gikk op for ham at det var fånyttes å gjøre motstand. Han blev så liten med ett – så lot han sig gli ned på kne og foldet hendene sine, mens han blingset op imot blået:
– Hjelp mig Gud, hjelp mig Gud, ser’u ikke hvad dem gjør! De voksne snudde sig vekk, den ene fulgte en måke med øinene, den andre fikk travelt med å stoppe pipen.
– Dem har brukt makt på mig, tvinte det mellem dem – jeg har ikke engang fått si farvel – –
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I 1938 utga Gabriel Scott den nyrealistiske tendensromanen De vergeløse med undertittelen Et barns historie. Romanen er en samfunnskritisk skildring av myndighetenes behandling av et lite barn som med makt blir fjernet fra hjemmet og plassert i fosterhjem.
Boken ble et viktig innlegg i samfunnsdebatten. Den satte søkelyset på barns rettigheter og tok et krast oppgjør med barnehjemmenes behandling av de forsvarsløse og forlatte barna. Barneportrettene er skildret med innlevelse og sikrer romanen en plass i norsk litteraturhistorie. Romanen ble filmatisert i 1939.
Gabriel Scott er i norsk litteraturhistorie regnet som en av Sørlandets fremste diktere. Han var en svært produktiv forfatter og skrev innen mange forskjellige sjangere (dikt, romaner, noveller, skuespill, artikler og barnebøker). I dag er han nok mest kjent for sine lyriske naturskildringer og for sine barnebøker.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.