De vergeløse

av Gabriel Scott

III

De rodde skrått over fjorden og nærmet sig landet på den andre siden en halv times tid efter. Albert var falt til ro så lenge og satt stille og opgitt i båten, det nyttet ikke med Gud heller. Ånei, det var nok som gutta sa, dette med Gud var bare noe tøis som de voksne hadde funnet på. De fant på så mye rart –

Han kom til å hoste litt, lensmannen rugget litt på sig:

– Du fryser ikke vel?

Albert rystet på hodet.

– For du må ikke fryse, forstår du?

Det kom ikke noe svar.

– Se her, du kan få trøien min!

– Jeg er ikke trengt om noen trøie.

– Nå skal du ikke være sånn –

Lensmannen pattet på pipen.

– Nå skal du høre litt på oss, vi er ikke så slemme som du tror.

Vi gjør dette, forstår du, for det vi er nødt til å gjøre det – vi har ikke funnet på det selv. Det kunde ikke gå lenger, som det gikk –

Det blev et lite ophold.

– Ja, det er kanskje like godt at du får vite åssen det er, men det kom altså klager på mora di’ –

– Hu mor var snild, hu.

– Ja, jeg sier ikke annet, men loven er streng, ser du, og når 28folk ikke vilde lystre – hun fikk advarsel flere ganger og blev mulktert noen ganger også, hun vilde bare ikke høre. Og så var det jo dette da, at hun ikke så efter dig, så du støtt kom for sent på skolen, og det kunde ikke holde på slik. Og idag formiddag blev hun satt inn –

– Mor er satt inn?

– Ja, for det gikk ikke lenger an å se gjennem fingrene med det. Hun drev med dette fanteriet sitt så lenge til at det blev nødvendig – –og så blev det jo også nødvendig å sørge for dig, kan du vite! Vergerådet sa fra til slutt –

Det snakket fra rotoften:

– Lensmannen må følga ordre, han, ser du, og gjøra som vergerådet sier. Dem har makta, skjønner du, for dem er satt til å passa på at alle barn skal ha det godt og ikke li’ overlast her i væla.

Albert hørte ikke efter, Albert så bare på lensmannen.

– Blir hun lenge inne – mor?

– Ja, det er ikke så godt å si –

– Hun slipper ut engang?

– Ja, du vet, hun slipper ut.

– Og jeg får komma hjem igjen når hun er ferdig med det?

– Det får du nok, det får du nok.

Alberts øine slapp ikke lensmannen:

– Det er visst detta da?

– Du kan veta det, sa det bak ham – lensmannen juger nok ikke han! Men nå skal jeg fortelle dig det, at du skal få komma på en stor gård som heter så mye som Flugum og hvor det er fullt op av hester og kuer og høns og griser og all vælas dyr. Hvad sier du til det?

Albert hadde spisset ørene, dyr var det gildeste han visste, men siden de akkurat spurte om det –

– Ikke noe, sa han tvert.

Følget lot som ingenting:

– Det mener du ikke, Albert, husk, du kan få bli med å høia og drekka så mye mjelk du vil!

De prøvde å overby hverandre:

– Og så er det så snilde folk –

29– Og dem er vant til å stella med barn og veit akkurat åssen dem skal ha det!

– Og tenk, så har de både hage og skau og stabbur og låve og stall og fjøs –

Det smekket med tungen bak ham:

– Jamen har du vært heldig, din gris!

Og lensmannen klappet ham fortrolig på skulderen, mens han bøide sig frem og var ikke dårligere, han:

– Jeg skal si dig en ting, jeg, Albert – du kommer til å bli så fornøid når du har vært på Flugum en tid, at du vil ikke tilbake igjen!

Albert forstyrret dem ikke, blås på dem, tenkte han og lot dem bare få drive på, han hadde så sine erfaringer gjort og visste hvad praten deres var verd. Var de virkelig så dumme å tro at han ikke var klar over hvorfor de satt slik og skrønte for ham? Det var ikke så meget for hans skyld som for å bli fri selv, det var ikke for at de trodde på det, men for at de hadde dårlig samvittighet og skammet sig over arbeidet sitt. Ja, de kunde nok skamme sig – to store, voksne karer å legge på en guttunge slik! Kunde de ikke gått folkelig frem, kunde de ikke varskodd i forveien, så han hadde fått sagt farvel? Var det virkelig lovlig – –

– Hører du ikke, Albert?

– Jo, jeg hører da.

De la til ved en utstikkerbrygge, som kravlet i land på en rekke påler til den fikk feste bak i stranden. Albert så noen jorder foran sig med en del spredte hus omkring, landskapet skrånte op ifra fjorden mot noen høie, skogklædte bakker. Det stod en flokk mennesker borte i en åker og bukket sig og tok op poteter, enkelte rettet sig og glante mot båten.

– Går du godvillig med, spurte det – eller skal du lage spetakkel igjen?

– Nei, jeg skal da gå villig med.

– For ellers veit du, vi kan sende bud efter folk

– Jeg skal gå pent, har jeg sagt.

– Ja, du har ikke noe å bli vond for, du husker åssen det var istad –

30Mens de vandret inn mellem bakkene gikk Albert og glyttet til sidene og merket sig litt av hvert. Det skulde ikke være noen sak å finne tilbake her, tenkte han. Ja, for han blev ikke gammel på Flugum, den tingen var sikker nok. De skulde snart få merke at han var ikke så lett å holde på, som de kanskje hadde trodd. Han skulde passe på en natt når de lå der og snorket og blåste og ikke visste av noen ting – fire sig stille ut gjennem vinduet og sette avsted som en hare. Han fant alltid en båt ned i stranden, og når han først var kommet i den – –

Lensmannen hadde holdt øie med ham:

– Jeg vil bare si dig, Albert, at det kan ikke nytte å rømme, hvis det er det du tenker på. Først så kommer du ikke langt, før de finner dig igjen – det blir telefonert, forstår du, og passet på alle steder, så du kan ikke undgå å bli tatt. Og så blir du sendt tilbake igjen og får straff for det at du rømte og blir gjetet omtrent som e’ høne – ja, jeg sier det sånn som det er.

Følget forklarte også litt:

– Men du er ikke så dum du, Albert, at du vil finna på slikt? Du veit nok at det er best her i væla å væra snild gutt og ikke setta bukkebein og væra trassig og vrien. En kommer ikke noen vei med det, nei å væra opmerksom og lydig og gjøra slik som de voksne sier – se bare i nattur’n, Albert, se på fuggern bare. Når dem voksne sier at onga skal ligge pent i reiret, mens dem selv er ute og flyger, så gjør onga også det. Ellers så datt dem ut alle sammen og slo sig ihjel i bakken, og så blev det ikke noe fugger igjen! Det er natturns røst det, Albert, og det er den vi skal høra på, enten vi er folk eller fugger, for natturns røst er riktig, den –

Lensmannen hadde sett på klokken noen ganger, han var tydelig utålmodig og satte farten op:

–Vi får jamen dra på, karer!

Dra på, ja, de kunde nok snakke, det var ingen sak for dem. De hadde spist og var goe og mette, mens Albert gikk her og dinglet av sult og var så trett og så slapp at han knapt orket å løfte foten. Om en stund måtte han si fra:

– Jeg er ikke go om å gå så fort!

De så på ham begge to, som de ikke hadde hørt make til gutt.

31– Skal du nå slå dig vrang igjen?

– Nei, men jeg orker ikke bare.

– Pytt, det er mye verre for oss, du skal bare den ene veien, men vi skal tilbake igjen, vi!

Albert prøvde en gang til:

– Og så har jeg så vondt i beina –

–Vondt i beina, sier’u?

Det var følget som snakket igjen:

– Nei, du har ikke vondt i beina, men bestefar min, han Haaken Rustad, han hadde vondt i beina engang! Jeg veit ikke om du har hørt gjeti navnet, for det er lenge siden nå, en halv hundre års tid telbars, jeg var ikke kommet til jeg, da han døde, men derfor så kan du ha godt av å høra om’n. Ja, så var det sånn at bestefar min skulde fra Kongsberg til Krestian’ – for vi sa Krestian’ den gangen – med en diger bør på ryggen. Jeg veit ikke hvad det var i’n, jeg veit bare at’n var tung. Fra Kongsberg til Krestian’, sa jeg – det var annet til veistykke det, enn den lille betan som du skal gå. Ja, bestefar gikk og gikk, for han hadde ikke råd til å kjøra, men ut på den andre dagen var han blitt så sårbeint og dårlig, at han måtte stana iblandt og helde blodet ut av støvla –

Fortelleren tidde en stund, så det skulde få tid til å virke.

–Veit du hvad bestefar gjorde da?

Albert så sløvt op.

– Han gikk allikevel, han!

De kunde ha gått en tre fjerdings vei, da lensmannen dyttet til ham med albuen:

– Så, nå er vi endelig fremme, der ser du Flugumgården rett imot dig, så nå skal vi ikke plage dig mere!

Det var dukket et husbøle frem bort i bakken, Albert fikk øie på et nakent fremhus med brune vindski og svarte vinduer, som stirret på ham over en grind. Han kunde ikke riktig si hvorfor, men han kom til å fryse ved synet. De svarte uthusene omkring, en tynn gran som stod inn på tunet og likesom skulde stase op, veien som skar rett ned på grinden og blev borte bakom – han vilde miste pusten i det samme. Det virket så ukoselig på ham, det 32var som han fikk en smak i munnen av kald vassgraut og skummet melk. Og dette var han nødt til å bytte med, dette var han tvunget til å gå inn i enten han vilde eller ikke! Han kjente han blev så lei og tung, det var som han hadde svelgjet en stein.

Får jeg slippe da, vilde han si.

Men akkurat som han åpnet munnen, var det en av de voksne som sa:

– Nå har’u vært tapper gutt, den rosen skal du få. Jeg hadde jamen ikke trodd at det skulde gå så glatt som det gikk!

Og så tidde han likeså godt stille og fulgte godvillig med inn på tunet.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om De vergeløse

I 1938 utga Gabriel Scott den nyrealistiske tendensromanen De vergeløse med undertittelen Et barns historie. Romanen er en samfunnskritisk skildring av myndighetenes behandling av et lite barn som med makt blir fjernet fra hjemmet og plassert i fosterhjem.

Boken ble et viktig innlegg i samfunnsdebatten. Den satte søkelyset på barns rettigheter og tok et krast oppgjør med barnehjemmenes behandling av de forsvarsløse og forlatte barna. Barneportrettene er skildret med innlevelse og sikrer romanen en plass i norsk litteraturhistorie. Romanen ble filmatisert i 1939.

Les mer..

Om Gabriel Scott

Gabriel Scott er i norsk litteraturhistorie regnet som en av Sørlandets fremste diktere. Han var en svært produktiv forfatter og skrev innen mange forskjellige sjangere (dikt, romaner, noveller, skuespill, artikler og barnebøker). I dag er han nok mest kjent for sine lyriske naturskildringer og for sine barnebøker.

Les mer..

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.