Den første morgen på barnehjemmet – å Gud, han kom ikke til å glemme det om han så levet i hundre år –
Det var begynt med et fryktelig leven, det var en stemme som skjente og smelte, så hjertet hans riktig hoppet i brystet: – Har’u nå væta dig igjen ditt svin!
Han fór op av søvnen og så at lyset var blitt satt på – nei, det var ikke ham det gjaldt, det var Petter, rødtoppen der borte. Fluguma selv var kommet inn med et digert ris i hånden og stod 42og rotet i sengen hans. Ullteppet var revet til side, og op ved hodegjerdet satt Petter med benene innunder sig og et livredd uttrykk i øinene.
– Jeg kan ikke for det, jeg kan ikke for det!
– Kan du ikke for det, sier’u? Jeg skal hjelpa dig å kunna for det!
De var våknet omkring i sengene og satt med stive øine og så på.
– Op med dig, har’u hørt.
Petter hadde reist sig på kne, han hakket tenner av angst, den vesle skrotten hans skalv inni skjorten:
– Ikke gjør det da, er Di snild!
Men det hjalp ikke å be for sig her. Midt for øinene på dem alle tok Fluguma Petter om livet, vippet ham rundt i et øieblikk og trakk skjorten hans op over ryggen, så en liten blåstripet rompe blev synlig.
– Jeg skal læra dig, jeg!
Riset svirpet ned over den såre, dampende huden om igjen og om igjen. Albert hørte en rekke hvin, som isnet i trommehinnene hans, men var ikke god for å snu sig ifra. Han satt der som lammet med hendene op for ørene sine og skulde holde det ute ifra sig, det var utrolig, at slikt virkelig kunde få skje.
– Skrik ikke slik, ellers får’u mer!
Det sprakk en bloddråpe frem mellem slagene og bredde sig og blev større og større – så kunde ikke Albert greie det lenger. Han åpnet forferdet munnen og skrek med i sin svare nø…
– Så, nå kan du få sleppa med det!
Fluguma stod og pustet litt, så skrevet hun til Albert og satte det strie blikket sitt på ham:
– Hvad var det du skreik for du da?
Albert stirret skrekkslagen igjen:
– Jeg, sa han og snappet efter pusten.
– Du er kanskje ikke likere, du?
Ullteppet fløi i været, neven grov i halmen og kjente omkring med forte tak. Hun var kommet i farten nå og hadde tydelig mot på ham med.
– Nei, det er nok i orden her.
43Nesevingene gikk på henne, harmen var ikke over enda:
– Nå var’u heldig skal jeg si, og nå vil jeg håba du passer dig bare og ikke tar etter han grisen der, for nå veit du åssen det går. Og nå må di op med engang, så vi kan bli ferdig med åkern til kvelden!
Albert skottet over til Petter, straks hun var vel ute av kammerset. Han stod der og spyttet i neven og smurte på den pløsete rompen og skulde hjelpe et grand på svien innen han trakk buksen sin over. Ansiktet var brennende rødt, svetten drev ned over pannen, og rett som det var rykket det i ham, så han måtte snappe efter luft.
De andre var ferdig og strøk på dør.
– Du – gjorde det fært vondt?
Petter løftet det rødsprengte ansiktet, mens han visket gråten av øinene. Det var lykkelig overstått nå, han hadde råd til å smile litt.
– Pytt, sa han og skulde være kar.
De hadde ikke fått knekken på ham enda, var det likt:
– Det er bare, at jeg ikke har underbokser, så rompa mi blir så liddelig sår. Ytterboksa mi er så lappet, at hu er som e fil på innsia –
– Du kan få underboksa mi.
– Nei, du har bruk for boksa di selv.
Men Albert vilde ikke høre på det. Han fikk klærne av sig i en fart og holdt underbuksen sin frem:
– Se her, nøit dig å få a på!
Mens Petter stakk benene i buksen, kunde ikke Albert dy sig lenger:
– Hu riser dig vel ikke hver dag?
– Å, ikke hver dag akkurat –
Det våte skøieransiktet strålte op likesom det var blitt dyppet i smør:
– Rompa mi må få fred sommetider, dem må gi a tid til å gro skjønner’u, innen dem slår a op igjen! Dessuten har dem så travelt, at dem glemmer å kjenne imellem –
– Ja, men kan du ikke passa på –
44Smilet sluknet med engang.
– Jeg kan ikke det heller. Det er blitt sånn av sig selv, siden jeg var med å skyta stein. Det var så kaldt å sitta på fjellet, jeg tror det er det som har gjort det, for jeg var ikke sånn før. Jeg skulde lagt trøia under, men så frøis jeg så.
– Men at du ikke rømmer da?
– Nei, for jeg venter på han far. Han far er sjømann ser du og veit ikke, at jeg er her. Dem tok mig, da mor døde, og sa jeg skulde komma på barnehjem –
– Men kunde de ikke skrevet til ham?
– Dem visste ikke hvor han var, for han var på langfart, dem kaller, og skulde gifta sig med mor, når han kom tilbake igjen. Og når han far veta, at jeg er her, så kommer’n med engang, for han var så glad i mig, og da vil jeg ikke væra vekk. Forresten nytter det ikke å rømma, dem bare tellefonerer. En av gutta forsøkte ifjor, men jeg tror ikke han prøver så hastig igjen.
– Hvorfor ikke det?
Petter knep øinene sammen:
– Dem tok’n med sig til stallen, straks dem hadde fått’n tilba ke. Vi kunde høre’n ende hit –
Med ett strålte ansiktet hans op:
– Det var liddelig moro om trolla gett, du veit ikke åssen det gikk?
– Nei, jeg gjør ikke det heller.
Akkurat som de skulde gå kom Albert ihug å spørre:
– Hvad var han så vond for han Lorang igår?
– Sjallu kan du veta.
Han fikk ikke spurt mere, for Petter tok ordet ifra ham
– Du skreik du au, hørte jeg?
Albert merket at han blev rød:
– Jeg kunde ikke la væra, jeg veit ikke åssen det var –
Det kniste foran ham:
– Hu kjente i senga di, Fluguma, så jeg – tenk om hu hadde finni turnipsen din!
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I 1938 utga Gabriel Scott den nyrealistiske tendensromanen De vergeløse med undertittelen Et barns historie. Romanen er en samfunnskritisk skildring av myndighetenes behandling av et lite barn som med makt blir fjernet fra hjemmet og plassert i fosterhjem.
Boken ble et viktig innlegg i samfunnsdebatten. Den satte søkelyset på barns rettigheter og tok et krast oppgjør med barnehjemmenes behandling av de forsvarsløse og forlatte barna. Barneportrettene er skildret med innlevelse og sikrer romanen en plass i norsk litteraturhistorie. Romanen ble filmatisert i 1939.
Gabriel Scott er i norsk litteraturhistorie regnet som en av Sørlandets fremste diktere. Han var en svært produktiv forfatter og skrev innen mange forskjellige sjangere (dikt, romaner, noveller, skuespill, artikler og barnebøker). I dag er han nok mest kjent for sine lyriske naturskildringer og for sine barnebøker.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.